Hva slags mennesker blir egentlig sportsdommere? Jeg ble ringt opp i dag tildig fra I: laget hennes (og Ts) skulle spille kamp, og dommerne hadde ikke kommet. De trengte en nye en, og de ringte meg. Hurra.
Jeg har vært ordentlig dommer. Som junior (eller enda før?) ble jeg kretsdommer etter å ha dømt en juniorkamp mellom de to Bærumslagene som var de beste i serien på den tiden. Senere dømte jeg i hytt og vær, masse kamper, og med masse oppmuntring hjemmefra. Så fint da Jostein, det er da gøy å dømme?
Nei, det er egentlig ikke det. Det er noe med den allmakten man har. Og litt med at man skal etterleve og følge en bok. Litt det samme som hvorfor jeg ikke ble jurist: å ha en rød bok og så tolke alt mulig ut fra den?
I dag dømte jeg først en jentekamp med en annen dommer og deretter en herrekamp alene. Bare fjerdedivisjon, så de var ikke godt vant. Heller ikke emd autoritet: selv om jeg dømte noe feil, holdt det med å si Hold kjeft (eller lignende) for at de skulle spille videre. Det var greit nok, det gikk ok, det var litt penger. Men gøy?
Gøy å hjelpe I. Gøy å ha illusjoner om at jeg kunne ha rundspilt dem alle sammen, hadde jeg ikke vært dommer. Gøy å gjøe noe. Men å strikse og strikte med streng mine for at de skal ha rammer å forholde seg til? Pfft.
Som konfirmasjonsleder er jeg det motsatte av streng. Det motsatte av dommer. Noen ganger går det til helvete, noen ganger går det bra. Men om mennesker ikke vil ta imot respekt og krever så strenge regler som en dommer skal håndheve overfor dem? Nei. Et sånt menneske er jeg dessverre ikke.
Viser innlegg med etiketten konfirmasjon. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten konfirmasjon. Vis alle innlegg
03 februar 2007
29 januar 2007
Sjelfullt
Var konfirmasjonsleder (om det er ordet) for første gang i dag. 16 fjortiser som ikke var kristne og som derfor ville konfirmere seg i human-etisk forbunds regi. Noe som skulle få en til å tro de er beinharde ateister og i det minste ikke-religiøse ungdommer. Men dengang ei.
10 av de 16 sa de trodde på en sjel. En udødelig sjel, kanskje en sjel som flyr videre til neste kropp når denne kroppen dør, en sjel som er bak alle følelser vi har, og alle tanker. En sjel som kort sagt er alt psykisk og i tillegg noe åndelig, noe overnaturlig. Har de lært denne sjeletroen hjemme eller er det dødsangsten som får dem til det? Eller er det den naturlige barnetenkemåten som henger igjen, den som ser på psyken/identiteten som noe vesensforskjellig fra kroppen? Hvorfor skulle over halvparten av borgerlige konfirmanter (og de var ganske fornuftige også) tro på sjelen?
Jeg avholdt meg fra å si hva jeg mente, prøvde å la det være en hemmelighet, og var ikke altfor kritisk til noen av dem. Understreket flere ganger at jeg ikke har fasiten og at det er deres diskusjon og deres meninger som er det viktige. Det var litt slitsomt til tider, men også lærerikt. Ikke minst når jeg prøvde å bringe sannhetsbegrepet på banen: de små var enige i at sjelen enten finnes eller ikke finnes, men de var ikke enige i at det var en sannhet å finne. Det handlet bare om tro, sa de: noen tror på sjelen, andre gjør det ikke. Punktum.
På den ene siden er det selvfølgeig utrolig tolerant av dem. Men på den annen side er det da en underkjennelse av andres evner til å forsvare sitt syn i diskusjon? På den tredje side er det nettopp denne religiøse sårbarheten jeg må lære meg, som de må lære meg i løpet av de ti ukene jeg skal ha dem: noen meninger liker ikke å stå i flomlyset. Noen meninger vil mennesker ha helt for seg selv. Jeg har ment at det er fordi disse meningene ikke holder vann (om man unnskylder metaforkræsjet). Det er mulig jeg må innse at mine skylapper er minst like trange som andres i denne sammenheng.
Mulig jeg lærer mye som konfirmantleder, faktisk...
10 av de 16 sa de trodde på en sjel. En udødelig sjel, kanskje en sjel som flyr videre til neste kropp når denne kroppen dør, en sjel som er bak alle følelser vi har, og alle tanker. En sjel som kort sagt er alt psykisk og i tillegg noe åndelig, noe overnaturlig. Har de lært denne sjeletroen hjemme eller er det dødsangsten som får dem til det? Eller er det den naturlige barnetenkemåten som henger igjen, den som ser på psyken/identiteten som noe vesensforskjellig fra kroppen? Hvorfor skulle over halvparten av borgerlige konfirmanter (og de var ganske fornuftige også) tro på sjelen?
Jeg avholdt meg fra å si hva jeg mente, prøvde å la det være en hemmelighet, og var ikke altfor kritisk til noen av dem. Understreket flere ganger at jeg ikke har fasiten og at det er deres diskusjon og deres meninger som er det viktige. Det var litt slitsomt til tider, men også lærerikt. Ikke minst når jeg prøvde å bringe sannhetsbegrepet på banen: de små var enige i at sjelen enten finnes eller ikke finnes, men de var ikke enige i at det var en sannhet å finne. Det handlet bare om tro, sa de: noen tror på sjelen, andre gjør det ikke. Punktum.
På den ene siden er det selvfølgeig utrolig tolerant av dem. Men på den annen side er det da en underkjennelse av andres evner til å forsvare sitt syn i diskusjon? På den tredje side er det nettopp denne religiøse sårbarheten jeg må lære meg, som de må lære meg i løpet av de ti ukene jeg skal ha dem: noen meninger liker ikke å stå i flomlyset. Noen meninger vil mennesker ha helt for seg selv. Jeg har ment at det er fordi disse meningene ikke holder vann (om man unnskylder metaforkræsjet). Det er mulig jeg må innse at mine skylapper er minst like trange som andres i denne sammenheng.
Mulig jeg lærer mye som konfirmantleder, faktisk...
Etiketter:
filosofi,
konfirmasjon,
mennesker
Abonner på:
Innlegg (Atom)