Konsentrasjon

Det flyr en fugl utenfor, men glem det, du skal skrive en tale, tenk talen, hold deg til talen, tenk på den søttens talen, for svingende gassbelgblåserbermbanan, tenk på talen, Kjære alle sammen, Kjære forsamling, Kjære Kjære, ikke tenk på fuglen, ikke på årets første dunjakke, årets siste fallende løv, årets siste oktober, Kjære menighet, meningitt, meningsfritt, "hør på meg for jeg er den og den forveksle meg fremfor alt ikke!", ha ha, hvordan begynner man en tale, en sånn tale, en sånn mening, kremt kremt, se ut over salen, mørk salm mørke dresser, tenk på talen, tenk på talesituasjonen, kremt kremt, hva vil man si om hvem for hvem til hvem fra hvem, Kjære alle sammen, Kjære Kjære, man ser ingen fugler derfra, fra mørke talerstoler, fra mørke talersinn, Kjære kjære, men så flyr det heller ingenting, ikke på noen måte, Kjære deg da, ikke så mørk da, ikke til sinns da, lysne litt du raske gutt ingen håp ble noensinne brutt, nå brister et edelt hjerte, smerte fjerte berte knerte, Kjære alle sammen og deres medfølgende kjærer, den dere holder av eller holder på, alt ettersom, hold dere til den avholdte dere holder på, for svingende, tenk på talen, tenk på hva du skal si, hvorfor du skal si det, til hvem, kom igjen da for svarte svingende, lett i hodet, la det fly, ta av, ta på, ta til, ta fram, Kjære alle sammen nå som vi er samlet her og sitter her og tenker på det vi tenker på, ahvff, hva begynner man taler med, hvorfor begynner man taler, kan den ikke bare fly i vei, flyvende start, inngangstale, det er alt begynt, det er alt over, det er det og det var det og det er sånn det var en gang for lenge siden, som en fugl, det flyr en fugl utenfor, det flyr en fugl der borte, og nå setter den seg, og nå letter den igjen lett, og begynner igjen, talen, tenk på talen, ta sats og tenk på talen, glem løvet, glem oktober, glem fugler og fugler og nei, husk fugler.

Det flyr en fugl der borte. Det man ikke kan glemme, må man huske.

Lei nå

Datamaskiner er noe herk. Dataskjermer flimrer og leker karate med øynene. Datatastaturer sliter ut henda, som datamus gjør det. Sosiale nettverksbygginger på internett tar en million små øyeblikk selv når man ikke prøver å la rive med i det hele tatt. Selv når man faktisk ikke lar seg rive med. Diverse nettsider tar meningsløs tid: NBA-sluttspillet, Wikipediagrumsing (enhver nerd med respekt for seg selv er leksikonfan), Last.fm, Underskog, Facebook og alle de andre sidene jeg har glemt at jeg har vært innom. Blogspot, ikke minst.

Hva er det godt for? Senebetennelse og slitne øyne? På den ene siden er det verdt det når det er snakk om å sitte på kafe og skrive for seg selv, skrive sånn at tankene fortsetter. På den annen side bryter det alltid inn noe man må gjøre bare for å opprettholde de kvasisosiale båndene på nettet. Legge ut bilder av flere på facebook. Se hvem som skal på hva på underskog. Sjekke den ene vennen man har på myspace. Skrive en blogg.

Jeg har én dag igjen på en slitsom oversettelsesjobb. En god jobb, men også slitsom og utmattende i den ensformige lengden. Jeg har en tur utenlands delvis med T om en uke. Jeg har fått statistikken og klikkene på bloggen langt opp i halsen. Hvorfor skulle jeg bry meg om hvor mange som klikker seg inn her? Vel, jeg gjør ikke det. Så hvorfor skulle jeg da skrive?

Skriver fordi jeg liker å skrive. Trodde at det var delvis fordi jeg ville oppnå enslags internettær kvasiberømmelse, men det er ikke det. Elle er det var det bare så lenge ingen leste bloggen min. Nå? Nå tenker jeg på hva slags ting som gir treff. Bare tull. Nå tenker jeg på hva slags blogger som får flest treff, og det er bare piss for det er ikke derfor jeg skriver. Bare trist å skrive på den måten.

Så nå er det et vendepunkt. Igjen. Nå vender jeg meg tilbake fra denne "skriv en blogg hver dag"-tingen. Skriver for meg selv isteden. Blogg bare av og til. Slutte for for godt går ikke, men trappe ned, absolutt. Jeg trapper ned alle sosiale internettsosialiseringer, eller kutter helt ut, og tar meg en løpetur i sola isteden. Jeg tuller ikke lenger med adspredelser men prøver å finne tid til å kjede meg, og komme gjennom kjedsomheten på den vanskeligste måten. Matmetaforisk: spise knekkebrød og drikke vann eller jus heller enn Maryland cookies og sjokomelk når jeg er sulten. Jeg er blitt fet.

Spørsmåler er da hva i huleste jeg prøver å oppnå med å høres ut som en nyttårsforsettær fjortis på min egen blogg...

Fordi jeg fortjener det

Jobbet i en hel intens uke nå, stirre på dataskjerm i et lite kontorkott, skrive på tastatur på min klønete måte, sliten i øyne og armer og skuldre. Gikk tidlig i dag. Fordi jeg forrtjener det. Fortjener?

For å fortjene noe, må man ha gjort noe, ikke sant? Å fortjene noe er å gjøre seg fortjent til det, dvs en aktiv ting? Man ikke ha gjort seg fortjent til noe ved bare å sitte der? Jeg hadde ikke gjort meg fortjent til noe ved bare å stirre i veggen i åtte timer, eller enda verre, å lese en god bok i åtte timer? Ha det gøy i åtte timer?

Med mindre veggstirringen er en del av et psykologisk eksperiment og jeg må sitte helt stille. Med mindre boka må leses asap som en del av en jobb jeg påtar meg fordi jeg er snill? Med mindre det å ha det gøy... Nei? For kan man gjøre seg fortjent til noe som helst ved å ha det gøy?

Det man gjør seg fortjent til, er en kompensasjon for små lidelser eller større eller mindre orritasjoner man pådrar seg for andres skyld. Om jeg holder ut i samme jobb i mange nok år, fortjener jeg Kongens fortjenestemedalje. Om jeg lider meg gjennom en time med Lloyd Webber-musikk, fortjener jeg å høre på Bach etterpå. Johann Sebastian Bach. Om jeg redder et barn fra å drukne i isvann, fortjener jeg en eller annen fortjenestemedalje. Om jeg holder ut idiotiske foreldre i tenårene forjener jeg Kronprinsens fortjenestemedalje. Ikke?

Hadde jeg reddet et barn fra å drukne, hadde jeg ikke villet tatt imot en fortjenestemedalje. Hvorfor skulle man ha en sånn ting å hene på veggen? Hvem skulle man vise den til? Om alle, hvorfor være så ensporet? Om ingen, hvorfor ha den i det hele tatt? Noen?

Jeg har endel medaljer fra diverse sportsarrangementer, basketmedaljer, orientering, sånne småting som ikke betyr noe og som jeg ikke husker hvor kommer fra. Selve overrekkelsen var stor da jeg var liten, jeg ble tatt høytidelig i hånda og var nesten voksen på en eller annen måte. Men nå? Fikk en medalje for å vinne tredjedivisjon i basket et år. Tror det var trededivisjon. Aner ikke hvor den medaljen er. Bryr meg ikke. Ville aldri ha vist den fram om jeg visste hvor den var. Hadde jeg vært en samler av sportsmedaljer hadde det vært annerledes. Da hadde jeg hengt dem opp i sorterte rader og ordnede rekker. Men en enkelt medalje jeg får for en ting jeg tlfeldigvis gjør? Jeg spilte ikke basket for å få medalje. Jeg ville ikke ha reddet et barn for å få medalje. Så hvorfor skulle jeg bry meg mer om en fortjenestemedalje?

Mennesker som slanker seg, fortjener alltid en ekstra sjokoladebit i helga. Nå har du vært flink, nå har du holdt deg unna godteri en i mange dager. Nå kan du kose deg litt ekstra. Idrettsutøvere som mange ganger er på nippet til å vinne, fortjener til slutt en seier. (Som om det å komme på andreplass er en lidelse de går gjennom bare for å vinne neste gang.) Noen ganger fortjener bare de hyggeligste menneskene en bestemt ting. (Som om det å unne X noe og å mene at X fortjener noe er det samme.) Et barn som holder ut en lang, kjedelig familiesammenkomst, fortjener å leke med venner når det kommer hjem. En eiendomsmegler som jobber tolvtimers dager fortjener å tjene åtte millioner i året. En som dytter andre, fortjener å dyttes selv. En oversetter som jobber ca så mye som jeg har jobbet, ca like mye og like intenst, fortjener som meg å gå to timer før på fredag?

I bunn og grunn tror jeg ikke man fortjener noen ting. Det er godt høre at andre mener du fortjener ting, at du har gått gjennom lidelser for deres eller andres skyld og dermed fortjener oppreising, belønning, erstatning - men egentlig er det bare en høflig gest. Det er litt som å være moralsk vinner: du har tapt, men mennesker mener du burde ha vunnet. Men det er ingen universell moral som avgjør vinnere bortenfor spillet; og det er ingen generell lov som avgjør hvem som fortjener hva. Og uansett, enda vktigere: man burde ikke gjøre ting for å gjøre seg fortjent til belønning. Man burde gjøre ting fordi de er riktige i seg selv. Om jeg skal redde et barn fra å drukne, om jeg skal høre på Lloyd Webber, om jeg skal gjøre noe slitsomt - jeg gjør ikke dette fordi jeg da fortjener noe annet etterpå, men fordi det jeg gjør er riktig i seg selv. Hvis jeg skal høre på Lloyd Webber (ser det ikke for meg, men rent hypotetisk), så vil det være fordi jeg synes det er riktig å være med T når hun hører på den type musikk. Ikke fordi hun kan bli musicalsk i hodet, noe som må forhindres, men fordi jeg vil dele den gleden med henne. Eller i alle fall prøve. Jeg vil ikke lide meg gjennom fx Jesus Christ Superstar bare fordi vi etterpå skal høre på Goldbergvariasjonene. Jeg *fortjener* ikke å høre Bach etter musicalskvip, men jeg vil kreve det for å gjenopprette enslags harmoni i hodet mitt. Og det er en helt annen ting

Det er det samme med slanking, fx. Man fortjener ikke sjokolade i helga. Man kan velge å spise det, velge smaken over vekta, men man fortjener det ikke, i enda mindre grad om 'fortjener' betyr noe sånt som at 'det er greit': vekta går opp med sjokolade (eller gjør det ikke, alt hvordan man forbrenner sjokoladen) uansett hvor mye man 'fortjener' det. Man kan ta en sjokolade for å gjøre slankingen lettere, men det å slanke seg medfører ikke krav på sjokolade hver syvende dag.

Men selvfølgelig, man kan bli enige i slankegruppa om at man opparbeider seg poeng for ver slankedag, og at sjokoladen hver syvende dag er et resultat av disse ponegen - dvs fortjent. Og det er kanskje sånn man må se det. Hver gang man mener å være fortjent til noe, mener man at det man har gjort i følge gitte sosiale regler er verdt noe: en belønning, en kompensasjon, en erstatning. Ifølge gamle sosiale regler er det bra å bli ved sin lest, derfor fortjente alle enslags fortjenestemedalje etter femti år i samme jobb. Eller førti år eller hvor mye det er. (Om det er verdt en belønning nå er et åpent spørsmål.) Overarbeide eiendomsmeglere fortjener ikke mange millioner ut fra hvor mye de jobber, hvor hardt de jobber, hvor viktige de er for samfunnet, hvor hyggelige de er, hvor intelligente de er - men de fortjener det fordi det er mye penger i omløp i bransjen, og fordi mennesker med mye penger er villig til å gi mye penger for hus som koster mye penger. De sosiale spillereglene, bare.

Fortjener jeg da å gå tidlig fra joben? Ja, ut fra rommet jeg jobber i. Nei, ut fra at oppdragsgiveren har sittet i samme rom i mange år allerede. Ja, ut fra at jeg slet ut meg selv og trengte hvile. Nei, ut fra at mange, OK, noen mennesker jobber like mye like lenge foran datamaskinen. Fortjener? I hvilket sosiale spill?

Ifølge den altfor vellykkede sjamporeklamen til L'Oréal skal man kjøpe seg sjampo "fordi man er verdt det": parce que je le vaux bien. Forhåpentligvis kommer jeg aldri til å føle meg som en del av, eller i det hele tatt komme i kontakt med, sosiale miljøer som mener at sjampoer er noe man gjør seg fortjent til. Akkurat nå, på den lokale stampuben Yamit, fortjener jeg å fortsette mine tanker på maskinen her for å gjøre dem litt mer uklare og føre dem videre.

Akkurat nå fortjener jeg en Guinness til.

Den norske solguden

Våren er her. Våren er her fordi jeg hver dag denne uka har spist en is i solskinnet før jobb. Sittet og fryst og forbannet meg på at det jammen er godt med is igjen. Når jeg ikke hutrer meg gjennom isen lenger, er det sommer. Våren er her fordi menneskene setter seg i sola foran fontenen på Blindern, og bare i sola, og når skyggen spiser seg innover, flytter de seg bortover, slik at det sitter førti menensker på et stadig mindre solfylt område og ingen i skyggen. Våren er her fordi gamle professorer tar med en stol og setter seg midt i en lang trapp, setter ned professorveska, vender ansiktet mot sola og lukker øynene. Våren er her fordi alle gjør det: finner et solsted, uansett hvor, vender seg mot sola og lepjer i seg de solstrålene de kan. Og ingen som går forbi synes det er noe rart. Det er sånn man tilber solguden her. Våren er her fordi man tilbe igjen.

Selv sitter jeg inne på et lite kontor uten utsikt mot sola eller skyggen der ute, sitter og skriver og sliter ut skuldre og øyne, skjeler og lar høyre hånd massere vesntre skulder og omvendt, går i gangene i korte pauser og veiver med armene, vifter med armene, svinger med armene for å løse opp. Nestren ferdig med norsk og engelsk oversettelse, går over til tysk og engelsk i morgen. Deretter korrektur. Deretter sol og sol og sol og sol og sol og sol og kanskje, etter hvert, sitte i sola på en kafe, sitte i sola med en laptop og skrive. Litt.

Men først skal de være adskilt. Skrive her, norsk solgudtilbedelse der. Takk gud for at jeg er ateist: hadde ikke holdt ut ellers.

Land på diverse Wikipedia-er

Oversteterjobben jeg driver med nå er mye repeteivt, mye skrive det samme med litt endringer for at søkemotorene ikke skal tro det er kopiert, og alltid med en høy, men ikke for høy, frekvens av nøkkelord. Føles litt som skrivingens mengdetrening. Men i dag var det litt annerledes, og jeg grep begjærlig endringen. Til og med i overmål.

Nettstedet skal etter hvert komme på flere språk, ikke bare de vanlige her oppe i nord. Ikke bare tysk, engelsk, norsk etc, men også ungarsk og italiensk og finsk, for eksempel. Under oversettelsen i dag la jeg merke til at enkelte land var skrevet feil på noen språk. Mange steder var det engelske ført opp istedenfor det lokale, som fx Brazil for Brasil, andre steder var det bare en lokal feilstaving - og noen steder var det byttet med et annet land. På italiensk var for eksempel Botswana byttet ut med Bouvetøya, av en eller annen grunn. Og det måtte jo endres. Og det var, unnskyld mitt nerderi, kjempegøy. (Relativt kjempegøy, sammenlignet med resten av jobben.)

Så hvordan gjør man det? Hvordan skal man finne ut hvordan Kambodsja staves på polsk? Enkelt som en plett: man slår opp på Wikipedia. Gå til Wikipedia.no, finn Kambodsja, trykk på den italienske lenken, og presto, der har man svaret. Egentlig skulle jeg bare ta de som var feil på norsk, men jeg fikk fort blod på tann, og snart satt jeg og undersøkte alle landene på alle språk. Hva heter Caymanøyene på spansk? Hvilke språk skriver Canada og hvilke Kanada? Er det virkelig ingen som staver Benin på en annen måte? Og hva med de gjennomskårne l-ene i polsk, når brukes de? Fascinerende.

Etter en halvtime og såvidt inne på bokstaven C fikk jeg beskjed om at dette kanskje tok for lang tid. Det er fremdeles mye mengdetrening igjen, oversette mange dagers arbeid til svensk og tysk. Ikke tid til den type lek, ikke ennå.

Men hjemme gjør jeg aldri sånn, det er for meningsløst. Man må ha et mål med sine undersøkelser.

Hvis ingen snakker meg til fornuft får jeg snart en idé om å finne det landet i verden som staves likt på flest språk. Stopp meg, vær så snill...

Siste frist er nest siste frist er neste frist

Jeg må ordne regnskapet til firmaet mitt. Mitt enkeltpersonsforetak. Jeg må finne alle kvitteringer fra i fjor, legge dem inn i et Excel-ark, få en sammenheng, finne overskuddet (eller underskuddet), trekke fra alt jeg kan trekke fra, betale så lite skatt som mulig – og jeg må gjøre det i løpet av måneden.

Føkk føkk føkk. Alle de kvitteringene som ligger rundtomkring? Alle pengebevisste mennesker jeg har snakket med understreker at kvitteringer i skoesker er totalt idioiti og noe man ler av, men jeg har aldri skjønt forskjellen på å ha dem i en skoboks eller å ha dem i en egen mappe. Så lenge man kan finne fram, hva er forskjellen? Og det å skjønne regnearksfunksjonene? Hver gang jeg har prøvd å følge oppskriften på fx "summer kolonne a1 til a5" har jeg fått en feil feilmelding og gitt opp. Andre ting å bruke tiden sin på, ærlig talt. Og å finne ut hvor mye penger jeg har tjent på å være frilanser vs enkeltpersonsforetak vs ansatt? Var alle tre i fjor, om hverandre, hulter til bulter. Og å se hvor mye fødselspenger jeg får for Xerxes? Kanskje jeg blir dypt skuffet, best å ikke tenke på det...?

Det er en tegning av Gary Larson som beskriver mitt møte med regnskap og bissniss best. Larson har tegnet seks figurer (tydeligvis skoleelever) som får forskjellige lidelser av skolefag. Det er for eksempel en med "sløydapati" (som jeg kjenner mer enn godt fra mine elevdager): en gutt som stirrer tomt ned på en plankebit foran seg. Så er det noe sånt som "kjemispasmer", en elev som ligner på en galmann i møte med et reagernsrør. "Jeg husker ikke om "regnskapsbanking av hode i pult", eller "matte angst" eller noe lignende, var en av de seks på tegningen, men hadde det vært det, hadde det beskrevet meg på en prikk.

Det er enslags dyp mistro til hele tenkemåten. Jeg lært emeg aldri å like revisorhoder eller denslags petimeterarbeid. Andre typer petimeterarbeid, javisst, det er mye jeg har gjort som kan klassifiseres pirkete. Men å føre regnskap? Ikke minst, ha full kontroll på inntekter og utgifter, føre så mye som mulig unna skattten, snike seg slålam mellom kompliserte skattelovgivningsporter? Ahneifyfan.

Da jeg bodde i Uppsala førte jeg en periode oversikt over alle bøkene jeg kjøpte, hvor mye de kostet og hvor mye de var lest. (Har et program på macen hvor jeg har gjort det samme nå, men det var mer intenst da.) En liten stund skrev jeg til og med opp *alt* jeg brukte av penger. Men det varte ikke lenge, det var bare et blaff av tanker om at det hadde vært kult å ha statistikk over hva som kostet meg mest penger, melk eller brød. Ga fort opp.

Og det er poenget. Jeg kan føre statistikk en stund, men regnskap over tid? Gøy å ha sammenlignbare tall over min verden, men å måtte tilpasse de tallene et gitt system som skatteloven? Ahneifyfaen. Som om det er mye lettere når det ikke er så viktig men bare gjøres for moro skyld.

Og nå må jeg sitte en uke og lide meg gjennom alt jeg har av ikke-oversikt for å få nettopp det motsatte, oversikt. Kaldsvette meg gjennom gamle kvitteringer, kjenne regnskapsapatien komme snikende på helt feil område, prøve å gjøre få med alt for å spare noen få penger. Fristen for å bli ferdig med regnskapet er jo 31. mars.

Trodde jeg. For fristen er siste mars bare for innlevering av regnskap bare for de som leverer på papir: leverer man på nett, er fristen siste mai. Ah…! Det er med andre ord to måneder til jeg sitter og banner på samme måte og forbanner meg selv for at jeg ikke begynte med dette regnskapet tidligere. Vidunderlige utsikter.

Bisniss i hodet

På jobb i dag. På jobb i morgen. Lærerikt.

På et kontor der jeg jobber henger det en plakat fra Gründerskolen. Det er en tegning av en forhistorisk mann som meisler ut et hjul mens etpar andre står rundt og rister oppgitt på hodet. DU SKAL IKKE TRO DU ER NOE DU SKAL IKKE TRO DU ER BEDRE ENN OSS, står det over. Som om Gründerskolen har enerett på å mene at verden er mot dem? Eller: som om gründere nødvendigvis går så mye mot common sense at de kan sammenlignes med han som oppfant hjulet?

Det å være bisnissmann henger sammen med det å kalle nordmenn for Jantelov-opphengte. Det finnes knapt én bisnissmann som ikke mener det er for mye jantelov i Norge. Her kan man ikke satse noe, her er det så slitsomt å prøve noe nytt, her er det vanskelig og trangt. i USA, derimot, sier de og slår seg på brystet eller peker mot horisonten, i USA er det bra! Der får individet spillerom!

Selvfølgelig er det vanskelig å starte bedrift fra bunnen av. Selvfølgelig tar det mye tid og krefter. Selvfrølgelig blir man motarbeidet av krefter i samfunnet, om så bare på et ubevisst plan. Men at gründere har det verre enn andre mennesker? At de så å si finner opp hjulet når de starter et nytt firma? Eller at de gjør verden bedre ved å skape arbeidsplasser og få penger til å sirkulere?

Etter jobb var jeg på pub med K. Han mente at grunnlaget for at samfunnet er såpass liberalt og fritt som det er, er at folk leser bøker. HF-utdanning krever og trener empati, gir innblikk i andres mennesker tenkemåte, får en til å akseptere at andre tenker annerledes, gjør demokrati mulig osvosv. Pengestrøm og arbeidsplasser er i seg selv verken godt eller deårlig for den enkelte med mindre systemet legger opp til at det er godt eller dårlig. Man kan også skape arbeidsplasser uten at de ansatte får annet enn småsmuler og fortsetter å være fattige. Om staten tar alle pengene, fx.

Som bisnissmann er alt rettet inn mot effektivitet, mot et formål. Ofte er det veldig bra og nyttig. Men for de grunnleggende veridene i et samfunn, eller for et menneske, holder det ikke å finne måter å tjene penger på. Det holder kanskje ikke å lese bøker heller, men om man leser den type bøker som får en til å tenke og fundere over tingene, er det et nødvendig første skritt.

Tretti dager som HF-er i bisniss-miljø. Jeg har mye å lære av dem, ikke minst for å få bedre innblikk i hva slags miljø G ånder i. Men jeg håpe rjeg aldri slutter å lese bøker.

Eller gå på pub til sent, drikke endel øl og diskutere hvor mye bedre det er å være HF-er.

Økonomisk fylkeskommunegnikking

Det er alltid godt å møte mennesker det er tak i. Mennesker som ikke lar motgang være ødeleggende. Mennesker som når noe står i veien, ikke går rundt, ikke stanger midt på, men hopper lett og elegant over. Eller finner en helt annen sti. Som, tja, Otto Risanger.

Jeg var på enkeltpersonsforetaksseminar i dag. Tre timer med Otto Risanger og hans powerpointark. T har sagt jeg burde gå på noe sånt, G sendte meg denne lenken, og mitt regnskapet i mitt enkeltpersonsforetak (ENK, som vi kjenner sier) er helt på trynet. Altså tenkte jeg jeg skulle få med meg tre timer i Akershus fylkeskommunes lokaler i Galleri Oslo. Hva som helst så lenge det gratis hindrer meg fra å gå konk.

Lokalene var slitsomme. Ikke det at det var råte i veggene eller at det var malt i rare farger, hmnei, alle sånne designting var som de pleier å være i foredragssaler. På tegnebrettet til arktitekten så det helt sikkert genialt givende ut, førsteinntrykket når man kom inn var tiltalende, lyst og oversiktlig. Men det var like fullt, i mangel av bedre ord, påtrengende slitsomt.

Risanger begynte med å fortelle om hvor vanskelig det var da han kom som frilansjournalist til Oslo, at han ikke fikk nok jobber, og at han derfor så seg om etter andre ting å gjøre. En egen nisje, som han sa med en merkverdig halv-lespende s, som om tunga trodde tenna var en halv centimeter nærmere drøvelen enn de faktisk var. Ah, tenkte jeg, så bra. En mann som er pragmatisk og tilpasser seg verden heller enn prøver å tvinge den i kne. En mann som belærer andre om skatt ikke fordi det er hans kall, men fordi det var en nisje som var åpen. Så bra. (Notat til ironi-tungnemme: det er minst to lag ironi i dette avsnittet. Ingenting er usant, men nøyaktig hva tekststemmen mener med å si det, og med hvilken innstilling det sies, er ironisk og dobbeltironisk og vanskelig å fatte helt rent uten videre. Måtte bare si det.)

Jeg var ganske så åpen fra begynnelsen av. Dette er ting som interesserer meg og som er viktig for det samme meg, tenkte jeg til (igjen) det samme meg. Jeg har mye å lære og enda mer å tjene på å følge med. Men snart syknet konsentrasjonen hen og ble nesten sengeliggende.

Ikke fordi mennesker hostet høyt med åpen munn her og der i lokalet. Åhnei, det er uhøflig og irriterende, men sjelden døden om foredraget er spennende. Og ikke fordi Risanger har en myk, avslepet Bergens-dialekt, en stemme som smyger seg nedover stolradene, en autoritet som gjør ham til en god onkel, om enn noe dårlig i ballspill og høydehopp (skulle jeg fordomsfullt tro), men fordi stemmene fra salen var skarpe, bedrevitende og kvasimorsomme. Fordi de i salen stilte spørsmål for å fortelle om sin egen situasjon heller enn å vite noe nytt. Fordi de bare unntaksvis skjønte at svaret allerede stod på en av de tettskrevne powerpointarkene.

Men mest av alt på grunn av interiøret. Man skjønner at Akershus fylkeskommune ikke er av de mest prestisjetunge institusjonene i landet når de holder til i Galleri Oslo (som er foreslått å bli gitt til rusmiljøet, blant annet), men man overraskes likevel når man setter seg i foredragssalen og venter et visst sus av byråkratisk opphøydhet. Stolene er overraskende fordi de gir en helt rar støtte for armene. Armlene er rundt, slik at man ikke kan lene mer enn kvarte armen om gangen, og selv det er ikke behagelig. Og selv om man ikke hadde hatt problemer med avrundingen, så er toppunktet satt slik at armene sklir bakover og albuene presses inn i stolryggen som stikker ubehagelig ut på sidene. En stolrygg som forresten også er ubehagelig avrundet.

Men stolen for så vidt kunne vært grei hadde det ikke vært for bordet. Under bordet er det en plate som hindrer en fra å sparke fylkeskommunerepresentanten foran i ryggen – men også i å strekke ut beina og få litt hvile i verden. Knærne skaller i bordplata (eller en stang) om man setter dem rett opp. Og høyden på bordet passer selvfølgelig ikke med høyden på stolen, man kan verken lene seg forover eller sitte redd ved bordet, det er alltid en kroppsdel som blir utsatt for ubehag.

Det verste gjenstår likevel. Det som gjorde at jeg mistet konsentrasjonen som John McEnroe mistet fatningen i sin tid (og sikkert av og til fremdeles). Det verste var dette: bordene gnikket mot hverandre. Det var tre tomansbord bord på min rad, og ett menneske på hvert bord. Hver gang han til høyre satte ned albuen, ristet alle tre bordene. Hver gang hun til høyre noterte noe, gnikket alle tre bordene mot hverandre og lagde en irriterende, pipende lyd. Hver gang noen av oss var nær et av bordene, merket de andre to det så godt at de fikk lyst til riste tilbake, bare for å vise at det var irriterende. Hver gang. Det var som om beina holdt på å falle av, at det var derfor de pep så hjerteskjærende.

For Otto Risanger var det et av mange like foredrag. Forhåpentligvis (for hans del) var spørsmålene verre enn de han er vant til, men ellers hadde han det forholdsvis greit der oppe på scenen. Han kunne bevege seg fram og tilbake uten at gulvet ristet, for eksempel.

For min del har jeg mistet all respekt for fylkeskommunerepresentantene. Fortjener de ikke bedre bord, fortjener de ikke å sees opp til spesiell grad. (Eventuelt fortjener de medfølelse.)

Får bare håpe jeg ikke har mistet respekt for pragmatiske økonomer. Det er sånne som redder sånne som meg når alt kommer til alt.

Prokrastinator, moi?

Det finnes mennesker som utsetter alt til siste liten. Jeg er ikke en av dem. Aldri. At jeg nå må jobbe rompa av meg denne helga, er bare en ren tilfeldighet.

Å språkvaske bøker er delvis en forferdelig petimeterjobb, men samtidig også en vidunderlig fri jobb. Den siste uka har jeg sittet på kafé med et oversatt manus og flikket på språket, rettet opp kommafeil (selv er jeg litt egenrådig på kommabruk, men i offisielle sammenhenger prøver jeg å følge reglene), endret ordstilling, forandret enkeltord, byttet et idiomatisk uttrykk med et annet, alt som har med språkforbedring å gjøre, og alt forsøksvis innenfor oversetterens stil. Det er faktisk en fantastisk jobb. På kafeen kommer og går det mennesker og tar en øl eller te, musikken i bakgrunnen endrer seg og dermed stemningen i rommet fra sløy til pigg, jeg kjøper noe å drikke eller kanskje en lunsj, og alle menneskene rundt meg gjør det nærmest til en nødvendighet i hvert fall til å _se_ konsentrert ut. Og den letteste måten å se konsentrert ut på, er å være konsentrert.

Men det hender språkvasking krever ordbøker eller internett, og det er ikke alltid kafeer holder. Derfor leste jeg bare gjennom papirmanus på kafé, merket av det feile og rare, og satte meg så ned på sofaen hjemme og begynte å føre endringene inn på maskin. På mandag skulle det leveres. Det går bra, tenkte jeg, det er ikke så mye.

Har jobbet i hele dag. Ligger an til å akkurat bli ferdig til madag, når det skal leveres. Kunne ha jobbet litt mer intenst med det i løpet av uka, men tenk på alt jeg ville gå glipp av det, skrive i denne bloggen og konfirmasjonsundervisning og gravferdstalerkurs og generell sosialisering – så uka gikk poff ganske fort. Og helga må dermed gå desto saktere, så jeg klarer å bli ferdig.

Men det betyr ikke at jeg utsatte alt til siste øyeblikk. Åhnei. Jeg har hatt det i hodet hele tiden, det trengte bare å modnes. (At det egentlig skulle leveres på fredag, hører ikke hjemme her. Det ødelegger hele argumentasjonen min. Husj vekk med seg stygge parentes.) Eller kanskje det er omvendt, jeg ville forhindre meg selv fra å stikke ut og drikke bare to uker før bryllupet. Jeg ville være med T, men hadde jeg ikke hatt språkvaskjobben å konsentrere meg om, hadde det liksom ikke vært så lett å ikke bare ta én Guinness for å tenke og skrive på Shamrock eller hvor man nå gjør det. (Den lokale Luxus-puben, selve stampuben, den tidligere dagligvarebutikken, nå kaotiske kafé-aktige tingen med hele spekteret av gjester, skal også begynne å føre Guinness nå...)

Jeg er ingen utsetter. Jeg gjør alt med en gang. At denne helga gikk med til jobbing må dermed komme av en eller annen skjebnefinger et sted fra. Det måtte være sånn, på en eller annen måte.

Neste helg får man ta igjen: et nytt kurs med Human-etisk forbund (denne gang Filosofi for unge) på dagen og deretter en fest/middag med T og noen av hennes kolleger. Og en lang whiskeysamtale med K sånn før giftermålet, forloverens skål.

Nå må jeg språkvaske videre.

Telefonterror

Å ringe i telefon er nesten like ille som å danse naken nedover Karl Johan og bare marginalt bedre enn snuble i sine egne bein som forlover og lage en flenge i brudens kjole. Å ringe i telefon er som å snakke til en forsamling og ikke vite om de elsker deg eller hater deg, og ikke ha noen annen mulighet til å finne det ut på enn din notorisk upålitelige og ugangskråkete lillesøster. Hver gang jeg skal ringe en stor telefon, blir jeg fjorten år igjen og gruer meg i lang tid, tar opp telefonen, legger den ned, tar opp skypen på dataen isteden, logger meg på, av, på, puster, tar sats, går tilbake igjen.

Da jeg var student jobbet jeg som telefonintervjuer på Scan-fact en sommer. Jeg ble skjelt ut, jattet med, ignorert. En gang snakket jeg med en døv gammel dame og brukte flere minutter på å rope Scan-fact og hei og, etter hvert, nei unnskyld jeg ringer et annet sted. Kan jo ikke bare legge på heller. Hun hørte ingenting, men la på selv til slutt med beskjed om at Ouf du får ringe noen av barna mine heller kanskje de kan hjelpe deg.

Senere jobbet jeg som journalist i Universitas. Som helt grønn var mitt første oppdrag å ringe Odd Einar Dørum for å sjekke om det var noe i visse rykter om lånekasserenta eller hva det nå var. Skjønte det ikke helt den gangen heller, og var lettet da jeg etter å ha blitt overrent av Dørums ordflom (stilt inn på automat) i noen minutter, kunne legge på og vende meg mot redaktøren for å si at det ikke var noe i ryktene som gikk. Redaktøren så på meg og slo ut med armene. Jeg fikk oppdraget fordi selv ikke en nybegynner kunne ødelegge noe sån enkelt som å sjekke rykter. Jeg fikk ikke neste politikersak fordi jeg sikkert ville kunne føkke opp den også og ta deres første innledende flsokler for god fisk.

Når man ringer har man bare stemmen å gå etter, det er det. Man kan ikke nikke, vifte med armene, smile, se på eller fra den andre, bevege seg... Det er bare stemmen og moduleringene igjen. Og det er en så direkte ting, nesten som å gå opp til en person på gata og spørre om noe uten først å bukke litt, unnskylde seg, fange blikket osv. Man sier bare Hei, jeg lurte på om jeg kunne snakke med X. Å ringe for å bestille billetter er greit, det er samme som man gjør i en billettluke. Men å ringe en nestenukjent om vagere ting? Å ringe min tremenning for å avtale biling til slekta nedover? Takk gud for sms.

Til slutt gidder man ikke stresse. Til slutt gjør man det bare: man ringer til et kontor og får den informasjonen man skal ha, helt uten å stresse med det. Til slutt synes man at 14-åringshet er overdrevet for en trettiåring. Og så viser det seg at samtalen er hyggelig likevel, at det er et koselig menneske i andre enden, at det i andre enden er et menneske som har de samme grillene med telefonering. Og man gremmes over alt stresset.

Og går det til helvete likevel kan man jo uansett bare slenge på røret, metaforisk talt. Men det er jo også en kamp med de sosiale normene, man avslutter ingenting sånn uten videre, ikke for sitt eget beste engang...

Litteraturvitenskapelig praksis

Aftenposten skrev om filosofisk praksis i går. En filosofisk praktiker har filosofi hovedfag eller doktorgrad pluss to år etterutdanning ved Norsk selskap for filosofisk praksis. Filosofisk praksis består i, sitat fra NSFPs hjemmeside:

I filosofisk praksis tilbys samtaler på tomannshånd med en filosof. Med den filosofiske praktikeren kan du drøfte veivalg i livet, samlivsproblemer, sorg, verdikonflikter, utfordringer du står inne i på jobben og andre allmennmenneskelige utfordringer. Eller du kan bruke filosofen som en dialogpartner omkring andre tema som opptar deg. Sentralt i samtalene står din egen refleksjon knyttet til egne erfaringer, normer, idealer og verdier.

Eller som det står i AFtenposten-intervjuet: - Gjesten kommer med et tema eller sin livsutfordring. Det er sjelden de kommer for å snakke bare om filosofi, sier Anders Holt.

- Mange er i en valgsituasjon. Skal de flytte? Få barn med ny samboer? Skille seg? Spørsmål som omhandler: Hva vil jeg med livet mitt?

Jeg synes det er fantastisk og flott at det finnes et slikt tilbud. Jeg er veldig for. De aller fleste andre coacher er næringslivshuer som bruker svadaord som ikke er fundert i annet enn luftige svadateorier fra våre dager. Hva sier de vel om de store problemene, de virkelige utfordringene i et menneskes liv? Når jeg lurer på om jeg vil bli far, eller flytte sammen med T (ops, alt gjort, men det er bare et eksempel), tar jeg da ikke turen til en næringslivscoach! Ærlig talt. Eller en psykolog, jeg er da ikke psykisk syk, såvidt jeg vet. Eller venner, de er så ufilosofiske som de kan få blitt. Nei, jeg går til en filosofisk praktiker og får de største tenkernes svar på ting.

Hos en filosofisk praktiker vil jeg ikke bare kunne få innsikt i forskjellen mellom frykt og angst, det kan de fleste av mine venner også hjelpe meg med, men også få satt det i sammenheng med Kierkegaards tenkning. Kanskje et sitat her eller der, en utlegning av hva dansken egentlig mente, hvordan hans liv var i forhold til mitt, hva slags tanker han gjorde seg i samme situasjon. (Han brøt forlovelsen med sin Regine, hva kan det si meg?) Jeg mener, om det ikke settes i forbindelse med filosofene selv, eller blir en samtale dypt fundert i deres verker, hva har man igjen for å gå til en filosof da?

Men selvfølgelig har man noe igjen. Ellers hadde ikke tilbudet vært så stort eller folk betalt 500 kr timen for filosofiske samtaler. Jeg skulle gjerne ha drevet med sånne ting selv, men har dessverre bare filosofi grunnfag. At jeg kan være en saklig kverulant (saklig i egne øyne, kverulant i andres) er neppe kvalifikasjon nok. På den annen side har jeg tross alt hovedfag i litteraturvitenskap, kanskje jeg kunne bruke det til noe.

Pasientene, unnskyld, kundene ville komme til min litteraturvitenskapelig praksis fordi de trenger å snakke om viktige ting. Om de skal flytte til Snåsa, for eksempel, eller om det egentlig er noen vits i å gå på pub i dag igjen. Jeg vil sitte der i et vakkert rom: Stillheten i det lyse rommet innbyr til å tenke. Høye stearinlys venter på å bli tent. På et lite bord hviler en byste av Sokrates, dialogens filosof. Ved hjelp av filosofiske spørsmål hjalp han sine samtalepartnere til å forløse sine tanker. (sitat Aftenposten).

Hva er problemet, vile jeg spørre og vende Sokrates-bysten megetsigende mot kunden. Kunden vil svare at han har fortalt sin mor at han har har ridd på en geit over Gjendin, eller Besseggen, det er litt uklart. Aha, vil jeg si, du er i samme båt som Peer Gynt; Si meg, er du deg selv nok? Og så vil jeg deklamere fra stykket mens kunden hører på og setter det i sammenheng med sitt eget liv.

Eller det er et diffust problem, vil kunden si. Det er noe jeg ikke får tak i, livet virker meningsløst og diffust, men likevel fullt av mening på en eller annen måte. Det er som om alt går over i hverandre og de trådene av mening jeg får tak i, forsvinner mellom hendene på meg, selv om de er tydelige der og da blekner de mot andre meningstråder som igjen blekner mot noen tredje og så videre. Jeg føler jeg ikke har kontroll over livet, alt går i sirkel, jeg blir så forvirret av det hele. Aha, vil jeg si og sitere: riverrun, past Eve and Adams, from swerve of shore to bend of bay, brings us by a commodius vicus of recirculation back to Howth Castle and Environs.

Eller hva som helst annet. Kunden føler seg for god for denne verden, jeg forteller hvordan Dostojevskijs Idioten ender. Kunden er forelsket i en altfor ung jente, jeg belærer ham om Lolitas tragedie. Kunden er en prins som mistenker at faren ble drept av broren, nå kundens egen stefar, og at han har et trøblete forhold til sin egen mor – jeg utdyper den freudianske psykoanalyseringen av Hamlet. Kunden tror han er Gud – jeg tolker Bibelen først strukturalistisk for deretter å dekonstruere den, slik at han kommer til en ny innsikt om hvordan han egentlig skapte verden.

Det er ingen grenser for hva min litteraturvitenskapelige praksis vil kunne hjelpe deg med. Som de filosofiske praktikerne sier om egen virksomhet: det er ingen terapi, men det kan fungere terapeutisk. Men der de tar 500 kr timen for sin terapeutiske ikke-terapi, tar jeg bare 200 kr for en times samtale om havet, døden og kjærligheten. 50% rabatt om det følger en Guinness eller to med på kjøpet.

Er du arbeidsavhengig?

Aftenposten hadde en test i dag for å se om du er i faresonen for å bli arbeidsavhengige. (Og ved siden av, og det eneste som er i nettutgaven, er et intervju med Siri Kalvig. Litt trist at Aftenposten tar en Dagblad' og hjelper DEG med DINE problemer, SLIK BLIR DU EN BEDRE KOLLEGA, SLIK TESTER DU DEG SELV, SLIK SKAL ALT BLI BRA – men når det først stod i AFtenposten, må det være sant, tenkte jeg. Og siden jeg vet at jeg er ifaresonen for de fleste sykdommer og syndromer, antok jeg at jeg kunne være i faresonen for arbeidsavhengighet også. Så etter å ha slappet av litt, og pludret med T om de menneskene vi hjalp å flytte i dag, og lest avisa og spist litt og sløvet litt og surfet målløst rundt på nettet, tok jeg meg sammen og kikket gjennom de 20 spørsmålene. Svarte jeg ja på minst tre av de, kunne jeg "være i ferd med å få et problem med arbeidsavhengighet. Kommer antallet ja opp i mellom 8 og 10, bør varselklokkene definitivt begynne å ringe."

1 Synes du arbeidet er mer spennende enn familien og hva som helst annet? TJA. Spørsmålet er hvordan man definerer mitt "arbeid". De siste pengene jeg tjente, var på å oversette. De tredje siste var på å skrive. De fjerde siste var å være lærer. De neste er å skrive Banneboka, håper jeg. La oss da si at jobben min er å skrive en bannebok, med alt som følger med, og oversette fra tysk/engelsk. Da er svaret på første spørsmål NEI.

2 Er det stunder da du lar jobben "lade batteriene" og stunder da det ikke skjer? Selvfølgelig. Av og til slapper jeg av med å skrive, av og til slapper jeg ikke av med å skrive. Til og med som lærer kan man lade batteriene i en norsktime om elevene er kule nok. JA.

3 Tar du med jobben til sengs? I helgene? På ferie? Ikke akkurat selve banneboka, rent fysisk, alle arkene hadde fylt senga. Men noen ganger har jeg tenkt på hva jeg skal skrive i morgen (eller en ubestemt tid i framtida) både når jeg sovner, på fest eller kamp i helga, og på ferie. Nettopp derfor ferie er bra også: inspirasjon til nye banneord og opplevelse av det fremmede språket man oversetter fra. JA.

4 Er arbeidet den aktiviteten du liker best og snakker mest om? Snakker alltid om ordting, forsåvidt. Og banneboka blir jeg alltid spurt om. Men det hender andre ting enn å sitte foran macen er det morsomme. Liker best... Man må ha en balanse, å bare spise sukker blir langt fra søtt etter hvert, eller oversøtt... Tror svaret her heller mot NEI.

5 Arbeider du mer enn 40 timer per uke? Om det er medregnet tanker på banneord, så JA. Om det bare telles hva man rent fysisk gjør, så nei, ikke for tiden, selv om jeg gjorde det med den forrige oversettelsene. Så igjen en svak NEI.

6 Gjør du dine hobbyer til noe du tjener penger på? Ikke akkurat rik på det foreløpig, men det er planen, ja. Så JA.

7 Tar du det hele og fulle ansvar for utfallet av dine anstrengelser på jobben? Hvem andre skulle jeg klandre for at jeg ikke har skrevet det jeg skulle? Postmannen som bråker i oppgangen? Musene for manglende inspirasjon? Nei, en klar JA.

8 Har familie og venner gitt opp å forvente at du kommer presis? Dessverre. Jeg kommer alltid for tidlig... Så JA.

9 Påtar du deg ekstraarbeid fordi du er bekymret over at jobben ellers ikke vil bli gjort? Delegerer gjerne såfremt det er noe som er delegerbart. Ofte er det ikke det. Da må jeg ta på meg ekstraarbeid fordi jeg er bekymret jobben ellers ikke vil bli gjort. JA.

10 Undervurderer du hvor lang tid en oppgave vil ta, og skynder du deg deretter for å få den ferdig? Aldri. Jeg leverer alltid alt lenge før deadline, helt perfekt. Heller overvurderer jeg hvor mye som må gjøres... Ha ha ha. Vis meg den mann som IKKE undervurderer hvor mye som skal gjøres? Som IKKE skynder seg for å få ting ferdig? Som IKKE bryr seg om deadline fordi han er ferdig før uansett? Pfrtr. JA

11 Synes du det er greit med lange arbeidsdager hvis du elsker det du gjør? Om jeg elsker det jeg gjør, vil jeg gjerne gjøre det mye. Om det betyr at jeg må skrive en hel dag, er det en pris som er verdt å betale. Om T er hjemme, sitter hun tre meter fra meg og leser (akkurat nå Rosens navn... nei forresten, hun sovnet...). Så gjerne skrive banneord en hel dag. JA.

12 Blir du utålmodig med mennesker som prioriterer andre gjøremål høyere enn jobben? Bare hvis disse andre gjøremålene er kjedelige. Men menneskers jobb er ofte enda kjedeligere, så NEI.

13 Er du redd for å miste jobben eller å fremstå som en fiasko hvis du ikke jobber hardt nok? Om jeg ikke får til det jeg vil, så er det jo en fiasko. Miste jobben er alltid en mulighet som frilanser, hvor man mister en jobb og får en ny hele tiden. Og jo, jeg føler jeg skuffer mine gamle elever om jeg ikke får gitt ut banneboka. Så JA.

14 Bekymrer du deg alltid for fremtiden, selv når alt går bra? NEI.

15 Er du energisk og konkurranseorientert på alle områder, også når du leker? Hm. Vil gjerne vinne alltid, men energisk...? Om energibegrepet utvides litt, så er jeg det, jeg er alltid fokusert på spillet og blir sur om jeg taper. Spesielt i mimelek, whui... Men ikke i andre ting. Halvt JA, halvt NEI, vi lander da på NEI.

16 Blir du irritert når folk ber deg slutte å arbeide for å gjøre noe annet? Det spørs hva de vil ha meg til å gjøre. Og om jeg har en deadline snart eller er i siget med banningen, er det bare irriterende med mennesker som ber meg gjøre noe helt annet. Og det er alltid en deadline og jeg er alltid i bannesiget. Så JA.

17 Har dine lange arbeidsdager skadet din familie eller relasjoner som du har? Nja, hadde jeg ikke vært hjemme og oversatt kunne jeg ha gått på byen med folk. Men det er mer andres jobber enn min som hindrer det. Og T har ofte vært med og hjulpet meg med enkeltord og skrivingen. (Vil vel heller ikke beskylde meg for lange arbeidsdager for tiden.) Så NEI.

18 Tenker du på jobben din når du kjører, faller i søvn eller når andre snakker? Da jeg oversatte Thailand-boka var det Thailand opp og i mente i alle disse situasjonene. Nå er det banning. Før var det elevene jeg slet mest med, de teiteste gutta. Så JA.

19 Arbeider eller leser du mens du spiser? Selvfølgelig. Gjort det hele livet. Går med TV også, men når vi nå ikke har tv, går det gjerne i avisene eller i en eller annen bok. Og de ordene jeg leser er jo ord, som er jobben min til tider, så absolutt JA.

20 Tror du mer penger vil løse de andre problemene du har i livet? Nei. Det vil gi mer mer penger og flere ting og mere stress og flrer reiser og større leilighet og penere klær og bedre datamaskin (eller flere datamaskiner) – men ikke løse problemet med min manglende kondis, fx. Så NEI.

12 rene JA og 3 svake NEI. Ouf, jeg har problemer. Jeg må jobbe mindre. Problemet er selvfølgelig at jeg for tiden ikke har noen jobb, bare et håp om å gjøre ferdig banneboka ordentlig, og at det er vanskelig å jobbe mindre. Kanskje det hjelper om jeg slutter å lese avisa mens jeg spiser, om jeg jobber med noe annet enn hobbyen min og dermed misliker jobben mer, og om jeg begynner å overvurdere hvor lang tid ting vil ta... Jess. Og månen er en gul ost med huller i hvor det bør rotter som av og til sender romskip ned til jorda for å erte forvirrede amerikanere.

Negativ bonding

Det er i prinsippet tre måter å bonde (skape samhold) på – en negativ, en positiv og en nøytral. Den nøytrale er utenfor min forståelseshorisont, som sol er det om natta (en avansert litterær og dyptloddende sammenligning), så da er det bare to igjen. Og siden disse to kan rettes utover eller innover, står vi igjen med fire forskjellige bondingsmønstre: ut+, ut-, inn+, inn-. Det tragiske er at den mest nedbrytende av disse er den man som regel tyr til, siden det er den letteste.

La meg ta et eksempel. Jeg har sittet på forlagets it-avdeling og jobbet den siste uka, og ganske mange dager i forrige måned, og har på den måten fått et unikt innblikk i it-avdelingens indre liv og logikk. At de snakker mye data og bonder på det, er ikke mye å ofre et øyenbrynhev på. Selvfølgelig snakker de om det som både er jobben deres og trolig den viktigste hobbyen utenfor jobben. Men når de snakker om andre mennesker, det er da det tragiske viser seg.

Det er naturlig at de må bonde i it-gruppa. Å sitte som jeg gjør, med nesa mot skjermen hele dagen, travelt opptatt av å jobbe, ville ha vært ikke bare uhøflig (som det er nå med meg), men også direkte undergravende om det var en av it-folka som gjorde det. En kollega som ikke snakker med deg i så stor grad som du forventer, er nesten verre enn en som skjeller deg ut, idet han grenser til å sette deg så lavt at han trygt kan ignorere deg. Men hvordan bør de bonde, og hvordan er det faktisk de gjør det?

Ut+ vil være å snakke positivt om noen utenfor gruppa. Fjortisers sviming rundt sine pop/data/skate/sport/forfatter-helter er av denne typen. Gruppa sveises sammen av at de ser samme vei, på samme personer, på samme måte, de så så si synkroniserer seg etter et ikke-gruppe-medlem. Den eneste gangen jeg hørte antydning til denne teknikken på it-rommet, var når de snakket om forlagets hagefest og svermet rundt kjendisene som var der – men i neste åndedrett mente de at det var mange fulle kjendiser der, og at mange av dem ikke hadde noe på en forlagsfest å gjøre.

Inn+ vil være å snakke positivt om gruppemedlemmene. Så flink du er, så snill du er, så stolt jeg er over å være med her, så sammensveiset og hyggelige vi er. På it-rommet har de sagt at de utfyller hverandre, og enkelte ganger at de kan ting selv (selvskryt), men ikke mer enn at det legges merke til hver gang det skjer. Hva de sier utenfor gruppa, derimot, er trolig en annen historie: det skulle forundre meg om de ikks skryter av den andre it-menneskene når de snakker med ektefeller, venner, andre kolleger på forlagshuset. Ikke alltid, men så fort de føler seg som it-gruppe-mennesker ute i verden.

Inn- vil være å snakke negativt om gruppa. Dette skaper mer samhold enn man skulle tro. Hoho, vi er jammen dårlige på macer, sa de og lo sammen. Hmnei, macer er ikke vår greie, sa de – og knyttet seg mer sammen. Det kan også fungere ved at X kjefter på Y og skaper et behov hos Y for å vise at kjeftingen var ubegrunnet. Selv om jeg hater å danse, har det alltid vært veldig viktig for meg å bevise at jeg faktisk har rytmesans, og spesielt overfor nettopp de personene som har avfeid min evne til å ha det gøy på byen fordi jeg aldri danser. Og omvendt, om jeg tar denne kritikken og denne avfeiingen alvorlig, er det et tegn på at jeg tar kritikeren alvorlig, at jeg ikke kan ignorere det som sies.

Ut- er det som gjenstår. Og det er dette som er den tragiske varianten. Og den enkleste. Og den slemmeste. Og den mest brukte. På it-rommet viser det seg i alle kommentarene som faller etter en telefonsamtale eller etter at en eller annen har vært oppom for å spørre om noe. Mennesker er så teite som spør om sånne ting! Kan de ikke gjøre ting selv! Han er litt rar! Hvordan fikk han jobb her! Hva er det han egentlig kan! Han liker jeg ikke! Et mylder av forskjellige negative kommentarer som ingen andre enn it-gruppa skal høre og som de sikkert hadde gått over metaforiske lik for å hindre at noen andre hørte, men som de like fullt tilsynelatende metodisk lirer av seg hver gang de har vært i kontakt med et ikke-gruppemedlem. Helt uskyldige mennesker som kanskje gjør sitt beste for å bli likt og være hyggelige, får alle sine pass påskrevet så fort de snur seg i døra, og hoderistende sitter it-menneskene og føler seg styrket i sin gruppetilhørighet mens lufta blir ørlite mer forsumpet av negative tanker.

Spørsmålet er ikke hvorfor it-avdelingen skulle være spesielt ondskapsfull, for det er den ikke. Spørsmålet er hvorfor det skulle være så mye lettere å føle tilhørighet med mennesker man deler fiender med. Eller ikke engang fiender, bare antipatier. Den sterkeste bondingen jeg fikk til med it-avdelingen, så langt i alle fall, var når jeg mente folk var dumme som ikke kunne noenting om data siden de stilte så teite spørsmål. Det var nesten som om jeg ble en del av gjengen med en gang med det spørsmålet. Og det føltes godt for egen del også, siden jeg fikk vist at jeg kunne mye og visste hva jeg snakket om. Men kunne jeg ha sagt "Jeg kan mer om data enn de fleste her på huset, nesten like mye som dere" og bondet like mye? Hvorfor ikke?

Forferdelig, sier den ene it-mannen alltid, uansett hva det er snakk om, alt og alle utenfor it-rommet er forferdelig, nesten som en negativ joker som bonder ut- uansett hva det er snakk om. Kanskje jeg skulle prøve det også, så bonder jeg til slutt med hele verden. Eller kanskje jeg burde slutte å si det ironisk før ironien forvitrer og jeg begynner å mene det. Forferdelig...

Slitasje

Hva gjør man når fritiden er det samme som jobben og gir en plager? På jobb sitter jeg denne uka og neste og stirrer på en skjerm og bruker musa og piltastene i ett kjør. 8 til 4, nesten, men de samme små bevegelsene. Selvfølgelig blir det slitasje av det, vondt i skuldra, i albuen, i underarmen, fingrene, hodet, øynene - men hva gjør jeg da når jeg drar hjem og skal ha pause? Setter meg ved skjermen og skriver elkler surfer eller leker med bilder, setter på nøkkelord osv. I dag for å skrive novelle til T (hun skal få en novelle i uka når hun er på jobb, lovt henne det, og meg selv), for å sjekke åssen det går i basket-vm (Dirk Nowitzki 47 poeng! 3 ekstraomganger! Mot, hvem var det, Angola!? Dirk er min mann, vært det i flere år (kjeddelig å følge med på sånt uten å heie på noen), men også kjempetøft det går bra for Afrika, de har aldri vært gode før), for å generelt sabbe. 14 timers dag, 10 timer foran skjerm. Det er nok.

Hørte en historie om en mann som mistet følelsen i fingrene fordi han stod i samme stiling hele dagen og malte. Har mer medfølelse med ham nå. Men jeg tøyer hvertfall ut når jeg kan...

The readiness is all

På jobb i dag fra 8 til 16. Jobbet i ett strekk, bortsett fra en treblings lunsj (og da snakker vi megablings, hele brødstabelen var på åtte cm grovgrov fullkornsbrød), med å føre inn korrektur-rettinger på den boka jeg har oversatt. Korrekturelseren skrev en kommentar på forsidearket: "mildt sagt et mareritt". Tror han først og fremst mente at det var mye tekst, og at den var liten, men det er mulig han søt over at det var så mange feil og så mye å rette også. Alle anførselsetegnene er feil, for eksempel, " og ikke sånne andre doble sidestilte v-er. Problemet er selvfølgelig at jeg ikke finner doble sidestilte v-er på macen, i alle fall ikke den på jobben, den jeg må bruke, den som ikke er intel som min (skryt skryt), det er ikke *bare* vrangvilje at jeg skriver """" hele tiden.

Etter å ha jobbet så lenge, åtte timer, og etter å ha sendt flere klage-smser til redaktøren som aldri kom men først møter meg i morgen, klager over at dokumentene inneholdt feil jeg visste jeg hadde rettet opp -- etter åtte timer blingsing på en gammel mac-skjerm, finner jeg i grevens tid, ti over halv arbeidstid, at jeg har jobbet med feil filer hele dagen. 90 sider er korrekturrettet, endret en hel haug små knotefeil, har musearm og dataøyne, sikkert vondt i hode og skuldre også når jeg tenker meg om, ja, au, og så er det forbanna arbeidet helt forgjeves. Søtte meg. Og bedre er det ikke av at det er flere feil utover i teksten, og at det skal være ferdig så fort som mulig så man rekker en korrekturrunde til før første september, da alt skal sendes til trykkeriet, og at ingen bilder er gjort noe som helst med, bilder med små ting som må forandres, små navn og stavemåter du ikke ser der og da men som springer alle Thailandsfarere i øynene før de kommer fram til Don Mueang lufthavn, eller Suvarnbhumi lufthavn, den nye internasjonale flyplassen som skal åpne om en drøy måned. (Ooo, den saken jeg ikke kan om Thailand nå er det bare thaier og Drillo som kan.)

Så det var en helt bortkastet åtte-timers økt. Åtte meningsløse timer jeg kunne ha brukt til godt arbeide hadde jeg bare sjekket litt først, hadde jeg bare lett litt rundt på macen og husket at filene fra 19.7 var lagret et sted og filene fra 31.7, sisteutkastet, ble lagret et helt annet sted. Åtte timer jeg kunne ha brukt til å finne ut av hvordan bildene skal fikses - enten ved å forbanne den tidligere redaktøren som sa at "det fikser vi" før hun forsvant til en ny jobb, eller ved å forbanne den nye redaktøren som sa hun skulle komme 12 men aldri dukket opp. Eller ved å forbanne meg selv som utsatte hele jobben på det for meg ukjente (og av et samlet internettsamfunn nærmest unisont fordømte) uttegningsprogrammet Quark. Livet byr på så mange muligheter.

fri fra jobb på jobb

Noen jobber er jobb hele tiden og man sliter ut alle de ledd man sliter på i løpe av et kvert kort arbeidsliv. Noen lever for jobben og vet ikke når jobben slutter og fritide begynner, siden det for dem ikke er noen forskjell.
Og så er det dem i midten som har uendelige pauser midt i jobbingen men likevel ikke kan slappe av siden pausene enten kan brytes når som helst eller ikke er så lange at man stoppe hodet. Jeg har pause nå. Time om femten minutter. Ingenting å gjøre. Kan trene på tøtsj, men gidder ikke nå. Kan ikke skrive på Wikipedia: elever har bølla og redigeringstilgangen er sperret. Ikke noe å lese på nettet. Ingen ork til å være lærerværelsessosial. Ingenting å forberede til timen, de skal bare finne ting på nettet uansett. Ikke noe poeng å rette stiler, har ikke mer tid enn... nå tolv minutter. Spise en brødskive, drikke vann, tøye ut tastaturskuldre... skrive i bloggen..

En av definisjonene på lærerhelvete

Ha OD-dag i tre timer, være sulten og og trøtt og lei, ha oppdaget et stort hull i bukseskrittet slik at man ikke tør sitte ned, ikke kjenne elevene, ikke ane hva som skal skje, komme litt sent - og så bli møtt med innsikten at det skal være tre timer forming. Og man skal ikke og kan ikke gjøre annet en å være til stede og sjekke at ingen skulker. Tre timer med rosemaling av syltetøyglass og konstruksjon av instrikate såper. Tre timer med desperate forsøk på å se lærersk og velvitende ut, ta ansvar og kjefte på de som ikke gjør noe.
Tre timer flashback til ungdomsskolens formingstimer. Ouch.

Om tidlige morgener

Når man kan velge mellom to busser og kan være på jobb førtfem minutter eller et kvarter før jobben starter, hva velger man da? Den tidlige selvfølgelig. Halvsove på bussen sammen med fok i de virkelige tidligyrkene, folk som må ringe og si fra om de kommer så sent som halv åtte, og ikke elever eller andre lærere. Komme på jobb og slå på lyset på lærerværelset. Overraske vaskedamene midt i en ryktefull svadapassiar, og vet du hva han sa da, og hun gjorde det, og hun hadde den fryktelige sveisen, og de fem i hjørnet kastet sjokoladepapir på gulvet i går. Sitter med laptopen og ikke vite hva en skal surfe på, og nesten føle seg kallet til å rette en stil eller to, eller forberede første time i det minste - før en slår opp i ens private "Læreplanlegger for grunnskolen" (lærerversjonen av skoledagboka, i mitt tilfelle en som blir sett ned på siden alle andre har den grønne "Læreplanlegger for videregående skole", hakket over min blå i hakkeordenen) og husker plutselig at de to første timene på fredag er det fri.
Ingenting å surfe på, NBA har ikke begynt, avisene kjedelige i dag (AP-damer i bunad! Juhu! Fint de er anti motepolitiet, men en stor nyhet er det vel neppe?), været for varmt til å føles høstfriskt og for kaldt til å være behagelig, orker ikke drikke te på lærerværelset med morgentrøtte kolleger, for jeg er ikke morgentrøtt, jeg er morgenfrisk, har vært her før alle andre og dagen er allerede godt i gang, lenge før noen andre her vet opp-ned på annet enn Aftenposten på frokostbordet...