Munchkjenner på serbisk tv

Jeg var nordmann på serbisk tv for etpar dager siden. Underlig? Ikke i det hele tatt. Men kanskje litt omveisk.

Ts mor fikk forespørsel om hun kunne låne bort leiligheten noen dager for et serbisk tv-team. De skulle til Norge og lage tre halvtimes programmer om vennskap mellom nasjonene, om vanlige mennesker bakenfor politikken, om alt man ikke ser på nyhetene. (Usikker på hvor mye det er om Norge i serbiske nyheter uansett, men la gå.) Hun spurte meg og T siden hun kom til å måtte overnatte her ute hos oss. Joda, sa vi. Joda sa Ts mor. Og som den gode svigermor hun er, la hun til: jeg har forresten en flott svigersønn, han kan alt om litteratur og Norge og sånn, om dere hadde behov for et geni.

Ok, hun sa det ikke akkurat sånn. Men serberne ringte uansett. Dagen før ringte jeg dem fra Shamrock over den andre Guinnessen og lurte på om det var sant at vi skulle møtes i Frognerparken dagen etter, om de ikke ville ha en som faktisk kunne noe om Frognerparken og Ibsen, som de ba meg snakke om, og om jeg egentlig skulle snakke norsk, serbisk, engelsk eller noe helt annet. It's OK, sa mannen i telefonen.

Vi stod midt i Frognerparken og snakket til kameraet fem meter unna: T, Seb og jeg. Seb heldigvis rolig i vogna. Jeg sa noe om parken og skulpturene og historien og hvem Gustav Videland egentlig var (alt lest en halvtime i forveien i Vigeland-museets brosjyrer), T stod ved siden av og oversatte. Etterpå spurte de henne om Seb skal lære seg både norsk og serbisk - Nei, hehe, jeg snakker bosnisk, sa T, og moren min snakker serbo-kroatisk, det er klønete det der. Journalisten mumlet noe om at bosnisk ikke er et språk, at det bare finnes serbisk og kroatisk.

Første del var ganske lett. Vi stod der som et eksempel på et norsk-balkansk par og snakket om hverdagen, og jeg la ut om Vigeland uten egentlig å si noe fornuftig. Men del to var verre. Serberne hadde fått det for seg at jeg også skulle si noe om Ibsen, OK - og om Munch. Ikke så OK. Jeg kan pinlig lite om malere, pinlig lite om Munch, nesten ingenting av harde fakta som når han ble født eller hvilken retning han tilhørte. Virkelig pinlig, egentlig. Og så stod de plutselig her, fem meter fra meg, en gjeng serbiske tv-folk og si noe om denne berømte maleren, si som sikkert halvparten av alle de forbipasserende ville høre og halvparten av dem igjen ville høre faktafeilene i. Ouf.

Det var som en uventet muntlig eksamen. Men det gikk ganske greit, for sensorene kunne ikke språket. Og T oversatte ikke del to. Det gjorde det forsåvidt bare enda mer absurd, jeg snakket norsk om en mann jeg nesten ikke kunne si noe om mot en gjeng tv-serbere som ikke forstod et ord. Munch var stor og flink og, eh, sånn, og han malte malerier og de var ganske fine, da, hvertfall noen av dem.

Jeg lurte serberne til å tro at jeg hadde noe å si. Og, tenkte jeg, det ville ikke være så farlig når de kom seg tilbake til Beograd og fikk det tekstet av en norskkyndig: faktafeilene kunne han rette opp, han trengte ikke å si noe engang, bare stille gjøre ordene mine sammenhengende og fornuftige. Der ned skjønner ingen norsk uansett, tenkte jeg.

Takk, takk, sa de til slutt, dels på engelsk, dels på serbisk. Du var veldig flink. Du blir sikkert veldig stolt når NRK sender det også.

He. Om noen skulle snuble over en eventuell NRK-sending fra en eventuell Frognerpark med en eventuell småbarnsfar som babler usammenhengende om en eventuell maler som kanskje heter Monk eller Munch eller noe sånn - ikke hør på ham. Og legg ved en kommentar på denne bloggen etterpå: WOW, så flink du er!

Om mange nok skriver det, flytter jeg til Beograd for å nyte den eventuelle stjernestatusen.

AFTENPOSTEN MØTER MESSI!

OK. Si at du sitter på jobb en kveld. Litt lei hverdagsjournalistikken, litt spyklar av de samme gamle fotballtrynene som sier de samme klisjeene om de samme gamle greiene. Vi tar en kamp av gangen, Rosenborg ser sterke, Brann er bra i år, Odd kommer til å slite, vi må satse på bakrommet, på luftstyrken, dødballer blir viktige. Jadajada. Og så, når man sitter der og surmuler, kommer det plutselig inn en melding: Lionel Messi skal lansere en ny sko i Napoli i morgen (eller Barcelona, eller Roma, eller en annen by på lignende breddegrad). Lionel Messi, sammen med andre fotballkjendiser, skal si at de nye skoene er de beste noensinne, og deretter får alle journalister seks stoppeklokkminutter for et slags intervju? Sammen med tre andre journalister og deres fotografer. Vil du være med?

Selvfølgelig spør man da avisa si om å få reise ned. Det er MESSI, det er en fotballgud, det er fantastisk, det blir en stor sak! Det hadde jeg gjort også, og melket avishuset for alt det er verdt. En tur er en tur. Men sett fra den andre siden?

Avisa betaler en flytur og en natt på hotell for noe som enda bedre kunne ha blitt skrevet med utgangspunkt i Wikipedia og andre nettkilder. Leserne får plattheter av typen "Messi svarer ikke mye" og "Messi er sjenert" iblandet bruddstykker av det den wikipediabaserte artikkelen kunne ha vært: "Messi hadde veksthormonmangel som liten", "Messi ble født i Argentina". Om man skriver godt, og langt, og får beskrevet stemningen og hvordan det hele er, så kan det være en god kommentar til hele det fotballske sponsorsirkuset. Men skrevet som en nesegrus OJ DER ER MESSI HAN ER GUD? Pft.

Hadde det enda vært en som hadde noe å si, hadde det enda vært en som har tenkt over verden eller kan si noe annet enn at baller er runde og gresset er grønt. Men ser man det for seg? At kulturmedarbeidere tar en tur til Bologna for å snakke seks minutter med Umberto Eco? På deling med fire andre kulturjournalister og deres fotografer? Pft.

Feilen ligger kanskje bare i at man forventer at 20-årige fotballister skal ha like mye å si om verden som 70-årige professorer. Jeg mener, ingen forventer da at professorene skal være like fantastiske på fotballbanen som 20-åringene? Og i kjendiseriet: Liker man fotball, vil en samtale med Messi bare være kjedelig. Liker man kjendiser, svimer man av med en Messi i nærheten. Og for den følelsen, WOW EN KJENDIS, er det kanskje verdt en lang tur til Sør-Europa. Kanskje.

Det burde ha vært flere kjendiserister i kulturdelen av avisa. Om ikke annet så fordi det da ville bli flere artikler om tenkende uten at det er et jubileum eller at de kommer til Norge eller noenting - men simpelthen fordi de er de de er.

Jaja. Her er det store møtet.

K-ordet (Kra! Kra!)

Børsen stuper og forsidene ryddes i tabloidene. Børsen ned 20 prosent siden nyttår, kaos på børsen, mange mange milliarder forsvunnet, tvangssalg av aksjer, hvor er bunnen blabla. Katastrofe! Og ingen vet hvorfor og ingen vet hvordan, og alle gjetter vilt og tilfeldig på hvordan det går videre. Men det viktigste spørsmålet snor de seg unna.

Er dette et krakk?

I noen aviser spør de finansmenn (ingen damer), og et lite mindretall svarer ja eller nei. De andre sier tja og nja og det går jo nedover, men hvor er grensa da? Eller krakk går fortere, ærlig talt, dette er bare en korreksjon. Eller krakk har andre grunner, men det er mye ned, så kanskje. Andre sier to krakk: det berømte for 80 år siden og Black Monday i 1987. Eller eller eller.

Det er en besynderlig øvelse. Hvorfor er det så farlig å kalle det et krakk? Alle har tallene, alle ser hvor mye og hvor fort børsen har falt, hvorfor kan må de slåss om dette ene ordet? Vil det påvirke markedet så grassat om alle enes om at dette skal kalles et krakk? Er børsfolk så irrasjonelle? Kråkene på børsen roper krakra, men våger ikke fullføre ordet av frykt for at alt da vil bli enda verre?

Forhåpentligvis er det en tabloidisering at hovedspørsmålet alle stiller seg er om det passer med k-ordet. Forhåpentligvis er de som driver med aksjer litt mer avanserte i hodet enn å diskutere hvilket ord de skal bruke. Forhåpentligvis er det bare de utenforstående som trenger en slik forenkling. Forhåpentligvis. men jeg frykter...

K sa nylig at aksjespekulanter er litt føkka, generelt sett. De er ekstremt resultatorientert, kyniske, opphengt i rene konkurranseting - litt som toppidrettsutøvere. Han kjente en som ikke var trygg før han hadde 40 millioner i banken, og som jobbet seg halvt i hjel for å få det. En annen måte kunne ha vært å skjønne hvor usikkerheten kommer fra, for å komme over den (for alle skjønner jo at å nå et tilfeldig valgt antall millioner i banken ikke er det saliggjørende i slike tilfeller). Det er nok tilfredstillende å ha konkurransen og adrenlinet. Men det verdensbildet som ligger til grunn, og den selvgodheten som følger med, den arrogansen...?

Vanligvis synes jeg det er litt fint at børsen går ned. Det bunner trolig i en slags misunnelse og irritasjon over aksjeverdens og dens sjargong og verdenssyn. Forhåpentligvis vil jeg en dag treffe en aksjemegler som har nok filosofi i hodet til å forklare alt sammen bedre enn mine fordommer klarer her og nå.

Men til da: krakk i vei!

Tallfest meg med en kronekrone

Når en fotballspiller bytter klubb, er den største overskriften alltid hvor mye han kommer til å tjene. Når en golfspiller vinner en turnering, er det viktigste hvor stor premiesummen er. Når paven holder sitt årlige påskebudskap i Vatikanet, bruker nyhetssendingen på radio fem sekunder av de tre korte minuttene til å understreke hvor mange som var der og hørte på ham. Når man vurderer filmer mot hverandre, gjør man det ut fra hvor mye penger de har spilt inn - uten å ta hensyn til inflasjonen.

Det er forskjellige måter å måle forskjellige ting på. Noen ting kan man tallfeste. Andre ting er utellelige. For eksempel: Pavens tale under påskehøytideligheten har i utgangspunktet noe å si for en drøy milliard katolikker. Har det da noe å si for hvor mange tilskuere han hadde denne dagen utenfor sin ikke-fullt-så-ringe bolig? Når Tiger Woods vinner en PGA-turnering, vinner han millioner av penger. Betyr det at han er en større idrettsmann enn fx Olav Tufte? Eller bare Norge, vil noen ved sine fulle fem våge å påstå at Olav Tufte er dårligere trent enn Petter Solberg? At han er en mindre idrettsmann? Men legger man pemngesummene vunnet til grunn, så er jo Solberg den største av det. Og det er det bildet media maler.

Tall er bra når det gjelder å måle ting. SKal man ha en liter vann til deigen, kan man måle opp en nøyaktig liter i et litermål og man får en liter. Eller: skal man kjøpe et brød, er det godt å vite at man har akkurat sekste kroner når brødet koster femten femti. Eller: når man skal kåre en vinner i en basketkamp eller et kommunevalg, er det godt å kunne telle opp stemmene ganske nøyaktig. Men fader ta.

Noen ganger er tall bare i veien. Noen ganger er tallfesting bare en kvasiakademisk lek med begreper. Og spesielt når denne tallfestingen på død og liv skal foregå i kroner og øre. Eller dollar. Si at golf-Tutta misser førsteplassen på siste hull i en stor turnering. Hvorfor skulle den store saken da være at hun går glipp av hundre tusen kroner i pengepremier? At hun vinner bare åtte hundre tusen og ikke halvannen million? Hvorfor i svarte er det så viktig for sportsjournalister å snakke om hvor store pengepremiene er i fx Hoppuka? Hva bryr det *noen* at det er snakk om tjue eller tretti tusen sveitserfranc? Ville engang Arne Scheie bry seg?

Joda,i enkelte sporter er det samlede pengepremier som til en viss grad avgjør rankingen. I golf, fx. Men bare i de enkelte proffseriene: på verdensrankngen er det poeng som er viktig, ikke penger. (Akkurat nå leder faktisk Vijay Singh innspilte penger i verden - men Tiger Woods er fremdeles overlegent den beste på golfens verdensranking.) Men å snakke om penger som om det er det eneste man driver med denne sporten for? Som om store pengepremier rettferdiggjør alt, forklarer alt, beviser at det er en stor idrettsprestasjon? Om jeg gir ti millioner til BLNO, om vinneren av basketligaen får fem millioner på deling, gjør det ligaen bedre der og da? Gjør den prestasjonene bedre der og da? Penger kan kanskje - kanskje - øke rekrutteringen, men aldri i verden om et lag har spilt bedre i en kamp fordi de etterpå får mye penger.

Men sånn vil det være i media. TROMSØ STORM VANT BLNO-FINALEN,VANT TO MILLIONER KRONER. TIGER WOODS VANT FEMTI-MILLIONERSTURNERING. Pftuii. Et påskeønske: gi faen i pengevurderingen av sportsprestasjoner. Og kunst som kunst, når jeg tenker meg om. Størrelsen på veddemålet har ingenting å si for hvor god jeg er når jeg klarer å dunke over et syltetøysglass. Og de største kunstopplevelsene får man aldri av de mest verdifulle kunstverkene. (Mona Lisa er lite og trist.)

Som om verden kommer til å forandre seg. Det viktgste med å vinne et VM er og forblir hvor mye penger forbundet får...

Litt lett umoral i hverdagen

Det skal ikke være lett. Man ser på tv sammen en påskaften, ser på de snilleste familiefilmene, ser på de store, trygge familiekanalene, ser på de mest familievennlige tingene man kommer over - og hva ser man? Umoral. Man ser Hilde og Brede show på NRK, og det er doggystyle sex. Brede tar Hilde bakfra. Mens Hilde spiser mat, dessuten. Så mor slår over på Amélie, en vakker, koselig film, og hvilken scene dumper man rett oppi? Den hvor Amelie tenker på hvor mange kvinner som har orgasme i dette øyeblikk. Og vi ser de forskjelligste orgasmer foran øynene våre. Så mor slår over igjen. Man kommer til en romantisk komedie, en amerikansk greie om en forferdelig svigerfar spilt av Robert de Niro. Man skulle tro at amerikansk puritanisme ville ha seiret der. Men hva gjør de om ikke faller over hverandre og stryker hverandre og kysser tett? Ouf. Så mor slår av tven.

Det kan ikke være lett å være mor med små barn som ser på sånne ting. Å være mor og se på kyssing med en femåring eller tiåring. Å holde for øynene når noe skjer, noe skummelt, noe ekkelt, noe flaut. Det kan ikke være lett å være mor og måtte forholde seg til sine små gutter som protomenn. Eller protovoksne i det hele tatt. Hva, det er ikke lett for gjester som sitter utenfor og blir flaue på noens vegne uten å vite hvems.

På den annen side kan det ikke være lett å være gutt og bli holdt for øynene når det blir for mye nakenhet på tven. Man skjønner aldri helt hvorfor det skal være så fælt, eller *hvordan* det er fælt. Noe spennende, noe forbudt, noe voksent, noe fristende men farlig. Så delvis lukker man øynene friviliig når det er kyssing på tv, delvis filmer man det med mobilkamera når det er et par som kysser i all offentlighet. Og man jenker seg etter de mange standardene som finnes og lærer seg å oppføre seg i forhold til dem.

Mor slåt av tven og man spiller mimelek. Det første ordet hun får å mime, som hennes minste sønn skrev: pornostjerne. Og hun mimer det i to minutter, og hn gjør det så godt at det gjettes som en selvfølgelighet til slutt.

Jeg vet ikke hva konklusjonen kan være. Verden er et rart sted og det krever mye av den enkelte å sette seg inn i alle de sosiale kodeksene som styrer menneskenes interaksjon? Ja, sånn ca.

Selv ha jeg fremdeles problemer med hva man skal vise når man peker på ens høygravides kones mage...

Uten TV dør barns samtaler

De sier det alle sammen nå, plutselig. Ikke bare mamma i bryllupstalen, men alle de mennesker jeg løper forbi på min vei. Det er viktgi med TV, Jostein Kanskje ikke nå, kanskje ikke for deg eller T i det livet dere har nå, men etter hvert. O, etter hvert MÅ dere ha TV, ellers går det rett på dunken. Hva kan man vel snakke om uten TV? Og ikke minst: når barnet kommer og etter hvert er i snakkbar alder, hvordan skal det da kunne overleve uten TV? Hva?

Jeg skjønner argumentet med at det er bra å ha TV utlandet. Når man flytter til et nytt land er det greit å få med seg nyhetene og været og teite quizshow, så man kommer litt inn i kulturen. Eller bare hører språket. Men barn?

På den ene siden er mye av min barndom, av alles barndom, den kulturen man ble utsatt for. Og dermed mye TV: Postman Pat, Fragglene, Sesam stasjon, Pompel og Pilt, Lekestue, Rädda Joppe, alle disse tv-seriegreiene man ble plassert foran rundt barne-tv-tider. Når Postgirobygget spiller en pervertert, fylletekstversjon av Postman Pat, er det gøy fordi vi alle har hørt og husker den originale teksten.

Men er TV poenget? Hadde jeg vært fattigere uten mine TV-referanser? Hva med alle bøkene og sangene jeg vokste opp med? Hva med alle lekene? Hvorfor skal TV være det som rammer inn ens barndom? Og barn av i dag, snakker de om barne-tv på barneskolen? I friminuttene diskuterer de det de så på fjernsyn i går?

Eller er det de gamle som tenker omvendt? Jeg er den siste generasjonen som fulgte med på de samme barne-tv-programmene som alle andre. Nå ser man på mange forskjellige ting, mange forskjellige kanaler, til mange forskjellige tider. Det finnes ikke lenger skoler hvor alle ser på det samme, bortsett fra enkelte programmer som kommer på moten. Nå er det ikke lenger en felles tv-referanseramme. Hvor viktig er det for barn å vokse opp med TV for å se det andre ser da?

Dessuten ser unge mindre på TV nå enn før. Markert mindre: http://forbruker.no/digital/nyheter/tv/article1520576.ece. TV er ikke lenger sentrum i tlværelsen, ikke lenger det man samler seg om. Ikke lenger det man snakker om: dataspill og fotball er viktigere å kunne enn tv-serier. Selv det å følge med på kjendiser gjør man bedre på internett enn på diverse halvgamle hollywoodreportasjer på norsk tv. Informasjonen, underholdningen, læringen foregår bedre utenfor tven.

Et barn som vokser opp uten TV i dag, går ikke glipp av så mye. Forsløvingen, bare. PÅ den annen side er det vanskelig å unngå å ha TV når man kan ha det via datamaskinen på internett, eller har det for å ha Playstation eller hva man enn har av spillmaskin. Eller får det med seg på kafé et eller annet sted. TV og levende bilde er overalt. Og ikke minst: de kjøpekraftige tv-titterne blir eldre, reklamen og programmene vender seg i stadig større grad mot de gamle, ungdommen velger bort TV i like stor rad som Tv velger bort dem. Så kjøpe TV for Xerxes' skyld?

Joda, det er en veldig fin tanke. Og det kommer til å bli gjort etter hvert. Men er det ikke et paradoks at de unge er mer lunkne til slike ting enn de gamle? Tyder ikke det på at det ikke er for de unges egen skyld man tenker slike tanker?

Men selvfølgelig. Maset etter TV kommer til å bli uutholdelig ganske fort om vi ikke kjøper oss en flatskjer-greie ganske snart. MAset fra den lille. Akkurat nå meler jeg bare mine egne meningskaker...

Hvor mange innvandrere kjenner du?

Aftenposten slår slår nordmenns manglende innvandrerkunnskap stort opp i en artikkel i dag. "Fire av ti kjenner ingen innvandrere" står det på forsida. Og ingressen enda sterkere: "Hver femte Oslo-borger kommer fra et ikke-vestlig land. Men fire av ti etnisk norske har aldri kontakt med dem, hverken privat eller på jobb."

Wow. Nesten halvparten av Oslos etnisk norsle befolkning har aldri kontakt med etnisk ikke-europeere? De kjøper aldri trikkebillett av en pakistaner? Tar aldri drosje med en inder? Hilser aldri på en nabo fra Kamerun? Eller omvendt: teller en italiensk-ættet argentiner som ikke-europeer? Vil de som svarer på spørreundersøkelsen regne ham som ikke-europeer? Hva med en adoptert koreansk-født nordmann? Eller en tredjegenerasjons pakistaner?

En gang ble jeg spurt i en SSB-undersøkelse om hvor stor del av min omgangskrets som var født utenfor Norge. Jeg begynte på 2%. Så tenkte jeg meg om, begynte å telle etter, tok med svensker og dansker og engelskmenn, så bort fra at de fleste så og hørtes norske ut – og mangedoblet prosenttallet.

Poenget er at "innvandrer" er et så belastet ord at få vil si at de kjenner en innvandrer. Det er litt som om en FrP-er sier at han kjenner en neger. Man kjenner mennesker, det er det hele. Da jeg var liten kjente jeg brødrene Sangar, og de var kule nok, men aldri helt med i gjengen på skolen. Det tok meg lang tid å skjønne at det hadde noe å gjøre med at de var indere, og selv når jeg skjønte det, klarte jeg ikke å forstå hvorfor enkelte i gjengen tenkte på den måten. Og det tok meg enda lengre tid å koble Sangar & Sangar med de "innvandrerne" det stod om i avisa. Innvandrere var liksom ikke de samme menneskene, de var fremmede og rare på en hittil udefinert og uklar måte.

Hadde man spurt meg, hadde jeg instinktivt svart at jeg kjenner ingen innvandrere. Så ville jeg tenkt meg om og slått meg på pannen. Jo visst, T er innvandrer. Jeg skal gifte meg med en innvandrer, men det kommer så langt ned på lista over hva hun er i mitt hode at det bare blir latterlig å fokusere på at hun er det. Det samme tror jeg gjelder i spørreundersøkelsen. Har du kontakt med en ikke-europeer, er spørsmålet, lett omformulert. Neineinei, er svaret, bortsett fra Mustafa som driver kafeen og Morsli som driver skomakersjappa og den ene naboen og etpar i konfirmantgruppa mi og ansatte på Ica og drosjegutta utenfor vinduet her og og og – men de teller ikke, de er jo seg selv! De er jo mennesker!

En annen ting er at prosenttallet går raskt ned: av de under 30 sier snaut 25% at de aldri treffer ikke-europeere, av de over 67 år sier ca 75% det. Men det er et lite poeng i forhold til den emne smaken man får av hele spørsmålet. "Har du kontakt med en ikke-europeer?" (Om det var sånn spørsmålet ble formulert, det står ikke sitert.) Det er den type spørsmål man ikke vet hvordan man skal begynne å svare på.

Vet man hvor alle man snakker med kommer fra, bryr man seg, tenker man på det, har man alles fødselssted i hodet, vurderer man hudfarge for en eventuell fremtidig spørreundersøkelse om kontakt mellom rasene?

Hm. Det er noe som ikke henger sammen. Er det ikke i underøkelsen, er det kanskje i hodet mitt.

En skjebne i hånda er mer enn hundre på nyhetene

Var på dokumentarkino i dag og så på en film om dagliglivet i Irak rundt valget. Skremmende og nært og fælt og alt sånt, selvfølgelig, ikke minst at amerikanske myndigheter satte regissøren på liste over mennesker som må passes ekstra nøye på – men det mest tankevekkende nå i etterkant var hvordan denne drøye timen var mer avgjørende for mitt syn på Irak-konflikten enn de fleste nyhetssendinger eller radioreportasjer eller aviskronikker jeg har fått med meg.

Jeg mener, jeg vet at mange sivile har dødd som en følge av krigen i Irak. Jeg vet at det er borgerkrig (innrømmet selv av USA)og kaotiske tilstander i Irak. Jeg vet at det erselvmordsbombere i landet. Jeg vet det er kidnappinger og bortføringer en mass. Jeg vet, kort sagt, at Irak er rimelig helvetisk.

Og likevel er det en middelaldrende seksbarnsfar fra bagdad, en sunni som jobber som lege og prøver seg som politiker, en troende mann fra den irakiske middelklassen, som er mitt bilde av hele konflikten. En mann som heter Dr. Riyadh, et navn han deler med hovedstaden i Saudi-Arabia. Og likevel er det hans venn jeg tenker på: en mann som sitter i sofaen og snakker om hvordan hans sønn ble kidnappet, snakker med kidnapperne på telefon, snakker med Dr. Riyadh når han tror telefonen er slått av om hvordan amerikanerne hjalp ham, snakker med kidnapperne igjen og innser at de hørte alle hans lovprisninger av invasjonsstyrken og at det var mulig at ikke bare hans sønn men også han selv nå ville bli drept. Husker hans lamenter, øynene foran ansiktet, forbitrede utfall mot Allah og hvermann.

Dr. Riyadhs historie er ikke unik. Det er mange mennesker som deler hans historie, som har det verre, noen har det bedre kanskje også. Det er ingen grunn til å la hans historie være den viktigste. Bortsett fra, selvfølgelig, at det er hans historie jeg har hørt.

Notis i avisa: hundre mennesker døde i selvmordangrep i Bagdad. jaja. Notis i avisa: én person, en viss, Dr. Riyadh, skadet i en kollisjon på den irakiske landsbygda. Hva! Å! Nei!!

Jeg angriper ikke denne tenkemåten. Jeg kan ikke det, den ligger nedfelt i oss alle. Jo nærmere noe er oss, desto viktigere er det. Å sørge over hele verden, og også å gledes over hele verden – alle forelskelsene, alle eksamensstryk, alle sykdommer, all motgang, all medgang – er uansett for mye. Man blir gal bare av å føle med alle de menneskene man har gitt en klem her i livet.

Men trenger man da en dyktig klippet film for å la seg rive med? Trenger man å komme under huden på mennesker, å se dem gråte i nærbilde, la dem brette seg ut til de ikke lenger har noen hemmeligheter for andre enn seg selv, høre dem i alle sine pinligste situasjoner? Har man ikke fantasi nok til å føle med mennesker selv når de ikke blir sosialpornografisk vist fram?

I Irak-konflikten tar jeg meg av og til i å først og fremst ønske at Bush og USA går på et så sviende nederlag som mulig, uten at sivile tap og lidelser på noen side har noe å si. Det er da fantasien har tapt. Heldiggvis varer det sjelden lenge, men likevel.

Likevel. Man burde ikke trenge fjernsyn for å se lenger enn sin egen nese.

Tenk på et tall

Etter suksessen med Dagens Næringsliv har jeg nå begynt å abonnere på Dagsavisen i samme type abonenment: gratis i noen uker og deretter ingenting. Dvs, egentlig er det T som sendte sms og fikk avisa på døra, men jeg så den samme reklamen på T-banen og hadde tenkt på det samme mange ganger da avisa plutselig lå der en vakker morgen. Så det er like mye mitt.

På den ene siden er Dagsavisen bedre enn DN: man slipper børssidene, bissnisstenkningen, menn i dress som smiler sleskt og skryter av at de tjente tre millioner i forrige uke. På den annen side har Dagsavisen lottoguide.

En lottoguide er en sjelden (ingen treff på norsk i google) og lavpannet ting. Da lotto kom til Norge i 1986, hadde Dagbladet en helside med lottotallenes historie: hvor mange ganger de hadde blitt trukket ut siden starten, hvilke tall som var i form, hvor lenge siden sist de ble trukket ut osv. De hadde til og med en lotto-ekspert som satte opp en lottorekke basert på denne statistikken. Så vidt jeg vet, gikk den aldri inn med sju rette, noe som kanskje er like greit, for da hadde det vært så mange som hadde delt førstepremien at de hadde fått småsmuler.

Dagbladet gikk fort vekk fra denne dustete helsiden. Men i dag, fredag 16. februar 2007, slår jeg opp på sportsresultatsiden til Dagsavisen og hva skuer mine lyseblå? En lottoguide.

Nå har de riktignok bare ren statistikk, ikke en lottoeksperts rekke som Dagbladet hadde. Men det er mye spennende å lese ut av statistikken også.



For eksempel det faktum at det er hele 18 uker side 22 var med i trekningen, og 13 uker siden 2 var med, og at ingen andre er over 10. Dette betyr at 2 og 22 er store favoritter neste trekning. På den annen side er også 2, sammen med 4, de som har blitt klart minst trukket ut av Fortuna, den maskinen Norsk tipping har brukt siden uke 3 i 2004. Betyr dette at de har et dårlig forhold til hverandre? At 2 har en mikroskopisk vektfeil slik at Foruna hopper over den kula?

I den andre enden av skalaen er 1, 9, 12 og 15: disse er de eneste spm har blitt trukket ut mer enn 40 ganger på Foruna, og det er henholdsvis 0, 2, 0 og 1 uke siden de var med sist. Så dette er tydeligvis yndlingstallene.

På den annen side er det ingen tall som har vært tilleggstall like sjelden som 9. Jeg er forvirret.


Kanskje den mest avslørende statistikken er TOTALT siden lottostarten. Da jeg og bror spilte amerikaner med opphavet for noen år siden, spilte til vi fikk poengskåre på flere tusen (52 er for pingler), nevnte pappa alltid at det jevner seg ut i lengden. I begynnelsen av kortkula hadde G kanskje halvparten så mange poeng som meg, men etter hundre kuler var forskjellen bare på noen få prosent. Uansett hvor elendig han egentlig spilte. Det er det samme med lottokulene: de siste ti ukene viser kjempeforskjeller, fra 0 til 5 ganger har de forskjellige kulene vært med. Totalt, derimot, går de fra 209 til 263. Og denne forskjellen kommer bare til å bli mindre etter hvert som årene går. Om femten år vil total-kolonnen være enda mer åpenbart meningsløs enn den er nå.

Men kommer Dagsavisen til å slutte å ha en lottoguide av den grunn? Neppe. Idioter finnes det mer enn nok av, og mange av dem er idiotiske nok til å kjøpe aviser som har lottoguider.

Det er ikke umulig jeg prøver å finne andre arenaer for mitt idioti enn å lese Dagsavisen på fredager i framtiden...

Han mannen på tv

Egentlig skulle jeg være hjemme i dag og rydde, fikse Ts sykkel, ordne, styre. (Spesielt Ts sykkel hadde jeg blanda minner av, men er man mann, så er man mann. Spesielt når kvinnen er så kvinnete at hun går hen og blir gravid. Og egentlig var jeg godt i gang med alt sammen, både tanker på sykkelen og det å ta ut flaskene til pant, da castingbyrået plutselig ringte. Helt uten forvarsel. Om jeg ville være med i en reklame om to timer? De hadde dårlig dårlig med folk og hun visste at det var kort varsel, men... Om jeg ville?

På den ene siden skulle jeg stelle hjemme. På den annen side har jeg alltid ønsket å bli kjendis, eller i det minste tjene tusen skattefrie penger for å stå i bakgrunnen som enslags "normal figur". (Og selvfølgelig, kjendiseriet.) Så jeg sa ja.

Møt opp ett, sa damen. Ett møter jeg opp litt sulten og håper det går fort. Klokka fire, etter tre timer ørkesløs venting, kommer innspillingslederen og henter oss, seks statister. Jeg har fått låne meg en dress. I telefonen sa man at jeg skulle komme i normale kontorklær, men for det først har jeg ikke kontorklær, og for det andre er jeg ikke flink på normalitet i sånne tilfeller. Så jeg måtte låne en litt for liten dress og et slips som var helt ok, bortsett fra at det avslørte at jeg ikke har lært meg den type knuter ennå. (Ikke drikker han kaffe heller, hva har det blitt av gutten...)

Deretter ble vi stuet inn på et kott og skulle sitte der og late som vi jobbet på hver vår bærbare datamaskin, og så skulle de to hovedpersonene komme inn. På kottet ble det varmere og varmere. Heldigvis satt jeg nærmest døra, så det ble litt gjennomtrekk, men det betydde også at jeg skulle ta døra igjen etter at hovedfigurene hadde gått ut etter at de hadde gått inn etter at de hadde tatt den opp. Og at jeg skulle ta den opp når de hadde gått inn og lukket den etter seg, når de ropte "takk" fra utsiden, hvor filmfolka stod. Jeg hørte selvfølgelig ikke når de sa noe, eller skjønte det når lydmannen eller hva han var bad noen lukke igjen døra på finsk, så jeg ble sittende i døråpningen og se dum ut når de to åpnet døra, se dum ut når de kronglet seg forbi meg, se dum ut når jeg ikke åpnet døra igjen, se dum ut når jeg ikke lukket den.

Men det tok en halvtime kanskje, snau time, og det ble tusen penger ut av det. Om jeg får mine femten sekunder på tv får jeg nok høre av noen med tv...

Storhet i aksjon (i hvilken rus?)

Morgenbladet skriver på lederplass om to forskjellige dødsfall siden nyttår: James Brown og Saddam Hussein. Den ene en legendarisk kulturpersonlighet, den andre en despot. Den ene hyllet av Bush, den andre demonisert av ham. Og, skriver Morgenbladet, begge kan finnes på youtube.com – men istedenfor å lete etter bildene av Saddams henging, med eller uten lyd, burde man søke på "Brown Jackson Prince" og finne et kostelig stykke kulturhistorie:

Et kostelig glimt av en faderlig og generøs James Brown, er det korte videoopptaket der han i tur og orden inviterer Michael Jackson og Prince opp på scenen. Skal du likevel søke på Youtube.com denne helgen, så søk heller på "Brown Prince Jackson" enn på "Saddam hanging".

Kostelig er ordet. Man får se et kornete bilde av Brown som maser på Michael Jackson for å få ham til å komme opp på scenen. Etter mye om og med, vinking og klapping, kommer Jackson og piper litt og snurrer litt rundt seg selv før han hvisker (i den grad man kan hviske noe på en bråkete scene) noe til Brown. Jeg har blitt intenst oppfordret, sier Brown til slutt, å hente opp Prince også. Prince, kom igjen.

Og etter noen sekunder kommer Prince båret av en julenisse i sebrastripete singlet, vrikker seg opp på scenen og er emosjonelt lidende sammen med sin gitar før han utsøter et pip enda mer pinlig enn Michael Jacksons. Deretter vrenger han av seg jakka og vrir på seg i bar overkropp, som for å veie opp for at han ikke klarte å synge.

Kostelig. Jackson så ut som en usikker fjortis (hva hadde den dansingen der å gjøre? bare å lette hans usikkerhet, vise noe han vet han kan i sin egen setting), Prince må ha vært ruset på et eller annet (derfor Jackson ba Brown be ham opp?), Brown står bare og ler i bakgrunnen. Hver for seg vil de ha smått geniale sceneshow og konserter, ingen tvil om det. Men det er dette som er essensen av Browns lange karriere, dette Morgenbladet ber oss søke etter på Youtube for å minnes den artisten han var. Han var generøs, er det derfor vi husker ham? Eller likte å la glansen fordeles mellom ham selv og andre artister i salen? Er det dette Morgnbaldet ber oss søke på fordi dette var toppen av alle tres karriere? Eller i det minste en av dem, i det minste Browns? Eller er det fordi man har en urokkelig apriori-tro på at tre musikere på samme scene nødvendigvis er bedre enn én?

Eller er det bare dette: at man er så kjendisfiksert at man ønsker for harde livet at man var i den salen hvor tre storheter møttes på scenen (selv om MJ gikk ut før Prince kom inn)? Kjendisspotting? I såfall er det mer pretensiøsitet i Morgenbladet enn jeg hadde håpet.

Videoen kan sees her.

Dagens Næringsliv-tanker

Jeg har begynt å abonnere på Dagens Næringsliv. Men bare fordi jeg ble oppringt av en mann som sa jeg kunne få det gratis i tre uker, det har aldri vært i mine tanker å betale for en næringslivsavis. Etter to dager viser det seg at min frykt for avisas bisniss-idioti ikke akkurat var overdrevet.

Det første nummeret jeg fikk hadde en stor artikkel om leketøysbransjen. 29. november hadde NTB en artikkel på dn.no basert på en DN-sak (forvirrende, det der) om at leketøysbransjen prøver å selge ut leker som pga giftinnhold blir forbudt fra nyttår. Bransjen får pepper og er skurken, noe som er helt på sin plass. Men i saken etter nyttår er det en oppsummeringssak om hvordan de faktisk klarte å bli kvitt sine leker, at det ikke er noen giftige leker igjen på lager, og at de er glad de fikk det til. I denne saken fremstår leketøysbutikkene nærmest som helter som har klart å tjene penger trass i at byråkratiet (i dette tilfellet EU) har prøvd å stikke kjepper i hjulene på dem. Hva som kan skje med barna nevnes ikke, barna nevnes ikke i det hele tatt, men blåser i menneskelige konsekvenser så lenge man tjener penger.

Men det var kanskje bare en uerfarens journalists blemme at vinklingen ble som den ble. DN (eller NTB) hadde tross alt en litt annen vinkling før jul. Men dagen etter var det en annen sak som begikk samme blemme. Det var en artikkel om klimaendringer og hvordan været påvirket børsen. Og bare det. Alt artikkelen fokuserte på, var hvordan det varme været ville gjøre det tyngre for enkelte bransjer og lettere for andre, hvordan oljeprisen ville påvirkes, hvordan den norske børsen og dermed dine sparepenger ville påvirkes. Ikke ett ord om at børsen, forbruket, det kapitalistiske kappløpet er det som ødelegger klimaet. Ikke ett ord om hva som kan stoppe endringene, ikke ett selvransakende ord, ikke én tanke for leseren bortsett fra hva skjer med DINE sparepenger. Finansverdens svar på Dagbaldets DU-forsider.

DN er bare børs: seksjonene heter førbørs, børs og etterbørs. Det er kanskje naivt av meg å forvente enslags sosial samvittighet eller tanker bortenfor profitt da. Kanskje naivt å reagere på at den største saken over flere dager er hva som skjer med kringkastingsavgiften. DN er en sekterisk ideologiavis på samme måte som Esperanto-nytt, Putsj (Natur og Ungdoms blad), Menighetsbladet. De er bisniss-idoter på samme måte som andre kan være fysikk-idioter eller fotball-idioter. Greit nok. Jeg burde ikke forvente mer.

Men jeg kan ikke fri meg fra tanken at det er skremmende om DN skal være avisa for Norges mektigste og rikeste. Om DN sier det som tenkes ved store bord og i store saler. Det er skremmende om det er sånn jeg må tenke for å lykkes i verden...

Værmelding og (u)vesentlighet

Av og til kommer det leserbrev i Aftenposten om at rekkefølgen på værmeldingen er helt på trynet. I Aften vil de som regel ha Østlandet først, siden det er der de fleste menneskene bor. Og den som skriver leserbrevet, selvfølgelig. Noen ganger er det omvendt, at siden det er så få mennesker i nord og siden de bor så spredt og det er så mye snø og kaldt vær og sånn, så burde de kunne få gleden av å være først ute. La dem føle seg litt viktige den lille stunden. En gang var det et leserbrev som klagde over at sporten kom før været. Det er ikke så mange som bryr seg om sport, og sportssendingen tar aldri slutt, og det er umoralsk med alt dette hysteriet omkring en ankel eller en ball som ruller en bestemt vei – la været, som alle bryr seg om, komme før sporten, så får vi som synes port er noe herk anledning til å slå av tven og unngå alt slimet fra skiskyttertryner.

Da jeg var liten var trav det verste jeg visste. Alltid i en lang sportsdag, med skiskyting og fotball og langrenn og hopp og kanskje en og annen sommersport også, var det plutselig, helt uten mål og mening, 6 eller 7 travløp som de på død og liv skulle vise hele av. Der kommer Sugarcane Gampover, fulgt av Rust Rodney utenfor seg. I dødens finner vi Hannover Rommedal, kusket av Asbjørn Mehla, mens Ulf Eggen har problemer med Dølabøll bak ham igjen. Kje-de-li-gg... Hvorfor kunne man ikke sende travet som en egen bolk, tenkte jeg da, få samlet hestene til slutten av sportssendingen, eller i det minste ikke sendt det direkte men i opptak på et bedre tidspunkt? Eller: å sende såpass mye av det at man rakk å gå til kiosken eller leke i hagen? Men nei, man måtte vente foran de satans hestene, nærmest tvunget til å følge med på dem for ikke å miste de få sekundene hvor man helt tilfeldig satte tilbake til Reit-im-Winkel for en spennende skuddserieduell på skiskytterstafetten.

Av og til vokser man fra seg barndomsgriller. Trav er like uutholdelig kjedelig nå som det var da. Men skrive leserbrev i AFtenposten om hvordan trav bryter opp den fine, lange sportsdagen? Hvor stopper det, skal man klage over rekkefølgen på nyhetsinnslagene? Klage over at de bruker de første minuttene av Dagsrevyen til Mette-Marits intetsigende krumspring heller enn den siste utviklingen i Afghanistan? Klage over at hvilken sak Dagbladet og VG bruker hele forsiden sin på? Vent... Det gjør man jo, de er jo latterlig tabloide, så ille at det vender seg i magen. Men det er en helt annen sak.

Saken her er at på tv kan man ikke hoppe over innslag, men må vente på hva enn man vil se (i det minste før digital-tv kommer). Og at det er så fremmed for meg, uten tv og med hoppe-over-innstillingen godt forplantet selv i all musikklytting. Værmeldingen finnes i alle media. Om man lider av å vente to minutter på å se været i sin egen landsdel, betyr det at man har så god tid at man ser værmeldingen på tv: bare det å stirre på glaneboksen tilsier at man har all tid i verden til å gjøre ingenting og la hjernen synke hen. Hva gjør da to minutter?

Hver gang de får spørsmål om det, svarer værmeldingsmenneskene at Ja, det er et viktig spørsmål med rekkefølgen, vi diskuterer det ofte, vi skjønner veldig godt at folk blir irriterte og frustrerte om værmeldingen begynner i nord (sør). Det mest skremmende er kanskje ikke at de faktisk ser det som et stort problem, eller at de later som om de ser det som et problem fordi kundene deres ser det sånn (kundens merkantilbanale allmektighet); det mest skremmende er kanskje jeg bryr meg om noen som bryr seg om noen som bryr seg om noe så innigampekrattet uvesentlig...

På visning i dag

I dagens Aftenpost har OBOS reklame for sine boliger. "Visninger i dag" er overskriften, og under er det små bilder av boligene. Problemet er bare at alle bildene er firkantede, at de utgjør et rutemønster, og at det mangler én visning på at alle rutene skal fylles. Det man dermed gjør i OBOS, er å legge inn et bilde av en liten jente som smiler til kameraet.

"På visning i dag. En rekkeleilighet på Økern, velholdt, nyoppusset 2002. En andelsleilighet på Ammerud, lav fellesgjeld, kort vei til offentlig kommunikasjon. En seks år gammel jente, ren og smilende. En leilighet på Økern, oppussingsobjekt."

Stilfullt, OBOS. Stilfullt.

Boondocks?!

Avisenes tegneserier er en god ting. Man leser nyheter først, store, viktige hendelser, får med seg den seneste krangelen i kulturverden og den seneste hypen i sportsverden eller omvendt, sjekker fort været for i morgen, og blar om til tegneseriesida for å få et helt annet og litt skjevt blikk på alt sammen. I Aftenposten (overskriftene i Dagbladet/VG får det til å vrenge seg i meg, jeg nekter å lese aviser med sånne forsider) er tegneseriene bra. Radio gaga er grei slapstick, Zits er morsom tenåringsbruduljesøkelyssetting, Perler for svin er underfundig men tidvis litt repeterende, Pels og poter er kjedelig men tross alt med et gjennomført budskap, et sammenhengende verdenssyn, man skjønner serien fordi den tross alt er allmengyldig. Så jeg leser dem alle, stort sett. Men så kommer jeg til Boondocks. Og blir bare irritert.

Det eneste Boondocks dreier seg om, er svartes plass i det amerikanske samfunnet. Det nevnes en rekke navn som er svarte halvkjendiser, det er en rekke in-vitser om amerikansk mediaverden, om diverse rappere, om diverse tv-serier. Ofte er vitsen, selve punch-linen, at en av figurene nevner et obskurt navn. Og så skal man le. Misforstå meg rett, en tegnserie skal ikke være for komplisert, ofte tjener denpå å være enkel og fokusert – men da bare om den som leser den er inne i denne sneverheten. Kjenner til de menneskene som gjøres narr av, for eksempel. Jeg kjenner knapt noen navn i Boondocks. Jeg skjønner, men kjenner meg ikke igjen i det hele tatt i det bildet de presenterer. I dag henger vitsen på at man kjenner Vivica Fox og The Brothers. Vitsen er at X sier "Vivica Fox har vært med i hver eneste dårlige svarte film det siste tiåret, det er en konspirasjon", Y sier "Var ikke hun med i The Brothers?", X svarer "Unntaket som bekrefter regelen". Haha. Hadde ikke vært spesielt morsom selv om jeg hadde hørt om Fox eller filmen før.

Nå kan jeg lite om film, og jeg er ingen nesegrus USA-fan som så mange film-likere, men jeg mener like fullt at Boondocks ikke hører hjemme i Aftenposten. Det er en serie som er så rotfestet i en viss kultur at det kreves masse kulturinnsikt for å transformere den til kulturoverskridende. (wow, for en setning fra den sure, gamle mannen...) Kollektivet var ok i dag, siden vitsen var om Ellos-katalogen: den kjenner man her på bjerget. Men Viveca Fox og hennes eskapader i dårlige amerikanske filmer? Phui.

Bøyer meg ikke før det sannsynliggjøres at jeg bare er elendig informert om hva mennesker faktisk har av kuturelle referanser i våre dager...

Skjønnheten kommer innefra

Den første (eller kanskje andre) kommentaren til Are Kalvøs show i går var: "Han har måne!", sagt i en intens, hviskende stemme. Hun kunne ha kommentert hvor trent eller ikke han er, hvor høy eller lav han er, hvor flink eller dårlig – men det viktige der og da var at han hadde måne. Det viktige var utseendet, noe som er helt greit i bolker, men som blir et problem når det får dominere. Når det blir den måten man kategoriserer mennesker. For eksempel har det ofte hendt at noen har prøvd å forklare hvem person X var, for eksempel hvem av personene på en fest det sankkes om, med å si "Du vet, han/hun pene". Neeeeii, svarer jeg da, det var mange pene der, hver av dem var pene på sine måter, der et par pene øyne, der et par pene ører, men alt veldig subjektivt, pent i mine øyne. Jeg har fremdeles aldri kunnet forstå hvem det er snakk om når en person beskrives som "den pene". Eller som mamma gjorde en periode (for alt jeg vet fremdeles): kritiserer hallodamene på tv fordi de ikke er pene nok. Eller berømmer for eksempel pappas søster fordi "hun var alltid så pen". Jaha, svarer jeg, så fint for henne, men det er ikke derfor jeg skal like henne, eller?
Merkelig nok har jeg stor sett opplevd dette med ihuga feminister og sterke kvinner. En mann vil ikke beskrive en dame som pen (og i enda mindre grad beskrive en mann som pen), men si noe konkret: lyst hår, briller, rød jakke, til nød store pupper. Om en kompis vil beskrive en eller annen for meg, vil han aldri i verden beskrive denne personen som "vakker", med mindre det dreier seg om hans nye kjæreste. Betyr dette at likestillingspendelen snur? Hvordan da? Eller har det alltid vært sånn? Eller er det nedlagt i alle mennesker at man kategoriserer mennesker etter penhet, det er bare mitt uhell å snakke med med kvinner som tror disse penhetskategoriene er så konkrete og hierarkiske at de er like for alle? På den annen side: Sverre hata de blondinene som tv2 hadde under fotball-vm, berter som åpenbart ikke kunne noe fotball men bare var der for utseendets skyld. Mamma har i alle år lurt på hvorfor NRK ikke har skaffet seg noen penere enn Karen Marie Ellefsen...

Olav Thon driver børsen, potensielt post factum

Olav Thon har kanskje en sønn! Og Nettavisen skriver om kravet fra den nå 51 år gamle mannen og navngir i motsetning til andre medier Olav Thon som den mulige faren. Og da blir det jo bråk, siden det ikke skulle refereres noe fra rettsaken. Selvfølgelig, ville ikke enhver i Thons posisjon føle seg forulempet? Men det geniale med hele saken er argumentasjonen til Nettavisens redaktør: "Vi mener det er åpenbart riktig å navngi når en av Norges rikeste personer blir dømt av retten til å avgi DNA-prøve i en farskapssak. Det kan være børsdrivende og har stor allmenn interesse."

Rett nok er jeg en grønnskolling børsmessig men det kan være *børsdrivende* at Olav Thon viser seg å ha et barn på si? Oslo børs går opp to prosent, eller ned to prosent, eller omsetningen dobles på grunn av disse spennende nyhetene? Wow. Hva da om Kjell Inge Røkke viser seg å ha et barn i Hellas? John Fredriksen en nevø i Sarpsborg? Jeg skjønner til nød, til ekstrem nød, at det kan ha noe å si for potensielle investorer at Thons imperium har en potensiell arving å slåss med, helt ut av det blå. Kanskje de regner med at den gamle mannen stryker med snart og at han ikke har andre arvinger enn sine aksjonærer og at han da selvfølgelig vil dele med dem. Men fader ta, skal sånne saker drive børsen fremover så er det ikke mye annet enn varmluft og egoistisk kapitalistposisjonering som styrer markedet. Og dette børsmarkedet skal være den øverste rettesnor for hva som er Sannhet og Riktig i verden... Phfui...

Fleinsopprus

Ville bare dele en liten Aftenposten-notis til, denne gang sakset fra Romerikes blad. På Eidsvoll kirkegård vokser det fleinsopp, og ungdom kommer helt fra Bærum for å trøfle opp disse russoppene. En ungdom sier: "Prisen er én krone for en sopp. En brukerdose er rundt 50 sopp."

Så om du ser meg komme på neste fest med to jordete bæreposer, er det ikke fordi jeg har blitt gal; eller, posene, dvs innholdet i posene, er ikke et resultat av min galskap, men årsaken til den forbigående galskapen vi kaller rus. Og om jeg tar små brune soppstengler opp av posen og knasker det mens andre bælmer øl eller gumler popkorn, bli ikke redd og forbarme deg ikke over meg. Jeg vet hva jeg gjør. Jeg har jobbet hardt for det. Blant gamle enker har jeg krabbet i flere timer, blitt jaget av klokkeren og blitt uthyttet av presten. Grønske på knærne har jeg og. Om du ser meg drømme vonde rusdrømmer mens jeg spiser soppen, er det naturlig, den vokser best i viglset jord og det sies at av ti sopper er det én som er erobret av et gjenferd fra en av gravene under, to som er full av tårer fra pårørende, tre som har blitt tråkket ned av gartneren og fire som er hele, gode og gir deg en rus som er halvparten så god som innsatsen. Det positive er at jeg føler meg som en ordentlig narkoman...

dagbladet suger igjen

Tok en liten pause fra bloggingen her og prøvde meg på dagbladets bloggsider, www.blogging.no. (google meg så kommer det opp helt først som regel). Tabbe. Dagbaldets bloggsider er stort sett et fjortisfenomen, som så mange av bloggerne der sier, som start.no egentlig er det også. Blink pluss eller hva det heter. Det var gøy å legge inn kategorier på innleggene, men det var ikke så gøy å se hva de andre skrev om og hvilket selskap en befant seg i. Så da legger meg seg tilbake her på blogspot og bryr seg ikke lenger om hvor mange treff man får. Skriver bare.

de 100 viktigste intellektuelle

http://www.dagbladet.no/magasinet/2005/10/20/446989.html

Noam Chomsky er nå en ting
og bjørn lomborg er en annen og kanskje verre (finn en sak og front den, og om saken blir viktig på et eller annet nivå, blir du det også) - men se på de siste navnene på lista, da mann.
95 Pramoedya Ananta Toer
96 Zheng Bijian
97 Kenichi Ohmae
98 Wang Jisi
98 Kishore Mahbubani
100 Shintaro Ishihara
Er det bare meg eller lukter dette av ikke-vestlig-kvotering etter den amerikansk-dominerte toppen av lista?