Jeg har alltid med kamera ut i verden. Et stort speilreflekskamera som jeg retter mot alt og alle av mennesker, zoomer inn til nesehårene deres er store som bambustrær, og klikkklikkklikkklikker. Og alltid når noe maser om at de ikke liker å bli tatt bilde av, at det var veldig til fokusering da, at "FÅ VEKK DET KAMERAET JEG HAR IKKE FIKSET PÅ SVEISE" - så sier jeg at nei hehe ikke farlig bare vær helt naturlig, Og klikk. For kameraer er jo helt naturlig?
Men når linsene vendes mot meg får pipen en annen lyd. Da er det plutselig ikke noe naturlighet igjen. Kameraet er stort og påtrengende, zoomingen altfor nærgående, oppstiltheten slitsom, smilingen forsert, klærne i uorden på en eller annen måte, og bildet blir helt feil med en rar grimase og halvlukkede øyne.
Å ha med kameraet er ikke for å la andre ta bilder med det. Heller ikke for å bli sett med det, få lange blikk og anerkjennende kommentarer. Om jeg hadde kunnet velge, ville jeg gjerne ha hatt et kamera som var bittelite og helt lydløst, som et nesten usynlig spionkamera. Delvis for å ikke la de avfotograferte merke at de blir tatt bilde av, og dermed få naturlig og bedre bilder, men delvis også fordi det ofte føles litt pinlig å trekke fram kameraet og knipse ivei. Man føler seg som en ufølsom inntrenger. Det er alltid en veldig skjevhet i hvem som er tatt bilde av på sammenkomster og fester: de man vet liker å knipses, spesielt de mest ekshibisjonistiske barna, tar man hundre bilder av. De som ikke liker det, eller de man er usikre på, tar man færre bilder av. Og av seg selv? Ingen.
De sier det er rart med fotografer som ikke liker å bli tatt bilde av. Med fotografer som er sjenerte. Går ikke denne sjenertheten og antikameraheten mot selve essensen i det de driver med når de tar bilder selv?
Jeg sier nei. Absolutt ikke. Det er omvendt: De færreste som liker å stå bak kameraet, liker å stå foran det. Og det burd eman ikke holde mot dem.
Viser innlegg med etiketten foto. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten foto. Vis alle innlegg
15 april 2007
22 mars 2007
Anti antirynkekremreklame
Se på dette bildet. Det er 90 grader feilvendt, men du kan bare snu litt på hodet, så det gjør ikke noe. Helt siden mennesket evolusjonerte fra amøbene har vi kunnet snu på hodet, eller hva enn de første dyrene hadde øverst på kroppen. Bildet forestiller Kari Traa. Kari Traa har jeg alltid forestilt meg som en sjarmerende bajas, en sånn som hopper opp og ned og gjør alt det gale hun kommer på for å bli likt, for å se om hun blir likt da, for å teste grenser uten at det blir for farlig for andre. En sånn som man kan kalle "ekte". Hva forestiller bildet? Først trodde jeg det var en av disse evinnelige amerikanske kjendisene. Hun ser skremmende ut der hun stirrer inn i kameraet, og med en hjelm på hodet, som om hun er en skikjendis lizm. Og reklameteksten er på samme nivå: kremen "motvirker uttrykksrynker". Det er typisk amerikansk Hollywood-hysteri. Åååå, en utrykksrynke, åhnei, jeg har smilt litt for mye, det synes i øyenkroken, Åhneinåhnei!
Når jeg tar bilder av mennesker, liker jeg å ta nærbilder av ansikter. Zoom helt inn og fyll hele bildet med nese, munn og øyne, og ikke så mye mer. Når man gjør det, kommer man uunngåelig over en rynke eller to. Men det er nettopp det som er det flotte: er man på avstand, virker enhver antydning til rynke som noe imperfekt. Kommer man nærmere, ser man at rynkene er en del av ansiktet, at de får det til å leve, at det hadde vært et sterilt og dødt ansikt uten alle disse små strekene. Mitt favorittbilde fra bryllupet er så nært og så levende, med så mange rynker i et så bredt smil, at jeg ikke fikk lov til å legge det ut på nettet...
Ikke bare er rynker naturlige, men de er "ekte" som Kari Traa er det. Et levende ansikt kan uttrykke ting, noe amerikansk Hollywood-hysteriske botox-injiserte altfor-rike-nissefruer ikke kan. Se på Cher, for eksempel. Ville man ha brukt Cher til reklame for antiuttrykksrynkekrem? Neppe, ihvertfall ikke i Norge. Men det er jo nettopp slike ansikter denne kremen sikter seg inn mot.
Jeg vil ikke høres naturlighetsapostelisk ut. Første gangen S sa at han så en rynke i panna mi, ble jeg pinlig berørt og prøvde å ikke løfte øyenbrynene resten av middagen. Men det var enda verre den gangn han som barnehagebarn pekte på leggene mine og mente det var apelegger siden de var så hårete. Det er fælt å eldres. Det er fælt å forandres, ofte. Men å bruke KAri Traa i en reklame for uttrykksdrepende rynkekrem?, og å bruke et bilde som nettopp dreper alle hennes uttrykk bortsett fra det ene, stive, ufølsomme, maniske uttrykket man får når man prøver å se vakrere og yngre ut enn man er? Man ser av og til yngre ut, men sjelden vakrere. Og aldri snillere.
Hadde jeg tatt et sånt bilde av noen i bryllupet, ville jeg ha kastet det.
Etiketter:
alder,
amerikanere,
foto,
kjendiseri,
kropp,
reklame,
skjønnhet
05 mars 2007
Gift
Så er det gjort. Jeg har steget inn i trettiårene, har giftet meg, har hatt en fest for alle i familien, har fått se Ts familie mingle seg med min.
Bildene ligger her. Noen av bildene. (Mulig å kjøpe, mulig å laste ned. Si fra om det fremdeles er enkelte bilder som er litt for close-up: vi har tatt vekk etpar nesehårsbilder allerede...) Mail meg gjerne dine egne bilder.
Skrive om hele greia er for mye akkurat nå. Det var fest, det var taler, det var fullt av mennesker på Valdresstua, det var mingling i rare konstellasjoner. Det var følelser og karaoke, samtaler og dansing, lek og alvor, barn og voksne. Det var mye mer, men det var så mye at det er uoverkommelig i én bloggpost. Får komme tilbake til deler av det.
Gift, voksen. whui...
Bildene ligger her. Noen av bildene. (Mulig å kjøpe, mulig å laste ned. Si fra om det fremdeles er enkelte bilder som er litt for close-up: vi har tatt vekk etpar nesehårsbilder allerede...) Mail meg gjerne dine egne bilder.
Skrive om hele greia er for mye akkurat nå. Det var fest, det var taler, det var fullt av mennesker på Valdresstua, det var mingling i rare konstellasjoner. Det var følelser og karaoke, samtaler og dansing, lek og alvor, barn og voksne. Det var mye mer, men det var så mye at det er uoverkommelig i én bloggpost. Får komme tilbake til deler av det.
Gift, voksen. whui...
18 februar 2007
Fokus er alt





Halve livet har jeg fokusert på basketkurver. Mange, mange timer har jeg konsentrert meg om hvite firkanter med svart kant og en svart firkant i midten igjen, og oransje metallsirkler med hvite nylontråder flettet under. Ganske mange dager har disse oransje-svarte-hvite dingsene vært det jeg brukte mest hjernekraft på i løpet av hele dagen. Ikke det at de var viktigst, kanskje, ikke fornuftig sett – men om jeg feilberegnet, ville feilen være åpenbar og tydelig for alle på øyeblikket. Å misforstå hva Nietzsche kan ha ment i en bestemt bomk er sjelden en like åpenbar feil, og aldri en like øyeblikkelig. Ofte invaderte basketkurver til og med drømmene mine: jeg traff på et skudd fra egen tresekunder, jeg dunket, jeg skårte en million poeng i samme kamp. Basketkurvene var med meg hele tiden. Er det rart jeg er miljøskadd? Er det rart jeg samler på bilder av basketkurver?
Men jeg er ikke alene. Basket.no etterlyste i fjor bilder av basketkurver, og de fikk inn endel fra mer eller mindre gode fotografer. En basketkurv ved havet, en basketkurv i en bakgård, en sliten kurv, en ny kurv. To av bildene var mine. Og jeg må innrømme at jeg har ganske mange flere bilder liggende på dataen min.
Men mennesker er samlere. Noen har hjulkapsler på veggen, noen har en eske med frimerker, noen har hundrevis av Iron Maiden-T-skjorter, noen har tusenvis av autografer. Vi er samlere fordi det ligger i oss fra urtider av, vi lager oss et lager for å kunne holde ut de dårlige tidene som sikkert kommer en eller annen gang. At jeg går rundt og tar bilder av basketkurver er ikke rarere enn at bibliofile _må_ ha alle Hardygutt-bøkene som er kommet ut i Norge. (OK, jeg faller litt i bibliofilsamlerkategorien også. Men det er ikke poenget.)
Og siden jeg har vært intenst opptatt av basketkurver gjennom oppveksten, betyr de noe mer for meg enn bare å være en plankefirkant. De blir nesten levende, man kan se forskjell på forskjellige typer plater og vurdere hvor godt ballen spretter i dem, man legger sin elsk på visse typer nett, de hvor ballen lager en perfekt svisj-lyd når den faller gjennom, man merker hvor høy kurven er. (Det går en historie om Bill Bradley, eks-NBA, nå politiker på høyt nivå, at han drev og skøt på en kurv og skøt for langt hele tiden. Så stoppet han opp, tenkte seg om, og sa: den kurven er 1 1/2 inch (3 cm) for lav. Så skjøt han videre og traff på alle skuddene. Nøyaktig hvor mye for lav kurven skal ha vært, husker jeg ikke – men selve historien er oppsiktsvekkende bare om man ikke har spilt basket selv. For man merker slike ting helt ned på millimeteren nesten.)
En dag, når jeg er en god fotograf, skal jeg ha en utstilling med mine basketkurver. Da blir det kunst. Til da er det bare en sær hobby for en som ikke lenger klarer å bry seg nok om kurver til å treffe på trepoengere i kamp...
17 oktober 2006
Kulturelitisme?
Når det gjelder bøker er jeg kulturelitist. Har hatt, og har fremdeles når det kommer på banen, lange og uforsonlige diskusjoner med T og moren hennes og alle som måtte være det minste uenig med meg, om Da Vinci-koden er en god bok. Og Paulo Coelho. Jeg synes de er møkk. Har ikke lest noen av dem fullt ut, men har lest nok. Klarte ikke mer etter tjue sider.Når det gjelder bilder, derimot, er jeg ikke sikker. Som med solbilder, fiskere i solnedgang
eller basketspillere i motsolslys
eller
så er jeg dødsens fan. Jeg er veldig glad i disse bildene. Men er de banale? Er de simple? Ville en kulturelitistisk fotograf sable ned meg som jeg sabler ned de som liker Dan Brown? Og har det i siste instans noe å si?Spørsmålet er om man gjennomskuer ting for fort. Jeg gjennomskuer ikke disse bildene, de er bare pene. Men jeg gjennomskuer Dan Brown og irriterer meg over måten han skriver. Og om en proff-fotograf skulle forklare for meg at disse bildene er dårlige fordi x, y, z, så ville jeg høre på ham og prøve å se det han ser. Visst. For jeg tror ikke de gir ham noe nytt, ellers spesielt margsprengende godt teknisk. Men forskjellen er, tror jeg: Dan Brown skriver ikke vakkert, bare proft. Disse bildene er ikke proffe, bare vakre. Litt. Og vakkerheten er det vanskeligere å diskutere i senk. Hm. Hva synes du?
eller basketspillere i motsolslys
eller
så er jeg dødsens fan. Jeg er veldig glad i disse bildene. Men er de banale? Er de simple? Ville en kulturelitistisk fotograf sable ned meg som jeg sabler ned de som liker Dan Brown? Og har det i siste instans noe å si?Spørsmålet er om man gjennomskuer ting for fort. Jeg gjennomskuer ikke disse bildene, de er bare pene. Men jeg gjennomskuer Dan Brown og irriterer meg over måten han skriver. Og om en proff-fotograf skulle forklare for meg at disse bildene er dårlige fordi x, y, z, så ville jeg høre på ham og prøve å se det han ser. Visst. For jeg tror ikke de gir ham noe nytt, ellers spesielt margsprengende godt teknisk. Men forskjellen er, tror jeg: Dan Brown skriver ikke vakkert, bare proft. Disse bildene er ikke proffe, bare vakre. Litt. Og vakkerheten er det vanskeligere å diskutere i senk. Hm. Hva synes du?
10 oktober 2006
Når man først er på kjendissporet
Abonner på:
Innlegg (Atom)