Finn en restplass nå, nå. Finn en tur til 32000, joda, vi har råd til det, to voksne og et barn i to uker, ALL INCLUDED, joda, vi har råd til det. Og har vi ikke, så tar vi oss.
Finn en chartertur nå, nå. Hvor som helst i hele verden. Bortsett fra nordover, bortsett fra østover, bortsett fra vestover. Sørover. Ned til sol og varme og kortbuksevær. Ah, se der ja, uspesifisert til nesten ingen penger, se se, den tar vi, med en firemåneders baby på slep, ja ja, det tar vi oss råd til.
Alle åtte svigerforeldre legger ned veto. I alle fall mot uspesifisert. I alle fall med en lite baby. Ærlig talt, Jostein.
Finn en sandstrand nå, nå. Med palmesus og krystallklart vann, med snorkler og små badebukser, med innholdte mager og trippende, varme tær. Varmt, varmt, varmt. Svetter bort. Men ikke klage, det er ikke lov.
Finn et annet sted nå, nå. Dra vekk herfra. Se noe annet, senk skuldrene, bruk din egen snorkel for første gang i historien. Svømmebrillene for andre gang.
32000, du liksom.
Finn et paradis nå, nå. Følg slangene sørover, eller fuglene var det, følg fuglene mot hvor enn de skal. Galapagos, Kalahari eller hvor enn de søtte meg beflitter seg på å være denne vinteren. Fly, ikke kryp på buken alle dine dager i dette slapsesølesuggeværet. Og hold deg unna eplene.
Finn noe nå, nå. Finn 32000 på gata et sted, eller i en slektnings lottotrekning (du spiller da ikke et tapsspill), eller på en gammel, glemt bankkonto. Finn en charterpremie, et usannsynlig kjempetilbud, en venn som likevel ikke kan dra til sola. Noe, noe.
Madeira, Maldivene, Marokko. Kroatia, Kanariøyene, Kypros, Kuba. Elle, melle deg fortelle.
Trinidad, Tobago, Togo, Tunis. Skipet går, ut i år.
Bahamas, Barbados, Belize, Brasil. Rygg i rand, to i spann.
Nauru, New Zeeland, Namibia. Snipp, snapp, snute, du er ute.
Norge. På en liten silkepute.
Norge.
Viser innlegg med etiketten Vagabond. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Vagabond. Vis alle innlegg
05 november 2007
20 oktober 2007
Først penger. Så penger. Til slutt alt annet.
Hvordan måler man egen suksess? Finnes det en enkel skala? Og om det ikke skulle finnes, skal man da lite på egen eller andres dømmekraft?
Jeg skriver for tiden også blogg i Vagabond, en slags reiseblogg om hva som kans skje i verden når man ikker er hjemme. Eller nettopp er hjemme, i mitt tilfelle. Og jeg legger endel tankekraft og konsentrasjon i det - prøve å finne et godt tema, prøve å vinkle temaet, finne bilder når det skal være det, få ro til å skrive teksten. Så er spørsmålet: er det verdt det? Og neste spørsmål: hvordan skal man måle om det er verdt det?
Jeg får ingen penger for Vagabondbloggen. Alt jeg får, er et stk Vagabond i posten. Et stk glanset, turistisk magasin, med halvparten elendig kjedelige "få en fantastisk ferie på stranda" og halvparten bare vanlig kjedelige reisereportasjer fra den sture utland. Jeg bryr meg katten om slike reportasjer. De blir så selvhøytidelige og overfladiske. Og, ikke minst, så navlebeskuende på helt feil måte. Så var vi der, så var vi der, så var vi der, og det var fantastisk. Wow. Alt jeg fysisk får for bloggen min, alt jeg kan skryte av til andre, er et blad jeg aldri i verden ville ha kjøpt.
Så hvorfor skulle det være verdt det? Hvorfor skulle jeg hjelpe Vagabond å bli et bedre nettsted? Hva har Vagabond gjort for å fortjene at jeg skriver for dem?
Ingenting. Jeg får glede over å skrive, glede over å skape. Av og til får jeg glede over at en eller annen ryllik slenger inn en kommentar på det jeg har skrevet. Av og til får jeg stolthet over å lese det omigjen, eller å se bildene omigjen, å tenke at dette er mitt, detter har jeg laget.
Som regel leser jeg ikke omigjen. Ikke noe vits i å dvele ved det en har skrevet ferdig.
Som regel, det vil si nesten aldri, får jeg kommentarer på tekstene. Hvorfor skulle en tilfeldig Vagabond-leser bruke krefter på å skrive noe under der jeg har skrevet?
I Rijeka ble jeg oppringt av en sexspaltist som ville skrive noe om bonding. Vi mailet endel fram og tilbake, jeg fikk tilsendt et manus og noe greier fra henne og kommenterte det. AHA; BRA, sa G, HURRA, her kan det ligge penger, hun kan hjelpe deg siden hun allerede er en Wikipedia-artikkel.
Først penger. Skriv noe som ikke bryr deg, eller skriv som Eva Mohn skriver, hun lykkes jo, og suksess er målt i antall bøker som selges. Så penger. At Ari Behn er litt uglesett i Forfatterforeningen er rart siden han tjener så mye penger. Til slutt alt annet: glede, stolthet, egenverdi, det å skape noe man kan se på med stolthet også neste år.
Jeg burde kanskje ikke skrive i Vagabond. (Med mindre det er en slags egenreklame: det er da også det eneste argumentet som kjøpes.) Jeg burde kanskje ikke ikke skrive en bok om bonding, om de fire typene av bonding, om den hele teorien jeg konstruerte og som ikke kan reduseres til small talk. Jeg burde kanskje fortsette å være firma og ligge år etter med regnskap og skatt og hele helvetet jeg av identitetsbeskyttende grunner får spasmer av så fort jeg nærmer meg.
Jeg burde kanskje tenke på penger først og sist og i midten, og så eventuelt legge inn litt annen fornuft her og der - og krydre med andre verdier der pengene og snusfornuften tillater det.
Jeg burde kanskje ikke skrive en blogg for ingen, ut i det store tomme internettet.
Jo. Helvete heller.
Jeg skriver for tiden også blogg i Vagabond, en slags reiseblogg om hva som kans skje i verden når man ikker er hjemme. Eller nettopp er hjemme, i mitt tilfelle. Og jeg legger endel tankekraft og konsentrasjon i det - prøve å finne et godt tema, prøve å vinkle temaet, finne bilder når det skal være det, få ro til å skrive teksten. Så er spørsmålet: er det verdt det? Og neste spørsmål: hvordan skal man måle om det er verdt det?
Jeg får ingen penger for Vagabondbloggen. Alt jeg får, er et stk Vagabond i posten. Et stk glanset, turistisk magasin, med halvparten elendig kjedelige "få en fantastisk ferie på stranda" og halvparten bare vanlig kjedelige reisereportasjer fra den sture utland. Jeg bryr meg katten om slike reportasjer. De blir så selvhøytidelige og overfladiske. Og, ikke minst, så navlebeskuende på helt feil måte. Så var vi der, så var vi der, så var vi der, og det var fantastisk. Wow. Alt jeg fysisk får for bloggen min, alt jeg kan skryte av til andre, er et blad jeg aldri i verden ville ha kjøpt.
Så hvorfor skulle det være verdt det? Hvorfor skulle jeg hjelpe Vagabond å bli et bedre nettsted? Hva har Vagabond gjort for å fortjene at jeg skriver for dem?
Ingenting. Jeg får glede over å skrive, glede over å skape. Av og til får jeg glede over at en eller annen ryllik slenger inn en kommentar på det jeg har skrevet. Av og til får jeg stolthet over å lese det omigjen, eller å se bildene omigjen, å tenke at dette er mitt, detter har jeg laget.
Som regel leser jeg ikke omigjen. Ikke noe vits i å dvele ved det en har skrevet ferdig.
Som regel, det vil si nesten aldri, får jeg kommentarer på tekstene. Hvorfor skulle en tilfeldig Vagabond-leser bruke krefter på å skrive noe under der jeg har skrevet?
I Rijeka ble jeg oppringt av en sexspaltist som ville skrive noe om bonding. Vi mailet endel fram og tilbake, jeg fikk tilsendt et manus og noe greier fra henne og kommenterte det. AHA; BRA, sa G, HURRA, her kan det ligge penger, hun kan hjelpe deg siden hun allerede er en Wikipedia-artikkel.
Først penger. Skriv noe som ikke bryr deg, eller skriv som Eva Mohn skriver, hun lykkes jo, og suksess er målt i antall bøker som selges. Så penger. At Ari Behn er litt uglesett i Forfatterforeningen er rart siden han tjener så mye penger. Til slutt alt annet: glede, stolthet, egenverdi, det å skape noe man kan se på med stolthet også neste år.
Jeg burde kanskje ikke skrive i Vagabond. (Med mindre det er en slags egenreklame: det er da også det eneste argumentet som kjøpes.) Jeg burde kanskje ikke ikke skrive en bok om bonding, om de fire typene av bonding, om den hele teorien jeg konstruerte og som ikke kan reduseres til small talk. Jeg burde kanskje fortsette å være firma og ligge år etter med regnskap og skatt og hele helvetet jeg av identitetsbeskyttende grunner får spasmer av så fort jeg nærmer meg.
Jeg burde kanskje tenke på penger først og sist og i midten, og så eventuelt legge inn litt annen fornuft her og der - og krydre med andre verdier der pengene og snusfornuften tillater det.
Jeg burde kanskje ikke skrive en blogg for ingen, ut i det store tomme internettet.
Jo. Helvete heller.
25 januar 2007
Tilfeldighetstur i nabolaget
(Jeg har begynt å blogge for Vagabond her. Noen ganger legger jeg de samme tekstene her, noen ganger vil det være tekster bare på Vagabond. Denne ligger begge steder etter hvert.)
Å gå tur har alltid vært noe av det kjedeligste og ikke minst voksneste jeg kan tenke meg. Det er noe med den målrettede innbittheten, noe med at man går for å gå og komme i form og få seg litt luft, som det heter. Spesielt når man går fort også, som enkelte par sees å gjøre, slenger med armene som en avart av den lokale HV-avdelingen. Da jeg var liten gikk jeg aldri tur uten at det ble sutring eller senere surmuling over verdens urettferdighet og de voksnes manglende empati i at jeg ble både bedre trent, fikk mer sosial input og generelt lærte mer av å leke med venner.
Å gå tur er fremdeles en meningsløs aktivitet for meg, spesielt om man konsentrerer om selve gåingen underveis og ikke fortaper seg i lange diskusjoner om Richard Dawkins The God Delusion. For eksempel. Men det er mange måter å leke med selve turen også. Å reiseleke.
Jeg og T (snart min kone) gikk en tur i går. Vi hadde ikke noe mål, vi skulle bare få litt luft og føle at verdensrommet er noe mer enn det lille rommet vi bor på. Så, hvor går vi, spurte hun meg da vi kom ut. Tja, svarte jeg. (Jeg er fryktelig dårlig på å bestemme ting som ikke angår meg i noen særlig grad.) Vi kan gå, tja, nei, vet ikke jeg. Men hun ville heller ikke bestemme, så stod i krysset utenfor leiligheten og sperret for en mann som kom forbi med en tvillingbarnevogn. Hvor går man når alle veier i nærheten er gått før?
Vi lot tilfeldighetene avgjøre. Stein saks papir: vant jeg, gikk vi til høyre, vant hun gikk vi til venstre, og ble det uavgjort, gikk vi rett fram.
I teorien en god måte å gå tur på. Vi bor på Carl Berner i Oslo, hvor det er veier og kryss og valgmuligheter hver fjortende meter. Og det begynte da også bra. Vi kom oss ut på Ring 2 og nedover mot Tøyenparken, hvor hun pleier å ville gå. "Bra" betyr her da at vi gikk den veien hun hadde hintet vi kunne gå, og motsatt av veien mot puben, hvor jeg ofte pleier å ville gå for en Guinness. Men så tømte jeg hodet og begynte å spille helt tilfeldig, og hun ble forvirret. Vanligvis beseirer hun meg alltid i stein saks papir. Alltid. Men vanligvis prøver jeg så hardt å vinne at jeg er like lett gjennomskuelig som en glassmanet. Når jeg nå ga opp, skjønte hun ikke taktikken min lenger, og plutselig var vi på vei vekk fra parken og i retning puben.
Skjønt, retning er i denne sammenheng et relativt begrep. Det ble aldri uavgjort, noe som betydde at vi alltid svingte hit eller dit, til høyre eller venstre. Og vi vant aldri fire ganger på rad noen av oss, slik at vi kom tilbake til rundt kvartalet og etter reglene kunne velge retning etter eget hode. Istedet gikk vi halveis rundt alle de kvartelene vi kunne finne, nesten som en forvirret pacman som prøver å få tak i alle de små prikkene. Fire ganger var vi en eller to kryss fra puben, flere ganger innennfor synshold. Så vant feil person og vi måtte inn i en obskur sidegate som ingen av oss hadde vært i før og som ingen av oss heller ville inn i igjen. To ganger var vi nesten på Tøyenparken igjen, før det kom en helt uventet stein fra henne eller meg, og vi måtte ta til høyre eller venstre og traske videre langs uventede husrekker.
Etter tre kvarter hadde vi ikke kommet noe sted. Vi hadde passert samme tvillingbarnevogn tre ganger, og vi hadde fått endel rare blikk fra diverse mer målrettede eller i det minste tilsynelatende rasjonelle fotgjengere, men vi hadde verken kommet til parken, puben eller passert vår egen leilighet igjen. Det begynte å mørkne. Eller, det mørknet kanskje ikke ennå, men det virket sånn. Og å gå de samme gatene fem, sju, fjorten ganger fordi tilfeldighetene nekter oss både en Guinness og varmen i egen stue, var mer enn vi kunne bære der og da. Jeg vinner og vi går hjem, du vinner og vi holder ut litt til, sa jeg til T og holdt fram neven til nok en runde stein saks papir.
Ok, sa hun. Jeg er saks.
Å gå tur har alltid vært noe av det kjedeligste og ikke minst voksneste jeg kan tenke meg. Det er noe med den målrettede innbittheten, noe med at man går for å gå og komme i form og få seg litt luft, som det heter. Spesielt når man går fort også, som enkelte par sees å gjøre, slenger med armene som en avart av den lokale HV-avdelingen. Da jeg var liten gikk jeg aldri tur uten at det ble sutring eller senere surmuling over verdens urettferdighet og de voksnes manglende empati i at jeg ble både bedre trent, fikk mer sosial input og generelt lærte mer av å leke med venner.
Å gå tur er fremdeles en meningsløs aktivitet for meg, spesielt om man konsentrerer om selve gåingen underveis og ikke fortaper seg i lange diskusjoner om Richard Dawkins The God Delusion. For eksempel. Men det er mange måter å leke med selve turen også. Å reiseleke.
Jeg og T (snart min kone) gikk en tur i går. Vi hadde ikke noe mål, vi skulle bare få litt luft og føle at verdensrommet er noe mer enn det lille rommet vi bor på. Så, hvor går vi, spurte hun meg da vi kom ut. Tja, svarte jeg. (Jeg er fryktelig dårlig på å bestemme ting som ikke angår meg i noen særlig grad.) Vi kan gå, tja, nei, vet ikke jeg. Men hun ville heller ikke bestemme, så stod i krysset utenfor leiligheten og sperret for en mann som kom forbi med en tvillingbarnevogn. Hvor går man når alle veier i nærheten er gått før?
Vi lot tilfeldighetene avgjøre. Stein saks papir: vant jeg, gikk vi til høyre, vant hun gikk vi til venstre, og ble det uavgjort, gikk vi rett fram.
I teorien en god måte å gå tur på. Vi bor på Carl Berner i Oslo, hvor det er veier og kryss og valgmuligheter hver fjortende meter. Og det begynte da også bra. Vi kom oss ut på Ring 2 og nedover mot Tøyenparken, hvor hun pleier å ville gå. "Bra" betyr her da at vi gikk den veien hun hadde hintet vi kunne gå, og motsatt av veien mot puben, hvor jeg ofte pleier å ville gå for en Guinness. Men så tømte jeg hodet og begynte å spille helt tilfeldig, og hun ble forvirret. Vanligvis beseirer hun meg alltid i stein saks papir. Alltid. Men vanligvis prøver jeg så hardt å vinne at jeg er like lett gjennomskuelig som en glassmanet. Når jeg nå ga opp, skjønte hun ikke taktikken min lenger, og plutselig var vi på vei vekk fra parken og i retning puben.
Skjønt, retning er i denne sammenheng et relativt begrep. Det ble aldri uavgjort, noe som betydde at vi alltid svingte hit eller dit, til høyre eller venstre. Og vi vant aldri fire ganger på rad noen av oss, slik at vi kom tilbake til rundt kvartalet og etter reglene kunne velge retning etter eget hode. Istedet gikk vi halveis rundt alle de kvartelene vi kunne finne, nesten som en forvirret pacman som prøver å få tak i alle de små prikkene. Fire ganger var vi en eller to kryss fra puben, flere ganger innennfor synshold. Så vant feil person og vi måtte inn i en obskur sidegate som ingen av oss hadde vært i før og som ingen av oss heller ville inn i igjen. To ganger var vi nesten på Tøyenparken igjen, før det kom en helt uventet stein fra henne eller meg, og vi måtte ta til høyre eller venstre og traske videre langs uventede husrekker.
Etter tre kvarter hadde vi ikke kommet noe sted. Vi hadde passert samme tvillingbarnevogn tre ganger, og vi hadde fått endel rare blikk fra diverse mer målrettede eller i det minste tilsynelatende rasjonelle fotgjengere, men vi hadde verken kommet til parken, puben eller passert vår egen leilighet igjen. Det begynte å mørkne. Eller, det mørknet kanskje ikke ennå, men det virket sånn. Og å gå de samme gatene fem, sju, fjorten ganger fordi tilfeldighetene nekter oss både en Guinness og varmen i egen stue, var mer enn vi kunne bære der og da. Jeg vinner og vi går hjem, du vinner og vi holder ut litt til, sa jeg til T og holdt fram neven til nok en runde stein saks papir.
Ok, sa hun. Jeg er saks.
Etiketter:
lokalmiljø,
reise,
T,
Vagabond
Abonner på:
Innlegg (Atom)