Viser innlegg med etiketten dyr. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten dyr. Vis alle innlegg

28 januar 2008

Villdyrsmorgen

Unike bilder denne morgenen. Det var i alle fall det mannen sa. Unik situasjon, enestående scener. Og selv om jeg trodde det da jeg gikk ut av bilden, var det ikke at jeg hadde funnet en parkeringsplass.

På den andre siden av et gjerde, rett innenfor en hage, lå det nemlig en døende skjære og sprellet - og over den lå det en falk og glefset i seg. Jaktfalk, kanskje tårnfalk, mente mannen. Ut fra hva jeg har funnet på nettet er ingen av dem på disse breddegrader, i alle fall ikke om vinteren. Og de er ikke så vanlige i byen som på landet, i naturen. Denne lå hundre meter fra et av Oslos flittigste kryss, med hus på alle kanter og et travelt fortau en meter bortenfor. Vi turte ikke gå nærmere, mannen og jeg, vi holdt oss på behørig avstand for ikke å forstyrre. Det var liksom et for unikt øyeblikk til å forstyrre. Han hadde tatt fram et lite digitalkamera.

Det finnes mennesker som blir i hundre over å se elg og løve og rotte og muldvarp og alle mulige slags dyr som det finnes ganske mange av. Jeg blir det også, spesielt fordi jeg aldri har sett løve eller muldvarp eller bever utenfor dyrehager. Jeg så en grevling en gang da jeg var liten. Skryter av det fremdeles.

Og nå har jeg sett en falk maltraktere en stakkars skjære mens skjærekoret rundt ham skrek seg hese. Underlig hvor store belønninger man av og til kan få av å flytte bilen fra betalingsplass tidlig en januarmorgen.

21 oktober 2007

Lemen

Jeg ville bare dele et sitat, en tanke som vi mange har tenkt men aldri helt turt å si. Jeg overhørte det i dag. Det satt en vennegjeng rundt et bord og snakket om løst og fast og althva som falt dem inn. Han ene, han som snakket mest og høyest, sa han hadde vært på fjellet og jakta. Og det var bra vær og bikkja var flink og de skjøt og skjøt. En vellykket tur, med andre ord. Etter en stund så de noen lemen. Og ikke bare noen lemen, men flere. Nysgjerrige som de (mannen og bikkja, ikke lemenene) var, gikk de nærmere for å se hva som skjedde. Lemen ser man jo ikke hver dag, mener jeg, i alle fall ikke flere samtidig. Men da ble dyra sinte, skulle du se! Jeg vet da faen hva de ble sinte for, men de dirret av sinne, formerlig freste over at jeg nærmet meg dem på denne uhøflige måten, uten å banke på eller i det minste ta av meg skoene først. Kanskje det har noe med blodtrykket å gjøre, kanskje de er født med permanent høyt blodtryk. Tenk deg Gud, da: dette er dyr nummer firehundreogfjorten tusen, hva slags forsvarsmekanisme skal vi bruke nå, hm, jo, jeg vet - hva med at de blir så sinte at de sprekker! Jeg så dem ikke sprekke, men, de ble skikkelig skikkelig sinte!

Inn fra venstre kom det en tynn stemme fra en dame som hittil hadde vært helt taus og tilsynelatende uinteressert i hele samtalen: Jamen, sa hun forvirret og blunket, jamen, Hvorfor må lemen bli så sinte? Kan de ikke bare være venner?

Til hvilket man bare kan si ja og amen.

27 november 2006

Tekopphund

Jeg ønsker meg en liten hund, en sånn rottehund som enkelte kjendiser trasket rundt med i fjor. Jaja, jeg er litt på etterskudd, så vidt jeg vet har både Aylar og Paris Hilton har sluttet med slike hunder. De gikk lei, skulle jeg tro. Men jeg vil ha en nå. Passerte en dame som bar på en sånn hund i dag. Hun bar den tett inntil kroppen, som om den kunne blåse vekk om hun slapp den – men så satte hun den likevel ned på fortauet og gikk et par skritt fram. Kom da, sa hun. Hunden stod igjen og skalv, så rundt seg med store, redde øyne. (En gang stod det en bundet minihund på samme måte på butikken, skjelvende og engstelig. Den var så skjør at jeg ikke turte se på den en gang.) Kom da, sa hun igjen og snudde seg mot den. Hunden stivnet helt og virket som om den mest av alt hadde lyst til å besvime.

Jeg vil ha en sånn hund. Det må være fantastisk så mektig man føler seg når alt man gjør er guddommelig, alt man våger, selv det å gå, er noe dette andre vesenet ikke er i nærheten av engang. En sånn hund er så hjelpesløs at den får slag av ren frykt hver gang du stikker ut for å hente en pakke på posten. Den er redd for sollys, for mørke, for fuglesang, for stillhet, for insekter, for vindukarmer, for månen, for sin egen skygge. Tenk, et vesen som i all sin levetid er så avhengig av deg at du er Gud...

Rett nok er de så malavlet at de ikke lever særlig lenge, men det får så være. Får bare avle en ny sånn greie, da.