Graf deg ned i tide

Utrolig hvor lite som skal til av og til. Nå har jeg brukt timer på et nytt leketøy. OK, jeg har rydet og ommøblert og lagd mat og henet vasketøy og dratt på jobb og tilbake - men etter det, har jeg brukt etpar timer på grafer. Streker som går opp og ned. Og alt fordi T er i byråkratiet.

T driver med land og verden på jobben. Krig og fred og politikk og sånn, for øyeblikket mest det som trolig snart blir verdens nyeste selvstendige nasjon. T er utdannet historiker. Altså vil T tenke på hvordan verden henger sammen på helt andre måter enn jeg tenker på det. I utgangspunktet. Men så møter T pappa og snakker i timer om verden: hvilke land er store eller små, hva er de enkelte lands historie, hvordan går det der nede på Balkan. Og så videre. Og jeg, nesten mot min vilje, blir litt hekta på det. Jeg vil vite mer. Jegt vil i alle fall vite nok til at jeg ikke virker som en dust i samtaler om verden og politikk og sånn. Men hvordan kombinere det med hvem jeg regner meg som? Hvem jeg er?

Av og til er jeg ganske nerd. Jeg liker grafer og tabeller og statistikk. Jeg liker sorterte verdier. Da jeg var liten, pledie vi å ha konkurranse med legoklossene: hvit mot rød ot blå mot gul osv. Hvit vant alltid, vi må ha hatt et legosykehus en gang. Men selve konkurransen var ikek egentlig poenget. Poenget var sorteringen og sammenligningen fargene imellom. Og deler av verden er jo også sorterbar. Og den som snubler, finner.

Jeg fant www.gapminder.org. Der kan man se grafer over levealder vs analfetisme vs spedbarnsdødelighet i alle verdens land. Og ikke bare det, men grafene vokser, de lever, de viser utviklingen eller et bestemt år. Og man kan velge to land å sammenligne, kan ha forskjellig størrelse på kulene som grafen består av, forskjellig farge, fem variabler i en graf blir det i alt... Interessant for noen. Spennende for andre. Dritkjedelig for atter andre, men de blåser man i.

For nå vet jeg hvordan analfabetismen går ned i verden, hvordan folk flytter til byer, hvor mange jenter som går på skolen i hvert enkelt land. Jeg ser hvordan forholdet er mellom rikdom og co2-utslipp. Jeg ser likheten mellom antall telefonlinjer og antall internettforbindelser. Eller BNP og antall barn/gamle per voksen. Hva som helst. Nå har jeg lært hvor store forskjeller det faktisk er mellom land, og hvor fort og langt ned forventet levealder går ned i land med krig. Jeg har lært noe praktisk om verden, og alt uten å gi avkall på mitt nerderi og min verdensfjernhet.

Ah, Internett...

En skjebne i hånda er mer enn hundre på nyhetene

Var på dokumentarkino i dag og så på en film om dagliglivet i Irak rundt valget. Skremmende og nært og fælt og alt sånt, selvfølgelig, ikke minst at amerikanske myndigheter satte regissøren på liste over mennesker som må passes ekstra nøye på – men det mest tankevekkende nå i etterkant var hvordan denne drøye timen var mer avgjørende for mitt syn på Irak-konflikten enn de fleste nyhetssendinger eller radioreportasjer eller aviskronikker jeg har fått med meg.

Jeg mener, jeg vet at mange sivile har dødd som en følge av krigen i Irak. Jeg vet at det er borgerkrig (innrømmet selv av USA)og kaotiske tilstander i Irak. Jeg vet at det erselvmordsbombere i landet. Jeg vet det er kidnappinger og bortføringer en mass. Jeg vet, kort sagt, at Irak er rimelig helvetisk.

Og likevel er det en middelaldrende seksbarnsfar fra bagdad, en sunni som jobber som lege og prøver seg som politiker, en troende mann fra den irakiske middelklassen, som er mitt bilde av hele konflikten. En mann som heter Dr. Riyadh, et navn han deler med hovedstaden i Saudi-Arabia. Og likevel er det hans venn jeg tenker på: en mann som sitter i sofaen og snakker om hvordan hans sønn ble kidnappet, snakker med kidnapperne på telefon, snakker med Dr. Riyadh når han tror telefonen er slått av om hvordan amerikanerne hjalp ham, snakker med kidnapperne igjen og innser at de hørte alle hans lovprisninger av invasjonsstyrken og at det var mulig at ikke bare hans sønn men også han selv nå ville bli drept. Husker hans lamenter, øynene foran ansiktet, forbitrede utfall mot Allah og hvermann.

Dr. Riyadhs historie er ikke unik. Det er mange mennesker som deler hans historie, som har det verre, noen har det bedre kanskje også. Det er ingen grunn til å la hans historie være den viktigste. Bortsett fra, selvfølgelig, at det er hans historie jeg har hørt.

Notis i avisa: hundre mennesker døde i selvmordangrep i Bagdad. jaja. Notis i avisa: én person, en viss, Dr. Riyadh, skadet i en kollisjon på den irakiske landsbygda. Hva! Å! Nei!!

Jeg angriper ikke denne tenkemåten. Jeg kan ikke det, den ligger nedfelt i oss alle. Jo nærmere noe er oss, desto viktigere er det. Å sørge over hele verden, og også å gledes over hele verden – alle forelskelsene, alle eksamensstryk, alle sykdommer, all motgang, all medgang – er uansett for mye. Man blir gal bare av å føle med alle de menneskene man har gitt en klem her i livet.

Men trenger man da en dyktig klippet film for å la seg rive med? Trenger man å komme under huden på mennesker, å se dem gråte i nærbilde, la dem brette seg ut til de ikke lenger har noen hemmeligheter for andre enn seg selv, høre dem i alle sine pinligste situasjoner? Har man ikke fantasi nok til å føle med mennesker selv når de ikke blir sosialpornografisk vist fram?

I Irak-konflikten tar jeg meg av og til i å først og fremst ønske at Bush og USA går på et så sviende nederlag som mulig, uten at sivile tap og lidelser på noen side har noe å si. Det er da fantasien har tapt. Heldiggvis varer det sjelden lenge, men likevel.

Likevel. Man burde ikke trenge fjernsyn for å se lenger enn sin egen nese.