Viser innlegg med etiketten teater. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten teater. Vis alle innlegg

23 februar 2007

Bang Bang (my theatre shot me down)

Jeg hater lyden av skudd. Geværskudd, pistolskudd, kanonskudd. Selv på ganske lang avstand, og langt utenfor smerteterskelområdet, gir det meg frysninger nedover ryggen. Og jeg har ikke engang vært i nærheten av en krig.

Da jeg kom hjem fra militæret, så jeg Kenneth Branaghs Hamlet. Filmen var helt fantastisk, og jeg satt fjetret og glemte hvor jeg var, glemte meg selv, helt til siste scene når Hamlet bæres ut og geværene heves for en siste salutt. Da begynte jeg å kaldsvette.

I militæret skjøt jeg med kanoner som smalt ørene mine i fillebiter, det er det. (Og kommer til å propagandere for militærets idioti resten av livet, i alle fall det militæret jeg var i.) Og hver gang en del av meg trodde at ørene kom til å smelles enda mer i filler, ble jeg redd langt ned i ryggraden.

De sier tiden leger sår. Og etter hvert kunne jeg se Hamlet uten å være redd for skuddene i slutten. Kino, selv med sine smell og eksplosjoner i hollywoodianske biljaktscener, var ikke noe å være redd for. Og diskoteker ble etter hvert litt mindre uoverlevelige, det var ingen store smell å vente. Og å gå tur i skogen var ikke farlig så lenge man gikk i sivil langt fra nærmeste militærleir (og utenfor elgjakta). Men det var ett sted det ikke ble bedre: teateret.

Halvparten av alle teateroppsetninger er med pistolskudd. Var på Vildanden i dag, og der skytes det jo i teksten allerede. På Markens grøde var det mange skudd. På Antigone på teaterhøyskolen var det skudd. På det ene stykke jeg gikk på i Sarajevo var det pistolsmell som alle akket seg over. På flere stykker jeg gikk på i tiden etter Hamlet var det skudd, og jeg ble like forbannet hver gang.

Jeg skjønner på den ene siden at det må være bra å ha en pistol i hånda så publikum sitter på kanten av stolene og bare venter på at det skal smelle. Jeg skjønner at det er en grei og enkel måte å få alles oppmerksomhet. Jeg skjønner at det er effektfullt. Men fader i helvete ta, det gjør vondt i ørene, det suser lenge etterpå, det smeller langt inn i ryggraden, det ødelegger hele opplevelsen. Går det en kar rundt på scenen med pistol, får jeg aldri med meg hva han eller andre sier. Kommer det et skudd utenfra scenen, bruker jeg de neste minuttene på å overbevise meg selv om at det ikke kommer flere, ta det med ro. Og ikke minst: den gleden jeg hadde over å leve meg inn i stykket, splintres og faller sammen.

Aha, sier man kanskje. Brecht! Skuddet er godt teater! Teater kan også gi store, nervepirrende opplevelser!

Fader ta, sier jeg da. Skyt "man". Jeg vil ikke gå på teater om det skytes i stykket. Jeg nekter å utsette meg og mine ører for sånne pinsler. Jeg nekter å la meg rive med av så pinlig enkle trekk fra regissørens side. Jeg, faktisk, jeg hater det.

Og jeg har aldri vært i nærheten av noen krig.

22 februar 2007

Sjøffelteater

Hamsun gjør seg ikke som teater. Eller: Hamsun gjør seg glimrende som teater. Det er bare det at det er ikke det teatrealske i Hamsun som er glimrende. Eller: Hamsun er Hamsun er vakkert uansett hva som skjer, fordi språket er vakkert. Noe sånt noe.

Var på Markens grøde på Nationaltheatret i går, tre timer og førti minutter dramatisert roman med en såkalt "kreativ" tysker regissør. Kreativ fordi hans oppsetninger er så langt man kan komme fra rett-opp-og-ned-teater, det er innfall og utfall og gjendiktninger av teksten og bruk av andre tekster og en mengde ting man ikke forventer på National. Da tyskeren (tysker fordi han er født og opvokst i Tyskland, antar jeg) satte opp et Ibsen-stykke samme sted for noen år siden, ble det ramaskrik og Wenche Foss gikk i pausen. Det er kreativitet.

Markens grøde smakte litt av Joyce i måten det blandet nivået på. Det var slapstick, det var patos, det var streit 1800-tallsteater, det var avantgardistisk 1900-talls. Skuespillerne var døn seriøse i ett øyeblikk for så å snakke direke til salen i nesten i et bisart revyinnslag hvor de lagde en renne ut i salen og helte vann ned den. Delte ut kaffe til tilskuerne som selvfølgelig satt i fullt oppplyst sal. I neste øyeblikk holdt en av dem en moralsk skjenepreken om at vi har altfor nok og at de som likevel klager er noe brødhuer. Noen ganger var de overtydelig, i neste sekund skjønte man ikke hva poenget var i det hele tatt.

Det var sjøffelteater. Derfor ble man heller aldri lei. Veie man fulgte var både svingete og ukjent, man visste aldri hva som ventet bak neste kurve, bak neste bakketopp. Det var som å ha sjøffel på datamaskinen når man spiller musikk, som jeg hører på musikk: Händel følger korsikansk kirkesang følger Tom Waits følger 'Nsync følger Rachmaninov følger Carola følger In Flames følger Bob Marley. Og det var egentlig fantastisk givende så lenge man godtok at Markens grøde ikke er er hellig bok man ikke bør tukle for mye med.

På den annen side var de beste partiene nettopp der man tok boka på alvor, eller nærmet seg den med ærefrykt, og lot Hamsuns ord snakke for seg selv. Nettopp når en god skuespiller fremførte Hamsuns ord som Hamsuns ord, uten noe mer fiksfakerier. De gjorde det etpar ganger: kutet ut teatrealskhetee, kuttet det meste av visualiseringen, kuttet ut og kuttet ut og stod igjen med ord. Som når Inger og Isak satt foran på scenekanten med lukkede øyne og Isak bare sier ordrett hva som står i boka, om Inger som kommer tilbake fra anstalten og er forkjølet, så forkjølet at det renner inesa og presser på helt opp i øynene, ho, så rent ut merkverdig forkjølelsen presser ut i øynene. Husker ikke ordene helt. Husker bare at jeg blunker litt ekstra.

Men det første jeg fortalte til T da jeg kom hjem, var et argument for å kjøpe mac... Scenen var innramet av store, hvite lakenaktige ting hvor de projiserte bilder under forestillingen. Det var kjempeeffektfullt, de endret hele stemningen på et knappetrykk og slapp å dra papp-plater ut og inn som standard teater gjør. Og de gjorde det hele veien, slik at det var en ikke bare viktig, men avgjørende del av forestillingen. Derfor var det så genialt da den ene veggen ble svart. Det var så tydelig, man så at de to andre hang sammen, hadde det samme bildet, og man lurte på hva som kunne være meningen med å ha en blank vegg på denne måten. De spilte videre. Så ble den blanke skjermen fylt av noe jeg ikke ha sett på flere måneder og egentlig aldri savnet.

Hele lakenveggen ble blå. Dypt, forhatt blå. Og midt på var det en svart firkant, flere firkanter i hverandre, et vindu med noen farger i midten. Og under de velkjente ordene: WINDOWS STARTER OPP.

Skuespillerne klarte bare nesten å holde seg, Og publkum ble så merkelig urolig, de fulgte ikke lenger med på stykket men lente hodene litt mot hverandre eller humret litt. Ingenting stoppet opp, de fortsatte å si sine replikker der oppe, men ikke engang de trodde at de ble hørt. Og hele salen ventet i spenning da lakenveggen ble blank igjen, ventet for å se om skjermen ble den forhatte blå igjen eller tvertimot tok igjen de andre to veggene.

De tok dem igjen. Etter noe minutter var lakenveggskjermene synkronisert igjen og stykket gikk hendelsesløst videre. Og man ble igjen fengslet av handlingen og måten handlingen ble presentert på.

Men man kunne ikke unngå å ta seg i å tenke idet man gikk ut av teateret: hvorfor kjører de disse veggene på windows som tydeligvis klikker for et godt ord? Man burde ikke tenke sånn, det vitner om en mac-snever hjerne.

Men likevel da, menneske?

13 desember 2006

Skuespilleres stemmeleie

Var på Keiser og gallileer på Torshovteatret i går. Teksttungt og alvorlig. Egentlig er stykket visstnok ti timer langt, men de hadde kuttet det ned til to. Det ble selvfølgelig et litt amputert stykke av det, og det merktes innimellom. Men det var ikke det jeg ville snakke om.

Hovedrollen var med Nicolai Cleve Broch. En god skuespiller, skulle jeg mene. Men for en sånn rolle? Og den stemmen? En presterolle ble besatt av Nils Ole Oftebro. OK, han har blitt kåret til Årets lydbokstemme, så stemmen hans bør være passende. Men også de andre som spilte: Sven Nordin i flere roller, Finn Schau i flere roller, og enda flere jeg ikke husker navnet på – disse andres stemmer var mektige. Nordin, som jeg fremdeles forbinder mest med Mot i brøstet , tidenes dårligste norske komiserie (håper jeg da inderlig, det blir ikke dårligere enn dette?), fylte salen. Som Schau. Som de andre. Og først og fremst på grunn avstemmen.

Brochs keiser var pipete og fjortisaktig. Når han tvilte, var det en pubertal stemmeskiftetvil. Når han bestemte, var det like lite stort. Når Nordin som den kristne generalen vaklet og valgte mellom keiseren og gud, var han større han denne ynkelige keiseren som ikke kunne avskaffe kristendommen, selv om han forsøkte. Selv om de kristne i stykket var maniske, fanatiske, skremmende i sin irrasjonalitet. Selv om de virket helt blåst.

T mente det var regissørens valg. At det var bevisst. Keiseren skulle være svak og tvile. Og det er jo mulig, og i såfall undervurderer jeg Broch som skuespiller. Men det burde da i såfall finnes bedre måter å vise denne pingleheten på?

På den annen side er teater for meg aldri så bra når det er gamle menn som snakker i lange, innfløkte monologer eller beckettsk korte utbrudd. Som generell regel: jo eldre en skuespiller er, desto bedre er han. Eller hun. (Janne Formoe var som Broch til tider komisk når hun skulle være patetisk, påkalte lett latter når hun prøvde på virkelige store emosjonelle utbruddene). Så det er mulig jeg er forutinntatt. Men fader ta, spiller man først Ibsens tyngste og mest utilgjengelige stykke så bør man da sette skuespillere til det som er oppgaven voksen, bokstavelig talt?

Gi ham ti år, sa T. Jeg får gjøre det da.

08 oktober 2006

Lysekrone i Nationaltaket

Var på Nationaltheatret i går, satt bakerst på andre balkong. Plassen foran lysmesterne i sin Kvitt-eller-dobbelt-boks. Om jeg hadde hoppet, hadde jeg tatt i taket, i de englene og hva det ikke er som er malt der. Når de røykte på scenen luktet det sigarett femten minutter senere der oppe. Vi så ned på de hvite eller blanke issene nede på parkett og lurte på om vi skulle løpe ned og ta de to plassene som var ledige ytterst til høyre. Men de var ikke ledige når forestillingen begynte, og vi det var kanskje like greit. Vi fikk en Verfremdungsopplevelse der oppe, stykket (Gengangere ved Aleksander Mørk-Eidem) var ikke for oss, men for de hvithårede der nede.

Min Verfremdungseffekt var at jeg tenkte på lysekronen. Nationaltaket sirkler seg rundt denne lysekronen, alle figurene svever innover, som i en sentripute eller hva det kunne ha hett. Selv balkongen er rundet rundt på denne måten, og selve lysekronen er selvfølgelig rundt. Bortsett fra at den er isatt med hundrevis av små firkantede glassbiter, men det gjør noe ikke med rundheten øverst.

Det jeg ble sittende og se og tenke på, var at den ene delen av taket, noe som så ut som en liten sirkel med pleksiglass mellom lysekronen og resten av taket, ikke var helt rund. Den så ut til å være ment som rund, men den var litt elliptisk, eller ujevnt rund, den gikk ned på ene sida og opp på den andre, nesten som en planetbane som står litt skjevt på sola. Og hva verre var, det så ut som om det var i denne pleksiglass-sirkelen at hele lysekronen var hengt opp. For mine øyne, i mitt hode etter hvert som tankene fløy, var det ikke lenge til hele greia ville falle ned, midt på de hvite fjonene over de flassbefengte dressjakkeskuldrene der nede. Kanskje det var en del av stykket, den skulle heises ned og var bare klargjort for det, den kom ikke til å falle hele veien – men hang den egentlig godt nok fast? Om den ene stanga den henger i hadde rustet siden den første gang ble heist opp? Og det skal ifølge familieryktene (mamma) ha vært en grandonkel som var med på å mursette Nationaltaket på utsiden – om det skulle være hans mursteinsarbeid som var den ultimate garantisten for at det ikke ble et lysekroneblodbad i teateret? Man kjenner da sin egen slekt...

Den skjedde ingenting i går. Bortsett fra tette klappsalver etter stykket og en og annen kommentar her og der, falt det ingenting. Men om det neste gang er ledige plasser nede på parkett, er det mulig jeg likevel setter meg oppe på en balkong, bare for sikkerhets skyld.