Munchkjenner på serbisk tv

Jeg var nordmann på serbisk tv for etpar dager siden. Underlig? Ikke i det hele tatt. Men kanskje litt omveisk.

Ts mor fikk forespørsel om hun kunne låne bort leiligheten noen dager for et serbisk tv-team. De skulle til Norge og lage tre halvtimes programmer om vennskap mellom nasjonene, om vanlige mennesker bakenfor politikken, om alt man ikke ser på nyhetene. (Usikker på hvor mye det er om Norge i serbiske nyheter uansett, men la gå.) Hun spurte meg og T siden hun kom til å måtte overnatte her ute hos oss. Joda, sa vi. Joda sa Ts mor. Og som den gode svigermor hun er, la hun til: jeg har forresten en flott svigersønn, han kan alt om litteratur og Norge og sånn, om dere hadde behov for et geni.

Ok, hun sa det ikke akkurat sånn. Men serberne ringte uansett. Dagen før ringte jeg dem fra Shamrock over den andre Guinnessen og lurte på om det var sant at vi skulle møtes i Frognerparken dagen etter, om de ikke ville ha en som faktisk kunne noe om Frognerparken og Ibsen, som de ba meg snakke om, og om jeg egentlig skulle snakke norsk, serbisk, engelsk eller noe helt annet. It's OK, sa mannen i telefonen.

Vi stod midt i Frognerparken og snakket til kameraet fem meter unna: T, Seb og jeg. Seb heldigvis rolig i vogna. Jeg sa noe om parken og skulpturene og historien og hvem Gustav Videland egentlig var (alt lest en halvtime i forveien i Vigeland-museets brosjyrer), T stod ved siden av og oversatte. Etterpå spurte de henne om Seb skal lære seg både norsk og serbisk - Nei, hehe, jeg snakker bosnisk, sa T, og moren min snakker serbo-kroatisk, det er klønete det der. Journalisten mumlet noe om at bosnisk ikke er et språk, at det bare finnes serbisk og kroatisk.

Første del var ganske lett. Vi stod der som et eksempel på et norsk-balkansk par og snakket om hverdagen, og jeg la ut om Vigeland uten egentlig å si noe fornuftig. Men del to var verre. Serberne hadde fått det for seg at jeg også skulle si noe om Ibsen, OK - og om Munch. Ikke så OK. Jeg kan pinlig lite om malere, pinlig lite om Munch, nesten ingenting av harde fakta som når han ble født eller hvilken retning han tilhørte. Virkelig pinlig, egentlig. Og så stod de plutselig her, fem meter fra meg, en gjeng serbiske tv-folk og si noe om denne berømte maleren, si som sikkert halvparten av alle de forbipasserende ville høre og halvparten av dem igjen ville høre faktafeilene i. Ouf.

Det var som en uventet muntlig eksamen. Men det gikk ganske greit, for sensorene kunne ikke språket. Og T oversatte ikke del to. Det gjorde det forsåvidt bare enda mer absurd, jeg snakket norsk om en mann jeg nesten ikke kunne si noe om mot en gjeng tv-serbere som ikke forstod et ord. Munch var stor og flink og, eh, sånn, og han malte malerier og de var ganske fine, da, hvertfall noen av dem.

Jeg lurte serberne til å tro at jeg hadde noe å si. Og, tenkte jeg, det ville ikke være så farlig når de kom seg tilbake til Beograd og fikk det tekstet av en norskkyndig: faktafeilene kunne han rette opp, han trengte ikke å si noe engang, bare stille gjøre ordene mine sammenhengende og fornuftige. Der ned skjønner ingen norsk uansett, tenkte jeg.

Takk, takk, sa de til slutt, dels på engelsk, dels på serbisk. Du var veldig flink. Du blir sikkert veldig stolt når NRK sender det også.

He. Om noen skulle snuble over en eventuell NRK-sending fra en eventuell Frognerpark med en eventuell småbarnsfar som babler usammenhengende om en eventuell maler som kanskje heter Monk eller Munch eller noe sånn - ikke hør på ham. Og legg ved en kommentar på denne bloggen etterpå: WOW, så flink du er!

Om mange nok skriver det, flytter jeg til Beograd for å nyte den eventuelle stjernestatusen.

Restplassering

Finn en restplass nå, nå. Finn en tur til 32000, joda, vi har råd til det, to voksne og et barn i to uker, ALL INCLUDED, joda, vi har råd til det. Og har vi ikke, så tar vi oss.

Finn en chartertur nå, nå. Hvor som helst i hele verden. Bortsett fra nordover, bortsett fra østover, bortsett fra vestover. Sørover. Ned til sol og varme og kortbuksevær. Ah, se der ja, uspesifisert til nesten ingen penger, se se, den tar vi, med en firemåneders baby på slep, ja ja, det tar vi oss råd til.

Alle åtte svigerforeldre legger ned veto. I alle fall mot uspesifisert. I alle fall med en lite baby. Ærlig talt, Jostein.

Finn en sandstrand nå, nå. Med palmesus og krystallklart vann, med snorkler og små badebukser, med innholdte mager og trippende, varme tær. Varmt, varmt, varmt. Svetter bort. Men ikke klage, det er ikke lov.

Finn et annet sted nå, nå. Dra vekk herfra. Se noe annet, senk skuldrene, bruk din egen snorkel for første gang i historien. Svømmebrillene for andre gang.

32000, du liksom.

Finn et paradis nå, nå. Følg slangene sørover, eller fuglene var det, følg fuglene mot hvor enn de skal. Galapagos, Kalahari eller hvor enn de søtte meg beflitter seg på å være denne vinteren. Fly, ikke kryp på buken alle dine dager i dette slapsesølesuggeværet. Og hold deg unna eplene.

Finn noe nå, nå. Finn 32000 på gata et sted, eller i en slektnings lottotrekning (du spiller da ikke et tapsspill), eller på en gammel, glemt bankkonto. Finn en charterpremie, et usannsynlig kjempetilbud, en venn som likevel ikke kan dra til sola. Noe, noe.

Madeira, Maldivene, Marokko. Kroatia, Kanariøyene, Kypros, Kuba. Elle, melle deg fortelle.
Trinidad, Tobago, Togo, Tunis. Skipet går, ut i år.
Bahamas, Barbados, Belize, Brasil. Rygg i rand, to i spann.
Nauru, New Zeeland, Namibia. Snipp, snapp, snute, du er ute.
Norge. På en liten silkepute.

Norge.

Et rundt tall er et vanlig tall er ingenting å snakke om

Når jeg blir femti skal jeg rømme landet. Når jeg blir seksti skal jeg rømme kontinentet. Når jeg blir søtti skal jeg rømme planeten, dra til månen på en liten ukestur. Men hvorfor det?

Var i Litauen etpar dager og traff en engelskmann som hadde rømt hjemmefra for å slippe å markere femtiårsdagen sin. Selve dagen feiret han faktisk med meg i en fansi restaurant i Vilnius, glad for å slippe alt maset hjemme men like glad for å slippe å være helt alene på dagen. Men hvorfor vil noen slippe unna det maset å bli feiret av sine nærmeste?

Kanskje fordi man ikke liker feiring som sådan. Fordi man ikke synes noe om femtiårsdager med sine nødvendigvis mangelfulle livsoppsummeringer, sine formalistiske taler og forutsigbare samtaler. Fordi man ikke har sans for å pynte seg eller for å planlegge sammenkomster mange uker i forveien, for å bruke masse penger på noe så enkelt som å ha det hyggelig sammen.

Kanskje fordi man av flere grunner ikke har mange mennesker å samle: de bor spredt, de hører til forskjellige miljøer, de er gått videre fra, kontakten har blitt brutt, man er ikke en mangemenneskers person, man har liten familie og få venner. Eller fordi man tvertimot har mange mennesker i nærheten, men de alle er veldig opptate av seg og sitt: jobb, sosialt liv, hobbyer, forpliktelser, familie, planer lagt for lenge siden.

Engelskmannen hadde en liten familie, og ingen i rett nedadstigende linje, ikke engang en dame etter det siste bruddet han la ut om, og halvparten av brødrene hans (to, dvs én) bodde i Dubai. Han foretrakk å spise på gata, sitte på en benk med lokal litauisk kebab, heller enn på en dyr og snobbete restaurant. Og han hadde mange venner, virket det som, men de fleste av dem han fortalte om, var gamle reisebekjentskaper som bodde rundt omkring i hele verden. Hva skulle han være hjemme for med en gammel mor og en bror med hans familie og etpar naboer? Ville ikke det vært enda tristere enn å dra på tur til Baltikum?

Da jeg ble tretti, kombinerte jeg det med et giftermål og en kommende unge og snarlig reise ut i verden og generell familiesammenkomst - og det var veldig bra. Når jeg blir førti, vil jeg ikke ha noen særlig fest. Det er et tilfeldig tall, det er bare titallssystemet som gjør at det er noe spesielt, med åttetallssystem hadde fx førti blitt skrevet 44, om jeg ikke tar helt feil. Og det er jo ikke noe spesielt å feire. Litt er jeg redd for at det ikke skal bli nok mennesker og nok feiring på riktig måte der. Men mest av alt er det en inngrodd skepsis til den type markeringer. Konfirmasjonshøytideligheten i Oslo rådhus bød meg imot (spesielt da man reiste seg opp og allsang "Din tanke er fri": i en kirke går det fordi jeg uansett er utenfor, men her skulle jeg være en del av det, og da ble det bare feil.), Xerxes skal ikke ha navnefest, osvosv.

Det vil komme en tid da jeg er gammel og synes tradisjoner er viktige for passende. Det vil trolig komme en slik tid. Men til da er et tall bare et tall, men en reise er en reise. Engelskmannen var litt rar, som det heter, og helt ute av stand til å følge tankerekker, som han sa, men han hdde helt rett i at det ikke har noe å si hvor gammel man er, hvilket tiår man er på, det er bare en tommelfingerregel andre mennesker bruker for å anslå hvordan du er og hvordan du tenker.

Eller, som han sa et minutt senere: førti er ingenting. Det er først ved femti man virkelig begynner å tenke seg om og se livet bakover. Sånne ting burde man da markere...?

Reisefebril

Det å sjekke flyruter til ukjente land og steder. Det å finne billige billetter til Kaunas i Litauen, eller Gdansk, eller Helsingfors, til steder man aldri trodde man ville komme til å besøke. Det å undersøke priser på bussturer fra Oslo til Tromsø, hvor lang tid det tar. Det å undersøke når toget går til Stockholm, om det er nattog, om det kommer fram tidlig om morgenen. Det å sjekke hvor lang tid det tar å haike til Stockholm, eller tilbake, å anslå hvor lang tid det tar, og om man klarer det uten å overnatte et sted på eller i eller ved veien. Det å lete etter turer nordover, bussruter mot Umeå, eller helt til Russland gjennom Finland, eller ut til Trondheim og ned langs kysten. Det å vurdere en tur innom Uppsala igjen, bare for en dag. Det å vurdere å ta egen bil, gammel skranglebil men med nyinnsatt rute etter innbruddsraid, og se om man kan kjøre rundt Bottenviken. Det å finne hoteller på veien. Det å anslå avstand, finne ut hva bensinstasjon heter på finsk, se for seg at man fyller kræsjer bilen et sted i de dype, kalde skogene og blir sittende i mange timer med en norsk-kroatisk ordbok som eneste selskap. Det å vurdere fergeturer til Åland og Öland. Det å lukke øynene og se alt sammen, åpne øynene og sjekke noen fakta, lukke øynene og se hvordan de faktaene vil kunne oppleves. Det se bilder fra steder hvor man ikke begriper et kvekk av språket. Det å reise langt og eksotisk mens man sitter på stolen ved sitt eget skrivebord.

Om en uke er T på kurs i Stockholm, og jeg reiser etter og tar så en liten svipptur et eller annet sted i verden, aner ikke hvor. ...Ah, det å drømme seg bort på internett...

Tilfeldighetstur i nabolaget

(Jeg har begynt å blogge for Vagabond her. Noen ganger legger jeg de samme tekstene her, noen ganger vil det være tekster bare på Vagabond. Denne ligger begge steder etter hvert.)

Å gå tur har alltid vært noe av det kjedeligste og ikke minst voksneste jeg kan tenke meg. Det er noe med den målrettede innbittheten, noe med at man går for å gå og komme i form og få seg litt luft, som det heter. Spesielt når man går fort også, som enkelte par sees å gjøre, slenger med armene som en avart av den lokale HV-avdelingen. Da jeg var liten gikk jeg aldri tur uten at det ble sutring eller senere surmuling over verdens urettferdighet og de voksnes manglende empati i at jeg ble både bedre trent, fikk mer sosial input og generelt lærte mer av å leke med venner.

Å gå tur er fremdeles en meningsløs aktivitet for meg, spesielt om man konsentrerer om selve gåingen underveis og ikke fortaper seg i lange diskusjoner om Richard Dawkins The God Delusion. For eksempel. Men det er mange måter å leke med selve turen også. Å reiseleke.

Jeg og T (snart min kone) gikk en tur i går. Vi hadde ikke noe mål, vi skulle bare få litt luft og føle at verdensrommet er noe mer enn det lille rommet vi bor på. Så, hvor går vi, spurte hun meg da vi kom ut. Tja, svarte jeg. (Jeg er fryktelig dårlig på å bestemme ting som ikke angår meg i noen særlig grad.) Vi kan gå, tja, nei, vet ikke jeg. Men hun ville heller ikke bestemme, så stod i krysset utenfor leiligheten og sperret for en mann som kom forbi med en tvillingbarnevogn. Hvor går man når alle veier i nærheten er gått før?

Vi lot tilfeldighetene avgjøre. Stein saks papir: vant jeg, gikk vi til høyre, vant hun gikk vi til venstre, og ble det uavgjort, gikk vi rett fram.

I teorien en god måte å gå tur på. Vi bor på Carl Berner i Oslo, hvor det er veier og kryss og valgmuligheter hver fjortende meter. Og det begynte da også bra. Vi kom oss ut på Ring 2 og nedover mot Tøyenparken, hvor hun pleier å ville gå. "Bra" betyr her da at vi gikk den veien hun hadde hintet vi kunne gå, og motsatt av veien mot puben, hvor jeg ofte pleier å ville gå for en Guinness. Men så tømte jeg hodet og begynte å spille helt tilfeldig, og hun ble forvirret. Vanligvis beseirer hun meg alltid i stein saks papir. Alltid. Men vanligvis prøver jeg så hardt å vinne at jeg er like lett gjennomskuelig som en glassmanet. Når jeg nå ga opp, skjønte hun ikke taktikken min lenger, og plutselig var vi på vei vekk fra parken og i retning puben.

Skjønt, retning er i denne sammenheng et relativt begrep. Det ble aldri uavgjort, noe som betydde at vi alltid svingte hit eller dit, til høyre eller venstre. Og vi vant aldri fire ganger på rad noen av oss, slik at vi kom tilbake til rundt kvartalet og etter reglene kunne velge retning etter eget hode. Istedet gikk vi halveis rundt alle de kvartelene vi kunne finne, nesten som en forvirret pacman som prøver å få tak i alle de små prikkene. Fire ganger var vi en eller to kryss fra puben, flere ganger innennfor synshold. Så vant feil person og vi måtte inn i en obskur sidegate som ingen av oss hadde vært i før og som ingen av oss heller ville inn i igjen. To ganger var vi nesten på Tøyenparken igjen, før det kom en helt uventet stein fra henne eller meg, og vi måtte ta til høyre eller venstre og traske videre langs uventede husrekker.

Etter tre kvarter hadde vi ikke kommet noe sted. Vi hadde passert samme tvillingbarnevogn tre ganger, og vi hadde fått endel rare blikk fra diverse mer målrettede eller i det minste tilsynelatende rasjonelle fotgjengere, men vi hadde verken kommet til parken, puben eller passert vår egen leilighet igjen. Det begynte å mørkne. Eller, det mørknet kanskje ikke ennå, men det virket sånn. Og å gå de samme gatene fem, sju, fjorten ganger fordi tilfeldighetene nekter oss både en Guinness og varmen i egen stue, var mer enn vi kunne bære der og da. Jeg vinner og vi går hjem, du vinner og vi holder ut litt til, sa jeg til T og holdt fram neven til nok en runde stein saks papir.

Ok, sa hun. Jeg er saks.

Lykken står den kjekke bi

Av og til er man heldigere enn man burde ha vært. 8-11 desember drar T og jeg til Madrid for å få litt mer lys, litt mer varme (ikke så mye, det er surt der om vinteren – men det er i alle fall ikke snø. På den annen side blir det neppe snø i Oslo i hele tatt i år, men det kunne man jo ikke vite), litt mer enn det sentraleste sentrale østland. T er en ordner og var den som ordnet alt i Frankrike, noe som var helt naturlig siden hun er den franske av oss og det var hos hennes venner vi bodde, men det betyr også at det er jeg som bør ordne alt denne gang. Ikke minst siden T er gravid (men det er en hemmelighet, så det står ikke her ennå). Man kjenner til meg som ordner? Jeg er mer en "det ordner seg" enn "jeg ordner det"...

Denne helga 8-11 er det langhelg og helligdag i Spania. Dermed var alle bra steder å bo tatt når jeg først fikk ræva i gir og begynte å sjekke steder. De eneste som syntes å være igjen, var halvbillige rom på bisnisshoteller langt utenfor byen og dyre rom på dyre hoteller i dyre sentrumsstrøk. Til og med de billige hostellene var tatt. (Med unntak av enkelte dormitorier, men det var ikke en sånn ferie vi skulle på, ikke denne gang.) Så hva gjør ordneren?

Han sender en mail til det som ser best ut: Hostal Acapulco, forholdsvis billig, helt sentralt, gode kritikker på Tripadvisor, lite nok til å være koselig og tilsynelatende et sted som tar vare på turistene og ikke lopper dem. Dagen etter kommer den selvfølgelige mailen tilbake: Sorry, we are full. Intet rom i herberget.

Planen ble etter hvert å ringe til turistinformasjonen i Madrid, de ville kunne kanskje fikse noe annet enn de dyre og dårlige hotellene man får som når man er sent ute på www.hotell.com og sånne sider. Om jeg la ut i det tynne og tykke om hvor viktig denne reisen er for oss og hvor slitne vi er og hvor hyggelige og alt og alt? Det ordner seg, tenkte ordneren.

Neste dag får jeg en mail fra nettopp Hostal Acapulco: We have had cancellations, and do now have room for you. Do you still want? Eh, om jeg fremdeles vil? Meine güte... Ja, mailet jeg så fort jeg kunne. Ikke svar på en time, så jeg ringte ned med skype og prøvde å høre med mannen. No, sa han, we are full. Men du sendte en mail, prøvde jeg å si, men han skjønte ikke min engelsk, og jeg klarte ikke å stave navnet mitt på spansk, så. Alt rant ut i vasken, virket det som. Men tre timer senere ligger det en mail fra samme mann i innboksen min: This is a confirmation of your room. Welcome. Whui!

Så nå er alt i boks. Stedet sikret, et flott sted å bo, byen sikret, en flott by, reisefølge, alt alt. Det blir en fin tur. Det eneste som bekymrer meg er den amerikanske turisten som ga stedet én stjerne på tripadvisor siden han trass i mailkontakt og bekreftelse på at de var på vei, stod er uten rom da de kom fram... Men det var sikkert en amerikansk bråkebøtte, ikke noe å bekymre seg over, en amerikansk turist som ikke skjønner de sosiale kodene i utlandet og som misforstod bekreftelsen og og... Har lykken stått meg bi så langt, kan den ikke plutselig humlesuse?

Flyplassforsvunnet koffert

På vei fra Lisboa tilbake til Oslo forsvinner det en sekk. Brodersekken kommer fram og hel sæl, uten rifter og med et stort smil om munnen, hjemme igjen - men denne sekken glipper taket et sted på veien og er borte. For godt? Hva skal en sekk være borte for godt for? En sekk forsvinner på vei tilbake fra Lisboa og alle undrer seg. Det var mye i den sekken. Et par briller, noen nøkler, klær, en ny powerball med en rekord på 10135 satt av brodersekkens eier, like over sekkeeierens 9990. Fortydende, forsmedelig rekordunderlegent. En sekk forsvinner og nå er kanskje powerballrekorden fortapt for godt. Er det et tap? Det er et tap. En sekk forsvinner ikke uten at det er et tap så lenge det som er oppi sekken er verdt å beklage seg over tapet av. Borte. Boff. Uten briller kan man ikke lese lenge, noe som ikke er så bra nå som det skal jobbes intenst med skjermlesing og oversettelse. Og skrives og fotobehandles på skjerm, ikke minst, øynene sklir strabiserer ut etter en time og blir stadig tyngre å hente inn, verden blir tåkete og dobbel, hodet blir slitent, mest av alt sove, mest av alt gjøre ingenting og gjøre det til gagns. En sekk forsvinner og en sekkeeier får vondt i øynene. Og sikkert milevis med problemer, pekuniære eller andre, for å ha mistet nøkler som ikke engang var private. Ikke alle, i alle fall. På servisair.no (servis!) står det at sekken fremdeles er i systemet et sted, dvs at den jaktes på, dvs at de ikke har funnet den. Når det har gått fem dager har de et problem, sier KLM. Med mobillader og kameralader, med halvparten av alle shortsene, med nye bøker i en sekk som tilfeldigvis også er Ts treningsbag, elsket og velbrukt, er det allerede etter to dager et stort problem her i gården...