Har hatt en diskusjon med en troende igjen. Spurte igjen hva den troende trodde på. Fikk igjen svar som de følgende, hentet fra tilfeldige nettsider:
"jeg tror på NOE.
hva dette noe er, vet jeg ikke. det er noe som er større en mennesket, det er noe udefinerbart."
"jeg tror....
men ikke på jesus eller Gud i form for kristendom....
ikke noen religion egentlig..."
"Jeg tror på NOE. Tror vi har guidere, tro på en Gud men ikke nødvendigvis den kristne Gud. Har opplevd merkelige ting i mitt liv som sier meg at det MÅ være noe der."
Syder igjen av frustrasjon og aggresjon.
Tenk deg en diskusjon mellom en fotballdommen og en trener. Dommeren har nettopp gitt rødt kort til en av trenerens spillere. Treneren vil vite hvorfor, hva som forårsaket utvisningen. Han sparket den andre spilleren i ansiktet, sier dommeren. Men han var ikke i nærheten av ansiktet med foten eller beinet sier treneren. Men han slo den andre spilleren i magen, sier dommeren. Men han hadde hendene på ryggen, sier treneren. Men han gjorde NOE, sier dommeren og går vekk, som om diskusjonen er over.
Er det vanskelig å forstå at treneren da blir sydende av frustrasjon og aggresjon? Er det vanskelig å forstå at det religiøse NOE er på samme nivå?
Jeg kan forstå at følelser kan være veldig vanskelige, innimellom umulige, å sette ord på. Også religiøse følelser. Jeg kan skjønne at religiøse opplevelser oppfattes som ordløse og overveldende, en slags alt-er-forklaret-følelser som ikke kan plasseres i de vanlige boksene. Jeg kan forstå at en troendes argument kan være at selve troen er utenfor denne verden, at trosobjektet er utenfor rom og tid og vår virkelighet og dermed ikke kan diskuteres om.
Men det er nettopp de disse religiøsitistene ikke sier. De åpner med brask og bram og mener at deres Gud er alt i verden, styrer alt og står bak alt. Så drives de fra skanse til skanse i løpet av diskusjonen og ender til slutt med slike meningsløse utsagn som de over. "OK, så er kanskje ikke Gud i verden her og kanskje det ikke er en gud engang og det er kanskje ikke skjebne eller telepati eller homøpati ut fra dine argumenter, men det finne NOE som er større enn oss mennesker, det vet jeg for det føler jeg. Sterkt."
En sann følge av dette hadde vært å bli asketisk munk for å komme nærmere det guddommelige. Men det er selfølgelig utelukket for dem. En annen utvei hadde vært å vite hva de tror på, å ha tenkt gjennom litt, å ha beskrivelser eller argumenter som i alle fall indirekte beskriver det de mener er det guddommelige. Men det er selvfølgelig ikke noe de bruker krefter på. En tredje måte er å hevde at logikken ikke gjelder for deres guddom. Men de er tvertimot store fans av logikk så lenge den støtter deres syn; så fort logikken viser seg å være inkompatibel med det de mener om ud, kaster de den uten flere fakter helt enkelt overbord.
Alt de gjør, er å enda opp i den ytterste vage unøyaktighet, NOE, og så med forulempet mine hevde dette er Sannheten. Sannheten er NOE!
Jeg prøver alltid å møte de jeg diskuterer noe med, med såpass respekt at jeg godtar deres argumenter. Er deres argumenter bedre enn mine, tar jeg trolig feil. I aller minste fall overkjører jeg ikke logikken for å beholde rett. Men religiøsitister? Blåser i argumenter, blåser i sannhet, vil bare beholde NOE som de aldri vil være i nærheten av å vite hva er. NOE som ikke engang er et luftslott - snarerer en prompepute. NOE som er tre bokstaver, en konsonant og to vokaler, som ikke refererer til noe annet enn en panisk frykt for kanskje å ta feil. Men hvordan kan man ta feil når man ikke mener noe?
Neste gang tror jeg at jeg går vekk. Neste gang en dame (eller mann, men det er ofte middelaldrende damer) begynner å snakke om NOE, at hun ikke tror på en bestemt gud eller følger en bestemt religiøs eller alternativ retning, men bestemt mener at det er NOE et sted som er NOE, på en eller annen måte - neste gang kommer jeg til å snu på hælen og komme meg vekk så fort som mulig. Denne damen vil ikke respektere noe av det jeg sier. Hun vil ikke forandre en tøddel av det hun mener, hun vil ikke innse at andre kanskje vet andre ting, hun vil ikke være i diskusjonen for æ lære. Hun vil bare ha bekreftelse på at hennes vage, lillaskjerfete, fjåsete new age-aktige svadafølelse av et logikkovergrep er en dypere sannhet enn noe av det noen andre har kommet fram til. Nei, neste gang, snur jeg meg fort og går langt vekk.
Om ikke, er jeg redd jeg kaster ting i veggen av ren frustrasjon.
Viser innlegg med etiketten new age. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten new age. Vis alle innlegg
29 oktober 2007
19 mars 2007
Perfekt par
T og jeg passer sammen. B har sett det i tallene. Blant annet har vi begge 2 i våre fødselsdatoer: det tyder på harmoni. (Men hvor mange har ikke det? Alle født i februar har det, det er en snau tolvdel av alle; alle født den andre, tolvte, noe-og-tyvende har det, det er en drøy tredel av alle; om man tar med første siffer i årstall, har *alle* født i dette årtusenet et totall i sion fødselsdato.) Vi har begge unike tall, hva det nå enn betyr. Og T skal bli fredsmegler. Helt sant, det står i tallene...
Slik tallspådomskunst er ganske fantastisk. Finn tverrsummen av sifrene i fødsesdatoen din, og vips har du en komplett oversikt over hvem du egentlig er. Hva sammenhengen er? Hvordan det kan ha seg at navnet eller datoen din, og enda mer, tverrsummen av tilfeldig valgte verdier på navnet ditt, skal avgjøre hvem du er? Pft. Ingen forklaring.
Det er en million numerologi-steder på nettet. Jeg prøvde et sted nå med Ts tre navn: Bare fornavn, bare gammelt navn, bare nytt navn (med mitt). Det ga tre helt forskjellige svar. Når jeg tastet inn mitt navn, derimot (bare fornavn), fikk jeg det samme svaret som for T (med bare fornavn): "Many people call themselves your friend. You are a natural peacemaker and diplomat". Andre steder ville helt sikkert ha kommet opp med andre svar.
Nå skald et sies til dette stedets forsvar at det ar mange ting det sa om T og meg, og noen steder var det forskjellig. Men dette er likevel bare piss på samme måte som astrologi: man tar enkelte fakta, kobler det ad ukjente veier til vage generaliseringer om mennesker, og vips, man har noe som vil bli trodd på av de som vil tro.
På den annen side er det de færreste som tror på numerologi. MAnge leker med det, mange synes det er gøy å finne utsagn som passer eller ikke passer på en selv. Det er som en selskapslek på et vorspiel. Når B ringer og forteller at tallene er på Ts og min side, er det ikke fordi hun *tror* på det. Hun vil ikke rammes av hva skepdic sier om denne talleken: det er ikke sant for B. Ikke *sant*, ikke dypest sett. En lek, bare.
På den tredje side. Om hun virkelig tror på det? Om hun faktisk innretter livet sitt etter det? Om hun synes jeg og T passer godt sammen fordi tallene våre skal gjøre det? Ouf. Tenk om vi ikke hadde passet sammen i tallene, hadde hun likt oss mindre av den grunn?
Ouf. Jeg får ta det som en tillitserklæring: hun liker oss sammen og ser bare tegnene for at vi passer sammen. Tallene betyr ingenting. Innstillingen på forhånd alt.
Nei, hun tror ikke på det. Ingen kan *tro* på numerologi.
Slik tallspådomskunst er ganske fantastisk. Finn tverrsummen av sifrene i fødsesdatoen din, og vips har du en komplett oversikt over hvem du egentlig er. Hva sammenhengen er? Hvordan det kan ha seg at navnet eller datoen din, og enda mer, tverrsummen av tilfeldig valgte verdier på navnet ditt, skal avgjøre hvem du er? Pft. Ingen forklaring.
Det er en million numerologi-steder på nettet. Jeg prøvde et sted nå med Ts tre navn: Bare fornavn, bare gammelt navn, bare nytt navn (med mitt). Det ga tre helt forskjellige svar. Når jeg tastet inn mitt navn, derimot (bare fornavn), fikk jeg det samme svaret som for T (med bare fornavn): "Many people call themselves your friend. You are a natural peacemaker and diplomat". Andre steder ville helt sikkert ha kommet opp med andre svar.
Nå skald et sies til dette stedets forsvar at det ar mange ting det sa om T og meg, og noen steder var det forskjellig. Men dette er likevel bare piss på samme måte som astrologi: man tar enkelte fakta, kobler det ad ukjente veier til vage generaliseringer om mennesker, og vips, man har noe som vil bli trodd på av de som vil tro.
På den annen side er det de færreste som tror på numerologi. MAnge leker med det, mange synes det er gøy å finne utsagn som passer eller ikke passer på en selv. Det er som en selskapslek på et vorspiel. Når B ringer og forteller at tallene er på Ts og min side, er det ikke fordi hun *tror* på det. Hun vil ikke rammes av hva skepdic sier om denne talleken: det er ikke sant for B. Ikke *sant*, ikke dypest sett. En lek, bare.
På den tredje side. Om hun virkelig tror på det? Om hun faktisk innretter livet sitt etter det? Om hun synes jeg og T passer godt sammen fordi tallene våre skal gjøre det? Ouf. Tenk om vi ikke hadde passet sammen i tallene, hadde hun likt oss mindre av den grunn?
Ouf. Jeg får ta det som en tillitserklæring: hun liker oss sammen og ser bare tegnene for at vi passer sammen. Tallene betyr ingenting. Innstillingen på forhånd alt.
Nei, hun tror ikke på det. Ingen kan *tro* på numerologi.
12 november 2006
NLP, noen?
Var på fest hos Tommis i går og kom i snakk med ham om Nevro-lingvistisk programmering. Han viste meg en bok hvor han hadde lest en tredel og streket under enkelte gode sentenser. I dag kom jeg opp i samme tema med T da vi satt på kafé. Jeg skjønner fremdeles ikke hvordan det er mulig å falle for NLP.Som jeg har skjønt det, er det slik. Det positive med NLP er allmenne og til dels ganske banale psykologiske innsikter. Tro på deg selv. Det viktige er hvordan du tar det. Du kan forandre verden ved å tenke riktigere. Men disse banalitetene pakker man først inn i kvasi-vitenskapelig språk (det heter søtte meg nevro-lingvistisk programmering, men det har verken noe med nevrologi, lingvistikk eller programmering å gjøre) og trekker deretter så langt man kan i retning ren manipulasjon og sekterisme. Man skal ikke bare kunne påvirke omverden, man skal rent ut av manipulere alle mennesker til å danse nøyaktig etter din pipe. NLP er som så mange andre new age-retninger i at den påstår enorme ting som ikke kan bevises, og at det selges enormt mange bøker med et innhold som enten ikke holder vann eller bare er overfladisk svada. Sammenhengen under påstandene er ikke sann. Mener jeg. T mener, som den evige motsiger (som regel en god egenskap) at man ikke kan bli enige om sannheten om et kunstverks kunstverdi, og dermed heller ikke om religioners sannhetsverdi, eller NLPs sannhetsverdi. Tommis mente det hjalp ham på banen, ikke mer. Men, igjen, søtte meg: det er noe som er sannere enn noe annet, og det er noe som ikke er sant. Det man påstår i NLP er ikke sant i sin helhet, uansett om man kan trekke nyttige ting ut av det. (Det samme med religion, mener jeg, men det er tross alt en litt større debatt.) Og, kanskje enda viktigere: at noe er bra eller nyttig for en selv betyr ikke at det er sant.
20 september 2006
Intelligent og intelligent, fru Blom
Var på foredrag med Paul A. Nelson (eller her) på Blindern i dag. Selsom opplevelse. Han forventet absolutt ingen støtte, sa han var vant til å få bare motbør og at han forfektet en kontroversiell tese. Ordstyreren, filosofiprofessor Nils Roll-Hansen, var så irritert på Nelson at han formerlig sydet. En gang vendte han seg mot publikum og klaget over at vi ikke var kritiske nok. Men, ærlig talt, det var ikke langt unna at Nelson sa så mye dumt at det føltes meningsløst å motsi ham. Det var det vanlige argumentet om irredusibel kompleksitet, om at en flagellus (var det det den het?) i kroppen var uforklarlig i sine enkelte deler og dermed ikke kan ha blitt utviklet men skapt. Dette argumentet har funnets siden Darwin, men mister stadig mark ettersom vitenskapen finner ut mer og mer: i begynnelsen var det øyet som var det irredusible, men det har de gått bort fra, det er for lett å skjønne at et proto-øye er bedre enn ikke noe øye.Det var et argument med at vitenskap nødvendigvis må snakke om teologi, selv om de eksplisitt (meta-)benekter at det er en del av vitenskapen. Han mente at når Gould bruker mindre fungerende ting i naturen, som det er mange av, som bevis for at en intelligent skaper ikke kan stå bak det hele, så tar han utgangspunkt i en perfekt skaper. Det kan da også finnes en hit-and-miss-skaper som ikke alltid får til det han prøver på? Dette argumentet stemmer for så vidt, men hvem i alle dager snakker om en feilbarlig Gud i våre dager, når antikkens guder er borte? Dessuten er hele argumentet snikete. Goulds argument går rett mot kreasjonistene, de som mener at Gud skapte verden og at evolusjonsteorien er feil. Det er ikke noe problem å lage et lignende argument mot en hitandmiss-gud.Alt i alt druknet alle gyldige innsigelser og innvendinger han hadde i en hel drøss tendensiøse og ensidige kvasieksempler som bare hadde det ene formålet å snikinnføre gud i vitenskapen igjen. Han virket som en relativt hyggelig mann, men at han ikke vedkjente seg dette endeformålet, og at han uansett aldri rikket seg en millimeter fra sin posisjon, aldri gikk inn i en debatt for å lære men for å vinne, gjorde ham nokså uspiselig. Som da han spurte en professor som hadde stilt ham et kritisk spørsmål: "Er det LOGISK MULIG at det kunne tenkes at det muligens ikke er til å se bort fra at det ikke er umulig at en intelligent skaper er en mulighet som må undersøkes i dette tilfellet?". Omtrent ordla han seg, og vi i publikum måpte litt over at han på denne måten mente å vinne en viktig seier. Gud i seg selv er en logisk umulighet, hvordan skal da nettopp en teoretisk logisk mulighet gi støtte til hans syn? Kvasi alt sammen, kvasivitenskap og kvasiærlighet overfor egne argumenter.En annen stor ting hang sammen med mine basketknær. For lenge siden hadde jeg en periode vondt i knærne av all spillingen. Da jeg gikk til legen mente han det var, skal vi se, slå opp i boka, vondt her ja, Sinding-Larsen. Der andre hadde Schlatters, hadde jeg Sinding-Larsen. På seminaret var det en mann som tok ordet som presenterte seg som det, Sinding-Larsen. Han virket, på godt og ondt, som en innavlet akademiker. Jammen ikke rart knærne var vonde.
Abonner på:
Innlegg (Atom)