Tren i Carl Berner-krysset

De har stått i selve Carl Berner-krysset lenge nå. Ikke i selve krysset, bare på fortauet, men så nært midten hvor bilene kjører at det er rart de ikke blir spontanforgiftet av Co2 og Nox og svevestøv og alt som er der. På den ene siden de lysegrønne. På den andre siden de oransje. En kamp for de aller tøffeste.

De grønne er mest standhaftige. De har stått der mest og de har hengt opp masse ballonger oppover i veien. På den andre siden var det de oransje som først begynte med ballonger i sitt hus etpar hundre meter nærmere SInsenkrysset, men om jeg har forstått sakene rett skal nå de grønne overta dette huset og skvise de oransje til et annet og mindre bra sted. Bransjens hakkeorden.

Hei, du, sier de friskt og sprettent til deg når du går forbi. De oransje gir deg en gratis Gatorade, de grønne vil bare ha din signatur for å tegne medlemskap i et eller to år. Hei, du, trener du? Vil du komme i form? På tide å forberede badesesongen? Få vekk litt ekstra, øke kondisen, få overskudd? Da kan du bli med oss, så skjer alt det gode du har drømt om i lang tid nå.

De grønne er de kuleste. De oransje er de billige. De grønne har større muskler. De oransje ser mer normale ut. Men er det noen normale eller kule som ville stå midt i Carl Berner-krysset for å selge noe som helst? Stå i slapset midt mellom T-banen, trikken, bussen, en inneklamt kaffebar og en lampebutikk som alltid har tilbud – for å verve mennesker til overskuddfabrikker? Til det lyset og den gleden de prøver å si at finnes på deres sentre?

De grønne er Elixia (E-lexia eller elik-SIA eller en av de andre måtene det uttales); de oransje er sats, eller unnskyld, SATS. De selger drømmer. De falbyr en bedre kropp og et sunnere liv. Midt på Carl Berner.

Jeg har testet både SATS og Elixia. Jeg har alltid endt opp på Domus Atheltica. Når jeg slutter å snike meg til studentrabattene kommer jeg til å finne et billigere treningssted eller fortsette på DOmus, i Studentidretten. Jeg mener, hvor mye trenger man å betale for å trene?

Jeg mener, hvorfor skulle man trene med mennesker som ikke skjønner at de ødelegger all kondis ved å stå midt i et av Oslos mest forurensede kryss?

Forurensingssyk

En periode da jeg var rundt 10 år ble jeg nesten fysisk syk av å kjøre bil. Tanken på at jeg satt på med en maskin som spydde ut forurensing og farlige avgasser gjorde vondt så langt inn i sjelen at det grenset til å gå over konglekjertelen og bli et kroppslig ubehag. Alt snakket om forurensing og bilers avgasser hadde truffet meg midt i det innerste dypeste av meg, og nesten som en tvangstanke satte det seg fast. Jeg ville aldri kjøre bil, men måtte jo når vi skulle sted, kunne ikke annet enn å sitte i baksetet og se betuttet ut av vinduet og kjenne hvordan hvert putr fra bilmotoren gjorde verden litt mindre levelig.

Heldigvis varte denne perioden ikke så lenge. Som russ kjørte jeg rundt i en russebil, kjørte til og med selv, som spydde ut svart eksos uten at det brydde meg nevneverdig. Det gjorde ikke så mye med miljøet, eller jeg tenkte som andre at det være da være måte på personlig ansvar, denne ene bilen forurenser nesten ingenting sammenlignet med alle de andre bilene og fabrikkene og alt som forurenser mye mer. Det var litt lettere på den måten.

Men det dumme er at det sniker seg tilbake. Det ahr aldri vært helt undertrykt likevel, det har ligget der inni i hjernen, og nå er det tydeligere enn på lenge. Kanskje siden jeg var ti år. Nå kan jeg ta meg selv i å tenke på hvor trist det er at turismen i verden eksploderer, siden det betyr mer forurensing. Trass i at jeg i utgangspunktet er veldig for allslags reising og kulturkontakt. Jeg stirrer stygt på bilister, spesielt de med store biler, sånne som er dobbelt så store som nødvendig. Utenfor vinduet mitt står det av og til drosjer på tomgang – jeg har alt skrevet ett klagebrev til Oslo Taxi og vurderer stadig vekk om jeg bør gjøre noe annet enn å stirre stygt ut av vinduet som en bitter oldemor. Gå ut og banke dem, kanskje. Jeg foretrekker å gå til byen heller enn å ta banen: det gjør ikke noe fra eller til bortsett fra i hodet mitt, men som leke-solipsist er det jo nettopp hodet mitt som er viktig.

I små øyeblikk hender det jeg får lyst til å ikke kjøpe ting, ikke reise, ikke bruke energi. Noen øyeblikk får jeg lyst til å haldne i en bitteliten leighet uten strøm. Så innser jeg alle de tingene jeg da ville gå glipp av, og lysten slår over i sin motsetning.