Første ord!

Seb har sagt sitt første ord! Sine første ord, faktisk, og vi vet ikke helt hvilket språk vi skal lande på at det er - men uansett, et ord er det, helt klart, og alle himler undrer seg over dette språkgeniet som begynner å snakke før han har fylt sju måneder.

Ahem.

Det er mulig det er litt mer komplisert enn som så. (Eller litt enklere, alt ettersom.) Vi er litt usikre på hva som kom føst, men ordene han bruker er mama, baba og papa. Noen ganger sier han mama til pappa, andre ganger sier han babababababa til mamma. Andre ganger babler han formålsløst ut i lufta, men det er kanskje fordi han roper på mama eller papa. Eller baba, bosnisk-kroatisk-serbisk for bestemor.

Men ahem, altså. 7 måneder gamle babyer kan ikke snakke. De har ikke de evnene som skal til, hjernen er ikke utviklet nok til å tenke så abstrakt at lyder som kommer ut av munnen har noen sammenheng med verden som kommer inn gjennom øyne og ører. Og på en nettside stod det en lett latterliggjørende beskrivelse av overstolte foreldre som tar de første bablelydene som ord.

Ahem. Seb har ikke sagt sine første ord. Eller, han har sagt sine første ord, men han forbinder det ikke med mening på riktig måte, og dermed er det ikke egentlig ord, bare lyder. Bare tørrtrening til hjernen er utviklet nok til å skjønne sammenhengen.

Men det er søtt, da, seriøst nsselig når bablingen treffer og han sier mama til mamma eller roper på pappa når bleia skal skiftes...

Språklig presisjon

Hva er effektiv kommunikasjon? Hva er forholdet mellom energi brukt og språklig presisjon? Og hvor kommer telepati inn?

Når T ber meg om noe, sier hun vanligvis så lite som mulig så generelt som mulig. Hent den greia der ute, sier hun. Hvilken greie, spør jeg. Hvor? Den tingen, der vi la den, svarer hun og virker oppgitt. Du skjønner da det. Ah, _den_ tingen, sier jeg og går på måfå rundt til hun reiser seg og henter den selv, hva enn det er.

Når jeg ber T om noe, begynner jeg med en anekdote. En gang opplevde jeg noe, sier jeg, og denne gangen var sånn og sånn, og litt sånn føler jeg meg nå, og dette er linken til dette øyeblikket, og den tingen jeg ber deg hente, minner om den ene tingen den gangen, men den har en annen farge, og formen er kanskje ikke helt lik, og, og... Hva snakker du om, spør hun. Jeg kan ikke si det rett ut, du skjønner da det, sier jeg oppgitt. Ah, sier hun og henter det hun tror jeg trenger i øyeblikket, en penn eller en pute til ryggen.

Er det mangel på empati å ikke skjønne hva "den greia" betyr, eller er det helt normalt krav til empati fra den som snakker, til den som må høre på det som sies? Er det mangel på empati å bruke presise men helt uvesentlige ord, pakke inn spørsmålet som en fortellingsjulegave, eller er det mangel på empati å ikke ville høre om de i utgangspunktet irrelevante personlige opplevelsene? Eller: er det feil å kreve mer presisjon? Feil å kreve mer saklighet?

Egentlig burde man ikke si noe som helst. Man burde bare kommunisere telepatisk. For alle skjønner da hva du tenker, eh? Alle skjønner jo at T mener teip når hun sier den tingen, siden det er åpenbart at det er teip hun trenger der hun sitter med avisa foran seg. Og alle skjønner at jeg trenger en tannpirker der jeg sitter med den andre delen av avisa?

I teorien er den mest effektive komunikasjonen å holde kjeft. Det er bare det at det fungerer så sjelden. Det er derfor vi prøver å lære Seb effektiv kommunikasjon - hver på vår måte.

Velg et navn

Marko? Jens? Greger? Frode? Sebastian? Arvid? Anderas? Erik? Matteo? Pål? Nils? Manfred? Mattis? Xerxes? Ian? Holger? Mauro? Max? Per Kristian? Saed? Xerxes? (Og det blir jo selvfølgelig en jente, og da forsvinner alle disse og halvparten av alle andre tanker ut av vinduet.)

Xerxes? Hva faen skal man kalle ham? Og hva faen skal man kalle ham når alle deler av familien har helt ulike preferanser, ulike meninger ulike kulturer, ulike forbindelser til oppkallelse og navnetradisjon? Og når vi skal få dem alle samlet i én linje? Gi oss et navn som passer til dette: det skal fungere i Norge og i Bosnia. Det skal fungere på fransk og engelsk og tysk. Det skal ikke være som Odd-Knut eller Roar på engelsk. Arthur Schopenhauer fikk navnet sitt fordi det skulle fungere på alle de store europeiske språkene, men Arthur fungerer mindre bra på norsk. I alle fall i Østfold. Arthur, liksom. Ar-r-rtthtur, liksom, med tjukk, rar, sløv r.

Diskusjonene går i bølger og floder overalt man går. Hva skal han hete, da? Eller hun? Hva skal hun kalles opp etter, hvem skal hun kalles opp etter, hvilken forbokstav er det i navnet hennes, hva betyr det, er det en liten oppkallelse i det? S heter S Bjørn etter onkel B; H heter H etter min mor H - hva betyr det? Hvordan betyr det noe? Hvorfor? Og ikke minst: hvordan skulle man da klare å velge et navn som betyr noe for alle, slik at ingen føler seg forbinedkalt når det er andres forbokstav som brukes?

Det er selvfølgelig et veldig takknemlig tema, dette med babynavn. Man får legge ut om sine preferanser fundert i vage minner om en som het det samme en gang. Mange bruker flere timer å si noe om dette navnet og dette navnet og dette og dette her og dette andre og... Nesten som å legge ut om egen musikksmak, bare at det er helt sosialt lov. Enda bedre enn været, siden alle har de samme preferansene om været og kan forklare dem: om en liker Trine og en annen liker Nina, så kan man sjelden forklare *hvorfor* Nina eller Trine er bedre som navn. Og dermed kan man ikke arresteres på noe som helst, aldri ta feil egentlig, bare kaste ut egne meninger.

Noe ganger treffer man mennesker som mener at navn har magiske krefter. At det er viktig hva slags navn som gis, fordi et helt liv kan farges av det. At jeg heter Jostein har for en stor del gjort meg til den jeg er, for eksempel: Kunne jeg da ha blitt en ingeniør som Jostein? At det finnes Josteiner som er ingeniører forandrer ingenting på saken, det har mer med deres etternavn å gjøre... (Det er 29 menn i Norge som heter Jostein Nilsen: om det finnes en ingeniør blant dem, er det mitt Sand som har avholdt meg fra å jobbe med sånne ting. Eller Saturns posisjon i ascendanten. Eller noe.)

Nei. Et navn er et navn. Om X blir en gutt, vil uansett Xerxes henge ved til tider, sammen med det navnet han før og et eller to eller åtte kallenavn. Det eneste det ville kunne gjøre, er å gjøre ham litt tidligere oppmerksom på de forskjellige sosiale rollene han må spille og de forskjellige språkene han må forholde seg til. Det vil ikke forandre ham som person. Oppdragelsen, dagliglivet, kjeft eller ros, opplevelser og erfaringer - alt sånt former et menneske. Erfaringer på grunn av navnet er ytterst få, og enda sjeldnere utløst av navnet: man mobbes på grunn av navnet ikke fordi man heter noe rart, men fordi man oppfører seg litt rart eller truende for mobberne. Eller fordi de vil ha utløp for en eller annen slags frustrasjon.

What's in a name? that which we call a rose/By any other name would smell as sweet... Rosen lukter like godt om den heter flimsflums-blomst. Men ikke om den heter søppeldynge. Menneskenes fordommer og konnotasjoner er for godt inngrodd. Og da er vi ved utgangspunktet igjen. Vi vil neppe kunne avgjøre hva slags liv X får ved å velge riktig navn for ham. Han/hun vil være en person uansett, med mindre vi velger et navn som 'søppeldynge'. Et navn som gir mennesker feil konnotasjoner og mindre perfekte assosiasjoner. Men hvor stopper asosiasjonene? Og hvordan skal man vite eller avgjøre om et "feil" navn på barnet vil overskygge ens bilde av det? Når blir barnet den viktigste, den aller viktigeste, den eneste konnotasjonen av beydning?

Så mennesker legger ut om sine konotasjoner. Og de legger fram navn som de kan og vet og har hørt og forbinder nor særlig med, siden det velge et helt nytt navn bare er å yppe med skjebnen. "Jeg hadde en fetter en gang som het Q, det er et fint navn synes jeg." Og du kan banne på at om vi kaller Xerxes for nettopp Q, vil den som først nevnte navnet, den som har det sterkeste eieforhldet til det, føle det som en liten seier.

Thorbjørn Egner skrev om en gutt som het Ola-Ola fordi de to besteforeldrene, som begge het Ola, ikke ble enige om hvem av dem han var oppkalt etter. Det nærmeste vi kommer er Jan-Ian (pappa og halvbror). Men han, eller hun, skal ikke hete Jan. Så spørsmålet gjenstår: hvordan faen skal man velge navn til denne bylten i denne sosiale labrynten av forventinger?

Eller heller: hvordan faen skal man innse at det er forskjell på å snakke om på teslabberas og å mene sterke ting? Og dette: det har ikke noe å si. Det er to mennesker i verden som bestemmer og ett menneske som blir pårvirket for resten av livet. ALt annet er i randsonen...

Land på diverse Wikipedia-er

Oversteterjobben jeg driver med nå er mye repeteivt, mye skrive det samme med litt endringer for at søkemotorene ikke skal tro det er kopiert, og alltid med en høy, men ikke for høy, frekvens av nøkkelord. Føles litt som skrivingens mengdetrening. Men i dag var det litt annerledes, og jeg grep begjærlig endringen. Til og med i overmål.

Nettstedet skal etter hvert komme på flere språk, ikke bare de vanlige her oppe i nord. Ikke bare tysk, engelsk, norsk etc, men også ungarsk og italiensk og finsk, for eksempel. Under oversettelsen i dag la jeg merke til at enkelte land var skrevet feil på noen språk. Mange steder var det engelske ført opp istedenfor det lokale, som fx Brazil for Brasil, andre steder var det bare en lokal feilstaving - og noen steder var det byttet med et annet land. På italiensk var for eksempel Botswana byttet ut med Bouvetøya, av en eller annen grunn. Og det måtte jo endres. Og det var, unnskyld mitt nerderi, kjempegøy. (Relativt kjempegøy, sammenlignet med resten av jobben.)

Så hvordan gjør man det? Hvordan skal man finne ut hvordan Kambodsja staves på polsk? Enkelt som en plett: man slår opp på Wikipedia. Gå til Wikipedia.no, finn Kambodsja, trykk på den italienske lenken, og presto, der har man svaret. Egentlig skulle jeg bare ta de som var feil på norsk, men jeg fikk fort blod på tann, og snart satt jeg og undersøkte alle landene på alle språk. Hva heter Caymanøyene på spansk? Hvilke språk skriver Canada og hvilke Kanada? Er det virkelig ingen som staver Benin på en annen måte? Og hva med de gjennomskårne l-ene i polsk, når brukes de? Fascinerende.

Etter en halvtime og såvidt inne på bokstaven C fikk jeg beskjed om at dette kanskje tok for lang tid. Det er fremdeles mye mengdetrening igjen, oversette mange dagers arbeid til svensk og tysk. Ikke tid til den type lek, ikke ennå.

Men hjemme gjør jeg aldri sånn, det er for meningsløst. Man må ha et mål med sine undersøkelser.

Hvis ingen snakker meg til fornuft får jeg snart en idé om å finne det landet i verden som staves likt på flest språk. Stopp meg, vær så snill...

Forlovet

Jeg er forlovet. Skremmende. Ikke fordi jeg synes det er stort, men fordi forlovelse står for meg som noe av det mest meningsløse med hele bryllups- og giftetingen. Å være forlovet er noe man er som attenåring fordi man lengter ette rå gifte seg men innser at det er noe tidlig når man såvidt er myndig. Forlovelse er en måte å stagge ivrige svigermødre en stund til, enslags velkomstdrink til svigerfesten for at de ikke skal gå rett på hovedretten med en gang. Jeg har aldri vært i nærheten av å ønske å forlove meg. T har heller aldri tenkt forlovelse, tror jeg (hun har jo ikke engang sett på bryllup som noe spesielt attråverdig). Og likevel står vi her som forlovede.

I følge bryllupsweb (bryllupssidene på nettet er forresten helt hoorible for mer nøkterne mennesker): "I følge gammel skikk er forlovelse en klar beskjed til familie, slekt og venner om at hun eller han har bestemt seg for å gifte seg. Familie og venner forventer da at det blir bryllup i nærmeste fremtid. Med enkle ord kan man si at forlovelse er ventetiden frem til man skal gifte seg med hverandre." Vi skal gifte oss 3. mars, vi venter på det, familiene har fått beskjed. På den annen side mangler vi forlovelsesringer.

Men dersom det er ordet som brukes, så er det vel det. Magnus msn-et gratulasjoner med forlovelsen nå. Her har jeg vært samboer i et år, og så blir jeg plutselig forlovet? Det er som å begynne på nytt igjen, etter giftermålet får jeg vel lov til å flytte sammen med T også. Men men. Vi er forlovet. Uten ring, men forlovet. Nok en grunn til å gifte seg...

Nå også på Internettet

Språkrådet mener det heter Internettet og ikke internett. (Se fx http://www2.blogger.com/img/gl.link.gif for en diskusjon om det.) Visstnok er det fordi det finnes mange internett men bare ett Internett. Eller at dette bare finnes ett internett som derfor må være Internettet. Av en eller annen grunn er jeg dypt uenig i Internettet. For det første er det ikke noe poeng å ha stor forbokstav, for det andre er det ikke vanlig å bruke det i bestemt form. Da jeg fikk korrektur på den reiseboka jeg oversatte, var det konsekvent rettet internett til Internett, og like konsekvent rettet jeg det tilbake. Ikke noen stor Internett-forbokstav i min bok!

Men all skråsikkerhet fordamper når man utsettes for andre argumenter. (Bortsett fra de få gangene hvor argumentene faktisk er enige med det du mente fra begynnelsen av.) Sier man ikke Posten og posten, alt etter hva man mener? Posten (med P) har bestemt seg for å sparke alle sine postbud for at posten skal bedre fram? Og Kongen mener kongen av frimerkesamling er helt konge? Men det er da en forskjell?

Vanligvis sier man ikke Internettet, man sier nett eller nettet. Jeg skal sjekke noe på nettet, fx. "Jeg skal sjekke noe på Internettet" høres ut som en gammel tante som ikke vet mer om hve internett egentlig er enn amerikanske kongressmedlemmer. Det finnes kanskje mange internett i visse fagspråk, men for ikke-fagere er internett synonymt med dette ene nettet. Som kongen er synonymt med Kongen...

OK, jeg vet ikke nok om disse tingene. Bare dette: Internettet er ikke i bruk, nettet derimot, men det høres om mulig enda verre ut med stor forbokstav (Jeg var på Nettet i går..?). Kan man la noen bruke det med stor forbokstav i bestemt form, de som kjenner andre internetter, og så la oss andre bruke det som vanlig fellesnavn, selv om det bare er ett av det? Eller la det være mulig å bruke begge deler, som k/Kongen, p/Posten og j/Jorda? Det strider mot min ryggmargsspråkfølelse at man bare kan skrive Internettet, det er bare det. Og som enhver god nordmann kravler jeg da meg opp på de lingvistiske barrikadene, i full kamp for noe man ikke helt klarer å sette ord på. Ordløst i kamp for de ordene man har...

Hva er et ord?

På nyttårsaften lekte vi en slags mimelek med venner og venners venner. Gul bolle, het den, og bestod av tre runder: først skulle man forklare et ord uten å bruke det, så forklare det med ett ord og til slutt mime det. Poenget var delvis å huske hvilke ord som ble brukt i forrige runde, så det ble lettere å gjette i de senere rundene. Navnet gul bolle kommer av at de lappene man skriver ordene på, skal ligge i nettopp en gul bolle.

Det var en ganske morsom lek. Men det var tydelig at noen av oss kunne reglene, eide spillet, og praktiserte dem nazi. I andre runde, for eksempel, kunne den som leste lappen bare si ett ord til den som skulle gjette. (Og det man skrev på lappen måtte være på ett ord.) Men hva er et ord?

"Frosk" er ett ord. Men er "froskelår" det? Eller "dobørste"? Begge disse ble godkjent som ord uten videre av de som eide spillet på nyttårsaften. Men å forklare dobørste med "wc-renser"? Ikke godkjent, ikke et ord. En sånn blå såpedings som man henger i toalettskåla heter "wc-blokk", ikke noe annet. Og hvordan man avgjorde hva som var et ord? Ikke noe spesiell måte, bare sunn fornuft. En slags fornuft, hvertfall. T, som ikke syntes orddefinisjonen var så ille, foreslo etterpå at ordet måtte stå i en ordbok. Som i Norsk riksmålsordbok? I såfall kommer slike ord med: slarketog, slarkemonn, slarvekjerring, slaskevær, slavannsegg (ikke spør), sledeproviant, sledesnabel osvosv. Og hvorfor skulle de ikke være med om dobørste er det? Er de mer sammensatte? Eller er de for sjeldne? Men hele leken går jo ut på å leke med ord, bruke nye, lære nye, se nye sammenhenger i nytt og gammelt?

De menneskene vi lekte med var gamle kjente som har feiret nyttårsaften sammen i mange år. (Ikke sammenhengende i flere år, men flere nyttårsaftener på rad.) De har brukt lang tid på å bli enige om hva slags ord de skal godta. Og det var deres lek. Så når jeg kom inn og lekte med lange ord (ikke altfor lenge heller, bare mine vanlige) slo de til med sine regler og felles referanseramme. DET er ikke et ord! Ikke ETT ord! Pss.

Hva er et ord? Spill gul bolle med utgamle venner og venninner en nyttårsaften, så finner du det fort nok ut.

Turtaking på utenlandsk

Har du prøvd å sitte med mennesker som snakker et for deg ukjent språk og late som om du skjønner alt de sier? Nikke og smile til riktig tid? Si ja og nei og komme med de få frasene du kjenner på dette språket? Skålt med? Det rare er at det sjelden er selve språket som er det vanskelige. Det er ofte ikke noe stort problem å le når man skal le, det er bare å henge seg på de andre. Eller svare noe når man blir spurt – skjønner man ikke spørsmålet, kan man nikker og være enig med noe, hva som helst av det den andre sier, ikke bare det han direkte spør om. Og for å skåle trenger man ikke språk. Det rare er at det ofte er mye vanskeligere å vite de små tingene. Hvor man skal se, for eksempel. Satt i kveld med tre eks-jugoer og prøvde å følge med i deres bks-samtale (jeg bad dem ikke slå over til norsk, jeg har bks-eksamen på torsdag, kan ikke så mye jeg bure ha, trenger all den trening jeg kan få), og følte at jeg lyktes ganske godt i begynnelsen. Men så mistet jeg rytmen i samtalen. Så i bordet, som jeg ofte gjør når noen snakker, og så opp på den som snakket idet han (svigeronkel) sluttet. Så over på T, som hadde tatt ordet. Fanget blikket hennes et øyeblikk for lenge etter at hun hadde avsluttet sin tur, slik at det virket som om jeg prøvde å kommunisere noe helt annet enn bare det å være med i samtalen. Så bort på den tredje personen (svigermor) idet svigeronkel tok ordet igjen. Fortsatte å se på svigermor i håp om at hun skulle ta ordet snart igjen. Hun gjorde ikke det, så på skjermsparerbildene på macen og så på meg og så forvirret ut når hun merket at jeg fremdeles stirret på henne, langt etter hennes tur. Og sånn fortsatte det. Uansett hvor jeg så, var det i utakt med hva de ventet av en som kunne språket. Uansett når jeg så på T, virket det som en dulgt kommunikasjonsform, skjult for de andre og likevel så åpenbar at den var uhøflig. Og alt jeg prøvde var å late som om jeg var i samtalen.

Etter to timer ga jeg opp og satte meg ved macen for å skrive dette. Nå er neste problem å sette seg tilbake med dem og bli med i samtalen "igjen" – uten å ane hva de egentlig snakker om og hva jeg skal kunne si, på noe språk, for å signalisere at jeg er en del av gruppa...

If you go your way I go mine

På Ullevål T-banestasjon henger det noen lilla skilt på takene som er over benkene der. En gang til. På Ullevål T-banestasjon har de et slags kunstverk: på takene over benkene henger det store plakater med tekst på, og om man setter de sammen i rikitg rekkefølge, får man denne teksten: If you go your way I go mine. På norsk: Hvis du går (drar) din vei går jeg min. De må ha hengt der i fem år, hvertfall, tror de kom opp i løpet av mine første studieår. Og fremdeles er de like irriterende. Hvorfor i himlaste er de på engelsk? Hver gang jeg venter på banen på Ullevål, leser jeg på disse plakatene. Og hver gang irriterer språkvalget meg så mye at jeg nesten føler for å skrive leserbrev et eller annet sted. Men vet ikke hvor jeg skal skrive, og ender opp å skrive her isteden.

Hva er poenget med å ha det på engelsk? Så alle turister skal skjønne det? Da kan man like godt bruke utelukkende engelsk overalt, så er man ferdig med det. For å gi det en internasjonal air? Fordi ordspillet ikke går på andre språk? Fordi det er en berømt utenlandsk kunstner som har laget det og han ikke kan norsk? Fordi det virker mindre platt? For å trene Sogn-elevene i engelsk? Nei, nei, nei.

Irritasjon er ofte fordi man ikke skjønner grunnene bak et valg. Jeg fatter ikke hvorfor man skal bruke engelsk her, det er som om hele stasjonen prøver å leke noe annet enn den er, som om norske ord er for dårlige for å si noe som de sier dobbelt så bra som norske så lenge de er i Norge. Eller i det hele tatt: Hvis du drar din vei, går jeg min/Hvis du går din vei drar jeg min gir en ekstra dybde i ordpillet i forhold til det engelske som bruker det samme ordet begge steder.

Men neida. Engelsk skal det være. Modderføkkers.

Antipedagogisk pedagogikk

Hvorfor skal alt man lærer inn med teskjeer? Hvorfor skal man forenkle alt til en ugjenkjennelig grøt? Må man spare de stakkars nybegynnerne for uro over verdens vanskeligheter? Må man for all del unngå å ta motet fra dem? Vil alt som virker vanskelig i første gang aldri kunne læres fordi man aldri vil kunne få lyst til å bruke krefter på å lære det?

På den ene side sier de fleste at de "aldri ville ha begynt" på X om de "visste hvor mye det var". Enhver polfarer ville ha holdt seg hjemme om han hadde visst hvor kaldt det er der oppe eller nede, rundt polene, og hvor mye arbeid som måtte til for å overleve der. Små førstesteg er bra om man ikke er innstilt på å gå så langt. Men om man tvertimot vil langt? Om man for eksempel skal lære seg et språk helt godt? Kan ikke tenke meg at det finnAntes noe mer slitsomt da enn stadig å få høre at det er mer, du kan X men Y har du ikke hørt om. Eller Z! Eller Æ, Ø, Å!

Pensum i bks-kurset på Blindern er Teach Yourself Croatian. Og det er en brukbar bok, forsåvidt, trass i alle de hjernedøde dialogene man skal gjennom. Men den går meg likevel på nervene fordi den er så fordømrade pedagogisk. Den slår sammen to kasus fordi de er så like likevel: ingen grunn til å gå noe mer i dybden enn man må. Den forklarer lite, bare sier hvordan ting skal være, slik at man får ikke noe forståelse av noe som helst. Den mater leseren med teskjeer men forventer samtidig at disse teskjeene skal tas opp i systemet, at alt man mates med er rene og skjære helsebringende vitaminer. Men et balansert kosthold er viktigere enn en overflod av vitaminer og man blir snart trött på hvordan enkle ting overforklares mens andre ting, de man egentlig må tygge på, slenges med i vitaminkuren i håp om at man ikke begynner å tenke og dermed får det i vrangstrupen.

Man burde generelt stole så mye på mennesker, vise dem så mye respekt, at man presenterer et oversiktsbilde før man begynner på detaljene, slik at det er mulig å vite hvor veien går og når den kommer tilbake igjen til utgangspunktet. Man burde ikke mate med teskjeer mennesker som har lært seg å bruke kniv og gaffel på egenhånd.

Hvilket språk snakker vi igjen?

Det er én ting Sverre rister på hodet over meg. OK, det er kanskje flere, men det er spesielt én ting jeg gjør som får han til å sukke, si ååååååå Jostein, be meg slutte osv. Han liker det ikke. Og i dag fikk jeg dommeren i basketkampen til å reagere på det også.

Det er ikke meningen. Eller, det er meningen men jeg prøver ikke å irritere eller forbause. For meg er det bare gøy. Helt sant.

Dommeren var amerikansk og snakket bare amerikansk engelsk på den litt brautende måten som bare ekte amerikanere kan. Hyggelig, for all del, men han var ikke typen til å se duknakket ut. Så da han snakket med vår benk i pausen måtte jeg selvfølgelig svare på den mest britiske engelske jeg fikk til. Og da han tilsynelatende ikke tenkte over det, kanskje han trodde det var en norsk aksent, kanskje han var vant til å snakke med briter – når han ikke reagerte, gjorde jeg det jeg gjør som får Sverre til å åååå-e.

Jeg begynte å snakke gebrokkent engelsk. Enslags italiensk engelsk, komplett med håndbevegelser og rar ordstilling. Jeg levde meg inn i rollen som en italiensk mann fra Roma, en som nettopp har kræsjet bilen med en annen mann fra Roma og nå prøver å finne ut av hvem som har skylden. Dommeren hadde ikke prøvd på annet enn å være hyggelig og gjøre det kjedelige en fjerdedivisjonskamp tross alt er, til en overlevelig affære. Når han spør om pengene han skal få, svarer jeg tilbake som om jeg ikke har noen penger, som 0m det "is nott posible, eh, i hav nåfing".

Han stoppet og stirret på meg, forvirret. Jeg skjønte etter noen sekunder at jeg ikke villa få ham til å skjønne hvorfor jeg er så ustyrtelig morsom når jeg snakker italiensk-engelsk. Så jeg satte meg på benken igjen og mumlet noe om at selv lillebroren min hater at jeg snakker sånn engelsk.

Tror ikke dommeren skjønte noe mer av det.

Kroatisk i søvne

Har kjøpt et språkprogram til dataen/ipoden. Har nå 3,3 timer med gloser lest av en mekanisk, streng, oppgitt kroatinne og en melodramatisk, følelsesfull, fallert skuespillermann fra USA. Sitter og hører på glosene mens jeg jobber med andre ting, eller hører på mens jeg går hjem fra trening eller hvor jeg enn har vært. Ganske nyttig, men må minne meg selv om at irritasjonen over stemmene og lysten til å kaste ipoden i bakken er helt naturlig, til og med et tegn på at jeg begynner å få ordene under huden, dvs å lære dem. Faren er selvfølgelig at jeg begynner å snakke kroatisk som denne dama som har lest inn glosene. Preposisjonene skriker hun, av en eller annen grunn. Kanskje fordi hun er frustrert over at det finnes fire ord på hennes språk som alle oversettes med "to" på amerikansk-engelsk. Og av en mann som sier "to" så kult at man skulle tro han bare gjør det bare for å erte henne. Det irriterer i alle fall meg å høre på alle de drøyt tre timene mens jeg jobber, og enda mer mens jeg dupper av etter mye jobbing. Vanskelig å unngå å drømme vondt eller våkne opp flere ganger fordi man tror noen snakker i rommet. På den annen side hevder enkelte at man lærer best når man sover, men det er mulig man har gått vekk fra det de siste tiårene?

Programmet gjør det også mulig å spille inn sin egen stemme og sammenligne med den kroatiske dama, og så får man poeng etter hvor likt man høres ut. Jeg har funnet ut at det hjelper å legge stemmen opp i falsett...

Skulk

Jeg innrømmer det, jeg har skulket litt skole i det siste. Noen av BKS-forelseningene (bosnisk, kroatisk, serbisk) har jeg gått glipp av fordi fingeren og narkosen slo meg ut, men andre har jeg rent ut av skulket for å gjøre andre ting. (Skanner gamle familiebilder mens jeg hører på serbiske folkeeventyr, men det er en annen historie.) Men min skulk har ikke vært mulig å kjempe mot. Ikke hardt nok, hvertfall. Jeg mener, forelseningene er i de små seminarrommene på Blindern, i det huset ved siden av Niels Treschow hus som jeg aldri husker hva heter. Små, klaustrofobiske rom hvor veggene er samme farge som neglsoppnegler (eller gulsottlik) og lampene er av den blafrende, blinkende lyststoffrørtypen. Lyset er ekkelt, luften er innesperret, selv bordene er avskrekkende i all sin respatex-aktighet. Og selvfølgelig, forelseningene og seminarene er kjedelige. Per definisjon.

Jeg har aldri likt å sitte stille i et klasserom eller i en forelesningssal og bare høre på. Likt enda mindre å måtte være tilstede og kanskje bli spurt, kanskje bli hørt i den leksa man selvfølgelig ikke har gjort. Og stadig mindre etter hvert som jeg føler meg mindre og mindre som en student. Rimelig overbevist om at det er bedre måter å lære pensum på enn å kope med andre kopister. (Ha. Ha. Det var et avansert ordspill, herr Nilsen.) Så jeg har skulket. Det er å håpe at de lar meg gå opp i eksamen så jeg har et papir å slå i bordet med overfor svigers: se, jeg har ikke bare sagt jeg vil lære bks, men faktisk også STUDERT det! Wow.

En tynn unnskyldning når jeg likevel ikke klarer å delta i deres samtaler på utenlandsk...

Ellipse

Da jeg var liten hadde jeg en bok om NBA... Det var biografier og statistikker for alle spillerne... Jeg elsket den boka, det var i min verste NBA-fan-tid... Jeg er redd det er derfra jeg har elsken for ellipse også... Det fantes ikke punktum i spillerbiografiene, nemlig, og knapt nok komma, men bare dette:... ellipse (...)... Tekster får en helt egen drømmende effekt med ellipse... Det er som om ingenting slås fast punktum finale, men alt er usikkert og opp til leseren... Som om det bare er ettertanke og ikke tanke... Eller alt er med en viss ironi og distanse... Et lite munnvikesmil som kan bety hva som helst... Eller som en film som konstant er i drømmemodus med bølgete bilde og harpeklimpring i bakgrunnen... Eller som om hele teksten bare er en innledning til noe annet, hele tiden er i ferd med å foreta et tidssprang i narrasjonen... Ellipsebrukere er motsatsen til utropstegnsbrukere... Hadde det vært flere elliptikere i verden hadde det vært mindre krig... Men kanskje mer av sløvende rusgifter... Ah... Man blir nesten melankolsk av å skrive sånn... Søvnig nesten... tror jeg tar meg en drømmedupp på sofaen jeg... Peace out...

Fra spørretimen

På skolen i dag var det gjennomgang av enkelte oppgaver, små enkle oversettelser fra bosnisk-kroatisk-serbisk til norsk og snakking på språket. Læreren spurte oss etter tur. Først litt tilfeldig spørsmål om hvordan det går, hva er klokka osv. Deretter fikk vi oversettelse å gå gjennom, og da spurte hun menneskene etter tur. Men det rare var at hun aldri spurte meg. Og jeg lurer på hvorfor.

Hun spurte alle andre norske. Spurte derimot ikke de eks-jugoslaviske eller en bulgarer som har grammatikken inne fra de fleste andre slaviske språk fra før. Så fra den vinkelen virker det som om jeg er for flink til å bli spurt. Men hun har rettet midtsemesterprøva mi, og den er ikke genialt god. Jeg er ikke bedre enn de andre norske, så det kan ikke ha vært grunnen.

Det kan ha vært fordi jeg satt midt blant jugoslavene (bulgareren, jugojente, meg, fem juogoer utgjorde den ene halvdelen av rommet) og siden hun ikke ville spørre dem og stort sett spurte på raden nedover, passet det ikke å ta med meg. Men hun kunne ha spurt meg da hun tok menneskene tilfeldig, da hun spurte i hytt og vær og pine?

Den siste muligheten er at hun ikke ville spørre meg av en eller annen grunn, ikke at det var en tilfeldighet. Kanskje hun skjønner jeg kjeder meg ihjel og synes det er bare slitsomt å svare, kanskje hun tror jeg ikke kan snakke og at det er derfor jeg skriver så fort det er en pause i undervisningen, kanskje hun tror jeg er for dum til å svare, kanskje ikke ser meg der jeg gjemmer meg, kanskje det er noe helt annet. Kanskje jeg burde spørre henne i morgen i treffetiden hennes.

Kanskje jeg ikke kunne bry meg mindre. Men det er alltid de minste tuene man snubler i.

Forferdelig

Noen ord fester seg og blir moteord. Mitt ord det siste året har vært forferdelig. Ikke forferdelig, men ordet "forferdelig". Alt er forferdelig. Melka er varm – forferdelig. Det regner – forferdelig. Macen kræsjer – forferdelig. (Dette siste skjer aldri likevel, men som en hypotese.) Tror jeg begynte med dette fordi det finnes enkelte mennesker som virkelig bruker ordet på denne måten. Alt nytt, alt annerledes, alle utfordringer, alt de reagerer på i hele verden er nettopp det: forferdelig. Og de ojer og akker seg så man skulle tro himmelen hadde falt ned. Jeg begynte å bruke ordet som en ironisk etteraping, siden jeg syntes det var så, ja, forferdelig, at alt var så forferdelig. Håpet var, på et halvbevisst plan, at å bruke ordet overdrevet mye ville gjøre det semantisk mettet og få alle disse forferdelige menneskene til å snakke annerledes. Kanskje være mindre negative.

Jeg undervurderte menneskene. Mitt prosjekt mislyktes. Flere mennesker enn noensinne, selv i min nærhet, bruker f-ordet nå, helt uten ironi. T svarer med "grusomt" når jeg sier f..., og jeg har ikke før nå sett at hun er enda mer ironisk enn meg. Det er på tide å ta konsekvensen av utfallet av prosjektet. Jeg lover herved, i påhør av hele den internettverden som vil høre på (ti mennesker, om jeg er heldig): jeg skal aldri bruke "forferdelig" igjen. Aldri aldri aldri, ikke engang ironisk. Den som tar meg i å gjøre det, vel, vil få noe veldig fint til jul. Forferde... ekstremt fint.

Din polakk

Før var polakker mennesker fra Polen. Nå er det et skjellsord. Før het det negerarbeid om man gjorde mye slitsomt for lite penger. Nå er det polakkjobb. Før var Polen et stort land med mange kulturminnesmeker, både vakre og avskrekkende, et land man dro til for å se kirker eller saltgruver eller konsentrasjonsleire. Nå er det et stort land befolket av snekkere og elektrikere og murere, de ledes to onde tvillingbrødre ( Lech og Jaroslaw Kaczynski) som begynte sin karriere som barneskuespillere. Før var det greit å være fra Polen. Men det er lenge siden.

Jeg har hørt norskinger spørre hverandre om hverandres polakker, som om det var hunder de hadde alet opp. Hvordan går det med polakken din, jobber han godt? Og selvfølgelig, i utgangspunktet tror man ikke det, man må helst være på vakt mot tyverier og det som verre er fra utlendingen. Norskingene snakker åpenlyst om ham, selv når han kan høre, og sier til dels stygge ting, selv om han kanskje kan norsk etter å ha jobbet her lenge. Er det en drittjobb man må få utført, må man se å få tak i en polakk for å slippe å grise seg til og å spare penger ved å underbetale dem. Ikke så farlig, de tjener jo dobbelt så mye her som hjemme, la dem bo i elendige brakker og fem på et rom, de får jo masse penger, regnet i deres valuta. Om de er snille får de kanskje en matpakke med på veien når de har gjort drittjobben ferdig. Du er en polakk, kan man si nå, eller din polakk, og meningen vil være så klar for den andre at det ikke vil være ulegitimt av ham å slå en ned.

Før var polakker mennesker fra polen. Før var polsk et kulturspråk som var verdt å lære seg for sin egen del, alle romanene, filmene, all kulturen blant de 40 millionene som bor der. Nå trenger man bare kunne enkle kommandoer som jobb, fortsett, mal der, og enkelte gloser for å prute. Mer trenger man ikke når man snakker med polakker.

Å mangle ord

Den gugga i øynene, de tørkede tårene eller hva det er, den brunsukkeraktige sprø tingen, heter krmelj på bks. Du har krmelj i øynene, sier T og stryker det ut. Krmelj. Tilbake er det helt umulig. Hva er det norske ordet for denne gugga? Hva kan jeg si når jeg ser det i Ts øyne? Eller noe annet språk? Det må da finnes, det finnes alltid ord for noe, i alle fall på de store språkene, men selv om det skulle finnes, må det også være et ord som er i bruk. I motsatt fall er ordet dødt for menigmann og gir lite kommunikativ mening. Og når det er kommunikativt dødt, er det en blindsone i kommunikasjonen. (Rar setning, men du skjønner hva jeg mener.) Det norske ordet for krmelj finnes ikke i mitt vokabular, og dermed kan jeg ikke snakke om det på samme måten: "Ø, du har.. sånn greie i øya...". Kan ikke snakke sånn, både høres og føler meg dum, og unngår dermed å snakke om det. Og når bks-ordet er så kronglete å uttale, krmlj sier T, helt vokalløst, unngår man det også. Til slutt er selve fenomenet dyttet langt bak i bevisstheten, det blir noe man på et nivå vet er der, men aldri tenker på eller snakker om og dermed til slutt i praksis glemmer. Fortrenger fra ens egen virkelighet.

Om ikke annet er dette et godt argument for å lese ordbøker. Og å finne ut hva krmelj er på norsk.

Å lære et nytt språk

Den verste tiden når man lærer et nytt språk er perioden mellom "Oj dette er spennende tenk å kunne dette rare språket" og "Oj dette er gøy nå behersker jeg det viktigste". Dvs den perioden jeg er i nå. På BKS-forelesning er det genialt så lenge foreleseren snakker BKS til de innfødte BKS-erne, vi norske skjønner knapt kvartparten selv om vi kjenner temaet, og alt er uklart og drømmeaktig. Jeg nyter å sitte der og angripe snakkingen som en gåte jeg foreløpig ikke skjønner noenting av. Så fort vi går over til engelsk (eller norsk) og skal forklare alt sammen, pedagogisk og sakte med innlagte testspørsmål til salen, blir det skole og slit og både uspennende og vanskelig. Når man skjønner litt og skal hamres inn denne gamle kunnskapen sammen med små biter av ny, blir språklæringen et arbeid som alt annet. Magien forsvinner, om jeg får bruke store ord.

Akkurat nå sitter jeg hjemme og hører på kroatisk radio i bakgrunnen og skjønner bare et og annet ord, men får inn musikken i språket, følelsen. Samtidig leker jeg med Before you know it, en språklærehjelper som er standard men så individuell at den ikke trenger å være påtrengende pedagogisk. Kan med stolthet skryte av at jeg nå kan 14 dyr på kroatisk, blant annen fugl og bjørn. Kakkerlakk har jeg fremdeles litt problemer med, men det får skrives på den moralske kontoen: så stygge dyr er det uestetisk å kunne for godt.

I morgen er det BKS-seminar (eller torsdag, har ikke sjekket), og jeg kommer ikke til å ha gjort leksene. Men nå snakker de om Mack the knife på radioen, om Brecht og Weil og Sinatra og Armstrong, og jeg kommer til å ha en vag kunnskap om tysk-amerikansk kulturarv...

Språklig forvirrede forelskelsesblikk

Jeg har begynt på BKS grunnkurs: bosnisk-kroatisk-serbisk. Må jo lære meg Ts språk bedre. På første forelesning var det tre grupper mennesker: eks-jugoslaver som vil studere språket og som kan det flytende muntlig men ikke eier snøring om grammatikk, nordmenn som har slått seg sammen med en eks-jugoslav (det vil da inkludere meg) og nordmenn som bare vil lære seg språk. Den siste gruppa var den minste – med andre ord, de fleste kunne litt fra før. Læreren er en kroatisk grammatiker som er god i tysk men bare har vært i Norge i et halvt år. Hun prøver å snakke norsk, og gjør det overraskende godt, men av og til gir hun opp og sklir ut i engelsk. Eller kroatisk. Eller tysk. Når eks-jugoslavene stiller henne spørsmål om grunnleggende grammatikk, hva er et objekt og sånn, svarer hun på norsk. Når de spør for lenge eller stiller spørsmål som enkelte nordmenn (det vil da inkludere meg) vil kunne hånflire av, slår hun om til kroatisk, av og til med en forskjønnet forklaring på engelsk for oss andre.

I dag satt jeg ved siden av en fersk studine som var forelsket i en av de ferske og kortpannede studentene i kortenden av rommet. Begge to jugoslaver av fødsel. Læreren skrev noe på tavla, jeg så mot tavla og møtte bare et blikk somk ikke så at jeg så, som bare så mot kortenden av rommet og prøvde å smile. Jeg lente meg bakover og prøvde å lese tavla, studinen fortsatte å se min vei uten å se meg, men så så hun meg, skjønte at hun ble sett av andre enn den hun skulle bli sett av, og snudde hodet i generell retning tavla. Uten å se. Studenten sa noe på bosnisk, og studinen snudde seg lynkjapt mot ham og lo, ikke av noe men mot og med noen. På den andre siden av meg satt det en nordmann som så konstant mot tavla for å få med seg ting. Så jeg mot studenten, så han, dvs nordmannen mot meg. Og når jeg så opp for å se på læreren idet hun gikk mot kortenden av rommet, mot den eks-jugoslaviske kortpannegjengen så hun mot meg så fort jeg så litt lenge, siden bordet gjorde det naturlig for henne å stoppe rett foran meg.

Neste gang setter jeg meg helt oppe ved tavla, gjemmer meg nærmest utgangen, unngår alt av blikk fra alle kanter og får kanskje endelig konsentrert meg om viktigere ting. Kunne sitere Finnegans Wake fra hukommelsen igjen.