På fest. På førtiårslag, som den nest yngste. Eller tredje. På laptopen som styrer musikken. På laptopen koblet til fire enorme høyttalere som spyr ut åttitallsslagere på løpende bånd. Som spilte Strauss (!), wienervalser, da middagen begynte. På en laptop som spiller Tomas Ledin-mix, siden vi nesten er i Sverige, og ABBA, og, takk Gud, litt bra musikk innimellom også. Selv om jeg ikke husker nå var det var som var så bra. Trolig ikke ikke noe jeg ville ha hørt på noe særlig, bare i forhold til Tomas Ledin var det bra.
Det er da man begynner å lure på hva man egentlig prøver på med en blogg. Og hvorfor man sperrer andres musikksjøffling i ti minutter for å skrive ord som dette. (Nå spilles det Ledin her også, men jeg gidder ikke bytte, jeg skriver...) Og hvorfor jeg kommer på at det må skrives midt under en samtale om et eller annet som tross alt var ganske interessant...?
Og så lurer man på hvorfor man plager seg selv med sånne spørsmål, og så lurer man på hvorfor man lurer på hvorfor man lurer, og uendeligheten er i gang. Hver gang uendeligheten begynner, er det noe feil et sted i argumentasjonen.
Så da slutter man og går tilbake til samtalen rundt fruktbordet i kjøkkenet igjen. Ingen vits i å plage seg selv med undringer over førtiåringers musikksmak for lenge.
Ikke alle ting har et svar.
Viser innlegg med etiketten fest. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten fest. Vis alle innlegg
15 april 2007
09 mars 2007
En fests vellykkethet
Man måler en fests vellykkethet ut fra hvor fint gjestene har det. Men hvordan måler man hvor fint gjestene har det?
I etterkant av bryllupsbursdagsfestmarkeringen har T og jeg diskutert fram og tilbake om hvordan det egentlig var, hvem av gjestene som likte det hele og hvem som ikke følte seg helt hjemme, hvem som ville gå tidlig og hvem som ville bli hele natta. Og de, gjestene (i alle fall noen av dem), har båret ved til det samme bålet og grublisert over hva som forårsaket at han ikke smilte da, at hun ikke lo da, at de ikke snakket med dem der og da til den tiden eller senere.
En rimelig fåfengt øvelse, når alt kommer til alt. For det første fordi det er veldig vanskelig å ikke bare oppfatte hva en annen persons sinnstemning er midt iblant en virvelstorm av andre menneskers sosialisering, men i enda større grad å få med seg hva som egentlig forårsaker denne sinnstemningen. Han smilte kanskje ikke fordi han tenkte på sitt eget bryllup, sin egen skilsmisse, en hendelse i går, fordi han lurte på noe, brydde hjernen med et matematisk problem, funderte på hvordan jobben kom til å være på mandag. Hun lo kanskje ikke fordi hun ikke skjønte at var ment som en vits. Eller omvendt. Vi har allerede konstruert store teorier som har vist seg å være feil: menneskene tenkte helt annerledes enn vi trodde. Og de teoriene vi står igjen med, er alle nokså usikre og skjøre.
Festen var vellyket ut fra hvor mange mennesker som var der og hvor mye liv de skapte. Hvor mye latter, hvor mange samtaler på tvers. Med 50 mennesker sier det seg selv at ikke alle snakket med alle (det ville ha vært 1275 samtaler, om jeg regner riktig, og det ville ha tatt litt tid å gjennomføre alle), noe som var greit nok for de som hadde agg nok til å ikke ville snakke med alle de andre – men det var så mye snakking at de stakkars musikerne ikke spilte mer enn to-tre låter før de ga opp. (Da de senere spilte i ballrommet, ble de utkonkurrert av en gjest... Men de var en flott gave.) Festen var vellykket fordi jeg tidlig var så tom i hodet at jeg bare sløbret rundt og ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Fordi T var sliten og jeg var sliten og alle våre familiemennesker hadde sett hverandre og ytret ønske om at vi skulle ta initiativ til flere seinger. Besøk oss mer, sa de.
Det naturlige svaret burde kanskje at de burde besøke oss. At det er lettere å beøke om man har bil og ikke en liten baby, som man har etter hvert. Men det var ikke svaret. Svaret var at ja, vi kommer og besøker dere. Fordi dere var her på festen og gjorde den vellykket. Om dere derimot ikke synes festen var vellykket, om dere mislikte hele tilstelningen, er det et større hinder å komme på besøk.
Men festen var bra. Vi kommer snart.
I etterkant av bryllupsbursdagsfestmarkeringen har T og jeg diskutert fram og tilbake om hvordan det egentlig var, hvem av gjestene som likte det hele og hvem som ikke følte seg helt hjemme, hvem som ville gå tidlig og hvem som ville bli hele natta. Og de, gjestene (i alle fall noen av dem), har båret ved til det samme bålet og grublisert over hva som forårsaket at han ikke smilte da, at hun ikke lo da, at de ikke snakket med dem der og da til den tiden eller senere.
En rimelig fåfengt øvelse, når alt kommer til alt. For det første fordi det er veldig vanskelig å ikke bare oppfatte hva en annen persons sinnstemning er midt iblant en virvelstorm av andre menneskers sosialisering, men i enda større grad å få med seg hva som egentlig forårsaker denne sinnstemningen. Han smilte kanskje ikke fordi han tenkte på sitt eget bryllup, sin egen skilsmisse, en hendelse i går, fordi han lurte på noe, brydde hjernen med et matematisk problem, funderte på hvordan jobben kom til å være på mandag. Hun lo kanskje ikke fordi hun ikke skjønte at var ment som en vits. Eller omvendt. Vi har allerede konstruert store teorier som har vist seg å være feil: menneskene tenkte helt annerledes enn vi trodde. Og de teoriene vi står igjen med, er alle nokså usikre og skjøre.
Festen var vellyket ut fra hvor mange mennesker som var der og hvor mye liv de skapte. Hvor mye latter, hvor mange samtaler på tvers. Med 50 mennesker sier det seg selv at ikke alle snakket med alle (det ville ha vært 1275 samtaler, om jeg regner riktig, og det ville ha tatt litt tid å gjennomføre alle), noe som var greit nok for de som hadde agg nok til å ikke ville snakke med alle de andre – men det var så mye snakking at de stakkars musikerne ikke spilte mer enn to-tre låter før de ga opp. (Da de senere spilte i ballrommet, ble de utkonkurrert av en gjest... Men de var en flott gave.) Festen var vellykket fordi jeg tidlig var så tom i hodet at jeg bare sløbret rundt og ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Fordi T var sliten og jeg var sliten og alle våre familiemennesker hadde sett hverandre og ytret ønske om at vi skulle ta initiativ til flere seinger. Besøk oss mer, sa de.
Det naturlige svaret burde kanskje at de burde besøke oss. At det er lettere å beøke om man har bil og ikke en liten baby, som man har etter hvert. Men det var ikke svaret. Svaret var at ja, vi kommer og besøker dere. Fordi dere var her på festen og gjorde den vellykket. Om dere derimot ikke synes festen var vellykket, om dere mislikte hele tilstelningen, er det et større hinder å komme på besøk.
Men festen var bra. Vi kommer snart.
05 mars 2007
Gift
Så er det gjort. Jeg har steget inn i trettiårene, har giftet meg, har hatt en fest for alle i familien, har fått se Ts familie mingle seg med min.
Bildene ligger her. Noen av bildene. (Mulig å kjøpe, mulig å laste ned. Si fra om det fremdeles er enkelte bilder som er litt for close-up: vi har tatt vekk etpar nesehårsbilder allerede...) Mail meg gjerne dine egne bilder.
Skrive om hele greia er for mye akkurat nå. Det var fest, det var taler, det var fullt av mennesker på Valdresstua, det var mingling i rare konstellasjoner. Det var følelser og karaoke, samtaler og dansing, lek og alvor, barn og voksne. Det var mye mer, men det var så mye at det er uoverkommelig i én bloggpost. Får komme tilbake til deler av det.
Gift, voksen. whui...
Bildene ligger her. Noen av bildene. (Mulig å kjøpe, mulig å laste ned. Si fra om det fremdeles er enkelte bilder som er litt for close-up: vi har tatt vekk etpar nesehårsbilder allerede...) Mail meg gjerne dine egne bilder.
Skrive om hele greia er for mye akkurat nå. Det var fest, det var taler, det var fullt av mennesker på Valdresstua, det var mingling i rare konstellasjoner. Det var følelser og karaoke, samtaler og dansing, lek og alvor, barn og voksne. Det var mye mer, men det var så mye at det er uoverkommelig i én bloggpost. Får komme tilbake til deler av det.
Gift, voksen. whui...
02 februar 2007
Ut på byen
Det skal være busjta i morgen. GR fyller noenogtjue år og skal da selvfølgelig samle venner og fårsje hjemme før man drar ut på byen. Hvor man skal? Tigertiger: www.tigertiger.no. Jeg skal selvfølgelig være med på festen. Forrige gang ble det en lang diskusjon om kvasipsykologi, NLP og desslike, med TJ, GRs bror. Til og med på denne bloggen hevdet vi våre sannheter – om denne festen blir like diskutabel (i positiv forstand), blir det en kjempefest.
Men så var det dette med å gå ut, da. TJ og GR er uteløver. Når de går ut, går de ikke på irske puber og drikker Guinness, som jeg som regel har som mitt førstevalg, men på store, fansi steder med høy musikk, dansemuligheter og overfylte bardisker. Og det skal de selvfølgelig denne gang også. På Tigertiger er det dresskode. Jeg spurte GR hva slags klær jeg bør ha på meg, jeg har smoking og vanlige subbeklær, hvilken av de passer? Han mente jeg burde komme i smoking. Midt på vinteren! Men han ba meg også gå inn på nettsiden deres for å se bildene de har lagt ut av gjester for å se hva slags klær man går i der.
(I parentes bemerket er det en uhyggelig danskebåtharryfestting dette med å legge ut bilder fra utesteder. De gjør det på Dagbladet eller Vg av og til, plåter tilfeldige mennesker og legger dem ut under tittelen "På byen i helga". Nok en grunn til å ikke lese Dagbladet/VG. Hva slags mennesker er det som vil ha festebilder av seg selv på nettet? Som gratis viser hvor hyggelig man har det for at et tilfeldig utested skal få gratisreklame? Eller som ønsker å bekrefte regelen om at det man etter etpar øl og i ly av et øredøvende lyd- og lysshow tror er kul og verdensvinnende oppførsel, i kamerablitzens kalde og øyeblikksfangende lys bare er latterlig?)
Folkene på nettsiden til Tigertiger ser halv-ok ut. Noen dressjakker, et maplplassert slips, olabukser, vanlige gensere. Ikke noe stort stress, ikke noe verre enn andre steder. Men så leser jeg nederst på Om oss-linken dette:
Adgangsregler
Husk våre aldersgrenser!
Pent antrekk - et stilfullt helhetsinntrykk, kom ikke synlig beruset, ha en avslappet og positiv utstråling :)
Følg dette så blir det aldri problemer ved entreen og dere får en fantastisk opplevelse på TigerTiger!!
Au. Glem tegnsettingen, den er ungdommelig og passer sikkert til stedet. Men ikke glem den nazi-tankegangen de legger for dagen: har du ikke et stilfullt helhetsinntrykk, blir du vist bort i døra. Hva det enn betyr med stilfullt helhetsinntrykk. Er du stresset fordi du er avstandsforelsket i hun foran deg i køen, slipper du ikke inn. Er du irritert på noe? Vekk med deg. Og, kanskje: om du har hverdagsklær heller enn smoking: forsvinn.
Jeg tror jeg blir med på fårsjinga, med diskusjoner om noe viktig. Basketball, kanskje. Deretter møter jeg T og går sammen med henne og resten av de fårsjende ned til Tigertiger. Slipper jeg inn, kommer jeg til å bli påslappet og få en negativ utstråling av festfjomseriet der inne, og dermed til å drikke så mange lyse øl at jeg blir synlig beruset. Og på denne måten kommer jeg til å få en fantastisk opplevelse der, men stikk i strid med hva de mener skal være fint. Eller så blir jeg avvist i døra og finner meg en irsk pub, tar meg en ordentlig øl og finner fram en bok. Og fortsetter diskusjonen fra fårspilet med de andre fårsjerne som ble avvist i Tigertiger-døra.
Jeg faller i mange feller, men aldri i denne: jeg oppvurderer aldri et sted fordi de setter latterlige høye krav på hva slags gjester de slipper inn. Heller omvendt. Kommer til å bruke hele neste uke på å snakke om hvor lite jeg liker dne typen mennesker som eier steder som Tigertiger. Tfui.
Men så var det dette med å gå ut, da. TJ og GR er uteløver. Når de går ut, går de ikke på irske puber og drikker Guinness, som jeg som regel har som mitt førstevalg, men på store, fansi steder med høy musikk, dansemuligheter og overfylte bardisker. Og det skal de selvfølgelig denne gang også. På Tigertiger er det dresskode. Jeg spurte GR hva slags klær jeg bør ha på meg, jeg har smoking og vanlige subbeklær, hvilken av de passer? Han mente jeg burde komme i smoking. Midt på vinteren! Men han ba meg også gå inn på nettsiden deres for å se bildene de har lagt ut av gjester for å se hva slags klær man går i der.
(I parentes bemerket er det en uhyggelig danskebåtharryfestting dette med å legge ut bilder fra utesteder. De gjør det på Dagbladet eller Vg av og til, plåter tilfeldige mennesker og legger dem ut under tittelen "På byen i helga". Nok en grunn til å ikke lese Dagbladet/VG. Hva slags mennesker er det som vil ha festebilder av seg selv på nettet? Som gratis viser hvor hyggelig man har det for at et tilfeldig utested skal få gratisreklame? Eller som ønsker å bekrefte regelen om at det man etter etpar øl og i ly av et øredøvende lyd- og lysshow tror er kul og verdensvinnende oppførsel, i kamerablitzens kalde og øyeblikksfangende lys bare er latterlig?)
Folkene på nettsiden til Tigertiger ser halv-ok ut. Noen dressjakker, et maplplassert slips, olabukser, vanlige gensere. Ikke noe stort stress, ikke noe verre enn andre steder. Men så leser jeg nederst på Om oss-linken dette:
Adgangsregler
Husk våre aldersgrenser!
Pent antrekk - et stilfullt helhetsinntrykk, kom ikke synlig beruset, ha en avslappet og positiv utstråling :)
Følg dette så blir det aldri problemer ved entreen og dere får en fantastisk opplevelse på TigerTiger!!
Au. Glem tegnsettingen, den er ungdommelig og passer sikkert til stedet. Men ikke glem den nazi-tankegangen de legger for dagen: har du ikke et stilfullt helhetsinntrykk, blir du vist bort i døra. Hva det enn betyr med stilfullt helhetsinntrykk. Er du stresset fordi du er avstandsforelsket i hun foran deg i køen, slipper du ikke inn. Er du irritert på noe? Vekk med deg. Og, kanskje: om du har hverdagsklær heller enn smoking: forsvinn.
Jeg tror jeg blir med på fårsjinga, med diskusjoner om noe viktig. Basketball, kanskje. Deretter møter jeg T og går sammen med henne og resten av de fårsjende ned til Tigertiger. Slipper jeg inn, kommer jeg til å bli påslappet og få en negativ utstråling av festfjomseriet der inne, og dermed til å drikke så mange lyse øl at jeg blir synlig beruset. Og på denne måten kommer jeg til å få en fantastisk opplevelse der, men stikk i strid med hva de mener skal være fint. Eller så blir jeg avvist i døra og finner meg en irsk pub, tar meg en ordentlig øl og finner fram en bok. Og fortsetter diskusjonen fra fårspilet med de andre fårsjerne som ble avvist i Tigertiger-døra.
Jeg faller i mange feller, men aldri i denne: jeg oppvurderer aldri et sted fordi de setter latterlige høye krav på hva slags gjester de slipper inn. Heller omvendt. Kommer til å bruke hele neste uke på å snakke om hvor lite jeg liker dne typen mennesker som eier steder som Tigertiger. Tfui.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
