Viser innlegg med etiketten trening. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten trening. Vis alle innlegg

27 mars 2007

Løpe nå

Løp til jobben i dag med min nye Garmin 305. Satte den i gang litt sent, men fikk likevel ut alle de dataene jeg skulle, og fikk lagt dem på nettet til llmenn forlystelse. (Følg lenken i overskriften: om den klikker er adressen www.nistonasneslin.motionbased.com) Løp sakte, og fikk likevel skyhøy puls. Jeg må enten ha et veldig ivrig hjerte eller være i veldig form. Har forsåvidt hatt kjempehøy puls de gangene jeg har testet meg på jogging før, må være noe innebygd på en eller annen måte. At det er genetisk, fra starten av, ikke noe å gjøre med. Eller, igjen, at jeg er i kjempedårlig form.

Etterpå la jeg løypa inn i Google Earth. Planen er nå er å legge alt jeg løper inn i Google Earth og få et fint mønster over de delene av oslo jeg har løpt. T mener jeg er nerd.

Jeg er det, til tider. Men nå blir jeg hvertfall en mer trent nerd. Men helvete da, en puls på 180 på en lett joggetur? Pfff....

EDIT: http://trail.motionbased.com/trail/user/nistonasneslin er lenken, takk K.

23 mars 2007

Garmin 305...

Jeg har kjøpt meg en Garmin Forerunner 305. Jeg har kjøpt meg en fansi fansi løpeutstyrsgreie, den perfekte kombinasjonen av nerderi og treningsnarkomani. Foreløpig er jeg mer nerd enn narkoman, type trening, men det kommer. Det må komme nå. Kjøpe seg en Garmin Forerunner 305 (bare si ordet er en glede) uten å bruke den? Uten å løpe mye? Ikke minst fordi alt kan lagres; ikke minst fordi jeg tenkte å legge alle data slik at treneren min (tilfeldigvis også min far) får med seg hvor mye og godt jeg trener. Det holder ikke lenger å si at "det går bra" eller "løp som en vnd". Nå vil han ha altavslørende tall å vurdere.

Garmin Forerunner 305 er en GPS-dings å ha rundt håndleddet, nesten som en klokke. Den måler utrolig nøyaktig hvor langt og hvor fort du løper ved å sjekke med signaler fra satelitter i bane der oppe rundt jorda. Det er en skremmende, fascinerende tanke at posisjonen din kan beregnes så nøyaktig så langt borte fra. Dessuten kommer den med pulsmåler. Og måler høydeforskjell i løypa du løper. Og alt dette vet jeg før jeg engang har åpnet esken.

Hentet nemlig dingsen på posten i dag tidlig, men jobbet hele dagen og måtte nøye meg med å ha Garminen ved siden av pcen, uten å ta av brunpapiret engang. Da jeg kom hjem for halvannen time siden, dro jeg rett ut: T skal ha jentesamling og jeg må skrive ting ferdig, blant annet en tale til det siste gravferdstalekurset i morgen. "Vi er her for å minnes..." osv. Og skrive en bloggpost, selvfølgelig. Første gang man bruker garmintingen (jeg vet ikke helt hva jeg skal kalle den ennå¨: Truls? Frank? Hårek? Bertrude?) skal man lade den i tre timer, stod det i bruksanvisningen. Og det rekker jeg ikke i dag. Så jeg lar den ligge i esken og føler meg stolt som en unge som ikke har åpnet gavene på før julaften. Eller til og med første juledag.

Om en dag eller tre legger jeg ut en lenke her til min trening. Om en dag eller tre får hele verden se min puls, hvor jeg løper, hvor fort det går, hvor lenge og langt. Heldigvis kunne ikke størsteparten av verden bry seg mindre, men bare vissheten om at ting ligger ute og alle *kan*, om de vil, se det, vil være det som får meg til å komme i den formen jeg alltid har trodd jeg en gang har hatt, en gang i en annen verden, en gang for lenge siden, det ene livet jeg nesten vant en gren i den olympiske leker. I antikken Hellas.

Nå er det gravferdstaleskriving. Ikke Garmin-lek før talen er ferdig. Lover. Kors på halsen.

Opp-ned-kors, er det da et jugekors...?

21 mars 2007

På svømmer'n

Tro mot flere dagers intense løfter til meg selv (og T) og mange mislykkede forsøk på å komme seg dit jeg lovte å være på den tiden jeg lovte å være der, var dette endelig dagen. Endelig holdt jeg løftet. På den annen side ble det avbrutt fortere enn planlagt.

Jeg begynner å jobbe på Blindern kl ti, og så med det en utmerket sjanse til å trene før jobb. Stå opp med T, rekke frokost til og med, og så fx svømme en kilometer? Ja. Ikke minst fordi K og jeg har et nytt veddemål gående etter at hans fot forbød løping: en form for triatlon med 1 km svømming, 3 km roing, 10 km sykling, alt innendørs på Domus. Så jeg lovte meg selv dette. Jeg skulle svømme om morgenen. Og i dag klarte jeg det.

Halv ni var jeg der. Gikk inn i den borterste garderoben. Tomt. Tok en dusj, som det stod man skulle. Tørket meg med det altfor lille håndkleet, som ble helt vått. BLåste alt inn i et skap, bandt nøkkelen fast i shortssnora og gikk ut. For første gang i en svømmehall på mange, mange år.

Det var så nakent. Jeg var så nakent. Og det trass i at shortsen min var dobbelt så stor som andres, en sånn shorts man nesten kan spille basket i, en som rekker ned til knærne. Jeg gned henda mot hverandre, som om det var kaldt (det var litt kjølig, faktisk) og gikk rundt bassenget til den lave enden. Skled nedi. Pustet tungt, oufouf, som man gjør når man plasseres i et litt for kaldt elle rlitt for uvant vått element. For det var ganske kjølig, faktisk. Og sinnsykt vått.

Fra begynnelsen av hadde jeg tenkt å svømme i en av banene, hvor man svømte fort og med høyrekjøring. Jeg begynte nokså midt på i det store bassenget. Ble tatt igjen av en gammel mann. Prøvde å crawle. Det varte i fire tak. Stoppet opp etter tre lengder og pustet tungt.

Fader ta, jeg er da ikke så dårlig svømmer? Sparker fra i bassengveggen, begynner å ta hurtige brystsvømtak, prøver å ha hodet under vannet... Stopper opp, pruster, blunker, kaver. Kommer meg bort til den andre veggen.

Etter tjue minutter står jeg på grunna og tøyer armene med grimaser for å vise at det er en gammel skade eller to der inne. Har svømt en lengde eller to helt innerst, lengst fra rserne. Vurderer å svømme noen lengder til helt innerst da en gammel dame stiger ned i vannet ved siden av meg og begynner å svømme i den innerste banen i nøyaktig det samme tempoet jeg holdt. I hånda holder hun en slags pose: utlagt tarm?

Jeg gir opp. Nok for i dag. fem-seks lengder på tjue minutter, anpusten, støl allerede. Det må være noe med vann og kulde og klor, jeg puster astmatisk før jeg er våt på ryggen.

Men helvete heller, K. Til høsten svømmer jeg som en fisk. Jøstjuvejt.

...fortsettelse følger

15 mars 2007

Heisveis

Gs kontor er i fjerde etasje. G tar heisen. Alltid. I går skulle vi spise lunsj sammen. Jeg gikk trappene ned og kom før ham; jeg gikk trappene opp og kom før ham. Så når er heiser verdt det?

Jeg har en instinktiv aversjon mot heiser. Eller ikke aversjon, men jeg går automatisk mot trappene om det er noen i nærheten. I heiser er det trangt og innesperret. Det lukter svette eller mat av de man heiser med, eller til og med promp, man må anstrenge seg for å følge heiskoden, se et nøytralt sted, man for alle del ikke si morn til en som kommer inn eller hadet idet noen går av heisen (det ble jeg vant til i Köln, en ganske sivilisert og betryggende måte å gjøre det på egentlig), man må ikke nynne for seg selv, ikke snakke i telefonen, ikke puste for tungt gjennom nesa, ikke klø seg, verken kompromitterende eller nøytrale steder, ingenting, bare stå stille og vente på at heisen skal komme fram til etasjen din.

G tok heisen alene. Ikke alle disse tingene er viktige når man er alene i heisen. Faktisk kan det være ganske sjarmerende, ganske så betryggende i en varm, tett kokong. Men da slår moralisten i ryggraden min inn.

Hvorfor skal man ta heisen når man kan gå trappene? I trappene får man mosjon. I heisen bruker man en energi. I heisen kan man bli sittende fast. I trappene kan man stoppe opp, snu når som helst, og man får enslags følelse av hvor høyt opp man skal. Hvor man er i verden når man sitter på kontoret. I heisen er det de samme firkantboksen hele veien. I trappene ser man andre dører, man får med seg hvilke kontorer som ligger i de andre etasjene, man får i gang blodsirkulasjonen og tenker bedre, man kommer som regel før opp (kommer an på heistypen, men), man går aktivt til et sted heller enn å passivt skyfles dit, man kan smile til mennesker man passerer uten å frykte den pinlige situasjonen som oppstår når man smiler og deretter tvinges til å stå ved siden av personen i ti sekunder.

Å ta heis er litt som å kjøre bil overalt. Av og til er det nødvendig, av og til er er det en stor lettelse, men å alltid gjøre det av ren vane? Å ikke gidde å gå to etasjer opp? Hva taper man på å gå i trappene istedenfor? Overskuddskalorier?

Neste gang jeg skal ta lunsj med G, skal jeg printe ut denne bloggposten og spikre den opp på kontordøra hans. Så får han heller ri sine kjeppehester under selve lunsjen og akke seg over at jeg er ekstremt lite effektiv når det gjelder markdsføring og nettverskbygging og sånne ting.

Vi lekte aldri med kjepphester som små, det er kanskje det.

07 mars 2007

Mellomtidshukommelse på treningssenteret

Korttidshukommelse holder informasjon i hodet i cirka tjue sekunder. Etter den tid må infoen overføres til langtidshukommelsen eventuelt legges inn i langtidshukommelsen igjen, ellers glemmer man den. På treningssenteret finnes det også en mellomform: mellomtidshukommelsen.

Fra man låser inn bagen i skapet før treninga til man kommer tilbake for å låse den ut etter treninga, går det vanligvis rundt halvannen time. Når man går ut, gjør man ikke noe som helst forsøk på å huske hvilket nummer skapet har eller hvor det er plassert på skaprekka. Under treninga ofrer man ikke skapet en tøddels tanke. Og likevel, når man kommer tilbake igjen går man rett bort tyil riktig skap og låser det opp som om skapnummeret fremdeles skulle være i korttidshukommelsen. Enkelt og greit. Allerede på vei ut av garderoben aner man ikke lenger hvilket skap det var snakk om.

I løpet av min karriere som trenende på Domus Athletica og Blindern har jeg brukt alle de skapene som finnes mange ganger. Jeg har aldri hatt et fast skap, men tar det som passer ut fra hvordan menneskene er plassert der, hva jeg føler for den dagen, hvilket skapnummer som tilfeldigvis føles passende. Hadde jeg lagret alle disse skapbrukene i hukommelsen, ville jeg ha blitt gal eller i alle fall ha hatt store problemer med å finne fram til riktig skap etter treninga. Hadde jeg prøvd å lagre

Det er som om det er en underbevisst, nesten fysisk hukommelse. De få gangene man ikke treffer riktig skap på første forsøk, må man teste lås på lås bortover rekka før man til slutt finner fram. Jeg har opplevd å prøve alle låsene i hele garderoben, løpe ut til vakta for å rapportere at noen har brutt opp døra og stjålet mine klær, bare for å noen minutter etter oppdage at den første låsen jeg prøvde, var den riktige: den var bare litt trå. Så fort bevisstheten ble koblet inn for å finne fram, var alt bare kaos.

Jeg vet ikke hva det sier om de av oss som alltid har problemer med å finne fram til riktig skap. Enten lar de bevisstheten styre for mye, eller så er de dårlige på å glemme tidligere treninger, eller så har de simpelthen dårlig mellomtidshukommelse.

Det hjelper dem kanskje å vite at selve begrepet 'mellomtidshukommelse' er så lite etablert at denne bloggposten vil være første treff på google for ordet.

28 februar 2007

Tren i Carl Berner-krysset

De har stått i selve Carl Berner-krysset lenge nå. Ikke i selve krysset, bare på fortauet, men så nært midten hvor bilene kjører at det er rart de ikke blir spontanforgiftet av Co2 og Nox og svevestøv og alt som er der. På den ene siden de lysegrønne. På den andre siden de oransje. En kamp for de aller tøffeste.

De grønne er mest standhaftige. De har stått der mest og de har hengt opp masse ballonger oppover i veien. På den andre siden var det de oransje som først begynte med ballonger i sitt hus etpar hundre meter nærmere SInsenkrysset, men om jeg har forstått sakene rett skal nå de grønne overta dette huset og skvise de oransje til et annet og mindre bra sted. Bransjens hakkeorden.

Hei, du, sier de friskt og sprettent til deg når du går forbi. De oransje gir deg en gratis Gatorade, de grønne vil bare ha din signatur for å tegne medlemskap i et eller to år. Hei, du, trener du? Vil du komme i form? På tide å forberede badesesongen? Få vekk litt ekstra, øke kondisen, få overskudd? Da kan du bli med oss, så skjer alt det gode du har drømt om i lang tid nå.

De grønne er de kuleste. De oransje er de billige. De grønne har større muskler. De oransje ser mer normale ut. Men er det noen normale eller kule som ville stå midt i Carl Berner-krysset for å selge noe som helst? Stå i slapset midt mellom T-banen, trikken, bussen, en inneklamt kaffebar og en lampebutikk som alltid har tilbud – for å verve mennesker til overskuddfabrikker? Til det lyset og den gleden de prøver å si at finnes på deres sentre?

De grønne er Elixia (E-lexia eller elik-SIA eller en av de andre måtene det uttales); de oransje er sats, eller unnskyld, SATS. De selger drømmer. De falbyr en bedre kropp og et sunnere liv. Midt på Carl Berner.

Jeg har testet både SATS og Elixia. Jeg har alltid endt opp på Domus Atheltica. Når jeg slutter å snike meg til studentrabattene kommer jeg til å finne et billigere treningssted eller fortsette på DOmus, i Studentidretten. Jeg mener, hvor mye trenger man å betale for å trene?

Jeg mener, hvorfor skulle man trene med mennesker som ikke skjønner at de ødelegger all kondis ved å stå midt i et av Oslos mest forurensede kryss?

04 januar 2007

Blodige tær, et godt tegn

På toppen av min karriere som basketspiller hendte det at jeg tok noen pauser på en måned eller tre. Da blindtarmen røk på exphil, for eksempel, eller da jeg kom tilbake fra basketløse studier i Köln. Det tok alltid lang tid å komme ordentlig i form igjen, og det tar sikkert ikke kortere tid denne gang. Et år med trening, i løpet av neste sesong kommer det tilbake til meg. Når jeg er for opptatt av å leke med barn(et) enn å slite meg ut rundt en oransje ball.

Uansett, når jeg kom tilbake fra treningsoppholdene oppdaget jeg alltid, uten unntak, at jeg hadde begynt å blø i skoene i løpet av treningen. Som basketmann løper man mye på tærne, hopper, skifter retning, og alt dette tærer stort på huden under stortærne. (Whui, ordspill ikke egentlig planlagt, men det presset seg vakkert på.) Når man har spilt i hundre år har man træler der nede, tjukk tjukk som ikke rives av for et godt ord. Det var enslags bekreftelse på at jeg hadde begynt å trene igjen, denne bløingen, og jeg hadde blitt skuffet om den ikke var der.

De første treningene denne sesongen blødde jeg ikke. Det var såvidt huden hadde begynt å løsne, det ble ikke blemmer engang, bare litt slafsete hudrester som knapt kunne rives av. De første treningene denne sesongen må jeg ha spilt så slapt at det var nummeret inntil gåstol. Men nå, i går og i dag, de to første treningene etter juleferien, var det der igjen. Blodet. Blodblemmene. Den rare, hæltunge gangen hjem fra treningen. I dag merket jeg underveis i spillingen at tærne begynte å gjøre opprør igjen, at det gjorde vondt å tråkke på dem og at spesielt forsvar var noe jeg måtte tvinge meg til. En god følelse, på sin måte. Jeg er i alle fall nesten tilbake på et noenlunde halveis kvasirespektabelt nivå i deler av spillet.

Hadde jeg vært ekkel hadde jeg bøyd meg ned og kysset stortærne mine i garderoben. Ekkel og mykere.

03 januar 2007

Flyvende layup? Pft (Og D med maraton)

Baskettrening i dag, for første gang på noe sånt som trekvart måned. OK. Hjelp tydeligvis å løpe på nyttårsaften, fikk ut litt gruff. Skuddene er fremdeles måfå, men rytmen og timingen begynner å bli bedre. Det mest måfåe, det måfåste av dem alle, er layup fra siden medn vridning idet jeg svever forbi kurven. Før gikk det alltid: løpe rett mot kurven, hoppe forbi den, og legge opp ballen med den hånda som er lengst fra den. Men nå? For kort hver sabla gang. Ingen følelse, ingen rytme, ingen tøtsj. Bare plonk i plata. Får håpe det kommer. (Er veldig klsr over at det er et dårlig skudd i utgangspunktet, men samtidig er det ikke langt fra umulig å spille forsvar på på dette nivået. Og jeg liker bevegelsen. Så det forsvinner nok ikke fra repertoaret med det første.)

Med løping er det dødt nå. Lisfarlig glatt, det snødde i dag, og det ble til sludd, og det kommer til å fryse over natta: tre cm tykk is overalt i morgen tidlig. Får løpe inne. En annen ting er at D ikke skal drikke noe alkohol de neste fire månedene fordi han skal løpe maraton i april-mai en gang. Som en veldedighetsting, men like fullt. Og han klarer kanskje å løpe under fire timer – han trener lite men løp en mil på 43 minutter, det er to minutter bedre enn mitt mål for sommeren. Så om jeg syntes jeg manglet insitament før, har jeg hvertfall fått det nå. Ikke la Is kjæreste være så knusende pverlegen Ts kjæreste i løping som han synes å kunne bli nå...

31 desember 2006

Løping igjen

Tok en løpetur i dag, den første siden 13. desember. Det tok ett minutt fra å være lett, ledig, spenstig og elegant til å være tung, daff, kortpustet og slitende. Det er ikke bra å ikke trene så lenge: pusten blir dårlig, astmaen sniker seg opp i drittgrått vær, musklene er blumsete, alt er et slit. Jeg hadde på meg alt mitt proffe utstyr, tights og kondis.no-løpejakke, og dessuten swix-pannebånd og vanter som det stod jogging på. Vanter bare for løping. Så så proff og kul og overstæsjet ut at T tok bilder av meg når jeg satte ut. Heldigvis ikke når jeg kom tilbake.

Jeg måtte løpe i dag. Jeg sa det i går kveld til T, og det hadde vært et for stort nederlag å ikke følge opp et slikt løfte. Og da vi kort tid i forveien gikk tur, passerte vi sikkert fjorten løpere, det virket som om halve Oslo var ute på løpetur og bare jeg nøyde meg med å gå. Noe slikt kan man selvfølgelig ikke ha hengende på seg. Så jeg løp, slet meg ut, og antar det vil smake utrolig godt med en Guinness om en times tid. Om ikke annet så for å glemme alle de store øynene og vide blikkene som møtte meg der jeg kom dampende i min kondombukse. (Er klærne mine like proffe som løpingen min, det er det som er spørsmålet. Når jeg ikke bryr meg så mye om klær i dagliglivet må jeg bry meg desto mer under løpeturene...)

17 september 2006

Morgenløpetur!

Under over alle under er det kanskje ikke, men det føles ikke så langt unna. I dag stod jeg opp, tok på meg shorts, treningsjakke og mine funklende nye joggesko, og løp meg en 25-minutters løpetur! Har forsåvidt sagt jeg skal gjøre det "i morgen" ganske mange kvelder nå, og det var kl 9, ikke akkurat ved soloppgang (ikke før om en måned eller to, i alle fall, men det er det jo på den annen side kaldt), og det gikk heller sakte – men det var løping sammenhengende og det var før jeg var ordentlig våken. Så jeg tar det som en seier.

Selv om jeg ikke klarte å løpe oppover noe særlig, ankelen er stiv og det å sette hælen nedi i oppoverbakke er fotselvmord og ser bare rart ut. Og jeg følte meg utkjørt halvveis men bedre til slutt; den viktigste treningen er å venne kroppen til kontinuerlig innsats i motsetning til basketens eller til og med roingens stadige hvilepauser. Og løp i en ti år gammel shorts som er tynnslitt der hvor alle bukser tynnslites først, og som minner mer om Syden-ferie-haloi enn seriøs trening. Treningsjakka var derimot fylt av merker: kondis.no, Den norske maratonklubb osv; desto mer pinlig at en knapt nok halvtrent dame løp fra meg. Lot henne selvfølgelig gjøre det, ville ikke ydmyke henne heller, men likevel. Men kanskje verst av alt var at jeg hadde putesveis, sovefrisyre, at håret stod alle veier på en sånn måte som ikke er stilig uansett hvilken vinkel du ser det fra. Så jeg løp i parken, gjemt av trærne.

Men jeg kom meg gjennom. Neste utfordring: løpe i morgen også. TRETTIfem minutter!

05 september 2006

En rulleskøytetur

Ut av døra på vaklende rulleskøyter (inlines, blades) med knebeskyttere, albuebeskyttere, håndleddsbeskyttere. Bremseklossen er billig og hviner når den settes i bakken, som et bortskjemt, furtent barn som ikke får viljen. Rulleskøyta som sådan er billig, når jeg tenker meg om, det var veldig tilbud, kanskje for bra tilbud, kanskje før-prisen var juks, kanskje det er rulleskøyter som er i klassen rett over leketøysbutikkrulleskøyteklassen. Ut av døra med friskt mot likevel. Bortover fortauet mellom de gående, bort til veikrysset, det kommer bil og jeg snurrer en ekstra runde, tar så ny fart og hopper over fortauskanten. Snubler. Faller. Applaus fra fortausrestauranten. Kommer meg fort opp, drevet av frykt for en eventuell bil og av angst for å fremstå som så dårlig som jeg faktisk er. Bortover neste fortau, nedoverbakke, bremser hele veien, hviiiiiiiiin fra bremseklossen. Den gamle damen foran meg bytter fortau. Men ikke på grunn av meg, for lenger fram dekker et stillas fortauet. Jeg bytter fortau. På det andre fortauet er det fire somaliske barnevogner i tillegg til den gamle damen og to syklister. Jeg hopper, så å si, la oss kalle det det, "hopper", ut i veibanen og kjører der til enden av blindveien. Får nyrebrokk og gallestein av all ristingen, føttene mine sovner av massasjen og hodet mitt virrer som et spedbarns. Endelig opp på fortauet igjen. Snubler. Faller. Den gamle damen applauderer. Jeg har aldri opplevd en gammel dame applaudere ironisk før. Håper jeg aldri opplever det igjen. Kjører videre i retning parkeringsplassen, den faste plassen å trene seg opp på utenfor menneskesyn og gangområder. Parkeringsplassen er for en gangs skyld full av biler. Jeg drar til fotballbanen på Grüner, det er en asfaltstripe der som er fin å gå på. Fotballbanen er full av fjortiser og asfalten full av deres bagger, sykler, småbrødre. Jeg bestemmer meg for å følge sykkelstien mot Sinsenskrysset. Oppover, oppover. Puster plutselig så uvanlig tungt. Setter meg i Torshovparken og hviler. Får rare blikk av en gammel mann denne gang – enten tror han jeg liker de barna som leker i parken litt for godt, eller så hater han rulleskøyter, eller så har jeg tatt benken hans, eller så har jeg snørr i barten. Eller så er han bare litt gal. Går videre oppover, blir forbigått av en bestemor og hennes datter- eller sønnedatter. Nøklene klirrer i lomma hver gang jeg skyver fra. Kommer til Sinsenskrysset, hultrer over krysset på grønn mann, over trikkeskinnene på brosteinene i angst for å falle. Får store blikk fra passerende biler. Snur. T sitter med sushi i parken nedenfor Carl Berner og spiser alt om jeg ikke forter meg. Tilbake over trikkeskinnene, brosteinen, lyskryssene, forbi blikkene igjen. Nedoverbakke, svinger inn på gresset når det går for fort og bremsen sutrer så mye at den ikke kan gjøre jobben sin. Faller, grønske på kneet på den fine piratbuksa jeg har på meg bare fordi den lufter legger og likevel dekker knebeskytterne. Reiser meg opp og prøver å smile så bredt av det hele at naboene på balkongen verken ringer 113 eller ler seg skakke. Ruller videre nedover med bremseklossen konstant på, hvin hvin hvin. Tar omveier for å unngå Trondheimsveien og det smale fortauet. En hagekolonibeboer roper etter meg at jeg trenger smøring. To gutter uten bedre å gjøre løper først for å se hva bråket er, ser med strore øyne, og ler. Får så høre at den ene har prøvd ruleskøyter med fire hjul, dvs den gamle typen med to og to hjul ved swiden av hverandre antar jeg, og at jeg kanskje burde også? Forbirulles av en sykkel under ring 2, stopper foran tre norske barnevogner som ikke flytter seg, det ene barnet ser på meg som om jeg er en eller annens gjenkomst. Tar en annen vei. Snubler. Faller. Får hull i buksa. En ny slitt stripe i håndleddsbeskytterne. Sakte nedover mot Munch-museet. Stopper nitti grader på en syklist i et veikryss, han skal rett fram, jeg skal over veien, vi ser vekk fra hverandre i pinlig sosial taushet, men han kan ikke unngå å stirre på meg, for å se hvor dårlig jeg er på inline, for å se hvor god jeg er, for å vurdere den nå slitte buksa og lure på om jeg er en uteligger – og blir forbikjørt og tutet på av biler idet han får grønt lys. Inn i parken, stopper på gresset. T sitter helt øverst med sushien for å slikke de siste solrestene. Går opp med rulleskøytene på. T løper mot meg for å gi meg en klem. Vi faller begge to, hun oppå meg, jeg på min vonde finger.

Men sushien var god.

30 august 2006

Sterk nå plutselig?

Trente basket med OSI i dag for første gang på et år eller hva det nå er. Skjøt fantastisk dårlig, traff på to-tre skudd men hadde sikkert fjorten airballs. Helt uten kontroll, selv på lay-uper. Men det som overrasket meg, og sikkert de andre også, de som kjente meg fra før (eller så min heller normale fysikk) var hvor sterk jeg var. Det var en muskelmann der, en sånn som er så muskuløs at han løper litt rart, og det ble min oppgave å dekke ham. Selvfølgelig gikk han inn under kurven for å få posisjon. Selvfølgelig dyttet han meg det han kunne. Men selv om han helt klart var sterkere enn meg, klarte han aldri å få posisjon under kurven. Han løp fra meg (min kondis er latterlig for tiden), men han klarte ikke å utmuskle meg. Noe som er rart, siden jeg aldri har kjent meg selv som en forward-type som slåss under kurvene. Det kan forklares på en av følgende måter, tror jeg:

*Han var, pga mindre basketerfaring, ikke så forutseende som meg i spillet
*Jeg er blitt så gammel at voksenfettet gir meg ekstra styrke
*Det var en sløv, litem trening som ingen tok veldig alvorlig

Jeg tror mest på den første forklaringen. Som Vlade Divac sa da han kom tilbake til Los Angeles Lakers etter sommerferien, ganske mange kilo tyngre enn før ferien: som eldre har man fylt hodet med så mye basketkunnskap at det blir tungt og gir utslag på vekta.

27 august 2006

Første ordentlige løpetur

I dag, 27 august 2006, løp jeg ikke bare én, men to runder rundt Sognsvann. (Det hadde blitt en bedre setning rent rytmisk om det hadde vært tre runder, men det var altså ikke det det var.) Nesten 7 km, som de sa: Kjetil og Marte-Kine. Jeg har aldri vært noen fan av å løpe langt og sakte, har alltid foretrukket å spille basket fort og kort (men lenge) eventuelt ro på romaskin i en time eller to. Men i dag løp jeg. Og alt er kjetils skyld, Kjetil Strømme, www.kjetil.as, forbanna brødfrø.

Saken er at vi var på Bislett og så på Bislettmila i sommer. Jeg var der fordi jeg skulle se pappa løpe, og ta en pils etterpå, Kjetil var der for å si hei til meg og få med seg litt av friidretts-NM. (Bislettmila er et folkeløp, ikke noe man kårer norgesmestere i, men det arrangeres samtidig som NM.) Pappa løp mye, han har ca 50 helmaraton på samvittigheten, men er nå mer en roer og vektløfter. Planen min er å slå ham i roing, å slå hans rekorder fra 500 meter opp til maraton på romaskin (concept2, bare den maskinen som er offisiell). På den måten trenger jeg ikke dra ut i slaps og sludd, løpe i snøen, i sur motvind, blitt sur og værbitt som en annen kyst. Men Kjetil fikk blod på tann av å se mosjonistene dasse rundt Bislett-banen og tenkte, og deretter sa høyt til meg: neste gang er vi med. Ja, sa jeg, selvfølgelig. Og løper på under 45 minutter.

Så nå er bordet fanget, eller omvendt, jeg er fanget av det, og neste juli/august en gang skal jeg stille opp på Bislett med Kjetil, og trolig pappa, og jeg skal søtte meg slå de begge to. Løpe på 43 minutter og få sølvmerke også, selvfølgelig. Og jeg har begynt å trene rundt Sognsvann. De sju kilometerne, nesten, jeg løp i dag er det lengste jeg har løpt sammenhengende og med jevnt tempo noen gang i hele mitt syndige liv. (I alle andre sporter jeg har drevet med får man i det minste noen hvilepauser underveis – i basket fordi spillet blåses av, i orientering fordi ingen ser at du puster ut. Rundt Sognsvann en vakker sensommersøndagsettermiddag er det så fullt av mennesker at du aldri noensinne har et eneste øyeblikk hvor du ikke synes.

Det dumme med å ha trent basketball hele livet, i alle fall når du plutselig skal løpe langt og sakte, er at løpssteget er like effektivt som en...

(Det regner masse utenfor vinduet. Gøy.)

...like effektivt som et dyr om løper lite effektivt, jeg spretter opp og ned og løfter beina så høyt at man skulle tro jeg var hekkeløper; og i forlengelsen av dette at jeg synes det er lettere å løpe 800 meter med fullt tempo enn å løpe 10 km rolig, jevnt, effektivt. Løp riktignok fortere enn de to andre, men bare fordi de tok vannpause halvveis, og fordi jeg aldri klarer å ikke bli sliten når jeg trener. De løper begge hundre ganger mer effektivt enn meg, og siden Kjetil har mindre å drasse på (jeg er ikke FEIT, men krafftig, basket- og romuskler osv, bare styrke hele veien), begynner jeg å få litt angst for sommerens løp. Sko fra Löplabbet har han også. Det er som om jeg må være dobbelt så godt trent for å løpe like fort. Dessuten skal han gå på ski i hele vinter.

Men jeg har aøtså løpt sju km i dag. Og blitt sliten. Og begynt på den lange veien fram til Grete Waitz-form (nei, det hinter om at jeg skal komme i nok form til å være med i Grete Waitz-løpet. Isj og usj. Er jo ikke engang riktig kjønn.) Den lange veien fram til å ha slått pappa på alle løpedistanser også. Ouf.