Det skjer noe

Det er politifolk i gata mi. Og ikke bare to, men flere, og de går hit og dit og fram og tilbake utenfor en bygning. Og ikke bare er de innom som snarest, men de har vært her lenge nå og viser ikke tegn til å gå. Spenning i hverdagen.

På kafeen her snakkes det i krokene. Ikke for høyt, og ikke for pekende, men stadig vekk ledes blikkene og oppmerksomheten ut mot dette spennende på utsiden. Hva har skjedd? Har de vært her lenge? Hva gjør de? En mann sier at han tenkte sette bilen fra seg på fortauet nedenfor her, men så så han de uniformerte menneskene, og så tok han heller noen runder rundt kvartalet for å finne en lovlig parkeringsplass.

Det er aldri så mange mennesker her på puben. Jeg har aldri før måttet sette meg på de de høye barkrakkene ved vinduet: alle andre tirsdagskvelder i manns minne har jeg kunnet velge mellom minst to sofaer. OK, det er noen ledige småbord her og der, men de er så trange og inneklemte at det føles påtrengende med min selvlysende laptopmac. Jeg hadde ikke likt om en eller annen pretensiøsitist satte seg ved nabobordet med en laptop og kvasiinellektuelle briller. Det er sjelden så mange mennesker her, sjelden så mange samtaler at musikken overdøves. Men nå er det politfolk utenfor.

Egentlig gjør de ikke så mye. To uniformer står på fortauet, går over veien, står på det andre fortauet, lyser litt på måfå med lommelykter, snakker sammen om viktge ting, lyser litt på måfå igjen. Det er noe med bygningen der borte, noe med parkeringsplassen eller bakgården, noe med noe et sted.

Jeg ser intenst ned i datamaskinen. Jeg vil ikke bli tatt som en medsammensvoren, eller en journalist, noe som kan gå ut på det samme. Jeg vil ikke være en som er mot politiets arbeid, men det er veldig vanskelig så lenge jeg ikke vet hva politiets arbeid egentlig er i dette tilfellet. Jeg skriver om noe helt annet. Jeg bryr meg ikke om hva som skjer utenfor vinduet. Aner ikke om det er noe kriminelt engang. Travelt opptatt.

En politimotorsykkel kommer forbi. Oj, sier mannen i sofaen, nå kommer det enda flere. De to på fortauet stopper sykkelmannen, lyser ham i ansiktet, utveksler noen ord. Øyne i puben. Så nikker han og kjører videre. Stille, uhørlige, skuffede, lettede sukk rundt bordene.

Jeg har egentlig aldri brydd meg om ting som skjer. Ikke sånne ting. Om det stod mange mennesker i ring, ville jeg alltid kaste et blikk eller to og gå videre. Aldri bli stående, aldri være tilskuere til hendelsen. Hva sags sauementalitet er det? OK, en gang syklet jeg opp til sykehuset fordi jeg så sykehelikopteret kom, og ble stående ved sykkelen og stirre på at pasienten ble bært inn, og tutet på av sykebilen fordi jeg stod i veien for den da den kom med pasientens klær eller hva det var, og fikk høre av en kompis at jeg trolig hadde drept pasienten siden jeg sperret veien for sykebilen noen ekstra sekunder – men ellers? Andre ganger? Aldri.

Det står en Securitas-bil inne på parkeringsplassen. Er den full av penger? Er den kapret? Etterlatt der etter et ran? Passer de på den?

Det er en dyp menneskelig impuls å se på ting som skjer, annerledes ting, skremmende ting, ting som involverer biler med blålys. Alle branner trekker til seg tilskuere: ikke bare fordi ild i seg selv er fasinerende, men fordi man vil ha en slags kontroll, man vil vite hva som skjer, hva som forandrer seg, hvem som rammes hvordan av skjebnen denne gang. Men burde man være nysgjerrig som en nabokone eller arrogant som en Arkimedes og rope til invaderende soldater: "Rør ikke mine sirkler, jeg tegner i sanda her, fløtt dere for helvete, invader som gresshopper, jeg bryr meg ikke, men hold dere bare unna mine tegninger."

De to politfolkene setter inn i en bil og kjører? Men oj?

Det har kanskje hendt en gang til. Eller to. Eller noe. At jeg har stirret på hendelser, mener jeg. For er ikke det motsatte et tegn på umenneskelighet? At man ikke bryr seg om menneskene rundt seg?

En politibil til kjører ut av parkeringsplassen? Men oj oj?

Idolet er på den annen side Arkimedes. Finne ut av verden.

Securitasbilen kjører? Oj oj oj? Parkeringsplassen er tom? Men...?

Men på den tredje side ble Arkimedes drept. Og nå skrur de på lyset i kafeen, stenger tidlig i dag. Så alt var bare et skuespill for å trekke kunder hit?

Nei. Men om man er med på at macen er sirkelrund, så er jeg dette lokalets Arkimedes. Det er da noe.

Så lenge jeg ikke blir drept

Ferska av purken

Passerte en arrestasjon i nabolaget i dag. En mann i skinnjakke ble holdt igjen av en kvinnelig politi i den ena armen og snakket til av en mannlig politi. "Skal jeg bli med dere?" snøvlet skinnjakka, han var tydeligvis rusa på noe sløvende. "Nei!" Og så prøvde han å gå bortover, men stoppet etter etpar skritt. Det virket som om han ikke merket at han ble holdt igjen av politikvinnen, han gjorde ikke noe forsøk på å riste seg løs. "Skal vi ta det her på et normalt nivå?" sa politimannen når han hadde kommet foran skinnjakka igjen. Han holdt armen sin rett ut og berørte skinnjakkebrystet, nesten som om han var en basketspiller, en handcheckende forsvarsspiller. Skinnjakka svarte ikke, og selv om jeg gikk sakte sakte forbi og stirret åpenlyst, fikk jeg ikke med mer mer av hva som skjedde. Man vil da ikke stoppe opp og glane heller, sette seg ned med matpakke og termos og klappe når de kommer med gode replikker.

Men det var like fullt et skuespill. De to politimenneskene så unge ut, og stressede, de prøvde å gjøre som de har blitt lært på politihøyskolen, men følte seg ikke helt komfortable. Spesielt siden de stod midt i glaninga for alle som passerte dem på vei til jobb, og siden denne skinnjakka kunne finne på å rømme men likevel tydeligvis ikke var en stor fisk. Tror de følte at innsatsen deres ikke stod i stil med utbyttet. Og skinnjakka boblet over av antipati for autoriteter uten at han klarte å få det fram på en så sammenhengende måte at det virket troverdig. Han klarte ikke å tenke eller snakke klart (rusen trolig), og motstanden hans mot å bøye seg var mer vanetrass enn noe gjennomtenkt. De ordene han brukte var enten platte og svake eller ikke hans – som når han prøvde å rømme, helt uten troverdighet, nesten bare som en gest, en tradisjon, noe man gjør uten å tro at det er mulig.

Politibilen stod litt lenger nedi gata. På vakt for en tryggere hovedstad, stod det. Eller noe sånn. Har sagt det før, og sier det gjerne igjen: med sånne politimennesker rundt om i gatene føler man seg ikke akkurat tryggere. Skinnjakka kommer til å begå dobbelt så mange forbrytelser (kanskje han ikke hadde gjort noe nå engang) av ren fremmedgjøring når han kommer tilbake fra politiets varetekt.

Politistaten

Det kjørte en politibil forbi i Dælenenggata i dag, sakte, men passasjerpolitimannen så seg rundt, ut av vinduer på alle sider. De passerte meg idet jeg var på vei til basketkampen. (Ikke se treningstanker.blogspot.com, vi tapte...) På sida av bilen stod det en ny logo: "På jobb for et bedre samfunn" eller noe sånn. På vakt for en bedre hovedstad. Jeg må innrømme at det skapte motsatte følelser i meg.

Hvordan kan man se normalt uskyldig ut når en politibil cruiser forbi deg og ser den an, vurderer om du er så uskyldig som du liker å gi inntrykk av? På den ene siden kan du selv som uskyldig taues inn for noe en eller annen annen med dine trekk har gjort. Eller du kanskje ser skyldig ut, der du subber rundt og ser på alle mennesker som om du vurderer å naske vesker og det som verre er. Men på den annen side kan du, selv når du er uskyldig og selv om politiet vet at du er uskyldig og selv om du skulle vite at politiet vet at du er uskyldig – selv om det er uskyldighet alle veier, hvordan skal man klare å unngå følelsen av å bli overvåket?

Hvordan er det et bedre samfunn av bevæpnet politi som ruller rundt i gatene? Hvis man føler seg helt trygg i sentrum, hvor jeg også har blitt passert av kangsomme politister, hva annet gjør denne overvåkningen med en enn at man tror det må være noe veldig farlig der ute, siden de har så mye politi i gatene, og at man dermed bare blir reddere? Hvis man ser en sånn bil i ens egen gate, hvordan skal man da lenger stole på at leiligheten er trygg for tyver? Eller hva slags følelser er det meningen man skal få av å se morske politister med svarte drakter som enten gjør dem dobbelt så kraftige som en del av det fryktinngytende designet, eller som bare viser hvor sterke de faktisk er.

Jeg har aldri klart å oppføre meg normalt overfor en politist, får alltid en uggen følelse langs ryggraden, og jeg kan ikke skjønne annet enn at det er politistenes egen feil. De er som militære i hodet, i alle fall gir de inntrykk av det, mer opptatt av image og flatskallesosialisering enn å hjelpe til i verden. Den kraftige svartdrakten som stopper deg i fartskontroll er ikke opprømt fordi han har stoppet en fartsbølle, eller glad fordi han har gjort veien litt tryggere, men selvgod fordi han kan utøve sin makt. Og så videre.

Og slike mennesker skal gjøre Dælenenggata tryggere ved å cruise den... Nesten bedre med de skyggeredde doplangerne som sniker seg rundt her, de har i alle fall ikke som hensikt å skremme deg til enighet.