Hjelpen er fjernt nær

Jeg skal ha tre tomater og to løk, sa hun. Unnskyld, sa hun, jeg skal ha to løk og tre tomater. Værsåsnill. Og så så hun bedende på kassadama og trippet litt, som for å vise at hun hadde dårlig tid. Værsåsnill?

Hun måtte ha blitt sendt ut av stressede foreldre for å handle inn de siste restene av ingredienser til lørdagsmiddagen. Kanskje foreldrene trengte to løk og tre tomater for å gjøre ferdig den store gryteretten, smake til den store gryta de skulle servere til gjestene som akkurat hadde kommet langveisfra. Klokka var halv ti og gjestene var sikkert sultne, men de måtte underholdes også, og datteren, den datteren de hadde rost hele kvelden, kunne sikkert gå og kjøpe de siste ingrediensene mens mor og far stod ved gryta og snakket med disse halvt ukjente, halvt kjente menneskene. Og så ble hun sikkert sendt ut.

Jeg stod bak henne i køen og tenkte på Z. For en time siden satt jeg i dyp samtale med Z, om kjærlighet og forhold, om hvor vanskelig det var med kjæresten til Z nå, hvor mye han strevde, hva han tenkte, hva som hadde skjedd, hva som kom til å skje. Og det var mye, på alle mulige måter, og det var vanskelig, uansett, og det var mange tanker han luftet i min generelle retning, og det var mange av tankene som festet seg i mitt eget hode, og det ble fullt, og fast, og fiksert. Jeg stod bak henne i køen og var helt i min egen verden fordi jeg prøvde å være i Zs verden.

Tre tomater og to løk, sa hun, og kassadama stivnet. Man hjelper ikke kunder på denne måten, ikke i moderne butikker, og i alle fall ikke i Bunnpris, hvor det er såvidt kassamennesker kommer seg ut av kassa og blir vanlige mennesker på slutten av dagen. Dessuten var tomatene i den andre enden av butikken, helt innerst, og hun måtte ha klemt seg fordi den lange køen for å komme dit, og det ville ikke akkurat ha vært så høflig.

For ti minutter siden, da vi skilte lag etter to dype, tunge, fundersomme timer på pub hadde Z kalt meg hjelpsom. Han hadde takket meg for å ha vært der, for å ha sagt etpar smarte ting. Det skal da bare mangle, man er der for de man kjenner, men det gjorde godt å høre det likevel. Man er snill. Jeg er snill, tenkte jeg idet jeg gikk hjemover. Jeg er hjelpsom.

Så da den lille jenta trippet og kassadama stivnet og jeg stod først i den lange køen, var ryggmarksrefleksen hjelpsomhet. Jeg er hjelpsom. Jeg kan hjelpe. Kom, så henter vi to løk og tre tomater.

Jeg valgte ut de beste tomatene og ga henne. De er bra, sa jeg og virket overbevisende på i det minste halvparten av oss. Men løken var det verre med. Løken lå nemlig i poser på to og to, så det gikk ikke å få tre løk. Vil du ha to eller fire, spurte jeg henne. Ja takk jeg tar tre, sa jeg. Nei, sa jeg, det går ikke. Jeg foreslår at du tar fire og gir den siste til naboen eller kassadama eller skjæra i parken her borte - for tre går ikke. Ja takk jeg tar tre sa hun. Og trippet.

Til slutt fikk jeg prakket på henne fire løk og en pose med to tomater. I kassa takket kassedama meg. Og så skal jeg ha en is, trippet den lille jenta. En dunk sjokoladeis. Kassadama sukket, snek seg ut, rundt, bak, og kom tilbake med en toliters isdunk. Nå som hun hadde takket meg, kunne hun jo ikke forvente at jeg skulle hjelpe til en gang til? Og jeg hadde uansett forsvunnet inn i egne tanker igjen og badet meg i den gode følelsen av å være hjelpsom...

Følelsen varte helt til jeg kom hjem og det slo meg at jeg hadde gjort feil. Jenta skulle ha tre tomater og to løk, ikke to tomater og tre løk. Og jeg så for meg hvordan hun kom hjem og foreldrene var oppgitt over de store isen hun hadde kjøpt og sure fordi hun ikke engang husket forskjellen på to og tre tomater, og attpåtil fikk med seg *fire* løk - og de langveisfarende gjestene fikk en usedvanlig tomatfattig men løkrik gryte som de ikke ville rynke på nesen av før de var i enerom og sikker på at ingen av de overraskende dårlige kokkene de hadde som verter var innen hørehold.

En liten trøst var det at Z hadde kalt meg hjelpsom. Men idet jeg tenkte det, tenkte jeg igjen på den situasjonen han hadde kommet i, de problemene han ville snakke om, de problemene jeg ikke kunne hjelpe ham med på andre måter enn å høre på og nikke til og utstøte et og annet gullkorn, korn som der og da glimtet og lignet på gull fordi lyset kom fra en spesiell vinkel. Akkurat nå hadde han det nok ganske mye verre enn en litt vimsete liten jente som ble lurt til å ta med seg feil antall løk fra Bunnpris.

Og da var det ikke lenger hjelpsomheten jeg følte, men avmakten. Avmakten av å ikke kunne gjøre annet enn å høre på, råde, støtte, klemme - og til syvende og sist likevel ikke være annet enn en tilskuer til et valg og en situasjon som er vanskelig uansett. Som alltid er trist og ensom, uansett. Jenta kunne jeg hente to eller tre løk til fra øverste hylle. Z kan jeg... ønske lykke til?

Lykke til, Z. Alt blir bra.

Min hånd er ti år eldre

Min hånd er ti år eldre enn i forrige måned. Når jeg pusser tenna, er det dobbelt så mye hardbarkethet og værbitthet i det som holder tannbørsten. Når jeg skriver på data, er det voksne hender, store, litt slitne hender. I alle fall den ene. Når jeg reparerer sykkelbremser, er det med målbevissthet og nødvendighet, ikke med famlende og flitrende usikkerhet. Når jeg drar for gardinene om morgenen, er for å gjøre det penere både utenfra og innefra, ikke for å slippe inn lyset eller for å se hva som skjer utenfor. Når jeg drikker melk fra et glass, er det fordi jeg har gjort det i alle år, ikke fordi jeg trenger det for å vokse. Når jeg vasker opp, er det ikke noe jeg gjør for å imponere eller fordi alle glassene er igjengrodde av møkk, men fordi det *trengs*, fordi det står mye til vask, fordi det er bedre om benken er tom når det kommer besøk. Og det klirrer i vannet som det aldri har gjort før. Når jeg låser døra til leiligheten er det mitt ansvar at ingenting stjeles, ikke en nabo eller en forelder eller en hvem som helst fra hva somhelstpolitiet. Når jeg betaler på butikken, er det med en annen hånd. Når jeg tar en øl på puben, ser de annerledes på meg om jeg drikker med høyre eller venstre. Når jeg snakker om hun som står meg nærmest, bruker jeg helt andre ord, ord osm vokser i munnen og føles for store, som en svamp som dyppes i vann. Og det klirrer så rart, klikkklikk, mot glassene i oppvaskvannet.

Snart gift i en måned. Snart pappa. Vil man noensinne venne seg? Vil det noensinne ikke være annerledes? Håper ikke det, det er en flott verden å sitte stille, se på med store øyne, undre seg over de gode svingene livet tar av og til.

Gressenkemann

T er i Kosovo hele denne uka. Møter med lokale og midlertidig nedflyttede nordmenn, selvsyn av hvordan ting går der nede og hvem som trenger hvor mye penger. Hvem som fortjener penger.

Det kommer ikke til å være første gang jeg er gressenkemann. Jobben hennes er sånn. Hun jobber med Kosovo nå, vel, da må hun vite hvordan kosovitter oppfører seg i Kosovo-land. Hva slags problemer som kan oppstå når verdenssamfunnet vil løsrive provinsen fra Serbia. Hva serbere sier, hvordan man skal forene dem i en slags fordragelighet. Osv. Det kommer til å være jobben hennes selv etter at Xerxes er ankommet. Etter jul skal hun for eksempel reise noen dager rundt i Norge for å se hva slags land dette egentlig er. Ut på oljeplattformer og greier.

Og jeg blir igjen hjemme med X. Før X, dvs nå, blir jeg igjen alene punktum.

Forhåpningen var å gjøre ting. Nyttige og fornuftige ting. Skrive, reparere sykkel, jobbe, planlegge, føre regnskap, kjøpe datautstyr. Jeg har gjort endel. Men mest har jeg gjort ting som ikke er viktige. Ordnet opp på datamaskinen. Ryddet litt. Lest bok om helgener. Hatt konfirmantundervisning. Gått ute i sola.

Det føles alltid nødvendig med alenethet for å gjøre noe som krever konsentrasjon, men så fort man er ensom nok gjør man ting som kan gjøres når som helst, men som tar pinlig lang tid. (Les: laste ned og organisere musikk på dataen.) Og at jeg ikke har skrevet blogg på etpar dager, også en pinlighet, viser vel bare at det ikke er lettere å gjøre det når man er alene.

Fra i morgen skal jeg jobbe titimers dager i en måned i et kontor på Blindern. Fra i morgen er det plutselig jeg som kommer sent hjem. Til tomt hus de første to dagene, men likevel. Gressenkemann i to dager til. Tre. Får håpe ordene kommer tilbake i løpet av den tiden.

Fabelaktig fremmedhet

Et øyeblikk, bare. Og så en time eller to på følelsen. Et øyeblikk på Victoria Terrasse, med himmelen på vei til å bli helt svart og våren sivende i luften et sted. J og T ved kanten. Utsikt over bygningene som er så merkverdig opplyst. Så fremmed, på en eller annen måte. J og T på vei fra kino via sykkelen til et sted å spise. En stopp, bare. En klem. Følelsen av å være i en fremmed by. Et ukjent sted. Og så flyte på den følelsen helt fram til en ny italiensk trattoria et sted i retning hjem. En helt ukjent by. En fabelaktig følelse.

Jeg vet ikke hva det kommer av, eller om det er annerledes med andre mennesker. Men følelsen av å være et nytt og ukjent sted var ikke skremmende der og da, ikke i det i hele tatt. Tvertimot. Og jeg vet ikke om det skyldtes av at vi hadde vært på kino med halvt uforståelige filmer eller skulle finne et nytt sted å spise, som man alltid gjør i utlandet, men følelsen av å ikke være et sted hvor andre snakket ditt språk, var ikke en utrygg følelse. Absolutt ikke.

Kanskje fordi det er vår et sted bak de smeltende snøhaugene. Kanskje fordi Xerxes begynner å gå fra klump til menneske der inne. Kanskje fordi verdens fremmedhet underbygde vårt fellesskap, vår ikke-fremmedhet, vår likhet, på samme måte som man holder sammen som to nylig innvandrede i et fremmed land. Kanskje fordi vi skal utenlands til det fremmede selv neste år.

Et øyeblikk, bare. Og så en time eller to på følelsen. En fremmed verden. Fremmed i verden, nysgjerrig på verden, som om den var ny på alle mulige måter. Et øyeblikk, bare. Og så til en ny italiensk og litt for fansi trattoria hvor kelneren fikk dobbelt opp med tips.

Neste tiår

Egentlig skulle jeg skrive masse i går, og i dag, nå, om mennesker og samtalekunst og diskusjoner og gravferdstalekursoppførsel og alt som skjer overalt i verden.

Men jeg er tretti år i dag. Og jeg skal gifte meg i morgen. Så det går ikke.

Jeg må skrive tale (på hvor mange språk? får se). Jeg må kjøpe skopusseutstyr. Vaske skjorte. Klippe meg (T gjorde det akkurat nå. ser litt hjemmeklippet ut). Må treffe mennesker som kom fra USA for noen timer siden. Treffe alle som er kommet for oss, egentlig. Planlegge festen. ordn. Styre. Mase. Alt i alt er jeg den minst ordnestyremaseplanlegge mannen i verden, men nettopp derfor er de få planleggingene jeg bedriver slitsomme.

Mest av alt må jeg endre hodet mitt. Må tenke meg som en gift mann i trettiåra, ikke en ugift mann i tjueåra. Egentlig har jeg aldri brydd meg så mye om alder, man er et menneske og tar det derfra heller enn åvære en alder (eller yrke) og så nøste fra det, men denne gangen virker det som om presset blir for stort. Som om det betyr mer enn bare et tall. Og selvfølgelig, som omet giftermål betyr mer enn et samboerskap.

Men det gjør det jo ikke. Ikke egentlig.

Eller?

Uansett er det en stor fest for T og meg i morgen. Masse rare mennesker som i mitt hode er totalt inkompatible. Det skal bli utrolig gøy å se hvordan de snakker sammen. Så gøy, faktisk, at bloggen lever dafft fram til etter helga.

Vi sees på festen.

Forlovet

Jeg er forlovet. Skremmende. Ikke fordi jeg synes det er stort, men fordi forlovelse står for meg som noe av det mest meningsløse med hele bryllups- og giftetingen. Å være forlovet er noe man er som attenåring fordi man lengter ette rå gifte seg men innser at det er noe tidlig når man såvidt er myndig. Forlovelse er en måte å stagge ivrige svigermødre en stund til, enslags velkomstdrink til svigerfesten for at de ikke skal gå rett på hovedretten med en gang. Jeg har aldri vært i nærheten av å ønske å forlove meg. T har heller aldri tenkt forlovelse, tror jeg (hun har jo ikke engang sett på bryllup som noe spesielt attråverdig). Og likevel står vi her som forlovede.

I følge bryllupsweb (bryllupssidene på nettet er forresten helt hoorible for mer nøkterne mennesker): "I følge gammel skikk er forlovelse en klar beskjed til familie, slekt og venner om at hun eller han har bestemt seg for å gifte seg. Familie og venner forventer da at det blir bryllup i nærmeste fremtid. Med enkle ord kan man si at forlovelse er ventetiden frem til man skal gifte seg med hverandre." Vi skal gifte oss 3. mars, vi venter på det, familiene har fått beskjed. På den annen side mangler vi forlovelsesringer.

Men dersom det er ordet som brukes, så er det vel det. Magnus msn-et gratulasjoner med forlovelsen nå. Her har jeg vært samboer i et år, og så blir jeg plutselig forlovet? Det er som å begynne på nytt igjen, etter giftermålet får jeg vel lov til å flytte sammen med T også. Men men. Vi er forlovet. Uten ring, men forlovet. Nok en grunn til å gifte seg...

Fest for seg selv

Når fortjener man en fest for seg selv? Når har man gjort nok til å gjør noe stort ut av en bursdag? Når kan man invitere slekt og venner for å feire deg? Og enda verre: når får man ikke lov til å unngå denne festen?

Jeg fyller 30 år andre mars. Helt siden jeg skled unna store feiringer på 25-årsdagen har det vært skumlinger ved hver eneste familiesammenkomst: det blir vel stor fest når du fyller 30, Jostein? Vi blir vel invitert da? Og jeg har alltid svart ja på en sånn måte at det høres bekreftende ut men som egentlig har en stor benektelse i seg. Jeg har ingen spesiell lyst til å feire meg med en stor fest. Det var ille nok med konfirmasjon, det må være dobbelt så ille med en trettiårsdag. Spesielt fordi det også er den dagen halvparten menneskene vil gi meg en pepperbøsse fordi jeg fremdeles er ugift. Så egentlig har planen vært hele tiden å skli unna trettiårsdagen også, å dra vekk et sted med T, kanskje, eller å unnlate å minne noen på hvilken dag det er før det er for sent. Haha, jeg fylte tretti og dere rakk ikke å feire meg, hihi, nå trenger jeg ikke bekymre meg lenger.

Hvorfor en markering er så ille? Fordi det er den mest skremmende måten å stå i rampelyset på. Stå der i en rolle er én ting (jeg skal spille reklamefilm i morgen igjen, whui), men å stå der som deg selv, og reagere på diverse mer eller mindre patetiske taler (patetiske i den ene eller andre betydningen, alt ettersom), å være selve midtpunktet på festen, den som alle er der for og som all oppmerksomhet vender seg mot? Den som alle ser på når det er taler? Den som skal hilse alle velkommen og ønske alle god tur hjem? Nææj...

Men noen ganger er det fint å samle slekta. Og noen ganger er det ikke bare en selv som skal feires. Noen ganger er planen giftermål. Og da kan det jo fungere.

Da mine foreldre giftet seg, var det langt oppi gokk, øverst i Finnmark. Bortgjemt og med få gjester. Sånn kunne også jeg og T tenke oss å gjøre det. Oslo tingrett, oss to og våre to forlovere, femten minutter en lunsjpause, ferdig. Ingen gjester, ingen stor fest, siden vi begge er såpass kyniske eller illusjonsløse at vi mener ekteskapet ikke er helligere enn samboerskapet. I alle fall mener jeg det. I alle fall før jeg er gift. (Ikke det at ekteskapet er like lite verdt som samboerskapet, men omvendt, samboerskapet er like mye verdt som ekteskapet.)

Men da jeg var i fetter Brians bryllup i New York for halvannet år siden, et enormt, erkeamerikansk, megadyrt bryllup med fem terner i identiske rosa kjoler, i et lite slott med et parkanlegg rundt, innleide musikere og tre innleide fotografer som kjeftet og nesten truet meg fordi jeg hadde mitt eget kamera med – da sa jeg i talen min at et sånt bryllup gjorde at jeg ville dra hjem og fri til kjæresten min. Det var selvfølgelig en litt pyntet sannhet, et så dyrt bryllup kunne jeg aldri tenke meg, men det var likevel en flik av sannhet de; og når alle sa åååhja, vi kommer vi, bare si fra, så var det nesten med et løfte om snarlig ekteskap jeg dro derfra.

Og nå er tiden kommet, da. 3 mars, dagen etter at jeg fyller 30 år, skal jeg gifte meg med T. T og jeg skal gifte oss. Det er to fester i ett, det er ikke bare jeg som skal feires, det kommer til å være barn der (alltid gøyest å leke med barn så lenge det ikke er pubfilosofiske fester), og, kanskje mest av alt, både mine og Ts foreldre er skilt og har ikke sett hverandre på lenge lenge. Dessuten har ikke familien bedrevet mye sosial krysspollinering, fedrene har ikke truffet noen fra den andre siden og mødrene såvidt hverandre. En god anledning for å se hvor ulike de egentlig er. Så ulike som de oppfattes kan de dog ikke være.

Når man fortjener en fest for seg selv? Man fortjener det når man kan lesse mesteparten over på andre: når festen i navnet er for deg (og kanskje en til), men det viktigste som skal skje er at andre mennesker møtes, at det blir hyggelig for hele verden, at det blir ny sosialitet på nye måter, at opptil flere horisonter utvides på gode måter. Og derfor blir det fest 3. mars.

Synes du at du hadde hatt godt av å være med, eller festen hadde hatt godt av deg, er det ikke umulig at selv venner fra barnehagen blir invitert. Bare å spørre.

Mannen i huset

T har slitt ned bremsene på sykkelen sin. For etpar dager siden var de helt borte, hun kunne ikke bremse i det hele tatt, og at hun kom seg helskinnet ned til jobben må vel kunne karakteriseres som et mirakel. Så hun bestemte seg for å kjøpe nye bremseklosser. Og for å spare en hundrelapp valgte hun å sette dem på selv. Tabbe.

Mannen i huset (det er da meg, selvfølgelig, naturligvis, åpenbart) satt ved macen da hun kom hjem med bremseklossene i en liten pose og sykkelen trillende inn i stua. Hun gryntet og begynte å studere sykkelen. Mannen i huset registrerte aktiviteten men var akkurat da veldig opptatt med noe viktig på daten, og dessuten liker hun å klare ting selv. Ikke alltid en feminist-mann skal betale regninger eller åpne dører. Eller skifte bremseklosser.

Etter en halvtime hørte mannen i huset banning og sverting som bare T kan, med en basis i fransk men med diverse innslag av norsk og bosnisk. Det viste seg at hun hadde blitt lurt av mannen i sykkelbutikken, hun hadde villet kjøpe de billige bremseklossene, men han hadde sagt at bare de dyre passet, og hun hørte på ham. Og nå satt hun her med bremseklosser som ikke passet og som i tillegg var dyrere enn de hun egentlig skulle ha hatt.

Dagen etter kom hun tilbake med de samme bremseklossene. Sykkelbutikkmannen hadde hatt rett likevel, de billige passet ikke, hun hadde blitt belært av en annen mann i den samme butikken. Og hun så det selv, de billige hadde helt feil form. Og de dyre var faktisk av samme form som de gamle og nedslitte, altså måtte de passe. Men hun ville fremdeles gjøre det selv. Mannen i huset jobbet på macen.

Etter en halvtime hørtes igjen banning og mannen i huset ble beordret til å holde en vaier, nei, stramme en mutter, nei, ah merde, dra der, strammere. Når det for tredje gang viste seg at bremsene var for stramme slik at klossene gikk innpå hjulet, ble mannen i huset beordret vekk igjen. Og han gikk villig tilbake til macen.

Dagen etter lånte T sykkelen til mannen i huset. (Som han har lånt av I, en venninne av T, men det er likevel i praksis hans sykkel for tiden.) Da hun kom hjem igjen fra jobben, hadde mannen i huset, vasket klær, jobbet på macen, lest bosniske tegneserier, handlet – men sykkelen stod der i stua uten bremser og med en pose bremseklosser på styret.

Dagen etter lånte T bysykkelkortet til mannen i huset, da sykkelen hans var uggen å sykle på. Da Ts mor kom på besøk om kvelden, berømmet hun hvordan mannen i huset hadde vasket opp. Idet hun gikk, kommenterte hun at stua så ut som et sykkelverksted, haha. Men sykkelen står da i det minste litt nærmere veggen nå, tenkte mannen i huset med seg selv og fortsatte å jobbe på macen.

Dagen etter skjedde det ingenting. Og dagen etter. Mannen i huset har drevet med viktige ting og har følt seg ansvarsfull og interessant, selv om han ikke fikk den reklamefilmjobben han var på audition for, eller har gått på fotojakt i høstværet. Sykkelen har han glemt, den har liksom blitt en del av inventaret i stua. Det streifet ham et øyeblikk eller to at det kanskje kunne være en idé å prøve å fikse bremsene på den en dag, at det kanskje ville være en sånn jobb som T ville se ham som en mann for, en sånn som er nevenyttig og grei å ha i verden i tilfelle en fremtdig sykkel skulle finne på å få det samme problemet – men så slo han tanken fra seg igjen. Våre dager er likestilte dager, menn og kvinner kan gjøre de samme tingene, og bør gjøre de samme tingene. Han vil da ikke undergrave det feministiske prosjektet på grunn av en skarve bremsekloss eller to?

Dessuten er det han som kan macen og som holder i fjernkontrollen til den. Ingenting som avgjør hvem som er manne i huset mer enn det.