Dette helvetes "noe"!

Har hatt en diskusjon med en troende igjen. Spurte igjen hva den troende trodde på. Fikk igjen svar som de følgende, hentet fra tilfeldige nettsider:

"jeg tror på NOE.
hva dette noe er, vet jeg ikke. det er noe som er større en mennesket, det er noe udefinerbart."

"jeg tror....
men ikke på jesus eller Gud i form for kristendom....
ikke noen religion egentlig..."

"Jeg tror på NOE. Tror vi har guidere, tro på en Gud men ikke nødvendigvis den kristne Gud. Har opplevd merkelige ting i mitt liv som sier meg at det MÅ være noe der."

Syder igjen av frustrasjon og aggresjon.

Tenk deg en diskusjon mellom en fotballdommen og en trener. Dommeren har nettopp gitt rødt kort til en av trenerens spillere. Treneren vil vite hvorfor, hva som forårsaket utvisningen. Han sparket den andre spilleren i ansiktet, sier dommeren. Men han var ikke i nærheten av ansiktet med foten eller beinet sier treneren. Men han slo den andre spilleren i magen, sier dommeren. Men han hadde hendene på ryggen, sier treneren. Men han gjorde NOE, sier dommeren og går vekk, som om diskusjonen er over.

Er det vanskelig å forstå at treneren da blir sydende av frustrasjon og aggresjon? Er det vanskelig å forstå at det religiøse NOE er på samme nivå?

Jeg kan forstå at følelser kan være veldig vanskelige, innimellom umulige, å sette ord på. Også religiøse følelser. Jeg kan skjønne at religiøse opplevelser oppfattes som ordløse og overveldende, en slags alt-er-forklaret-følelser som ikke kan plasseres i de vanlige boksene. Jeg kan forstå at en troendes argument kan være at selve troen er utenfor denne verden, at trosobjektet er utenfor rom og tid og vår virkelighet og dermed ikke kan diskuteres om.

Men det er nettopp de disse religiøsitistene ikke sier. De åpner med brask og bram og mener at deres Gud er alt i verden, styrer alt og står bak alt. Så drives de fra skanse til skanse i løpet av diskusjonen og ender til slutt med slike meningsløse utsagn som de over. "OK, så er kanskje ikke Gud i verden her og kanskje det ikke er en gud engang og det er kanskje ikke skjebne eller telepati eller homøpati ut fra dine argumenter, men det finne NOE som er større enn oss mennesker, det vet jeg for det føler jeg. Sterkt."

En sann følge av dette hadde vært å bli asketisk munk for å komme nærmere det guddommelige. Men det er selfølgelig utelukket for dem. En annen utvei hadde vært å vite hva de tror på, å ha tenkt gjennom litt, å ha beskrivelser eller argumenter som i alle fall indirekte beskriver det de mener er det guddommelige. Men det er selvfølgelig ikke noe de bruker krefter på. En tredje måte er å hevde at logikken ikke gjelder for deres guddom. Men de er tvertimot store fans av logikk så lenge den støtter deres syn; så fort logikken viser seg å være inkompatibel med det de mener om ud, kaster de den uten flere fakter helt enkelt overbord.

Alt de gjør, er å enda opp i den ytterste vage unøyaktighet, NOE, og så med forulempet mine hevde dette er Sannheten. Sannheten er NOE!

Jeg prøver alltid å møte de jeg diskuterer noe med, med såpass respekt at jeg godtar deres argumenter. Er deres argumenter bedre enn mine, tar jeg trolig feil. I aller minste fall overkjører jeg ikke logikken for å beholde rett. Men religiøsitister? Blåser i argumenter, blåser i sannhet, vil bare beholde NOE som de aldri vil være i nærheten av å vite hva er. NOE som ikke engang er et luftslott - snarerer en prompepute. NOE som er tre bokstaver, en konsonant og to vokaler, som ikke refererer til noe annet enn en panisk frykt for kanskje å ta feil. Men hvordan kan man ta feil når man ikke mener noe?

Neste gang tror jeg at jeg går vekk. Neste gang en dame (eller mann, men det er ofte middelaldrende damer) begynner å snakke om NOE, at hun ikke tror på en bestemt gud eller følger en bestemt religiøs eller alternativ retning, men bestemt mener at det er NOE et sted som er NOE, på en eller annen måte - neste gang kommer jeg til å snu på hælen og komme meg vekk så fort som mulig. Denne damen vil ikke respektere noe av det jeg sier. Hun vil ikke forandre en tøddel av det hun mener, hun vil ikke innse at andre kanskje vet andre ting, hun vil ikke være i diskusjonen for æ lære. Hun vil bare ha bekreftelse på at hennes vage, lillaskjerfete, fjåsete new age-aktige svadafølelse av et logikkovergrep er en dypere sannhet enn noe av det noen andre har kommet fram til. Nei, neste gang, snur jeg meg fort og går langt vekk.

Om ikke, er jeg redd jeg kaster ting i veggen av ren frustrasjon.

Perfekt par

T og jeg passer sammen. B har sett det i tallene. Blant annet har vi begge 2 i våre fødselsdatoer: det tyder på harmoni. (Men hvor mange har ikke det? Alle født i februar har det, det er en snau tolvdel av alle; alle født den andre, tolvte, noe-og-tyvende har det, det er en drøy tredel av alle; om man tar med første siffer i årstall, har *alle* født i dette årtusenet et totall i sion fødselsdato.) Vi har begge unike tall, hva det nå enn betyr. Og T skal bli fredsmegler. Helt sant, det står i tallene...

Slik tallspådomskunst er ganske fantastisk. Finn tverrsummen av sifrene i fødsesdatoen din, og vips har du en komplett oversikt over hvem du egentlig er. Hva sammenhengen er? Hvordan det kan ha seg at navnet eller datoen din, og enda mer, tverrsummen av tilfeldig valgte verdier på navnet ditt, skal avgjøre hvem du er? Pft. Ingen forklaring.

Det er en million numerologi-steder på nettet. Jeg prøvde et sted nå med Ts tre navn: Bare fornavn, bare gammelt navn, bare nytt navn (med mitt). Det ga tre helt forskjellige svar. Når jeg tastet inn mitt navn, derimot (bare fornavn), fikk jeg det samme svaret som for T (med bare fornavn): "Many people call themselves your friend. You are a natural peacemaker and diplomat". Andre steder ville helt sikkert ha kommet opp med andre svar.

Nå skald et sies til dette stedets forsvar at det ar mange ting det sa om T og meg, og noen steder var det forskjellig. Men dette er likevel bare piss på samme måte som astrologi: man tar enkelte fakta, kobler det ad ukjente veier til vage generaliseringer om mennesker, og vips, man har noe som vil bli trodd på av de som vil tro.

På den annen side er det de færreste som tror på numerologi. MAnge leker med det, mange synes det er gøy å finne utsagn som passer eller ikke passer på en selv. Det er som en selskapslek på et vorspiel. Når B ringer og forteller at tallene er på Ts og min side, er det ikke fordi hun *tror* på det. Hun vil ikke rammes av hva skepdic sier om denne talleken: det er ikke sant for B. Ikke *sant*, ikke dypest sett. En lek, bare.

På den tredje side. Om hun virkelig tror på det? Om hun faktisk innretter livet sitt etter det? Om hun synes jeg og T passer godt sammen fordi tallene våre skal gjøre det? Ouf. Tenk om vi ikke hadde passet sammen i tallene, hadde hun likt oss mindre av den grunn?

Ouf. Jeg får ta det som en tillitserklæring: hun liker oss sammen og ser bare tegnene for at vi passer sammen. Tallene betyr ingenting. Innstillingen på forhånd alt.

Nei, hun tror ikke på det. Ingen kan *tro* på numerologi.

Tenk på et tall

Etter suksessen med Dagens Næringsliv har jeg nå begynt å abonnere på Dagsavisen i samme type abonenment: gratis i noen uker og deretter ingenting. Dvs, egentlig er det T som sendte sms og fikk avisa på døra, men jeg så den samme reklamen på T-banen og hadde tenkt på det samme mange ganger da avisa plutselig lå der en vakker morgen. Så det er like mye mitt.

På den ene siden er Dagsavisen bedre enn DN: man slipper børssidene, bissnisstenkningen, menn i dress som smiler sleskt og skryter av at de tjente tre millioner i forrige uke. På den annen side har Dagsavisen lottoguide.

En lottoguide er en sjelden (ingen treff på norsk i google) og lavpannet ting. Da lotto kom til Norge i 1986, hadde Dagbladet en helside med lottotallenes historie: hvor mange ganger de hadde blitt trukket ut siden starten, hvilke tall som var i form, hvor lenge siden sist de ble trukket ut osv. De hadde til og med en lotto-ekspert som satte opp en lottorekke basert på denne statistikken. Så vidt jeg vet, gikk den aldri inn med sju rette, noe som kanskje er like greit, for da hadde det vært så mange som hadde delt førstepremien at de hadde fått småsmuler.

Dagbladet gikk fort vekk fra denne dustete helsiden. Men i dag, fredag 16. februar 2007, slår jeg opp på sportsresultatsiden til Dagsavisen og hva skuer mine lyseblå? En lottoguide.

Nå har de riktignok bare ren statistikk, ikke en lottoeksperts rekke som Dagbladet hadde. Men det er mye spennende å lese ut av statistikken også.



For eksempel det faktum at det er hele 18 uker side 22 var med i trekningen, og 13 uker siden 2 var med, og at ingen andre er over 10. Dette betyr at 2 og 22 er store favoritter neste trekning. På den annen side er også 2, sammen med 4, de som har blitt klart minst trukket ut av Fortuna, den maskinen Norsk tipping har brukt siden uke 3 i 2004. Betyr dette at de har et dårlig forhold til hverandre? At 2 har en mikroskopisk vektfeil slik at Foruna hopper over den kula?

I den andre enden av skalaen er 1, 9, 12 og 15: disse er de eneste spm har blitt trukket ut mer enn 40 ganger på Foruna, og det er henholdsvis 0, 2, 0 og 1 uke siden de var med sist. Så dette er tydeligvis yndlingstallene.

På den annen side er det ingen tall som har vært tilleggstall like sjelden som 9. Jeg er forvirret.


Kanskje den mest avslørende statistikken er TOTALT siden lottostarten. Da jeg og bror spilte amerikaner med opphavet for noen år siden, spilte til vi fikk poengskåre på flere tusen (52 er for pingler), nevnte pappa alltid at det jevner seg ut i lengden. I begynnelsen av kortkula hadde G kanskje halvparten så mange poeng som meg, men etter hundre kuler var forskjellen bare på noen få prosent. Uansett hvor elendig han egentlig spilte. Det er det samme med lottokulene: de siste ti ukene viser kjempeforskjeller, fra 0 til 5 ganger har de forskjellige kulene vært med. Totalt, derimot, går de fra 209 til 263. Og denne forskjellen kommer bare til å bli mindre etter hvert som årene går. Om femten år vil total-kolonnen være enda mer åpenbart meningsløs enn den er nå.

Men kommer Dagsavisen til å slutte å ha en lottoguide av den grunn? Neppe. Idioter finnes det mer enn nok av, og mange av dem er idiotiske nok til å kjøpe aviser som har lottoguider.

Det er ikke umulig jeg prøver å finne andre arenaer for mitt idioti enn å lese Dagsavisen på fredager i framtiden...

Et navn, ikke mer

Alle vet at amerikanere er teite fordi de ikke vet hva hovedstaden i Polen heter, eller vet hvilken verdensdel Malawi er, eller tror at Norge er en by i Sverige. Men når kommer man seg over et så teit nivå? T har kommet hjem med en liste over mulige steder vi drar ut om halvannet år, dvs ambassader som kan bli ledige når hun skal ut, og det slo meg hvor mange av stedene som bare er navn og ikke mer. Selv de kjente stedene. Hva vet man egentlig om Dar-es-Salaam, for eksempel? Et kjent navn, et navn man har hørt hele livet, og likevel – ingenting. Ikke om det er en millionby eller en liten landsby, ikke om den ligger ved havet eller på fjellet, ikke om det er parker der eller bare asfalt. Er det så mye bedre enn å ikke vite at hovedstaden i Sveits er Bern? Nesten mer ærlighet i det; at jeg kjenner til en bokstavkombinasjon gjør meg ikke verdensvant og er ikke nok til at jeg kan hovere over de uvitende, samme hvor mye jeg tror det.

Ramadan og en amerikaner

Når slutter Ramadan? Første treff når man googler "Ramadan finishes" er en et spørsmål fra en amerikaner som lurer fordi han har hørt rykter om at opec vil sette opp oljeprisen når ramadan slutter og han vi gjerne fylle tanken på bilen før den tid... Se her.

Intelligent og intelligent, fru Blom

Var på foredrag med Paul A. Nelson (eller her) på Blindern i dag. Selsom opplevelse. Han forventet absolutt ingen støtte, sa han var vant til å få bare motbør og at han forfektet en kontroversiell tese. Ordstyreren, filosofiprofessor Nils Roll-Hansen, var så irritert på Nelson at han formerlig sydet. En gang vendte han seg mot publikum og klaget over at vi ikke var kritiske nok. Men, ærlig talt, det var ikke langt unna at Nelson sa så mye dumt at det føltes meningsløst å motsi ham. Det var det vanlige argumentet om irredusibel kompleksitet, om at en flagellus (var det det den het?) i kroppen var uforklarlig i sine enkelte deler og dermed ikke kan ha blitt utviklet men skapt. Dette argumentet har funnets siden Darwin, men mister stadig mark ettersom vitenskapen finner ut mer og mer: i begynnelsen var det øyet som var det irredusible, men det har de gått bort fra, det er for lett å skjønne at et proto-øye er bedre enn ikke noe øye.

Det var et argument med at vitenskap nødvendigvis må snakke om teologi, selv om de eksplisitt (meta-)benekter at det er en del av vitenskapen. Han mente at når Gould bruker mindre fungerende ting i naturen, som det er mange av, som bevis for at en intelligent skaper ikke kan stå bak det hele, så tar han utgangspunkt i en perfekt skaper. Det kan da også finnes en hit-and-miss-skaper som ikke alltid får til det han prøver på? Dette argumentet stemmer for så vidt, men hvem i alle dager snakker om en feilbarlig Gud i våre dager, når antikkens guder er borte? Dessuten er hele argumentet snikete. Goulds argument går rett mot kreasjonistene, de som mener at Gud skapte verden og at evolusjonsteorien er feil. Det er ikke noe problem å lage et lignende argument mot en hitandmiss-gud.

Alt i alt druknet alle gyldige innsigelser og innvendinger han hadde i en hel drøss tendensiøse og ensidige kvasieksempler som bare hadde det ene formålet å snikinnføre gud i vitenskapen igjen. Han virket som en relativt hyggelig mann, men at han ikke vedkjente seg dette endeformålet, og at han uansett aldri rikket seg en millimeter fra sin posisjon, aldri gikk inn i en debatt for å lære men for å vinne, gjorde ham nokså uspiselig. Som da han spurte en professor som hadde stilt ham et kritisk spørsmål: "Er det LOGISK MULIG at det kunne tenkes at det muligens ikke er til å se bort fra at det ikke er umulig at en intelligent skaper er en mulighet som må undersøkes i dette tilfellet?". Omtrent ordla han seg, og vi i publikum måpte litt over at han på denne måten mente å vinne en viktig seier. Gud i seg selv er en logisk umulighet, hvordan skal da nettopp en teoretisk logisk mulighet gi støtte til hans syn? Kvasi alt sammen, kvasivitenskap og kvasiærlighet overfor egne argumenter.

En annen stor ting hang sammen med mine basketknær. For lenge siden hadde jeg en periode vondt i knærne av all spillingen. Da jeg gikk til legen mente han det var, skal vi se, slå opp i boka, vondt her ja, Sinding-Larsen. Der andre hadde Schlatters, hadde jeg Sinding-Larsen. På seminaret var det en mann som tok ordet som presenterte seg som det, Sinding-Larsen. Han virket, på godt og ondt, som en innavlet akademiker. Jammen ikke rart knærne var vonde.