Til høyre her er det et felt med Google adsense. Fire tekstannonser du kan klikke på for å komme deg videre til andre, viktige sider. I øyeblikket er det annonser for en trendside, en tjenepengerpåblogg-side, en norsk bloggting og et gjennombrudd i diabetesbekjempelsen som ikke engan legen din vet om. 100% garantert. Ofte er det også reklame for ukrainske damer der. Spørsmålet er hvordan. Og hvorfor.
Google adsense skal gi relevante annonser. Skriver du om hagestell, skal annonsene være om hagestell. Skriver du om greske guder, skal annonsene være om ikke for greske guders hjemmesider, å i det minste i samme sjanger. Men fordi jeg skriver om så mye rart, eller fordi det er så så forskjellige annonser på norsk, eller fordi Google prøver å føkke med meg, er mine adsenseannonser nesten uten unntak totalt på siden av hva jeg ville ha klikket på selv. Blogg har jeg. Diabetes har jeg ikke, og er mer enn skeptisk til mirakelkurer ingen leger vet om. Trendspotting bryr jeg meg fint lite om. Ukrainske damer enda mindre. Aksjebørsleketjenester meg i ræva. Eller hva med "Funniest Indian jokes"...? Bfrth.
Så hvorfor? Hvorfor i huleste heiteste himleste har jeg annonser på sida? Og slike teite annonser? Tja, for å tjene penger? Hvert klikk på en av de annonsene gir meg litt kroner. Hvor mye avhenger av mange ting, prosentandel klikk etc. En periode klikket jeg selv hver gang jeg var innom sida, men da fikk jeg fort et strengt brev fra USA: Det kan se ut som om du klikker selv på dine egne annonser, dette er strengt forbudt, slutt din drittunge, ellers får du ikke noen penger i det hele tatt. Så jeg sluttet.
Det har ikke vært mye penger foreløpig. I løpet av hele perioden bloggen har vært oppe, har jeg tjent 40 dollar. Snaut førti dollar. Men jeg kan ikke slutte nå: først ved 100 dollars-grensa får jeg utbetalt noen penger. Man kan ikke gi seg halvveis. Eller snaut halvveis. Man er ikke så teit. Eller: det er nettopp så teit man er...
Annonsene blir. De er teite og stygge og de kommer ikke til å gjøre meg rik, og enkelte familiefolk mobber meg fordi jeg annonserer for ukrainske damer med jevne mellomrom, men jeg sikter mot høyeree mål enn deres fnys. Jeg sikter mot hundre dollar. En dags jobb. Og når 100-dollarsdagen opprinner, skal jeg feire i godt lag og bruke pengene på et godt formål.
Trolig kjøpe bleier for alt sammen...
Viser innlegg med etiketten penger. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten penger. Vis alle innlegg
18 mai 2007
16 mai 2007
Byråkrati og barn: hvordan barnet oppdrar faren
En ting er å få barn og bli forelder. En annen ting er å få barn og bli forelder og samtidig kjempe seg gjennom det byråkrati-økonomi-jungelhelvetet man alltid har skulet mot med mørkt sinn og skulende tanker. Men barnet skaper mannen, det er sånn det alltid har vært.
For Ts del er det enkelt. I utgangspunktet. Hun har vært i samme jobb i et år og får dermed den samme lønnen når hun når går ut i permisjon. Men hun tar bare seks måneder, jobben krever at hun begynner igjen i januar, det er sånn systemet er lagt opp - og da har vi tre måneder til overs.
For min del kunne det ha vært enkelt. Jeg tar de tre månedene med foreldrepenger i januar og utover, når T jobber, og Xerxes får en fin tid alene hjemme med far og kan kaste mat på gulvet og rive bøkene ut av hylla. Men det er ikke enkelt. Med penger, mener jeg. Jeg har bare jobbet frilans det siste året. Hadde jeg jobbet fast, hadde det vært greit, men fast jobbet jeg året før og året før der igjen. Nå har jeg jobbet bare fra prosjekt til prosjekt. Noe som betyr, for det første, at jeg må føre grundig regnskap og bevise alt jeg har tjent for å kunne få noe lignende i foreldrepenger - men det er jo en god ting, egentlig. Xerxes tvinger meg til å gjøre det jeg uansett bør gjøre for egen del: barnet oppdrar faren. Men for det andre betyr det også at det er to slags regler som gjelder. Og ifølge en NAV-dame faller jeg mellom alle stoler.
Ah, sa NAV-damen i telefonen. Med fast jobb teller lønn de siste ti månedene før fødselen. Da får man 100 %. Med litt frilans og litt selvstendig næringsdrivende, derimot, teller bare gjennomsnittet de tre siste årene - og du får bare 65 % av inntekten. Jeg jobbet lite frilans de to årene jeg jobbet fast. Og å slå sammen alt jeg har tjent går ikke. Sa NAV-damen og sukket tafatt, unnskyldende, trøtt av en lang arbeidsuke, gjennom telefonen.
Så nå sitter vi her og prøver for det første å få full oversikt og alle papirer på mitt firma og mine frilansting. Jeg prøver å føre det satans regnskapet som jo uansett må være ferdig denne måneden. Jeg prøver å gjøre det mitt fornuftige overjeg hele tiden maser på meg om å gjøre, bli ferdig med, få overstått. Jeg prøver å bli et fornuftigere, mindre kaotisk menneske fordi Xerxes stumt ber meg om det.
Barnet oppdrar mannen. Om noen måneder, når jeg er alene hjemme med Xerxes, får vi se om jeg klarer å gjengjelde tjenesten. Eller ta igjen, alt ettersom.
For Ts del er det enkelt. I utgangspunktet. Hun har vært i samme jobb i et år og får dermed den samme lønnen når hun når går ut i permisjon. Men hun tar bare seks måneder, jobben krever at hun begynner igjen i januar, det er sånn systemet er lagt opp - og da har vi tre måneder til overs.
For min del kunne det ha vært enkelt. Jeg tar de tre månedene med foreldrepenger i januar og utover, når T jobber, og Xerxes får en fin tid alene hjemme med far og kan kaste mat på gulvet og rive bøkene ut av hylla. Men det er ikke enkelt. Med penger, mener jeg. Jeg har bare jobbet frilans det siste året. Hadde jeg jobbet fast, hadde det vært greit, men fast jobbet jeg året før og året før der igjen. Nå har jeg jobbet bare fra prosjekt til prosjekt. Noe som betyr, for det første, at jeg må føre grundig regnskap og bevise alt jeg har tjent for å kunne få noe lignende i foreldrepenger - men det er jo en god ting, egentlig. Xerxes tvinger meg til å gjøre det jeg uansett bør gjøre for egen del: barnet oppdrar faren. Men for det andre betyr det også at det er to slags regler som gjelder. Og ifølge en NAV-dame faller jeg mellom alle stoler.
Ah, sa NAV-damen i telefonen. Med fast jobb teller lønn de siste ti månedene før fødselen. Da får man 100 %. Med litt frilans og litt selvstendig næringsdrivende, derimot, teller bare gjennomsnittet de tre siste årene - og du får bare 65 % av inntekten. Jeg jobbet lite frilans de to årene jeg jobbet fast. Og å slå sammen alt jeg har tjent går ikke. Sa NAV-damen og sukket tafatt, unnskyldende, trøtt av en lang arbeidsuke, gjennom telefonen.
Så nå sitter vi her og prøver for det første å få full oversikt og alle papirer på mitt firma og mine frilansting. Jeg prøver å føre det satans regnskapet som jo uansett må være ferdig denne måneden. Jeg prøver å gjøre det mitt fornuftige overjeg hele tiden maser på meg om å gjøre, bli ferdig med, få overstått. Jeg prøver å bli et fornuftigere, mindre kaotisk menneske fordi Xerxes stumt ber meg om det.
Barnet oppdrar mannen. Om noen måneder, når jeg er alene hjemme med Xerxes, får vi se om jeg klarer å gjengjelde tjenesten. Eller ta igjen, alt ettersom.
Etiketter:
byråkrati,
kapitalisme,
penger,
T,
Xerxes
18 mars 2007
Siste frist er nest siste frist er neste frist
Jeg må ordne regnskapet til firmaet mitt. Mitt enkeltpersonsforetak. Jeg må finne alle kvitteringer fra i fjor, legge dem inn i et Excel-ark, få en sammenheng, finne overskuddet (eller underskuddet), trekke fra alt jeg kan trekke fra, betale så lite skatt som mulig – og jeg må gjøre det i løpet av måneden.
Føkk føkk føkk. Alle de kvitteringene som ligger rundtomkring? Alle pengebevisste mennesker jeg har snakket med understreker at kvitteringer i skoesker er totalt idioiti og noe man ler av, men jeg har aldri skjønt forskjellen på å ha dem i en skoboks eller å ha dem i en egen mappe. Så lenge man kan finne fram, hva er forskjellen? Og det å skjønne regnearksfunksjonene? Hver gang jeg har prøvd å følge oppskriften på fx "summer kolonne a1 til a5" har jeg fått en feil feilmelding og gitt opp. Andre ting å bruke tiden sin på, ærlig talt. Og å finne ut hvor mye penger jeg har tjent på å være frilanser vs enkeltpersonsforetak vs ansatt? Var alle tre i fjor, om hverandre, hulter til bulter. Og å se hvor mye fødselspenger jeg får for Xerxes? Kanskje jeg blir dypt skuffet, best å ikke tenke på det...?
Det er en tegning av Gary Larson som beskriver mitt møte med regnskap og bissniss best. Larson har tegnet seks figurer (tydeligvis skoleelever) som får forskjellige lidelser av skolefag. Det er for eksempel en med "sløydapati" (som jeg kjenner mer enn godt fra mine elevdager): en gutt som stirrer tomt ned på en plankebit foran seg. Så er det noe sånt som "kjemispasmer", en elev som ligner på en galmann i møte med et reagernsrør. "Jeg husker ikke om "regnskapsbanking av hode i pult", eller "matte angst" eller noe lignende, var en av de seks på tegningen, men hadde det vært det, hadde det beskrevet meg på en prikk.
Det er enslags dyp mistro til hele tenkemåten. Jeg lært emeg aldri å like revisorhoder eller denslags petimeterarbeid. Andre typer petimeterarbeid, javisst, det er mye jeg har gjort som kan klassifiseres pirkete. Men å føre regnskap? Ikke minst, ha full kontroll på inntekter og utgifter, føre så mye som mulig unna skattten, snike seg slålam mellom kompliserte skattelovgivningsporter? Ahneifyfan.
Da jeg bodde i Uppsala førte jeg en periode oversikt over alle bøkene jeg kjøpte, hvor mye de kostet og hvor mye de var lest. (Har et program på macen hvor jeg har gjort det samme nå, men det var mer intenst da.) En liten stund skrev jeg til og med opp *alt* jeg brukte av penger. Men det varte ikke lenge, det var bare et blaff av tanker om at det hadde vært kult å ha statistikk over hva som kostet meg mest penger, melk eller brød. Ga fort opp.
Og det er poenget. Jeg kan føre statistikk en stund, men regnskap over tid? Gøy å ha sammenlignbare tall over min verden, men å måtte tilpasse de tallene et gitt system som skatteloven? Ahneifyfaen. Som om det er mye lettere når det ikke er så viktig men bare gjøres for moro skyld.
Og nå må jeg sitte en uke og lide meg gjennom alt jeg har av ikke-oversikt for å få nettopp det motsatte, oversikt. Kaldsvette meg gjennom gamle kvitteringer, kjenne regnskapsapatien komme snikende på helt feil område, prøve å gjøre få med alt for å spare noen få penger. Fristen for å bli ferdig med regnskapet er jo 31. mars.
Trodde jeg. For fristen er siste mars bare for innlevering av regnskap bare for de som leverer på papir: leverer man på nett, er fristen siste mai. Ah…! Det er med andre ord to måneder til jeg sitter og banner på samme måte og forbanner meg selv for at jeg ikke begynte med dette regnskapet tidligere. Vidunderlige utsikter.
Føkk føkk føkk. Alle de kvitteringene som ligger rundtomkring? Alle pengebevisste mennesker jeg har snakket med understreker at kvitteringer i skoesker er totalt idioiti og noe man ler av, men jeg har aldri skjønt forskjellen på å ha dem i en skoboks eller å ha dem i en egen mappe. Så lenge man kan finne fram, hva er forskjellen? Og det å skjønne regnearksfunksjonene? Hver gang jeg har prøvd å følge oppskriften på fx "summer kolonne a1 til a5" har jeg fått en feil feilmelding og gitt opp. Andre ting å bruke tiden sin på, ærlig talt. Og å finne ut hvor mye penger jeg har tjent på å være frilanser vs enkeltpersonsforetak vs ansatt? Var alle tre i fjor, om hverandre, hulter til bulter. Og å se hvor mye fødselspenger jeg får for Xerxes? Kanskje jeg blir dypt skuffet, best å ikke tenke på det...?
Det er en tegning av Gary Larson som beskriver mitt møte med regnskap og bissniss best. Larson har tegnet seks figurer (tydeligvis skoleelever) som får forskjellige lidelser av skolefag. Det er for eksempel en med "sløydapati" (som jeg kjenner mer enn godt fra mine elevdager): en gutt som stirrer tomt ned på en plankebit foran seg. Så er det noe sånt som "kjemispasmer", en elev som ligner på en galmann i møte med et reagernsrør. "Jeg husker ikke om "regnskapsbanking av hode i pult", eller "matte angst" eller noe lignende, var en av de seks på tegningen, men hadde det vært det, hadde det beskrevet meg på en prikk.
Det er enslags dyp mistro til hele tenkemåten. Jeg lært emeg aldri å like revisorhoder eller denslags petimeterarbeid. Andre typer petimeterarbeid, javisst, det er mye jeg har gjort som kan klassifiseres pirkete. Men å føre regnskap? Ikke minst, ha full kontroll på inntekter og utgifter, føre så mye som mulig unna skattten, snike seg slålam mellom kompliserte skattelovgivningsporter? Ahneifyfan.
Da jeg bodde i Uppsala førte jeg en periode oversikt over alle bøkene jeg kjøpte, hvor mye de kostet og hvor mye de var lest. (Har et program på macen hvor jeg har gjort det samme nå, men det var mer intenst da.) En liten stund skrev jeg til og med opp *alt* jeg brukte av penger. Men det varte ikke lenge, det var bare et blaff av tanker om at det hadde vært kult å ha statistikk over hva som kostet meg mest penger, melk eller brød. Ga fort opp.
Og det er poenget. Jeg kan føre statistikk en stund, men regnskap over tid? Gøy å ha sammenlignbare tall over min verden, men å måtte tilpasse de tallene et gitt system som skatteloven? Ahneifyfaen. Som om det er mye lettere når det ikke er så viktig men bare gjøres for moro skyld.
Og nå må jeg sitte en uke og lide meg gjennom alt jeg har av ikke-oversikt for å få nettopp det motsatte, oversikt. Kaldsvette meg gjennom gamle kvitteringer, kjenne regnskapsapatien komme snikende på helt feil område, prøve å gjøre få med alt for å spare noen få penger. Fristen for å bli ferdig med regnskapet er jo 31. mars.
Trodde jeg. For fristen er siste mars bare for innlevering av regnskap bare for de som leverer på papir: leverer man på nett, er fristen siste mai. Ah…! Det er med andre ord to måneder til jeg sitter og banner på samme måte og forbanner meg selv for at jeg ikke begynte med dette regnskapet tidligere. Vidunderlige utsikter.
Etiketter:
arbeid,
penger,
uvesentligheter
05 november 2006
Lotto
Det hender jeg spiller lotto. Betaler mine surt tjente slanter for å leve i håpet om en milliondrøm, så man får råd til en leilighet, for eksempel. Like forgjeves hver gang. Og hver gang merker jeg en ulmende irritasjon over at jeg bruker penger på noe som sannsynligvis ikke gjør meg annet enn litt fattigere. Vet jo hvor liten sjanse det er for å vinne. Men når man har en hundrelapp til overs en dag, og lengter veldig etter et eget sted å bo, noe man eier, eller få en madrass på en million, få penger så verden er trygg de nærmeste par årene (før T drar ut i verden og lønna trolig gjør det trygt okke som, får man håpe...). Det er min fattigdom som år meg til å kaste bort penger på lotto.Men hva da med de som alt er rike? Hva da med de som tjener en million i året som det er? Hvorfor i svarte spiller man lotto når man ikke ville tjene mer enn en årslønn på førstepremien? I Irland har de økt førstepremien fra en til to millioner euro, i følge Aftenposten fordi irene nå er så rike at de lotto-omsetningen har sunket med 50 %: når det ikke lenger er en drøm å vinne i lotto, men et slit å spille, et hardt arbeid man driver med i frykt for hva noen ville si om den faste rekka gikk inn og man ikke hadde levert den inn den dagen, hvorfor spiller man da? Hva er gleden da? Og for de andre som spiller, de ikke-så-rike, ville ikke en rikmannsmilliongevinst bare være enerverende og frustrerende? På den annen side vinner de høyst sannsynlig ikke likevel, og om jeg skulle vinne ville de betale til min gevinst. Greit nok. Men jeg skjønner dem fremdeles ikke.
Abonner på:
Innlegg (Atom)