Kjendiserisyk

Jeg var på reklamefilminnspilling av lottoreklemafilm nr 42 på onsdag. Ble ringt dagen før og bedt om å møte opp mellom 0730 og 0800 på den gamle gjærfabrikken til Idun – på Nordpolen, passende nok (mellom Sandaker og Storo). Uten å hel mene det, man beregner da ikke tid så bra, kom jeg dit 0745. Følte meg helt ok, egentlig. (Og at Hans Petter Moland var regissør var litt kult når jeg først forklart meg hvem han er...)

Gamle, ubrukte fabrikker er kalde, selv med filmlyskastere på hele dagen. Og de stinker trolig mugg og annen gugge. Har aldri hatt sansen for gugge,og i alle fall ikke mugg. Men jeg holdt ut å være statist i første scene, ikke noe problem. Det var når jeg kom til pauserommet at jeg skjønte dette kunne bli en lang dag. På den forrige innspillingen hadde de nemlig all slags mat til statistene, frukt og grønt og brød, og så mye av det av man kunne bli mett. Der tok hele jobben 4-5 timer. På denne innspillingen hadde de pølser. Punktum. To store gryter med pølser, og noen lomper og brød, var det statistene skulle holde seg mette med fram til åtte, når innspillingen skulle være ferdig.

Jeg må ha vært litt syk alt da, for jeg fikk ikke ned noe særlig med pølse. Måtte tvinge den i meg. Dessuten frøs jeg litt; ikke nok til å riste eller kjenne frysninger, men nok til å ha en kald nese. Som jo sjelden ikke er et lite bra tegn.

Noen ganger forbanner jeg meg selv på å klare ting. Å gjennomføre prøvelser, å holde ut. Denne innspillingen var en slik gang. Jeg vurderte aldri ordentlig å dra hjem selv om jeg ble stadig dårligere utover dagen. Frysetokter, desperat lengsel etter varm dyne, en stemme som var så hes at jeg ikke kunne rope med de andre statistene når vi skulle rope. Begynte bare å hoste. Vurderte det ikke engang da en lydmann falt ned på scenen og fikk kneet ut av ledd, slik at alt ble en time eller to forsinket. Satt bare inni meg selv og så på sekundene som en maratonløper ser på skrittene sine: ett til, ett til, ett til. Og ble stadig dårligere.

Da jeg kom hjem til T falt jeg bokstavelig talt sammen på gulvet, før jeg fikk kreket meg opp i sofaen. Vissen i hele kroppen, lungene dødkjørte, hodet av betong, kaldt og varmt om hverandre. Etter at jeg hadde roet pusten og blitt litt mer avslappet, var temperaturen rundt 38,5. Halvannen time senere hadde den steget uavbrutt til 39,7, og jeg bøyde meg for Ts ønske om at jeg tok paracet. Jeg skryter av og til av at jeg aldri tar slike medisiner, la nå sykdommen dø ut på naturlig måte – men denne gangen ville det bare ha vært korttenkt. Det ble en febril natt.

Nå tre dager senere er jeg nede på vanlig forkjølelse. Lav feber, litt hoste, ser generelt maroder ut. Ikke vært utenfor døra, men håper at jeg orker å gå ut i snøen en gang i morgen. Hypokonderdelen av meg frykter at jeg har overbelastet lungene og ikke kan trene igjen på lenge. De andre delene står samlet bak praolen: "snø og kaldt og is og sludd, gir oss alle hekseskudd; varme, sol og heteslag, det gjør Jostein mere glad".

Heteslag kan jeg leve uten. Men eller har de rett: jeg gleder meg ikke akkurat til å gå ut i fryseland igjen...

Han mannen på tv

Egentlig skulle jeg være hjemme i dag og rydde, fikse Ts sykkel, ordne, styre. (Spesielt Ts sykkel hadde jeg blanda minner av, men er man mann, så er man mann. Spesielt når kvinnen er så kvinnete at hun går hen og blir gravid. Og egentlig var jeg godt i gang med alt sammen, både tanker på sykkelen og det å ta ut flaskene til pant, da castingbyrået plutselig ringte. Helt uten forvarsel. Om jeg ville være med i en reklame om to timer? De hadde dårlig dårlig med folk og hun visste at det var kort varsel, men... Om jeg ville?

På den ene siden skulle jeg stelle hjemme. På den annen side har jeg alltid ønsket å bli kjendis, eller i det minste tjene tusen skattefrie penger for å stå i bakgrunnen som enslags "normal figur". (Og selvfølgelig, kjendiseriet.) Så jeg sa ja.

Møt opp ett, sa damen. Ett møter jeg opp litt sulten og håper det går fort. Klokka fire, etter tre timer ørkesløs venting, kommer innspillingslederen og henter oss, seks statister. Jeg har fått låne meg en dress. I telefonen sa man at jeg skulle komme i normale kontorklær, men for det først har jeg ikke kontorklær, og for det andre er jeg ikke flink på normalitet i sånne tilfeller. Så jeg måtte låne en litt for liten dress og et slips som var helt ok, bortsett fra at det avslørte at jeg ikke har lært meg den type knuter ennå. (Ikke drikker han kaffe heller, hva har det blitt av gutten...)

Deretter ble vi stuet inn på et kott og skulle sitte der og late som vi jobbet på hver vår bærbare datamaskin, og så skulle de to hovedpersonene komme inn. På kottet ble det varmere og varmere. Heldigvis satt jeg nærmest døra, så det ble litt gjennomtrekk, men det betydde også at jeg skulle ta døra igjen etter at hovedfigurene hadde gått ut etter at de hadde gått inn etter at de hadde tatt den opp. Og at jeg skulle ta den opp når de hadde gått inn og lukket den etter seg, når de ropte "takk" fra utsiden, hvor filmfolka stod. Jeg hørte selvfølgelig ikke når de sa noe, eller skjønte det når lydmannen eller hva han var bad noen lukke igjen døra på finsk, så jeg ble sittende i døråpningen og se dum ut når de to åpnet døra, se dum ut når de kronglet seg forbi meg, se dum ut når jeg ikke åpnet døra igjen, se dum ut når jeg ikke lukket den.

Men det tok en halvtime kanskje, snau time, og det ble tusen penger ut av det. Om jeg får mine femten sekunder på tv får jeg nok høre av noen med tv...

På casting

Jeg var på casting i går. Det var en gammel tanke som har dukket opp med ujevne mellomrom, kunne det ikke være gøy å prøve seg som kvasiskuespiller, tjene penger på å spille charade, teste for å se om det kunne gå bra eller elendig – og i går, før bosniskroatiserbisk-prøven, hadde jeg tid. Jeg dro nedom Deichman med noen kroatiske tegneserier og syklet videre til Frogner hvor mitt utvalgte castingbyrå,Cannibal, skulle holde til. Etter mye surr finner jeg ut, via Ts på jobben, at de jo har flyttet til Maridalsveien, ikke langt hjemmefra. Selvfølgelig. Det stod på hjemmesiden deres at de har flyttet, men de hadde ikke oppdatert "Hvordan finne frem"-siden sin. Så jeg syklet heller hjem først for å spise meg en Dr. Oetker-pizza, få opp blodsukkernivået.

Cannibal ligger i underetasjen på et kreativt hus i et kreativt område. I alle fall mengder med filmselskaper og studioer og produksjonsselskaper der, ifølge skiltene. Jeg fulgte skiltene, fikk bekreftet skiltene av en resepsjonsdame i første etasje, og gikk ned i kjelleren. Ble møtt av en liten, logrende puddelaktig lodott (litt googling avslører mine manglende hundekunnskaper: det var en sånn), gikk inn i et stort rom som var tomt bortsett fra to skrivebord med pc, masse ark og to mennesker i dyp samtale. Som en cocker spaniel ("Går fryktløs gjennom alle hindringer") ropte jeg ut nesten i tomt rom at Hei, kjæresten min har overtalt meg hit (hørtes litt pågående ut å si at jeg vil ha en reklamerolle med en gang), at jeg gjerne skulle melde meg inn, er det her man gjør det, hvordan gjør man det, det er dere som er kannibalister? Og jeg humret for meg selv over det nydelige ordspillet.

En halvtime senere var det ferdig. Jeg hadde fylt ut et skjema og svart utfyllende på om jeg hadde noen spesielle evner, interesser, særtrekk osv. Jeg sa jeg kunne snakke engelsk med italiensk aksent, i alle fall tror jeg det er italiensk. Ett minutt etter ropte den svenske kameradamen inn meg og en annen håpefull auditionist til prøvespilling for en reklame. Fem minutter tok det, og da tok vi det omigjen for å få med begges ansikter bedre. Og i løpet av uka får jeg vite om jeg skal spille inn en reklamefilm.

Mamma var redd for at jeg skulle bli knyttet til det ene produktet resten av livet. Det er godt man har store forhåpninger om at jeg blir stor, at en gammel reklame vil skape meg et image jeg aldri vil kunne riste meg løs fra. På den annen side har jeg ikke tv, og husker uansett ikke reklameskuespillere de få gangene jeg ser dem på flerdagige familiebesøk. Jeg er ikke en del av den kulten, eller ha så godt minne, kanskje jeg ikke fatter faren helt. Handle på ICA og bli kjent igjen, mener jeg, kjent igjen som et eller annet kjendisaktig, fra tv, et eller annet – eller enda verre, bli kjent igjen som Synnøve Finden eller Gilde-reklamemannen... Men det er lenge til, lenge til. Om det i det hele tatt skjer, alt fra å få et oppdrag til å få flere oppdrag til i det hele tatt komme på tv til å bli gjenkjent, til tiltil... om det i det hele tatt skjer, skal jeg være den første til å skrike dte ut med store bokstaver på denne bloggen.

Det verste med et kjendisfiksert samfunn er at man fanges av tenkemåten selv.