Mennesker viser nye sider hele tiden. Nye ting dukker opp man aldri har hørt om før eller kunne ha tenkt seg. Og man slås til bakken av undring: oj, er han i den kategorien! Noen ganger er denne kategorien ganske vag - oj, er han snill, og er han så hygelig - men de aller fleste ganger er den helt klar og bestemmelig. Som å bli mester.
Jeg ble fortalt i dag av en gammel venninne, forholdsvis gammel venninne via T, at hun er Provence-mester i tennis for 13-åringer. Og hele mitt bildet av henne ble helt snudd opp-ned. Jeg mener, hun er en liten, mørkerød, røykende sosialt intelligent intellektuell. Hun ser ikke ut som en idrettsutøver, og selv om hun skulle ha gjort det, ville jeg ikke forventet at hun hadde ønsket å drive det til noe i den ikke akkurat intellektuelle eller rettferdige idrettsverden.
På den annen side kunne jeg ha forventet at hun som ikke helt abstrakt-opphengt hjernemenneske var god i en eller annen sport, nå eller tidligere. Det er noe med generell vellykkethet: en som er veldig hyggelig og veldig smart og ser normal ut fysisk vil lettere antas å være flink i sport. Det er som om dyktigheten på noen områder smitter av på andre. Jeg kunne ha tenkt meg at hun hadde spilt tennis mye i livet, eller at hun var relativt flink til å løpe. Men mester?
Men da er spørsmålet hva som regnes som mester. Jeg antar Provence-mester i tennis for 13-åringer er relativt høythengende, at det er endel som trener for å bli det. Men jeg vet ikke. Og om det var med tre stykker, og to trakk seg, var det da en stor bragd å bli mester? Er det noen som bør endre mitt syn på henne nå? Og er det alltid mesteren som er viktig? Om hun hadde kommet på andre plass, hadde det vært helt annerledes da? Tapt i åttendelsfinalen mot hun som senere tapte i finalen?
Jeg er klubbmester i langrenn (én deltaker) og også i orientering, tror jeg (i alle fall klar medaljeplass, det var aldri mer enn tre med). Jeg er mange ganger Østfoldmester i basketball, både som trener og spiller, og også seriemester i Oslo både som trener og spiller. (Vi var favoritter til å vinne NM også, men tapte i kvartfinalen). Jeg har søvmedalje fra student-NM i basket, og seriemesterskap i fjerde eller tredje divisjon, husker ikke helt. På noen av disse lagene var jeg beste spiller. På noen var jeg langt fra best.
Jeg har premier fra terrengløp, fra juleturnering i fotball, fra minigolf, fra orientering. Jeg ble nummer to i en klasseturnering i tre på rad, og det bare fordi hun la brettet helt på sin side av bordet. Jeg har vært elevrådsrepresentant hedningsamfunnets (motvillge) Halden-representant.
Det finnes mange mennesker, kanskje de fleste jeg kjenner, som ikke vet halvparten av dette. Og så? Endrer det noe? Er det en viktigere del av meg at jeg en gang har vunnet noe enn at jeg ofte er snillere enn jeg virker ut fra førsteinntrykket? Og er det en vesenforskjell på å være SERIEMESTER i basket og ha en tredjeplass fra et lokalt terrengløp?
Kanskje dette: å være BEST er en egen kategori i menneskers hoder, og alle som er BEST i et eller annet er på en eller annen måte er i samme liga. Verdensmesteren i Rubiks kube med tærne er like mye verdensmester som han som vinner 100m i VM, de inviteres til samme fest. Og mennesker liker enkle, enten/eller-kategorier, de er ikke så diffuse og mye lettere å tenke med. Å gradere mesterskap er en øvelse for viderekomne. Første spørsmål er alltid: “Har du vunnet noe?”
Jeg har det. Og jammen hadde ikke denne venninen det også. La oss kalle det uavgjort. Vi trenger jo ikke å konkurrere, heller.
Viser innlegg med etiketten mennesker. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten mennesker. Vis alle innlegg
03 februar 2008
01 februar 2008
Snøflak og ung kjærlighet
En gang fant jeg et gammelt kjærlighetsbrev i en bibliotekbok. Jeg tekte først å ikke lese gjennom, det var privat og sikkert litt pinlig for den som hadde skrevet det, men så innså jeg at det sikkert ikke ville gjøre noe fra eller til. Dessuten ante jeg sikkert uansett ikke hvem som hadde skrevet det. Jeg tok feil.
Brevet var fra en jente som gikk to klasser over meg på ungdomsskolen. Jeg så henne som en tøff tøff jente - ikke fordi hun stod i røykedumpa med hengerompene (fant aldri ut om hun faktisk gjorde det), men fordi hun hadde en uovervinnelig aura rundt seg, selv i sine åpenbart usikre øyeblikk. Det hjalp sikkert at boren hennes var toppidretssutøver og andre slektninger var smått legendariske for den ene eller andre tingen. Alle visste hvem de var. Alle husket bestefaren hennes, tror jeg det var, for hans magnetiske personlighet og akademiske evner og fysiske krefter og alt. Til og med mamma snakket med en rar misunnelsesbeundring i stemmen når det gjaldt denne familien.
Hun hadde skrevet til en gutt mamma hadde på skolen. Han hadde bare toppkarakterer. Han var populær og hyggelig. Moren hans var mer vellykket enn moren min. Jeg husker ikke lenger hvorfor eller hvordan det ble sånn, men en periode snakket jeg med ham og var nesten på vei til å kjenne ham, selv om han var to år eldre i en alder hvor to år er mye. Vi sa hei, vi snakket om løse ting, vi var på en eller annen måte på vei til å være på samme planet. Men så overveldet det meg og jeg turte ikke lenger, unngikk ham i skolegården, skjønte ikke hvorfor han skulle snakke med lille meg.
Fra mitt ståsted var de perfekte for hverandre. Begge var høye og mørke. Begge var overlegne på en uforståelig hyggelig måte. De var liksom den slags mennesker som bare er flinke på alle områder uten å gjøre noe for det. Jeg leste brevet omigjen og nok en gang. Hun skrev noe om at hun likte ham, at han var pen, sånne ting man skriver når man er tenåring og ikke helt vet hva man skal skrive. Hadde jeg vært voksen, hadde jeg sikkert syntes det var rørende og søtt. Men jeg var liten og syntes det var nesten skremmende hvor nært voksenverden kom på meg. Jo flere ganger jeg leste det, desto mer følte jeg meg som en forbryter, og desto mer fikk jeg lyst til å lese igjen for på den måte kanskje skjøne denne voksenverden - og magisk ønske disse to sammen.
Hun skrev nok som en hjelpesløs tenåring. Jeg husker ingenting av hva hun skrev, og selv den gang forevevet det meg at noe av disse vendingene da lignet veldig på de vendingene som dukket opp hele tiden i dårlige tv-serier og i skoledagbøker? men det var så virkelig at jeg ble fengslet. Og så skrev hun så vakkert i dette ene avsnittet om snøen som daler sakte i store flak i lyset fra gatalampa, at snøfnuggene synes bare på undersiden der de faller fra det det svarte mørket rundt. Vakkert, vakkert, og det eneste jeg ikke ante var en klisjé.
Jeg la brevet tlbake i boka da jeg leverte den. Hvor det ble av, aner jeg ikke. Kanskje hun lånte den selv for å lete etter det. Og jeg vokste opp og ble fjortis selv, og student, og voksen, og pappa, og gråspettet om man ser nøye etter. Jeg hadde nok smilt av søtheten og naiviteten i et slikt brev nå, kanskje til og med tatt det til hun som skrev det og gitt det tilbake, hemmelig, så ingen så det. Han er flott. Send brevet. Men jeg la det tilbake og glemte alle ordene og alt.
Bortsett fra snøen som daler sakte i gatelyset. Det hang igjen og ble et symbol. Ung, naiv, overveldende kjærlighet, betyr det. Avstandsforelskelse og kladd på kladd av kjærlighetserklæringer. Kladd på kladd av brev man aldri sender. Og all frustrasjonen, og alle de rare tankene, og hjertet som ikke slår men klemter, og hvor skal man feste blikket så andre ikke ser det, og gleden over alle de små tingene, og knuste hjerter av ingenting, knuste hjerter som fortsetter å klemte, uansett, som om de hadde en egen vilje.
Det snør nå, sakte og stort i lyset fra gatebelysningen. En dag, før det er for sent og hun er blitt voksen eller etter at det er sent nok og hun er blitt mimrende, skal jeg sende et brev til henne og si at hun uten å mene det ga meg et av tenåras største litteraturopplevelser...
Brevet var fra en jente som gikk to klasser over meg på ungdomsskolen. Jeg så henne som en tøff tøff jente - ikke fordi hun stod i røykedumpa med hengerompene (fant aldri ut om hun faktisk gjorde det), men fordi hun hadde en uovervinnelig aura rundt seg, selv i sine åpenbart usikre øyeblikk. Det hjalp sikkert at boren hennes var toppidretssutøver og andre slektninger var smått legendariske for den ene eller andre tingen. Alle visste hvem de var. Alle husket bestefaren hennes, tror jeg det var, for hans magnetiske personlighet og akademiske evner og fysiske krefter og alt. Til og med mamma snakket med en rar misunnelsesbeundring i stemmen når det gjaldt denne familien.
Hun hadde skrevet til en gutt mamma hadde på skolen. Han hadde bare toppkarakterer. Han var populær og hyggelig. Moren hans var mer vellykket enn moren min. Jeg husker ikke lenger hvorfor eller hvordan det ble sånn, men en periode snakket jeg med ham og var nesten på vei til å kjenne ham, selv om han var to år eldre i en alder hvor to år er mye. Vi sa hei, vi snakket om løse ting, vi var på en eller annen måte på vei til å være på samme planet. Men så overveldet det meg og jeg turte ikke lenger, unngikk ham i skolegården, skjønte ikke hvorfor han skulle snakke med lille meg.
Fra mitt ståsted var de perfekte for hverandre. Begge var høye og mørke. Begge var overlegne på en uforståelig hyggelig måte. De var liksom den slags mennesker som bare er flinke på alle områder uten å gjøre noe for det. Jeg leste brevet omigjen og nok en gang. Hun skrev noe om at hun likte ham, at han var pen, sånne ting man skriver når man er tenåring og ikke helt vet hva man skal skrive. Hadde jeg vært voksen, hadde jeg sikkert syntes det var rørende og søtt. Men jeg var liten og syntes det var nesten skremmende hvor nært voksenverden kom på meg. Jo flere ganger jeg leste det, desto mer følte jeg meg som en forbryter, og desto mer fikk jeg lyst til å lese igjen for på den måte kanskje skjøne denne voksenverden - og magisk ønske disse to sammen.
Hun skrev nok som en hjelpesløs tenåring. Jeg husker ingenting av hva hun skrev, og selv den gang forevevet det meg at noe av disse vendingene da lignet veldig på de vendingene som dukket opp hele tiden i dårlige tv-serier og i skoledagbøker? men det var så virkelig at jeg ble fengslet. Og så skrev hun så vakkert i dette ene avsnittet om snøen som daler sakte i store flak i lyset fra gatalampa, at snøfnuggene synes bare på undersiden der de faller fra det det svarte mørket rundt. Vakkert, vakkert, og det eneste jeg ikke ante var en klisjé.
Jeg la brevet tlbake i boka da jeg leverte den. Hvor det ble av, aner jeg ikke. Kanskje hun lånte den selv for å lete etter det. Og jeg vokste opp og ble fjortis selv, og student, og voksen, og pappa, og gråspettet om man ser nøye etter. Jeg hadde nok smilt av søtheten og naiviteten i et slikt brev nå, kanskje til og med tatt det til hun som skrev det og gitt det tilbake, hemmelig, så ingen så det. Han er flott. Send brevet. Men jeg la det tilbake og glemte alle ordene og alt.
Bortsett fra snøen som daler sakte i gatelyset. Det hang igjen og ble et symbol. Ung, naiv, overveldende kjærlighet, betyr det. Avstandsforelskelse og kladd på kladd av kjærlighetserklæringer. Kladd på kladd av brev man aldri sender. Og all frustrasjonen, og alle de rare tankene, og hjertet som ikke slår men klemter, og hvor skal man feste blikket så andre ikke ser det, og gleden over alle de små tingene, og knuste hjerter av ingenting, knuste hjerter som fortsetter å klemte, uansett, som om de hadde en egen vilje.
Det snør nå, sakte og stort i lyset fra gatebelysningen. En dag, før det er for sent og hun er blitt voksen eller etter at det er sent nok og hun er blitt mimrende, skal jeg sende et brev til henne og si at hun uten å mene det ga meg et av tenåras største litteraturopplevelser...
21 oktober 2007
Lemen
Jeg ville bare dele et sitat, en tanke som vi mange har tenkt men aldri helt turt å si. Jeg overhørte det i dag. Det satt en vennegjeng rundt et bord og snakket om løst og fast og althva som falt dem inn. Han ene, han som snakket mest og høyest, sa han hadde vært på fjellet og jakta. Og det var bra vær og bikkja var flink og de skjøt og skjøt. En vellykket tur, med andre ord. Etter en stund så de noen lemen. Og ikke bare noen lemen, men flere. Nysgjerrige som de (mannen og bikkja, ikke lemenene) var, gikk de nærmere for å se hva som skjedde. Lemen ser man jo ikke hver dag, mener jeg, i alle fall ikke flere samtidig. Men da ble dyra sinte, skulle du se! Jeg vet da faen hva de ble sinte for, men de dirret av sinne, formerlig freste over at jeg nærmet meg dem på denne uhøflige måten, uten å banke på eller i det minste ta av meg skoene først. Kanskje det har noe med blodtrykket å gjøre, kanskje de er født med permanent høyt blodtryk. Tenk deg Gud, da: dette er dyr nummer firehundreogfjorten tusen, hva slags forsvarsmekanisme skal vi bruke nå, hm, jo, jeg vet - hva med at de blir så sinte at de sprekker! Jeg så dem ikke sprekke, men, de ble skikkelig skikkelig sinte!
Inn fra venstre kom det en tynn stemme fra en dame som hittil hadde vært helt taus og tilsynelatende uinteressert i hele samtalen: Jamen, sa hun forvirret og blunket, jamen, Hvorfor må lemen bli så sinte? Kan de ikke bare være venner?
Til hvilket man bare kan si ja og amen.
Inn fra venstre kom det en tynn stemme fra en dame som hittil hadde vært helt taus og tilsynelatende uinteressert i hele samtalen: Jamen, sa hun forvirret og blunket, jamen, Hvorfor må lemen bli så sinte? Kan de ikke bare være venner?
Til hvilket man bare kan si ja og amen.
19 august 2007
Hva ler du av?
En historie fra virkeligheten.
H ler så han rister og får ikke fram et ord. Fire andre rundt bordet ser på ham, forundret, og lurer på hva det er han ler av. Det er bare, hikster han og ser på Je. Å, sier Je og begynner å le også. Fortell det, H, sier hun og hikster hun og: han får sånne latterkramper av og til når han tenker på en vits, og så klarer han ikke å si hva som er morsomt, han er enda verre enn meg. Sier Je. Å, sier T og begynner å le av tanken på Jes håpløse evner som vitseforteller.
Det er ikke morsomt, får H hikstet frem, men... Jeg kom bare til å tenke på Zaloen...
Zaloen, spør Jo og begynner å flire, Zaloen jeg ga til T i stad...?
Ja, nå slipperj jerg å bskep, sier H og ler intenst.
Hva, sier S, hva sier du?
Skjønner du ikke, sier Jo og begynner å le - le forsert så fortsetter H å le, dette skal være morsomt.
Hehehehehhe, sier S.
Hahahahaha, sier H av egen vits.
Hihihihihih, sier Je av Hs håpløse vitsefortellerevner.
Hohohohoh, sier T av Jes håpløse vitsefortellerevner.
Høhøhøhø, sier Jo av Hs håpløse vits.
Håhåhååhh, sier S av ingenting, så Jo ler av S, så T ler av Jo, så S ler av T som ler av Je som ler av H som ler av en vits som bare Jo ler av.
Og slik gikk det til at vi satt fem mennesker rundt et frokostbor dog lo så vi fikk tårer i øynene av fem forskjellige ting. Hs vits? At han ikke hadde Zalo lenger og dermed ikke kunne vaske opp...
Av og til er det ikke så mye som skal til.
H ler så han rister og får ikke fram et ord. Fire andre rundt bordet ser på ham, forundret, og lurer på hva det er han ler av. Det er bare, hikster han og ser på Je. Å, sier Je og begynner å le også. Fortell det, H, sier hun og hikster hun og: han får sånne latterkramper av og til når han tenker på en vits, og så klarer han ikke å si hva som er morsomt, han er enda verre enn meg. Sier Je. Å, sier T og begynner å le av tanken på Jes håpløse evner som vitseforteller.
Det er ikke morsomt, får H hikstet frem, men... Jeg kom bare til å tenke på Zaloen...
Zaloen, spør Jo og begynner å flire, Zaloen jeg ga til T i stad...?
Ja, nå slipperj jerg å bskep, sier H og ler intenst.
Hva, sier S, hva sier du?
Skjønner du ikke, sier Jo og begynner å le - le forsert så fortsetter H å le, dette skal være morsomt.
Hehehehehhe, sier S.
Hahahahaha, sier H av egen vits.
Hihihihihih, sier Je av Hs håpløse vitsefortellerevner.
Hohohohoh, sier T av Jes håpløse vitsefortellerevner.
Høhøhøhø, sier Jo av Hs håpløse vits.
Håhåhååhh, sier S av ingenting, så Jo ler av S, så T ler av Jo, så S ler av T som ler av Je som ler av H som ler av en vits som bare Jo ler av.
Og slik gikk det til at vi satt fem mennesker rundt et frokostbor dog lo så vi fikk tårer i øynene av fem forskjellige ting. Hs vits? At han ikke hadde Zalo lenger og dermed ikke kunne vaske opp...
Av og til er det ikke så mye som skal til.
15 mai 2007
Hils fra meg
De enkleste ting er de vanskeligste. Å hilse er det enkleste i verden, enten man gjør det der og da eller ber noen andre gjøre det siden den man hilser ikke er til stede: hilse på eller hilse til. Å hilse er fantastisk komplisert, når man begynner å tenke seg om. Med mindre jeg er kort i hodet for tiden.
Når E ber meg hilse T, hva gjør jeg da når jeg kommer hjem til T? Jeg sier at E hilser. Hils tilbake, sier T. Og alt er ordnet. Men hva har vi egentig gjort? Hva har de gjort, som via meg har hilst hverandre? Og hva har jeg gjort som mellommann for alle denne hilsingen?
For eksempel: kan man hilse litt? Kan E be meg hilse T, men ikke altfor overdrevet? Eller er det en digital ting, enten hilser man eller så hilser man ikke? Eller: hvor nær kan mennesker være før de kan hilses til? Kan E be meg hilse til Kåre Conradi neste gang jeg ser ham (om jeg ser ham) siden hun en utekveld på en eller annen måte elget seg innpå ham og fikk solt seg i kjendisglansen noen timer et høylytt, folksomt, festete utested? Eller: kan hun be meg hilse til bror og bror og mor og far og tanter og onkler og fettere og kusiner og alle jeg kjenner hun noensinne har truffet? Men hvorfor skulle hun det?
De sier T og jeg er ett nå. Gift og snart foreldre, det er ikke så mye nærmere man kan komme hverandre i det sosiale. Heretter er det J & T eller T & J, som Knoll og Tott eller Karius og Baktus eller Helan og Halvan eller hvem vi nå ligner. Kanskje det er derfor E ber meg hilse til T? Fordi det hadde vært naturlig at hun var med meg til E? Selv om E bare trengte musikk til ipoden sin og å "sette opp" ipodhøyttaleren og var halssyk så hun ikke kunne ha tjatret så mye med T uansett? Ville det ha vært unaturlig for E å hilse til Xerxes, eller til G, min bror og også Es fetter? Eller å hilse til en felles slektning jeg sannsynligvis ser snart, eller ser før E?
Men fremdeles, i tillegg til når og til hvem man skal hilse: hva er det å hilse? Er virkelig det å hilse via mellommann nøyaktig det samme som å hilse uten mellommann? Kan man gjenskape et stumt nikk og et kort øyeblikksblikk i en der-og-da-hilsen i en hilsen via melommann? Er det forskjell på å si "E hilser" og "E hilser så mye, hun håper du kommer på besøk snart, håper det går bra med deg, hilser så masse masse"? Er det å hilse en performativ talehandling (se fx http://no.wikipedia.org/wiki/Talehandling) på linje med det å døpe eller å dømme noen til fengsel? Kan man ikke hilse T fra E uten å si ordene "E hilser"? Eller kan man si ordene mens begge er til stede, teller det som en hilsen da? Og hvorfor skulle det være så viktig å hilse, hvilken sosial funksjon fyller det, hva prøver man å oppnå, hva er gledelig med bli hilst til?
Jeg hilste T fra E. Men jeg skjønte ikke hva jeg gjorde. Eller hvorfor. Selvfølgelig, E hadde blitt irritert og forbauset om jeg hadde unnlatt å hilse når hun først ba meg om det, og irriterte slektninger skal man passe seg for - men på hvilken måte endret jeg verden, på noen som helst måte, ved å viderebefordre to ord? "E hilser." Hva med "E synes du er snill", "E er glad J fant deg", "E synes det er flott at du finnes", "E er en stor fan"? Men nei. Man holder seg til det mest generelle og det vageste, det mest allmenne, det som kan gjelde for alle alltid: man holder seg til å bli tenkt på. "E hilser deg: hun hadde deg i tankene i det minste lenge nok til å si hei."
Det er kanskje det hilsing er: å inkludere den tilhilsede i ens egen sosiale verden? Det er kanskje derfor det er så viktig: mennesker er sosiale vesener som alltid vurderer eget liv og egen suksess eller lykke ut fra andre mennesker i nærheten, deres sosiale verden? Det å hilse er å styrke bånd mellom mennesker (hvordan? pftff) og gjør den sosiale verden både større og mer støttende? Det å hilse er den menneskelige varianten av hundenes lukting i hverandres romper?
En hund som aldri får være sosial, blir gal. Gal eller perverst menneskelig, noe som går ut på det samme. Kanskje man burde hilse oftere, selv om man ikke helt skjønner hva det er man gjør. Kanskje det er viktig å gjøre den sosiale verden så bra som mulig.
Ville det ha vært uhøflig av meg å hilse til T fra E om E ikke hadde bedt om det?
Når E ber meg hilse T, hva gjør jeg da når jeg kommer hjem til T? Jeg sier at E hilser. Hils tilbake, sier T. Og alt er ordnet. Men hva har vi egentig gjort? Hva har de gjort, som via meg har hilst hverandre? Og hva har jeg gjort som mellommann for alle denne hilsingen?
For eksempel: kan man hilse litt? Kan E be meg hilse T, men ikke altfor overdrevet? Eller er det en digital ting, enten hilser man eller så hilser man ikke? Eller: hvor nær kan mennesker være før de kan hilses til? Kan E be meg hilse til Kåre Conradi neste gang jeg ser ham (om jeg ser ham) siden hun en utekveld på en eller annen måte elget seg innpå ham og fikk solt seg i kjendisglansen noen timer et høylytt, folksomt, festete utested? Eller: kan hun be meg hilse til bror og bror og mor og far og tanter og onkler og fettere og kusiner og alle jeg kjenner hun noensinne har truffet? Men hvorfor skulle hun det?
De sier T og jeg er ett nå. Gift og snart foreldre, det er ikke så mye nærmere man kan komme hverandre i det sosiale. Heretter er det J & T eller T & J, som Knoll og Tott eller Karius og Baktus eller Helan og Halvan eller hvem vi nå ligner. Kanskje det er derfor E ber meg hilse til T? Fordi det hadde vært naturlig at hun var med meg til E? Selv om E bare trengte musikk til ipoden sin og å "sette opp" ipodhøyttaleren og var halssyk så hun ikke kunne ha tjatret så mye med T uansett? Ville det ha vært unaturlig for E å hilse til Xerxes, eller til G, min bror og også Es fetter? Eller å hilse til en felles slektning jeg sannsynligvis ser snart, eller ser før E?
Men fremdeles, i tillegg til når og til hvem man skal hilse: hva er det å hilse? Er virkelig det å hilse via mellommann nøyaktig det samme som å hilse uten mellommann? Kan man gjenskape et stumt nikk og et kort øyeblikksblikk i en der-og-da-hilsen i en hilsen via melommann? Er det forskjell på å si "E hilser" og "E hilser så mye, hun håper du kommer på besøk snart, håper det går bra med deg, hilser så masse masse"? Er det å hilse en performativ talehandling (se fx http://no.wikipedia.org/wiki/Talehandling) på linje med det å døpe eller å dømme noen til fengsel? Kan man ikke hilse T fra E uten å si ordene "E hilser"? Eller kan man si ordene mens begge er til stede, teller det som en hilsen da? Og hvorfor skulle det være så viktig å hilse, hvilken sosial funksjon fyller det, hva prøver man å oppnå, hva er gledelig med bli hilst til?
Jeg hilste T fra E. Men jeg skjønte ikke hva jeg gjorde. Eller hvorfor. Selvfølgelig, E hadde blitt irritert og forbauset om jeg hadde unnlatt å hilse når hun først ba meg om det, og irriterte slektninger skal man passe seg for - men på hvilken måte endret jeg verden, på noen som helst måte, ved å viderebefordre to ord? "E hilser." Hva med "E synes du er snill", "E er glad J fant deg", "E synes det er flott at du finnes", "E er en stor fan"? Men nei. Man holder seg til det mest generelle og det vageste, det mest allmenne, det som kan gjelde for alle alltid: man holder seg til å bli tenkt på. "E hilser deg: hun hadde deg i tankene i det minste lenge nok til å si hei."
Det er kanskje det hilsing er: å inkludere den tilhilsede i ens egen sosiale verden? Det er kanskje derfor det er så viktig: mennesker er sosiale vesener som alltid vurderer eget liv og egen suksess eller lykke ut fra andre mennesker i nærheten, deres sosiale verden? Det å hilse er å styrke bånd mellom mennesker (hvordan? pftff) og gjør den sosiale verden både større og mer støttende? Det å hilse er den menneskelige varianten av hundenes lukting i hverandres romper?
En hund som aldri får være sosial, blir gal. Gal eller perverst menneskelig, noe som går ut på det samme. Kanskje man burde hilse oftere, selv om man ikke helt skjønner hva det er man gjør. Kanskje det er viktig å gjøre den sosiale verden så bra som mulig.
Ville det ha vært uhøflig av meg å hilse til T fra E om E ikke hadde bedt om det?
11 mai 2007
Et rundt tall er et vanlig tall er ingenting å snakke om
Når jeg blir femti skal jeg rømme landet. Når jeg blir seksti skal jeg rømme kontinentet. Når jeg blir søtti skal jeg rømme planeten, dra til månen på en liten ukestur. Men hvorfor det?
Var i Litauen etpar dager og traff en engelskmann som hadde rømt hjemmefra for å slippe å markere femtiårsdagen sin. Selve dagen feiret han faktisk med meg i en fansi restaurant i Vilnius, glad for å slippe alt maset hjemme men like glad for å slippe å være helt alene på dagen. Men hvorfor vil noen slippe unna det maset å bli feiret av sine nærmeste?
Kanskje fordi man ikke liker feiring som sådan. Fordi man ikke synes noe om femtiårsdager med sine nødvendigvis mangelfulle livsoppsummeringer, sine formalistiske taler og forutsigbare samtaler. Fordi man ikke har sans for å pynte seg eller for å planlegge sammenkomster mange uker i forveien, for å bruke masse penger på noe så enkelt som å ha det hyggelig sammen.
Kanskje fordi man av flere grunner ikke har mange mennesker å samle: de bor spredt, de hører til forskjellige miljøer, de er gått videre fra, kontakten har blitt brutt, man er ikke en mangemenneskers person, man har liten familie og få venner. Eller fordi man tvertimot har mange mennesker i nærheten, men de alle er veldig opptate av seg og sitt: jobb, sosialt liv, hobbyer, forpliktelser, familie, planer lagt for lenge siden.
Engelskmannen hadde en liten familie, og ingen i rett nedadstigende linje, ikke engang en dame etter det siste bruddet han la ut om, og halvparten av brødrene hans (to, dvs én) bodde i Dubai. Han foretrakk å spise på gata, sitte på en benk med lokal litauisk kebab, heller enn på en dyr og snobbete restaurant. Og han hadde mange venner, virket det som, men de fleste av dem han fortalte om, var gamle reisebekjentskaper som bodde rundt omkring i hele verden. Hva skulle han være hjemme for med en gammel mor og en bror med hans familie og etpar naboer? Ville ikke det vært enda tristere enn å dra på tur til Baltikum?
Da jeg ble tretti, kombinerte jeg det med et giftermål og en kommende unge og snarlig reise ut i verden og generell familiesammenkomst - og det var veldig bra. Når jeg blir førti, vil jeg ikke ha noen særlig fest. Det er et tilfeldig tall, det er bare titallssystemet som gjør at det er noe spesielt, med åttetallssystem hadde fx førti blitt skrevet 44, om jeg ikke tar helt feil. Og det er jo ikke noe spesielt å feire. Litt er jeg redd for at det ikke skal bli nok mennesker og nok feiring på riktig måte der. Men mest av alt er det en inngrodd skepsis til den type markeringer. Konfirmasjonshøytideligheten i Oslo rådhus bød meg imot (spesielt da man reiste seg opp og allsang "Din tanke er fri": i en kirke går det fordi jeg uansett er utenfor, men her skulle jeg være en del av det, og da ble det bare feil.), Xerxes skal ikke ha navnefest, osvosv.
Det vil komme en tid da jeg er gammel og synes tradisjoner er viktige for passende. Det vil trolig komme en slik tid. Men til da er et tall bare et tall, men en reise er en reise. Engelskmannen var litt rar, som det heter, og helt ute av stand til å følge tankerekker, som han sa, men han hdde helt rett i at det ikke har noe å si hvor gammel man er, hvilket tiår man er på, det er bare en tommelfingerregel andre mennesker bruker for å anslå hvordan du er og hvordan du tenker.
Eller, som han sa et minutt senere: førti er ingenting. Det er først ved femti man virkelig begynner å tenke seg om og se livet bakover. Sånne ting burde man da markere...?
Var i Litauen etpar dager og traff en engelskmann som hadde rømt hjemmefra for å slippe å markere femtiårsdagen sin. Selve dagen feiret han faktisk med meg i en fansi restaurant i Vilnius, glad for å slippe alt maset hjemme men like glad for å slippe å være helt alene på dagen. Men hvorfor vil noen slippe unna det maset å bli feiret av sine nærmeste?
Kanskje fordi man ikke liker feiring som sådan. Fordi man ikke synes noe om femtiårsdager med sine nødvendigvis mangelfulle livsoppsummeringer, sine formalistiske taler og forutsigbare samtaler. Fordi man ikke har sans for å pynte seg eller for å planlegge sammenkomster mange uker i forveien, for å bruke masse penger på noe så enkelt som å ha det hyggelig sammen.
Kanskje fordi man av flere grunner ikke har mange mennesker å samle: de bor spredt, de hører til forskjellige miljøer, de er gått videre fra, kontakten har blitt brutt, man er ikke en mangemenneskers person, man har liten familie og få venner. Eller fordi man tvertimot har mange mennesker i nærheten, men de alle er veldig opptate av seg og sitt: jobb, sosialt liv, hobbyer, forpliktelser, familie, planer lagt for lenge siden.
Engelskmannen hadde en liten familie, og ingen i rett nedadstigende linje, ikke engang en dame etter det siste bruddet han la ut om, og halvparten av brødrene hans (to, dvs én) bodde i Dubai. Han foretrakk å spise på gata, sitte på en benk med lokal litauisk kebab, heller enn på en dyr og snobbete restaurant. Og han hadde mange venner, virket det som, men de fleste av dem han fortalte om, var gamle reisebekjentskaper som bodde rundt omkring i hele verden. Hva skulle han være hjemme for med en gammel mor og en bror med hans familie og etpar naboer? Ville ikke det vært enda tristere enn å dra på tur til Baltikum?
Da jeg ble tretti, kombinerte jeg det med et giftermål og en kommende unge og snarlig reise ut i verden og generell familiesammenkomst - og det var veldig bra. Når jeg blir førti, vil jeg ikke ha noen særlig fest. Det er et tilfeldig tall, det er bare titallssystemet som gjør at det er noe spesielt, med åttetallssystem hadde fx førti blitt skrevet 44, om jeg ikke tar helt feil. Og det er jo ikke noe spesielt å feire. Litt er jeg redd for at det ikke skal bli nok mennesker og nok feiring på riktig måte der. Men mest av alt er det en inngrodd skepsis til den type markeringer. Konfirmasjonshøytideligheten i Oslo rådhus bød meg imot (spesielt da man reiste seg opp og allsang "Din tanke er fri": i en kirke går det fordi jeg uansett er utenfor, men her skulle jeg være en del av det, og da ble det bare feil.), Xerxes skal ikke ha navnefest, osvosv.
Det vil komme en tid da jeg er gammel og synes tradisjoner er viktige for passende. Det vil trolig komme en slik tid. Men til da er et tall bare et tall, men en reise er en reise. Engelskmannen var litt rar, som det heter, og helt ute av stand til å følge tankerekker, som han sa, men han hdde helt rett i at det ikke har noe å si hvor gammel man er, hvilket tiår man er på, det er bare en tommelfingerregel andre mennesker bruker for å anslå hvordan du er og hvordan du tenker.
Eller, som han sa et minutt senere: førti er ingenting. Det er først ved femti man virkelig begynner å tenke seg om og se livet bakover. Sånne ting burde man da markere...?
22 april 2007
Hjelpen er fjernt nær
Jeg skal ha tre tomater og to løk, sa hun. Unnskyld, sa hun, jeg skal ha to løk og tre tomater. Værsåsnill. Og så så hun bedende på kassadama og trippet litt, som for å vise at hun hadde dårlig tid. Værsåsnill?
Hun måtte ha blitt sendt ut av stressede foreldre for å handle inn de siste restene av ingredienser til lørdagsmiddagen. Kanskje foreldrene trengte to løk og tre tomater for å gjøre ferdig den store gryteretten, smake til den store gryta de skulle servere til gjestene som akkurat hadde kommet langveisfra. Klokka var halv ti og gjestene var sikkert sultne, men de måtte underholdes også, og datteren, den datteren de hadde rost hele kvelden, kunne sikkert gå og kjøpe de siste ingrediensene mens mor og far stod ved gryta og snakket med disse halvt ukjente, halvt kjente menneskene. Og så ble hun sikkert sendt ut.
Jeg stod bak henne i køen og tenkte på Z. For en time siden satt jeg i dyp samtale med Z, om kjærlighet og forhold, om hvor vanskelig det var med kjæresten til Z nå, hvor mye han strevde, hva han tenkte, hva som hadde skjedd, hva som kom til å skje. Og det var mye, på alle mulige måter, og det var vanskelig, uansett, og det var mange tanker han luftet i min generelle retning, og det var mange av tankene som festet seg i mitt eget hode, og det ble fullt, og fast, og fiksert. Jeg stod bak henne i køen og var helt i min egen verden fordi jeg prøvde å være i Zs verden.
Tre tomater og to løk, sa hun, og kassadama stivnet. Man hjelper ikke kunder på denne måten, ikke i moderne butikker, og i alle fall ikke i Bunnpris, hvor det er såvidt kassamennesker kommer seg ut av kassa og blir vanlige mennesker på slutten av dagen. Dessuten var tomatene i den andre enden av butikken, helt innerst, og hun måtte ha klemt seg fordi den lange køen for å komme dit, og det ville ikke akkurat ha vært så høflig.
For ti minutter siden, da vi skilte lag etter to dype, tunge, fundersomme timer på pub hadde Z kalt meg hjelpsom. Han hadde takket meg for å ha vært der, for å ha sagt etpar smarte ting. Det skal da bare mangle, man er der for de man kjenner, men det gjorde godt å høre det likevel. Man er snill. Jeg er snill, tenkte jeg idet jeg gikk hjemover. Jeg er hjelpsom.
Så da den lille jenta trippet og kassadama stivnet og jeg stod først i den lange køen, var ryggmarksrefleksen hjelpsomhet. Jeg er hjelpsom. Jeg kan hjelpe. Kom, så henter vi to løk og tre tomater.
Jeg valgte ut de beste tomatene og ga henne. De er bra, sa jeg og virket overbevisende på i det minste halvparten av oss. Men løken var det verre med. Løken lå nemlig i poser på to og to, så det gikk ikke å få tre løk. Vil du ha to eller fire, spurte jeg henne. Ja takk jeg tar tre, sa jeg. Nei, sa jeg, det går ikke. Jeg foreslår at du tar fire og gir den siste til naboen eller kassadama eller skjæra i parken her borte - for tre går ikke. Ja takk jeg tar tre sa hun. Og trippet.
Til slutt fikk jeg prakket på henne fire løk og en pose med to tomater. I kassa takket kassedama meg. Og så skal jeg ha en is, trippet den lille jenta. En dunk sjokoladeis. Kassadama sukket, snek seg ut, rundt, bak, og kom tilbake med en toliters isdunk. Nå som hun hadde takket meg, kunne hun jo ikke forvente at jeg skulle hjelpe til en gang til? Og jeg hadde uansett forsvunnet inn i egne tanker igjen og badet meg i den gode følelsen av å være hjelpsom...
Følelsen varte helt til jeg kom hjem og det slo meg at jeg hadde gjort feil. Jenta skulle ha tre tomater og to løk, ikke to tomater og tre løk. Og jeg så for meg hvordan hun kom hjem og foreldrene var oppgitt over de store isen hun hadde kjøpt og sure fordi hun ikke engang husket forskjellen på to og tre tomater, og attpåtil fikk med seg *fire* løk - og de langveisfarende gjestene fikk en usedvanlig tomatfattig men løkrik gryte som de ikke ville rynke på nesen av før de var i enerom og sikker på at ingen av de overraskende dårlige kokkene de hadde som verter var innen hørehold.
En liten trøst var det at Z hadde kalt meg hjelpsom. Men idet jeg tenkte det, tenkte jeg igjen på den situasjonen han hadde kommet i, de problemene han ville snakke om, de problemene jeg ikke kunne hjelpe ham med på andre måter enn å høre på og nikke til og utstøte et og annet gullkorn, korn som der og da glimtet og lignet på gull fordi lyset kom fra en spesiell vinkel. Akkurat nå hadde han det nok ganske mye verre enn en litt vimsete liten jente som ble lurt til å ta med seg feil antall løk fra Bunnpris.
Og da var det ikke lenger hjelpsomheten jeg følte, men avmakten. Avmakten av å ikke kunne gjøre annet enn å høre på, råde, støtte, klemme - og til syvende og sist likevel ikke være annet enn en tilskuer til et valg og en situasjon som er vanskelig uansett. Som alltid er trist og ensom, uansett. Jenta kunne jeg hente to eller tre løk til fra øverste hylle. Z kan jeg... ønske lykke til?
Lykke til, Z. Alt blir bra.
Hun måtte ha blitt sendt ut av stressede foreldre for å handle inn de siste restene av ingredienser til lørdagsmiddagen. Kanskje foreldrene trengte to løk og tre tomater for å gjøre ferdig den store gryteretten, smake til den store gryta de skulle servere til gjestene som akkurat hadde kommet langveisfra. Klokka var halv ti og gjestene var sikkert sultne, men de måtte underholdes også, og datteren, den datteren de hadde rost hele kvelden, kunne sikkert gå og kjøpe de siste ingrediensene mens mor og far stod ved gryta og snakket med disse halvt ukjente, halvt kjente menneskene. Og så ble hun sikkert sendt ut.
Jeg stod bak henne i køen og tenkte på Z. For en time siden satt jeg i dyp samtale med Z, om kjærlighet og forhold, om hvor vanskelig det var med kjæresten til Z nå, hvor mye han strevde, hva han tenkte, hva som hadde skjedd, hva som kom til å skje. Og det var mye, på alle mulige måter, og det var vanskelig, uansett, og det var mange tanker han luftet i min generelle retning, og det var mange av tankene som festet seg i mitt eget hode, og det ble fullt, og fast, og fiksert. Jeg stod bak henne i køen og var helt i min egen verden fordi jeg prøvde å være i Zs verden.
Tre tomater og to løk, sa hun, og kassadama stivnet. Man hjelper ikke kunder på denne måten, ikke i moderne butikker, og i alle fall ikke i Bunnpris, hvor det er såvidt kassamennesker kommer seg ut av kassa og blir vanlige mennesker på slutten av dagen. Dessuten var tomatene i den andre enden av butikken, helt innerst, og hun måtte ha klemt seg fordi den lange køen for å komme dit, og det ville ikke akkurat ha vært så høflig.
For ti minutter siden, da vi skilte lag etter to dype, tunge, fundersomme timer på pub hadde Z kalt meg hjelpsom. Han hadde takket meg for å ha vært der, for å ha sagt etpar smarte ting. Det skal da bare mangle, man er der for de man kjenner, men det gjorde godt å høre det likevel. Man er snill. Jeg er snill, tenkte jeg idet jeg gikk hjemover. Jeg er hjelpsom.
Så da den lille jenta trippet og kassadama stivnet og jeg stod først i den lange køen, var ryggmarksrefleksen hjelpsomhet. Jeg er hjelpsom. Jeg kan hjelpe. Kom, så henter vi to løk og tre tomater.
Jeg valgte ut de beste tomatene og ga henne. De er bra, sa jeg og virket overbevisende på i det minste halvparten av oss. Men løken var det verre med. Løken lå nemlig i poser på to og to, så det gikk ikke å få tre løk. Vil du ha to eller fire, spurte jeg henne. Ja takk jeg tar tre, sa jeg. Nei, sa jeg, det går ikke. Jeg foreslår at du tar fire og gir den siste til naboen eller kassadama eller skjæra i parken her borte - for tre går ikke. Ja takk jeg tar tre sa hun. Og trippet.
Til slutt fikk jeg prakket på henne fire løk og en pose med to tomater. I kassa takket kassedama meg. Og så skal jeg ha en is, trippet den lille jenta. En dunk sjokoladeis. Kassadama sukket, snek seg ut, rundt, bak, og kom tilbake med en toliters isdunk. Nå som hun hadde takket meg, kunne hun jo ikke forvente at jeg skulle hjelpe til en gang til? Og jeg hadde uansett forsvunnet inn i egne tanker igjen og badet meg i den gode følelsen av å være hjelpsom...
Følelsen varte helt til jeg kom hjem og det slo meg at jeg hadde gjort feil. Jenta skulle ha tre tomater og to løk, ikke to tomater og tre løk. Og jeg så for meg hvordan hun kom hjem og foreldrene var oppgitt over de store isen hun hadde kjøpt og sure fordi hun ikke engang husket forskjellen på to og tre tomater, og attpåtil fikk med seg *fire* løk - og de langveisfarende gjestene fikk en usedvanlig tomatfattig men løkrik gryte som de ikke ville rynke på nesen av før de var i enerom og sikker på at ingen av de overraskende dårlige kokkene de hadde som verter var innen hørehold.
En liten trøst var det at Z hadde kalt meg hjelpsom. Men idet jeg tenkte det, tenkte jeg igjen på den situasjonen han hadde kommet i, de problemene han ville snakke om, de problemene jeg ikke kunne hjelpe ham med på andre måter enn å høre på og nikke til og utstøte et og annet gullkorn, korn som der og da glimtet og lignet på gull fordi lyset kom fra en spesiell vinkel. Akkurat nå hadde han det nok ganske mye verre enn en litt vimsete liten jente som ble lurt til å ta med seg feil antall løk fra Bunnpris.
Og da var det ikke lenger hjelpsomheten jeg følte, men avmakten. Avmakten av å ikke kunne gjøre annet enn å høre på, råde, støtte, klemme - og til syvende og sist likevel ikke være annet enn en tilskuer til et valg og en situasjon som er vanskelig uansett. Som alltid er trist og ensom, uansett. Jenta kunne jeg hente to eller tre løk til fra øverste hylle. Z kan jeg... ønske lykke til?
Lykke til, Z. Alt blir bra.
11 april 2007
Mange ansikter i mengden
For det første er jeg dårlig på navn. For det andre er jeg enda dårligere på ansikter. For det tredje er det nettopp denne manglende egenskapen - å være god på ansikter og navn - jeg vil måtte trene de nærmeste tiårene.
I teorien er jeg ganske god. Poenget er å linke ting sammen. Om man ser et ansikt som ser ut som en ubåt, og ansiktsinnehaveren heter Frode, kan man bare tenke Flode og das Boot - og vips har man en rar lenke man ikke glemmer så lett. Eller Kåre er han med håret, Nina satt vesina, osv. I teorien er det ganske enkelt. Men i praksis?
I praksis er det for mye å konsentrere seg om. Man prøver å følge med i samtalen og ikke virke som en dust, man ser rundt seg for å se hvilke andre man bør være på nikk med, man lurer på om man beveger hendene for mye eller feil, man frykter man har snørr i nesa eller ser den andre har det, man prøver å huske hvordan denne andre kjente hvem enn han kjente, man gremmes over at den ene vitsen man kom med ikke slo an i det hele tatt, man vrir hodet for å tilpasse vitsen den andres referansebakgrunn og humor, man tenker på i går og i morgen, i stad og om litt. Av en eller annen grunn er det sjelden ansiktet man biter seg merke i. Denne enelleranne grunnen kan selvfølgelig være at man har tilbrakt hele dagen i intens øyeutslitende datamaskinskjermjobbing, at man aller helst bare vil hvile øynene, at man aller helst vil lukke dem helt og spare dem for omverdenens lys. Men det er en dårlig grunn.
For det er ikke alltid ansiktet man husker mennesker på uansett. Det kan hende man husker dem på stemmen, for eksempel. Eller lukten. Eller måten de beveger seg på. Eller latteren. Jeg husker alltid stemmen. Jeg forestiller meg alltid mennesker ut fra deres stemmer først, og først etter hvert fyller jeg ut ansiktet. Med andre ord burde jeg snakke med mennesker hele tiden for å gi dem sjansen til å le meg huske dem. Med andre ord burde jeg ikke la det være avskrekkende at jeg ikke husker hvem enn jeg kanskje skal snakke til - det eneste som er verre enn ikke å huske mennesker, er å overse dem...
For det første er jeg dårlig på navn. Men det er bare en treningssak. For det andre er jeg dårlig på ansikter. Men det er bare en prioriteringssak - og det er uansett kanskje ikke ansiktet som er det viktige. For det tredje vil det bare bli viktigere med tiden. Å gjenkjenne navn. Så for det fjerde er det på tide å begynne treningen.
Om ikke annet så for å gjøre det lettere for det som etter hvert er en liten familie her i leiligheten...
I teorien er jeg ganske god. Poenget er å linke ting sammen. Om man ser et ansikt som ser ut som en ubåt, og ansiktsinnehaveren heter Frode, kan man bare tenke Flode og das Boot - og vips har man en rar lenke man ikke glemmer så lett. Eller Kåre er han med håret, Nina satt vesina, osv. I teorien er det ganske enkelt. Men i praksis?
I praksis er det for mye å konsentrere seg om. Man prøver å følge med i samtalen og ikke virke som en dust, man ser rundt seg for å se hvilke andre man bør være på nikk med, man lurer på om man beveger hendene for mye eller feil, man frykter man har snørr i nesa eller ser den andre har det, man prøver å huske hvordan denne andre kjente hvem enn han kjente, man gremmes over at den ene vitsen man kom med ikke slo an i det hele tatt, man vrir hodet for å tilpasse vitsen den andres referansebakgrunn og humor, man tenker på i går og i morgen, i stad og om litt. Av en eller annen grunn er det sjelden ansiktet man biter seg merke i. Denne enelleranne grunnen kan selvfølgelig være at man har tilbrakt hele dagen i intens øyeutslitende datamaskinskjermjobbing, at man aller helst bare vil hvile øynene, at man aller helst vil lukke dem helt og spare dem for omverdenens lys. Men det er en dårlig grunn.
For det er ikke alltid ansiktet man husker mennesker på uansett. Det kan hende man husker dem på stemmen, for eksempel. Eller lukten. Eller måten de beveger seg på. Eller latteren. Jeg husker alltid stemmen. Jeg forestiller meg alltid mennesker ut fra deres stemmer først, og først etter hvert fyller jeg ut ansiktet. Med andre ord burde jeg snakke med mennesker hele tiden for å gi dem sjansen til å le meg huske dem. Med andre ord burde jeg ikke la det være avskrekkende at jeg ikke husker hvem enn jeg kanskje skal snakke til - det eneste som er verre enn ikke å huske mennesker, er å overse dem...
For det første er jeg dårlig på navn. Men det er bare en treningssak. For det andre er jeg dårlig på ansikter. Men det er bare en prioriteringssak - og det er uansett kanskje ikke ansiktet som er det viktige. For det tredje vil det bare bli viktigere med tiden. Å gjenkjenne navn. Så for det fjerde er det på tide å begynne treningen.
Om ikke annet så for å gjøre det lettere for det som etter hvert er en liten familie her i leiligheten...
13 mars 2007
Det skjer noe
Det er politifolk i gata mi. Og ikke bare to, men flere, og de går hit og dit og fram og tilbake utenfor en bygning. Og ikke bare er de innom som snarest, men de har vært her lenge nå og viser ikke tegn til å gå. Spenning i hverdagen.
På kafeen her snakkes det i krokene. Ikke for høyt, og ikke for pekende, men stadig vekk ledes blikkene og oppmerksomheten ut mot dette spennende på utsiden. Hva har skjedd? Har de vært her lenge? Hva gjør de? En mann sier at han tenkte sette bilen fra seg på fortauet nedenfor her, men så så han de uniformerte menneskene, og så tok han heller noen runder rundt kvartalet for å finne en lovlig parkeringsplass.
Det er aldri så mange mennesker her på puben. Jeg har aldri før måttet sette meg på de de høye barkrakkene ved vinduet: alle andre tirsdagskvelder i manns minne har jeg kunnet velge mellom minst to sofaer. OK, det er noen ledige småbord her og der, men de er så trange og inneklemte at det føles påtrengende med min selvlysende laptopmac. Jeg hadde ikke likt om en eller annen pretensiøsitist satte seg ved nabobordet med en laptop og kvasiinellektuelle briller. Det er sjelden så mange mennesker her, sjelden så mange samtaler at musikken overdøves. Men nå er det politfolk utenfor.
Egentlig gjør de ikke så mye. To uniformer står på fortauet, går over veien, står på det andre fortauet, lyser litt på måfå med lommelykter, snakker sammen om viktge ting, lyser litt på måfå igjen. Det er noe med bygningen der borte, noe med parkeringsplassen eller bakgården, noe med noe et sted.
Jeg ser intenst ned i datamaskinen. Jeg vil ikke bli tatt som en medsammensvoren, eller en journalist, noe som kan gå ut på det samme. Jeg vil ikke være en som er mot politiets arbeid, men det er veldig vanskelig så lenge jeg ikke vet hva politiets arbeid egentlig er i dette tilfellet. Jeg skriver om noe helt annet. Jeg bryr meg ikke om hva som skjer utenfor vinduet. Aner ikke om det er noe kriminelt engang. Travelt opptatt.
En politimotorsykkel kommer forbi. Oj, sier mannen i sofaen, nå kommer det enda flere. De to på fortauet stopper sykkelmannen, lyser ham i ansiktet, utveksler noen ord. Øyne i puben. Så nikker han og kjører videre. Stille, uhørlige, skuffede, lettede sukk rundt bordene.
Jeg har egentlig aldri brydd meg om ting som skjer. Ikke sånne ting. Om det stod mange mennesker i ring, ville jeg alltid kaste et blikk eller to og gå videre. Aldri bli stående, aldri være tilskuere til hendelsen. Hva sags sauementalitet er det? OK, en gang syklet jeg opp til sykehuset fordi jeg så sykehelikopteret kom, og ble stående ved sykkelen og stirre på at pasienten ble bært inn, og tutet på av sykebilen fordi jeg stod i veien for den da den kom med pasientens klær eller hva det var, og fikk høre av en kompis at jeg trolig hadde drept pasienten siden jeg sperret veien for sykebilen noen ekstra sekunder – men ellers? Andre ganger? Aldri.
Det står en Securitas-bil inne på parkeringsplassen. Er den full av penger? Er den kapret? Etterlatt der etter et ran? Passer de på den?
Det er en dyp menneskelig impuls å se på ting som skjer, annerledes ting, skremmende ting, ting som involverer biler med blålys. Alle branner trekker til seg tilskuere: ikke bare fordi ild i seg selv er fasinerende, men fordi man vil ha en slags kontroll, man vil vite hva som skjer, hva som forandrer seg, hvem som rammes hvordan av skjebnen denne gang. Men burde man være nysgjerrig som en nabokone eller arrogant som en Arkimedes og rope til invaderende soldater: "Rør ikke mine sirkler, jeg tegner i sanda her, fløtt dere for helvete, invader som gresshopper, jeg bryr meg ikke, men hold dere bare unna mine tegninger."
De to politfolkene setter inn i en bil og kjører? Men oj?
Det har kanskje hendt en gang til. Eller to. Eller noe. At jeg har stirret på hendelser, mener jeg. For er ikke det motsatte et tegn på umenneskelighet? At man ikke bryr seg om menneskene rundt seg?
En politibil til kjører ut av parkeringsplassen? Men oj oj?
Idolet er på den annen side Arkimedes. Finne ut av verden.
Securitasbilen kjører? Oj oj oj? Parkeringsplassen er tom? Men...?
Men på den tredje side ble Arkimedes drept. Og nå skrur de på lyset i kafeen, stenger tidlig i dag. Så alt var bare et skuespill for å trekke kunder hit?
Nei. Men om man er med på at macen er sirkelrund, så er jeg dette lokalets Arkimedes. Det er da noe.
Så lenge jeg ikke blir drept
På kafeen her snakkes det i krokene. Ikke for høyt, og ikke for pekende, men stadig vekk ledes blikkene og oppmerksomheten ut mot dette spennende på utsiden. Hva har skjedd? Har de vært her lenge? Hva gjør de? En mann sier at han tenkte sette bilen fra seg på fortauet nedenfor her, men så så han de uniformerte menneskene, og så tok han heller noen runder rundt kvartalet for å finne en lovlig parkeringsplass.
Det er aldri så mange mennesker her på puben. Jeg har aldri før måttet sette meg på de de høye barkrakkene ved vinduet: alle andre tirsdagskvelder i manns minne har jeg kunnet velge mellom minst to sofaer. OK, det er noen ledige småbord her og der, men de er så trange og inneklemte at det føles påtrengende med min selvlysende laptopmac. Jeg hadde ikke likt om en eller annen pretensiøsitist satte seg ved nabobordet med en laptop og kvasiinellektuelle briller. Det er sjelden så mange mennesker her, sjelden så mange samtaler at musikken overdøves. Men nå er det politfolk utenfor.
Egentlig gjør de ikke så mye. To uniformer står på fortauet, går over veien, står på det andre fortauet, lyser litt på måfå med lommelykter, snakker sammen om viktge ting, lyser litt på måfå igjen. Det er noe med bygningen der borte, noe med parkeringsplassen eller bakgården, noe med noe et sted.
Jeg ser intenst ned i datamaskinen. Jeg vil ikke bli tatt som en medsammensvoren, eller en journalist, noe som kan gå ut på det samme. Jeg vil ikke være en som er mot politiets arbeid, men det er veldig vanskelig så lenge jeg ikke vet hva politiets arbeid egentlig er i dette tilfellet. Jeg skriver om noe helt annet. Jeg bryr meg ikke om hva som skjer utenfor vinduet. Aner ikke om det er noe kriminelt engang. Travelt opptatt.
En politimotorsykkel kommer forbi. Oj, sier mannen i sofaen, nå kommer det enda flere. De to på fortauet stopper sykkelmannen, lyser ham i ansiktet, utveksler noen ord. Øyne i puben. Så nikker han og kjører videre. Stille, uhørlige, skuffede, lettede sukk rundt bordene.
Jeg har egentlig aldri brydd meg om ting som skjer. Ikke sånne ting. Om det stod mange mennesker i ring, ville jeg alltid kaste et blikk eller to og gå videre. Aldri bli stående, aldri være tilskuere til hendelsen. Hva sags sauementalitet er det? OK, en gang syklet jeg opp til sykehuset fordi jeg så sykehelikopteret kom, og ble stående ved sykkelen og stirre på at pasienten ble bært inn, og tutet på av sykebilen fordi jeg stod i veien for den da den kom med pasientens klær eller hva det var, og fikk høre av en kompis at jeg trolig hadde drept pasienten siden jeg sperret veien for sykebilen noen ekstra sekunder – men ellers? Andre ganger? Aldri.
Det står en Securitas-bil inne på parkeringsplassen. Er den full av penger? Er den kapret? Etterlatt der etter et ran? Passer de på den?
Det er en dyp menneskelig impuls å se på ting som skjer, annerledes ting, skremmende ting, ting som involverer biler med blålys. Alle branner trekker til seg tilskuere: ikke bare fordi ild i seg selv er fasinerende, men fordi man vil ha en slags kontroll, man vil vite hva som skjer, hva som forandrer seg, hvem som rammes hvordan av skjebnen denne gang. Men burde man være nysgjerrig som en nabokone eller arrogant som en Arkimedes og rope til invaderende soldater: "Rør ikke mine sirkler, jeg tegner i sanda her, fløtt dere for helvete, invader som gresshopper, jeg bryr meg ikke, men hold dere bare unna mine tegninger."
De to politfolkene setter inn i en bil og kjører? Men oj?
Det har kanskje hendt en gang til. Eller to. Eller noe. At jeg har stirret på hendelser, mener jeg. For er ikke det motsatte et tegn på umenneskelighet? At man ikke bryr seg om menneskene rundt seg?
En politibil til kjører ut av parkeringsplassen? Men oj oj?
Idolet er på den annen side Arkimedes. Finne ut av verden.
Securitasbilen kjører? Oj oj oj? Parkeringsplassen er tom? Men...?
Men på den tredje side ble Arkimedes drept. Og nå skrur de på lyset i kafeen, stenger tidlig i dag. Så alt var bare et skuespill for å trekke kunder hit?
Nei. Men om man er med på at macen er sirkelrund, så er jeg dette lokalets Arkimedes. Det er da noe.
Så lenge jeg ikke blir drept
06 februar 2007
Ski på Toyen (eller deromkring)
Like ved leiligheten er det en forholdsvis nyåpnet pub/kafe jeg stikker innom med jevne mellomrom. De spiller en rar blanding av ukjent fransk/arabisk etno- og hovedstrøms amerikansk visemusikk der, en tilfeldighetsmiks jeg kan kjenne igje fra mine egne shuffleeventyr på macen. Dessuten er det store vinduer mot gata på utsiden, så jeg kan se på livet dre ute (nå innpakkede mennesker i hutrende klær, langt under null i ansiktet). Det gjør ingenting at stedet ikke har sitt eget skilt ennå: heller er det litt sjarmerende at det fremdeles står "Luxus mat" over døra, en levning fra butikken som var her før.
Klientellet her er også en rar blanding. På dagen er det mange arbeidere fra bygget som bygges ved siden av, menn med arbeidsoveraller og sterke meninger om alt fra gravemaskiner til bisnisstransaksjoner. På ettermiddagen sitter det ofte småbarnsforeldre her, eller grupper av kolleger som drøfter noe på joben, eller en gjeng gamle mennesker som har noe viktig å snakke om, eller de vanlige menneskene som vil ha en øl, uansett når, så lenge det er nå.
Eieren av dette stedet heter Mustafa og er en usedvanlig hyggelig nord-afrikaner med kort rastafrisyre. Hver gang jeg kommer inn og han står bak disken, smiler han som om han ventet på akkurat meg – og hver gang han er i lokalet, snakker han med den ene eller andre gjesten, snakker om hva som helst gjesten insisterer på å snakke om, virker det som. Ofte når jeg sitter her, kommer det innom stamgjester bare for å si hei, ikke engang for å drikke noe egentlig, de tar en te eller en øl bare for syns skyld virker det som, bare fordi de vil innom for å si hei. De virker i alle fall som stamgjester. Dette virker i alle fall som et sted som passer som stamsted. (Rent bortsett fra at de ikke har Guinness og jeg som regel drikker en av de ti tesortene de har lainet opp på veggen. Men det er en uvesentlig parentes her.)
I dag var Mustafa kommet i diskusjon med en nordmann, han kunne virke som en av arbeiderne fra nabobygget, om en skiløper. Hun var best etter å ha fått en unge, sa Mustafa med sin karakteristiske aksent som jeg ikke er språkmektig nok til å plassere. Neineinei, sa nordmannen, hun var jo elendig etter fødselen. Hun kom jo knapt med i verdenscupen engang. Hmnei, sa Mustafa, hun var jo god, hun vant jo den, hva heter det, verdens... Neinei, sa nordmannen, jeg følger med på ski hver vinter og jeg kan det her, hun var skikkelig dårlig etterpå, hun ble aldri så god hun var igjen. Hmnei, jeg følger med på ski jeg også, veldig mye, og hun var god. Nei, du, sa nordmannen, du kan jo ikke gå på ski engang.
Derfra forvitret diskusjonen til en gemyttlig samtale om Mustafas evner på ski, eller manglende sådanne, og at ski egentlig bare er to plankebiter, ganske rart. De ble implisitt enige om at de var (veldig) uenige, og at det ikke burde ødelegge alle potensielle samtaler de kunne ha. Og de snakket videre om noe helt annet, hvordan Mustafa hadde bulket bilen litt og at det var veldig kaldt ute og det var vanskelig å gå ut herfra fordi det var så kaldt, nesetippforfrysende kaldt.
Jeg satt ved siden av og hørte på. Det er det jeg gjør av og til. Det man gjør når man sitter alene på en kafe på Carl Berner bare for å sitte alene og se på verden. Eller høre. Eller skrive, som var grunnen til at jeg hadde med meg macbooken og satt fordypet i den. Og etter hvert som diskusjonen utartet, fikk jeg det for meg at det måtte være en av dem som hadde rett og en som tok feil. Og siden jeg sniker meg med på et av de mange trådløse nettene her ute, var jeg i stand til å finne ut av det på for eksempel Wikipedia. Spørsmålet var bare hvem de snakket om.
Men burde jeg finne ut hvem av dem som hadde rett? Er det riktig å si fra til to som diskuterer på den måten hvem av dem som har rett? Vil ikke den som tar feil føle seg nedverdiget, ydmyket? Vil jeg ikke kunne gjøre ham bare enda mer oppsatt på at han har rett, trass i hva Wikipedia eller Store norske leksikon eller andre ting sier, om han bygger en viktig del av sin identitet på at denne ene sportsdama var bedre før heller enn etter sin fødsel (eller omvendt)? Har det noe å si for diskusjonen at det finnes en sannhet, kan det ikke bare være selve diskusjonen de diskuterer for? Og vil ikke et svar som favoriserer den ene bare føre til at to venner blir to uvenner? Bør man, kort sagt, alltid prøve å finne sannheten og presentere det man mener er sannhet til andre?
Selve diskusjonen deres sprang ut av en diskusjon om dagens fem – 5 – miss av Ole Einar Bjørndalen i VM, så det hadde trolig noe med skiskyting å gjøre, og ikke langrenn. Og den eneste skiskytterdama jeg visste om som hadde fått barn i det siste, er Liv Grete Skjelbreid Poirée. Så jeg slo opp henne på Wikipedia, først på den norske og så på den engelske, hvor det stod dobbelt så mye. Og hva fant jeg?
Hun vant verdenscupen én gang, i 2003-04. Hennes første barn kom til verden januar 2003. Mustafa hadde rett, selv om han ikke kan stå på ski. Men når jeg hadde funnet ut dette, hadde Mustafa gått og latt en dame stå bak disken, og med bare nordmannen igjen virket det som en dårlig idé å bryte inn i samtalen han nå hadde med diskdamen bare for å besserwissersk fortelle ham at han faktisk tok veldig feil. I alle fall hvis det var Skjelbreid Poirée de snakket om i stad, det kunne jo ha vært, tja, Linda Grubben, har hun barn?
Om det hadde vært fx Linda Grubben, hadde det vært min tur til å bli satt på plass. Min tur til ha feil. Og den posisjonen vil jeg jo absolutt ikke ha.
Får hviske det til Mustafa en gang ingen andre er i nærheten: Skjelbreid Poirée var god i 2003-04, etter sin første fødsel. Om ikke annet sprer jeg dermed litt fakta. Og det er da uansett en god ting?
Klientellet her er også en rar blanding. På dagen er det mange arbeidere fra bygget som bygges ved siden av, menn med arbeidsoveraller og sterke meninger om alt fra gravemaskiner til bisnisstransaksjoner. På ettermiddagen sitter det ofte småbarnsforeldre her, eller grupper av kolleger som drøfter noe på joben, eller en gjeng gamle mennesker som har noe viktig å snakke om, eller de vanlige menneskene som vil ha en øl, uansett når, så lenge det er nå.
Eieren av dette stedet heter Mustafa og er en usedvanlig hyggelig nord-afrikaner med kort rastafrisyre. Hver gang jeg kommer inn og han står bak disken, smiler han som om han ventet på akkurat meg – og hver gang han er i lokalet, snakker han med den ene eller andre gjesten, snakker om hva som helst gjesten insisterer på å snakke om, virker det som. Ofte når jeg sitter her, kommer det innom stamgjester bare for å si hei, ikke engang for å drikke noe egentlig, de tar en te eller en øl bare for syns skyld virker det som, bare fordi de vil innom for å si hei. De virker i alle fall som stamgjester. Dette virker i alle fall som et sted som passer som stamsted. (Rent bortsett fra at de ikke har Guinness og jeg som regel drikker en av de ti tesortene de har lainet opp på veggen. Men det er en uvesentlig parentes her.)
I dag var Mustafa kommet i diskusjon med en nordmann, han kunne virke som en av arbeiderne fra nabobygget, om en skiløper. Hun var best etter å ha fått en unge, sa Mustafa med sin karakteristiske aksent som jeg ikke er språkmektig nok til å plassere. Neineinei, sa nordmannen, hun var jo elendig etter fødselen. Hun kom jo knapt med i verdenscupen engang. Hmnei, sa Mustafa, hun var jo god, hun vant jo den, hva heter det, verdens... Neinei, sa nordmannen, jeg følger med på ski hver vinter og jeg kan det her, hun var skikkelig dårlig etterpå, hun ble aldri så god hun var igjen. Hmnei, jeg følger med på ski jeg også, veldig mye, og hun var god. Nei, du, sa nordmannen, du kan jo ikke gå på ski engang.
Derfra forvitret diskusjonen til en gemyttlig samtale om Mustafas evner på ski, eller manglende sådanne, og at ski egentlig bare er to plankebiter, ganske rart. De ble implisitt enige om at de var (veldig) uenige, og at det ikke burde ødelegge alle potensielle samtaler de kunne ha. Og de snakket videre om noe helt annet, hvordan Mustafa hadde bulket bilen litt og at det var veldig kaldt ute og det var vanskelig å gå ut herfra fordi det var så kaldt, nesetippforfrysende kaldt.
Jeg satt ved siden av og hørte på. Det er det jeg gjør av og til. Det man gjør når man sitter alene på en kafe på Carl Berner bare for å sitte alene og se på verden. Eller høre. Eller skrive, som var grunnen til at jeg hadde med meg macbooken og satt fordypet i den. Og etter hvert som diskusjonen utartet, fikk jeg det for meg at det måtte være en av dem som hadde rett og en som tok feil. Og siden jeg sniker meg med på et av de mange trådløse nettene her ute, var jeg i stand til å finne ut av det på for eksempel Wikipedia. Spørsmålet var bare hvem de snakket om.
Men burde jeg finne ut hvem av dem som hadde rett? Er det riktig å si fra til to som diskuterer på den måten hvem av dem som har rett? Vil ikke den som tar feil føle seg nedverdiget, ydmyket? Vil jeg ikke kunne gjøre ham bare enda mer oppsatt på at han har rett, trass i hva Wikipedia eller Store norske leksikon eller andre ting sier, om han bygger en viktig del av sin identitet på at denne ene sportsdama var bedre før heller enn etter sin fødsel (eller omvendt)? Har det noe å si for diskusjonen at det finnes en sannhet, kan det ikke bare være selve diskusjonen de diskuterer for? Og vil ikke et svar som favoriserer den ene bare føre til at to venner blir to uvenner? Bør man, kort sagt, alltid prøve å finne sannheten og presentere det man mener er sannhet til andre?
Selve diskusjonen deres sprang ut av en diskusjon om dagens fem – 5 – miss av Ole Einar Bjørndalen i VM, så det hadde trolig noe med skiskyting å gjøre, og ikke langrenn. Og den eneste skiskytterdama jeg visste om som hadde fått barn i det siste, er Liv Grete Skjelbreid Poirée. Så jeg slo opp henne på Wikipedia, først på den norske og så på den engelske, hvor det stod dobbelt så mye. Og hva fant jeg?
Hun vant verdenscupen én gang, i 2003-04. Hennes første barn kom til verden januar 2003. Mustafa hadde rett, selv om han ikke kan stå på ski. Men når jeg hadde funnet ut dette, hadde Mustafa gått og latt en dame stå bak disken, og med bare nordmannen igjen virket det som en dårlig idé å bryte inn i samtalen han nå hadde med diskdamen bare for å besserwissersk fortelle ham at han faktisk tok veldig feil. I alle fall hvis det var Skjelbreid Poirée de snakket om i stad, det kunne jo ha vært, tja, Linda Grubben, har hun barn?
Om det hadde vært fx Linda Grubben, hadde det vært min tur til å bli satt på plass. Min tur til ha feil. Og den posisjonen vil jeg jo absolutt ikke ha.
Får hviske det til Mustafa en gang ingen andre er i nærheten: Skjelbreid Poirée var god i 2003-04, etter sin første fødsel. Om ikke annet sprer jeg dermed litt fakta. Og det er da uansett en god ting?
05 februar 2007
Om ganghastighet
Noen av oss har bare ém ganghastighet, eller to: rusle bedagelig og spasere normalt. Gå fort er en fysiologisk umulighet, eventuelt en mental en, og det slår alltid over i jogging eller løping (som har flere gir). Noen av oss kan ikke endre hastighet uten videre når vi går. Og noen av oss, når vi går ute i verden, havner i kronglete sosiale situasjoner av den grunn.
Da jeg gikk mot T-banen fra dagens konfirmasjonslederseanse, kom jeg litt før banen til et Y-kryss på gangveien: jeg gikk rett fram, i alle fall fra min synsvinkel, og fra venstre kom det skjenende inn en mann som skulle inn på min vei. Hans sti gikk ca 30 grader på min. Det uheldige var at vi var like langt fra selve krysset da vi først så hverandre. Og enda uheldigere var det at vi gikk like fort. Og enda enda uheldigere var det at denne mannen tydeligvis også tilhørte en viss hastighetsendringsklønegruppe. Han gikk like fort som meg, og han gikk helt ved siden av meg, og det var klart for alle involverte parter at vi snart kom til å møtes skulder til skulder i krysset der framme.
I sånne situasjoner kan man begynne å løpe, men det virker bare skremt og er ikke noe en mann kan gjøre på en halvopplyst gangsti. Det er samme prinsipp som overfor hunder: vis bare ikke at du er redd. Eller man kan finne et påskudd for å stoppe helt. (Å endre ganghastighet er selvfølgelig et alternativ for de fleste mennesker, men disse to menneskene var ikke de fleste.) Men å stoppe kan også felles av hundeprinsippet, spesielt om du er en dårlig skuespiller og det er altfor tydelig at du likevel ikke fikk en melding på mobilen. (Og dessuten, når det gjelder mobil og lignende, fungerer det sjelden å måtte stoppe for å gjøre ting man like gjerne kan gjøre gående.) Så hva gjøre?
Jeg gikk på. Jeg var "opptatt med dype tanker", jeg hadde ikke merket ham, ikke i det hele tatt, jeg rynket øyenbrynene (noe han ikke kunne ha sett, men det ga en viss troverdighet til det hele), jeg så langt foran meg, mot horisonten, jeg var kort sagt i min egen verden. Om han gikk videre, ville vi møtes, og jeg ville ikke bry meg, ikke i det hele tatt, bare gå videre. Verst for ham.
Han begynte med den samme taktikken. Vi gikk helt i takt i mange meter, kanskje en kvart uendelighet, og merket hvordan spenningen bygget seg opp omvendt proporsjonalt med hvordan avstanden mellom oss ble mindre. I et lite øyeblikk begynte jeg å vakle og lurte på om det beste ville være å bøye seg ned likevel. For hadde ikke skolissa mi gått opp? Men i samme øyeblikk fikk han nøyaktig samme tanke, og i øyekroken kunne jeg se hvordan han bøyde seg ned over skoen for å ta opp lissene for å knyte dem igjen.
Jeg ar alt halvveis nede, men oj, det var visst ikke en flekk på jakka likevel, eller bare en liten en, det var bare å børste litt, så var den borte, og nå måtte jeg forte meg for å rekke banen, om lissa skulle være åpen ville det ikke være så viktig. Dessuten ville jeg selvfølgelig ikke merke det uansett. Framme ved T-banen løftet jeg øyenbrynene lettet, som om de pustet ut, og senket skuldrene. Pohff, det gikk bra denne gangen også.
Senere så jeg den samme mannen på banen. Han hadde på seg støvler. Før banen kom fram til Carl Berner hadde jeg bestemt meg for å trene på å gå i andre hastigheter.
Da jeg gikk mot T-banen fra dagens konfirmasjonslederseanse, kom jeg litt før banen til et Y-kryss på gangveien: jeg gikk rett fram, i alle fall fra min synsvinkel, og fra venstre kom det skjenende inn en mann som skulle inn på min vei. Hans sti gikk ca 30 grader på min. Det uheldige var at vi var like langt fra selve krysset da vi først så hverandre. Og enda uheldigere var det at vi gikk like fort. Og enda enda uheldigere var det at denne mannen tydeligvis også tilhørte en viss hastighetsendringsklønegruppe. Han gikk like fort som meg, og han gikk helt ved siden av meg, og det var klart for alle involverte parter at vi snart kom til å møtes skulder til skulder i krysset der framme.
I sånne situasjoner kan man begynne å løpe, men det virker bare skremt og er ikke noe en mann kan gjøre på en halvopplyst gangsti. Det er samme prinsipp som overfor hunder: vis bare ikke at du er redd. Eller man kan finne et påskudd for å stoppe helt. (Å endre ganghastighet er selvfølgelig et alternativ for de fleste mennesker, men disse to menneskene var ikke de fleste.) Men å stoppe kan også felles av hundeprinsippet, spesielt om du er en dårlig skuespiller og det er altfor tydelig at du likevel ikke fikk en melding på mobilen. (Og dessuten, når det gjelder mobil og lignende, fungerer det sjelden å måtte stoppe for å gjøre ting man like gjerne kan gjøre gående.) Så hva gjøre?
Jeg gikk på. Jeg var "opptatt med dype tanker", jeg hadde ikke merket ham, ikke i det hele tatt, jeg rynket øyenbrynene (noe han ikke kunne ha sett, men det ga en viss troverdighet til det hele), jeg så langt foran meg, mot horisonten, jeg var kort sagt i min egen verden. Om han gikk videre, ville vi møtes, og jeg ville ikke bry meg, ikke i det hele tatt, bare gå videre. Verst for ham.
Han begynte med den samme taktikken. Vi gikk helt i takt i mange meter, kanskje en kvart uendelighet, og merket hvordan spenningen bygget seg opp omvendt proporsjonalt med hvordan avstanden mellom oss ble mindre. I et lite øyeblikk begynte jeg å vakle og lurte på om det beste ville være å bøye seg ned likevel. For hadde ikke skolissa mi gått opp? Men i samme øyeblikk fikk han nøyaktig samme tanke, og i øyekroken kunne jeg se hvordan han bøyde seg ned over skoen for å ta opp lissene for å knyte dem igjen.
Jeg ar alt halvveis nede, men oj, det var visst ikke en flekk på jakka likevel, eller bare en liten en, det var bare å børste litt, så var den borte, og nå måtte jeg forte meg for å rekke banen, om lissa skulle være åpen ville det ikke være så viktig. Dessuten ville jeg selvfølgelig ikke merke det uansett. Framme ved T-banen løftet jeg øyenbrynene lettet, som om de pustet ut, og senket skuldrene. Pohff, det gikk bra denne gangen også.
Senere så jeg den samme mannen på banen. Han hadde på seg støvler. Før banen kom fram til Carl Berner hadde jeg bestemt meg for å trene på å gå i andre hastigheter.
02 februar 2007
Ut på byen
Det skal være busjta i morgen. GR fyller noenogtjue år og skal da selvfølgelig samle venner og fårsje hjemme før man drar ut på byen. Hvor man skal? Tigertiger: www.tigertiger.no. Jeg skal selvfølgelig være med på festen. Forrige gang ble det en lang diskusjon om kvasipsykologi, NLP og desslike, med TJ, GRs bror. Til og med på denne bloggen hevdet vi våre sannheter – om denne festen blir like diskutabel (i positiv forstand), blir det en kjempefest.
Men så var det dette med å gå ut, da. TJ og GR er uteløver. Når de går ut, går de ikke på irske puber og drikker Guinness, som jeg som regel har som mitt førstevalg, men på store, fansi steder med høy musikk, dansemuligheter og overfylte bardisker. Og det skal de selvfølgelig denne gang også. På Tigertiger er det dresskode. Jeg spurte GR hva slags klær jeg bør ha på meg, jeg har smoking og vanlige subbeklær, hvilken av de passer? Han mente jeg burde komme i smoking. Midt på vinteren! Men han ba meg også gå inn på nettsiden deres for å se bildene de har lagt ut av gjester for å se hva slags klær man går i der.
(I parentes bemerket er det en uhyggelig danskebåtharryfestting dette med å legge ut bilder fra utesteder. De gjør det på Dagbladet eller Vg av og til, plåter tilfeldige mennesker og legger dem ut under tittelen "På byen i helga". Nok en grunn til å ikke lese Dagbladet/VG. Hva slags mennesker er det som vil ha festebilder av seg selv på nettet? Som gratis viser hvor hyggelig man har det for at et tilfeldig utested skal få gratisreklame? Eller som ønsker å bekrefte regelen om at det man etter etpar øl og i ly av et øredøvende lyd- og lysshow tror er kul og verdensvinnende oppførsel, i kamerablitzens kalde og øyeblikksfangende lys bare er latterlig?)
Folkene på nettsiden til Tigertiger ser halv-ok ut. Noen dressjakker, et maplplassert slips, olabukser, vanlige gensere. Ikke noe stort stress, ikke noe verre enn andre steder. Men så leser jeg nederst på Om oss-linken dette:
Adgangsregler
Husk våre aldersgrenser!
Pent antrekk - et stilfullt helhetsinntrykk, kom ikke synlig beruset, ha en avslappet og positiv utstråling :)
Følg dette så blir det aldri problemer ved entreen og dere får en fantastisk opplevelse på TigerTiger!!
Au. Glem tegnsettingen, den er ungdommelig og passer sikkert til stedet. Men ikke glem den nazi-tankegangen de legger for dagen: har du ikke et stilfullt helhetsinntrykk, blir du vist bort i døra. Hva det enn betyr med stilfullt helhetsinntrykk. Er du stresset fordi du er avstandsforelsket i hun foran deg i køen, slipper du ikke inn. Er du irritert på noe? Vekk med deg. Og, kanskje: om du har hverdagsklær heller enn smoking: forsvinn.
Jeg tror jeg blir med på fårsjinga, med diskusjoner om noe viktig. Basketball, kanskje. Deretter møter jeg T og går sammen med henne og resten av de fårsjende ned til Tigertiger. Slipper jeg inn, kommer jeg til å bli påslappet og få en negativ utstråling av festfjomseriet der inne, og dermed til å drikke så mange lyse øl at jeg blir synlig beruset. Og på denne måten kommer jeg til å få en fantastisk opplevelse der, men stikk i strid med hva de mener skal være fint. Eller så blir jeg avvist i døra og finner meg en irsk pub, tar meg en ordentlig øl og finner fram en bok. Og fortsetter diskusjonen fra fårspilet med de andre fårsjerne som ble avvist i Tigertiger-døra.
Jeg faller i mange feller, men aldri i denne: jeg oppvurderer aldri et sted fordi de setter latterlige høye krav på hva slags gjester de slipper inn. Heller omvendt. Kommer til å bruke hele neste uke på å snakke om hvor lite jeg liker dne typen mennesker som eier steder som Tigertiger. Tfui.
Men så var det dette med å gå ut, da. TJ og GR er uteløver. Når de går ut, går de ikke på irske puber og drikker Guinness, som jeg som regel har som mitt førstevalg, men på store, fansi steder med høy musikk, dansemuligheter og overfylte bardisker. Og det skal de selvfølgelig denne gang også. På Tigertiger er det dresskode. Jeg spurte GR hva slags klær jeg bør ha på meg, jeg har smoking og vanlige subbeklær, hvilken av de passer? Han mente jeg burde komme i smoking. Midt på vinteren! Men han ba meg også gå inn på nettsiden deres for å se bildene de har lagt ut av gjester for å se hva slags klær man går i der.
(I parentes bemerket er det en uhyggelig danskebåtharryfestting dette med å legge ut bilder fra utesteder. De gjør det på Dagbladet eller Vg av og til, plåter tilfeldige mennesker og legger dem ut under tittelen "På byen i helga". Nok en grunn til å ikke lese Dagbladet/VG. Hva slags mennesker er det som vil ha festebilder av seg selv på nettet? Som gratis viser hvor hyggelig man har det for at et tilfeldig utested skal få gratisreklame? Eller som ønsker å bekrefte regelen om at det man etter etpar øl og i ly av et øredøvende lyd- og lysshow tror er kul og verdensvinnende oppførsel, i kamerablitzens kalde og øyeblikksfangende lys bare er latterlig?)
Folkene på nettsiden til Tigertiger ser halv-ok ut. Noen dressjakker, et maplplassert slips, olabukser, vanlige gensere. Ikke noe stort stress, ikke noe verre enn andre steder. Men så leser jeg nederst på Om oss-linken dette:
Adgangsregler
Husk våre aldersgrenser!
Pent antrekk - et stilfullt helhetsinntrykk, kom ikke synlig beruset, ha en avslappet og positiv utstråling :)
Følg dette så blir det aldri problemer ved entreen og dere får en fantastisk opplevelse på TigerTiger!!
Au. Glem tegnsettingen, den er ungdommelig og passer sikkert til stedet. Men ikke glem den nazi-tankegangen de legger for dagen: har du ikke et stilfullt helhetsinntrykk, blir du vist bort i døra. Hva det enn betyr med stilfullt helhetsinntrykk. Er du stresset fordi du er avstandsforelsket i hun foran deg i køen, slipper du ikke inn. Er du irritert på noe? Vekk med deg. Og, kanskje: om du har hverdagsklær heller enn smoking: forsvinn.
Jeg tror jeg blir med på fårsjinga, med diskusjoner om noe viktig. Basketball, kanskje. Deretter møter jeg T og går sammen med henne og resten av de fårsjende ned til Tigertiger. Slipper jeg inn, kommer jeg til å bli påslappet og få en negativ utstråling av festfjomseriet der inne, og dermed til å drikke så mange lyse øl at jeg blir synlig beruset. Og på denne måten kommer jeg til å få en fantastisk opplevelse der, men stikk i strid med hva de mener skal være fint. Eller så blir jeg avvist i døra og finner meg en irsk pub, tar meg en ordentlig øl og finner fram en bok. Og fortsetter diskusjonen fra fårspilet med de andre fårsjerne som ble avvist i Tigertiger-døra.
Jeg faller i mange feller, men aldri i denne: jeg oppvurderer aldri et sted fordi de setter latterlige høye krav på hva slags gjester de slipper inn. Heller omvendt. Kommer til å bruke hele neste uke på å snakke om hvor lite jeg liker dne typen mennesker som eier steder som Tigertiger. Tfui.
01 februar 2007
Hvordan file nye nøkler
Si du har mistet den ene nøkkelen til inngangsdøra og vil ha en ny. Si det er to låser på døra, men at du når du går ut, låser med den nøkkelen du har mistet og dermed bare har en av. Den andre låsen er det to nøkler til; si at din samboer har den andre. Si at du har prøvd å file en ny nøkkel begge låsene før, men bare den andre fungerte: nøkkelen til den første låsen, den du nå skal file en ny nøkkel til, var mye vanskeligere og fungerte ikke den første gangen. Si går innom Morsli på Carl Berners plass, skomaker og nøkkelfiler. Si han lagde de første nøklene også, både den som fungerte og den som ikke fungerte. Si han tok dobbelt så mye for den som ikke fungerte, siden den var mye vanskeligere å file.
Si du nå kommer innom med den nøkkelen som ikke fungerte og vil ha den filt på nytt. Si Morsli filer litt her og litt der, og samtidig filer på den gamle nøkkelen siden den har en skjev tapp. Si tappen brekker. Du kommer tilbake til inngangsdøra di, den låste, og prøver begge nøklene til den første låsen. Den som er låst. Si at ingen av nøklene fungerer. Si du stikker innom naboen, den naboen som er styreleder, og klager din nød. Si hun ikke har en ekstranøkkel. Si hun mener "utlendingen" ikke er noe bra på nøkler og ber deg gå innom Thorstensten Jernia på hjørnet. Si du får god service der, Thorstensen eller hvem det er filer og forklarer og mener du er i et "dilemma". Hvorfor han bruker ordet dilemma er vanskelig å vite, men si det ikke gjør noe. Si du går tilbake med en Jernia-filt nøkkel og prøver igjen. Si det er umulig: døra er fremdeles umulig å få opp. Si du går tilbake til Morsli, som har et lite algerisk vimpelflagg på veggen. Og et bittelite norsk. Si han blir fortvilet og filer litt til. Si han ber deg gå tilbake og prøve igjen. Du prøver igjen. Si nøkkelen ikke fungerer. Si du går tilbake til Morsli, som spør deg hvor du bor og som filer en helt ny nøkkel. Si han ber deg gå tilbake og prøve igjen, og å komme tilbake og si fra om det går eller ikke.
Si du har skavet av hud på pekefingeren av å slite med de andre nøklene. Si denne nye nøkkelen sier klikk-klikk. Si døra åpner seg. Du møter naboen utenfor og forteller de gode nyhetene. Du drar til Morsli og takker ham og sier at du vurderer å bruke den andre låsen fra nå av. Si du har vært låst ute fra leiligheten i etpar timer. Hva lærte du av det?
At neste gang du trenger en nøkkel, går du til den lille butikken igjen. Morsli. Om ikke annet så fordi han hadde to stoler og en bunke Norsk Ukeblad som ventelektyre.
Si du nå kommer innom med den nøkkelen som ikke fungerte og vil ha den filt på nytt. Si Morsli filer litt her og litt der, og samtidig filer på den gamle nøkkelen siden den har en skjev tapp. Si tappen brekker. Du kommer tilbake til inngangsdøra di, den låste, og prøver begge nøklene til den første låsen. Den som er låst. Si at ingen av nøklene fungerer. Si du stikker innom naboen, den naboen som er styreleder, og klager din nød. Si hun ikke har en ekstranøkkel. Si hun mener "utlendingen" ikke er noe bra på nøkler og ber deg gå innom Thorstensten Jernia på hjørnet. Si du får god service der, Thorstensen eller hvem det er filer og forklarer og mener du er i et "dilemma". Hvorfor han bruker ordet dilemma er vanskelig å vite, men si det ikke gjør noe. Si du går tilbake med en Jernia-filt nøkkel og prøver igjen. Si det er umulig: døra er fremdeles umulig å få opp. Si du går tilbake til Morsli, som har et lite algerisk vimpelflagg på veggen. Og et bittelite norsk. Si han blir fortvilet og filer litt til. Si han ber deg gå tilbake og prøve igjen. Du prøver igjen. Si nøkkelen ikke fungerer. Si du går tilbake til Morsli, som spør deg hvor du bor og som filer en helt ny nøkkel. Si han ber deg gå tilbake og prøve igjen, og å komme tilbake og si fra om det går eller ikke.
Si du har skavet av hud på pekefingeren av å slite med de andre nøklene. Si denne nye nøkkelen sier klikk-klikk. Si døra åpner seg. Du møter naboen utenfor og forteller de gode nyhetene. Du drar til Morsli og takker ham og sier at du vurderer å bruke den andre låsen fra nå av. Si du har vært låst ute fra leiligheten i etpar timer. Hva lærte du av det?
At neste gang du trenger en nøkkel, går du til den lille butikken igjen. Morsli. Om ikke annet så fordi han hadde to stoler og en bunke Norsk Ukeblad som ventelektyre.
29 januar 2007
Sjelfullt
Var konfirmasjonsleder (om det er ordet) for første gang i dag. 16 fjortiser som ikke var kristne og som derfor ville konfirmere seg i human-etisk forbunds regi. Noe som skulle få en til å tro de er beinharde ateister og i det minste ikke-religiøse ungdommer. Men dengang ei.
10 av de 16 sa de trodde på en sjel. En udødelig sjel, kanskje en sjel som flyr videre til neste kropp når denne kroppen dør, en sjel som er bak alle følelser vi har, og alle tanker. En sjel som kort sagt er alt psykisk og i tillegg noe åndelig, noe overnaturlig. Har de lært denne sjeletroen hjemme eller er det dødsangsten som får dem til det? Eller er det den naturlige barnetenkemåten som henger igjen, den som ser på psyken/identiteten som noe vesensforskjellig fra kroppen? Hvorfor skulle over halvparten av borgerlige konfirmanter (og de var ganske fornuftige også) tro på sjelen?
Jeg avholdt meg fra å si hva jeg mente, prøvde å la det være en hemmelighet, og var ikke altfor kritisk til noen av dem. Understreket flere ganger at jeg ikke har fasiten og at det er deres diskusjon og deres meninger som er det viktige. Det var litt slitsomt til tider, men også lærerikt. Ikke minst når jeg prøvde å bringe sannhetsbegrepet på banen: de små var enige i at sjelen enten finnes eller ikke finnes, men de var ikke enige i at det var en sannhet å finne. Det handlet bare om tro, sa de: noen tror på sjelen, andre gjør det ikke. Punktum.
På den ene siden er det selvfølgeig utrolig tolerant av dem. Men på den annen side er det da en underkjennelse av andres evner til å forsvare sitt syn i diskusjon? På den tredje side er det nettopp denne religiøse sårbarheten jeg må lære meg, som de må lære meg i løpet av de ti ukene jeg skal ha dem: noen meninger liker ikke å stå i flomlyset. Noen meninger vil mennesker ha helt for seg selv. Jeg har ment at det er fordi disse meningene ikke holder vann (om man unnskylder metaforkræsjet). Det er mulig jeg må innse at mine skylapper er minst like trange som andres i denne sammenheng.
Mulig jeg lærer mye som konfirmantleder, faktisk...
10 av de 16 sa de trodde på en sjel. En udødelig sjel, kanskje en sjel som flyr videre til neste kropp når denne kroppen dør, en sjel som er bak alle følelser vi har, og alle tanker. En sjel som kort sagt er alt psykisk og i tillegg noe åndelig, noe overnaturlig. Har de lært denne sjeletroen hjemme eller er det dødsangsten som får dem til det? Eller er det den naturlige barnetenkemåten som henger igjen, den som ser på psyken/identiteten som noe vesensforskjellig fra kroppen? Hvorfor skulle over halvparten av borgerlige konfirmanter (og de var ganske fornuftige også) tro på sjelen?
Jeg avholdt meg fra å si hva jeg mente, prøvde å la det være en hemmelighet, og var ikke altfor kritisk til noen av dem. Understreket flere ganger at jeg ikke har fasiten og at det er deres diskusjon og deres meninger som er det viktige. Det var litt slitsomt til tider, men også lærerikt. Ikke minst når jeg prøvde å bringe sannhetsbegrepet på banen: de små var enige i at sjelen enten finnes eller ikke finnes, men de var ikke enige i at det var en sannhet å finne. Det handlet bare om tro, sa de: noen tror på sjelen, andre gjør det ikke. Punktum.
På den ene siden er det selvfølgeig utrolig tolerant av dem. Men på den annen side er det da en underkjennelse av andres evner til å forsvare sitt syn i diskusjon? På den tredje side er det nettopp denne religiøse sårbarheten jeg må lære meg, som de må lære meg i løpet av de ti ukene jeg skal ha dem: noen meninger liker ikke å stå i flomlyset. Noen meninger vil mennesker ha helt for seg selv. Jeg har ment at det er fordi disse meningene ikke holder vann (om man unnskylder metaforkræsjet). Det er mulig jeg må innse at mine skylapper er minst like trange som andres i denne sammenheng.
Mulig jeg lærer mye som konfirmantleder, faktisk...
15 januar 2007
Strikkere
Jeg vet ikke hvorfor, men jeg har alltid hatt noe imot strikking. Da jeg var liten maste jeg så mye, og klagde så intenst over lyden, at mamma sluttet å strikke når jeg var i nærheten. Det var noe med klikkelyden, trodde jeg da. Noe med at man ikke ikke vite når pinnene slo mot hverandre, eller hvor hardt, at man ikke hadde kontroll over lyden i hodet. Litt som kinesisk vanntortur.
Men det kan ikke ha vært lyden. Nå, etter å ha ødelagt øra i militæret, legger jeg som regel ikke merke til den infernalske klikkingen. Og likevel er strikking noe av det mer irriterende av verdens alle irriterende småting.
Hendene til en strikker ser ut som to edderkopper som spinner et nett. Pinnene ser ut som giftige tentakler eller tenner eller til og med horn. Om det ikke er uten grunn at araknafobi er en vanlig fobi, burde det heller ikke overraske noen om strikkefobi er mer utbredt enn de fleste vil ha en til å tro.
Det har også noe med strikkerne selv å gjøre. En som strikker på semnar, for eksempel, er uten unntak i overkant moderlig. Hun bryr seg ikke om å høre på alt som sies, men tenker på barna eller de potensielle barna hjemme. Tantebarna, barnebarna – eller i verste fall noen jevnaldrende venner. En strikker ler aldri. En strikker smiler nedlatende og lunt nesten hele tiden, som en mor til sine små gullunger som bedriver ufarlig ugagn, men hun ler aldri og i alle fall ikke av vitser som far eller en foreleser kommer med. En strikker er uendelig snill og omtenksom, så intenst omtenksom at det blir klamt og snevert. Man kan ikke forvente store horisonter av en strikker: den viktigste innvendingen du vil høre, den vanligste, vil være "sånn kan man bare ikke gjøre, hrmpf".
En strikker fyller rommet med sin strikking på en helt uproporsjonal måte. Det er nesten som om det er et ekstra barn der: ma spør om strikkingen, man kommenterer strikkingen, man må se på hvor mye som er strikket nå, man hører det hele tiden, øynene dras dit på grunn av bevegelsen, konsentrasjonen til strikkeren og deretter til hele rommet dras dit. Man kan ikke diskutere ting med en strikker, ikke før hun har lagt ned strikketøyet. Kanskje det er en annen grunn til at strikkere på forelesning sees skjevt på: en som strikker på doktorgradsnivåforelesning i fysikk, for eksempel, vil sjelden tolkes som noe annet enn en opprørsk sabotør.
På den annen side har jeg gått med mange strikkegensere i mitt liv. Til og med tegnet dem selv mange ganger (mange rare gensere, med andre ord). Og jeg går gjerne med strikkegensere igjen, eller putter strikkegensere på Xerxes (kodeord, som sagt, man kaller aldri sine barn for Xerxes i Norge, ikke hvis man har et minimum av fungerende språkøre (på den annen side er alt vane, og hvis jeg kaller ham/henne for Xerxes lenge nok, blir det bare tøft: semantisk metning dreper den siste rest av mitt tidligere så brukbare språkøre)). Og det finnes nok opptil flere kvinner i min engeste krets som vil kjefte på meg for å være antifeminist og trangsynt og det som verre er.
Så konklusjonen er kanskje denne: jeg har en gammel krigsskade som hindrer meg i å like strikking. Det er noe der som minner meg om en forhatt sersjant. Det har ikke noe med strikkerne å gjøre, i alle fall ingen andre enn nettopp ham, sersjanten. Dette er derfor bare et angrep på strikking på samme måte som gamle boksere blir gale av å se håndklær som kastes. Bær over med meg.
Men det kan ikke ha vært lyden. Nå, etter å ha ødelagt øra i militæret, legger jeg som regel ikke merke til den infernalske klikkingen. Og likevel er strikking noe av det mer irriterende av verdens alle irriterende småting.
Hendene til en strikker ser ut som to edderkopper som spinner et nett. Pinnene ser ut som giftige tentakler eller tenner eller til og med horn. Om det ikke er uten grunn at araknafobi er en vanlig fobi, burde det heller ikke overraske noen om strikkefobi er mer utbredt enn de fleste vil ha en til å tro.
Det har også noe med strikkerne selv å gjøre. En som strikker på semnar, for eksempel, er uten unntak i overkant moderlig. Hun bryr seg ikke om å høre på alt som sies, men tenker på barna eller de potensielle barna hjemme. Tantebarna, barnebarna – eller i verste fall noen jevnaldrende venner. En strikker ler aldri. En strikker smiler nedlatende og lunt nesten hele tiden, som en mor til sine små gullunger som bedriver ufarlig ugagn, men hun ler aldri og i alle fall ikke av vitser som far eller en foreleser kommer med. En strikker er uendelig snill og omtenksom, så intenst omtenksom at det blir klamt og snevert. Man kan ikke forvente store horisonter av en strikker: den viktigste innvendingen du vil høre, den vanligste, vil være "sånn kan man bare ikke gjøre, hrmpf".
En strikker fyller rommet med sin strikking på en helt uproporsjonal måte. Det er nesten som om det er et ekstra barn der: ma spør om strikkingen, man kommenterer strikkingen, man må se på hvor mye som er strikket nå, man hører det hele tiden, øynene dras dit på grunn av bevegelsen, konsentrasjonen til strikkeren og deretter til hele rommet dras dit. Man kan ikke diskutere ting med en strikker, ikke før hun har lagt ned strikketøyet. Kanskje det er en annen grunn til at strikkere på forelesning sees skjevt på: en som strikker på doktorgradsnivåforelesning i fysikk, for eksempel, vil sjelden tolkes som noe annet enn en opprørsk sabotør.
På den annen side har jeg gått med mange strikkegensere i mitt liv. Til og med tegnet dem selv mange ganger (mange rare gensere, med andre ord). Og jeg går gjerne med strikkegensere igjen, eller putter strikkegensere på Xerxes (kodeord, som sagt, man kaller aldri sine barn for Xerxes i Norge, ikke hvis man har et minimum av fungerende språkøre (på den annen side er alt vane, og hvis jeg kaller ham/henne for Xerxes lenge nok, blir det bare tøft: semantisk metning dreper den siste rest av mitt tidligere så brukbare språkøre)). Og det finnes nok opptil flere kvinner i min engeste krets som vil kjefte på meg for å være antifeminist og trangsynt og det som verre er.
Så konklusjonen er kanskje denne: jeg har en gammel krigsskade som hindrer meg i å like strikking. Det er noe der som minner meg om en forhatt sersjant. Det har ikke noe med strikkerne å gjøre, i alle fall ingen andre enn nettopp ham, sersjanten. Dette er derfor bare et angrep på strikking på samme måte som gamle boksere blir gale av å se håndklær som kastes. Bær over med meg.
14 januar 2007
Tallenes tullete tale
Et av foredragene på HEFs konfirmasjonsseminar var en forsker (Tormod Øia fra NOVA) som la fram lysark etter lysark med statistikk basert på en undersøkelse av ungdommer i Oslo. Fjortiser med to utenlandskfødte foreldre er mer opptatt av familien, fjortiser med to norskfødte foreldre er mer opptatt av miljøet, og forskjellen er så og så mange prosent i den og den bydelen. Det må ha vært det tørreste foredraget av dem alle i utgangspunktet, noe som lignet på powerpoint eller små filmsnutter var han ikke i teknologisk avansert nok til å bruke, de godeste foreleseren. Ganske fascinerende at han likevel holdt et fengslende foredrag, bedre enn de fleste andre. Kanskje fordi han drev på med det motsatte av synsing.
Midtveis i foredraget kommer han inn på hvordan tallene viser at barn av utenlandskfødte foreldre, innvandrere, er ivrigere på akademiske karrierer enn ventet, er mer mønstergyldige som elever, er snillere i kriminalitets- og oppdragelsesstatistikken osv. (FrPs bilde er i store trekk et usant skremmebilde, med andre ord.) Dette er, teoretiserer han, fordi vi i Norge ikke har de samme store problemene med integrering som de har i Frankrike, Danmark, Tyskland osv. De som har innvandret til Norge fra langt unna er simnpelthen på full fart inn i norsk totalintegrering.
Det er ikke sant, hvisker en dame bak meg. Det er ikke sant, jeg har møtt mange innvandrere som sliter med å integrere seg, det er et stort problem for mange å bli en del av det norske samfunnet, hvisk tisk hvisk. Mannen må ta feil, han kan ikke vite hva han snakker om. Skrivebordsteoretiker.
Selvfølgelig kan mannen ta feil. Men når man en undersøkelse som omfatter 11500 ungdommer, nesten alle ungdommer i Oslo, og dette tallmaterialet viser en tydelig tendens til at den vanlige oppfatningen er feil, bør det litt mer til enn en magefølelse og noen godhjerta fordommer for å avkrefte hele tankebygget hans. Og likevel er det sånn det tenkes.
Tall er riktige og statistikk er sann, tenker man, men bare så lenge den støtter ens eget syn. Om den og de går mot det en tror, må det være feil et sted. Da trekker man fram Mark Twains om løgner, forbannede løgner og staistikk. Alle tall må tolkes, sier man, og glemmer at ens egne meninger ikke akkurat går fri for tolkning de heller. Som damen bak meg: hun er høyst sannsynlig venstreorientert politisk, gjør sitt beste for å hjelpe de svake gruppene i samfunnet, er omtenksom og snill. Det siste hun vil klare å høre er at den gruppen hun har hjulpet, ikke trenger hjelpen like mye som andre grupper. Ja men, vil hun si, hva med X og Y og stakkars Z, fantastiske mennesker som ikke får lov til å gjøre sitt for samfunnets beste? Hva med K og L, som aldri har fått en sjanse? Skal hun ikke hjelpe dem?
Selvfølgelig skal man hjelpe. Men at man hjelper X betyr ikke at X er den som mest av alt trenger hjelp. Og at man har kjent på kroppen hvor fælt X har det, betyr ikke at Y ikke har det enda verre. Og dette: at enslige faren du kjenner har fått dårligere kår, er ikke et argument mot at enslige fedre generelt har fått det bedre.
Tall må tolkes og blåses liv i av engasjement. Men det betyr ikke at engasjementet kan overkjøre tallene om man skal forklare verden så passende ("sant") som mulig.
Eller kanskje bare dette: at jeg irriterte meg så mye over hennes kommentar til Øias foredrag, enslags avvisende ignoransekommentar med liten relevans eller tyngde i debatten, at jeg følte jeg måtte skrive et langt blogginlegg for å forsvare ham... Snakk om nerderi.
I morgen skal jeg utforske hva slags mennesker som finner på å sitte og strikke under hele seminaret.
Midtveis i foredraget kommer han inn på hvordan tallene viser at barn av utenlandskfødte foreldre, innvandrere, er ivrigere på akademiske karrierer enn ventet, er mer mønstergyldige som elever, er snillere i kriminalitets- og oppdragelsesstatistikken osv. (FrPs bilde er i store trekk et usant skremmebilde, med andre ord.) Dette er, teoretiserer han, fordi vi i Norge ikke har de samme store problemene med integrering som de har i Frankrike, Danmark, Tyskland osv. De som har innvandret til Norge fra langt unna er simnpelthen på full fart inn i norsk totalintegrering.
Det er ikke sant, hvisker en dame bak meg. Det er ikke sant, jeg har møtt mange innvandrere som sliter med å integrere seg, det er et stort problem for mange å bli en del av det norske samfunnet, hvisk tisk hvisk. Mannen må ta feil, han kan ikke vite hva han snakker om. Skrivebordsteoretiker.
Selvfølgelig kan mannen ta feil. Men når man en undersøkelse som omfatter 11500 ungdommer, nesten alle ungdommer i Oslo, og dette tallmaterialet viser en tydelig tendens til at den vanlige oppfatningen er feil, bør det litt mer til enn en magefølelse og noen godhjerta fordommer for å avkrefte hele tankebygget hans. Og likevel er det sånn det tenkes.
Tall er riktige og statistikk er sann, tenker man, men bare så lenge den støtter ens eget syn. Om den og de går mot det en tror, må det være feil et sted. Da trekker man fram Mark Twains om løgner, forbannede løgner og staistikk. Alle tall må tolkes, sier man, og glemmer at ens egne meninger ikke akkurat går fri for tolkning de heller. Som damen bak meg: hun er høyst sannsynlig venstreorientert politisk, gjør sitt beste for å hjelpe de svake gruppene i samfunnet, er omtenksom og snill. Det siste hun vil klare å høre er at den gruppen hun har hjulpet, ikke trenger hjelpen like mye som andre grupper. Ja men, vil hun si, hva med X og Y og stakkars Z, fantastiske mennesker som ikke får lov til å gjøre sitt for samfunnets beste? Hva med K og L, som aldri har fått en sjanse? Skal hun ikke hjelpe dem?
Selvfølgelig skal man hjelpe. Men at man hjelper X betyr ikke at X er den som mest av alt trenger hjelp. Og at man har kjent på kroppen hvor fælt X har det, betyr ikke at Y ikke har det enda verre. Og dette: at enslige faren du kjenner har fått dårligere kår, er ikke et argument mot at enslige fedre generelt har fått det bedre.
Tall må tolkes og blåses liv i av engasjement. Men det betyr ikke at engasjementet kan overkjøre tallene om man skal forklare verden så passende ("sant") som mulig.
Eller kanskje bare dette: at jeg irriterte meg så mye over hennes kommentar til Øias foredrag, enslags avvisende ignoransekommentar med liten relevans eller tyngde i debatten, at jeg følte jeg måtte skrive et langt blogginlegg for å forsvare ham... Snakk om nerderi.
I morgen skal jeg utforske hva slags mennesker som finner på å sitte og strikke under hele seminaret.
01 januar 2007
Hva er et ord?
På nyttårsaften lekte vi en slags mimelek med venner og venners venner. Gul bolle, het den, og bestod av tre runder: først skulle man forklare et ord uten å bruke det, så forklare det med ett ord og til slutt mime det. Poenget var delvis å huske hvilke ord som ble brukt i forrige runde, så det ble lettere å gjette i de senere rundene. Navnet gul bolle kommer av at de lappene man skriver ordene på, skal ligge i nettopp en gul bolle.
Det var en ganske morsom lek. Men det var tydelig at noen av oss kunne reglene, eide spillet, og praktiserte dem nazi. I andre runde, for eksempel, kunne den som leste lappen bare si ett ord til den som skulle gjette. (Og det man skrev på lappen måtte være på ett ord.) Men hva er et ord?
"Frosk" er ett ord. Men er "froskelår" det? Eller "dobørste"? Begge disse ble godkjent som ord uten videre av de som eide spillet på nyttårsaften. Men å forklare dobørste med "wc-renser"? Ikke godkjent, ikke et ord. En sånn blå såpedings som man henger i toalettskåla heter "wc-blokk", ikke noe annet. Og hvordan man avgjorde hva som var et ord? Ikke noe spesiell måte, bare sunn fornuft. En slags fornuft, hvertfall. T, som ikke syntes orddefinisjonen var så ille, foreslo etterpå at ordet måtte stå i en ordbok. Som i Norsk riksmålsordbok? I såfall kommer slike ord med: slarketog, slarkemonn, slarvekjerring, slaskevær, slavannsegg (ikke spør), sledeproviant, sledesnabel osvosv. Og hvorfor skulle de ikke være med om dobørste er det? Er de mer sammensatte? Eller er de for sjeldne? Men hele leken går jo ut på å leke med ord, bruke nye, lære nye, se nye sammenhenger i nytt og gammelt?
De menneskene vi lekte med var gamle kjente som har feiret nyttårsaften sammen i mange år. (Ikke sammenhengende i flere år, men flere nyttårsaftener på rad.) De har brukt lang tid på å bli enige om hva slags ord de skal godta. Og det var deres lek. Så når jeg kom inn og lekte med lange ord (ikke altfor lenge heller, bare mine vanlige) slo de til med sine regler og felles referanseramme. DET er ikke et ord! Ikke ETT ord! Pss.
Hva er et ord? Spill gul bolle med utgamle venner og venninner en nyttårsaften, så finner du det fort nok ut.
Det var en ganske morsom lek. Men det var tydelig at noen av oss kunne reglene, eide spillet, og praktiserte dem nazi. I andre runde, for eksempel, kunne den som leste lappen bare si ett ord til den som skulle gjette. (Og det man skrev på lappen måtte være på ett ord.) Men hva er et ord?
"Frosk" er ett ord. Men er "froskelår" det? Eller "dobørste"? Begge disse ble godkjent som ord uten videre av de som eide spillet på nyttårsaften. Men å forklare dobørste med "wc-renser"? Ikke godkjent, ikke et ord. En sånn blå såpedings som man henger i toalettskåla heter "wc-blokk", ikke noe annet. Og hvordan man avgjorde hva som var et ord? Ikke noe spesiell måte, bare sunn fornuft. En slags fornuft, hvertfall. T, som ikke syntes orddefinisjonen var så ille, foreslo etterpå at ordet måtte stå i en ordbok. Som i Norsk riksmålsordbok? I såfall kommer slike ord med: slarketog, slarkemonn, slarvekjerring, slaskevær, slavannsegg (ikke spør), sledeproviant, sledesnabel osvosv. Og hvorfor skulle de ikke være med om dobørste er det? Er de mer sammensatte? Eller er de for sjeldne? Men hele leken går jo ut på å leke med ord, bruke nye, lære nye, se nye sammenhenger i nytt og gammelt?
De menneskene vi lekte med var gamle kjente som har feiret nyttårsaften sammen i mange år. (Ikke sammenhengende i flere år, men flere nyttårsaftener på rad.) De har brukt lang tid på å bli enige om hva slags ord de skal godta. Og det var deres lek. Så når jeg kom inn og lekte med lange ord (ikke altfor lenge heller, bare mine vanlige) slo de til med sine regler og felles referanseramme. DET er ikke et ord! Ikke ETT ord! Pss.
Hva er et ord? Spill gul bolle med utgamle venner og venninner en nyttårsaften, så finner du det fort nok ut.
28 desember 2006
Graviditetstestkjøp
Var hos legen i dag og hørte på 140 slag i minuttet. Hjerteslag. Fra Ts mage. Så det er offisielt: T er gravid og jeg skal bli pappa. Mulig det blir litt blogging om det framover... Her er hvordan det var å kjøpe graviditetstest:
T ba meg kjøpe graviditetstest. Hun ville ikke gjøre det selv, turte ikke, synes det er ekkelt, våger ikke å la alle høre henne, synes det er anti-skjebn'sk eller syndig, jeg vet ikke. Litt pinlig, tenker jeg. Så hun lot meg gjøre det, som mannen i huset. Og mannen i huset skrider til verket litt boblende innvendig, litt stolt, litt lett på føttene. Kanskje forelder nå.
Jeg gikk til apoteket tidlig om morgenen. Ikke for å unngå at det var mange kunder der, åhnei, man er da ikke pinlig berørt av sånne ting, man er da mann – men for å bli ferdig med det. Gjespende og udusjet kom jeg inn på det lokale apoteket. Håret stod litt alle veier, som det gjør når det er udusjet, og de grå tøffelskoene var begynt å bli en smule slitte. Vinterjakka manglet glidelås i fjor vinter og skulle repareres så fort sommeren kom. Sommeren kom og gikk. Jakka manglet fremdeles glidelås der jeg stod på apoteket og myse meg trøtt rundt. Skal vi se, hvilken hylle står graviditetstester på?
"Intimitetvarer" står det på en hylle rett innenfor inngangen. "Intime varer". Noe sånn. Jeg subbet bort og lot fingeren lede blikket over intimitetssåpe, antiskjedesoppmedisin, intimservietter, prevensjonsdingebomser, inkontinesbleier... Ah. Graviditetstester. Det var to forskjellige, en til 99 kr og en til 249 kr. Jeg tok dem ned fra hylla og myste mot dem, mer mysende enn om jeg hadde hatt brillene mine, det ene øyet seg trøtt ut til venstre i skjeling og jeg måtte gjespe hardt, gni vekk gjespetårer og søvn fra øynene, blunke i tre sekunder og fokusere på nytt. Skal vi se.
"Kan jeg hjelpe deg!". En liten, gråhåret dame hadde sneket seg opp bak meg og stod der med øyne som lyste av en del frykt, tre deler sinne, fem deler hjelpsomhet. Enten trodde hun jeg var en pent kledd narkoman som skulle stjele det ene eller andre, og at det var derfor jeg vendt mot intimitetshylla og fiklet med et eller annet. Ja, svarte jeg, jeg lurer på hvilken av disse to som er best. Og jeg kylte to graviditetstester i hennes generelle retning.
Jeg vet ikke hvor høyt vi snakket, eller hvor sosialt upassende ting vi sa. Jeg sa. Det var enda mer av lettheten i føttene enn på forhånd, de andre kundene forsvant i en tåke, og da jeg merket at apotekerdama rødmet ble jeg enda lettere. "Jeg er overbevist om at hun er gravid!" sa jeg høyt (tror det var høyt) da hun la ut om når kan man ta testene. Og hun rødmet enda mer og fikk et underlig smil om munnen. Det er lenge siden, avbørt jeg henne da hun sa noe om når man ta testene, når på dagen og når i forhold til menstruasjonen. "Åja, da ser man det døgnet rundt, helt sikkert," smilte hun igjen. Jeg fikk lyst til å riste henne i skuldrene og rope ting, jeg skal bli pappa eller noe sånn, men jeg tok meg i det. Hallo, liksom. Men lettheten ga seg ikke.
Da jeg kom hjem, la jeg testen på baderomsvasken. Etter en time la jeg den på sofaen, der ville hun helt sikkert se den. Etter en halvtime la jeg den tilbake på badet, for så å ta den ut på kjøkkenet nesten med en gang. Å legge den åpå badet ville være litt påtrengende, kanskje. Der ble jeg stående og se på den en stund (hva er symbolikken i å legge den på kjøkkenet? Kvinnens plass er der, ved kjøkkenbenken?), før jeg tok på meg og gikk ut for å dra til byen. Snudde ved bingoen og gikk hjem for å hente testen. Jeg skulle møte T på jobben hennes, hun kunne jo ta testen der. Tenkte jeg.
Mannens rolle er ikke å velge tid og sted for livsavgjørende ting. I alle fall ikke sånne ting. Hvor smakfullt er det å få vite at man er gravid på en byråkratisk do? Og siden det stod i bruksanvisningen at morgenurin er bedre enn kveldsurin, måtte man jo vente. Hun spurte meg om det ikke var best å vente, men det var bare for å la meg tro at jeg kunne bestemme ting. Utsett, utsett. Og alt for å endelig bekrefte det jeg har ment i flere dager allerede. (Jeg har luktet det.)
Drømte fælt den natta. Husker ikke helt hva, men det var noe med små drittunger á la de jeg hadde på ungdomsskolen, biler som ble satt fyr på, og jeg som var uendelig trist fordi jeg hadde mistet T og noe annet jeg ikke fikk helt tak i. Tomhet i tilværelsen, bare, en drøm om at noe som enda ikke var likevel aldri hadde vært. Noe sånt. At noe var mistet uten noensinne å ha vært der. Våknet, ga T en klem og sovnet igjen. Drømte bedre.
O morgenen stod T opp tidlig, som vanlig. Jeg dormet og døste, som vanlig, slumret og kom med halvsammenhengende svar på Ts på meg morgenfriske sprudlerier. Vanligvis er jeg halvvåken lenge nok til at hun får sin dose sosialitet og ikke føler at hun må stå opp helt alene, og så sovner jeg igjen. Denne gangen ble jeg vekket fra innslumringen av T som kom tilbake med litt andre skritt enn vanlig for å gi meg sovgodtvidere-klemmen, litt annen stemme, litt andre øyne da jeg sperret opp mine og så på henne.
Jeg tror vi er blitt gravide, sa hun.
T ba meg kjøpe graviditetstest. Hun ville ikke gjøre det selv, turte ikke, synes det er ekkelt, våger ikke å la alle høre henne, synes det er anti-skjebn'sk eller syndig, jeg vet ikke. Litt pinlig, tenker jeg. Så hun lot meg gjøre det, som mannen i huset. Og mannen i huset skrider til verket litt boblende innvendig, litt stolt, litt lett på føttene. Kanskje forelder nå.
Jeg gikk til apoteket tidlig om morgenen. Ikke for å unngå at det var mange kunder der, åhnei, man er da ikke pinlig berørt av sånne ting, man er da mann – men for å bli ferdig med det. Gjespende og udusjet kom jeg inn på det lokale apoteket. Håret stod litt alle veier, som det gjør når det er udusjet, og de grå tøffelskoene var begynt å bli en smule slitte. Vinterjakka manglet glidelås i fjor vinter og skulle repareres så fort sommeren kom. Sommeren kom og gikk. Jakka manglet fremdeles glidelås der jeg stod på apoteket og myse meg trøtt rundt. Skal vi se, hvilken hylle står graviditetstester på?
"Intimitetvarer" står det på en hylle rett innenfor inngangen. "Intime varer". Noe sånn. Jeg subbet bort og lot fingeren lede blikket over intimitetssåpe, antiskjedesoppmedisin, intimservietter, prevensjonsdingebomser, inkontinesbleier... Ah. Graviditetstester. Det var to forskjellige, en til 99 kr og en til 249 kr. Jeg tok dem ned fra hylla og myste mot dem, mer mysende enn om jeg hadde hatt brillene mine, det ene øyet seg trøtt ut til venstre i skjeling og jeg måtte gjespe hardt, gni vekk gjespetårer og søvn fra øynene, blunke i tre sekunder og fokusere på nytt. Skal vi se.
"Kan jeg hjelpe deg!". En liten, gråhåret dame hadde sneket seg opp bak meg og stod der med øyne som lyste av en del frykt, tre deler sinne, fem deler hjelpsomhet. Enten trodde hun jeg var en pent kledd narkoman som skulle stjele det ene eller andre, og at det var derfor jeg vendt mot intimitetshylla og fiklet med et eller annet. Ja, svarte jeg, jeg lurer på hvilken av disse to som er best. Og jeg kylte to graviditetstester i hennes generelle retning.
Jeg vet ikke hvor høyt vi snakket, eller hvor sosialt upassende ting vi sa. Jeg sa. Det var enda mer av lettheten i føttene enn på forhånd, de andre kundene forsvant i en tåke, og da jeg merket at apotekerdama rødmet ble jeg enda lettere. "Jeg er overbevist om at hun er gravid!" sa jeg høyt (tror det var høyt) da hun la ut om når kan man ta testene. Og hun rødmet enda mer og fikk et underlig smil om munnen. Det er lenge siden, avbørt jeg henne da hun sa noe om når man ta testene, når på dagen og når i forhold til menstruasjonen. "Åja, da ser man det døgnet rundt, helt sikkert," smilte hun igjen. Jeg fikk lyst til å riste henne i skuldrene og rope ting, jeg skal bli pappa eller noe sånn, men jeg tok meg i det. Hallo, liksom. Men lettheten ga seg ikke.
Da jeg kom hjem, la jeg testen på baderomsvasken. Etter en time la jeg den på sofaen, der ville hun helt sikkert se den. Etter en halvtime la jeg den tilbake på badet, for så å ta den ut på kjøkkenet nesten med en gang. Å legge den åpå badet ville være litt påtrengende, kanskje. Der ble jeg stående og se på den en stund (hva er symbolikken i å legge den på kjøkkenet? Kvinnens plass er der, ved kjøkkenbenken?), før jeg tok på meg og gikk ut for å dra til byen. Snudde ved bingoen og gikk hjem for å hente testen. Jeg skulle møte T på jobben hennes, hun kunne jo ta testen der. Tenkte jeg.
Mannens rolle er ikke å velge tid og sted for livsavgjørende ting. I alle fall ikke sånne ting. Hvor smakfullt er det å få vite at man er gravid på en byråkratisk do? Og siden det stod i bruksanvisningen at morgenurin er bedre enn kveldsurin, måtte man jo vente. Hun spurte meg om det ikke var best å vente, men det var bare for å la meg tro at jeg kunne bestemme ting. Utsett, utsett. Og alt for å endelig bekrefte det jeg har ment i flere dager allerede. (Jeg har luktet det.)
Drømte fælt den natta. Husker ikke helt hva, men det var noe med små drittunger á la de jeg hadde på ungdomsskolen, biler som ble satt fyr på, og jeg som var uendelig trist fordi jeg hadde mistet T og noe annet jeg ikke fikk helt tak i. Tomhet i tilværelsen, bare, en drøm om at noe som enda ikke var likevel aldri hadde vært. Noe sånt. At noe var mistet uten noensinne å ha vært der. Våknet, ga T en klem og sovnet igjen. Drømte bedre.
O morgenen stod T opp tidlig, som vanlig. Jeg dormet og døste, som vanlig, slumret og kom med halvsammenhengende svar på Ts på meg morgenfriske sprudlerier. Vanligvis er jeg halvvåken lenge nok til at hun får sin dose sosialitet og ikke føler at hun må stå opp helt alene, og så sovner jeg igjen. Denne gangen ble jeg vekket fra innslumringen av T som kom tilbake med litt andre skritt enn vanlig for å gi meg sovgodtvidere-klemmen, litt annen stemme, litt andre øyne da jeg sperret opp mine og så på henne.
Jeg tror vi er blitt gravide, sa hun.
23 november 2006
Raringer og skjeve ryggsekker
Hvorfor går så mange barn og raringer med den ene eller begge ryggsekkremmene nedenfor skuldrene? Barn skjønner jeg, de er små og sekken er stor. Men raringer? Mennesker som jeg ser en ekstra gang på på gata fordi jeg ikke skjønner hvordan de tenker? Mennesker som synger høyt på trikken? Mennesker med rufsete skjegg, prangende annerledes klær? Mennesker som subber når de går?Det er en mann jeg har sett gjennom ti år. Han var der på Blindern da jeg begynte å studere, han studerte et eller annet samtidig med meg, og siden har jeg sett ham av og til i byen. I andres øyne er han kanskje ikke rar, kanskje helt normal, men for meg har han alltid stått som et typisk eksempel på denne rar-typen jeg snakker om. Han har vilt, uformet skjegg og hår, går med sko som enten er for store eller uknyttet, subber når han går – og selvfølgelig, har den ene remmen på ryggsekken nedenfor skuldra. Har også hørt ham nynne høyt til seg selv når jeg passerte, som om han ikke brydde seg om hvem som hørte ham, noe som lett kan oppfattes som en sosial megablunder i Norge. På den annen side har han ikke dumme øyne, han ser oppegående i hodet ut, og å kalle ham rar slår kanskje bare tilbake på meg selv.Like fullt, jeg ser ikke hvorfor en oppegående person skal velge å gå med sekken på snei konstant. Av og til er én ting, når man er sliten i skuldrene for eksempel, men alltid? Det må da være mye mer slitsomt? Den vil skli ned stadig vekk, man må dra den opp igjen hele tiden (som barn med for store sekker gjør), jakka nærmest rives av, armene blir slitne, kanten på sekken nederst gnager seg inn i korsryggen og slår kanskje også inn i rompa, slik at det blir vanskelig å gå normalt. Det er ikke farlig å bruke ting annerledes enn de er ment å brukes, men det er sjelden det er noe gevinst i det...Så jeg kommer meg ikke unna at det er rart å gå med sekken nedenfor skuldrene, og at de som gjør det er mennesker som jeg må se på en ekstra gang når jeg treffer dem, se for å skjønne eller ikke skjønne, se for å klare å vite hvor jeg har dem. Det øyeblikket jeg innser hvorfor det kan være bedre å la sekken skli ned på denne måte, vil være et øyeblikk som plutselig gjør mange mennesker helt normale: plutselig vil jeg måtte se etter andre ting for å båssette raringene. Men det er lenge til.
22 november 2006
Ferska av purken
Passerte en arrestasjon i nabolaget i dag. En mann i skinnjakke ble holdt igjen av en kvinnelig politi i den ena armen og snakket til av en mannlig politi. "Skal jeg bli med dere?" snøvlet skinnjakka, han var tydeligvis rusa på noe sløvende. "Nei!" Og så prøvde han å gå bortover, men stoppet etter etpar skritt. Det virket som om han ikke merket at han ble holdt igjen av politikvinnen, han gjorde ikke noe forsøk på å riste seg løs. "Skal vi ta det her på et normalt nivå?" sa politimannen når han hadde kommet foran skinnjakka igjen. Han holdt armen sin rett ut og berørte skinnjakkebrystet, nesten som om han var en basketspiller, en handcheckende forsvarsspiller. Skinnjakka svarte ikke, og selv om jeg gikk sakte sakte forbi og stirret åpenlyst, fikk jeg ikke med mer mer av hva som skjedde. Man vil da ikke stoppe opp og glane heller, sette seg ned med matpakke og termos og klappe når de kommer med gode replikker.Men det var like fullt et skuespill. De to politimenneskene så unge ut, og stressede, de prøvde å gjøre som de har blitt lært på politihøyskolen, men følte seg ikke helt komfortable. Spesielt siden de stod midt i glaninga for alle som passerte dem på vei til jobb, og siden denne skinnjakka kunne finne på å rømme men likevel tydeligvis ikke var en stor fisk. Tror de følte at innsatsen deres ikke stod i stil med utbyttet. Og skinnjakka boblet over av antipati for autoriteter uten at han klarte å få det fram på en så sammenhengende måte at det virket troverdig. Han klarte ikke å tenke eller snakke klart (rusen trolig), og motstanden hans mot å bøye seg var mer vanetrass enn noe gjennomtenkt. De ordene han brukte var enten platte og svake eller ikke hans – som når han prøvde å rømme, helt uten troverdighet, nesten bare som en gest, en tradisjon, noe man gjør uten å tro at det er mulig.Politibilen stod litt lenger nedi gata. På vakt for en tryggere hovedstad, stod det. Eller noe sånn. Har sagt det før, og sier det gjerne igjen: med sånne politimennesker rundt om i gatene føler man seg ikke akkurat tryggere. Skinnjakka kommer til å begå dobbelt så mange forbrytelser (kanskje han ikke hadde gjort noe nå engang) av ren fremmedgjøring når han kommer tilbake fra politiets varetekt.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
