Hva ler du av?

En historie fra virkeligheten.

H ler så han rister og får ikke fram et ord. Fire andre rundt bordet ser på ham, forundret, og lurer på hva det er han ler av. Det er bare, hikster han og ser på Je. Å, sier Je og begynner å le også. Fortell det, H, sier hun og hikster hun og: han får sånne latterkramper av og til når han tenker på en vits, og så klarer han ikke å si hva som er morsomt, han er enda verre enn meg. Sier Je. Å, sier T og begynner å le av tanken på Jes håpløse evner som vitseforteller.
Det er ikke morsomt, får H hikstet frem, men... Jeg kom bare til å tenke på Zaloen...
Zaloen, spør Jo og begynner å flire, Zaloen jeg ga til T i stad...?
Ja, nå slipperj jerg å bskep, sier H og ler intenst.
Hva, sier S, hva sier du?
Skjønner du ikke, sier Jo og begynner å le - le forsert så fortsetter H å le, dette skal være morsomt.
Hehehehehhe, sier S.
Hahahahaha, sier H av egen vits.
Hihihihihih, sier Je av Hs håpløse vitsefortellerevner.
Hohohohoh, sier T av Jes håpløse vitsefortellerevner.
Høhøhøhø, sier Jo av Hs håpløse vits.
Håhåhååhh, sier S av ingenting, så Jo ler av S, så T ler av Jo, så S ler av T som ler av Je som ler av H som ler av en vits som bare Jo ler av.

Og slik gikk det til at vi satt fem mennesker rundt et frokostbor dog lo så vi fikk tårer i øynene av fem forskjellige ting. Hs vits? At han ikke hadde Zalo lenger og dermed ikke kunne vaske opp...

Av og til er det ikke så mye som skal til.

Min humor

Jeg har hatt et anfall av humoristisk introspeksjon. Det vil si, introspeksjonen var ikke spesielt humoristisk, men den dreide seg om humor. Og å kalle det introspeksjon er kanskje litt feil, det dreide seg mer om tanker og funderinger om meg selv. Mer konkret: hva slags humor har jeg egentlig?

Det begynte med en episode. Jeg stod ute i kulda sammen med en gjeng venner og hutret og frøs. Vi snakket naturlig nok om været, som man jo gjør når det er kaldere enn vanlig, spesielt i den kaldeste tiden av året. Det er kaldt, sa en. Ja, sa en annen. Og så hutret de begge. Det var omtrent da, eller litt senere i den monotone samtalen, at jeg kom med følgende gulllkorn: "Vi burde gjøre som pingvinene."

Jeg har ingen illusjoner om at det var spesielt morsomt. Det var ikke ment som det, men som en litt teit ting å si, noe som løser opp stemningen ved å være littannerledes. Og jeg lo passe teit etterpå for å understreke hvordan jeg mente det. Hva de svarte? "Øh, Jostein-humor." Og forsøket mitt falt pladask til bakken.

Hva betyr Jostein-humor? Eller bedre, hva legger de i Jostein-humor og hva betyr det for dem? Er den så lett å skille fra andres humor, så tydelig noe helt annet? Og hva skal jeg i så fall mene om deres mening? Bør jeg endre min humor, gjøre den likere andres? Mer ulik andres? Hvorfor, hvorfor ikke?

Slik tenkte jeg en time eller to i dag, i tanker som grenset opp til eksistensielle dommedagstanker eller i det minste føltes viktige nok til at de var verdt å tenke på nettopp denne ene timen eller to. Nok til at øyenbrynene mine sank ned mot nesetippen. (Det gjør de ofte også når hodet er tomt og jeg bare later som jeg tenker, men det er en annen sak.) Deretter ristet jeg det av meg og tenkte på noe annet. Ærlig talt, episoden med kulda og pingvinene skjedde i et frimutt på ungdomsskolen, det får da være måte på hvor opphengt man skal være i gammel fortid. Hvor mye den skal avgjøre hvem man er nå.

Are Kalvø

Var på Are Kalvø-forestilling under Bok i sentrum i går. Det var ikke meningen, vi skulle på poesislam, men kom til feil scene, ble omringet av middelaldrende kvinner og så ingen sosialt akseptabel måte å komme seg ut igjen på. Har aldri fått helt sansen for Kalvø. Visst, han er meget, meget dyktig til det han gjør, men det er samtidig noe forutsigbart over det, det er som om de samme vitsene går omigjen, den samme tenkemåten, de samme kornene tas på, de samme tankene kverner. Han er både litt for slem og litt for ufarlig på samme tid, og selv om jeg er veldig med på noen av hans humorbitt (på forestillingen i går, fx, raljerte han over Ivar Dyrhaug, som Beat for beat-programleder, noe jeg står bak i hundre hundredeler, har aldri maktet å se på det programmet når jeg har hatt anledning) , så føler jeg meg aldri helt fenget eller fanget eller på lag. Kanskje det er en temperamentsting.