Bitterhetens druer

Da jeg var liten skjønte jeg aldri dette med druer. Det lå alltid en klase på stuebordet hjemmet, og alltid gikk de voksne og gomlet på dem - men hver gang jeg selv prøvde, smakte det så rart voksent og vondt. Ikke minst på grunn av de bitre, knasete steinene som lå gjemt inni som små bitre biller med knasete skall.

Etter hvert, da jeg ble voksen i smak og hode, skjønte jeg at det gikk an å spytte ut de små steinene. Og plutselig var hele drua ganske god, den smakte søtt uten å være kvalmende, frisk uten å være sterk. Jeg fikk øynene opp for at druer også kunne være smakfulle, så lenge steinene ble spyttet ut, og jeg spiste enda mer enn noen voksne i min umiddelbare nærhetn hadde gjort noen gang.

Det neste som skjedde, da jeg ble enda voksnere i hodet, var at jeg oppdaget steinfrie druer. De kostet litt mer og kom i en ferdigpakket halvkilos eske, men o fryd og o gammen, jammen, nå kunne jeg lange i meg druer, slafse dem inn og gulpe dem ned uten å måtte lete etter steinene som man leter etter små bein i litt for store munnfuller med dårlig kokte fiskestykker. Steinløse druer måtte være det beste siden fiskefingre, nei, enda bedre, det måtte være det beste på matfronten noen gang.

Så ble jeg enda voksnere i smaken og skjønte at det var en grunn til at de solgte druer med stein. De smakte bedre. Greit nok at de var billigere og større, men de smakte så mye bedre at det plutselig lønte seg å lete etter steinene igjen. Ta en drue, spis den sakte, finn steinene, spytt.

Men det er litt ekkelt å spytte, pfui, hver stein ut som et prosjektil, så jeg begynte å samle steinene under overleppa, som en pris snus, og lot de renne ut i et dertil egnet papirstykke eller en passende søpplebøtte eller hageflekk ved første og beste anledning. Jeg hadde det beste av alle verdener: druene med best smak uten den bitre smaken av disse druenes steiner. Det gikk helt fint.

Helt til jeg fikk høre at det er uhøflig å spytte ut steiner. Helt til en jypling sa at steinene spises da, de er en del av smaken. Helt til jeg tenkte meg om å fant ut at det faktisk kan oppfattes som enda eklere å samle steinene i munnen enn å ta dem ut en og en med en gang. Helt til jeg faktisk innså at jeg ikke vil ha mennesker på besøk som snuser druesteiner...

I en perfekt verden hadde druene vært uten stein. Eller de hadde vært melonstore, så man kunne skjære ut store fruktkjøttbiter og vite at i alle fall de var steinløse; så fikk man heller plukke steiner senere. I en imperfekt verden?

Det søte med det bitre. Fruktkjøtt med billeknasete småklumper av potensielt ny søthet. Druer med steiner og hver gang valgets kvaler: skal jeg spise denne steinen utygget, skal den tygges, skal den spyttes ut nå eller sammen med sine steinvenner? Hva er sosialt akseptert, hva er sosialt stigmatiserende?

Og det viktigste av alt: Hva kan egentlig druenes steiner lære oss om Livet?

Umusikalske T-bane-gaver (ordspill! ordspill!)

På T-banen i dag delte de ut sjokolade. Helt sant. En dame som egentlig er streng og striks billettkontrollør, kvasinazi, hadde i dag den samme uniformen som allid men også en kurv med små, gullpapirinnpakke biter med sjokolade. Jeg så henne på flere meters avstand og stivnet til, instinktivt.

Forrige gang de delte ut noe på banen, dvs forrige gang jeg var på banen mens de delte ut ting, var jeg grønn Oslo-borger. Husker ikke hvor jeg hadde vært helt, men det var på vestkanten et sted, kanskje en basketfest i Js Homlmenkoll-leilighet, kanskje noe helt annet. Husker bare at vi kjørte nedover på vei mot Majorstua og at jeg stod ved døra fordi jeg ikke hadde kjøpt billett. Om det kom en kontroll, tenkte jeg, skulle jeg løpe ut. Men jeg stod også fordi jeg ikke følte meg berettiget til å sitte, sniker som jeg var.

Trolig hadde jeg kke penger der og da. Eller billetten hadde akkurat gått ut. Eller et eller annet veldig rettferdiggjørende. Trolig hadde jeg følt det som meget urettferdig om en kontroll hadde bøsta meg på vei ned til byen. For jeg var ikke og er ikke en sniker med mindre skjebnen legger opp til det. Noe den av og til gjør selvfølgelig.

Denne forrige gangen stod jeg og var engstelig for kontroll da hun dukket opp ut av det blå med blå uniform, midt mellom to stasjoner. Jeg hadde ikke mulighet til å slippe unna. Uansett hvor sakte hun gikk mot meg, uansett hvor lang tid hun brukte på de andre i vognen, ville hun rekke fram til en selvrettferdig sniker i begynnelsen av studieårene, og hun ville ikke godta unnskyldningene hans, og han ville bli mange penger fattigere. Og føle seg sosialt ydmyket, ikke minst. I et desperat forsøk på å holde virkeligheten borte, stirret jeg stivt ut av dørvinduet og konsentrerte meg om de forbifarende, utydelige strekene på utsiden.

Hun sjekket ikke billetter. Hun hadde en kurv med boller, nybakte boller, hjemmelagde boller som T-bane-ansatte trolig hadde bakt selv. Hun spurte ikke om jeg snek, men sa med samme stemme som til alle andre, lovlydige passasjerer: "Værsågod". Ta en bolle.

Jeg sa nei. Eh, nei, eh, det går bra. Bolleallergi, får store utslett, klarer ikke å fordøye melet, store problemer med denne fargen, dårlige erfaringer med farmors boller, kan ikke utstå rosiner. Noe, noe, dessverre ikke mulig for meg å ta en sporveisbolle, gå videre, værsåsnil, ikke minn meg mer på at jeg snylter på hele systemet ved å stå her på banen uten billett. Og hun gikk videre, men i øynene hennes så jeg at hun hadde bøsta meg så jævlig, for å bruke såne ord, om hun hadde hatt det som oppdrag denne dagen.

Når de delte ut sjokolade i dag, fikk jeg flashbacks til denne episoden. Det var likt: selve banen var annerledes, og det var ikke samme rute, og denne gangen hadde jeg billett - men ellers var det en dame i blå uniform som gikk til passasjerene og sa værsågod, værsågod, værsågod. Og som flashback kom også de samme følelsene av autoritetsfrykt, pekuniær angst, anger på ikke å ha kjøpt billett i automaten på stasjonen. Så når jeg tok en av sjokoladene, var det ikke med gode følelser, og det var mer fordi jeg ble bedt om det enn at jeg ville det, at jeg tok sjokoladen. (Eller høflighet, som man også kan kalle det.) Men så så jeg hva slags sjokolade det var, og plutselig kunne jeg se hele situasjonen fra utsiden, og det var bare morsomt.

Forrige gang delte de ut hjemmelagde boller. Litt traust og trist, kanskje, men rotekte og ordentlig. Og økonomisk, ikke minst: trolig gikk hjemmebakingen på dugnadskontoen til de ansatte, en gratisinnsats for å hjelpe bedriften. Denne gang delte damen i blått, i omtrent den samme kurven, ut Mozartkuler.

Mozartkuler har en egen artikkel på WIkipedia på 6 språk (svensk: Mozartkulor, engelsk, tysk: Mozartkugel). Mozartkuler selges såvidt jeg har skjønt ikke i Norge, alle fall ikke i vanlige butikker, i alle fall ikke de originale - men det var de hun delte ut. Originale mozartkuler, med gullpapir og bilde av Mozart selv. De kunne ha laget mozartkuler, oppskriften finnes på nettet, og disse hjemmelagde versjonene kunne ha smakt enda bedre, enda mer naturlig, enda mer sporveiene-sparer-penger, men nei. Vi har fått nye T-baner. Vi må være fansi.

Jeg vet ikke hva sammenhengen er mellom Mozart og Oslo sporveier. Eller hvorfor de gikk bort fra hjemmelagde boller. Men jeg vet at det føles mye bedre å ta noe fra en blåkledd billettkontrollørs kurv når man har betalt for billetten. Eller om ikke bedre, så mer profesjonelt, fetere, søtere, rikere, mer butikksmak, mer masseprodusert. Det følers mer som om man får noe man har betalt for.

Og da har de kanskje oppnådd det de ville.

EDIT: Mozartkulene var fordi de nye vognene er produsert av østerrikske Siemens og ble offisielt åpnet av kongen og Østerrikes president i dag. Ååååh...

Sitrongrønn tran.

Se på disse bildene av to sitronflasker. Hvem av dem er med sitron og hvem er naturell? Og i forlengelsen, hvilken type foretrekker T og hvilken type kjøper jeg? Og hvilken type tror jeg at jeg kjøper? Nemlig.

Sitron er gul. Sitron har alltid vært gul. (Om de da ikke er umodne, da er de grønne. Men en umoden sitron er uansett ubrukelig.) Og når jeg skal handle tran i butikken, kjøper jeg selvfølgelig sitrontran, siden det er den eneste T kan mage. Tror jeg kjøper sitron. For sitrontran har grønn etikett og kotk, men naturell tran har gul etikett og kork.

Resultatet? Vi har alltid to tranflasker i kjøleskapet, og alltid må jeg drikke opp den naturelle siden jeg aldri somler meg til å bytte den til en smakeligere. Det gjør kjøleskapet fullt, det gjør at den ytterste melka ligger ustabilt, at den ytterste melka faller ut, at kartongen sprekker, at det er melk over hele gulvet, at jeg kommer inn og sklir og lander pladask og faller i svime og ligger i melkepytten til neste morgen. At jeg lukter melk i mange uker etterpå. At jeg aldri klarer å drikke melk igjen siden jeg forbinder melkelukten med hodesmerter.

OK, det er mulig det aldri har gått så langt. Men den dagen det skjer, burde Møllers tran være forberedt på et klekkelig erstatningsøkmål. GRØNN sitrontran, hva er det de tenker på?

Den verste maten

Et av spørsmålene T fikk under sitt utdrikningslag var "hvilken mat er den vesrte Jostein vet". Da I spurte meg om det, måtte jeg tenke meg om lenge. Vet man sånt? Har man et fast svar på hva som er den verste maten?

Jeg mener, jeg har aldri spist murpuss, men det skulle ikke forundre meg om det smaker verre enn noe annet jeg har spist. Skulle jeg kunne ha svart murpuss? Det er i alle fall ikke et usant svar. Men det er ikke mat, vil man kanskje si, det er ikke noe man vanligvis spiser. OK, så da sier jeg larver. Det finnes mennesker som synes feite, kravlende larver er gode å steke levende over svak varme og så klemme ut innmaten og slurpe den i seg. Skulle jeg prøvd på det samme, ville jeg helt sikkert ha spydd. Så å kalle slike larver for den verste maten?

Men, sier man, begrens deg til mat som er vanlig i Norge, som spises forholdsvis ofte her, som ikke er spesielt påfallende å gomle i seg her – av den type mat, hva er det verste du vet? Tja. Jeg er veldig lite fan av understekt grandiosa, teller det? Men spiser gjerne passe eller overstekt grandis, så da teller det vel ikke. Eller jeg hater dobbeltpeprede pepperkaker, som i Hakkebakkeskogen, hvor de ikke helt får med seg hvor mye pepper det skal være og tar veldig mye for mye.

Men, sier man, spørsmålet gjelder bare mat som er tilberedt riktig, som er passe stekt og med passe mengder krydder – av den type mat, hva er det verste du vet? Tja. Ikke fan av å gomle rå poteter, for eksempel. En kan gå, tre er umulig. Men poteter som sådan fungerer helt topp i moussaka eller i det minste med en slags saus. Poteter er ikke dte verste jeg vet, men rå poteter uten tilbehør kanskje skal kunne være det? Men de er ikke passe stekt da, så de gjelder ikke. Hva med McDonald's-mat? Men de ødelegger kjøttet ved å blande det ut og tilsette smak og fette det opp og renske ut alt av opprinnelighet, så da er det igjen bare tilberedningen. Kjøtt er jeg langt fra fremmed for å spise.

Men hva er da den verste maten? Jeg har ikke noe fast svar. Kan ikke huske jeg har hatt det noengang. Som liten, kanskje, men da bare for en dag eller uke, mens det var nettopp den maten som ble spist hjemme. Neste uke var det kanskje noe enda verre, og så noe enda verre igjen, og så noe annet, og så det samme som første uke, slik at det aldri var én rett som var verst over tid. Spørsmålet interesserte meg heller ikke noe særlig. Den verste maten jeg vet? Den beste er den jeg har mest lyst på i øyeblikket. Den verste er den jeg har minst lyst på, den som gir meg brekninger og emmen, uggen, ekkel smak i munnen.

Men hvorfor skal man bry hjernen sin med sånt som gir en brekninger? La oss bare si at den verste maten jeg vet er spinat, så er man ferdig med det. Jeg har hørt det skal være en hatfavoritt. (Og at jeg gjerne spiser salat i de forskjelligste retter endrer ingenting på det.)

Smørbrød

Det er en kunst å smøre smørbrød. Smøret må smøres på brødet som man smører ski: en klump i midten, ingenting ytterst. Da får man den tørre skorpa ytterst og kan nyte den hel i fred for fettete klumper, og når man har spist seg forbi den, venter en overflod av tjukt, overvektende, glinsende smør i midten. Eller margarin, det heter smør også, alt som smøres heter smør eller smøring, en smører smører smøring og en smørbukk smører smør. Eller spiser Smørbukk.

Jeg synes det er vanskelig å smøre smørbrød til T. Hun skal ha smøret jevnt utover brødet, et tynt lag som er klisset ned i skiva. Alle klumper er feil, skorpa skal dekkes i like stor grad som midtdelen. Som om smøret og skiva skal bli ett! Smøres sammen i en eneste stor saus! Men, og dette er det underlige, hun synes det er like vanskelig å lage smørbrød til meg. Hver gang hun prøver, hver gang hun smørblid står på kjøkkenet og skjærer en skive eller to, smører hun jevnt utover og kommer først etterpå (sa hun) på at smørbukks smør skal smøres ujevnt. Da går det som smurt.

Kunsten i å smøre smørbrød består i å smøre smørebukken evt smøreren evt den smørende til å smøre de smurte smørbrødene så smidig at smilet smiler smørblidt, bredt og hvitt, og smøret samles i små klumper midt på smørbrødet. Dvs spør T pent. Det fungerte forrige gang. Så får man se om jeg klarer å smøre smøret jevnt ut når jeg neste gang smukt og smart smører smørbrød til henne.

Smaken av sjokolade

Når man spiser en clementin, en god og saftig og akkurat passe moden clementin (eller klementin, det ser bedre ut om ti år men rart nå), kjenner man smaken lenge etterpå. Det første bittet er litt surt, de første sekundene er litt kjedelige, men så setter det seg en munnhulefyllende søt-sur smak som er god og som i tyggegummireklamen varer og varer. I flere minutter. Og sånn er det med mye mat. Gulrot er kjedelig å spise, men man merker etter å ha spist det hvor godt det likevel er. Brødskiver på samme måte: av og til må jeg nesten tvinge i meg den siste skiva med det samme pålegget (skinke, brunost, gulost – det går ikke i så mye annet), fordi jeg vet at jeg er sulten og fordi det vil smake godt etterpå. Men sjokolade?

Å spise kokesjokolade (eller bare vanlig sjokolade, men det er kokesjokkisen jeg holder meg til for tiden) er som å hele tiden gå glipp av den gode smaken. Som om man dreper den idet man smaker den. Man trenger aldri tvinge seg til å ta en bit sjokolade, men idet man har tatt denne biten, føler man for å ta en ny. Det er nesten som om man helst vil spytte ut igjen den første biten før den er svelget for å få plass til neste bit, nesten som om det ikke er noen vits i å svelge fordi alt godt er borte. Kanskje det er konsistensen: gleden over å knekke kokesjokoladeplater mellom tenna. Kanskje det er de tomme kaloriene, Kanskje det er den lumske dårlige samvittigheten man ikke trodde man hadde over å spise snop. Kanskje det er noe helt annet. Men faktum er at en plate kokesjokolade kan jeg spise på ti minutter og likevel ville ha en til fordi den første ikke var noe god. En pose klementiner kan jeg spise en hel dag og ikke ville ha dagen etter fordi jeg fremdeles har den gode smaken i systemet.