Lemen

Jeg ville bare dele et sitat, en tanke som vi mange har tenkt men aldri helt turt å si. Jeg overhørte det i dag. Det satt en vennegjeng rundt et bord og snakket om løst og fast og althva som falt dem inn. Han ene, han som snakket mest og høyest, sa han hadde vært på fjellet og jakta. Og det var bra vær og bikkja var flink og de skjøt og skjøt. En vellykket tur, med andre ord. Etter en stund så de noen lemen. Og ikke bare noen lemen, men flere. Nysgjerrige som de (mannen og bikkja, ikke lemenene) var, gikk de nærmere for å se hva som skjedde. Lemen ser man jo ikke hver dag, mener jeg, i alle fall ikke flere samtidig. Men da ble dyra sinte, skulle du se! Jeg vet da faen hva de ble sinte for, men de dirret av sinne, formerlig freste over at jeg nærmet meg dem på denne uhøflige måten, uten å banke på eller i det minste ta av meg skoene først. Kanskje det har noe med blodtrykket å gjøre, kanskje de er født med permanent høyt blodtryk. Tenk deg Gud, da: dette er dyr nummer firehundreogfjorten tusen, hva slags forsvarsmekanisme skal vi bruke nå, hm, jo, jeg vet - hva med at de blir så sinte at de sprekker! Jeg så dem ikke sprekke, men, de ble skikkelig skikkelig sinte!

Inn fra venstre kom det en tynn stemme fra en dame som hittil hadde vært helt taus og tilsynelatende uinteressert i hele samtalen: Jamen, sa hun forvirret og blunket, jamen, Hvorfor må lemen bli så sinte? Kan de ikke bare være venner?

Til hvilket man bare kan si ja og amen.

Til lissepass for deg

Verden blir ikke bare bedre. Noe var bedre for tretti år siden. Det sier pappa.

På vei til lokalpuben i dag knøt pappa lissene en gang. På vei tilbake, etter to øl til, knøt han lissene igjen. Og det var bare etter to øl. For tretti år siden ville han aldri ha gjort det. Lissene var bedre før. Før, sier pappa, slapp han å knyte lissene. Da kunne han gå lenge uten å måtte bøye seg ned til bakken for å knyte de trådene sammen og få skoene til å henge på foten. Gå hele dager uten å måtte bøye ryggen. Nå gjorde han det to ganger på to timer, og det bare etter to øl bare. Og bare en av dem Guinness. Forbanna lisser av i dag.

Mine vintersko er på samme måte. Flere ganger hver dag går de opp. Om vinteren, når det er som kaldest. Og jeg må bøye meg ned og det er kaldt og fingrene mine valnes. Og alt er den store stygge, skobransjens feil.

Eller kapitalismen, kanskje. Man sparer så mye penger man kan på de tingene man kan, og lissetykkelsen og lissematerialet er noe man kan spare penger på. Hva er litt ryggbøying og lisseknyting mot sparte penger på selve skokjøpet?

Eh?

Det er fælt om man skal gå rett fra lisser til borrelås, sier pappa. Men det er jo sånn det blir.

Eh?

Men man har ikke råd til å kjøpe ordentlige sko med ordentlige lisser. Eller man tar seg ikke råd. Man tror man alltid skal kunne, alltid skal like å bøye seg ned og risikere kink for å knyte de satans lissene som har gått opp igjen. Man tror det ikke skal gjøre noe. Eller at man har flaks. Eller noe. Og så irriterer man seg til blods like fullt. Satans lisser. Eh?

Det man burde gjøre: kjøpe seg lissefrie sko. Ikke tresko, men noe lignende. Og det man burde: ikke irritere seg over ungdommen som ikke knyter skoene sine. De kan ikke noe for det.

Det er skofabrikkene man burde legge skylden på.

Fordi jeg fortjener det

Jobbet i en hel intens uke nå, stirre på dataskjerm i et lite kontorkott, skrive på tastatur på min klønete måte, sliten i øyne og armer og skuldre. Gikk tidlig i dag. Fordi jeg forrtjener det. Fortjener?

For å fortjene noe, må man ha gjort noe, ikke sant? Å fortjene noe er å gjøre seg fortjent til det, dvs en aktiv ting? Man ikke ha gjort seg fortjent til noe ved bare å sitte der? Jeg hadde ikke gjort meg fortjent til noe ved bare å stirre i veggen i åtte timer, eller enda verre, å lese en god bok i åtte timer? Ha det gøy i åtte timer?

Med mindre veggstirringen er en del av et psykologisk eksperiment og jeg må sitte helt stille. Med mindre boka må leses asap som en del av en jobb jeg påtar meg fordi jeg er snill? Med mindre det å ha det gøy... Nei? For kan man gjøre seg fortjent til noe som helst ved å ha det gøy?

Det man gjør seg fortjent til, er en kompensasjon for små lidelser eller større eller mindre orritasjoner man pådrar seg for andres skyld. Om jeg holder ut i samme jobb i mange nok år, fortjener jeg Kongens fortjenestemedalje. Om jeg lider meg gjennom en time med Lloyd Webber-musikk, fortjener jeg å høre på Bach etterpå. Johann Sebastian Bach. Om jeg redder et barn fra å drukne i isvann, fortjener jeg en eller annen fortjenestemedalje. Om jeg holder ut idiotiske foreldre i tenårene forjener jeg Kronprinsens fortjenestemedalje. Ikke?

Hadde jeg reddet et barn fra å drukne, hadde jeg ikke villet tatt imot en fortjenestemedalje. Hvorfor skulle man ha en sånn ting å hene på veggen? Hvem skulle man vise den til? Om alle, hvorfor være så ensporet? Om ingen, hvorfor ha den i det hele tatt? Noen?

Jeg har endel medaljer fra diverse sportsarrangementer, basketmedaljer, orientering, sånne småting som ikke betyr noe og som jeg ikke husker hvor kommer fra. Selve overrekkelsen var stor da jeg var liten, jeg ble tatt høytidelig i hånda og var nesten voksen på en eller annen måte. Men nå? Fikk en medalje for å vinne tredjedivisjon i basket et år. Tror det var trededivisjon. Aner ikke hvor den medaljen er. Bryr meg ikke. Ville aldri ha vist den fram om jeg visste hvor den var. Hadde jeg vært en samler av sportsmedaljer hadde det vært annerledes. Da hadde jeg hengt dem opp i sorterte rader og ordnede rekker. Men en enkelt medalje jeg får for en ting jeg tlfeldigvis gjør? Jeg spilte ikke basket for å få medalje. Jeg ville ikke ha reddet et barn for å få medalje. Så hvorfor skulle jeg bry meg mer om en fortjenestemedalje?

Mennesker som slanker seg, fortjener alltid en ekstra sjokoladebit i helga. Nå har du vært flink, nå har du holdt deg unna godteri en i mange dager. Nå kan du kose deg litt ekstra. Idrettsutøvere som mange ganger er på nippet til å vinne, fortjener til slutt en seier. (Som om det å komme på andreplass er en lidelse de går gjennom bare for å vinne neste gang.) Noen ganger fortjener bare de hyggeligste menneskene en bestemt ting. (Som om det å unne X noe og å mene at X fortjener noe er det samme.) Et barn som holder ut en lang, kjedelig familiesammenkomst, fortjener å leke med venner når det kommer hjem. En eiendomsmegler som jobber tolvtimers dager fortjener å tjene åtte millioner i året. En som dytter andre, fortjener å dyttes selv. En oversetter som jobber ca så mye som jeg har jobbet, ca like mye og like intenst, fortjener som meg å gå to timer før på fredag?

I bunn og grunn tror jeg ikke man fortjener noen ting. Det er godt høre at andre mener du fortjener ting, at du har gått gjennom lidelser for deres eller andres skyld og dermed fortjener oppreising, belønning, erstatning - men egentlig er det bare en høflig gest. Det er litt som å være moralsk vinner: du har tapt, men mennesker mener du burde ha vunnet. Men det er ingen universell moral som avgjør vinnere bortenfor spillet; og det er ingen generell lov som avgjør hvem som fortjener hva. Og uansett, enda vktigere: man burde ikke gjøre ting for å gjøre seg fortjent til belønning. Man burde gjøre ting fordi de er riktige i seg selv. Om jeg skal redde et barn fra å drukne, om jeg skal høre på Lloyd Webber, om jeg skal gjøre noe slitsomt - jeg gjør ikke dette fordi jeg da fortjener noe annet etterpå, men fordi det jeg gjør er riktig i seg selv. Hvis jeg skal høre på Lloyd Webber (ser det ikke for meg, men rent hypotetisk), så vil det være fordi jeg synes det er riktig å være med T når hun hører på den type musikk. Ikke fordi hun kan bli musicalsk i hodet, noe som må forhindres, men fordi jeg vil dele den gleden med henne. Eller i alle fall prøve. Jeg vil ikke lide meg gjennom fx Jesus Christ Superstar bare fordi vi etterpå skal høre på Goldbergvariasjonene. Jeg *fortjener* ikke å høre Bach etter musicalskvip, men jeg vil kreve det for å gjenopprette enslags harmoni i hodet mitt. Og det er en helt annen ting

Det er det samme med slanking, fx. Man fortjener ikke sjokolade i helga. Man kan velge å spise det, velge smaken over vekta, men man fortjener det ikke, i enda mindre grad om 'fortjener' betyr noe sånt som at 'det er greit': vekta går opp med sjokolade (eller gjør det ikke, alt hvordan man forbrenner sjokoladen) uansett hvor mye man 'fortjener' det. Man kan ta en sjokolade for å gjøre slankingen lettere, men det å slanke seg medfører ikke krav på sjokolade hver syvende dag.

Men selvfølgelig, man kan bli enige i slankegruppa om at man opparbeider seg poeng for ver slankedag, og at sjokoladen hver syvende dag er et resultat av disse ponegen - dvs fortjent. Og det er kanskje sånn man må se det. Hver gang man mener å være fortjent til noe, mener man at det man har gjort i følge gitte sosiale regler er verdt noe: en belønning, en kompensasjon, en erstatning. Ifølge gamle sosiale regler er det bra å bli ved sin lest, derfor fortjente alle enslags fortjenestemedalje etter femti år i samme jobb. Eller førti år eller hvor mye det er. (Om det er verdt en belønning nå er et åpent spørsmål.) Overarbeide eiendomsmeglere fortjener ikke mange millioner ut fra hvor mye de jobber, hvor hardt de jobber, hvor viktige de er for samfunnet, hvor hyggelige de er, hvor intelligente de er - men de fortjener det fordi det er mye penger i omløp i bransjen, og fordi mennesker med mye penger er villig til å gi mye penger for hus som koster mye penger. De sosiale spillereglene, bare.

Fortjener jeg da å gå tidlig fra joben? Ja, ut fra rommet jeg jobber i. Nei, ut fra at oppdragsgiveren har sittet i samme rom i mange år allerede. Ja, ut fra at jeg slet ut meg selv og trengte hvile. Nei, ut fra at mange, OK, noen mennesker jobber like mye like lenge foran datamaskinen. Fortjener? I hvilket sosiale spill?

Ifølge den altfor vellykkede sjamporeklamen til L'Oréal skal man kjøpe seg sjampo "fordi man er verdt det": parce que je le vaux bien. Forhåpentligvis kommer jeg aldri til å føle meg som en del av, eller i det hele tatt komme i kontakt med, sosiale miljøer som mener at sjampoer er noe man gjør seg fortjent til. Akkurat nå, på den lokale stampuben Yamit, fortjener jeg å fortsette mine tanker på maskinen her for å gjøre dem litt mer uklare og føre dem videre.

Akkurat nå fortjener jeg en Guinness til.

Drukket ut

Sliten nå.

Prokrastinator, moi?

Det finnes mennesker som utsetter alt til siste liten. Jeg er ikke en av dem. Aldri. At jeg nå må jobbe rompa av meg denne helga, er bare en ren tilfeldighet.

Å språkvaske bøker er delvis en forferdelig petimeterjobb, men samtidig også en vidunderlig fri jobb. Den siste uka har jeg sittet på kafé med et oversatt manus og flikket på språket, rettet opp kommafeil (selv er jeg litt egenrådig på kommabruk, men i offisielle sammenhenger prøver jeg å følge reglene), endret ordstilling, forandret enkeltord, byttet et idiomatisk uttrykk med et annet, alt som har med språkforbedring å gjøre, og alt forsøksvis innenfor oversetterens stil. Det er faktisk en fantastisk jobb. På kafeen kommer og går det mennesker og tar en øl eller te, musikken i bakgrunnen endrer seg og dermed stemningen i rommet fra sløy til pigg, jeg kjøper noe å drikke eller kanskje en lunsj, og alle menneskene rundt meg gjør det nærmest til en nødvendighet i hvert fall til å _se_ konsentrert ut. Og den letteste måten å se konsentrert ut på, er å være konsentrert.

Men det hender språkvasking krever ordbøker eller internett, og det er ikke alltid kafeer holder. Derfor leste jeg bare gjennom papirmanus på kafé, merket av det feile og rare, og satte meg så ned på sofaen hjemme og begynte å føre endringene inn på maskin. På mandag skulle det leveres. Det går bra, tenkte jeg, det er ikke så mye.

Har jobbet i hele dag. Ligger an til å akkurat bli ferdig til madag, når det skal leveres. Kunne ha jobbet litt mer intenst med det i løpet av uka, men tenk på alt jeg ville gå glipp av det, skrive i denne bloggen og konfirmasjonsundervisning og gravferdstalerkurs og generell sosialisering – så uka gikk poff ganske fort. Og helga må dermed gå desto saktere, så jeg klarer å bli ferdig.

Men det betyr ikke at jeg utsatte alt til siste øyeblikk. Åhnei. Jeg har hatt det i hodet hele tiden, det trengte bare å modnes. (At det egentlig skulle leveres på fredag, hører ikke hjemme her. Det ødelegger hele argumentasjonen min. Husj vekk med seg stygge parentes.) Eller kanskje det er omvendt, jeg ville forhindre meg selv fra å stikke ut og drikke bare to uker før bryllupet. Jeg ville være med T, men hadde jeg ikke hatt språkvaskjobben å konsentrere meg om, hadde det liksom ikke vært så lett å ikke bare ta én Guinness for å tenke og skrive på Shamrock eller hvor man nå gjør det. (Den lokale Luxus-puben, selve stampuben, den tidligere dagligvarebutikken, nå kaotiske kafé-aktige tingen med hele spekteret av gjester, skal også begynne å føre Guinness nå...)

Jeg er ingen utsetter. Jeg gjør alt med en gang. At denne helga gikk med til jobbing må dermed komme av en eller annen skjebnefinger et sted fra. Det måtte være sånn, på en eller annen måte.

Neste helg får man ta igjen: et nytt kurs med Human-etisk forbund (denne gang Filosofi for unge) på dagen og deretter en fest/middag med T og noen av hennes kolleger. Og en lang whiskeysamtale med K sånn før giftermålet, forloverens skål.

Nå må jeg språkvaske videre.

Udrukket utdrukket

Da var T drukket ut. Og helt fram ti de siste minuttene før det begynte skjønte hun ikke at det var som skulle skje. Godt jobbet, Jostein.

For noen uker siden ringte I meg og bad meg ordne det slik at T holdt av lørdag 10 februar, det var den ene helga alle kunne være med og drikke henne ut. Men hun skulle ikke vite noe, ikke skjønne noe – så jeg sa til henne at det nesten var valentines og at jeg hadde planlagt en hel dag til diverse hemmeligheter. Hun måtte til og med gi avkall på den turen hun planla til faren sin, siden mine planer var ubøyelige. Og så var det ikke mine planer likevel. Hun begynte å skjønne det når hun gikk inn til hudpleiesalongen og de visste om det: ville Jostein planlegge så store ting med så mange medsammensvorne?

Det var selvfølgelig venninnene. Og det tok selvfølgelig en hel dag med teater på T-banen, hulahulaskjørt, sang på biblioteket, alt som hører med bortsett fra alkohol. Hun drikker da ikke, hun er gravid.

Egentlig hadde hun et lite håp om å slippe unna utdrikkingen. Veldig gøy med all oppmerksomheten, selvfølgelig, men alle de rare tingene en skal gjøre? Men det er det utrdikking er, og det er en ting man gjør, og en hel dag med venninner som feirer deg... det er ganske mange verre ting å gjøre i verden.

Jeg føler meg rimelig overbevist om at jeg ikke kommer til å utdrites. Heldigvis. Kommer til å sitte på en pub og ta noen øl og snakke om framtid og fortid og litt nåtid, skjønne verden og bekjenne hvordan man ikke skjønner noenting av og til. Ikke gå gatelangs i sentrum med rar parykk eller gjøre de vanlige russetingene.

De sparer man til Xerxes er gammel nok.

Ut på byen

Det skal være busjta i morgen. GR fyller noenogtjue år og skal da selvfølgelig samle venner og fårsje hjemme før man drar ut på byen. Hvor man skal? Tigertiger: www.tigertiger.no. Jeg skal selvfølgelig være med på festen. Forrige gang ble det en lang diskusjon om kvasipsykologi, NLP og desslike, med TJ, GRs bror. Til og med på denne bloggen hevdet vi våre sannheter – om denne festen blir like diskutabel (i positiv forstand), blir det en kjempefest.

Men så var det dette med å gå ut, da. TJ og GR er uteløver. Når de går ut, går de ikke på irske puber og drikker Guinness, som jeg som regel har som mitt førstevalg, men på store, fansi steder med høy musikk, dansemuligheter og overfylte bardisker. Og det skal de selvfølgelig denne gang også. På Tigertiger er det dresskode. Jeg spurte GR hva slags klær jeg bør ha på meg, jeg har smoking og vanlige subbeklær, hvilken av de passer? Han mente jeg burde komme i smoking. Midt på vinteren! Men han ba meg også gå inn på nettsiden deres for å se bildene de har lagt ut av gjester for å se hva slags klær man går i der.

(I parentes bemerket er det en uhyggelig danskebåtharryfestting dette med å legge ut bilder fra utesteder. De gjør det på Dagbladet eller Vg av og til, plåter tilfeldige mennesker og legger dem ut under tittelen "På byen i helga". Nok en grunn til å ikke lese Dagbladet/VG. Hva slags mennesker er det som vil ha festebilder av seg selv på nettet? Som gratis viser hvor hyggelig man har det for at et tilfeldig utested skal få gratisreklame? Eller som ønsker å bekrefte regelen om at det man etter etpar øl og i ly av et øredøvende lyd- og lysshow tror er kul og verdensvinnende oppførsel, i kamerablitzens kalde og øyeblikksfangende lys bare er latterlig?)

Folkene på nettsiden til Tigertiger ser halv-ok ut. Noen dressjakker, et maplplassert slips, olabukser, vanlige gensere. Ikke noe stort stress, ikke noe verre enn andre steder. Men så leser jeg nederst på Om oss-linken dette:


Adgangsregler
Husk våre aldersgrenser!
Pent antrekk - et stilfullt helhetsinntrykk, kom ikke synlig beruset, ha en avslappet og positiv utstråling :)
Følg dette så blir det aldri problemer ved entreen og dere får en fantastisk opplevelse på TigerTiger!!


Au. Glem tegnsettingen, den er ungdommelig og passer sikkert til stedet. Men ikke glem den nazi-tankegangen de legger for dagen: har du ikke et stilfullt helhetsinntrykk, blir du vist bort i døra. Hva det enn betyr med stilfullt helhetsinntrykk. Er du stresset fordi du er avstandsforelsket i hun foran deg i køen, slipper du ikke inn. Er du irritert på noe? Vekk med deg. Og, kanskje: om du har hverdagsklær heller enn smoking: forsvinn.

Jeg tror jeg blir med på fårsjinga, med diskusjoner om noe viktig. Basketball, kanskje. Deretter møter jeg T og går sammen med henne og resten av de fårsjende ned til Tigertiger. Slipper jeg inn, kommer jeg til å bli påslappet og få en negativ utstråling av festfjomseriet der inne, og dermed til å drikke så mange lyse øl at jeg blir synlig beruset. Og på denne måten kommer jeg til å få en fantastisk opplevelse der, men stikk i strid med hva de mener skal være fint. Eller så blir jeg avvist i døra og finner meg en irsk pub, tar meg en ordentlig øl og finner fram en bok. Og fortsetter diskusjonen fra fårspilet med de andre fårsjerne som ble avvist i Tigertiger-døra.

Jeg faller i mange feller, men aldri i denne: jeg oppvurderer aldri et sted fordi de setter latterlige høye krav på hva slags gjester de slipper inn. Heller omvendt. Kommer til å bruke hele neste uke på å snakke om hvor lite jeg liker dne typen mennesker som eier steder som Tigertiger. Tfui.

En rødvinsinnrømmelse

Jeg drikker ikke rødvin. Ikke en slurk. Ikke av prinsipp, hvitvin er helt fint, og ikke fordi jeg ikke liker den røde gugga, åhnei. Jeg husker hvor godt det har vært, og var en gang, og sier alltid ja når noen byr meg. En fin vin fra Provece, min herre? Skarruha litt australsk? Har noe chilenske greier til overs fra sist utenlandstur, vil du smake? Ja, visst, selvfølgelig. Man sier da ikke nei til sånt. Og likevel, hver gang, fører jeg glasset til munnen, smatter litt, nyter den lukten og de få dråpene jeg smatter inn – og så får jeg vondt i magen. Hver bidige gang. Noen ganger til og med før jeg smaker, bare ved å lukte. Og jeg setter fra meg glasset og lar det stå til det er for sent å nippe men for tidlig å bælme, til jeg går hjem.

Hvorfor det er sånn? Aner ikke. De sier det er stoffer i rødvin (tanniner?) som er bra for kreft men dårlig for tinnitister. Det kan være dem: magen er veldig klar over at rødvin gjør øresusen verre, derfor sier den fra på den eneste måten den kan. Kan ikke huske å ha hatt noen enorme fyllekuler med rødvin (i den grad man husker slike kuler; men man husker vel i det minste at skjøt...?) eller andre traumatiske rødvinsopplevelser. Kan ikke engang huske når rødvinen ble så avsmakelig for meg. Etpar år siden? Og skjedde det plutselig eller gradvis?

Må legge meg i trening før diplomatlivet. Spørsmålet er bare om treningen er totalavhold, tilvenning eller rent ut harryvulgær rødvinsbælming. Satser på det første vi, tenker jeg. Det er billigst og mest behagelig.,

Rytterfyll

Det er hester i byen. Det er ryttere i byen. De (hestene) har okkupert hele området bak Oslo Plaza, mot Grønland. De (rytterne) har okkupert byen. Jeg så dem (rytterne) og luktet dem (hestene) i går. Byen er full av små, middelaldrende menn med hvite tights og lakkstøvler som (mennene, ikke støvlene) gauler og svimer gatelangs. I større og mindre grupper går tightsmennene og speider etter mennesker å drikke med, siden den andre halvparten av rytterne er yngre damer, jenter, som aldri i verden vil gå ut uten å skifte klær først, og som uansett er så unge at de ikke kommer inn på utestedene. Heller ikke noe gøy å drikke seg full med menn som er så små at de ikke tåler halvparten så mye øl som enhver normal mann.

Det er også en konferanse med internasjonale notabiliteter i byen (T er vert for de vest-afrikanske delegasjoner). De bor også på Oslo Plaza, omgitt av hestelukt og småfulle ryttere. Jeg skal ikke prøve å tenke meg hva de tenker, det blir for rart.