En gang fant jeg et gammelt kjærlighetsbrev i en bibliotekbok. Jeg tekte først å ikke lese gjennom, det var privat og sikkert litt pinlig for den som hadde skrevet det, men så innså jeg at det sikkert ikke ville gjøre noe fra eller til. Dessuten ante jeg sikkert uansett ikke hvem som hadde skrevet det. Jeg tok feil.
Brevet var fra en jente som gikk to klasser over meg på ungdomsskolen. Jeg så henne som en tøff tøff jente - ikke fordi hun stod i røykedumpa med hengerompene (fant aldri ut om hun faktisk gjorde det), men fordi hun hadde en uovervinnelig aura rundt seg, selv i sine åpenbart usikre øyeblikk. Det hjalp sikkert at boren hennes var toppidretssutøver og andre slektninger var smått legendariske for den ene eller andre tingen. Alle visste hvem de var. Alle husket bestefaren hennes, tror jeg det var, for hans magnetiske personlighet og akademiske evner og fysiske krefter og alt. Til og med mamma snakket med en rar misunnelsesbeundring i stemmen når det gjaldt denne familien.
Hun hadde skrevet til en gutt mamma hadde på skolen. Han hadde bare toppkarakterer. Han var populær og hyggelig. Moren hans var mer vellykket enn moren min. Jeg husker ikke lenger hvorfor eller hvordan det ble sånn, men en periode snakket jeg med ham og var nesten på vei til å kjenne ham, selv om han var to år eldre i en alder hvor to år er mye. Vi sa hei, vi snakket om løse ting, vi var på en eller annen måte på vei til å være på samme planet. Men så overveldet det meg og jeg turte ikke lenger, unngikk ham i skolegården, skjønte ikke hvorfor han skulle snakke med lille meg.
Fra mitt ståsted var de perfekte for hverandre. Begge var høye og mørke. Begge var overlegne på en uforståelig hyggelig måte. De var liksom den slags mennesker som bare er flinke på alle områder uten å gjøre noe for det. Jeg leste brevet omigjen og nok en gang. Hun skrev noe om at hun likte ham, at han var pen, sånne ting man skriver når man er tenåring og ikke helt vet hva man skal skrive. Hadde jeg vært voksen, hadde jeg sikkert syntes det var rørende og søtt. Men jeg var liten og syntes det var nesten skremmende hvor nært voksenverden kom på meg. Jo flere ganger jeg leste det, desto mer følte jeg meg som en forbryter, og desto mer fikk jeg lyst til å lese igjen for på den måte kanskje skjøne denne voksenverden - og magisk ønske disse to sammen.
Hun skrev nok som en hjelpesløs tenåring. Jeg husker ingenting av hva hun skrev, og selv den gang forevevet det meg at noe av disse vendingene da lignet veldig på de vendingene som dukket opp hele tiden i dårlige tv-serier og i skoledagbøker? men det var så virkelig at jeg ble fengslet. Og så skrev hun så vakkert i dette ene avsnittet om snøen som daler sakte i store flak i lyset fra gatalampa, at snøfnuggene synes bare på undersiden der de faller fra det det svarte mørket rundt. Vakkert, vakkert, og det eneste jeg ikke ante var en klisjé.
Jeg la brevet tlbake i boka da jeg leverte den. Hvor det ble av, aner jeg ikke. Kanskje hun lånte den selv for å lete etter det. Og jeg vokste opp og ble fjortis selv, og student, og voksen, og pappa, og gråspettet om man ser nøye etter. Jeg hadde nok smilt av søtheten og naiviteten i et slikt brev nå, kanskje til og med tatt det til hun som skrev det og gitt det tilbake, hemmelig, så ingen så det. Han er flott. Send brevet. Men jeg la det tilbake og glemte alle ordene og alt.
Bortsett fra snøen som daler sakte i gatelyset. Det hang igjen og ble et symbol. Ung, naiv, overveldende kjærlighet, betyr det. Avstandsforelskelse og kladd på kladd av kjærlighetserklæringer. Kladd på kladd av brev man aldri sender. Og all frustrasjonen, og alle de rare tankene, og hjertet som ikke slår men klemter, og hvor skal man feste blikket så andre ikke ser det, og gleden over alle de små tingene, og knuste hjerter av ingenting, knuste hjerter som fortsetter å klemte, uansett, som om de hadde en egen vilje.
Det snør nå, sakte og stort i lyset fra gatebelysningen. En dag, før det er for sent og hun er blitt voksen eller etter at det er sent nok og hun er blitt mimrende, skal jeg sende et brev til henne og si at hun uten å mene det ga meg et av tenåras største litteraturopplevelser...
Viser innlegg med etiketten litteratur. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten litteratur. Vis alle innlegg
01 februar 2008
29 januar 2008
Hvorfor Finnegans Wake er som religion
Noen bøker er lette å lese, så enkle at man ikke engang merker at man leser. Ingen motstand, ingen motvind, ikke noe å tygge på. Andre bøker er tyngre, man må konsentrere seg, kjempe med stoffet, tenke seg om og virkelig anstrenges eg for å trenge inn i de underliggende tankene. Helt i enden av denne skalaen, nesten utenfor, ligger Finnegans Wake. Skjønner man en setning her, blir man overglad. Ser man sammenhengen mellom et od på side 32 og et anet ord på side 22, føler man at man har funnet dyp innsikt. Det er ikke en bok man skal skjønne, det er en bok man skal ta til seg eller over seg, det er for mye informasjon til at noen mennesker skal kunne skjønne alt eller engang store deler av den, og selv om man hadde hatt tid til å studere denne boka grundig, vil det alltid være et nivå av uforståelighet. På en viktig måte overgår den den menneskelige fonuft, og ale man kan er å bøye hodet i beundring.
Lite visste jeg at jeg var religiøs. Men jeg er visst det: i Breaking the spell av Daniel Dennett (holder på å lese den nå) er det et kapittel som heter Belief in Belief. Og i det kapitlet kommer Dennett inn på hvorfor religion er uforståelig. Og alt han sier kan brukes om Finnegans Wake. Se her:
For a truly awesome and mind-teasing proposition, there is nothing that beats a aradox eagerly avowed... There are several reasons why this inflation into incomprhehensibility would be an adaptation that would enchance the fitness of a meme. [ca et kultur-gen] First, as just noted, it tends to evoke wonder and draw attention to itself. It's a veritable peacock's tail of extravagant display... Peacock's tails are finally limited by the sheer physical inability of the peacocks to carry around still larger ones, and paradoxology must hit the wall, too. People's discomfort with sheer incoherence is strong, so there are always tantalizing elements of sense-making narrative, punctuated with seriously perplexing nuggets of incomprehensibility. The anomalies gives the host brains something to gnaw on, like an unresolved musical cadence, and hence something to rehearse, and rehearse again, and baffle themselves deliciously about it. Second, incomprehensibility discourages paraphrase - which can be the death to a meme identity - by leaving the host with no viable choice but verbatim transmission.
Jeg memorerte en gang første side av Finnegans Wake (se her), til og med hele det 100-bokstavers lange tordenordet lærte jeg meg utenat. Jeg skjønte ikke nok til å parafrasere siden, men nok til at jeg så mening her og der. Og jeg så mange språklige paradokser, merkverdigheter, idiosynkrasier - men det gjorde det bare enda større og enda mer fantastisk.
Det er selvfølgelig forskjeller. Finnegans Wake er et kunstverk, religioner prøve rå si noe om hvordan faktisk henger sammen. Men likevel: det er mulig en innbitt ateist som Dennett har fått meg til å se religion som et overlevelig kunstverk. Overlevelig som kunstverk. Om religion for meg er overlevelig som filosofi eller livssyn, er en helt annen sak.
Lite visste jeg at jeg var religiøs. Men jeg er visst det: i Breaking the spell av Daniel Dennett (holder på å lese den nå) er det et kapittel som heter Belief in Belief. Og i det kapitlet kommer Dennett inn på hvorfor religion er uforståelig. Og alt han sier kan brukes om Finnegans Wake. Se her:
For a truly awesome and mind-teasing proposition, there is nothing that beats a aradox eagerly avowed... There are several reasons why this inflation into incomprhehensibility would be an adaptation that would enchance the fitness of a meme. [ca et kultur-gen] First, as just noted, it tends to evoke wonder and draw attention to itself. It's a veritable peacock's tail of extravagant display... Peacock's tails are finally limited by the sheer physical inability of the peacocks to carry around still larger ones, and paradoxology must hit the wall, too. People's discomfort with sheer incoherence is strong, so there are always tantalizing elements of sense-making narrative, punctuated with seriously perplexing nuggets of incomprehensibility. The anomalies gives the host brains something to gnaw on, like an unresolved musical cadence, and hence something to rehearse, and rehearse again, and baffle themselves deliciously about it. Second, incomprehensibility discourages paraphrase - which can be the death to a meme identity - by leaving the host with no viable choice but verbatim transmission.
Jeg memorerte en gang første side av Finnegans Wake (se her), til og med hele det 100-bokstavers lange tordenordet lærte jeg meg utenat. Jeg skjønte ikke nok til å parafrasere siden, men nok til at jeg så mening her og der. Og jeg så mange språklige paradokser, merkverdigheter, idiosynkrasier - men det gjorde det bare enda større og enda mer fantastisk.
Det er selvfølgelig forskjeller. Finnegans Wake er et kunstverk, religioner prøve rå si noe om hvordan faktisk henger sammen. Men likevel: det er mulig en innbitt ateist som Dennett har fått meg til å se religion som et overlevelig kunstverk. Overlevelig som kunstverk. Om religion for meg er overlevelig som filosofi eller livssyn, er en helt annen sak.
18 januar 2008
Orden i sysakene i bokhylla på internett
Jeg har for mange bøker. Det er det de sier, de som oppbevarer de jeg ikke har i leiligheten. Jeg har så mange at jeg kan gå gjennom bokhylla og overraskes, oj, har jeg den også? Men hvor mange hyllemeter eller hvor mange bøker det er alt i alt? En periode for etpar år siden begynte jeg å føre inn lle bøkene på et excel-ark, med hjemmelagde formularer. Det var gøy en stund, jeg fikk oversikt og kunne sortere etter alle mulige slags parametre. Sideantall, forfatternavn, pris, når kjøpt osv osv. Men det var satans mye å skrive inn, og etter hvert ga jeg litt blaffen. Og etter hvert igjen, ble datamaskinen stjålet, og jeg satt igjen uten noe som helst. Tok selvfølgelig ikke backup, det får da være grenser til fornuft.
Så bokkategoriseringen gikk i glemmeboka (hihi) og jeg mistet litt oversikten over alle bøkene mine. Men så en vakker dag...
Så snublet jeg over LibraryThing. Den ene gode tingen der er at man kan registrere bøkene sine på nett, så man slipper å miste alt når dataen plutselig forsvinner. Men det er bare en liten ting. For først og fremst er LibraryThing en sosial bokting, litt som Last.fm er det for musikk. Og det er knyttet opp til en mengde biblioteker, slik at alt man trenger å gjøre, er å taste inn isbn-nummeret (eller lese det inn, om man har en eller annen slags skanner), så klikke på riktig bok, og vips, den er lagt inn i samlingen. Så kan du se hvor mange andre som har samme bok, hva andre sier om den, hvilken karakter de gir osvosv. Se fx her.
Så fascinerende er det at jeg har lagt inn bøker hos svigerslekt også, og sikler etter å dra til foreldre både her og der og ta med deres bøker og de av mine bøker jeg ikke har fått med. Jeg vil se hvor stort bibliotek jeg egentlig har (er på topplisten over norske biblioteker, men det er mest fordi det er få nordmenn der foreløpig), se hvilke bøker jeg deler med familien både her og der, og se hvilke bøker de som har mine bøker, har.
Jeg snoker alltid i andres bokhyller når jeg får sjansen, det er mange fester jeg har brukt en halvtime på å stå med hodet på skakke for å se hva slags ting som leses i dete hjemmet, hvilket bilde som vil vises av en selv, hvilke tanker man har fulgt videre inn i bøker. Nå kan jeg gjøre det samme - og legge ut egne bøker - på internett, alt sorter- og søkbart. Og sammenlignbart med andres biblioteker.
Og det beste av alt: lysten til å lese bøker øker nå som jeg er en del av et helt nettsamfunn hvor det leses bøker. Gøygøygøy.
Så bokkategoriseringen gikk i glemmeboka (hihi) og jeg mistet litt oversikten over alle bøkene mine. Men så en vakker dag...
Så snublet jeg over LibraryThing. Den ene gode tingen der er at man kan registrere bøkene sine på nett, så man slipper å miste alt når dataen plutselig forsvinner. Men det er bare en liten ting. For først og fremst er LibraryThing en sosial bokting, litt som Last.fm er det for musikk. Og det er knyttet opp til en mengde biblioteker, slik at alt man trenger å gjøre, er å taste inn isbn-nummeret (eller lese det inn, om man har en eller annen slags skanner), så klikke på riktig bok, og vips, den er lagt inn i samlingen. Så kan du se hvor mange andre som har samme bok, hva andre sier om den, hvilken karakter de gir osvosv. Se fx her.
Så fascinerende er det at jeg har lagt inn bøker hos svigerslekt også, og sikler etter å dra til foreldre både her og der og ta med deres bøker og de av mine bøker jeg ikke har fått med. Jeg vil se hvor stort bibliotek jeg egentlig har (er på topplisten over norske biblioteker, men det er mest fordi det er få nordmenn der foreløpig), se hvilke bøker jeg deler med familien både her og der, og se hvilke bøker de som har mine bøker, har.
Jeg snoker alltid i andres bokhyller når jeg får sjansen, det er mange fester jeg har brukt en halvtime på å stå med hodet på skakke for å se hva slags ting som leses i dete hjemmet, hvilket bilde som vil vises av en selv, hvilke tanker man har fulgt videre inn i bøker. Nå kan jeg gjøre det samme - og legge ut egne bøker - på internett, alt sorter- og søkbart. Og sammenlignbart med andres biblioteker.
Og det beste av alt: lysten til å lese bøker øker nå som jeg er en del av et helt nettsamfunn hvor det leses bøker. Gøygøygøy.
05 januar 2007
Litteraturvitenskapelig praksis
Aftenposten skrev om filosofisk praksis i går. En filosofisk praktiker har filosofi hovedfag eller doktorgrad pluss to år etterutdanning ved Norsk selskap for filosofisk praksis. Filosofisk praksis består i, sitat fra NSFPs hjemmeside:
I filosofisk praksis tilbys samtaler på tomannshånd med en filosof. Med den filosofiske praktikeren kan du drøfte veivalg i livet, samlivsproblemer, sorg, verdikonflikter, utfordringer du står inne i på jobben og andre allmennmenneskelige utfordringer. Eller du kan bruke filosofen som en dialogpartner omkring andre tema som opptar deg. Sentralt i samtalene står din egen refleksjon knyttet til egne erfaringer, normer, idealer og verdier.
Eller som det står i AFtenposten-intervjuet: - Gjesten kommer med et tema eller sin livsutfordring. Det er sjelden de kommer for å snakke bare om filosofi, sier Anders Holt.
- Mange er i en valgsituasjon. Skal de flytte? Få barn med ny samboer? Skille seg? Spørsmål som omhandler: Hva vil jeg med livet mitt?
Jeg synes det er fantastisk og flott at det finnes et slikt tilbud. Jeg er veldig for. De aller fleste andre coacher er næringslivshuer som bruker svadaord som ikke er fundert i annet enn luftige svadateorier fra våre dager. Hva sier de vel om de store problemene, de virkelige utfordringene i et menneskes liv? Når jeg lurer på om jeg vil bli far, eller flytte sammen med T (ops, alt gjort, men det er bare et eksempel), tar jeg da ikke turen til en næringslivscoach! Ærlig talt. Eller en psykolog, jeg er da ikke psykisk syk, såvidt jeg vet. Eller venner, de er så ufilosofiske som de kan få blitt. Nei, jeg går til en filosofisk praktiker og får de største tenkernes svar på ting.
Hos en filosofisk praktiker vil jeg ikke bare kunne få innsikt i forskjellen mellom frykt og angst, det kan de fleste av mine venner også hjelpe meg med, men også få satt det i sammenheng med Kierkegaards tenkning. Kanskje et sitat her eller der, en utlegning av hva dansken egentlig mente, hvordan hans liv var i forhold til mitt, hva slags tanker han gjorde seg i samme situasjon. (Han brøt forlovelsen med sin Regine, hva kan det si meg?) Jeg mener, om det ikke settes i forbindelse med filosofene selv, eller blir en samtale dypt fundert i deres verker, hva har man igjen for å gå til en filosof da?
Men selvfølgelig har man noe igjen. Ellers hadde ikke tilbudet vært så stort eller folk betalt 500 kr timen for filosofiske samtaler. Jeg skulle gjerne ha drevet med sånne ting selv, men har dessverre bare filosofi grunnfag. At jeg kan være en saklig kverulant (saklig i egne øyne, kverulant i andres) er neppe kvalifikasjon nok. På den annen side har jeg tross alt hovedfag i litteraturvitenskap, kanskje jeg kunne bruke det til noe.
Pasientene, unnskyld, kundene ville komme til min litteraturvitenskapelig praksis fordi de trenger å snakke om viktige ting. Om de skal flytte til Snåsa, for eksempel, eller om det egentlig er noen vits i å gå på pub i dag igjen. Jeg vil sitte der i et vakkert rom: Stillheten i det lyse rommet innbyr til å tenke. Høye stearinlys venter på å bli tent. På et lite bord hviler en byste av Sokrates, dialogens filosof. Ved hjelp av filosofiske spørsmål hjalp han sine samtalepartnere til å forløse sine tanker. (sitat Aftenposten).
Hva er problemet, vile jeg spørre og vende Sokrates-bysten megetsigende mot kunden. Kunden vil svare at han har fortalt sin mor at han har har ridd på en geit over Gjendin, eller Besseggen, det er litt uklart. Aha, vil jeg si, du er i samme båt som Peer Gynt; Si meg, er du deg selv nok? Og så vil jeg deklamere fra stykket mens kunden hører på og setter det i sammenheng med sitt eget liv.
Eller det er et diffust problem, vil kunden si. Det er noe jeg ikke får tak i, livet virker meningsløst og diffust, men likevel fullt av mening på en eller annen måte. Det er som om alt går over i hverandre og de trådene av mening jeg får tak i, forsvinner mellom hendene på meg, selv om de er tydelige der og da blekner de mot andre meningstråder som igjen blekner mot noen tredje og så videre. Jeg føler jeg ikke har kontroll over livet, alt går i sirkel, jeg blir så forvirret av det hele. Aha, vil jeg si og sitere: riverrun, past Eve and Adams, from swerve of shore to bend of bay, brings us by a commodius vicus of recirculation back to Howth Castle and Environs.
Eller hva som helst annet. Kunden føler seg for god for denne verden, jeg forteller hvordan Dostojevskijs Idioten ender. Kunden er forelsket i en altfor ung jente, jeg belærer ham om Lolitas tragedie. Kunden er en prins som mistenker at faren ble drept av broren, nå kundens egen stefar, og at han har et trøblete forhold til sin egen mor – jeg utdyper den freudianske psykoanalyseringen av Hamlet. Kunden tror han er Gud – jeg tolker Bibelen først strukturalistisk for deretter å dekonstruere den, slik at han kommer til en ny innsikt om hvordan han egentlig skapte verden.
Det er ingen grenser for hva min litteraturvitenskapelige praksis vil kunne hjelpe deg med. Som de filosofiske praktikerne sier om egen virksomhet: det er ingen terapi, men det kan fungere terapeutisk. Men der de tar 500 kr timen for sin terapeutiske ikke-terapi, tar jeg bare 200 kr for en times samtale om havet, døden og kjærligheten. 50% rabatt om det følger en Guinness eller to med på kjøpet.
I filosofisk praksis tilbys samtaler på tomannshånd med en filosof. Med den filosofiske praktikeren kan du drøfte veivalg i livet, samlivsproblemer, sorg, verdikonflikter, utfordringer du står inne i på jobben og andre allmennmenneskelige utfordringer. Eller du kan bruke filosofen som en dialogpartner omkring andre tema som opptar deg. Sentralt i samtalene står din egen refleksjon knyttet til egne erfaringer, normer, idealer og verdier.
Eller som det står i AFtenposten-intervjuet: - Gjesten kommer med et tema eller sin livsutfordring. Det er sjelden de kommer for å snakke bare om filosofi, sier Anders Holt.
- Mange er i en valgsituasjon. Skal de flytte? Få barn med ny samboer? Skille seg? Spørsmål som omhandler: Hva vil jeg med livet mitt?
Jeg synes det er fantastisk og flott at det finnes et slikt tilbud. Jeg er veldig for. De aller fleste andre coacher er næringslivshuer som bruker svadaord som ikke er fundert i annet enn luftige svadateorier fra våre dager. Hva sier de vel om de store problemene, de virkelige utfordringene i et menneskes liv? Når jeg lurer på om jeg vil bli far, eller flytte sammen med T (ops, alt gjort, men det er bare et eksempel), tar jeg da ikke turen til en næringslivscoach! Ærlig talt. Eller en psykolog, jeg er da ikke psykisk syk, såvidt jeg vet. Eller venner, de er så ufilosofiske som de kan få blitt. Nei, jeg går til en filosofisk praktiker og får de største tenkernes svar på ting.
Hos en filosofisk praktiker vil jeg ikke bare kunne få innsikt i forskjellen mellom frykt og angst, det kan de fleste av mine venner også hjelpe meg med, men også få satt det i sammenheng med Kierkegaards tenkning. Kanskje et sitat her eller der, en utlegning av hva dansken egentlig mente, hvordan hans liv var i forhold til mitt, hva slags tanker han gjorde seg i samme situasjon. (Han brøt forlovelsen med sin Regine, hva kan det si meg?) Jeg mener, om det ikke settes i forbindelse med filosofene selv, eller blir en samtale dypt fundert i deres verker, hva har man igjen for å gå til en filosof da?
Men selvfølgelig har man noe igjen. Ellers hadde ikke tilbudet vært så stort eller folk betalt 500 kr timen for filosofiske samtaler. Jeg skulle gjerne ha drevet med sånne ting selv, men har dessverre bare filosofi grunnfag. At jeg kan være en saklig kverulant (saklig i egne øyne, kverulant i andres) er neppe kvalifikasjon nok. På den annen side har jeg tross alt hovedfag i litteraturvitenskap, kanskje jeg kunne bruke det til noe.
Pasientene, unnskyld, kundene ville komme til min litteraturvitenskapelig praksis fordi de trenger å snakke om viktige ting. Om de skal flytte til Snåsa, for eksempel, eller om det egentlig er noen vits i å gå på pub i dag igjen. Jeg vil sitte der i et vakkert rom: Stillheten i det lyse rommet innbyr til å tenke. Høye stearinlys venter på å bli tent. På et lite bord hviler en byste av Sokrates, dialogens filosof. Ved hjelp av filosofiske spørsmål hjalp han sine samtalepartnere til å forløse sine tanker. (sitat Aftenposten).
Hva er problemet, vile jeg spørre og vende Sokrates-bysten megetsigende mot kunden. Kunden vil svare at han har fortalt sin mor at han har har ridd på en geit over Gjendin, eller Besseggen, det er litt uklart. Aha, vil jeg si, du er i samme båt som Peer Gynt; Si meg, er du deg selv nok? Og så vil jeg deklamere fra stykket mens kunden hører på og setter det i sammenheng med sitt eget liv.
Eller det er et diffust problem, vil kunden si. Det er noe jeg ikke får tak i, livet virker meningsløst og diffust, men likevel fullt av mening på en eller annen måte. Det er som om alt går over i hverandre og de trådene av mening jeg får tak i, forsvinner mellom hendene på meg, selv om de er tydelige der og da blekner de mot andre meningstråder som igjen blekner mot noen tredje og så videre. Jeg føler jeg ikke har kontroll over livet, alt går i sirkel, jeg blir så forvirret av det hele. Aha, vil jeg si og sitere: riverrun, past Eve and Adams, from swerve of shore to bend of bay, brings us by a commodius vicus of recirculation back to Howth Castle and Environs.
Eller hva som helst annet. Kunden føler seg for god for denne verden, jeg forteller hvordan Dostojevskijs Idioten ender. Kunden er forelsket i en altfor ung jente, jeg belærer ham om Lolitas tragedie. Kunden er en prins som mistenker at faren ble drept av broren, nå kundens egen stefar, og at han har et trøblete forhold til sin egen mor – jeg utdyper den freudianske psykoanalyseringen av Hamlet. Kunden tror han er Gud – jeg tolker Bibelen først strukturalistisk for deretter å dekonstruere den, slik at han kommer til en ny innsikt om hvordan han egentlig skapte verden.
Det er ingen grenser for hva min litteraturvitenskapelige praksis vil kunne hjelpe deg med. Som de filosofiske praktikerne sier om egen virksomhet: det er ingen terapi, men det kan fungere terapeutisk. Men der de tar 500 kr timen for sin terapeutiske ikke-terapi, tar jeg bare 200 kr for en times samtale om havet, døden og kjærligheten. 50% rabatt om det følger en Guinness eller to med på kjøpet.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
