Å telle sekunder i timen

Var på gravferdstalerkurs i dag (Mer om det en annen dag). Det var en klokke på veggen. Med sekundviser. Ouf.

Da jeg gikk på skolen var det alltid en stor, rund klokke over tavla. Den hadde aldri timetall, bare en masse små og litt større svarte streker og to svarte visere som en gang i minuttet endret posisjon med et klikk. I alle fall den lengste av dem. Jeg skjønte aldri hvordan de som hengte opp de klokkene tenkte. Det kunne ikke være for å la læreren vite hva klokka var, den hang jo bak ham. Men å la elevene se en klokke hele timen? Å la en bønsj fjortiser som bare vil ut i vårsola fordi de vil se en eller annen fra en annen klasse, spille ball, varme seg i sollyset, sykle til nærmeste Narvesen – og la dem se klokka hele timen, hver time, hver dag? Hvor mange konsentrasjonssvikter vil ikke det forårsake? Man stirrer på klokka for at den skal gå fortere. Man ser på klokka og mister konsentrasjonen fordi det bare er fem minutter til frimuttet. Man irriteres av tikkingen. Man blir sittende og fascineres av at dette minuttet, og dette minuttet, og dette minuttet var minutter som aldri kommer tilbake, verdifulle øyeblikk av det som skulle ha vært en lykkelig periode av livet – og man bruker disse øyeblikkene på å høre læreren messe om ting man ikke bryr seg om og aldri kommer til å ofre en tanke de neste femti årene.

Hvordan trodde man at en stor klokke bak læreren skulle gjøre læringen lettere? Og enda verre var det når klokka hadde sekundviser. Tikktikktikktikktikk...

Den eneste forskjellen på dagens gravferdstalerkurs og gårsdagens skole var at klokka hang over et whiteboard og ikke en tavle. Den var helt hvit med svarte streker, noen små, noen litt større, og hadde to brede, svarte visere som sa tikk hvert minuttet. Og dessuten, selvfølgelig, en rød sekundviser som sa med lysere stemme tikktikktikktikktikktikk. Og selvfølgelig selvfølgelig, vi satt i en hestesko og alle satt med siden vendt mot tavla, alle bortsett fra én. Jeg. Jeg satt vendt rett mot tavla, med klokka midt i trynet, og hver gang jeg så opp mot lysarkene som ble brukt, eller mot whiteboardet, eller bare mot kurslederen som holdt til der oppe, traff blikket mitt klokka og ble hengende.

Jeg fikk med meg at vi begynte tre minutter og tjueseks sekunder for tidlig. At den første pausen kom perfekt, mens den andre kom tre minutter for sent. At vi begynte to minutter for tidlig, faktisk, etter denne andre pausen. At sekundviseren tikket akkurat så lavt at den såvidt var hørbar og at jeg derfor måtte anstrenge meg kontinuerlig for å oppfatte den. At minuttviseren ikke pekte perfekt på minuttstrekene, men var litt foran fra min vinkel. At da jeg begynte å snakke om meg selv mot slutten, var det femten minutter og meg og to til som skulle si noe. Jeg brukte selvfølgelig nøyaktig fem minutter.

Hva er egentlig poenget med å vite nøyaktig hvor lang tid det er igjen av timen? Den er ferdig når den er ferdig, som regel ganske presis. Hvorfor skal man bry seg om klokka når man skal bry seg med det man skal lære? Hvorfor gjøre timene til en utdratt tortur ved å peke på klokka og si at den ene viseren skal gå rundt trettito ganger til før det hele er ferdig? Aner man hvor inspirerende det er for den type magisk tenkning som barn vokser opp med og mange voksne aldri blir kvitt? Stirre klokka til å gå fortere, stoppe klokka med tankekraft – eller den motsatte tenkemåten, finne ut hvor mange sekunder som er igjen av timen og så telle ned, for å gi seg en illusjon om at man har full kontroll.

Forby klokker over tavler, er konklusjonen. Den som vil vite hva klokka er, kan sjekke den på egen vrist eller mobil. Selv skal jeg ta på meg en langbremmet NORGE-caps på neste gravferdstalerkurs: det ser kanskje ikke elegant ut, men det gjør det ihvertfall lettere å følge med på det som blir sagt. For meg, i det minste.

Antipedagogisk pedagogikk

Hvorfor skal alt man lærer inn med teskjeer? Hvorfor skal man forenkle alt til en ugjenkjennelig grøt? Må man spare de stakkars nybegynnerne for uro over verdens vanskeligheter? Må man for all del unngå å ta motet fra dem? Vil alt som virker vanskelig i første gang aldri kunne læres fordi man aldri vil kunne få lyst til å bruke krefter på å lære det?

På den ene side sier de fleste at de "aldri ville ha begynt" på X om de "visste hvor mye det var". Enhver polfarer ville ha holdt seg hjemme om han hadde visst hvor kaldt det er der oppe eller nede, rundt polene, og hvor mye arbeid som måtte til for å overleve der. Små førstesteg er bra om man ikke er innstilt på å gå så langt. Men om man tvertimot vil langt? Om man for eksempel skal lære seg et språk helt godt? Kan ikke tenke meg at det finnAntes noe mer slitsomt da enn stadig å få høre at det er mer, du kan X men Y har du ikke hørt om. Eller Z! Eller Æ, Ø, Å!

Pensum i bks-kurset på Blindern er Teach Yourself Croatian. Og det er en brukbar bok, forsåvidt, trass i alle de hjernedøde dialogene man skal gjennom. Men den går meg likevel på nervene fordi den er så fordømrade pedagogisk. Den slår sammen to kasus fordi de er så like likevel: ingen grunn til å gå noe mer i dybden enn man må. Den forklarer lite, bare sier hvordan ting skal være, slik at man får ikke noe forståelse av noe som helst. Den mater leseren med teskjeer men forventer samtidig at disse teskjeene skal tas opp i systemet, at alt man mates med er rene og skjære helsebringende vitaminer. Men et balansert kosthold er viktigere enn en overflod av vitaminer og man blir snart trött på hvordan enkle ting overforklares mens andre ting, de man egentlig må tygge på, slenges med i vitaminkuren i håp om at man ikke begynner å tenke og dermed får det i vrangstrupen.

Man burde generelt stole så mye på mennesker, vise dem så mye respekt, at man presenterer et oversiktsbilde før man begynner på detaljene, slik at det er mulig å vite hvor veien går og når den kommer tilbake igjen til utgangspunktet. Man burde ikke mate med teskjeer mennesker som har lært seg å bruke kniv og gaffel på egenhånd.

Skulk

Jeg innrømmer det, jeg har skulket litt skole i det siste. Noen av BKS-forelseningene (bosnisk, kroatisk, serbisk) har jeg gått glipp av fordi fingeren og narkosen slo meg ut, men andre har jeg rent ut av skulket for å gjøre andre ting. (Skanner gamle familiebilder mens jeg hører på serbiske folkeeventyr, men det er en annen historie.) Men min skulk har ikke vært mulig å kjempe mot. Ikke hardt nok, hvertfall. Jeg mener, forelseningene er i de små seminarrommene på Blindern, i det huset ved siden av Niels Treschow hus som jeg aldri husker hva heter. Små, klaustrofobiske rom hvor veggene er samme farge som neglsoppnegler (eller gulsottlik) og lampene er av den blafrende, blinkende lyststoffrørtypen. Lyset er ekkelt, luften er innesperret, selv bordene er avskrekkende i all sin respatex-aktighet. Og selvfølgelig, forelseningene og seminarene er kjedelige. Per definisjon.

Jeg har aldri likt å sitte stille i et klasserom eller i en forelesningssal og bare høre på. Likt enda mindre å måtte være tilstede og kanskje bli spurt, kanskje bli hørt i den leksa man selvfølgelig ikke har gjort. Og stadig mindre etter hvert som jeg føler meg mindre og mindre som en student. Rimelig overbevist om at det er bedre måter å lære pensum på enn å kope med andre kopister. (Ha. Ha. Det var et avansert ordspill, herr Nilsen.) Så jeg har skulket. Det er å håpe at de lar meg gå opp i eksamen så jeg har et papir å slå i bordet med overfor svigers: se, jeg har ikke bare sagt jeg vil lære bks, men faktisk også STUDERT det! Wow.

En tynn unnskyldning når jeg likevel ikke klarer å delta i deres samtaler på utenlandsk...

Fra spørretimen

På skolen i dag var det gjennomgang av enkelte oppgaver, små enkle oversettelser fra bosnisk-kroatisk-serbisk til norsk og snakking på språket. Læreren spurte oss etter tur. Først litt tilfeldig spørsmål om hvordan det går, hva er klokka osv. Deretter fikk vi oversettelse å gå gjennom, og da spurte hun menneskene etter tur. Men det rare var at hun aldri spurte meg. Og jeg lurer på hvorfor.

Hun spurte alle andre norske. Spurte derimot ikke de eks-jugoslaviske eller en bulgarer som har grammatikken inne fra de fleste andre slaviske språk fra før. Så fra den vinkelen virker det som om jeg er for flink til å bli spurt. Men hun har rettet midtsemesterprøva mi, og den er ikke genialt god. Jeg er ikke bedre enn de andre norske, så det kan ikke ha vært grunnen.

Det kan ha vært fordi jeg satt midt blant jugoslavene (bulgareren, jugojente, meg, fem juogoer utgjorde den ene halvdelen av rommet) og siden hun ikke ville spørre dem og stort sett spurte på raden nedover, passet det ikke å ta med meg. Men hun kunne ha spurt meg da hun tok menneskene tilfeldig, da hun spurte i hytt og vær og pine?

Den siste muligheten er at hun ikke ville spørre meg av en eller annen grunn, ikke at det var en tilfeldighet. Kanskje hun skjønner jeg kjeder meg ihjel og synes det er bare slitsomt å svare, kanskje hun tror jeg ikke kan snakke og at det er derfor jeg skriver så fort det er en pause i undervisningen, kanskje hun tror jeg er for dum til å svare, kanskje ikke ser meg der jeg gjemmer meg, kanskje det er noe helt annet. Kanskje jeg burde spørre henne i morgen i treffetiden hennes.

Kanskje jeg ikke kunne bry meg mindre. Men det er alltid de minste tuene man snubler i.

På utallige oppfordringer

...ville jeg bare, siden de har truet meg til det, få lov til å takke av hele mitt hjerte og hele min sjel, de elevene jeg hadde på Bjertnes vgs i fjor fordi de gjorde meg til den jeg er i dag. (Om det er en god ting er et åpent spørsmål.) Spesielt vil jeg få takke Kristoffer Hovland og Snickers, som han kaller seg, de to elevene som kanskje mer enn noen andre har funnet meg på nettet og sendt meg mail og til og med lastet ned skype for min del, og kommet med dulgte hentydninger i alle medier de kommer over. Igjen, takk og takk, uten dere hadde jeg trolig lært mindre om livet. Noe som jo er en god ting. Lære om livet, mener jeg. Skulle bare mangle.

Språklig forvirrede forelskelsesblikk

Jeg har begynt på BKS grunnkurs: bosnisk-kroatisk-serbisk. Må jo lære meg Ts språk bedre. På første forelesning var det tre grupper mennesker: eks-jugoslaver som vil studere språket og som kan det flytende muntlig men ikke eier snøring om grammatikk, nordmenn som har slått seg sammen med en eks-jugoslav (det vil da inkludere meg) og nordmenn som bare vil lære seg språk. Den siste gruppa var den minste – med andre ord, de fleste kunne litt fra før. Læreren er en kroatisk grammatiker som er god i tysk men bare har vært i Norge i et halvt år. Hun prøver å snakke norsk, og gjør det overraskende godt, men av og til gir hun opp og sklir ut i engelsk. Eller kroatisk. Eller tysk. Når eks-jugoslavene stiller henne spørsmål om grunnleggende grammatikk, hva er et objekt og sånn, svarer hun på norsk. Når de spør for lenge eller stiller spørsmål som enkelte nordmenn (det vil da inkludere meg) vil kunne hånflire av, slår hun om til kroatisk, av og til med en forskjønnet forklaring på engelsk for oss andre.

I dag satt jeg ved siden av en fersk studine som var forelsket i en av de ferske og kortpannede studentene i kortenden av rommet. Begge to jugoslaver av fødsel. Læreren skrev noe på tavla, jeg så mot tavla og møtte bare et blikk somk ikke så at jeg så, som bare så mot kortenden av rommet og prøvde å smile. Jeg lente meg bakover og prøvde å lese tavla, studinen fortsatte å se min vei uten å se meg, men så så hun meg, skjønte at hun ble sett av andre enn den hun skulle bli sett av, og snudde hodet i generell retning tavla. Uten å se. Studenten sa noe på bosnisk, og studinen snudde seg lynkjapt mot ham og lo, ikke av noe men mot og med noen. På den andre siden av meg satt det en nordmann som så konstant mot tavla for å få med seg ting. Så jeg mot studenten, så han, dvs nordmannen mot meg. Og når jeg så opp for å se på læreren idet hun gikk mot kortenden av rommet, mot den eks-jugoslaviske kortpannegjengen så hun mot meg så fort jeg så litt lenge, siden bordet gjorde det naturlig for henne å stoppe rett foran meg.

Neste gang setter jeg meg helt oppe ved tavla, gjemmer meg nærmest utgangen, unngår alt av blikk fra alle kanter og får kanskje endelig konsentrert meg om viktigere ting. Kunne sitere Finnegans Wake fra hukommelsen igjen.