Sitrongrønn tran.

Se på disse bildene av to sitronflasker. Hvem av dem er med sitron og hvem er naturell? Og i forlengelsen, hvilken type foretrekker T og hvilken type kjøper jeg? Og hvilken type tror jeg at jeg kjøper? Nemlig.

Sitron er gul. Sitron har alltid vært gul. (Om de da ikke er umodne, da er de grønne. Men en umoden sitron er uansett ubrukelig.) Og når jeg skal handle tran i butikken, kjøper jeg selvfølgelig sitrontran, siden det er den eneste T kan mage. Tror jeg kjøper sitron. For sitrontran har grønn etikett og kotk, men naturell tran har gul etikett og kork.

Resultatet? Vi har alltid to tranflasker i kjøleskapet, og alltid må jeg drikke opp den naturelle siden jeg aldri somler meg til å bytte den til en smakeligere. Det gjør kjøleskapet fullt, det gjør at den ytterste melka ligger ustabilt, at den ytterste melka faller ut, at kartongen sprekker, at det er melk over hele gulvet, at jeg kommer inn og sklir og lander pladask og faller i svime og ligger i melkepytten til neste morgen. At jeg lukter melk i mange uker etterpå. At jeg aldri klarer å drikke melk igjen siden jeg forbinder melkelukten med hodesmerter.

OK, det er mulig det aldri har gått så langt. Men den dagen det skjer, burde Møllers tran være forberedt på et klekkelig erstatningsøkmål. GRØNN sitrontran, hva er det de tenker på?

Ørene fulle

Jeg har begynt å høre på musikk ute i verden igjen. For mange år siden gikk jeg rundt med walkman og hørte på Vivaldis årstider, Chopins sørgemarsj og en av Beethovens pianokonserter (det var de tre kassettene jeg hadde på den tiden). Det var utrolig så kul jeg følte meg med sørgemarsjen på ørene. En gang prøvde jeg også å høre på Public Enemy på walkman, men det var helt bak mål. Rap kunne bare høres på ghettoblastere, eller i mitt tilfelle en liten kassettspiller som knapt nok overdøvet basketballen som spratt ved siden av. Men walkmanperioden var en kort periode bare. Ganske fort begynte jeg å mislike denne måten å sperre verden ute, og enda fortere var jeg engstelig for at min musikk skulle høres så godt på bussen rockemusikken til klassens store brødhuer. (At Chopin sjelden er like høylytt som Iron Maiden slo meg aldri). Så jeg sluttet.

Men nå har jeg begynt igjen. Da jeg gikk hjem fra konfirmasjonsundervisningen på mandag hørte jeg på Red Hot Chilli Peppers, og det føltes helt riktig. Spesielt Road Trippin'. Det var noe med stemningen i lufta, noe med følelsen jeg gikk derfra med, noe med noe. Og det var ikke noe problem å sperre verden ute, siden jeg uansett hadde så mange tanker at verden var litt bortenfor meg i utgangspunktet. Faktisk nesten så mye at jeg begynte å synge. Nesten.

Hørte på musikk på vei til trening nå også, Cornelis Vreeswijk. Igjen passet det av en eller annen grunn, igjen brydde jeg meg ikke så mye om verden utenfor. Men tilbake var det helt feil: prøvde femti forskjellige sanger på vei til T-banen, og ingen av dem stemte. Ingen av dem var verdt å høre på.

Hvorfor? Hva er det som må til for at man vil fylle ørene med egen musikk på den måten? Er det fordi man vil opprettholde stemningen man er i og klarer det lettere med riktig type musikk? Er det fordi man vil stenge verden ute? Er det fordi man simpelthen føler for å høre på musikk der og da? For å huske følelser man forbinder men nettopp denne musikken?

I såfall burde man heller gå rundt med små flakonger på seg, siden luktesansen går mer direkte til minnet. Men det ville kanskje se litt teit ut.

Lukten av den kjære

Det er ikke utseendet som er det viktige i valget av partner. Det er ikke størrelsen på lommeboka eller andre ting. Det er ikke formen på ørene eller lengden på håret eller bredden på rompa eller mengden krmelj om morgenen. Alt dette er bare sekundære trekk, trekk man nærmer seg på grunn av eller fatter interesse på grunn av, men de er ikke annet enn tv og fantasier så lenge lukta ikke er en del av bildet. Det er ikke for å lukte godt at man parfymerer seg før man skal på byen, men for å skjule lukt som ville ha tiltrukket noen, men avstøtt andre. I den forstand er det skjebnebestemt hvem som passer samme: enkelte lukter vil du aldri kunne nærme deg noe særlig, andre vil du aldri kunne fri deg fra.

At T er pen og kul og smart og nesten like god som meg i basket og alt sånt er ikke det viktige. Det viktige er at hun lukter som hun lukter. Alt annet er ren bonus.