Den arketypiske fordrukne ektemannen alene på bar sier "Kona mi forstår meg ikke". Men hvorfor skulle det være så viktig? Hvorfor er det så viktig å bli forstått? Ikke bare av kona, men av alle mennesker som betyr noe for en? Og hva vil skje om om man ikke blir forstått?
Jeg hatet militæret. Det var kaldt og vått og hjernedødt, jeg fikk øresus og dårlig hørsel av kanonene, menneskene var dumme og systemet trist lavpannet. Det er mange epsioder som fremdeles føles såre. Men en av dem står likevel litt ut (kanskje sammen med etpar andre, men like fullt.) Det var midt på vinteren, kaldt og snø, og vi skulle sette opp et telt. Dagen før hadde vi blitt opplært i hvordan binde ting til trær, hvordan sette opp teltstenger, hvordan gjøre alt så riktig som mulig. Og jeg hadde fulgt med og fått med meg ting, så når vi begynte å sette opp teltet, satte jeg i gang med å følge rådene vi hadde fått. Eller ordrene, om det er ordet. Men hvordan reagerte Inge, som han het, en jeg var menig med? "Hva er det du driver med, Jostein?" - sagt i et nedlatende og uforstående tonefall. Og jeg trakk meg unna, sur og frustrert.
Det var ikke så mye at han kunne ha hatt rett. Jeg kunne jo ha misforstått hvordan ting skulle gjøres. (Men hadde det ikke den gang.) Det var mer at han ikke forstod meg og lot det skinne gjennom at det heller ikke var bryet verdt å prøve å forstå meg. Han mente jeg gjorde ting feil, og ville verken prøve å forstå hvorfor jeg gjorde ting på den måten, eller hva jeg prøvde på, eller hvordan det ville kunne være bra, eller noe som helst.
Hvor sytete var ikke det? Hvor pinglete av meg? Hvorfor kunne jeg ikke ha tatt opp kampen med ham, begynt å diskutere, startet en krangel om teltoppslåing? Hvorfor var det verdens undergang at han *ikke forstod*?
For T er det viktig å bli hørt. Noe av det mest irriterende i hennes hode er når mennesker overser eller ignorerer henne, ikke hører på henne, ikke finner hennes viktig nok til å legges merke til eller tas med i betraktningen. Jeg tror det er litt av det samme komplekset.
Om noen sier "jeg hørte deg ikke, unnskyld, gjenta vær så snill" eller "jeg forstod deg ikke, unnskyld, gjenta vær så snill", så er det greit. Da føler man ikke oversett, da føler man at man er verdt å prøve å forstås. Og omvendt er det å ikke bli forstått fordi man snakker for vanskelig litt som å ikke bli forstått fordi man snakker mumlete. Problemet oppstår først når man føler at man ikke snakker vanskelig eller mumlete i det hele tatt: da blir det den andres manglende konsentrasjon eller innsats som gjør at du ikke oppfattes. Og det er ganske frustrerende. Er man ikke verdt mer enn det?
At den arketypiske fyllikektemannen ikke blir forstått, er fordi, i hans øyne, kona ikke synes han er verdt å forstå. Kona gidder ikke prøve finne de gjemte verdiene han har. Mange ganger er de verdiene illusjoner og spinnerier i hjernevinningene. Med forståelse er det alltid en innsats å yte: Om jeg snakker zulu og frustreres over at familien ikke skjønner meg, krever jeg kanskje i overkant mye av dem. Det er ikke verdt det å lære seg et helt nytt språk bare for å høre meg suse. Og om jeg snakker så utydelig at jeg ikke skjønner meg selv på opptak, kan jeg ikke kreve at andre skjønner det.
Men når jeg forventer å bli forstått, i alle fall prøvd å bli forstått, og den andre ikke gjør den innsatsen jeg mener er rett og rimelig? Jeg hadde som minstemål for mennesker at de ville ha være litt empatiske i en teltoppsettingssituasjon - når Inge ikke gjorde mine av seg til å være det, ble jeg bare paff. Jeg hadde ikke forestilt meg at mennesker var så arrogante. (Mistet en hel drøss med illusjoner i militæret: hadde altfor store forventninger til mennesker.)
Forventer man ikke å bli forstått, er man patroniserende. Forventer man å bli forstått, er man overlegen. Men det er ikke det viktigste. Det viktigste er å prøve å forstå andre: se deres side av saken, ta på deres sko noen skritt, tenke deres tanker, føle dere håp og skuffelser.
At de eventuelt ikke prøver dine sko og setter deg inn i dine følelser, får så være. Det er slitsomt. Det er frustrerende. Det er avmakt og oppgitthet og de andre føles som urettferdige og blærete. Men det er verst for dem.
Viser innlegg med etiketten kommunikasjon. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten kommunikasjon. Vis alle innlegg
24 oktober 2007
15 august 2007
Språklig presisjon
Hva er effektiv kommunikasjon? Hva er forholdet mellom energi brukt og språklig presisjon? Og hvor kommer telepati inn?
Når T ber meg om noe, sier hun vanligvis så lite som mulig så generelt som mulig. Hent den greia der ute, sier hun. Hvilken greie, spør jeg. Hvor? Den tingen, der vi la den, svarer hun og virker oppgitt. Du skjønner da det. Ah, _den_ tingen, sier jeg og går på måfå rundt til hun reiser seg og henter den selv, hva enn det er.
Når jeg ber T om noe, begynner jeg med en anekdote. En gang opplevde jeg noe, sier jeg, og denne gangen var sånn og sånn, og litt sånn føler jeg meg nå, og dette er linken til dette øyeblikket, og den tingen jeg ber deg hente, minner om den ene tingen den gangen, men den har en annen farge, og formen er kanskje ikke helt lik, og, og... Hva snakker du om, spør hun. Jeg kan ikke si det rett ut, du skjønner da det, sier jeg oppgitt. Ah, sier hun og henter det hun tror jeg trenger i øyeblikket, en penn eller en pute til ryggen.
Er det mangel på empati å ikke skjønne hva "den greia" betyr, eller er det helt normalt krav til empati fra den som snakker, til den som må høre på det som sies? Er det mangel på empati å bruke presise men helt uvesentlige ord, pakke inn spørsmålet som en fortellingsjulegave, eller er det mangel på empati å ikke ville høre om de i utgangspunktet irrelevante personlige opplevelsene? Eller: er det feil å kreve mer presisjon? Feil å kreve mer saklighet?
Egentlig burde man ikke si noe som helst. Man burde bare kommunisere telepatisk. For alle skjønner da hva du tenker, eh? Alle skjønner jo at T mener teip når hun sier den tingen, siden det er åpenbart at det er teip hun trenger der hun sitter med avisa foran seg. Og alle skjønner at jeg trenger en tannpirker der jeg sitter med den andre delen av avisa?
I teorien er den mest effektive komunikasjonen å holde kjeft. Det er bare det at det fungerer så sjelden. Det er derfor vi prøver å lære Seb effektiv kommunikasjon - hver på vår måte.
Når T ber meg om noe, sier hun vanligvis så lite som mulig så generelt som mulig. Hent den greia der ute, sier hun. Hvilken greie, spør jeg. Hvor? Den tingen, der vi la den, svarer hun og virker oppgitt. Du skjønner da det. Ah, _den_ tingen, sier jeg og går på måfå rundt til hun reiser seg og henter den selv, hva enn det er.
Når jeg ber T om noe, begynner jeg med en anekdote. En gang opplevde jeg noe, sier jeg, og denne gangen var sånn og sånn, og litt sånn føler jeg meg nå, og dette er linken til dette øyeblikket, og den tingen jeg ber deg hente, minner om den ene tingen den gangen, men den har en annen farge, og formen er kanskje ikke helt lik, og, og... Hva snakker du om, spør hun. Jeg kan ikke si det rett ut, du skjønner da det, sier jeg oppgitt. Ah, sier hun og henter det hun tror jeg trenger i øyeblikket, en penn eller en pute til ryggen.
Er det mangel på empati å ikke skjønne hva "den greia" betyr, eller er det helt normalt krav til empati fra den som snakker, til den som må høre på det som sies? Er det mangel på empati å bruke presise men helt uvesentlige ord, pakke inn spørsmålet som en fortellingsjulegave, eller er det mangel på empati å ikke ville høre om de i utgangspunktet irrelevante personlige opplevelsene? Eller: er det feil å kreve mer presisjon? Feil å kreve mer saklighet?
Egentlig burde man ikke si noe som helst. Man burde bare kommunisere telepatisk. For alle skjønner da hva du tenker, eh? Alle skjønner jo at T mener teip når hun sier den tingen, siden det er åpenbart at det er teip hun trenger der hun sitter med avisa foran seg. Og alle skjønner at jeg trenger en tannpirker der jeg sitter med den andre delen av avisa?
I teorien er den mest effektive komunikasjonen å holde kjeft. Det er bare det at det fungerer så sjelden. Det er derfor vi prøver å lære Seb effektiv kommunikasjon - hver på vår måte.
Etiketter:
kommunikasjon,
Sebastian,
språk,
T
15 mai 2007
Hils fra meg
De enkleste ting er de vanskeligste. Å hilse er det enkleste i verden, enten man gjør det der og da eller ber noen andre gjøre det siden den man hilser ikke er til stede: hilse på eller hilse til. Å hilse er fantastisk komplisert, når man begynner å tenke seg om. Med mindre jeg er kort i hodet for tiden.
Når E ber meg hilse T, hva gjør jeg da når jeg kommer hjem til T? Jeg sier at E hilser. Hils tilbake, sier T. Og alt er ordnet. Men hva har vi egentig gjort? Hva har de gjort, som via meg har hilst hverandre? Og hva har jeg gjort som mellommann for alle denne hilsingen?
For eksempel: kan man hilse litt? Kan E be meg hilse T, men ikke altfor overdrevet? Eller er det en digital ting, enten hilser man eller så hilser man ikke? Eller: hvor nær kan mennesker være før de kan hilses til? Kan E be meg hilse til Kåre Conradi neste gang jeg ser ham (om jeg ser ham) siden hun en utekveld på en eller annen måte elget seg innpå ham og fikk solt seg i kjendisglansen noen timer et høylytt, folksomt, festete utested? Eller: kan hun be meg hilse til bror og bror og mor og far og tanter og onkler og fettere og kusiner og alle jeg kjenner hun noensinne har truffet? Men hvorfor skulle hun det?
De sier T og jeg er ett nå. Gift og snart foreldre, det er ikke så mye nærmere man kan komme hverandre i det sosiale. Heretter er det J & T eller T & J, som Knoll og Tott eller Karius og Baktus eller Helan og Halvan eller hvem vi nå ligner. Kanskje det er derfor E ber meg hilse til T? Fordi det hadde vært naturlig at hun var med meg til E? Selv om E bare trengte musikk til ipoden sin og å "sette opp" ipodhøyttaleren og var halssyk så hun ikke kunne ha tjatret så mye med T uansett? Ville det ha vært unaturlig for E å hilse til Xerxes, eller til G, min bror og også Es fetter? Eller å hilse til en felles slektning jeg sannsynligvis ser snart, eller ser før E?
Men fremdeles, i tillegg til når og til hvem man skal hilse: hva er det å hilse? Er virkelig det å hilse via mellommann nøyaktig det samme som å hilse uten mellommann? Kan man gjenskape et stumt nikk og et kort øyeblikksblikk i en der-og-da-hilsen i en hilsen via melommann? Er det forskjell på å si "E hilser" og "E hilser så mye, hun håper du kommer på besøk snart, håper det går bra med deg, hilser så masse masse"? Er det å hilse en performativ talehandling (se fx http://no.wikipedia.org/wiki/Talehandling) på linje med det å døpe eller å dømme noen til fengsel? Kan man ikke hilse T fra E uten å si ordene "E hilser"? Eller kan man si ordene mens begge er til stede, teller det som en hilsen da? Og hvorfor skulle det være så viktig å hilse, hvilken sosial funksjon fyller det, hva prøver man å oppnå, hva er gledelig med bli hilst til?
Jeg hilste T fra E. Men jeg skjønte ikke hva jeg gjorde. Eller hvorfor. Selvfølgelig, E hadde blitt irritert og forbauset om jeg hadde unnlatt å hilse når hun først ba meg om det, og irriterte slektninger skal man passe seg for - men på hvilken måte endret jeg verden, på noen som helst måte, ved å viderebefordre to ord? "E hilser." Hva med "E synes du er snill", "E er glad J fant deg", "E synes det er flott at du finnes", "E er en stor fan"? Men nei. Man holder seg til det mest generelle og det vageste, det mest allmenne, det som kan gjelde for alle alltid: man holder seg til å bli tenkt på. "E hilser deg: hun hadde deg i tankene i det minste lenge nok til å si hei."
Det er kanskje det hilsing er: å inkludere den tilhilsede i ens egen sosiale verden? Det er kanskje derfor det er så viktig: mennesker er sosiale vesener som alltid vurderer eget liv og egen suksess eller lykke ut fra andre mennesker i nærheten, deres sosiale verden? Det å hilse er å styrke bånd mellom mennesker (hvordan? pftff) og gjør den sosiale verden både større og mer støttende? Det å hilse er den menneskelige varianten av hundenes lukting i hverandres romper?
En hund som aldri får være sosial, blir gal. Gal eller perverst menneskelig, noe som går ut på det samme. Kanskje man burde hilse oftere, selv om man ikke helt skjønner hva det er man gjør. Kanskje det er viktig å gjøre den sosiale verden så bra som mulig.
Ville det ha vært uhøflig av meg å hilse til T fra E om E ikke hadde bedt om det?
Når E ber meg hilse T, hva gjør jeg da når jeg kommer hjem til T? Jeg sier at E hilser. Hils tilbake, sier T. Og alt er ordnet. Men hva har vi egentig gjort? Hva har de gjort, som via meg har hilst hverandre? Og hva har jeg gjort som mellommann for alle denne hilsingen?
For eksempel: kan man hilse litt? Kan E be meg hilse T, men ikke altfor overdrevet? Eller er det en digital ting, enten hilser man eller så hilser man ikke? Eller: hvor nær kan mennesker være før de kan hilses til? Kan E be meg hilse til Kåre Conradi neste gang jeg ser ham (om jeg ser ham) siden hun en utekveld på en eller annen måte elget seg innpå ham og fikk solt seg i kjendisglansen noen timer et høylytt, folksomt, festete utested? Eller: kan hun be meg hilse til bror og bror og mor og far og tanter og onkler og fettere og kusiner og alle jeg kjenner hun noensinne har truffet? Men hvorfor skulle hun det?
De sier T og jeg er ett nå. Gift og snart foreldre, det er ikke så mye nærmere man kan komme hverandre i det sosiale. Heretter er det J & T eller T & J, som Knoll og Tott eller Karius og Baktus eller Helan og Halvan eller hvem vi nå ligner. Kanskje det er derfor E ber meg hilse til T? Fordi det hadde vært naturlig at hun var med meg til E? Selv om E bare trengte musikk til ipoden sin og å "sette opp" ipodhøyttaleren og var halssyk så hun ikke kunne ha tjatret så mye med T uansett? Ville det ha vært unaturlig for E å hilse til Xerxes, eller til G, min bror og også Es fetter? Eller å hilse til en felles slektning jeg sannsynligvis ser snart, eller ser før E?
Men fremdeles, i tillegg til når og til hvem man skal hilse: hva er det å hilse? Er virkelig det å hilse via mellommann nøyaktig det samme som å hilse uten mellommann? Kan man gjenskape et stumt nikk og et kort øyeblikksblikk i en der-og-da-hilsen i en hilsen via melommann? Er det forskjell på å si "E hilser" og "E hilser så mye, hun håper du kommer på besøk snart, håper det går bra med deg, hilser så masse masse"? Er det å hilse en performativ talehandling (se fx http://no.wikipedia.org/wiki/Talehandling) på linje med det å døpe eller å dømme noen til fengsel? Kan man ikke hilse T fra E uten å si ordene "E hilser"? Eller kan man si ordene mens begge er til stede, teller det som en hilsen da? Og hvorfor skulle det være så viktig å hilse, hvilken sosial funksjon fyller det, hva prøver man å oppnå, hva er gledelig med bli hilst til?
Jeg hilste T fra E. Men jeg skjønte ikke hva jeg gjorde. Eller hvorfor. Selvfølgelig, E hadde blitt irritert og forbauset om jeg hadde unnlatt å hilse når hun først ba meg om det, og irriterte slektninger skal man passe seg for - men på hvilken måte endret jeg verden, på noen som helst måte, ved å viderebefordre to ord? "E hilser." Hva med "E synes du er snill", "E er glad J fant deg", "E synes det er flott at du finnes", "E er en stor fan"? Men nei. Man holder seg til det mest generelle og det vageste, det mest allmenne, det som kan gjelde for alle alltid: man holder seg til å bli tenkt på. "E hilser deg: hun hadde deg i tankene i det minste lenge nok til å si hei."
Det er kanskje det hilsing er: å inkludere den tilhilsede i ens egen sosiale verden? Det er kanskje derfor det er så viktig: mennesker er sosiale vesener som alltid vurderer eget liv og egen suksess eller lykke ut fra andre mennesker i nærheten, deres sosiale verden? Det å hilse er å styrke bånd mellom mennesker (hvordan? pftff) og gjør den sosiale verden både større og mer støttende? Det å hilse er den menneskelige varianten av hundenes lukting i hverandres romper?
En hund som aldri får være sosial, blir gal. Gal eller perverst menneskelig, noe som går ut på det samme. Kanskje man burde hilse oftere, selv om man ikke helt skjønner hva det er man gjør. Kanskje det er viktig å gjøre den sosiale verden så bra som mulig.
Ville det ha vært uhøflig av meg å hilse til T fra E om E ikke hadde bedt om det?
Etiketter:
kommunikasjon,
mennesker,
T,
undring
12 april 2007
Jeg snakker ikke til og med deg. Ikke samtidig.
Det er to måter å oppføre seg verbalt i forhold til mennesker, to poler i forhold til hvordan mans skal tenke og bruke stemmen. Den ene måten er å snakke til dem. Den andre er å snakke med dem.
Å snakke med mennesker gjør man bedre jo færre man gjør det med. Det er vanskelig nok å følge én persons tankebaner, luner, innfall, konnotasjoner, innspill, logikk - når det blir to, fordobles disse vanskelighetene. Det blir dobbelt så vanskelig å snakke med to mennesker som med ett fordi det blir for mange innspill, for mange baller, for mye å ta tak i, for mange misforståelser å rydde opp i, for mange referanseramnmer som viser seg å ikke være felles likevel. Mer enn dobbelt så vanskelig, siden tre mennesker som prøver å forstå hverandre vil spinne videre på begge de andres innspill og dermed komme ut på andre vidder enn de man selv i utgangspunktet var på. Når man tre mennesker går bortover og snakker sammen, er det alltid en som er i midten, og denne ene personen må være uhyggelig flink til å se på begge de andre for å la begge være med i samtalen. Det er så altfor lett at den ene føler seg utenfor. Og når det er fire, fem? Når det sitter seks, sju mennesker rundt et bord? Etter hvert kommer man til en smertegrense for hva slags samtaler man kan ha med alle. Etter hvert gått over en grense om alle hører på. Etter hvert som antallet tilhørere til dine ord øker, passerer du ved et visst antall mennesker på et gitt punkt, du blir som en gammel onkel som forteller vitser i pleum på en konfirmasjon: du snakker til mennesker.
Den gode siden av å være mange mennesker er at det blir mange nye tanker å tenke. Mange tankeansatser. Men disse ansatsene forblir gjerne bare det, ansatser, til man får floket dem ut eller tenkt dem videre i samtale med en annen person. Eller i samtale med seg selv, forsåvidt. Og det er selvfølgelig som regel mye hyggeligere å være fjorten mennesker på en fest enn å være fire. Men å snakke med tretten stykker er likevel alt overveiden å snakke til.
Å snakke til er å kunne bli forstyrret av et inntrengende blikk. Å snakke til er å glemme menneskene og de det tenker. Å snakke til er bedre jo flere mennesker man gjør det til. Jo flere mennesker som hører på, desto større føler man seg. Det trenger ikke være en monolog, men i dette ene øyeblikket bare du har ordet, denne ene gangen alle disse menneskene hører på deg, da oppfører du deg som om du er i en monolog. Selv om du er del av en stor samtale. Du ser ingen i øynene for lenge av gangen. Du tillater deg ikke lange tenkepauser. Du prøver ikke å komme under huden på tilhørerne, du prøver ikke å se hva de tenker, prøver ikke å tenke deres tanker. Prøver ikke å tilpasse det du sier til de enkelte individene, for det er ingen individer, det er bare en stor gruppe som samlet skal vurdere dine utsagn.
Jeg er flink til å snakke med mennesker. Jeg prøver å høre etter, prøver å skjønne hva de mener. Jeg er flink til å snakke til mennesker. Jeg kan legge stemmen i presteleiet, jeg kan roe ned og virke seriøs, jeg kan slynge ut ordene uten å bli krass. Men kanskje nettopp fordi jeg er flink på ytterpunktene, er jeg helt elendig på området i midten. I en gruppe på åtte er jeg alltid, uansett, helt taus. I en gruppe på ti som skal diskutere seg fram til enighet om noe, sier jeg sjelden noe som helst, fordi jeg ikke vet hva eller hvordan jeg skal si noe. Jeg liker å fortelle historier til en eller to andre, og jeg liker å fortelle historier i taler til seksti stykker. Men å fortelle det samme til fem? Til femten? Helt på trynet.
Om det er en god egenskap eller ikke? Tja. Har det noe å si? Sosialt inept person så lenge gruppene snakker verken med eller til, eller både med og til hverandre, men brukbar når det snakkes bare med eller bare til. Når settingen er klar og rammene er satt og hele snakkesituasjonen er tydelig for alle impliserte. På den ene siden betyr det at jeg er dårlig på å tolke små nyanseforskjeller i sosiale sammenhenger, i alle fall nettopp denne type nyanser. På den andre side betyr det at jeg fokuserer på det jeg kan, trener på det og tenker på det, og dermed føler meg tryggere på nettopp dette. Å snakke med. Å snakke til. Men ikke å snakke tilogmed.
Det er sikkert mange andre måter å oppføre seg verbalt i forhold til mennesker, men jeg ser dem ikke. De ligger i spennet mellom de to polene jeg kjenner og liker, i for meg langt på vei uoppsøkte trakter. Det er mange millioner måter rundt ekvator.
Men har ikke Norge, langt opp mot den ene polen, fostret mange store oppdagere?
Å snakke med mennesker gjør man bedre jo færre man gjør det med. Det er vanskelig nok å følge én persons tankebaner, luner, innfall, konnotasjoner, innspill, logikk - når det blir to, fordobles disse vanskelighetene. Det blir dobbelt så vanskelig å snakke med to mennesker som med ett fordi det blir for mange innspill, for mange baller, for mye å ta tak i, for mange misforståelser å rydde opp i, for mange referanseramnmer som viser seg å ikke være felles likevel. Mer enn dobbelt så vanskelig, siden tre mennesker som prøver å forstå hverandre vil spinne videre på begge de andres innspill og dermed komme ut på andre vidder enn de man selv i utgangspunktet var på. Når man tre mennesker går bortover og snakker sammen, er det alltid en som er i midten, og denne ene personen må være uhyggelig flink til å se på begge de andre for å la begge være med i samtalen. Det er så altfor lett at den ene føler seg utenfor. Og når det er fire, fem? Når det sitter seks, sju mennesker rundt et bord? Etter hvert kommer man til en smertegrense for hva slags samtaler man kan ha med alle. Etter hvert gått over en grense om alle hører på. Etter hvert som antallet tilhørere til dine ord øker, passerer du ved et visst antall mennesker på et gitt punkt, du blir som en gammel onkel som forteller vitser i pleum på en konfirmasjon: du snakker til mennesker.
Den gode siden av å være mange mennesker er at det blir mange nye tanker å tenke. Mange tankeansatser. Men disse ansatsene forblir gjerne bare det, ansatser, til man får floket dem ut eller tenkt dem videre i samtale med en annen person. Eller i samtale med seg selv, forsåvidt. Og det er selvfølgelig som regel mye hyggeligere å være fjorten mennesker på en fest enn å være fire. Men å snakke med tretten stykker er likevel alt overveiden å snakke til.
Å snakke til er å kunne bli forstyrret av et inntrengende blikk. Å snakke til er å glemme menneskene og de det tenker. Å snakke til er bedre jo flere mennesker man gjør det til. Jo flere mennesker som hører på, desto større føler man seg. Det trenger ikke være en monolog, men i dette ene øyeblikket bare du har ordet, denne ene gangen alle disse menneskene hører på deg, da oppfører du deg som om du er i en monolog. Selv om du er del av en stor samtale. Du ser ingen i øynene for lenge av gangen. Du tillater deg ikke lange tenkepauser. Du prøver ikke å komme under huden på tilhørerne, du prøver ikke å se hva de tenker, prøver ikke å tenke deres tanker. Prøver ikke å tilpasse det du sier til de enkelte individene, for det er ingen individer, det er bare en stor gruppe som samlet skal vurdere dine utsagn.
Jeg er flink til å snakke med mennesker. Jeg prøver å høre etter, prøver å skjønne hva de mener. Jeg er flink til å snakke til mennesker. Jeg kan legge stemmen i presteleiet, jeg kan roe ned og virke seriøs, jeg kan slynge ut ordene uten å bli krass. Men kanskje nettopp fordi jeg er flink på ytterpunktene, er jeg helt elendig på området i midten. I en gruppe på åtte er jeg alltid, uansett, helt taus. I en gruppe på ti som skal diskutere seg fram til enighet om noe, sier jeg sjelden noe som helst, fordi jeg ikke vet hva eller hvordan jeg skal si noe. Jeg liker å fortelle historier til en eller to andre, og jeg liker å fortelle historier i taler til seksti stykker. Men å fortelle det samme til fem? Til femten? Helt på trynet.
Om det er en god egenskap eller ikke? Tja. Har det noe å si? Sosialt inept person så lenge gruppene snakker verken med eller til, eller både med og til hverandre, men brukbar når det snakkes bare med eller bare til. Når settingen er klar og rammene er satt og hele snakkesituasjonen er tydelig for alle impliserte. På den ene siden betyr det at jeg er dårlig på å tolke små nyanseforskjeller i sosiale sammenhenger, i alle fall nettopp denne type nyanser. På den andre side betyr det at jeg fokuserer på det jeg kan, trener på det og tenker på det, og dermed føler meg tryggere på nettopp dette. Å snakke med. Å snakke til. Men ikke å snakke tilogmed.
Det er sikkert mange andre måter å oppføre seg verbalt i forhold til mennesker, men jeg ser dem ikke. De ligger i spennet mellom de to polene jeg kjenner og liker, i for meg langt på vei uoppsøkte trakter. Det er mange millioner måter rundt ekvator.
Men har ikke Norge, langt opp mot den ene polen, fostret mange store oppdagere?
11 april 2007
Mange ansikter i mengden
For det første er jeg dårlig på navn. For det andre er jeg enda dårligere på ansikter. For det tredje er det nettopp denne manglende egenskapen - å være god på ansikter og navn - jeg vil måtte trene de nærmeste tiårene.
I teorien er jeg ganske god. Poenget er å linke ting sammen. Om man ser et ansikt som ser ut som en ubåt, og ansiktsinnehaveren heter Frode, kan man bare tenke Flode og das Boot - og vips har man en rar lenke man ikke glemmer så lett. Eller Kåre er han med håret, Nina satt vesina, osv. I teorien er det ganske enkelt. Men i praksis?
I praksis er det for mye å konsentrere seg om. Man prøver å følge med i samtalen og ikke virke som en dust, man ser rundt seg for å se hvilke andre man bør være på nikk med, man lurer på om man beveger hendene for mye eller feil, man frykter man har snørr i nesa eller ser den andre har det, man prøver å huske hvordan denne andre kjente hvem enn han kjente, man gremmes over at den ene vitsen man kom med ikke slo an i det hele tatt, man vrir hodet for å tilpasse vitsen den andres referansebakgrunn og humor, man tenker på i går og i morgen, i stad og om litt. Av en eller annen grunn er det sjelden ansiktet man biter seg merke i. Denne enelleranne grunnen kan selvfølgelig være at man har tilbrakt hele dagen i intens øyeutslitende datamaskinskjermjobbing, at man aller helst bare vil hvile øynene, at man aller helst vil lukke dem helt og spare dem for omverdenens lys. Men det er en dårlig grunn.
For det er ikke alltid ansiktet man husker mennesker på uansett. Det kan hende man husker dem på stemmen, for eksempel. Eller lukten. Eller måten de beveger seg på. Eller latteren. Jeg husker alltid stemmen. Jeg forestiller meg alltid mennesker ut fra deres stemmer først, og først etter hvert fyller jeg ut ansiktet. Med andre ord burde jeg snakke med mennesker hele tiden for å gi dem sjansen til å le meg huske dem. Med andre ord burde jeg ikke la det være avskrekkende at jeg ikke husker hvem enn jeg kanskje skal snakke til - det eneste som er verre enn ikke å huske mennesker, er å overse dem...
For det første er jeg dårlig på navn. Men det er bare en treningssak. For det andre er jeg dårlig på ansikter. Men det er bare en prioriteringssak - og det er uansett kanskje ikke ansiktet som er det viktige. For det tredje vil det bare bli viktigere med tiden. Å gjenkjenne navn. Så for det fjerde er det på tide å begynne treningen.
Om ikke annet så for å gjøre det lettere for det som etter hvert er en liten familie her i leiligheten...
I teorien er jeg ganske god. Poenget er å linke ting sammen. Om man ser et ansikt som ser ut som en ubåt, og ansiktsinnehaveren heter Frode, kan man bare tenke Flode og das Boot - og vips har man en rar lenke man ikke glemmer så lett. Eller Kåre er han med håret, Nina satt vesina, osv. I teorien er det ganske enkelt. Men i praksis?
I praksis er det for mye å konsentrere seg om. Man prøver å følge med i samtalen og ikke virke som en dust, man ser rundt seg for å se hvilke andre man bør være på nikk med, man lurer på om man beveger hendene for mye eller feil, man frykter man har snørr i nesa eller ser den andre har det, man prøver å huske hvordan denne andre kjente hvem enn han kjente, man gremmes over at den ene vitsen man kom med ikke slo an i det hele tatt, man vrir hodet for å tilpasse vitsen den andres referansebakgrunn og humor, man tenker på i går og i morgen, i stad og om litt. Av en eller annen grunn er det sjelden ansiktet man biter seg merke i. Denne enelleranne grunnen kan selvfølgelig være at man har tilbrakt hele dagen i intens øyeutslitende datamaskinskjermjobbing, at man aller helst bare vil hvile øynene, at man aller helst vil lukke dem helt og spare dem for omverdenens lys. Men det er en dårlig grunn.
For det er ikke alltid ansiktet man husker mennesker på uansett. Det kan hende man husker dem på stemmen, for eksempel. Eller lukten. Eller måten de beveger seg på. Eller latteren. Jeg husker alltid stemmen. Jeg forestiller meg alltid mennesker ut fra deres stemmer først, og først etter hvert fyller jeg ut ansiktet. Med andre ord burde jeg snakke med mennesker hele tiden for å gi dem sjansen til å le meg huske dem. Med andre ord burde jeg ikke la det være avskrekkende at jeg ikke husker hvem enn jeg kanskje skal snakke til - det eneste som er verre enn ikke å huske mennesker, er å overse dem...
For det første er jeg dårlig på navn. Men det er bare en treningssak. For det andre er jeg dårlig på ansikter. Men det er bare en prioriteringssak - og det er uansett kanskje ikke ansiktet som er det viktige. For det tredje vil det bare bli viktigere med tiden. Å gjenkjenne navn. Så for det fjerde er det på tide å begynne treningen.
Om ikke annet så for å gjøre det lettere for det som etter hvert er en liten familie her i leiligheten...
06 februar 2007
Ski på Toyen (eller deromkring)
Like ved leiligheten er det en forholdsvis nyåpnet pub/kafe jeg stikker innom med jevne mellomrom. De spiller en rar blanding av ukjent fransk/arabisk etno- og hovedstrøms amerikansk visemusikk der, en tilfeldighetsmiks jeg kan kjenne igje fra mine egne shuffleeventyr på macen. Dessuten er det store vinduer mot gata på utsiden, så jeg kan se på livet dre ute (nå innpakkede mennesker i hutrende klær, langt under null i ansiktet). Det gjør ingenting at stedet ikke har sitt eget skilt ennå: heller er det litt sjarmerende at det fremdeles står "Luxus mat" over døra, en levning fra butikken som var her før.
Klientellet her er også en rar blanding. På dagen er det mange arbeidere fra bygget som bygges ved siden av, menn med arbeidsoveraller og sterke meninger om alt fra gravemaskiner til bisnisstransaksjoner. På ettermiddagen sitter det ofte småbarnsforeldre her, eller grupper av kolleger som drøfter noe på joben, eller en gjeng gamle mennesker som har noe viktig å snakke om, eller de vanlige menneskene som vil ha en øl, uansett når, så lenge det er nå.
Eieren av dette stedet heter Mustafa og er en usedvanlig hyggelig nord-afrikaner med kort rastafrisyre. Hver gang jeg kommer inn og han står bak disken, smiler han som om han ventet på akkurat meg – og hver gang han er i lokalet, snakker han med den ene eller andre gjesten, snakker om hva som helst gjesten insisterer på å snakke om, virker det som. Ofte når jeg sitter her, kommer det innom stamgjester bare for å si hei, ikke engang for å drikke noe egentlig, de tar en te eller en øl bare for syns skyld virker det som, bare fordi de vil innom for å si hei. De virker i alle fall som stamgjester. Dette virker i alle fall som et sted som passer som stamsted. (Rent bortsett fra at de ikke har Guinness og jeg som regel drikker en av de ti tesortene de har lainet opp på veggen. Men det er en uvesentlig parentes her.)
I dag var Mustafa kommet i diskusjon med en nordmann, han kunne virke som en av arbeiderne fra nabobygget, om en skiløper. Hun var best etter å ha fått en unge, sa Mustafa med sin karakteristiske aksent som jeg ikke er språkmektig nok til å plassere. Neineinei, sa nordmannen, hun var jo elendig etter fødselen. Hun kom jo knapt med i verdenscupen engang. Hmnei, sa Mustafa, hun var jo god, hun vant jo den, hva heter det, verdens... Neinei, sa nordmannen, jeg følger med på ski hver vinter og jeg kan det her, hun var skikkelig dårlig etterpå, hun ble aldri så god hun var igjen. Hmnei, jeg følger med på ski jeg også, veldig mye, og hun var god. Nei, du, sa nordmannen, du kan jo ikke gå på ski engang.
Derfra forvitret diskusjonen til en gemyttlig samtale om Mustafas evner på ski, eller manglende sådanne, og at ski egentlig bare er to plankebiter, ganske rart. De ble implisitt enige om at de var (veldig) uenige, og at det ikke burde ødelegge alle potensielle samtaler de kunne ha. Og de snakket videre om noe helt annet, hvordan Mustafa hadde bulket bilen litt og at det var veldig kaldt ute og det var vanskelig å gå ut herfra fordi det var så kaldt, nesetippforfrysende kaldt.
Jeg satt ved siden av og hørte på. Det er det jeg gjør av og til. Det man gjør når man sitter alene på en kafe på Carl Berner bare for å sitte alene og se på verden. Eller høre. Eller skrive, som var grunnen til at jeg hadde med meg macbooken og satt fordypet i den. Og etter hvert som diskusjonen utartet, fikk jeg det for meg at det måtte være en av dem som hadde rett og en som tok feil. Og siden jeg sniker meg med på et av de mange trådløse nettene her ute, var jeg i stand til å finne ut av det på for eksempel Wikipedia. Spørsmålet var bare hvem de snakket om.
Men burde jeg finne ut hvem av dem som hadde rett? Er det riktig å si fra til to som diskuterer på den måten hvem av dem som har rett? Vil ikke den som tar feil føle seg nedverdiget, ydmyket? Vil jeg ikke kunne gjøre ham bare enda mer oppsatt på at han har rett, trass i hva Wikipedia eller Store norske leksikon eller andre ting sier, om han bygger en viktig del av sin identitet på at denne ene sportsdama var bedre før heller enn etter sin fødsel (eller omvendt)? Har det noe å si for diskusjonen at det finnes en sannhet, kan det ikke bare være selve diskusjonen de diskuterer for? Og vil ikke et svar som favoriserer den ene bare føre til at to venner blir to uvenner? Bør man, kort sagt, alltid prøve å finne sannheten og presentere det man mener er sannhet til andre?
Selve diskusjonen deres sprang ut av en diskusjon om dagens fem – 5 – miss av Ole Einar Bjørndalen i VM, så det hadde trolig noe med skiskyting å gjøre, og ikke langrenn. Og den eneste skiskytterdama jeg visste om som hadde fått barn i det siste, er Liv Grete Skjelbreid Poirée. Så jeg slo opp henne på Wikipedia, først på den norske og så på den engelske, hvor det stod dobbelt så mye. Og hva fant jeg?
Hun vant verdenscupen én gang, i 2003-04. Hennes første barn kom til verden januar 2003. Mustafa hadde rett, selv om han ikke kan stå på ski. Men når jeg hadde funnet ut dette, hadde Mustafa gått og latt en dame stå bak disken, og med bare nordmannen igjen virket det som en dårlig idé å bryte inn i samtalen han nå hadde med diskdamen bare for å besserwissersk fortelle ham at han faktisk tok veldig feil. I alle fall hvis det var Skjelbreid Poirée de snakket om i stad, det kunne jo ha vært, tja, Linda Grubben, har hun barn?
Om det hadde vært fx Linda Grubben, hadde det vært min tur til å bli satt på plass. Min tur til ha feil. Og den posisjonen vil jeg jo absolutt ikke ha.
Får hviske det til Mustafa en gang ingen andre er i nærheten: Skjelbreid Poirée var god i 2003-04, etter sin første fødsel. Om ikke annet sprer jeg dermed litt fakta. Og det er da uansett en god ting?
Klientellet her er også en rar blanding. På dagen er det mange arbeidere fra bygget som bygges ved siden av, menn med arbeidsoveraller og sterke meninger om alt fra gravemaskiner til bisnisstransaksjoner. På ettermiddagen sitter det ofte småbarnsforeldre her, eller grupper av kolleger som drøfter noe på joben, eller en gjeng gamle mennesker som har noe viktig å snakke om, eller de vanlige menneskene som vil ha en øl, uansett når, så lenge det er nå.
Eieren av dette stedet heter Mustafa og er en usedvanlig hyggelig nord-afrikaner med kort rastafrisyre. Hver gang jeg kommer inn og han står bak disken, smiler han som om han ventet på akkurat meg – og hver gang han er i lokalet, snakker han med den ene eller andre gjesten, snakker om hva som helst gjesten insisterer på å snakke om, virker det som. Ofte når jeg sitter her, kommer det innom stamgjester bare for å si hei, ikke engang for å drikke noe egentlig, de tar en te eller en øl bare for syns skyld virker det som, bare fordi de vil innom for å si hei. De virker i alle fall som stamgjester. Dette virker i alle fall som et sted som passer som stamsted. (Rent bortsett fra at de ikke har Guinness og jeg som regel drikker en av de ti tesortene de har lainet opp på veggen. Men det er en uvesentlig parentes her.)
I dag var Mustafa kommet i diskusjon med en nordmann, han kunne virke som en av arbeiderne fra nabobygget, om en skiløper. Hun var best etter å ha fått en unge, sa Mustafa med sin karakteristiske aksent som jeg ikke er språkmektig nok til å plassere. Neineinei, sa nordmannen, hun var jo elendig etter fødselen. Hun kom jo knapt med i verdenscupen engang. Hmnei, sa Mustafa, hun var jo god, hun vant jo den, hva heter det, verdens... Neinei, sa nordmannen, jeg følger med på ski hver vinter og jeg kan det her, hun var skikkelig dårlig etterpå, hun ble aldri så god hun var igjen. Hmnei, jeg følger med på ski jeg også, veldig mye, og hun var god. Nei, du, sa nordmannen, du kan jo ikke gå på ski engang.
Derfra forvitret diskusjonen til en gemyttlig samtale om Mustafas evner på ski, eller manglende sådanne, og at ski egentlig bare er to plankebiter, ganske rart. De ble implisitt enige om at de var (veldig) uenige, og at det ikke burde ødelegge alle potensielle samtaler de kunne ha. Og de snakket videre om noe helt annet, hvordan Mustafa hadde bulket bilen litt og at det var veldig kaldt ute og det var vanskelig å gå ut herfra fordi det var så kaldt, nesetippforfrysende kaldt.
Jeg satt ved siden av og hørte på. Det er det jeg gjør av og til. Det man gjør når man sitter alene på en kafe på Carl Berner bare for å sitte alene og se på verden. Eller høre. Eller skrive, som var grunnen til at jeg hadde med meg macbooken og satt fordypet i den. Og etter hvert som diskusjonen utartet, fikk jeg det for meg at det måtte være en av dem som hadde rett og en som tok feil. Og siden jeg sniker meg med på et av de mange trådløse nettene her ute, var jeg i stand til å finne ut av det på for eksempel Wikipedia. Spørsmålet var bare hvem de snakket om.
Men burde jeg finne ut hvem av dem som hadde rett? Er det riktig å si fra til to som diskuterer på den måten hvem av dem som har rett? Vil ikke den som tar feil føle seg nedverdiget, ydmyket? Vil jeg ikke kunne gjøre ham bare enda mer oppsatt på at han har rett, trass i hva Wikipedia eller Store norske leksikon eller andre ting sier, om han bygger en viktig del av sin identitet på at denne ene sportsdama var bedre før heller enn etter sin fødsel (eller omvendt)? Har det noe å si for diskusjonen at det finnes en sannhet, kan det ikke bare være selve diskusjonen de diskuterer for? Og vil ikke et svar som favoriserer den ene bare føre til at to venner blir to uvenner? Bør man, kort sagt, alltid prøve å finne sannheten og presentere det man mener er sannhet til andre?
Selve diskusjonen deres sprang ut av en diskusjon om dagens fem – 5 – miss av Ole Einar Bjørndalen i VM, så det hadde trolig noe med skiskyting å gjøre, og ikke langrenn. Og den eneste skiskytterdama jeg visste om som hadde fått barn i det siste, er Liv Grete Skjelbreid Poirée. Så jeg slo opp henne på Wikipedia, først på den norske og så på den engelske, hvor det stod dobbelt så mye. Og hva fant jeg?
Hun vant verdenscupen én gang, i 2003-04. Hennes første barn kom til verden januar 2003. Mustafa hadde rett, selv om han ikke kan stå på ski. Men når jeg hadde funnet ut dette, hadde Mustafa gått og latt en dame stå bak disken, og med bare nordmannen igjen virket det som en dårlig idé å bryte inn i samtalen han nå hadde med diskdamen bare for å besserwissersk fortelle ham at han faktisk tok veldig feil. I alle fall hvis det var Skjelbreid Poirée de snakket om i stad, det kunne jo ha vært, tja, Linda Grubben, har hun barn?
Om det hadde vært fx Linda Grubben, hadde det vært min tur til å bli satt på plass. Min tur til ha feil. Og den posisjonen vil jeg jo absolutt ikke ha.
Får hviske det til Mustafa en gang ingen andre er i nærheten: Skjelbreid Poirée var god i 2003-04, etter sin første fødsel. Om ikke annet sprer jeg dermed litt fakta. Og det er da uansett en god ting?
Etiketter:
innvandrere,
kommunikasjon,
lokalmiljø,
mennesker,
sport
05 februar 2007
Om ganghastighet
Noen av oss har bare ém ganghastighet, eller to: rusle bedagelig og spasere normalt. Gå fort er en fysiologisk umulighet, eventuelt en mental en, og det slår alltid over i jogging eller løping (som har flere gir). Noen av oss kan ikke endre hastighet uten videre når vi går. Og noen av oss, når vi går ute i verden, havner i kronglete sosiale situasjoner av den grunn.
Da jeg gikk mot T-banen fra dagens konfirmasjonslederseanse, kom jeg litt før banen til et Y-kryss på gangveien: jeg gikk rett fram, i alle fall fra min synsvinkel, og fra venstre kom det skjenende inn en mann som skulle inn på min vei. Hans sti gikk ca 30 grader på min. Det uheldige var at vi var like langt fra selve krysset da vi først så hverandre. Og enda uheldigere var det at vi gikk like fort. Og enda enda uheldigere var det at denne mannen tydeligvis også tilhørte en viss hastighetsendringsklønegruppe. Han gikk like fort som meg, og han gikk helt ved siden av meg, og det var klart for alle involverte parter at vi snart kom til å møtes skulder til skulder i krysset der framme.
I sånne situasjoner kan man begynne å løpe, men det virker bare skremt og er ikke noe en mann kan gjøre på en halvopplyst gangsti. Det er samme prinsipp som overfor hunder: vis bare ikke at du er redd. Eller man kan finne et påskudd for å stoppe helt. (Å endre ganghastighet er selvfølgelig et alternativ for de fleste mennesker, men disse to menneskene var ikke de fleste.) Men å stoppe kan også felles av hundeprinsippet, spesielt om du er en dårlig skuespiller og det er altfor tydelig at du likevel ikke fikk en melding på mobilen. (Og dessuten, når det gjelder mobil og lignende, fungerer det sjelden å måtte stoppe for å gjøre ting man like gjerne kan gjøre gående.) Så hva gjøre?
Jeg gikk på. Jeg var "opptatt med dype tanker", jeg hadde ikke merket ham, ikke i det hele tatt, jeg rynket øyenbrynene (noe han ikke kunne ha sett, men det ga en viss troverdighet til det hele), jeg så langt foran meg, mot horisonten, jeg var kort sagt i min egen verden. Om han gikk videre, ville vi møtes, og jeg ville ikke bry meg, ikke i det hele tatt, bare gå videre. Verst for ham.
Han begynte med den samme taktikken. Vi gikk helt i takt i mange meter, kanskje en kvart uendelighet, og merket hvordan spenningen bygget seg opp omvendt proporsjonalt med hvordan avstanden mellom oss ble mindre. I et lite øyeblikk begynte jeg å vakle og lurte på om det beste ville være å bøye seg ned likevel. For hadde ikke skolissa mi gått opp? Men i samme øyeblikk fikk han nøyaktig samme tanke, og i øyekroken kunne jeg se hvordan han bøyde seg ned over skoen for å ta opp lissene for å knyte dem igjen.
Jeg ar alt halvveis nede, men oj, det var visst ikke en flekk på jakka likevel, eller bare en liten en, det var bare å børste litt, så var den borte, og nå måtte jeg forte meg for å rekke banen, om lissa skulle være åpen ville det ikke være så viktig. Dessuten ville jeg selvfølgelig ikke merke det uansett. Framme ved T-banen løftet jeg øyenbrynene lettet, som om de pustet ut, og senket skuldrene. Pohff, det gikk bra denne gangen også.
Senere så jeg den samme mannen på banen. Han hadde på seg støvler. Før banen kom fram til Carl Berner hadde jeg bestemt meg for å trene på å gå i andre hastigheter.
Da jeg gikk mot T-banen fra dagens konfirmasjonslederseanse, kom jeg litt før banen til et Y-kryss på gangveien: jeg gikk rett fram, i alle fall fra min synsvinkel, og fra venstre kom det skjenende inn en mann som skulle inn på min vei. Hans sti gikk ca 30 grader på min. Det uheldige var at vi var like langt fra selve krysset da vi først så hverandre. Og enda uheldigere var det at vi gikk like fort. Og enda enda uheldigere var det at denne mannen tydeligvis også tilhørte en viss hastighetsendringsklønegruppe. Han gikk like fort som meg, og han gikk helt ved siden av meg, og det var klart for alle involverte parter at vi snart kom til å møtes skulder til skulder i krysset der framme.
I sånne situasjoner kan man begynne å løpe, men det virker bare skremt og er ikke noe en mann kan gjøre på en halvopplyst gangsti. Det er samme prinsipp som overfor hunder: vis bare ikke at du er redd. Eller man kan finne et påskudd for å stoppe helt. (Å endre ganghastighet er selvfølgelig et alternativ for de fleste mennesker, men disse to menneskene var ikke de fleste.) Men å stoppe kan også felles av hundeprinsippet, spesielt om du er en dårlig skuespiller og det er altfor tydelig at du likevel ikke fikk en melding på mobilen. (Og dessuten, når det gjelder mobil og lignende, fungerer det sjelden å måtte stoppe for å gjøre ting man like gjerne kan gjøre gående.) Så hva gjøre?
Jeg gikk på. Jeg var "opptatt med dype tanker", jeg hadde ikke merket ham, ikke i det hele tatt, jeg rynket øyenbrynene (noe han ikke kunne ha sett, men det ga en viss troverdighet til det hele), jeg så langt foran meg, mot horisonten, jeg var kort sagt i min egen verden. Om han gikk videre, ville vi møtes, og jeg ville ikke bry meg, ikke i det hele tatt, bare gå videre. Verst for ham.
Han begynte med den samme taktikken. Vi gikk helt i takt i mange meter, kanskje en kvart uendelighet, og merket hvordan spenningen bygget seg opp omvendt proporsjonalt med hvordan avstanden mellom oss ble mindre. I et lite øyeblikk begynte jeg å vakle og lurte på om det beste ville være å bøye seg ned likevel. For hadde ikke skolissa mi gått opp? Men i samme øyeblikk fikk han nøyaktig samme tanke, og i øyekroken kunne jeg se hvordan han bøyde seg ned over skoen for å ta opp lissene for å knyte dem igjen.
Jeg ar alt halvveis nede, men oj, det var visst ikke en flekk på jakka likevel, eller bare en liten en, det var bare å børste litt, så var den borte, og nå måtte jeg forte meg for å rekke banen, om lissa skulle være åpen ville det ikke være så viktig. Dessuten ville jeg selvfølgelig ikke merke det uansett. Framme ved T-banen løftet jeg øyenbrynene lettet, som om de pustet ut, og senket skuldrene. Pohff, det gikk bra denne gangen også.
Senere så jeg den samme mannen på banen. Han hadde på seg støvler. Før banen kom fram til Carl Berner hadde jeg bestemt meg for å trene på å gå i andre hastigheter.
14 januar 2007
Tallenes tullete tale
Et av foredragene på HEFs konfirmasjonsseminar var en forsker (Tormod Øia fra NOVA) som la fram lysark etter lysark med statistikk basert på en undersøkelse av ungdommer i Oslo. Fjortiser med to utenlandskfødte foreldre er mer opptatt av familien, fjortiser med to norskfødte foreldre er mer opptatt av miljøet, og forskjellen er så og så mange prosent i den og den bydelen. Det må ha vært det tørreste foredraget av dem alle i utgangspunktet, noe som lignet på powerpoint eller små filmsnutter var han ikke i teknologisk avansert nok til å bruke, de godeste foreleseren. Ganske fascinerende at han likevel holdt et fengslende foredrag, bedre enn de fleste andre. Kanskje fordi han drev på med det motsatte av synsing.
Midtveis i foredraget kommer han inn på hvordan tallene viser at barn av utenlandskfødte foreldre, innvandrere, er ivrigere på akademiske karrierer enn ventet, er mer mønstergyldige som elever, er snillere i kriminalitets- og oppdragelsesstatistikken osv. (FrPs bilde er i store trekk et usant skremmebilde, med andre ord.) Dette er, teoretiserer han, fordi vi i Norge ikke har de samme store problemene med integrering som de har i Frankrike, Danmark, Tyskland osv. De som har innvandret til Norge fra langt unna er simnpelthen på full fart inn i norsk totalintegrering.
Det er ikke sant, hvisker en dame bak meg. Det er ikke sant, jeg har møtt mange innvandrere som sliter med å integrere seg, det er et stort problem for mange å bli en del av det norske samfunnet, hvisk tisk hvisk. Mannen må ta feil, han kan ikke vite hva han snakker om. Skrivebordsteoretiker.
Selvfølgelig kan mannen ta feil. Men når man en undersøkelse som omfatter 11500 ungdommer, nesten alle ungdommer i Oslo, og dette tallmaterialet viser en tydelig tendens til at den vanlige oppfatningen er feil, bør det litt mer til enn en magefølelse og noen godhjerta fordommer for å avkrefte hele tankebygget hans. Og likevel er det sånn det tenkes.
Tall er riktige og statistikk er sann, tenker man, men bare så lenge den støtter ens eget syn. Om den og de går mot det en tror, må det være feil et sted. Da trekker man fram Mark Twains om løgner, forbannede løgner og staistikk. Alle tall må tolkes, sier man, og glemmer at ens egne meninger ikke akkurat går fri for tolkning de heller. Som damen bak meg: hun er høyst sannsynlig venstreorientert politisk, gjør sitt beste for å hjelpe de svake gruppene i samfunnet, er omtenksom og snill. Det siste hun vil klare å høre er at den gruppen hun har hjulpet, ikke trenger hjelpen like mye som andre grupper. Ja men, vil hun si, hva med X og Y og stakkars Z, fantastiske mennesker som ikke får lov til å gjøre sitt for samfunnets beste? Hva med K og L, som aldri har fått en sjanse? Skal hun ikke hjelpe dem?
Selvfølgelig skal man hjelpe. Men at man hjelper X betyr ikke at X er den som mest av alt trenger hjelp. Og at man har kjent på kroppen hvor fælt X har det, betyr ikke at Y ikke har det enda verre. Og dette: at enslige faren du kjenner har fått dårligere kår, er ikke et argument mot at enslige fedre generelt har fått det bedre.
Tall må tolkes og blåses liv i av engasjement. Men det betyr ikke at engasjementet kan overkjøre tallene om man skal forklare verden så passende ("sant") som mulig.
Eller kanskje bare dette: at jeg irriterte meg så mye over hennes kommentar til Øias foredrag, enslags avvisende ignoransekommentar med liten relevans eller tyngde i debatten, at jeg følte jeg måtte skrive et langt blogginlegg for å forsvare ham... Snakk om nerderi.
I morgen skal jeg utforske hva slags mennesker som finner på å sitte og strikke under hele seminaret.
Midtveis i foredraget kommer han inn på hvordan tallene viser at barn av utenlandskfødte foreldre, innvandrere, er ivrigere på akademiske karrierer enn ventet, er mer mønstergyldige som elever, er snillere i kriminalitets- og oppdragelsesstatistikken osv. (FrPs bilde er i store trekk et usant skremmebilde, med andre ord.) Dette er, teoretiserer han, fordi vi i Norge ikke har de samme store problemene med integrering som de har i Frankrike, Danmark, Tyskland osv. De som har innvandret til Norge fra langt unna er simnpelthen på full fart inn i norsk totalintegrering.
Det er ikke sant, hvisker en dame bak meg. Det er ikke sant, jeg har møtt mange innvandrere som sliter med å integrere seg, det er et stort problem for mange å bli en del av det norske samfunnet, hvisk tisk hvisk. Mannen må ta feil, han kan ikke vite hva han snakker om. Skrivebordsteoretiker.
Selvfølgelig kan mannen ta feil. Men når man en undersøkelse som omfatter 11500 ungdommer, nesten alle ungdommer i Oslo, og dette tallmaterialet viser en tydelig tendens til at den vanlige oppfatningen er feil, bør det litt mer til enn en magefølelse og noen godhjerta fordommer for å avkrefte hele tankebygget hans. Og likevel er det sånn det tenkes.
Tall er riktige og statistikk er sann, tenker man, men bare så lenge den støtter ens eget syn. Om den og de går mot det en tror, må det være feil et sted. Da trekker man fram Mark Twains om løgner, forbannede løgner og staistikk. Alle tall må tolkes, sier man, og glemmer at ens egne meninger ikke akkurat går fri for tolkning de heller. Som damen bak meg: hun er høyst sannsynlig venstreorientert politisk, gjør sitt beste for å hjelpe de svake gruppene i samfunnet, er omtenksom og snill. Det siste hun vil klare å høre er at den gruppen hun har hjulpet, ikke trenger hjelpen like mye som andre grupper. Ja men, vil hun si, hva med X og Y og stakkars Z, fantastiske mennesker som ikke får lov til å gjøre sitt for samfunnets beste? Hva med K og L, som aldri har fått en sjanse? Skal hun ikke hjelpe dem?
Selvfølgelig skal man hjelpe. Men at man hjelper X betyr ikke at X er den som mest av alt trenger hjelp. Og at man har kjent på kroppen hvor fælt X har det, betyr ikke at Y ikke har det enda verre. Og dette: at enslige faren du kjenner har fått dårligere kår, er ikke et argument mot at enslige fedre generelt har fått det bedre.
Tall må tolkes og blåses liv i av engasjement. Men det betyr ikke at engasjementet kan overkjøre tallene om man skal forklare verden så passende ("sant") som mulig.
Eller kanskje bare dette: at jeg irriterte meg så mye over hennes kommentar til Øias foredrag, enslags avvisende ignoransekommentar med liten relevans eller tyngde i debatten, at jeg følte jeg måtte skrive et langt blogginlegg for å forsvare ham... Snakk om nerderi.
I morgen skal jeg utforske hva slags mennesker som finner på å sitte og strikke under hele seminaret.
Etiketter:
innvandrere,
kommunikasjon,
mennesker,
nerderi
12 januar 2007
Telefonterror
Å ringe i telefon er nesten like ille som å danse naken nedover Karl Johan og bare marginalt bedre enn snuble i sine egne bein som forlover og lage en flenge i brudens kjole. Å ringe i telefon er som å snakke til en forsamling og ikke vite om de elsker deg eller hater deg, og ikke ha noen annen mulighet til å finne det ut på enn din notorisk upålitelige og ugangskråkete lillesøster. Hver gang jeg skal ringe en stor telefon, blir jeg fjorten år igjen og gruer meg i lang tid, tar opp telefonen, legger den ned, tar opp skypen på dataen isteden, logger meg på, av, på, puster, tar sats, går tilbake igjen.
Da jeg var student jobbet jeg som telefonintervjuer på Scan-fact en sommer. Jeg ble skjelt ut, jattet med, ignorert. En gang snakket jeg med en døv gammel dame og brukte flere minutter på å rope Scan-fact og hei og, etter hvert, nei unnskyld jeg ringer et annet sted. Kan jo ikke bare legge på heller. Hun hørte ingenting, men la på selv til slutt med beskjed om at Ouf du får ringe noen av barna mine heller kanskje de kan hjelpe deg.
Senere jobbet jeg som journalist i Universitas. Som helt grønn var mitt første oppdrag å ringe Odd Einar Dørum for å sjekke om det var noe i visse rykter om lånekasserenta eller hva det nå var. Skjønte det ikke helt den gangen heller, og var lettet da jeg etter å ha blitt overrent av Dørums ordflom (stilt inn på automat) i noen minutter, kunne legge på og vende meg mot redaktøren for å si at det ikke var noe i ryktene som gikk. Redaktøren så på meg og slo ut med armene. Jeg fikk oppdraget fordi selv ikke en nybegynner kunne ødelegge noe sån enkelt som å sjekke rykter. Jeg fikk ikke neste politikersak fordi jeg sikkert ville kunne føkke opp den også og ta deres første innledende flsokler for god fisk.
Når man ringer har man bare stemmen å gå etter, det er det. Man kan ikke nikke, vifte med armene, smile, se på eller fra den andre, bevege seg... Det er bare stemmen og moduleringene igjen. Og det er en så direkte ting, nesten som å gå opp til en person på gata og spørre om noe uten først å bukke litt, unnskylde seg, fange blikket osv. Man sier bare Hei, jeg lurte på om jeg kunne snakke med X. Å ringe for å bestille billetter er greit, det er samme som man gjør i en billettluke. Men å ringe en nestenukjent om vagere ting? Å ringe min tremenning for å avtale biling til slekta nedover? Takk gud for sms.
Til slutt gidder man ikke stresse. Til slutt gjør man det bare: man ringer til et kontor og får den informasjonen man skal ha, helt uten å stresse med det. Til slutt synes man at 14-åringshet er overdrevet for en trettiåring. Og så viser det seg at samtalen er hyggelig likevel, at det er et koselig menneske i andre enden, at det i andre enden er et menneske som har de samme grillene med telefonering. Og man gremmes over alt stresset.
Og går det til helvete likevel kan man jo uansett bare slenge på røret, metaforisk talt. Men det er jo også en kamp med de sosiale normene, man avslutter ingenting sånn uten videre, ikke for sitt eget beste engang...
Da jeg var student jobbet jeg som telefonintervjuer på Scan-fact en sommer. Jeg ble skjelt ut, jattet med, ignorert. En gang snakket jeg med en døv gammel dame og brukte flere minutter på å rope Scan-fact og hei og, etter hvert, nei unnskyld jeg ringer et annet sted. Kan jo ikke bare legge på heller. Hun hørte ingenting, men la på selv til slutt med beskjed om at Ouf du får ringe noen av barna mine heller kanskje de kan hjelpe deg.
Senere jobbet jeg som journalist i Universitas. Som helt grønn var mitt første oppdrag å ringe Odd Einar Dørum for å sjekke om det var noe i visse rykter om lånekasserenta eller hva det nå var. Skjønte det ikke helt den gangen heller, og var lettet da jeg etter å ha blitt overrent av Dørums ordflom (stilt inn på automat) i noen minutter, kunne legge på og vende meg mot redaktøren for å si at det ikke var noe i ryktene som gikk. Redaktøren så på meg og slo ut med armene. Jeg fikk oppdraget fordi selv ikke en nybegynner kunne ødelegge noe sån enkelt som å sjekke rykter. Jeg fikk ikke neste politikersak fordi jeg sikkert ville kunne føkke opp den også og ta deres første innledende flsokler for god fisk.
Når man ringer har man bare stemmen å gå etter, det er det. Man kan ikke nikke, vifte med armene, smile, se på eller fra den andre, bevege seg... Det er bare stemmen og moduleringene igjen. Og det er en så direkte ting, nesten som å gå opp til en person på gata og spørre om noe uten først å bukke litt, unnskylde seg, fange blikket osv. Man sier bare Hei, jeg lurte på om jeg kunne snakke med X. Å ringe for å bestille billetter er greit, det er samme som man gjør i en billettluke. Men å ringe en nestenukjent om vagere ting? Å ringe min tremenning for å avtale biling til slekta nedover? Takk gud for sms.
Til slutt gidder man ikke stresse. Til slutt gjør man det bare: man ringer til et kontor og får den informasjonen man skal ha, helt uten å stresse med det. Til slutt synes man at 14-åringshet er overdrevet for en trettiåring. Og så viser det seg at samtalen er hyggelig likevel, at det er et koselig menneske i andre enden, at det i andre enden er et menneske som har de samme grillene med telefonering. Og man gremmes over alt stresset.
Og går det til helvete likevel kan man jo uansett bare slenge på røret, metaforisk talt. Men det er jo også en kamp med de sosiale normene, man avslutter ingenting sånn uten videre, ikke for sitt eget beste engang...
Etiketter:
arbeid,
kommunikasjon,
Universitas
09 januar 2007
Joe the stripper
Det skjedde ting på basketbanen som jeg ikke turte å ta opp samme dagen, ikke engang dagen etter, ikke før nå. Det skjedde ting jeg enten skammer meg veldig over eller stiller meg litt utenfor og lurer på hvor alt bråket kommer fra. Litt flaut, men hvorfor flaut? Litt feil, men hvorfor feil? Og hvorfor i det hele tatt gjort?
Etter kampen samler man alltid inn draktene så en av oss kan vaske dem. Denne gang var det S. Dessverre for oss andre har S alltid dårlig tid etter trening og kamp – ikke dessverre fordi han burde ha dusjet mer, men dessverre denne gang fordi han dro rett fra kampen og hjem og derfor måtte få draktene med en gang, fort fort. Vi stod bak benken vår, nå okkupert av et damelag som nettopp hadde sendt utpå sine fem startingspillere. JT dro av seg singlet og shorts og sa noe om at man kunne jo nesten kalle bokseren hans en shorts, den var svart, hehe. Jeg var forvirret. Ikke av JT, ikke av S, ikke av GR som coachet jentene og som jeg burde ha sagt hei til men som var omkranset av jentene sine hele tiden. (Hei, forresten, GR!) Ikke av noenting, egentlig, bare litt sliten av kampen og i den litt avsondrede sinnsstemningen man av og til kommer i når man har konsentrert seg om spillet såpass lenge og det ikke var slitsomt nok mentalt til at man trenger å hente seg inn igjen. Litt bortenfor meg selv, kanskje. Så når JT drar av seg draktene, gjør jeg det også. Og når han tar på seg en annen shorts, kommer jeg på at min andre shorts er i garderoben.
I slike øyeblikk bør man bøye seg for sine blundere og innrømme dem. Unnskyld, faen, kan jeg få draktshortsen min tilbake? Bare til garderoben? Men det gikk ikke. Isteden fikk jeg det or meg at t-skjorta mi dekket de viktigste bulene, men at jeg likevel var så naken det likevel gjaldt å komme seg til garderoben så fort som mulig. Dermed besluttet jeg meg for å løpe dit.
Uheldigvis beregnet jeg kampen dårlig, slik at når jeg løp forbi kortenden av banen, var begge damelagene i fullt firsprang ditover fra den andre siden. Hadde det vært en god film-mann der, ville han ha fått det til å se ut som om de løp etter meg, en svett mann med svart t-skjorte, svarte, store basketsko og en gammel, slaskete, lysegrå boksershorts – joggende mot den forjettede garderobeinngangen. Det føltes litt naknere og mer åpenlyst enn jeg hadde håpet.
At jeg møtte et par i gangen til garderoben, hørte bare til. Og at de, en av hvert kjønn, smilte og stirret og måpte litt, lot jeg meg ikke affisere av. Ikke i det hele tatt. Det eneste var at S kom inn i garderoben fem sekunder etter meg for å hente de siste draktene. Hele strippingen forgjeves...
I etterkant er jeg ikke så flau. Ikke over nakenheten, i alle fall. På stranda går menneskene enda naknere, og det er helt greit. I aerobictimene har folk på seg korte tights som buler enda mer enn min gamle bokser. Å spille i bar overkropp er standard som lagmarkør på baskettreningene. For naken var jeg egentlig ikke. Men sosialt passende? Det var mindre klær enn alle andre, mindre enn forventet, det så dumt ut med de store basketskoene nederst, og det viste tegn på en uvanlig dårlig utviklet sosial antennebruk der og da. Det er "sånt man bare ikke gjør". Det er sånt alle ville ha ledd hysterisk fnisete av på ungdomsskolen. Og jeg?
Jeg er veldig delt om jeg skal synes jeg er tøff som utfordrer de sosiale konvensjonene eller bare tankeløs som ikke oppfatter dem. Akkurat nå håper jeg bare at det ikke skal bli noe man husker meg for som etpar på basketlaget i Halden husket meg fordi jeg en gang hadde en boksershorts med ødelagt strikk: "Sloggi" kalte de meg i flere måneder.
Etter kampen samler man alltid inn draktene så en av oss kan vaske dem. Denne gang var det S. Dessverre for oss andre har S alltid dårlig tid etter trening og kamp – ikke dessverre fordi han burde ha dusjet mer, men dessverre denne gang fordi han dro rett fra kampen og hjem og derfor måtte få draktene med en gang, fort fort. Vi stod bak benken vår, nå okkupert av et damelag som nettopp hadde sendt utpå sine fem startingspillere. JT dro av seg singlet og shorts og sa noe om at man kunne jo nesten kalle bokseren hans en shorts, den var svart, hehe. Jeg var forvirret. Ikke av JT, ikke av S, ikke av GR som coachet jentene og som jeg burde ha sagt hei til men som var omkranset av jentene sine hele tiden. (Hei, forresten, GR!) Ikke av noenting, egentlig, bare litt sliten av kampen og i den litt avsondrede sinnsstemningen man av og til kommer i når man har konsentrert seg om spillet såpass lenge og det ikke var slitsomt nok mentalt til at man trenger å hente seg inn igjen. Litt bortenfor meg selv, kanskje. Så når JT drar av seg draktene, gjør jeg det også. Og når han tar på seg en annen shorts, kommer jeg på at min andre shorts er i garderoben.
I slike øyeblikk bør man bøye seg for sine blundere og innrømme dem. Unnskyld, faen, kan jeg få draktshortsen min tilbake? Bare til garderoben? Men det gikk ikke. Isteden fikk jeg det or meg at t-skjorta mi dekket de viktigste bulene, men at jeg likevel var så naken det likevel gjaldt å komme seg til garderoben så fort som mulig. Dermed besluttet jeg meg for å løpe dit.
Uheldigvis beregnet jeg kampen dårlig, slik at når jeg løp forbi kortenden av banen, var begge damelagene i fullt firsprang ditover fra den andre siden. Hadde det vært en god film-mann der, ville han ha fått det til å se ut som om de løp etter meg, en svett mann med svart t-skjorte, svarte, store basketsko og en gammel, slaskete, lysegrå boksershorts – joggende mot den forjettede garderobeinngangen. Det føltes litt naknere og mer åpenlyst enn jeg hadde håpet.
At jeg møtte et par i gangen til garderoben, hørte bare til. Og at de, en av hvert kjønn, smilte og stirret og måpte litt, lot jeg meg ikke affisere av. Ikke i det hele tatt. Det eneste var at S kom inn i garderoben fem sekunder etter meg for å hente de siste draktene. Hele strippingen forgjeves...
I etterkant er jeg ikke så flau. Ikke over nakenheten, i alle fall. På stranda går menneskene enda naknere, og det er helt greit. I aerobictimene har folk på seg korte tights som buler enda mer enn min gamle bokser. Å spille i bar overkropp er standard som lagmarkør på baskettreningene. For naken var jeg egentlig ikke. Men sosialt passende? Det var mindre klær enn alle andre, mindre enn forventet, det så dumt ut med de store basketskoene nederst, og det viste tegn på en uvanlig dårlig utviklet sosial antennebruk der og da. Det er "sånt man bare ikke gjør". Det er sånt alle ville ha ledd hysterisk fnisete av på ungdomsskolen. Og jeg?
Jeg er veldig delt om jeg skal synes jeg er tøff som utfordrer de sosiale konvensjonene eller bare tankeløs som ikke oppfatter dem. Akkurat nå håper jeg bare at det ikke skal bli noe man husker meg for som etpar på basketlaget i Halden husket meg fordi jeg en gang hadde en boksershorts med ødelagt strikk: "Sloggi" kalte de meg i flere måneder.
Etiketter:
basketball,
klær,
kommunikasjon,
kropp
12 desember 2006
Å bli forstått uten videre
I en perfekt verden blir man forstått automatisk og uten videre, og alt man sier kommer fram uten misforståelser og feilhøringer. Perfeksjon er kjedelig.
Jeg har en onkel som hører dårlig. Han har problemer med å få med seg samtaler når flere snakker i munnen på hverandre, og han må ofte lene seg inntil den han snakker med og legge øret inntil den andres munn, nesten,, for å kunne snakke vanlig. Om førti år er jeg der også. Selv nå hender det jeg lener meg inntil mennesker for å høre. (Hørte veldig bra som liten, som så mange barn med astma, men så var jeg i militæret og smalt med Carl Gustaf-kanoner og siden har det vært dårlige greier.) Om førti år vil jeg ikke kunne høre hva folk sier til meg i bil eller på fly, på grunn av bakgrunnsbråket. Det vil ikke være en perfekt verden.
Men samtidig er det en påminnelse om hvor mye man tar for gitt i samtaler, og hvor mange misforståelser som potensielt finnes i samtaler. Siden militæret har jeg misforstått mennesker på hundre forskjellige måter, om førti år er det sikkert mange tusen måter. Og det er en påminnelse om hvor utenfor man kan være om man ikke helt får med seg hva som blir sagt. Hvordan man må velge mellom enten å melde seg ut og oppfattes som arrogant eller prøve å melde seg inn og oppfattes som døvhørt. Som man jo faktisk er. Og når man skjønner at det er en vits den andre kommer med, men ikke får med seg hva som er poenget, skal man da le høflig og falskt eller spørre etter poenget igjen og vise seg som umorsom?
På den ene siden er det fantastisk irriterende med mennesker som sier "hæ" automatisk, så en alltid må gjenta ting to ganger uansett. På den annen side er det fantastisk irriterende med mennesker som ikke tar deg på alvor nok til å si "hæ" når de faktisk ikke hører hva en sa.
Man kan ikke lenger forvente å forstå mennesker uten videre. Men man blir jo ikke forstått uten videre heller, og nå er det klarere enn før hvorfor. Man forvirres ikke lenger, eller blir grønn av irritasjon, av minste tegn til kommunikasjonssammenbrudd. Og det kan jo være en god ting.
Jeg har en onkel som hører dårlig. Han har problemer med å få med seg samtaler når flere snakker i munnen på hverandre, og han må ofte lene seg inntil den han snakker med og legge øret inntil den andres munn, nesten,, for å kunne snakke vanlig. Om førti år er jeg der også. Selv nå hender det jeg lener meg inntil mennesker for å høre. (Hørte veldig bra som liten, som så mange barn med astma, men så var jeg i militæret og smalt med Carl Gustaf-kanoner og siden har det vært dårlige greier.) Om førti år vil jeg ikke kunne høre hva folk sier til meg i bil eller på fly, på grunn av bakgrunnsbråket. Det vil ikke være en perfekt verden.
Men samtidig er det en påminnelse om hvor mye man tar for gitt i samtaler, og hvor mange misforståelser som potensielt finnes i samtaler. Siden militæret har jeg misforstått mennesker på hundre forskjellige måter, om førti år er det sikkert mange tusen måter. Og det er en påminnelse om hvor utenfor man kan være om man ikke helt får med seg hva som blir sagt. Hvordan man må velge mellom enten å melde seg ut og oppfattes som arrogant eller prøve å melde seg inn og oppfattes som døvhørt. Som man jo faktisk er. Og når man skjønner at det er en vits den andre kommer med, men ikke får med seg hva som er poenget, skal man da le høflig og falskt eller spørre etter poenget igjen og vise seg som umorsom?
På den ene siden er det fantastisk irriterende med mennesker som sier "hæ" automatisk, så en alltid må gjenta ting to ganger uansett. På den annen side er det fantastisk irriterende med mennesker som ikke tar deg på alvor nok til å si "hæ" når de faktisk ikke hører hva en sa.
Man kan ikke lenger forvente å forstå mennesker uten videre. Men man blir jo ikke forstått uten videre heller, og nå er det klarere enn før hvorfor. Man forvirres ikke lenger, eller blir grønn av irritasjon, av minste tegn til kommunikasjonssammenbrudd. Og det kan jo være en god ting.
30 november 2006
Bitching
Noen mennesker skal alltid klage. Noen mennesker må alltid syte når ting ikke går deres vei. Noen mennesker kan ikke holde seg fra å rette skyts mot andre når det hadde fungert minst like bra å rette det mot den skytende selv. 'Banna duster. (Disse menneskene er ikke ordentlige klagere, det er viktige forskjeller der. En ordentlig klager er pessimist og defaitist, han synes alt er ille og ingenting kan gjøre det bedre. Han gjør klagingen til en kunst og retter skytset mot alle, også ham selv, men mest mot verden som helhet. De menneskene jeg snakker om her, er målrettede: de klager for å få viljen sin, ikke fordi de liker å klage. Og de føler seg bra når de kan jukse seg til en seier – en ekte klager ville bare bli enda mer nedtrykt av at det lønner seg å jukse.)Eksempel. På basketen i dag var det en uekte, upoetisk, sytete klager. Hvert eneste angrep mente han at han ble feilet. Det var kanskje feil noen ganger, men aldri harde feil (da sa forsvareren fra), men som regel virket det bare som om klageren var sur fordi han ikke klarte å skåre. Noen ganger var forsvareren usikker på om det var feil, noen ganger virket det nesten som om han glemte å si fra, glemte å kalle feilen. Hva gjorde klageren da? Hva bør man gjøre da?Man bør snakke med forsvareren, rolig. Klageren skrek ut eder og galle, "Kom igjen, da!", og ble sur på alle på banen. Man bør spille videre. Klageren stoppet opp. Man bør unnlate å la sitt dårlige humør spre seg ved å småjukse for å ta igjen. Klageren slo ballen litt vekk når andre skulle ha den, han ropte at det ikke var feil når noen på hans lag kunne ha blitt dømt (som for å vise at det sikkert hadde blitt feil om han ikke ropte siden alle på det andre laget er teite). Man bør prøve andre måter å skåre på, siden det ene movet man har tydeligvis blir verken skåring eller feil. Klageren gjorde det samme, om igjen og om igjen, og klagde mer og mer. Man bør følge reglene som uuttalt har blitt utviklet i den gitte kampen. Klageren var overbevist om at hans regler var de som gjaldt. Men bør godta at de samme reglene skal gjelde for alle. Klageren mente at han hadde en slags spesiell beskyttelse. Man bør spille for å ha det gøy. Klageren? Om han hadde det gøy selv vet jeg ikke, men han gjorde det ikke gøyere for oss andre. Ofte når han drivet våget jeg ikke spille forsvar på ham, siden han uansett ville bli sur og kjefte og smelle, selv om det ikke var feil i det hele tatt. Men det var det jo, feil: fra hans side var alt feil.Til slutt ble det da også antydninger til munnhuggeri på hans eget lag. Slutt å bitche, som en av dem sa til ham. Han mente at han måtte da si fra, noen måtte da si fra. Javisst... Men skal noen si fra til ham eller er det ikke lov? Og det er alltid måter å si fra på. Neste trening håper jeg at han er mer fornuftig. Eller at noen tar ham i nakken og ser ham i hvitøyet. Problemet med sånne mennesker er at de alltid mener å ha retten på sin side og ikke godtar at det finnes andre måter å se ting på. Jeg har rett, sier de og blir sure om noen våger å si dem mot. Er den eneste måten å få dem til fornuft da å bitche tilbake? Eller går det med et smil og et klapp på skuldra? Hmnei. De må kjempes i senk, er jeg redd. Spennende å se hvordan det vil påvirke laget framover om det fortsetter.
28 november 2006
Turtaking på utenlandsk
Har du prøvd å sitte med mennesker som snakker et for deg ukjent språk og late som om du skjønner alt de sier? Nikke og smile til riktig tid? Si ja og nei og komme med de få frasene du kjenner på dette språket? Skålt med? Det rare er at det sjelden er selve språket som er det vanskelige. Det er ofte ikke noe stort problem å le når man skal le, det er bare å henge seg på de andre. Eller svare noe når man blir spurt – skjønner man ikke spørsmålet, kan man nikker og være enig med noe, hva som helst av det den andre sier, ikke bare det han direkte spør om. Og for å skåle trenger man ikke språk. Det rare er at det ofte er mye vanskeligere å vite de små tingene. Hvor man skal se, for eksempel. Satt i kveld med tre eks-jugoer og prøvde å følge med i deres bks-samtale (jeg bad dem ikke slå over til norsk, jeg har bks-eksamen på torsdag, kan ikke så mye jeg bure ha, trenger all den trening jeg kan få), og følte at jeg lyktes ganske godt i begynnelsen. Men så mistet jeg rytmen i samtalen. Så i bordet, som jeg ofte gjør når noen snakker, og så opp på den som snakket idet han (svigeronkel) sluttet. Så over på T, som hadde tatt ordet. Fanget blikket hennes et øyeblikk for lenge etter at hun hadde avsluttet sin tur, slik at det virket som om jeg prøvde å kommunisere noe helt annet enn bare det å være med i samtalen. Så bort på den tredje personen (svigermor) idet svigeronkel tok ordet igjen. Fortsatte å se på svigermor i håp om at hun skulle ta ordet snart igjen. Hun gjorde ikke det, så på skjermsparerbildene på macen og så på meg og så forvirret ut når hun merket at jeg fremdeles stirret på henne, langt etter hennes tur. Og sånn fortsatte det. Uansett hvor jeg så, var det i utakt med hva de ventet av en som kunne språket. Uansett når jeg så på T, virket det som en dulgt kommunikasjonsform, skjult for de andre og likevel så åpenbar at den var uhøflig. Og alt jeg prøvde var å late som om jeg var i samtalen.Etter to timer ga jeg opp og satte meg ved macen for å skrive dette. Nå er neste problem å sette seg tilbake med dem og bli med i samtalen "igjen" – uten å ane hva de egentlig snakker om og hva jeg skal kunne si, på noe språk, for å signalisere at jeg er en del av gruppa...
23 november 2006
Raringer og skjeve ryggsekker
Hvorfor går så mange barn og raringer med den ene eller begge ryggsekkremmene nedenfor skuldrene? Barn skjønner jeg, de er små og sekken er stor. Men raringer? Mennesker som jeg ser en ekstra gang på på gata fordi jeg ikke skjønner hvordan de tenker? Mennesker som synger høyt på trikken? Mennesker med rufsete skjegg, prangende annerledes klær? Mennesker som subber når de går?Det er en mann jeg har sett gjennom ti år. Han var der på Blindern da jeg begynte å studere, han studerte et eller annet samtidig med meg, og siden har jeg sett ham av og til i byen. I andres øyne er han kanskje ikke rar, kanskje helt normal, men for meg har han alltid stått som et typisk eksempel på denne rar-typen jeg snakker om. Han har vilt, uformet skjegg og hår, går med sko som enten er for store eller uknyttet, subber når han går – og selvfølgelig, har den ene remmen på ryggsekken nedenfor skuldra. Har også hørt ham nynne høyt til seg selv når jeg passerte, som om han ikke brydde seg om hvem som hørte ham, noe som lett kan oppfattes som en sosial megablunder i Norge. På den annen side har han ikke dumme øyne, han ser oppegående i hodet ut, og å kalle ham rar slår kanskje bare tilbake på meg selv.Like fullt, jeg ser ikke hvorfor en oppegående person skal velge å gå med sekken på snei konstant. Av og til er én ting, når man er sliten i skuldrene for eksempel, men alltid? Det må da være mye mer slitsomt? Den vil skli ned stadig vekk, man må dra den opp igjen hele tiden (som barn med for store sekker gjør), jakka nærmest rives av, armene blir slitne, kanten på sekken nederst gnager seg inn i korsryggen og slår kanskje også inn i rompa, slik at det blir vanskelig å gå normalt. Det er ikke farlig å bruke ting annerledes enn de er ment å brukes, men det er sjelden det er noe gevinst i det...Så jeg kommer meg ikke unna at det er rart å gå med sekken nedenfor skuldrene, og at de som gjør det er mennesker som jeg må se på en ekstra gang når jeg treffer dem, se for å skjønne eller ikke skjønne, se for å klare å vite hvor jeg har dem. Det øyeblikket jeg innser hvorfor det kan være bedre å la sekken skli ned på denne måte, vil være et øyeblikk som plutselig gjør mange mennesker helt normale: plutselig vil jeg måtte se etter andre ting for å båssette raringene. Men det er lenge til.
Etiketter:
kommunikasjon,
mennesker,
undring
Abonner på:
Innlegg (Atom)