K-ordet (Kra! Kra!)

Børsen stuper og forsidene ryddes i tabloidene. Børsen ned 20 prosent siden nyttår, kaos på børsen, mange mange milliarder forsvunnet, tvangssalg av aksjer, hvor er bunnen blabla. Katastrofe! Og ingen vet hvorfor og ingen vet hvordan, og alle gjetter vilt og tilfeldig på hvordan det går videre. Men det viktigste spørsmålet snor de seg unna.

Er dette et krakk?

I noen aviser spør de finansmenn (ingen damer), og et lite mindretall svarer ja eller nei. De andre sier tja og nja og det går jo nedover, men hvor er grensa da? Eller krakk går fortere, ærlig talt, dette er bare en korreksjon. Eller krakk har andre grunner, men det er mye ned, så kanskje. Andre sier to krakk: det berømte for 80 år siden og Black Monday i 1987. Eller eller eller.

Det er en besynderlig øvelse. Hvorfor er det så farlig å kalle det et krakk? Alle har tallene, alle ser hvor mye og hvor fort børsen har falt, hvorfor kan må de slåss om dette ene ordet? Vil det påvirke markedet så grassat om alle enes om at dette skal kalles et krakk? Er børsfolk så irrasjonelle? Kråkene på børsen roper krakra, men våger ikke fullføre ordet av frykt for at alt da vil bli enda verre?

Forhåpentligvis er det en tabloidisering at hovedspørsmålet alle stiller seg er om det passer med k-ordet. Forhåpentligvis er de som driver med aksjer litt mer avanserte i hodet enn å diskutere hvilket ord de skal bruke. Forhåpentligvis er det bare de utenforstående som trenger en slik forenkling. Forhåpentligvis. men jeg frykter...

K sa nylig at aksjespekulanter er litt føkka, generelt sett. De er ekstremt resultatorientert, kyniske, opphengt i rene konkurranseting - litt som toppidrettsutøvere. Han kjente en som ikke var trygg før han hadde 40 millioner i banken, og som jobbet seg halvt i hjel for å få det. En annen måte kunne ha vært å skjønne hvor usikkerheten kommer fra, for å komme over den (for alle skjønner jo at å nå et tilfeldig valgt antall millioner i banken ikke er det saliggjørende i slike tilfeller). Det er nok tilfredstillende å ha konkurransen og adrenlinet. Men det verdensbildet som ligger til grunn, og den selvgodheten som følger med, den arrogansen...?

Vanligvis synes jeg det er litt fint at børsen går ned. Det bunner trolig i en slags misunnelse og irritasjon over aksjeverdens og dens sjargong og verdenssyn. Forhåpentligvis vil jeg en dag treffe en aksjemegler som har nok filosofi i hodet til å forklare alt sammen bedre enn mine fordommer klarer her og nå.

Men til da: krakk i vei!

Først penger. Så penger. Til slutt alt annet.

Hvordan måler man egen suksess? Finnes det en enkel skala? Og om det ikke skulle finnes, skal man da lite på egen eller andres dømmekraft?

Jeg skriver for tiden også blogg i Vagabond, en slags reiseblogg om hva som kans skje i verden når man ikker er hjemme. Eller nettopp er hjemme, i mitt tilfelle. Og jeg legger endel tankekraft og konsentrasjon i det - prøve å finne et godt tema, prøve å vinkle temaet, finne bilder når det skal være det, få ro til å skrive teksten. Så er spørsmålet: er det verdt det? Og neste spørsmål: hvordan skal man måle om det er verdt det?

Jeg får ingen penger for Vagabondbloggen. Alt jeg får, er et stk Vagabond i posten. Et stk glanset, turistisk magasin, med halvparten elendig kjedelige "få en fantastisk ferie på stranda" og halvparten bare vanlig kjedelige reisereportasjer fra den sture utland. Jeg bryr meg katten om slike reportasjer. De blir så selvhøytidelige og overfladiske. Og, ikke minst, så navlebeskuende på helt feil måte. Så var vi der, så var vi der, så var vi der, og det var fantastisk. Wow. Alt jeg fysisk får for bloggen min, alt jeg kan skryte av til andre, er et blad jeg aldri i verden ville ha kjøpt.

Så hvorfor skulle det være verdt det? Hvorfor skulle jeg hjelpe Vagabond å bli et bedre nettsted? Hva har Vagabond gjort for å fortjene at jeg skriver for dem?

Ingenting. Jeg får glede over å skrive, glede over å skape. Av og til får jeg glede over at en eller annen ryllik slenger inn en kommentar på det jeg har skrevet. Av og til får jeg stolthet over å lese det omigjen, eller å se bildene omigjen, å tenke at dette er mitt, detter har jeg laget.

Som regel leser jeg ikke omigjen. Ikke noe vits i å dvele ved det en har skrevet ferdig.
Som regel, det vil si nesten aldri, får jeg kommentarer på tekstene. Hvorfor skulle en tilfeldig Vagabond-leser bruke krefter på å skrive noe under der jeg har skrevet?

I Rijeka ble jeg oppringt av en sexspaltist som ville skrive noe om bonding. Vi mailet endel fram og tilbake, jeg fikk tilsendt et manus og noe greier fra henne og kommenterte det. AHA; BRA, sa G, HURRA, her kan det ligge penger, hun kan hjelpe deg siden hun allerede er en Wikipedia-artikkel.

Først penger. Skriv noe som ikke bryr deg, eller skriv som Eva Mohn skriver, hun lykkes jo, og suksess er målt i antall bøker som selges. Så penger. At Ari Behn er litt uglesett i Forfatterforeningen er rart siden han tjener så mye penger. Til slutt alt annet: glede, stolthet, egenverdi, det å skape noe man kan se på med stolthet også neste år.

Jeg burde kanskje ikke skrive i Vagabond. (Med mindre det er en slags egenreklame: det er da også det eneste argumentet som kjøpes.) Jeg burde kanskje ikke ikke skrive en bok om bonding, om de fire typene av bonding, om den hele teorien jeg konstruerte og som ikke kan reduseres til small talk. Jeg burde kanskje fortsette å være firma og ligge år etter med regnskap og skatt og hele helvetet jeg av identitetsbeskyttende grunner får spasmer av så fort jeg nærmer meg.

Jeg burde kanskje tenke på penger først og sist og i midten, og så eventuelt legge inn litt annen fornuft her og der - og krydre med andre verdier der pengene og snusfornuften tillater det.

Jeg burde kanskje ikke skrive en blogg for ingen, ut i det store tomme internettet.

Jo. Helvete heller.

Kapitalistisk i hodet

Til høyre her er det et felt med Google adsense. Fire tekstannonser du kan klikke på for å komme deg videre til andre, viktige sider. I øyeblikket er det annonser for en trendside, en tjenepengerpåblogg-side, en norsk bloggting og et gjennombrudd i diabetesbekjempelsen som ikke engan legen din vet om. 100% garantert. Ofte er det også reklame for ukrainske damer der. Spørsmålet er hvordan. Og hvorfor.

Google adsense skal gi relevante annonser. Skriver du om hagestell, skal annonsene være om hagestell. Skriver du om greske guder, skal annonsene være om ikke for greske guders hjemmesider, å i det minste i samme sjanger. Men fordi jeg skriver om så mye rart, eller fordi det er så så forskjellige annonser på norsk, eller fordi Google prøver å føkke med meg, er mine adsenseannonser nesten uten unntak totalt på siden av hva jeg ville ha klikket på selv. Blogg har jeg. Diabetes har jeg ikke, og er mer enn skeptisk til mirakelkurer ingen leger vet om. Trendspotting bryr jeg meg fint lite om. Ukrainske damer enda mindre. Aksjebørsleketjenester meg i ræva. Eller hva med "Funniest Indian jokes"...? Bfrth.

Så hvorfor? Hvorfor i huleste heiteste himleste har jeg annonser på sida? Og slike teite annonser? Tja, for å tjene penger? Hvert klikk på en av de annonsene gir meg litt kroner. Hvor mye avhenger av mange ting, prosentandel klikk etc. En periode klikket jeg selv hver gang jeg var innom sida, men da fikk jeg fort et strengt brev fra USA: Det kan se ut som om du klikker selv på dine egne annonser, dette er strengt forbudt, slutt din drittunge, ellers får du ikke noen penger i det hele tatt. Så jeg sluttet.

Det har ikke vært mye penger foreløpig. I løpet av hele perioden bloggen har vært oppe, har jeg tjent 40 dollar. Snaut førti dollar. Men jeg kan ikke slutte nå: først ved 100 dollars-grensa får jeg utbetalt noen penger. Man kan ikke gi seg halvveis. Eller snaut halvveis. Man er ikke så teit. Eller: det er nettopp så teit man er...

Annonsene blir. De er teite og stygge og de kommer ikke til å gjøre meg rik, og enkelte familiefolk mobber meg fordi jeg annonserer for ukrainske damer med jevne mellomrom, men jeg sikter mot høyeree mål enn deres fnys. Jeg sikter mot hundre dollar. En dags jobb. Og når 100-dollarsdagen opprinner, skal jeg feire i godt lag og bruke pengene på et godt formål.

Trolig kjøpe bleier for alt sammen...

Byråkrati og barn: hvordan barnet oppdrar faren

En ting er å få barn og bli forelder. En annen ting er å få barn og bli forelder og samtidig kjempe seg gjennom det byråkrati-økonomi-jungelhelvetet man alltid har skulet mot med mørkt sinn og skulende tanker. Men barnet skaper mannen, det er sånn det alltid har vært.

For Ts del er det enkelt. I utgangspunktet. Hun har vært i samme jobb i et år og får dermed den samme lønnen når hun når går ut i permisjon. Men hun tar bare seks måneder, jobben krever at hun begynner igjen i januar, det er sånn systemet er lagt opp - og da har vi tre måneder til overs.

For min del kunne det ha vært enkelt. Jeg tar de tre månedene med foreldrepenger i januar og utover, når T jobber, og Xerxes får en fin tid alene hjemme med far og kan kaste mat på gulvet og rive bøkene ut av hylla. Men det er ikke enkelt. Med penger, mener jeg. Jeg har bare jobbet frilans det siste året. Hadde jeg jobbet fast, hadde det vært greit, men fast jobbet jeg året før og året før der igjen. Nå har jeg jobbet bare fra prosjekt til prosjekt. Noe som betyr, for det første, at jeg må føre grundig regnskap og bevise alt jeg har tjent for å kunne få noe lignende i foreldrepenger - men det er jo en god ting, egentlig. Xerxes tvinger meg til å gjøre det jeg uansett bør gjøre for egen del: barnet oppdrar faren. Men for det andre betyr det også at det er to slags regler som gjelder. Og ifølge en NAV-dame faller jeg mellom alle stoler.

Ah, sa NAV-damen i telefonen. Med fast jobb teller lønn de siste ti månedene før fødselen. Da får man 100 %. Med litt frilans og litt selvstendig næringsdrivende, derimot, teller bare gjennomsnittet de tre siste årene - og du får bare 65 % av inntekten. Jeg jobbet lite frilans de to årene jeg jobbet fast. Og å slå sammen alt jeg har tjent går ikke. Sa NAV-damen og sukket tafatt, unnskyldende, trøtt av en lang arbeidsuke, gjennom telefonen.

Så nå sitter vi her og prøver for det første å få full oversikt og alle papirer på mitt firma og mine frilansting. Jeg prøver å føre det satans regnskapet som jo uansett må være ferdig denne måneden. Jeg prøver å gjøre det mitt fornuftige overjeg hele tiden maser på meg om å gjøre, bli ferdig med, få overstått. Jeg prøver å bli et fornuftigere, mindre kaotisk menneske fordi Xerxes stumt ber meg om det.

Barnet oppdrar mannen. Om noen måneder, når jeg er alene hjemme med Xerxes, får vi se om jeg klarer å gjengjelde tjenesten. Eller ta igjen, alt ettersom.

Tallfest meg med en kronekrone

Når en fotballspiller bytter klubb, er den største overskriften alltid hvor mye han kommer til å tjene. Når en golfspiller vinner en turnering, er det viktigste hvor stor premiesummen er. Når paven holder sitt årlige påskebudskap i Vatikanet, bruker nyhetssendingen på radio fem sekunder av de tre korte minuttene til å understreke hvor mange som var der og hørte på ham. Når man vurderer filmer mot hverandre, gjør man det ut fra hvor mye penger de har spilt inn - uten å ta hensyn til inflasjonen.

Det er forskjellige måter å måle forskjellige ting på. Noen ting kan man tallfeste. Andre ting er utellelige. For eksempel: Pavens tale under påskehøytideligheten har i utgangspunktet noe å si for en drøy milliard katolikker. Har det da noe å si for hvor mange tilskuere han hadde denne dagen utenfor sin ikke-fullt-så-ringe bolig? Når Tiger Woods vinner en PGA-turnering, vinner han millioner av penger. Betyr det at han er en større idrettsmann enn fx Olav Tufte? Eller bare Norge, vil noen ved sine fulle fem våge å påstå at Olav Tufte er dårligere trent enn Petter Solberg? At han er en mindre idrettsmann? Men legger man pemngesummene vunnet til grunn, så er jo Solberg den største av det. Og det er det bildet media maler.

Tall er bra når det gjelder å måle ting. SKal man ha en liter vann til deigen, kan man måle opp en nøyaktig liter i et litermål og man får en liter. Eller: skal man kjøpe et brød, er det godt å vite at man har akkurat sekste kroner når brødet koster femten femti. Eller: når man skal kåre en vinner i en basketkamp eller et kommunevalg, er det godt å kunne telle opp stemmene ganske nøyaktig. Men fader ta.

Noen ganger er tall bare i veien. Noen ganger er tallfesting bare en kvasiakademisk lek med begreper. Og spesielt når denne tallfestingen på død og liv skal foregå i kroner og øre. Eller dollar. Si at golf-Tutta misser førsteplassen på siste hull i en stor turnering. Hvorfor skulle den store saken da være at hun går glipp av hundre tusen kroner i pengepremier? At hun vinner bare åtte hundre tusen og ikke halvannen million? Hvorfor i svarte er det så viktig for sportsjournalister å snakke om hvor store pengepremiene er i fx Hoppuka? Hva bryr det *noen* at det er snakk om tjue eller tretti tusen sveitserfranc? Ville engang Arne Scheie bry seg?

Joda,i enkelte sporter er det samlede pengepremier som til en viss grad avgjør rankingen. I golf, fx. Men bare i de enkelte proffseriene: på verdensrankngen er det poeng som er viktig, ikke penger. (Akkurat nå leder faktisk Vijay Singh innspilte penger i verden - men Tiger Woods er fremdeles overlegent den beste på golfens verdensranking.) Men å snakke om penger som om det er det eneste man driver med denne sporten for? Som om store pengepremier rettferdiggjør alt, forklarer alt, beviser at det er en stor idrettsprestasjon? Om jeg gir ti millioner til BLNO, om vinneren av basketligaen får fem millioner på deling, gjør det ligaen bedre der og da? Gjør den prestasjonene bedre der og da? Penger kan kanskje - kanskje - øke rekrutteringen, men aldri i verden om et lag har spilt bedre i en kamp fordi de etterpå får mye penger.

Men sånn vil det være i media. TROMSØ STORM VANT BLNO-FINALEN,VANT TO MILLIONER KRONER. TIGER WOODS VANT FEMTI-MILLIONERSTURNERING. Pftuii. Et påskeønske: gi faen i pengevurderingen av sportsprestasjoner. Og kunst som kunst, når jeg tenker meg om. Størrelsen på veddemålet har ingenting å si for hvor god jeg er når jeg klarer å dunke over et syltetøysglass. Og de største kunstopplevelsene får man aldri av de mest verdifulle kunstverkene. (Mona Lisa er lite og trist.)

Som om verden kommer til å forandre seg. Det viktgste med å vinne et VM er og forblir hvor mye penger forbundet får...

Bisniss i hodet

På jobb i dag. På jobb i morgen. Lærerikt.

På et kontor der jeg jobber henger det en plakat fra Gründerskolen. Det er en tegning av en forhistorisk mann som meisler ut et hjul mens etpar andre står rundt og rister oppgitt på hodet. DU SKAL IKKE TRO DU ER NOE DU SKAL IKKE TRO DU ER BEDRE ENN OSS, står det over. Som om Gründerskolen har enerett på å mene at verden er mot dem? Eller: som om gründere nødvendigvis går så mye mot common sense at de kan sammenlignes med han som oppfant hjulet?

Det å være bisnissmann henger sammen med det å kalle nordmenn for Jantelov-opphengte. Det finnes knapt én bisnissmann som ikke mener det er for mye jantelov i Norge. Her kan man ikke satse noe, her er det så slitsomt å prøve noe nytt, her er det vanskelig og trangt. i USA, derimot, sier de og slår seg på brystet eller peker mot horisonten, i USA er det bra! Der får individet spillerom!

Selvfølgelig er det vanskelig å starte bedrift fra bunnen av. Selvfølgelig tar det mye tid og krefter. Selvfrølgelig blir man motarbeidet av krefter i samfunnet, om så bare på et ubevisst plan. Men at gründere har det verre enn andre mennesker? At de så å si finner opp hjulet når de starter et nytt firma? Eller at de gjør verden bedre ved å skape arbeidsplasser og få penger til å sirkulere?

Etter jobb var jeg på pub med K. Han mente at grunnlaget for at samfunnet er såpass liberalt og fritt som det er, er at folk leser bøker. HF-utdanning krever og trener empati, gir innblikk i andres mennesker tenkemåte, får en til å akseptere at andre tenker annerledes, gjør demokrati mulig osvosv. Pengestrøm og arbeidsplasser er i seg selv verken godt eller deårlig for den enkelte med mindre systemet legger opp til at det er godt eller dårlig. Man kan også skape arbeidsplasser uten at de ansatte får annet enn småsmuler og fortsetter å være fattige. Om staten tar alle pengene, fx.

Som bisnissmann er alt rettet inn mot effektivitet, mot et formål. Ofte er det veldig bra og nyttig. Men for de grunnleggende veridene i et samfunn, eller for et menneske, holder det ikke å finne måter å tjene penger på. Det holder kanskje ikke å lese bøker heller, men om man leser den type bøker som får en til å tenke og fundere over tingene, er det et nødvendig første skritt.

Tretti dager som HF-er i bisniss-miljø. Jeg har mye å lære av dem, ikke minst for å få bedre innblikk i hva slags miljø G ånder i. Men jeg håpe rjeg aldri slutter å lese bøker.

Eller gå på pub til sent, drikke endel øl og diskutere hvor mye bedre det er å være HF-er.

Økonomisk fylkeskommunegnikking

Det er alltid godt å møte mennesker det er tak i. Mennesker som ikke lar motgang være ødeleggende. Mennesker som når noe står i veien, ikke går rundt, ikke stanger midt på, men hopper lett og elegant over. Eller finner en helt annen sti. Som, tja, Otto Risanger.

Jeg var på enkeltpersonsforetaksseminar i dag. Tre timer med Otto Risanger og hans powerpointark. T har sagt jeg burde gå på noe sånt, G sendte meg denne lenken, og mitt regnskapet i mitt enkeltpersonsforetak (ENK, som vi kjenner sier) er helt på trynet. Altså tenkte jeg jeg skulle få med meg tre timer i Akershus fylkeskommunes lokaler i Galleri Oslo. Hva som helst så lenge det gratis hindrer meg fra å gå konk.

Lokalene var slitsomme. Ikke det at det var råte i veggene eller at det var malt i rare farger, hmnei, alle sånne designting var som de pleier å være i foredragssaler. På tegnebrettet til arktitekten så det helt sikkert genialt givende ut, førsteinntrykket når man kom inn var tiltalende, lyst og oversiktlig. Men det var like fullt, i mangel av bedre ord, påtrengende slitsomt.

Risanger begynte med å fortelle om hvor vanskelig det var da han kom som frilansjournalist til Oslo, at han ikke fikk nok jobber, og at han derfor så seg om etter andre ting å gjøre. En egen nisje, som han sa med en merkverdig halv-lespende s, som om tunga trodde tenna var en halv centimeter nærmere drøvelen enn de faktisk var. Ah, tenkte jeg, så bra. En mann som er pragmatisk og tilpasser seg verden heller enn prøver å tvinge den i kne. En mann som belærer andre om skatt ikke fordi det er hans kall, men fordi det var en nisje som var åpen. Så bra. (Notat til ironi-tungnemme: det er minst to lag ironi i dette avsnittet. Ingenting er usant, men nøyaktig hva tekststemmen mener med å si det, og med hvilken innstilling det sies, er ironisk og dobbeltironisk og vanskelig å fatte helt rent uten videre. Måtte bare si det.)

Jeg var ganske så åpen fra begynnelsen av. Dette er ting som interesserer meg og som er viktig for det samme meg, tenkte jeg til (igjen) det samme meg. Jeg har mye å lære og enda mer å tjene på å følge med. Men snart syknet konsentrasjonen hen og ble nesten sengeliggende.

Ikke fordi mennesker hostet høyt med åpen munn her og der i lokalet. Åhnei, det er uhøflig og irriterende, men sjelden døden om foredraget er spennende. Og ikke fordi Risanger har en myk, avslepet Bergens-dialekt, en stemme som smyger seg nedover stolradene, en autoritet som gjør ham til en god onkel, om enn noe dårlig i ballspill og høydehopp (skulle jeg fordomsfullt tro), men fordi stemmene fra salen var skarpe, bedrevitende og kvasimorsomme. Fordi de i salen stilte spørsmål for å fortelle om sin egen situasjon heller enn å vite noe nytt. Fordi de bare unntaksvis skjønte at svaret allerede stod på en av de tettskrevne powerpointarkene.

Men mest av alt på grunn av interiøret. Man skjønner at Akershus fylkeskommune ikke er av de mest prestisjetunge institusjonene i landet når de holder til i Galleri Oslo (som er foreslått å bli gitt til rusmiljøet, blant annet), men man overraskes likevel når man setter seg i foredragssalen og venter et visst sus av byråkratisk opphøydhet. Stolene er overraskende fordi de gir en helt rar støtte for armene. Armlene er rundt, slik at man ikke kan lene mer enn kvarte armen om gangen, og selv det er ikke behagelig. Og selv om man ikke hadde hatt problemer med avrundingen, så er toppunktet satt slik at armene sklir bakover og albuene presses inn i stolryggen som stikker ubehagelig ut på sidene. En stolrygg som forresten også er ubehagelig avrundet.

Men stolen for så vidt kunne vært grei hadde det ikke vært for bordet. Under bordet er det en plate som hindrer en fra å sparke fylkeskommunerepresentanten foran i ryggen – men også i å strekke ut beina og få litt hvile i verden. Knærne skaller i bordplata (eller en stang) om man setter dem rett opp. Og høyden på bordet passer selvfølgelig ikke med høyden på stolen, man kan verken lene seg forover eller sitte redd ved bordet, det er alltid en kroppsdel som blir utsatt for ubehag.

Det verste gjenstår likevel. Det som gjorde at jeg mistet konsentrasjonen som John McEnroe mistet fatningen i sin tid (og sikkert av og til fremdeles). Det verste var dette: bordene gnikket mot hverandre. Det var tre tomansbord bord på min rad, og ett menneske på hvert bord. Hver gang han til høyre satte ned albuen, ristet alle tre bordene. Hver gang hun til høyre noterte noe, gnikket alle tre bordene mot hverandre og lagde en irriterende, pipende lyd. Hver gang noen av oss var nær et av bordene, merket de andre to det så godt at de fikk lyst til riste tilbake, bare for å vise at det var irriterende. Hver gang. Det var som om beina holdt på å falle av, at det var derfor de pep så hjerteskjærende.

For Otto Risanger var det et av mange like foredrag. Forhåpentligvis (for hans del) var spørsmålene verre enn de han er vant til, men ellers hadde han det forholdsvis greit der oppe på scenen. Han kunne bevege seg fram og tilbake uten at gulvet ristet, for eksempel.

For min del har jeg mistet all respekt for fylkeskommunerepresentantene. Fortjener de ikke bedre bord, fortjener de ikke å sees opp til spesiell grad. (Eventuelt fortjener de medfølelse.)

Får bare håpe jeg ikke har mistet respekt for pragmatiske økonomer. Det er sånne som redder sånne som meg når alt kommer til alt.

Dagens Næringsliv-tanker

Jeg har begynt å abonnere på Dagens Næringsliv. Men bare fordi jeg ble oppringt av en mann som sa jeg kunne få det gratis i tre uker, det har aldri vært i mine tanker å betale for en næringslivsavis. Etter to dager viser det seg at min frykt for avisas bisniss-idioti ikke akkurat var overdrevet.

Det første nummeret jeg fikk hadde en stor artikkel om leketøysbransjen. 29. november hadde NTB en artikkel på dn.no basert på en DN-sak (forvirrende, det der) om at leketøysbransjen prøver å selge ut leker som pga giftinnhold blir forbudt fra nyttår. Bransjen får pepper og er skurken, noe som er helt på sin plass. Men i saken etter nyttår er det en oppsummeringssak om hvordan de faktisk klarte å bli kvitt sine leker, at det ikke er noen giftige leker igjen på lager, og at de er glad de fikk det til. I denne saken fremstår leketøysbutikkene nærmest som helter som har klart å tjene penger trass i at byråkratiet (i dette tilfellet EU) har prøvd å stikke kjepper i hjulene på dem. Hva som kan skje med barna nevnes ikke, barna nevnes ikke i det hele tatt, men blåser i menneskelige konsekvenser så lenge man tjener penger.

Men det var kanskje bare en uerfarens journalists blemme at vinklingen ble som den ble. DN (eller NTB) hadde tross alt en litt annen vinkling før jul. Men dagen etter var det en annen sak som begikk samme blemme. Det var en artikkel om klimaendringer og hvordan været påvirket børsen. Og bare det. Alt artikkelen fokuserte på, var hvordan det varme været ville gjøre det tyngre for enkelte bransjer og lettere for andre, hvordan oljeprisen ville påvirkes, hvordan den norske børsen og dermed dine sparepenger ville påvirkes. Ikke ett ord om at børsen, forbruket, det kapitalistiske kappløpet er det som ødelegger klimaet. Ikke ett ord om hva som kan stoppe endringene, ikke ett selvransakende ord, ikke én tanke for leseren bortsett fra hva skjer med DINE sparepenger. Finansverdens svar på Dagbaldets DU-forsider.

DN er bare børs: seksjonene heter førbørs, børs og etterbørs. Det er kanskje naivt av meg å forvente enslags sosial samvittighet eller tanker bortenfor profitt da. Kanskje naivt å reagere på at den største saken over flere dager er hva som skjer med kringkastingsavgiften. DN er en sekterisk ideologiavis på samme måte som Esperanto-nytt, Putsj (Natur og Ungdoms blad), Menighetsbladet. De er bisniss-idoter på samme måte som andre kan være fysikk-idioter eller fotball-idioter. Greit nok. Jeg burde ikke forvente mer.

Men jeg kan ikke fri meg fra tanken at det er skremmende om DN skal være avisa for Norges mektigste og rikeste. Om DN sier det som tenkes ved store bord og i store saler. Det er skremmende om det er sånn jeg må tenke for å lykkes i verden...

Olav Thon driver børsen, potensielt post factum

Olav Thon har kanskje en sønn! Og Nettavisen skriver om kravet fra den nå 51 år gamle mannen og navngir i motsetning til andre medier Olav Thon som den mulige faren. Og da blir det jo bråk, siden det ikke skulle refereres noe fra rettsaken. Selvfølgelig, ville ikke enhver i Thons posisjon føle seg forulempet? Men det geniale med hele saken er argumentasjonen til Nettavisens redaktør: "Vi mener det er åpenbart riktig å navngi når en av Norges rikeste personer blir dømt av retten til å avgi DNA-prøve i en farskapssak. Det kan være børsdrivende og har stor allmenn interesse."

Rett nok er jeg en grønnskolling børsmessig men det kan være *børsdrivende* at Olav Thon viser seg å ha et barn på si? Oslo børs går opp to prosent, eller ned to prosent, eller omsetningen dobles på grunn av disse spennende nyhetene? Wow. Hva da om Kjell Inge Røkke viser seg å ha et barn i Hellas? John Fredriksen en nevø i Sarpsborg? Jeg skjønner til nød, til ekstrem nød, at det kan ha noe å si for potensielle investorer at Thons imperium har en potensiell arving å slåss med, helt ut av det blå. Kanskje de regner med at den gamle mannen stryker med snart og at han ikke har andre arvinger enn sine aksjonærer og at han da selvfølgelig vil dele med dem. Men fader ta, skal sånne saker drive børsen fremover så er det ikke mye annet enn varmluft og egoistisk kapitalistposisjonering som styrer markedet. Og dette børsmarkedet skal være den øverste rettesnor for hva som er Sannhet og Riktig i verden... Phfui...