Til høyre her er det et felt med Google adsense. Fire tekstannonser du kan klikke på for å komme deg videre til andre, viktige sider. I øyeblikket er det annonser for en trendside, en tjenepengerpåblogg-side, en norsk bloggting og et gjennombrudd i diabetesbekjempelsen som ikke engan legen din vet om. 100% garantert. Ofte er det også reklame for ukrainske damer der. Spørsmålet er hvordan. Og hvorfor.
Google adsense skal gi relevante annonser. Skriver du om hagestell, skal annonsene være om hagestell. Skriver du om greske guder, skal annonsene være om ikke for greske guders hjemmesider, å i det minste i samme sjanger. Men fordi jeg skriver om så mye rart, eller fordi det er så så forskjellige annonser på norsk, eller fordi Google prøver å føkke med meg, er mine adsenseannonser nesten uten unntak totalt på siden av hva jeg ville ha klikket på selv. Blogg har jeg. Diabetes har jeg ikke, og er mer enn skeptisk til mirakelkurer ingen leger vet om. Trendspotting bryr jeg meg fint lite om. Ukrainske damer enda mindre. Aksjebørsleketjenester meg i ræva. Eller hva med "Funniest Indian jokes"...? Bfrth.
Så hvorfor? Hvorfor i huleste heiteste himleste har jeg annonser på sida? Og slike teite annonser? Tja, for å tjene penger? Hvert klikk på en av de annonsene gir meg litt kroner. Hvor mye avhenger av mange ting, prosentandel klikk etc. En periode klikket jeg selv hver gang jeg var innom sida, men da fikk jeg fort et strengt brev fra USA: Det kan se ut som om du klikker selv på dine egne annonser, dette er strengt forbudt, slutt din drittunge, ellers får du ikke noen penger i det hele tatt. Så jeg sluttet.
Det har ikke vært mye penger foreløpig. I løpet av hele perioden bloggen har vært oppe, har jeg tjent 40 dollar. Snaut førti dollar. Men jeg kan ikke slutte nå: først ved 100 dollars-grensa får jeg utbetalt noen penger. Man kan ikke gi seg halvveis. Eller snaut halvveis. Man er ikke så teit. Eller: det er nettopp så teit man er...
Annonsene blir. De er teite og stygge og de kommer ikke til å gjøre meg rik, og enkelte familiefolk mobber meg fordi jeg annonserer for ukrainske damer med jevne mellomrom, men jeg sikter mot høyeree mål enn deres fnys. Jeg sikter mot hundre dollar. En dags jobb. Og når 100-dollarsdagen opprinner, skal jeg feire i godt lag og bruke pengene på et godt formål.
Trolig kjøpe bleier for alt sammen...
Viser innlegg med etiketten reklame. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten reklame. Vis alle innlegg
18 mai 2007
30 mars 2007
Fordi jeg fortjener det
Jobbet i en hel intens uke nå, stirre på dataskjerm i et lite kontorkott, skrive på tastatur på min klønete måte, sliten i øyne og armer og skuldre. Gikk tidlig i dag. Fordi jeg forrtjener det. Fortjener?
For å fortjene noe, må man ha gjort noe, ikke sant? Å fortjene noe er å gjøre seg fortjent til det, dvs en aktiv ting? Man ikke ha gjort seg fortjent til noe ved bare å sitte der? Jeg hadde ikke gjort meg fortjent til noe ved bare å stirre i veggen i åtte timer, eller enda verre, å lese en god bok i åtte timer? Ha det gøy i åtte timer?
Med mindre veggstirringen er en del av et psykologisk eksperiment og jeg må sitte helt stille. Med mindre boka må leses asap som en del av en jobb jeg påtar meg fordi jeg er snill? Med mindre det å ha det gøy... Nei? For kan man gjøre seg fortjent til noe som helst ved å ha det gøy?
Det man gjør seg fortjent til, er en kompensasjon for små lidelser eller større eller mindre orritasjoner man pådrar seg for andres skyld. Om jeg holder ut i samme jobb i mange nok år, fortjener jeg Kongens fortjenestemedalje. Om jeg lider meg gjennom en time med Lloyd Webber-musikk, fortjener jeg å høre på Bach etterpå. Johann Sebastian Bach. Om jeg redder et barn fra å drukne i isvann, fortjener jeg en eller annen fortjenestemedalje. Om jeg holder ut idiotiske foreldre i tenårene forjener jeg Kronprinsens fortjenestemedalje. Ikke?
Hadde jeg reddet et barn fra å drukne, hadde jeg ikke villet tatt imot en fortjenestemedalje. Hvorfor skulle man ha en sånn ting å hene på veggen? Hvem skulle man vise den til? Om alle, hvorfor være så ensporet? Om ingen, hvorfor ha den i det hele tatt? Noen?
Jeg har endel medaljer fra diverse sportsarrangementer, basketmedaljer, orientering, sånne småting som ikke betyr noe og som jeg ikke husker hvor kommer fra. Selve overrekkelsen var stor da jeg var liten, jeg ble tatt høytidelig i hånda og var nesten voksen på en eller annen måte. Men nå? Fikk en medalje for å vinne tredjedivisjon i basket et år. Tror det var trededivisjon. Aner ikke hvor den medaljen er. Bryr meg ikke. Ville aldri ha vist den fram om jeg visste hvor den var. Hadde jeg vært en samler av sportsmedaljer hadde det vært annerledes. Da hadde jeg hengt dem opp i sorterte rader og ordnede rekker. Men en enkelt medalje jeg får for en ting jeg tlfeldigvis gjør? Jeg spilte ikke basket for å få medalje. Jeg ville ikke ha reddet et barn for å få medalje. Så hvorfor skulle jeg bry meg mer om en fortjenestemedalje?
Mennesker som slanker seg, fortjener alltid en ekstra sjokoladebit i helga. Nå har du vært flink, nå har du holdt deg unna godteri en i mange dager. Nå kan du kose deg litt ekstra. Idrettsutøvere som mange ganger er på nippet til å vinne, fortjener til slutt en seier. (Som om det å komme på andreplass er en lidelse de går gjennom bare for å vinne neste gang.) Noen ganger fortjener bare de hyggeligste menneskene en bestemt ting. (Som om det å unne X noe og å mene at X fortjener noe er det samme.) Et barn som holder ut en lang, kjedelig familiesammenkomst, fortjener å leke med venner når det kommer hjem. En eiendomsmegler som jobber tolvtimers dager fortjener å tjene åtte millioner i året. En som dytter andre, fortjener å dyttes selv. En oversetter som jobber ca så mye som jeg har jobbet, ca like mye og like intenst, fortjener som meg å gå to timer før på fredag?
I bunn og grunn tror jeg ikke man fortjener noen ting. Det er godt høre at andre mener du fortjener ting, at du har gått gjennom lidelser for deres eller andres skyld og dermed fortjener oppreising, belønning, erstatning - men egentlig er det bare en høflig gest. Det er litt som å være moralsk vinner: du har tapt, men mennesker mener du burde ha vunnet. Men det er ingen universell moral som avgjør vinnere bortenfor spillet; og det er ingen generell lov som avgjør hvem som fortjener hva. Og uansett, enda vktigere: man burde ikke gjøre ting for å gjøre seg fortjent til belønning. Man burde gjøre ting fordi de er riktige i seg selv. Om jeg skal redde et barn fra å drukne, om jeg skal høre på Lloyd Webber, om jeg skal gjøre noe slitsomt - jeg gjør ikke dette fordi jeg da fortjener noe annet etterpå, men fordi det jeg gjør er riktig i seg selv. Hvis jeg skal høre på Lloyd Webber (ser det ikke for meg, men rent hypotetisk), så vil det være fordi jeg synes det er riktig å være med T når hun hører på den type musikk. Ikke fordi hun kan bli musicalsk i hodet, noe som må forhindres, men fordi jeg vil dele den gleden med henne. Eller i alle fall prøve. Jeg vil ikke lide meg gjennom fx Jesus Christ Superstar bare fordi vi etterpå skal høre på Goldbergvariasjonene. Jeg *fortjener* ikke å høre Bach etter musicalskvip, men jeg vil kreve det for å gjenopprette enslags harmoni i hodet mitt. Og det er en helt annen ting
Det er det samme med slanking, fx. Man fortjener ikke sjokolade i helga. Man kan velge å spise det, velge smaken over vekta, men man fortjener det ikke, i enda mindre grad om 'fortjener' betyr noe sånt som at 'det er greit': vekta går opp med sjokolade (eller gjør det ikke, alt hvordan man forbrenner sjokoladen) uansett hvor mye man 'fortjener' det. Man kan ta en sjokolade for å gjøre slankingen lettere, men det å slanke seg medfører ikke krav på sjokolade hver syvende dag.
Men selvfølgelig, man kan bli enige i slankegruppa om at man opparbeider seg poeng for ver slankedag, og at sjokoladen hver syvende dag er et resultat av disse ponegen - dvs fortjent. Og det er kanskje sånn man må se det. Hver gang man mener å være fortjent til noe, mener man at det man har gjort i følge gitte sosiale regler er verdt noe: en belønning, en kompensasjon, en erstatning. Ifølge gamle sosiale regler er det bra å bli ved sin lest, derfor fortjente alle enslags fortjenestemedalje etter femti år i samme jobb. Eller førti år eller hvor mye det er. (Om det er verdt en belønning nå er et åpent spørsmål.) Overarbeide eiendomsmeglere fortjener ikke mange millioner ut fra hvor mye de jobber, hvor hardt de jobber, hvor viktige de er for samfunnet, hvor hyggelige de er, hvor intelligente de er - men de fortjener det fordi det er mye penger i omløp i bransjen, og fordi mennesker med mye penger er villig til å gi mye penger for hus som koster mye penger. De sosiale spillereglene, bare.
Fortjener jeg da å gå tidlig fra joben? Ja, ut fra rommet jeg jobber i. Nei, ut fra at oppdragsgiveren har sittet i samme rom i mange år allerede. Ja, ut fra at jeg slet ut meg selv og trengte hvile. Nei, ut fra at mange, OK, noen mennesker jobber like mye like lenge foran datamaskinen. Fortjener? I hvilket sosiale spill?
Ifølge den altfor vellykkede sjamporeklamen til L'Oréal skal man kjøpe seg sjampo "fordi man er verdt det": parce que je le vaux bien. Forhåpentligvis kommer jeg aldri til å føle meg som en del av, eller i det hele tatt komme i kontakt med, sosiale miljøer som mener at sjampoer er noe man gjør seg fortjent til. Akkurat nå, på den lokale stampuben Yamit, fortjener jeg å fortsette mine tanker på maskinen her for å gjøre dem litt mer uklare og føre dem videre.
Akkurat nå fortjener jeg en Guinness til.
For å fortjene noe, må man ha gjort noe, ikke sant? Å fortjene noe er å gjøre seg fortjent til det, dvs en aktiv ting? Man ikke ha gjort seg fortjent til noe ved bare å sitte der? Jeg hadde ikke gjort meg fortjent til noe ved bare å stirre i veggen i åtte timer, eller enda verre, å lese en god bok i åtte timer? Ha det gøy i åtte timer?
Med mindre veggstirringen er en del av et psykologisk eksperiment og jeg må sitte helt stille. Med mindre boka må leses asap som en del av en jobb jeg påtar meg fordi jeg er snill? Med mindre det å ha det gøy... Nei? For kan man gjøre seg fortjent til noe som helst ved å ha det gøy?
Det man gjør seg fortjent til, er en kompensasjon for små lidelser eller større eller mindre orritasjoner man pådrar seg for andres skyld. Om jeg holder ut i samme jobb i mange nok år, fortjener jeg Kongens fortjenestemedalje. Om jeg lider meg gjennom en time med Lloyd Webber-musikk, fortjener jeg å høre på Bach etterpå. Johann Sebastian Bach. Om jeg redder et barn fra å drukne i isvann, fortjener jeg en eller annen fortjenestemedalje. Om jeg holder ut idiotiske foreldre i tenårene forjener jeg Kronprinsens fortjenestemedalje. Ikke?
Hadde jeg reddet et barn fra å drukne, hadde jeg ikke villet tatt imot en fortjenestemedalje. Hvorfor skulle man ha en sånn ting å hene på veggen? Hvem skulle man vise den til? Om alle, hvorfor være så ensporet? Om ingen, hvorfor ha den i det hele tatt? Noen?
Jeg har endel medaljer fra diverse sportsarrangementer, basketmedaljer, orientering, sånne småting som ikke betyr noe og som jeg ikke husker hvor kommer fra. Selve overrekkelsen var stor da jeg var liten, jeg ble tatt høytidelig i hånda og var nesten voksen på en eller annen måte. Men nå? Fikk en medalje for å vinne tredjedivisjon i basket et år. Tror det var trededivisjon. Aner ikke hvor den medaljen er. Bryr meg ikke. Ville aldri ha vist den fram om jeg visste hvor den var. Hadde jeg vært en samler av sportsmedaljer hadde det vært annerledes. Da hadde jeg hengt dem opp i sorterte rader og ordnede rekker. Men en enkelt medalje jeg får for en ting jeg tlfeldigvis gjør? Jeg spilte ikke basket for å få medalje. Jeg ville ikke ha reddet et barn for å få medalje. Så hvorfor skulle jeg bry meg mer om en fortjenestemedalje?
Mennesker som slanker seg, fortjener alltid en ekstra sjokoladebit i helga. Nå har du vært flink, nå har du holdt deg unna godteri en i mange dager. Nå kan du kose deg litt ekstra. Idrettsutøvere som mange ganger er på nippet til å vinne, fortjener til slutt en seier. (Som om det å komme på andreplass er en lidelse de går gjennom bare for å vinne neste gang.) Noen ganger fortjener bare de hyggeligste menneskene en bestemt ting. (Som om det å unne X noe og å mene at X fortjener noe er det samme.) Et barn som holder ut en lang, kjedelig familiesammenkomst, fortjener å leke med venner når det kommer hjem. En eiendomsmegler som jobber tolvtimers dager fortjener å tjene åtte millioner i året. En som dytter andre, fortjener å dyttes selv. En oversetter som jobber ca så mye som jeg har jobbet, ca like mye og like intenst, fortjener som meg å gå to timer før på fredag?
I bunn og grunn tror jeg ikke man fortjener noen ting. Det er godt høre at andre mener du fortjener ting, at du har gått gjennom lidelser for deres eller andres skyld og dermed fortjener oppreising, belønning, erstatning - men egentlig er det bare en høflig gest. Det er litt som å være moralsk vinner: du har tapt, men mennesker mener du burde ha vunnet. Men det er ingen universell moral som avgjør vinnere bortenfor spillet; og det er ingen generell lov som avgjør hvem som fortjener hva. Og uansett, enda vktigere: man burde ikke gjøre ting for å gjøre seg fortjent til belønning. Man burde gjøre ting fordi de er riktige i seg selv. Om jeg skal redde et barn fra å drukne, om jeg skal høre på Lloyd Webber, om jeg skal gjøre noe slitsomt - jeg gjør ikke dette fordi jeg da fortjener noe annet etterpå, men fordi det jeg gjør er riktig i seg selv. Hvis jeg skal høre på Lloyd Webber (ser det ikke for meg, men rent hypotetisk), så vil det være fordi jeg synes det er riktig å være med T når hun hører på den type musikk. Ikke fordi hun kan bli musicalsk i hodet, noe som må forhindres, men fordi jeg vil dele den gleden med henne. Eller i alle fall prøve. Jeg vil ikke lide meg gjennom fx Jesus Christ Superstar bare fordi vi etterpå skal høre på Goldbergvariasjonene. Jeg *fortjener* ikke å høre Bach etter musicalskvip, men jeg vil kreve det for å gjenopprette enslags harmoni i hodet mitt. Og det er en helt annen ting
Det er det samme med slanking, fx. Man fortjener ikke sjokolade i helga. Man kan velge å spise det, velge smaken over vekta, men man fortjener det ikke, i enda mindre grad om 'fortjener' betyr noe sånt som at 'det er greit': vekta går opp med sjokolade (eller gjør det ikke, alt hvordan man forbrenner sjokoladen) uansett hvor mye man 'fortjener' det. Man kan ta en sjokolade for å gjøre slankingen lettere, men det å slanke seg medfører ikke krav på sjokolade hver syvende dag.
Men selvfølgelig, man kan bli enige i slankegruppa om at man opparbeider seg poeng for ver slankedag, og at sjokoladen hver syvende dag er et resultat av disse ponegen - dvs fortjent. Og det er kanskje sånn man må se det. Hver gang man mener å være fortjent til noe, mener man at det man har gjort i følge gitte sosiale regler er verdt noe: en belønning, en kompensasjon, en erstatning. Ifølge gamle sosiale regler er det bra å bli ved sin lest, derfor fortjente alle enslags fortjenestemedalje etter femti år i samme jobb. Eller førti år eller hvor mye det er. (Om det er verdt en belønning nå er et åpent spørsmål.) Overarbeide eiendomsmeglere fortjener ikke mange millioner ut fra hvor mye de jobber, hvor hardt de jobber, hvor viktige de er for samfunnet, hvor hyggelige de er, hvor intelligente de er - men de fortjener det fordi det er mye penger i omløp i bransjen, og fordi mennesker med mye penger er villig til å gi mye penger for hus som koster mye penger. De sosiale spillereglene, bare.
Fortjener jeg da å gå tidlig fra joben? Ja, ut fra rommet jeg jobber i. Nei, ut fra at oppdragsgiveren har sittet i samme rom i mange år allerede. Ja, ut fra at jeg slet ut meg selv og trengte hvile. Nei, ut fra at mange, OK, noen mennesker jobber like mye like lenge foran datamaskinen. Fortjener? I hvilket sosiale spill?
Ifølge den altfor vellykkede sjamporeklamen til L'Oréal skal man kjøpe seg sjampo "fordi man er verdt det": parce que je le vaux bien. Forhåpentligvis kommer jeg aldri til å føle meg som en del av, eller i det hele tatt komme i kontakt med, sosiale miljøer som mener at sjampoer er noe man gjør seg fortjent til. Akkurat nå, på den lokale stampuben Yamit, fortjener jeg å fortsette mine tanker på maskinen her for å gjøre dem litt mer uklare og føre dem videre.
Akkurat nå fortjener jeg en Guinness til.
22 mars 2007
Anti antirynkekremreklame
Se på dette bildet. Det er 90 grader feilvendt, men du kan bare snu litt på hodet, så det gjør ikke noe. Helt siden mennesket evolusjonerte fra amøbene har vi kunnet snu på hodet, eller hva enn de første dyrene hadde øverst på kroppen. Bildet forestiller Kari Traa. Kari Traa har jeg alltid forestilt meg som en sjarmerende bajas, en sånn som hopper opp og ned og gjør alt det gale hun kommer på for å bli likt, for å se om hun blir likt da, for å teste grenser uten at det blir for farlig for andre. En sånn som man kan kalle "ekte". Hva forestiller bildet? Først trodde jeg det var en av disse evinnelige amerikanske kjendisene. Hun ser skremmende ut der hun stirrer inn i kameraet, og med en hjelm på hodet, som om hun er en skikjendis lizm. Og reklameteksten er på samme nivå: kremen "motvirker uttrykksrynker". Det er typisk amerikansk Hollywood-hysteri. Åååå, en utrykksrynke, åhnei, jeg har smilt litt for mye, det synes i øyenkroken, Åhneinåhnei!
Når jeg tar bilder av mennesker, liker jeg å ta nærbilder av ansikter. Zoom helt inn og fyll hele bildet med nese, munn og øyne, og ikke så mye mer. Når man gjør det, kommer man uunngåelig over en rynke eller to. Men det er nettopp det som er det flotte: er man på avstand, virker enhver antydning til rynke som noe imperfekt. Kommer man nærmere, ser man at rynkene er en del av ansiktet, at de får det til å leve, at det hadde vært et sterilt og dødt ansikt uten alle disse små strekene. Mitt favorittbilde fra bryllupet er så nært og så levende, med så mange rynker i et så bredt smil, at jeg ikke fikk lov til å legge det ut på nettet...
Ikke bare er rynker naturlige, men de er "ekte" som Kari Traa er det. Et levende ansikt kan uttrykke ting, noe amerikansk Hollywood-hysteriske botox-injiserte altfor-rike-nissefruer ikke kan. Se på Cher, for eksempel. Ville man ha brukt Cher til reklame for antiuttrykksrynkekrem? Neppe, ihvertfall ikke i Norge. Men det er jo nettopp slike ansikter denne kremen sikter seg inn mot.
Jeg vil ikke høres naturlighetsapostelisk ut. Første gangen S sa at han så en rynke i panna mi, ble jeg pinlig berørt og prøvde å ikke løfte øyenbrynene resten av middagen. Men det var enda verre den gangn han som barnehagebarn pekte på leggene mine og mente det var apelegger siden de var så hårete. Det er fælt å eldres. Det er fælt å forandres, ofte. Men å bruke KAri Traa i en reklame for uttrykksdrepende rynkekrem?, og å bruke et bilde som nettopp dreper alle hennes uttrykk bortsett fra det ene, stive, ufølsomme, maniske uttrykket man får når man prøver å se vakrere og yngre ut enn man er? Man ser av og til yngre ut, men sjelden vakrere. Og aldri snillere.
Hadde jeg tatt et sånt bilde av noen i bryllupet, ville jeg ha kastet det.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
