Bisniss i hodet

På jobb i dag. På jobb i morgen. Lærerikt.

På et kontor der jeg jobber henger det en plakat fra Gründerskolen. Det er en tegning av en forhistorisk mann som meisler ut et hjul mens etpar andre står rundt og rister oppgitt på hodet. DU SKAL IKKE TRO DU ER NOE DU SKAL IKKE TRO DU ER BEDRE ENN OSS, står det over. Som om Gründerskolen har enerett på å mene at verden er mot dem? Eller: som om gründere nødvendigvis går så mye mot common sense at de kan sammenlignes med han som oppfant hjulet?

Det å være bisnissmann henger sammen med det å kalle nordmenn for Jantelov-opphengte. Det finnes knapt én bisnissmann som ikke mener det er for mye jantelov i Norge. Her kan man ikke satse noe, her er det så slitsomt å prøve noe nytt, her er det vanskelig og trangt. i USA, derimot, sier de og slår seg på brystet eller peker mot horisonten, i USA er det bra! Der får individet spillerom!

Selvfølgelig er det vanskelig å starte bedrift fra bunnen av. Selvfølgelig tar det mye tid og krefter. Selvfrølgelig blir man motarbeidet av krefter i samfunnet, om så bare på et ubevisst plan. Men at gründere har det verre enn andre mennesker? At de så å si finner opp hjulet når de starter et nytt firma? Eller at de gjør verden bedre ved å skape arbeidsplasser og få penger til å sirkulere?

Etter jobb var jeg på pub med K. Han mente at grunnlaget for at samfunnet er såpass liberalt og fritt som det er, er at folk leser bøker. HF-utdanning krever og trener empati, gir innblikk i andres mennesker tenkemåte, får en til å akseptere at andre tenker annerledes, gjør demokrati mulig osvosv. Pengestrøm og arbeidsplasser er i seg selv verken godt eller deårlig for den enkelte med mindre systemet legger opp til at det er godt eller dårlig. Man kan også skape arbeidsplasser uten at de ansatte får annet enn småsmuler og fortsetter å være fattige. Om staten tar alle pengene, fx.

Som bisnissmann er alt rettet inn mot effektivitet, mot et formål. Ofte er det veldig bra og nyttig. Men for de grunnleggende veridene i et samfunn, eller for et menneske, holder det ikke å finne måter å tjene penger på. Det holder kanskje ikke å lese bøker heller, men om man leser den type bøker som får en til å tenke og fundere over tingene, er det et nødvendig første skritt.

Tretti dager som HF-er i bisniss-miljø. Jeg har mye å lære av dem, ikke minst for å få bedre innblikk i hva slags miljø G ånder i. Men jeg håpe rjeg aldri slutter å lese bøker.

Eller gå på pub til sent, drikke endel øl og diskutere hvor mye bedre det er å være HF-er.

Drukket ut

Sliten nå.

Fleinsopprus

Ville bare dele en liten Aftenposten-notis til, denne gang sakset fra Romerikes blad. På Eidsvoll kirkegård vokser det fleinsopp, og ungdom kommer helt fra Bærum for å trøfle opp disse russoppene. En ungdom sier: "Prisen er én krone for en sopp. En brukerdose er rundt 50 sopp."

Så om du ser meg komme på neste fest med to jordete bæreposer, er det ikke fordi jeg har blitt gal; eller, posene, dvs innholdet i posene, er ikke et resultat av min galskap, men årsaken til den forbigående galskapen vi kaller rus. Og om jeg tar små brune soppstengler opp av posen og knasker det mens andre bælmer øl eller gumler popkorn, bli ikke redd og forbarme deg ikke over meg. Jeg vet hva jeg gjør. Jeg har jobbet hardt for det. Blant gamle enker har jeg krabbet i flere timer, blitt jaget av klokkeren og blitt uthyttet av presten. Grønske på knærne har jeg og. Om du ser meg drømme vonde rusdrømmer mens jeg spiser soppen, er det naturlig, den vokser best i viglset jord og det sies at av ti sopper er det én som er erobret av et gjenferd fra en av gravene under, to som er full av tårer fra pårørende, tre som har blitt tråkket ned av gartneren og fire som er hele, gode og gir deg en rus som er halvparten så god som innsatsen. Det positive er at jeg føler meg som en ordentlig narkoman...

Internettavhengig

Jeg har sittet i tre timer og surfet meningsløst rundt på nettet nå. GPS-utstyr til joggeturene, NBA, nyheter her og der, mail, datating, alle de vanlige småtingene som ikke trenger å sjekkes men som like fullt er gøy å få med seg og som man dermed sjekker fjorten ganger for mye heller enn en gang for lite i løpet av dagen. Har ikke lært noenting, har ikke oppnådd noe annet enn den samme innsikten om at NBA-spillere gjerne er korte i skallen, at det hadde vært kult å vite nøyaktig hvor fort og hvor langt man løp, at det er mye på nettet men at man alltid ender på de samme sidene uansett. Og, som vanlig, hvor vanskelig det er å slutte en slik surfing uten videre. Stopp nå, nei, vent, noe annnet må sjekkes, hva har skjedd på den siden, hav der, hvordan hvorfor, åssen er det hele, som før. Bortsett fra en liten forandring, og da er man fanget. (Rotteforsøk: lær rotter å trykke en spak for å få mat. Gi dem mat bare annenhver gang. Gi dem mat sjeldnere og sjeldnere. Se hvor lenge de holder på før de gir opp. Resultat: jo sjeldnere de får mat, desto flere ganger trykker de før de gir opp. I denne sammenheng: jeg sjekker innom NBA.com oftere enn aftenposten.no, siden det forandres oftere på sistnevnte... psykologi, ikke logikk...) Spørsmålet blir da om man er avhengig. Sjekket en gang en folder om spillegalskap, og om man tar vekk pengedelen av definisjonene, så er jeg ikke langt unna spilleavhengighet, dvs generell avhengighet, om det nå er av internett eller hva det er.

Skal jeg da kureres for min eventuelle internettavhengighet? Legges inn på Gaustad uten tilgang til noe som kan minne om www i flere uker? Gå inn i selvpålagt internettsølibat? Ville det hjelpe? Vil jeg hjelpes? Hva vil det si å hjelpes? Jeg hadde byttet ut daglig internettsurfing for spennende reising på flekken. Men uten reising og med regn ute og generell høst og og – saken er at vi alle har måter å møte kjedsomhet eller stress på. Man går tur, man trener, man leser, man ser på tv, man strikker, man reiser, man går på byen, man leker charade, man surfer... Av og til kan det være medisin å sjekke nba.com nok en gang. Av og til er det nettopp slik surfing som skal til før man er på riktig nivå på en eller annen måte, før man klarer å ta seg selv så hardt i nakken at man løftes; av og til er det nettopp det å kaste bort tid som gjør at man får seg til ikke å gjøre det.

Jeg har surfet bort noen timer. Nå skal jeg skrive den ukentlige novellen til T på jobb. Om internett...