Kaosteori og elleregler

Alt er kaos. Alt er tilfeldig. Som når man eller: ingen vet hvem som blir ute til slutt. Helt til noen plutselig finner ut hemmeligheten.

Det var trygt og rettferdig i barnehagen. Enhver uoverenskomst kunne løses med en elleregle. Ville både du og lille, snørrete, snufsete Karl-Arne ha en grønn lego-åtter? Ikke noe problem. Si bare:
Elle melle
deg fortelle
skipet går
ut i år
rygg i rand
to i spann
snipp snapp snute
du er ute
(på ei lita silkepute)

-og du eller han får legoen, alt ettersom kaoset slår ut til din eller hans fordel. Og det beste var at ingen visste hvordan kaoset ville slå ut før helt på slutten, ofte ikke før elleren kom til siste linje: Du er ute. Om elleren skjønte at ting gikk mot ham, ville han uttale "ute" i én stavelse om det vanligvis ble sagt i to, eller to stavelser om det vanligvis ble sagt i én. Det ville selvfølgelig føre til at de ellede protesterte, han kunne da ikke endre ting på den måten, det er urettferdig... Men det var kaoset, det var skjebne, og alle protestene var mot det uunngåelige, som en gammel mann klager over at tiden allerede har gått.

Vi visste det ikke da, men på denne måten var ellereglene som kaosteri: reglene var satt, men selv om reglene (i begge betydninger) var enkle og overskuelige, førte det til et resultat som var like uventet hver gang, uforutsigbart og innfløkt. Det var for lang vei fra begynnelsen på regla, og for mange variabler som kunne spille inn underveis, til at vi klarte å fatte det.

Men det er alltid noen skal gå lenger. Det er alltid noen som skal prøve å skape orden i kaoset. Denne noen i min barnehage het Kim.

Jeg tror ikke Kim var noe spesielt smartere enn oss andre. Han virket ikke særlig smartere. Men han hatet å tape. Han hadde allerede blitt avslørt i å kikke gjennom øyenbindet da vi satte hale på eselet. Jeg kan tenke meg at han hadde brukt mange timer på å fundere over det kasoet og den tilfeldighetsgeneratoren en regle var. Kanskje var det denne reglen som fikk ham på sporet:
Ellinga, vellinga vatlandskuten (?)
slo til kjerringa midt på truten,
- Det skal du ha ditt stygge troll
fordi du ikke kunne telle til tolv.
1, 2, 3, 4, 5, 6, 7, 8, 9, 10, 11, 12

Aha, tenkte han kanskje,det er tall her, det telles, og tall kan vi jo bruke å telle med så vi vet hvor mange vi teller, for eksempel kan vi vite hvor mange mennesker det er et sted om vi teller den. Kanskje alt i regla kan telles? Men hva skal telles? Aha, tenkte han kanskje, ett tell hver gang man flytter hånda. Da vet man hvor lenge man skal telle, og så kan man se hvor mange som er med i ellingen, og så kan man beregne alt på forhånd. Men det er vanskelig...

Kim fikk en besynderlig lyst til å elle selv hele tiden. Når han ellet, tok det alltid merkverdig lang tid før han kom i gang - når når han først begynte, var det påfallende ofte en kort regle.
En gul knapp
virre virre vapp
-du slapp

Og hver gang slapp han selv unna.

I dagligtalen er kaos kaotisk, umulig å gripe, helt tilfeldig, bare rot og surr. I matematikkens kaosteori, derimot, er kaos helt ordnet og velstrukturert - det er bare så mye informasjon og så mye som skjer på en gang og så lite som skal til før hele systemet tipper over i en annen retning (sommerfugleffekten), at sluttresultatet blir kaos i den dagligdagse betydningen av ordet. Som med været: hva været vil være om to måneder er helt umulig å vite unntatt rent generelt, som fx at det trolig vil være minusgrader og snø i januar. Man kan ikke ta med alle sommerfuglvingeslag som kan ha en effekt på været om to måneder, det blir for mye informasjon som er for vanskelig å være nøyaktig på. Og likevel er det mange som mener seg kunne spå været om ikke bare to måneder, men to år og mer: "9. juni 2009 vil det være +24 grader og 3 mm regn på Hamar".

I barnehagen var ellereglene været. I barnehagen var Kim værprofeten som ikke engang sa at han visste hvordan været ville bli om to uker. Hvordan ellingen ville ende. Men det var ikke så mye å gjøre med, ikke så mye å protestere mot. Det var bare sånn det var. Når Kim vant hver eneste gang, var klagekoret like høyt som det alltid var, men også like nederlagsdømt som alltid. Man visste like godt som alltid at det var forgjeves. Sånn var det bare.

Selv brukte jeg elleregler lenge etter at jeg hadde skjønt hva Kim egentlig hade funnet ut. Vi alle gjorde det. Og ingen av oss visste hvem som ville bli u-te til slutt. Vi visste hvordan vi skulle vite det, men vi ville ikke vite det. Vi ville la kaoset råde, i det minste tro det, og at alt var helt helt tilfeldig. At man ikke kan spå været. At det faktisk er noe som er kaotisk og uoverskuelig og tilfeldig, slik at det ikke er mulig å manipulere resultatet eller jukse seg til elleregleseier.
Ole Dole Doff
Kinkliane koff
Koffliane birkebane
Ole Dole Doff

Kim fikk ikke være med. Han jukset. Sist jeg hørte om ham, studerte han kaosteori på Blindern. Lykkelig over å bruke krefter på å nærme seg en forståelse av noe som i all sin kompleksitet for alltid vil unndra seg forståelse...

Bitterhetens druer

Da jeg var liten skjønte jeg aldri dette med druer. Det lå alltid en klase på stuebordet hjemmet, og alltid gikk de voksne og gomlet på dem - men hver gang jeg selv prøvde, smakte det så rart voksent og vondt. Ikke minst på grunn av de bitre, knasete steinene som lå gjemt inni som små bitre biller med knasete skall.

Etter hvert, da jeg ble voksen i smak og hode, skjønte jeg at det gikk an å spytte ut de små steinene. Og plutselig var hele drua ganske god, den smakte søtt uten å være kvalmende, frisk uten å være sterk. Jeg fikk øynene opp for at druer også kunne være smakfulle, så lenge steinene ble spyttet ut, og jeg spiste enda mer enn noen voksne i min umiddelbare nærhetn hadde gjort noen gang.

Det neste som skjedde, da jeg ble enda voksnere i hodet, var at jeg oppdaget steinfrie druer. De kostet litt mer og kom i en ferdigpakket halvkilos eske, men o fryd og o gammen, jammen, nå kunne jeg lange i meg druer, slafse dem inn og gulpe dem ned uten å måtte lete etter steinene som man leter etter små bein i litt for store munnfuller med dårlig kokte fiskestykker. Steinløse druer måtte være det beste siden fiskefingre, nei, enda bedre, det måtte være det beste på matfronten noen gang.

Så ble jeg enda voksnere i smaken og skjønte at det var en grunn til at de solgte druer med stein. De smakte bedre. Greit nok at de var billigere og større, men de smakte så mye bedre at det plutselig lønte seg å lete etter steinene igjen. Ta en drue, spis den sakte, finn steinene, spytt.

Men det er litt ekkelt å spytte, pfui, hver stein ut som et prosjektil, så jeg begynte å samle steinene under overleppa, som en pris snus, og lot de renne ut i et dertil egnet papirstykke eller en passende søpplebøtte eller hageflekk ved første og beste anledning. Jeg hadde det beste av alle verdener: druene med best smak uten den bitre smaken av disse druenes steiner. Det gikk helt fint.

Helt til jeg fikk høre at det er uhøflig å spytte ut steiner. Helt til en jypling sa at steinene spises da, de er en del av smaken. Helt til jeg tenkte meg om å fant ut at det faktisk kan oppfattes som enda eklere å samle steinene i munnen enn å ta dem ut en og en med en gang. Helt til jeg faktisk innså at jeg ikke vil ha mennesker på besøk som snuser druesteiner...

I en perfekt verden hadde druene vært uten stein. Eller de hadde vært melonstore, så man kunne skjære ut store fruktkjøttbiter og vite at i alle fall de var steinløse; så fikk man heller plukke steiner senere. I en imperfekt verden?

Det søte med det bitre. Fruktkjøtt med billeknasete småklumper av potensielt ny søthet. Druer med steiner og hver gang valgets kvaler: skal jeg spise denne steinen utygget, skal den tygges, skal den spyttes ut nå eller sammen med sine steinvenner? Hva er sosialt akseptert, hva er sosialt stigmatiserende?

Og det viktigste av alt: Hva kan egentlig druenes steiner lære oss om Livet?

Opprør i Etiopia

Man lærer mye av å høre Verden på lørdag på p2. Man får med seg hva som skjer på planeten og hvilke nasjoner som misliker hvilke hvordan. Som i formiddag. Korrespondentbrevet var en mann som snakket om 17. mai-feiring i sitt barndoms Etiopa, og det er jo et aktuelt tema nå like før nasjonaldagen og verden er blitt globalisert og allting. Og fytterakkern for en verden.

I barndommens Etiopa var 17. mai høydepunktet. Og 17. mai i Norge bleknet i forhold. De hadde potetløp og sekkeløp, de spiste pølser og alle sammen koste seg hele dagen på den norske skolen mens de voksne lo og de unge hoppet og danset og lekte hele den etterlengtede dagen lang.

Men nå? Nå setter UD foten ned. Nå sponser de ikke lenger pølser på ambassadene lenger. Nå må de små, søte barna selv finne gaver til markedene sine. Nå legges den viktigste norske dagen i utlandet i grus av arrogante, snørrhovne, nasale ud-ansatte med beskjeden "det er da ingen menneskerett å få få 17. mai arrangert på ambassaden."
Snøft.

Man kunne nesten høre ham gråte gjennom radioen. Og ikke bare for sin egen barndom, men for alle de små barna som nå gjør opprør og sender klagebrev til ambassader i Addis Abeba, Nairobi, Buenos Aires, Athen, hele den føkkings verden. Man kunne høre ham skumme over av raseri over det norske utenriksdepartementet, over at de ikke innså hvor viktig det for for alle de søte små uskyldighetene at de fikk sponset en vaffel.

Hm.

Jeg vet ikke hvordan det er å være barn av norske foreldre i utlandet. Det er mulig det er slitsomt og rart uten en norsk dag i året, at det blir som en fellesdag man må feire for å vedlikeholde norskheten. Men at det er nødvendig at ambassaden spytter alle pengene for pølser og vafler og små hagegnomer til lotteriet? Det er mulig man gleder seg voldsomt til en nasjonaldag siden de voksne pynter seg og alle gires opp - men hvorfor man skal kreve at det skal dekkes? At det skal markeres for en? At den sabla morgenkåsøren bruker ti minutter på å uten ironi klage over at denne generasjonen kanskje ikke får pølser av ambassaden som han fikk?

Eller kanskje jeg bare ikke ser for meg at det kan være så viktig med opptog og korroping og, som kåsøren sa, å blli stirret på av flere hundre etiopere fra utenfor gjerdet. Kanskje jeg bare ikke helt ser gleden i den type nasjonalisme.

Kanskje jeg heller vil ha potetløp med mennesker fra mange land, utenfor alle ambassader, i feiring av alt annet enn en mer eller mindre tilfeldig valgt nasjons nasjonaldag.

Om boksboing og motsatsen

Av og til har jeg følelsen av å bo i en boks. Leiligheten er bare flate vegger og flatt gulv og tak, og ikke noe mer. Utenfor vinduet er det former som går over i hverandre, underlaget er ruglete eller bakkete, veggene er byttet ut med horisont eller varierende hus, eller trær, eller bilder, og rett opp er det ikke tak men en uendelighet helt opp til små modulgudommelige satelittene som tar bilder av oss og sammen lager Google Earth. Inne er det helt rett i alle vinkler og helt ensfarget på alle flater, og ikke engang det å ha to eller tre rom kan gjøre noe med det.

Da jeg var liten bodde jeg aldri i bokser. Det kan ha vært fordi jeg aldri var med på å flytte så mye, eller ikke husket flyttingen så lenge, slik at baksiden av bokhylla eller undersiden av sofaen alltid ble et hemmelighetsfullt sted, et sted hvor det ikke lenger var vegg eller gulv, men noe ukjent, urørt, usett. Men det kan også ha noe med at jeg var nettopp liten. Å stå midt i stua i Marcus Thranes gate var ikke å stå mellom fire vegger og to tak, det var å stå mellom to horisonter: spisestua i retning skolen og byen til venstre; stua med tv i retning utenbys slekt til høyre. Det var for mye for min lille hjerne å behandle de to retningene under ett, å subsumere de to forskjellige verdnene under samme kategori - kategori 'rom som er helt firkatet og ser ut som en boks' - og dermed gjorde jeg det heller aldri. Som liten.

Etter hvert ble jeg miljøskadd og voksen. (Eventuelt voksen og miljøskadd.) Etter hvert bodde jeg på hybler som var nettopp bokser: små, firkantede, nesten kvadratiske rom som var sparsommelig møblert med en sofa og et skrivebord som var likt hos alle naboene og hele resten av blokka. Etter hvert kunne jeg ikke annet enn å se min leilighet, mun hybel, mitt rom, min"celle", som en liten boks som oppbevarte meg midlertidig, til det kom andre tider. Etter hvert, med tiltagende vask av rom på egenhånd og ansvar for alt som var der, lærte jeg meg også å ikke se på veggen bak bokhyller som noe ukjent og nesten farlig, men som en samlingsplass for hybelkaniner og andre uhumskheter.

Men det forsvant aldri. Av og til var veggene ikke cellevegger, men individuelle flater som tilfeldigvis hadde slått seg sammen for å beskytte meg mot vær og vind; av og til var taket ikke tak, men en misforstått vegg som ethvert øyeblikk kunne funne på å bytte jobb og bli det den alltid hadde tenkt å bli. Av og til var det plas til mer enn én verden på de små hyblene jeg tok meg råd til å leie.

Som regel er disse bo-tankene på litt avstand. Jeg verken bor i en boks eller i mange verdener, jeg bor bare. Det er så mye annet som opptar hjernen enn hva slags følelser den har for bostedet. Så mange andre følelser den prøver å analysere. Men av og til dukker de opp. Av og til har jeg følelsen av å bo i en boks. Og av og til, litt sjeldnere men langt fra utrydningstruet og forhåpentligvis ikke på vei til å bli det heller, av og til har jeg følelsen fra for lenge siden. At jeg bor midt mellom to imkompatible horisonter, to (eller enda flere) verdener som begge fremdeles er ganske uutforsket.

Nå, akkurat nå, satt jeg og så på datamaskinen og bokhyla ved siden av og skrivebordet og strykebrettet som pt står oppstilt og... jeg fikk den samme følelsen. Leiligheten er alt annet enn en boks. Skrivebordet er en annen verden enn bokhylla. Baksiden av bokhylla er ikke vegg, men ukjent, uoppdaget, spennende, skremmende, fristende. Full av hybelkaniner, sikkert, men det har ikke noe med saken å gjøre. Ikke nå.

Det føltes godt å sitte der å se dumt men intelligent på tingene. Det var bare det jeg ville si.

Bli den du er

Jeg er den samme som jeg alltid har vært. Jeg er den samme som i går, som i forrige uke, som i det øyeblikk jeg ble født. Jeg er meg selv. Jeg har alltid vært meg selv. Og likevel er jeg alltid noe annet. Og likevel forandrer jeg meg hvert sekund. Nå. Nå. Nå... er jeg en annen. Nå er jeg den samme.

En sommer for lenge siden bestemte jeg meg for at jeg ikke var skater likevel, men bokorm. Igjen bokorm som jeg var enda noen år tidligere. Og jeg lå i hengekøya og hørte naboen skate, falle, skate, falle, banne mens jeg leste bøker jeg ikke skjønte noe av, bøker jeg skjønte alt av, bøker jeg elsket, bøker jeg hatet. Jeg forandret meg ikke. Men jeg var ikke den samme.

En tid spilte jeg basketball og forsømte det meste av andre ting. På skolen ble jeg kalt "basketfyren" av de eldre guttene, i alle fall ofte nok til at jeg husket det, i alle fall én gang. Det er av og til nok. En tid var det basketballspiller jeg så meg som, og alle engelskstiler var om basket, alle skolebokinnføringer, alle skriblerier, alt frivilig lesestoff - alt handlet om basket.

Når endrer man seg? Når er man den samme? Da jeg sluttet med basket helt, tvert, for å ikke trene meg i senk og for å få tid til å lese flere bøker igjen, var det da den samme Jostein som sluttet med skating noen år før? Eller var det en annen, en som hadde innsett at de fysiske begrensingene og treningslatskapen var større enn de vidløftige basketdrømmene? Tidlige somre med hele livet foran en ser man ikke hvorfor aller hvordan det skulle kunne være noe som hindrer en fra å bli verdens beste i hva som helst. Ikke i turn, det er jo ikke gøy uansett, men i morsomme ting, kule ting. Skating, for eksempel. Selvfølgelig skulle jeg bli verdens beste skater da jeg stilte meg opp på mitt første, lånte skateboard. Selvfølgelig skulle naboen bli skateproff et sted og leve som en greve på geniale triks. Er man en annen når man for første gang innser at det er fysiske begrensinger på hvor skateproff man kan bli? Er man den samme når man aldri innser det?

Noe av det gamle mennesker alltid klager over, er at de klarte mer før. De hoppet høyere, løp lengre, danset bedre, sang finere, tenkte fortere, hørte bedre, drakk mer, orket mer. Snakker de om det fordi de ikke vil bli en annen? Fordi de mener å ha gjort seg fortjent til å beholde det de har klart? Jeg har dunket: jeg tok gjenomgående lett i ringen, og noen ganger, etter å ha trent senst, dunket jeg også. Har det noe å si for hvem jeg er nå? Har jeg endret meg siden jeg ikke lenger klarer det? Eller er jeg den samme fordi jeg kan trene meg opp til dunkenivå igjen? Eller bare fordi jeg *har vært* på dunkenivå? Eller hva med for eksempel Espen Bredesen: vil ha alltid være hoppverdensmester? Vil de alltid være en del av det han er? Vil den ene konkurransen i 1993? Endret han seg til noe annet de dagen, og forble han det samme resten av livet? Når han sitter på gamlehjemet, vil han da fremdeles være Skiverdensmesteren? Og vil NRK vise gamle opptak i reprise for å beholde Nasjonens storhet friskt i minnet, holde det fast i øyeblikket?

Trolig. Men vil ikke det å være skiverdensmester være noe tlfeldig som ikke har noe med hvem personen egentlig er?

Ikke i Espen Bredesens egne øyne. Enda mindre i sportsinteressertes øyne. Han hadde vært en annen hadde han falt i Falun. Og det har tilbakevirkende kraft: når man nå blar gjennom Bredesen-familiens gamle fotoalbum, vil bildene av lille Espen være bilder av en kommende skihopperstjerne. Og på den måten ble Espen Bredesen i retrospekt den han alltid hade vært da han vant VM. Det er sånn mennesker tenker nedenfor rasjonaliteten.

Og dermed vil man ikke kunne unngå å være den samme. I retrospekt. Man endrer seg, men det er endringer med plan, med sammenheng, med strukturer og meningsskapen fram og tilbake i tid. Man er den samme, fordi historien er den samme. Man er en annen, fordi man ikke klarer det samme, tenker det samme, ser ut som det samme.

Jeg har grå hår nå. Ikke mange, men de sprer seg fra haka og utover. Jeg har Dupuytren-fingre, krokfingre, vikingfingre - én allerede operert, en til trolig på vei til å måtte blir det. Jeg har stive ankler. Jeg blir slitnere i øynene enn før. Jeg er ikke gamel, mine beste år ligger foran meg (man skal visstnok være mest fornøyd med seg selv og livet sitt i trettiårene) - men jeg ser hvilke områder hvor historien tydelig har passert topp-punktet. Og dermed forteller jeg om dette topp-punktet til alle som vil høre. Jeg har dunket, sier jeg. Jeg har vært god basket. Jeg har fått gode karakterer på skolen, av og til. Jeg har gjort ditt og datt, alt jobbet hardt for, alt nå en pokal i skapet. En historie for neste fest. En plakat som forteller hvem jeg er ved å fortelle hvem jeg var. For jeg er den samme...

Det hender at det å innse sine begrensinger kalles å være voksen. Det hender at det å skjønne at det aldri blir noe NBA er en moden innsikt. Det hender at voksendommen er det mest hemmende av alt. Jeg vil lære meg å spille piano nå, og å lære tøtsj bedre. Men fingrene mine kommer til å kroke seg mer, jeg kommer til å få problemer, og øynene vil bare skjele og bli endre mer slitne etter som årene går. Jeg vil løpe ti kilometer på 45 minutter, men har stive ankler, astma, enormt tungt steg - masse unnskyldninger. Det voksne burde da være å innse min begrensing og legge meg på en lavere linje. Det voksne burde være å få meg en lærerjobb så vi kan kjøpe oss en leilighet som passer for Xerxes, en med et rom eller to til, noe mer passende. Det voksne burde være å bli en annen ved å være den samme.

Det voksne er det fornuftige. Det voksne er det gamle: man har klart ting, man har levd farlig, ro ned nå. Det voksne er å haldne (http://no.wiktionary.org/wiki/haldne). Det voksne er å fortelle den samme historien omigjen for ikke å bli en annen. Og så er det nettopp en annen man blir idet man tviholder på det som har vært. For tiden går jo uansett.

Det voksne er å si at jeg aldri ble noen skater. Jeg sier det selv. Jeg ble aldri det, jeg ble aldri hint, sier jeg og anlegger en alvorlig mine. Men selvfølgelig kan jeg fremdeles bli en skater. Ikke proff, kanskje, men absolutt på brukbart lavt nvå. Og om jeg velger å skate masse, vil jeg endre historien min og ha vært den samme hele tiden: min korte skateperiode som liten var et uttrykk for noe jeg var og er, dypest sett. Det var bare en tlfeldighet eller omstendigheten som gjorde at jeg ikke skatet mer i mange år.

Man endrer seg alltid, men man endrer seg aldri: man gjør hele tiden noe nytt og forandrer syn på seg selv og egen fortid så det passer med den man er i øyeblikket. Det vil si, man gjør det helt til man haldner. Helt til man ikke endrer historien om game dager lenger, men endrer historien om nåtiden ut fra fortiden. Som jeg gjør hver gang jeg forteller et nytt bekjentskap om min store basketfortid. Selv om jeg ikke lenger spiller basket, skal jeg altså være en god basketspiller? Fordi jeg var det for ti år siden? Nei. Vær den du er. Om jeg en gang treffer Espen Bredesen, håper jeg vi snakker om NRK-jobben heller enn VM i Falun. Og om vi kommer inn på VM-seieren hans, vil det være i lys av hva han er nå, hva han tenker nå, hvordan han ser verden nå. Minner er alltid farget av erindringen: man husker aldri hvordan det var, men man rekonstruerer hvordan man husker at det var.

Jeg er en annen nå. Jeg er den samme. I morgen håper jeg nå at jeg kommer til å være den jeg er nå - men når morgendagen kommen, håper jeg at jeg kommer til å være den jeg kommer tilå være, ikke den jeg var i dag. Farg alltid tiden med øyeblikkets farger.

Vær den du er. Ha vært den du mener du var. Bli den du er.

Uten TV dør barns samtaler

De sier det alle sammen nå, plutselig. Ikke bare mamma i bryllupstalen, men alle de mennesker jeg løper forbi på min vei. Det er viktgi med TV, Jostein Kanskje ikke nå, kanskje ikke for deg eller T i det livet dere har nå, men etter hvert. O, etter hvert MÅ dere ha TV, ellers går det rett på dunken. Hva kan man vel snakke om uten TV? Og ikke minst: når barnet kommer og etter hvert er i snakkbar alder, hvordan skal det da kunne overleve uten TV? Hva?

Jeg skjønner argumentet med at det er bra å ha TV utlandet. Når man flytter til et nytt land er det greit å få med seg nyhetene og været og teite quizshow, så man kommer litt inn i kulturen. Eller bare hører språket. Men barn?

På den ene siden er mye av min barndom, av alles barndom, den kulturen man ble utsatt for. Og dermed mye TV: Postman Pat, Fragglene, Sesam stasjon, Pompel og Pilt, Lekestue, Rädda Joppe, alle disse tv-seriegreiene man ble plassert foran rundt barne-tv-tider. Når Postgirobygget spiller en pervertert, fylletekstversjon av Postman Pat, er det gøy fordi vi alle har hørt og husker den originale teksten.

Men er TV poenget? Hadde jeg vært fattigere uten mine TV-referanser? Hva med alle bøkene og sangene jeg vokste opp med? Hva med alle lekene? Hvorfor skal TV være det som rammer inn ens barndom? Og barn av i dag, snakker de om barne-tv på barneskolen? I friminuttene diskuterer de det de så på fjernsyn i går?

Eller er det de gamle som tenker omvendt? Jeg er den siste generasjonen som fulgte med på de samme barne-tv-programmene som alle andre. Nå ser man på mange forskjellige ting, mange forskjellige kanaler, til mange forskjellige tider. Det finnes ikke lenger skoler hvor alle ser på det samme, bortsett fra enkelte programmer som kommer på moten. Nå er det ikke lenger en felles tv-referanseramme. Hvor viktig er det for barn å vokse opp med TV for å se det andre ser da?

Dessuten ser unge mindre på TV nå enn før. Markert mindre: http://forbruker.no/digital/nyheter/tv/article1520576.ece. TV er ikke lenger sentrum i tlværelsen, ikke lenger det man samler seg om. Ikke lenger det man snakker om: dataspill og fotball er viktigere å kunne enn tv-serier. Selv det å følge med på kjendiser gjør man bedre på internett enn på diverse halvgamle hollywoodreportasjer på norsk tv. Informasjonen, underholdningen, læringen foregår bedre utenfor tven.

Et barn som vokser opp uten TV i dag, går ikke glipp av så mye. Forsløvingen, bare. PÅ den annen side er det vanskelig å unngå å ha TV når man kan ha det via datamaskinen på internett, eller har det for å ha Playstation eller hva man enn har av spillmaskin. Eller får det med seg på kafé et eller annet sted. TV og levende bilde er overalt. Og ikke minst: de kjøpekraftige tv-titterne blir eldre, reklamen og programmene vender seg i stadig større grad mot de gamle, ungdommen velger bort TV i like stor rad som Tv velger bort dem. Så kjøpe TV for Xerxes' skyld?

Joda, det er en veldig fin tanke. Og det kommer til å bli gjort etter hvert. Men er det ikke et paradoks at de unge er mer lunkne til slike ting enn de gamle? Tyder ikke det på at det ikke er for de unges egen skyld man tenker slike tanker?

Men selvfølgelig. Maset etter TV kommer til å bli uutholdelig ganske fort om vi ikke kjøper oss en flatskjer-greie ganske snart. MAset fra den lille. Akkurat nå meler jeg bare mine egne meningskaker...

Å telle sekunder i timen

Var på gravferdstalerkurs i dag (Mer om det en annen dag). Det var en klokke på veggen. Med sekundviser. Ouf.

Da jeg gikk på skolen var det alltid en stor, rund klokke over tavla. Den hadde aldri timetall, bare en masse små og litt større svarte streker og to svarte visere som en gang i minuttet endret posisjon med et klikk. I alle fall den lengste av dem. Jeg skjønte aldri hvordan de som hengte opp de klokkene tenkte. Det kunne ikke være for å la læreren vite hva klokka var, den hang jo bak ham. Men å la elevene se en klokke hele timen? Å la en bønsj fjortiser som bare vil ut i vårsola fordi de vil se en eller annen fra en annen klasse, spille ball, varme seg i sollyset, sykle til nærmeste Narvesen – og la dem se klokka hele timen, hver time, hver dag? Hvor mange konsentrasjonssvikter vil ikke det forårsake? Man stirrer på klokka for at den skal gå fortere. Man ser på klokka og mister konsentrasjonen fordi det bare er fem minutter til frimuttet. Man irriteres av tikkingen. Man blir sittende og fascineres av at dette minuttet, og dette minuttet, og dette minuttet var minutter som aldri kommer tilbake, verdifulle øyeblikk av det som skulle ha vært en lykkelig periode av livet – og man bruker disse øyeblikkene på å høre læreren messe om ting man ikke bryr seg om og aldri kommer til å ofre en tanke de neste femti årene.

Hvordan trodde man at en stor klokke bak læreren skulle gjøre læringen lettere? Og enda verre var det når klokka hadde sekundviser. Tikktikktikktikktikk...

Den eneste forskjellen på dagens gravferdstalerkurs og gårsdagens skole var at klokka hang over et whiteboard og ikke en tavle. Den var helt hvit med svarte streker, noen små, noen litt større, og hadde to brede, svarte visere som sa tikk hvert minuttet. Og dessuten, selvfølgelig, en rød sekundviser som sa med lysere stemme tikktikktikktikktikktikk. Og selvfølgelig selvfølgelig, vi satt i en hestesko og alle satt med siden vendt mot tavla, alle bortsett fra én. Jeg. Jeg satt vendt rett mot tavla, med klokka midt i trynet, og hver gang jeg så opp mot lysarkene som ble brukt, eller mot whiteboardet, eller bare mot kurslederen som holdt til der oppe, traff blikket mitt klokka og ble hengende.

Jeg fikk med meg at vi begynte tre minutter og tjueseks sekunder for tidlig. At den første pausen kom perfekt, mens den andre kom tre minutter for sent. At vi begynte to minutter for tidlig, faktisk, etter denne andre pausen. At sekundviseren tikket akkurat så lavt at den såvidt var hørbar og at jeg derfor måtte anstrenge meg kontinuerlig for å oppfatte den. At minuttviseren ikke pekte perfekt på minuttstrekene, men var litt foran fra min vinkel. At da jeg begynte å snakke om meg selv mot slutten, var det femten minutter og meg og to til som skulle si noe. Jeg brukte selvfølgelig nøyaktig fem minutter.

Hva er egentlig poenget med å vite nøyaktig hvor lang tid det er igjen av timen? Den er ferdig når den er ferdig, som regel ganske presis. Hvorfor skal man bry seg om klokka når man skal bry seg med det man skal lære? Hvorfor gjøre timene til en utdratt tortur ved å peke på klokka og si at den ene viseren skal gå rundt trettito ganger til før det hele er ferdig? Aner man hvor inspirerende det er for den type magisk tenkning som barn vokser opp med og mange voksne aldri blir kvitt? Stirre klokka til å gå fortere, stoppe klokka med tankekraft – eller den motsatte tenkemåten, finne ut hvor mange sekunder som er igjen av timen og så telle ned, for å gi seg en illusjon om at man har full kontroll.

Forby klokker over tavler, er konklusjonen. Den som vil vite hva klokka er, kan sjekke den på egen vrist eller mobil. Selv skal jeg ta på meg en langbremmet NORGE-caps på neste gravferdstalerkurs: det ser kanskje ikke elegant ut, men det gjør det ihvertfall lettere å følge med på det som blir sagt. For meg, i det minste.

Ørene fulle

Jeg har begynt å høre på musikk ute i verden igjen. For mange år siden gikk jeg rundt med walkman og hørte på Vivaldis årstider, Chopins sørgemarsj og en av Beethovens pianokonserter (det var de tre kassettene jeg hadde på den tiden). Det var utrolig så kul jeg følte meg med sørgemarsjen på ørene. En gang prøvde jeg også å høre på Public Enemy på walkman, men det var helt bak mål. Rap kunne bare høres på ghettoblastere, eller i mitt tilfelle en liten kassettspiller som knapt nok overdøvet basketballen som spratt ved siden av. Men walkmanperioden var en kort periode bare. Ganske fort begynte jeg å mislike denne måten å sperre verden ute, og enda fortere var jeg engstelig for at min musikk skulle høres så godt på bussen rockemusikken til klassens store brødhuer. (At Chopin sjelden er like høylytt som Iron Maiden slo meg aldri). Så jeg sluttet.

Men nå har jeg begynt igjen. Da jeg gikk hjem fra konfirmasjonsundervisningen på mandag hørte jeg på Red Hot Chilli Peppers, og det føltes helt riktig. Spesielt Road Trippin'. Det var noe med stemningen i lufta, noe med følelsen jeg gikk derfra med, noe med noe. Og det var ikke noe problem å sperre verden ute, siden jeg uansett hadde så mange tanker at verden var litt bortenfor meg i utgangspunktet. Faktisk nesten så mye at jeg begynte å synge. Nesten.

Hørte på musikk på vei til trening nå også, Cornelis Vreeswijk. Igjen passet det av en eller annen grunn, igjen brydde jeg meg ikke så mye om verden utenfor. Men tilbake var det helt feil: prøvde femti forskjellige sanger på vei til T-banen, og ingen av dem stemte. Ingen av dem var verdt å høre på.

Hvorfor? Hva er det som må til for at man vil fylle ørene med egen musikk på den måten? Er det fordi man vil opprettholde stemningen man er i og klarer det lettere med riktig type musikk? Er det fordi man vil stenge verden ute? Er det fordi man simpelthen føler for å høre på musikk der og da? For å huske følelser man forbinder men nettopp denne musikken?

I såfall burde man heller gå rundt med små flakonger på seg, siden luktesansen går mer direkte til minnet. Men det ville kanskje se litt teit ut.

Si meg hva du spiser på...

Ifølge Aftenposten er penger, sedler og mynter, ikke på langt nær så bakterielle som man gjerne tror. Faktisk er de ikke spesielt infiserte i det hele tatt sammenlignet med for eksempel grønnsaksdisken, hvor bittesmåkrypene florerer. Det er gode nyheter.

Jeg mener, de voksne sa alltid at det er farlig å sutte på mynter. Du kunne bli syk av det, like syk som du kunne bli av å spise snø eller sutte på din uvaskede tommel. Munnen, var det underliggende premisset, må beskyttes mot så mange bakterier som mulig, siden det er et av de mest bakterieutsatte områdene på kroppen. Ikke spis noe som ikke skal spises, sa de og satte opp en bestemt mine. OK, bortsett fra babysutteleker, biteringer og den slags. Men ellers: vekk fra munnen!

Jeg har aldri helt vært med på slike forbud. Jeg spiste masse snø som liten, og selv om jeg sjelden suttet på tommelen, var jeg helt innforstått med tommelsutternes tankegang. Som voksen, egentlig hele livet, har jeg aldri likt røyking og sigaretter, men det har mer med lukt og sjenanse og kvasiüberkulhet å gjøre: selve pinnesuttingen går jeg god for. Om jeg går på kafe kommer jeg som regel ut med et sugerør eller en te-røre-pinne i kjeften. Og den plastflisa som er på klær, den som prispapplappen henger fast i? Av en eller annen grunn tar jeg alltid den i munnen etter at den er klippet/bitt av.

Å sutte på penner er sanksjonert, og det er noe mange gjør. Biter tankefullt på enden mens man prøver å komme på det ene ordet som skal løse hele kryssordet. Å ha et strå i munnen er det ultimate symbolet på avslappet sommerferie. Og selvfølgelig, tyggegummi er i samme kategori, egentlig.

Man burde ikke sutte på mynter. Men det er bare fordi de er metalliske og smaker kaldt og vondt. Bakterier er bare en litt for enkel snarvei som ikke gjør verden mer gjennomsiktig. (Og selv om det hadde vært bakterielt til tusen på pengene, hadde det ikke nødvendigvis vært så ille – det kommer an på hvilke bakterier og hvor potensielt farlige de er.) Å sutte på sugerør burde derimot i minste fall ikke forbys eller nedmuntres. Er det et menneskelig behov å ha plastbiter i munnen, burde man ikke komme med skremsler mot det. Så får man heller slutte om man velger å tro på psykologiske teorier (Freud, fx) som gjør hele aktiviteten litt skal vi si... ekkel.

Min humor

Jeg har hatt et anfall av humoristisk introspeksjon. Det vil si, introspeksjonen var ikke spesielt humoristisk, men den dreide seg om humor. Og å kalle det introspeksjon er kanskje litt feil, det dreide seg mer om tanker og funderinger om meg selv. Mer konkret: hva slags humor har jeg egentlig?

Det begynte med en episode. Jeg stod ute i kulda sammen med en gjeng venner og hutret og frøs. Vi snakket naturlig nok om været, som man jo gjør når det er kaldere enn vanlig, spesielt i den kaldeste tiden av året. Det er kaldt, sa en. Ja, sa en annen. Og så hutret de begge. Det var omtrent da, eller litt senere i den monotone samtalen, at jeg kom med følgende gulllkorn: "Vi burde gjøre som pingvinene."

Jeg har ingen illusjoner om at det var spesielt morsomt. Det var ikke ment som det, men som en litt teit ting å si, noe som løser opp stemningen ved å være littannerledes. Og jeg lo passe teit etterpå for å understreke hvordan jeg mente det. Hva de svarte? "Øh, Jostein-humor." Og forsøket mitt falt pladask til bakken.

Hva betyr Jostein-humor? Eller bedre, hva legger de i Jostein-humor og hva betyr det for dem? Er den så lett å skille fra andres humor, så tydelig noe helt annet? Og hva skal jeg i så fall mene om deres mening? Bør jeg endre min humor, gjøre den likere andres? Mer ulik andres? Hvorfor, hvorfor ikke?

Slik tenkte jeg en time eller to i dag, i tanker som grenset opp til eksistensielle dommedagstanker eller i det minste føltes viktige nok til at de var verdt å tenke på nettopp denne ene timen eller to. Nok til at øyenbrynene mine sank ned mot nesetippen. (Det gjør de ofte også når hodet er tomt og jeg bare later som jeg tenker, men det er en annen sak.) Deretter ristet jeg det av meg og tenkte på noe annet. Ærlig talt, episoden med kulda og pingvinene skjedde i et frimutt på ungdomsskolen, det får da være måte på hvor opphengt man skal være i gammel fortid. Hvor mye den skal avgjøre hvem man er nå.

Værmelding og (u)vesentlighet

Av og til kommer det leserbrev i Aftenposten om at rekkefølgen på værmeldingen er helt på trynet. I Aften vil de som regel ha Østlandet først, siden det er der de fleste menneskene bor. Og den som skriver leserbrevet, selvfølgelig. Noen ganger er det omvendt, at siden det er så få mennesker i nord og siden de bor så spredt og det er så mye snø og kaldt vær og sånn, så burde de kunne få gleden av å være først ute. La dem føle seg litt viktige den lille stunden. En gang var det et leserbrev som klagde over at sporten kom før været. Det er ikke så mange som bryr seg om sport, og sportssendingen tar aldri slutt, og det er umoralsk med alt dette hysteriet omkring en ankel eller en ball som ruller en bestemt vei – la været, som alle bryr seg om, komme før sporten, så får vi som synes port er noe herk anledning til å slå av tven og unngå alt slimet fra skiskyttertryner.

Da jeg var liten var trav det verste jeg visste. Alltid i en lang sportsdag, med skiskyting og fotball og langrenn og hopp og kanskje en og annen sommersport også, var det plutselig, helt uten mål og mening, 6 eller 7 travløp som de på død og liv skulle vise hele av. Der kommer Sugarcane Gampover, fulgt av Rust Rodney utenfor seg. I dødens finner vi Hannover Rommedal, kusket av Asbjørn Mehla, mens Ulf Eggen har problemer med Dølabøll bak ham igjen. Kje-de-li-gg... Hvorfor kunne man ikke sende travet som en egen bolk, tenkte jeg da, få samlet hestene til slutten av sportssendingen, eller i det minste ikke sendt det direkte men i opptak på et bedre tidspunkt? Eller: å sende såpass mye av det at man rakk å gå til kiosken eller leke i hagen? Men nei, man måtte vente foran de satans hestene, nærmest tvunget til å følge med på dem for ikke å miste de få sekundene hvor man helt tilfeldig satte tilbake til Reit-im-Winkel for en spennende skuddserieduell på skiskytterstafetten.

Av og til vokser man fra seg barndomsgriller. Trav er like uutholdelig kjedelig nå som det var da. Men skrive leserbrev i AFtenposten om hvordan trav bryter opp den fine, lange sportsdagen? Hvor stopper det, skal man klage over rekkefølgen på nyhetsinnslagene? Klage over at de bruker de første minuttene av Dagsrevyen til Mette-Marits intetsigende krumspring heller enn den siste utviklingen i Afghanistan? Klage over at hvilken sak Dagbladet og VG bruker hele forsiden sin på? Vent... Det gjør man jo, de er jo latterlig tabloide, så ille at det vender seg i magen. Men det er en helt annen sak.

Saken her er at på tv kan man ikke hoppe over innslag, men må vente på hva enn man vil se (i det minste før digital-tv kommer). Og at det er så fremmed for meg, uten tv og med hoppe-over-innstillingen godt forplantet selv i all musikklytting. Værmeldingen finnes i alle media. Om man lider av å vente to minutter på å se været i sin egen landsdel, betyr det at man har så god tid at man ser værmeldingen på tv: bare det å stirre på glaneboksen tilsier at man har all tid i verden til å gjøre ingenting og la hjernen synke hen. Hva gjør da to minutter?

Hver gang de får spørsmål om det, svarer værmeldingsmenneskene at Ja, det er et viktig spørsmål med rekkefølgen, vi diskuterer det ofte, vi skjønner veldig godt at folk blir irriterte og frustrerte om værmeldingen begynner i nord (sør). Det mest skremmende er kanskje ikke at de faktisk ser det som et stort problem, eller at de later som om de ser det som et problem fordi kundene deres ser det sånn (kundens merkantilbanale allmektighet); det mest skremmende er kanskje jeg bryr meg om noen som bryr seg om noen som bryr seg om noe så innigampekrattet uvesentlig...

Forurensingssyk

En periode da jeg var rundt 10 år ble jeg nesten fysisk syk av å kjøre bil. Tanken på at jeg satt på med en maskin som spydde ut forurensing og farlige avgasser gjorde vondt så langt inn i sjelen at det grenset til å gå over konglekjertelen og bli et kroppslig ubehag. Alt snakket om forurensing og bilers avgasser hadde truffet meg midt i det innerste dypeste av meg, og nesten som en tvangstanke satte det seg fast. Jeg ville aldri kjøre bil, men måtte jo når vi skulle sted, kunne ikke annet enn å sitte i baksetet og se betuttet ut av vinduet og kjenne hvordan hvert putr fra bilmotoren gjorde verden litt mindre levelig.

Heldigvis varte denne perioden ikke så lenge. Som russ kjørte jeg rundt i en russebil, kjørte til og med selv, som spydde ut svart eksos uten at det brydde meg nevneverdig. Det gjorde ikke så mye med miljøet, eller jeg tenkte som andre at det være da være måte på personlig ansvar, denne ene bilen forurenser nesten ingenting sammenlignet med alle de andre bilene og fabrikkene og alt som forurenser mye mer. Det var litt lettere på den måten.

Men det dumme er at det sniker seg tilbake. Det ahr aldri vært helt undertrykt likevel, det har ligget der inni i hjernen, og nå er det tydeligere enn på lenge. Kanskje siden jeg var ti år. Nå kan jeg ta meg selv i å tenke på hvor trist det er at turismen i verden eksploderer, siden det betyr mer forurensing. Trass i at jeg i utgangspunktet er veldig for allslags reising og kulturkontakt. Jeg stirrer stygt på bilister, spesielt de med store biler, sånne som er dobbelt så store som nødvendig. Utenfor vinduet mitt står det av og til drosjer på tomgang – jeg har alt skrevet ett klagebrev til Oslo Taxi og vurderer stadig vekk om jeg bør gjøre noe annet enn å stirre stygt ut av vinduet som en bitter oldemor. Gå ut og banke dem, kanskje. Jeg foretrekker å gå til byen heller enn å ta banen: det gjør ikke noe fra eller til bortsett fra i hodet mitt, men som leke-solipsist er det jo nettopp hodet mitt som er viktig.

I små øyeblikk hender det jeg får lyst til å ikke kjøpe ting, ikke reise, ikke bruke energi. Noen øyeblikk får jeg lyst til å haldne i en bitteliten leighet uten strøm. Så innser jeg alle de tingene jeg da ville gå glipp av, og lysten slår over i sin motsetning.

Gamle venner og avskjed

Spilte basketkamp mot Miroslav Culjak, gamle Miro fra Halden, han som haiket for å komme på trening og som påstod han var nevøen til Toni Kukoc første gangen vi så ham. Han var blitt stor og sterk og småfeit og eldre, som oss alle.

Det siste jeg husker av ham, er fra en kamp i Halden. Jeg spilte veldig bra, skårte over 20 poeng i første omgang, var helt i mitt ess. Kom på layup, blir feilet og får bare nesten ballen oppi kurven. Fortsetter å løpe, farten er stor, stopper foran vår egen benk. Rett foran Miro. "Det er din skyld alt sammen!" roper jeg og går bort for å ta straffer.

Det var og er fremdeles et uttrykk jeg liker. Det er noe infantilt-pubertalt over det, noe så markskrikersk irrasjonelt, noe man kan skrike når alt annet har slått feil og man ikke lenger har ord for noenting. Men min bruk var (og er) selvfølgelig ironisk. Jeg bruker det når det ikke er noens feil i det hele tatt. Som når jeg ropte mot Miro: han satt på benken, bare, hvordan skulle han ha skyld i at jeg bommet på lay-up? Men han ble nesten redd. Kunne se det i øynene hans, kunne se det på måten han ikke snakket med meg i pausen, kunne se det på alt. Og jeg? Angret, selvfølgelig. Gjorde ikke noe med det. Selvfølgelig.

Jeg vet ikke om det var siste gang jeg så ham. Trolig ikke. Men i mitt hode var det det. Når jeg har tenkt på Miro de siste ti årene, har det vært med den emne bismaken at jeg aldri fikk gjort godt igjen den skrikingen, aldri fikk sagt unnskyld, aldri fikk gjort det helt klart at jeg ikke mente det, at alt er ironi, ingenting seriøst, ingenting. Men jeg har skjøvet det fra meg. Selvfølgelig. Man gjør gjerne det, når man kan.

Og så dukker han opp på Blindern, av alle steder. Kjente ham igjen med en gang, men sa ikke noe, det var liksom ikke anledning. Vi anerkjente ikke hverandre som gamle kjente i løpet av kampen i det hele tatt, bare spilte og bannet med lagkameratene, sendte dustete pasninger eller musklet seg inn under kurven. (De dustete pasningene var mine. Lange, trange baller fra midtbanen på semirøsj. Nesten perfekte pasninger, men for trangt, for vanskelig, ballen ut over baseline.) Knapt et blikk før han helt mot slutten av kampen roper til meg fra benken at jeg har blitt gammel. Igjen satt han på benken. Jeg mente han hadde blitt stor, men ikke feit, det er en nyanseforskjell i kroppsspråk der.

Hva han ventet etter kampen? Hva jeg ventet? Jeg hadde laget meg en regle med kroatiske gloser å imponere med da jeg gikk mot ham for å takke for kampen. Kako ste, dobro hvala, imam bosanska prijateljica, stvarno, dobro, et ti? Rev ham vekk fra en annen gammel bekjent. Hei, Jostein!

Jeg har aldri skjønt hvorfor det skal være så viktig å få sagt de siste ordene til en døende. Hvorfor man må få snakket med den som dør, få tatt avskjed, få sagt hvor glad man er i ham eller fortelle ham de dypeste hemmelighetene man har båret på i halve livet. Hva har det å si, en død mann husker ingenting og kan ikke gjøre noenting og å lette sitt hjerte vil ofte ikke hjelpe i det hele tatt. Tvertimot, om det dreier seg om å komme med store hemmeligheter. Eller bare det å være der, være til stede når noen tar avskjed med livet. Hvorfor er det et viktig øyeblikk? Hvorfor skal man først de siste minuttene av et liv vise en person den respekt som man burde ha vist hele livet? Jeg har alltid ment det var noe egoistisk over det, enslags måte å toe sine hender på over de syndene man har begått mot personen: ikke sagt at man er glad i, ikke fortalt at man har en annen legning enn antatt. Hva bryr de døende seg om det!

Man vil være snill med mennesker, og det er dette ønsket man har når man vil ha en god avskjed. Når jeg har hatt denne emne smaken i munnen de siste ti årene, når jeg har angret på at jeg oppførte meg dårlig mot Miro, var det som om avskjeden var sur og som om denne avskjeden farget hele mitt bilde av ham. Vi har ledd sammen, vi har kjeftet på hverandre (å, ja, mange "Miiiiiiiro! når han ikke gjorde som treneren (jeg) sa), vi har vokst opp sammen. Jeg bestemte at han skulle hete Miro på laget, ikke Miroslav. Gode minner, når man velger de rette, som man alltid kan ha gode minner fra mennesker man har truffet. Og likevel ble alt godt overskygget av dette ene sure. Det var som om Miro dro ut i verden (jojo, til Fredrikstad, men metaforisk også, ut i voksenlivet) og den avskjeden jeg ga ham var mer en forbannelse enn en velsignelse.

Jeg vet ikke om han noensinne brydde seg veldig, eller husket det lenge. Jeg vet ikke om han husket det nå, om han tenkte på det i det hele tatt. Men han var overstrømmende og glad. Det var et godt møte, jeg skulle hilse til bror og han sa han hadde det bra, derfor han hadde est ut litt. Ikke feit, bare kraftig. Om jeg hadde gitt ham en forbannelse, hadde den heldigvis ikke virket.

Da jeg kom hjem, gråt jeg. Ikke mye, ikke hulkende, egentlig ikke trist heller. Og jeg lo mellom tårene. Men jeg gråt og jeg hadde mange følelser og det må i det minste delvis ha vært at Miro ikke var forbannet likevel. Han var ikke sur. Jeg hadde aldri trodd at det skulle være så sterkt, så langt ned, så viktig for meg – men sånn var det tydeligvis. En sur avskjed hadde tynget meg i ti år. Hadde det ikke vært en avskjed men noe som skjedde et år før jeg dro mot Oslo og studier, hadde det vært greit. Hadde vi snakket sammen etterpå, hadde det blitt gjenopprettet enslags balanse, enslags harmoni, enslags likevekt oss imellom. Hadde jeg bare sagt noe etterpå.

Man blir aldri ferdig med mennesker, man har alltid små ting å snakke om, rette på, diskutere, det er alltid noe i den andres bilde av deg som du må rette opp. Det er alltid noe man må si. En avskjed er alltid å kutte av for tidlig. Jeg visste ikke hvor Miro var, men jeg visste han trolig bodde i Østfold et sted. Det var fremdeles et håp om å rette på ting. Det er dette håpet man lever på når det gjelder alle mennesker man har tatt avskjed fra på mindre enn perfekte måter. Som om det kunne være perfekt. Man lever i håpet helt til det ikke kan håpes mer. Vil ikke den siste avskjeden da være den viktigste?

Da farmor døde, var Geir i Singapore på bisniss. Han vurderte å komme hjem for begravelsen og dra tilbake igjen, to døgn reising for å synge salmer og bære kiste noen meter. Jeg skjønte det da. Jeg skjønner det enda bedre nå.