Hvorfor Finnegans Wake er som religion

Noen bøker er lette å lese, så enkle at man ikke engang merker at man leser. Ingen motstand, ingen motvind, ikke noe å tygge på. Andre bøker er tyngre, man må konsentrere seg, kjempe med stoffet, tenke seg om og virkelig anstrenges eg for å trenge inn i de underliggende tankene. Helt i enden av denne skalaen, nesten utenfor, ligger Finnegans Wake. Skjønner man en setning her, blir man overglad. Ser man sammenhengen mellom et od på side 32 og et anet ord på side 22, føler man at man har funnet dyp innsikt. Det er ikke en bok man skal skjønne, det er en bok man skal ta til seg eller over seg, det er for mye informasjon til at noen mennesker skal kunne skjønne alt eller engang store deler av den, og selv om man hadde hatt tid til å studere denne boka grundig, vil det alltid være et nivå av uforståelighet. På en viktig måte overgår den den menneskelige fonuft, og ale man kan er å bøye hodet i beundring.

Lite visste jeg at jeg var religiøs. Men jeg er visst det: i Breaking the spell av Daniel Dennett (holder på å lese den nå) er det et kapittel som heter Belief in Belief. Og i det kapitlet kommer Dennett inn på hvorfor religion er uforståelig. Og alt han sier kan brukes om Finnegans Wake. Se her:

For a truly awesome and mind-teasing proposition, there is nothing that beats a aradox eagerly avowed... There are several reasons why this inflation into incomprhehensibility would be an adaptation that would enchance the fitness of a meme. [ca et kultur-gen] First, as just noted, it tends to evoke wonder and draw attention to itself. It's a veritable peacock's tail of extravagant display... Peacock's tails are finally limited by the sheer physical inability of the peacocks to carry around still larger ones, and paradoxology must hit the wall, too. People's discomfort with sheer incoherence is strong, so there are always tantalizing elements of sense-making narrative, punctuated with seriously perplexing nuggets of incomprehensibility. The anomalies gives the host brains something to gnaw on, like an unresolved musical cadence, and hence something to rehearse, and rehearse again, and baffle themselves deliciously about it. Second, incomprehensibility discourages paraphrase - which can be the death to a meme identity - by leaving the host with no viable choice but verbatim transmission.

Jeg memorerte en gang første side av Finnegans Wake (se her), til og med hele det 100-bokstavers lange tordenordet lærte jeg meg utenat. Jeg skjønte ikke nok til å parafrasere siden, men nok til at jeg så mening her og der. Og jeg så mange språklige paradokser, merkverdigheter, idiosynkrasier - men det gjorde det bare enda større og enda mer fantastisk.

Det er selvfølgelig forskjeller. Finnegans Wake er et kunstverk, religioner prøve rå si noe om hvordan faktisk henger sammen. Men likevel: det er mulig en innbitt ateist som Dennett har fått meg til å se religion som et overlevelig kunstverk. Overlevelig som kunstverk. Om religion for meg er overlevelig som filosofi eller livssyn, er en helt annen sak.

Vitenskapsfilosofi og Jehovas vitner

Verden hadde ikke vært den samme uten tilfeldigheter. Den hadde ikke vært noe uten tilfeldigheter, den er en eneste stor tilfeldighet, så stor at det egentlig ikke gir mening å snakke om tilfeldighet engang. OK, si det sånn, da: verden hadde vært kjedeligere uten tilfeldigheter man ikke forutser, uten sammenfall man ikke forventer. Som i dag.

De siste ukene har jeg hørt på forelesninger i vitenskapsfilosofi på ipoden og lest halvparten av en bok om gud. Så hodet mitt har fullt av enormt spissfindige argumenter og hårsplittende innsigelser mot andres argumenter, virkelig sånne innsigelser det tar en tid før man skjønner og i det hele tatt godtar fordi de går tvers mot den ryggmargsrefleksen om å glatte over uenigheter man av og til har - og av en kritisk gjennomgang av synet på gud i kristendommen, jødedommen og islam. Råstoff kristendommens opphav, tankestruktur halvavansert vitenskapsfilosofi. Så hvem tror du jeg møter i døra? Hvilken tilfeldighet ville vært det største sammenfallet?

Jehovas vitner, selvfølgelig.

Jeg har alltid snodd meg rundt Jehovas vitner-misjonærer, de gangene de har kommet på døra. Har alltid hatt gode nok argumenter til å jage dem bort med et grynt (spesielt de gamle damene: de blir alltid forulempet når noen våger å diskutere deres gode budskap). Men aldri har jeg visst så mye og så detaljert hvordan synet på gud har oppstått og endret seg - og aldri har jeg fått kvesset tenkeevnen så mye. Og, sammenfall over alle sammenfall, aldri har jeg møtt en mer påståelig Jehovas vitne.

Det er ikke så viktig å gjenfortelle hele diskusjonen. Poenget mitt her er bare å si at vitenskapsfilosofikurset var veldig bra, at det frister til gjentakelse å laste ned nei KJØPEKJØPE KJØPE FOR 200$ flere kurs av samme type, at flere mennesker burde høre på eller lese om ikke akkurat det kurset så noe som ikke glatter over innvendinger, uansett hvor rare innvendingene er, men tar absolutt alt som muligheter for å komme nærmere sannheten. At det noen ganger var fantastisk avslappende å kunne konsentrere seg om logikken i argumentene, å prøve å forstå alle argumentene, i motsetning til å, tja... snakke om søskenbarn på gjøvik, egne og andres prestasjoner, verdens utrolighet eller forferdelighet, større eller mindre sportsprestasjoner, større eller mindre kunstopplevelser...

Men likevel - det var en fantastisk artig diskusjon. Jeg råder alle til å lese seg opp på filosofi og religionshistorie før neste gang Jehova vitnes for.

Dette helvetes "noe"!

Har hatt en diskusjon med en troende igjen. Spurte igjen hva den troende trodde på. Fikk igjen svar som de følgende, hentet fra tilfeldige nettsider:

"jeg tror på NOE.
hva dette noe er, vet jeg ikke. det er noe som er større en mennesket, det er noe udefinerbart."

"jeg tror....
men ikke på jesus eller Gud i form for kristendom....
ikke noen religion egentlig..."

"Jeg tror på NOE. Tror vi har guidere, tro på en Gud men ikke nødvendigvis den kristne Gud. Har opplevd merkelige ting i mitt liv som sier meg at det MÅ være noe der."

Syder igjen av frustrasjon og aggresjon.

Tenk deg en diskusjon mellom en fotballdommen og en trener. Dommeren har nettopp gitt rødt kort til en av trenerens spillere. Treneren vil vite hvorfor, hva som forårsaket utvisningen. Han sparket den andre spilleren i ansiktet, sier dommeren. Men han var ikke i nærheten av ansiktet med foten eller beinet sier treneren. Men han slo den andre spilleren i magen, sier dommeren. Men han hadde hendene på ryggen, sier treneren. Men han gjorde NOE, sier dommeren og går vekk, som om diskusjonen er over.

Er det vanskelig å forstå at treneren da blir sydende av frustrasjon og aggresjon? Er det vanskelig å forstå at det religiøse NOE er på samme nivå?

Jeg kan forstå at følelser kan være veldig vanskelige, innimellom umulige, å sette ord på. Også religiøse følelser. Jeg kan skjønne at religiøse opplevelser oppfattes som ordløse og overveldende, en slags alt-er-forklaret-følelser som ikke kan plasseres i de vanlige boksene. Jeg kan forstå at en troendes argument kan være at selve troen er utenfor denne verden, at trosobjektet er utenfor rom og tid og vår virkelighet og dermed ikke kan diskuteres om.

Men det er nettopp de disse religiøsitistene ikke sier. De åpner med brask og bram og mener at deres Gud er alt i verden, styrer alt og står bak alt. Så drives de fra skanse til skanse i løpet av diskusjonen og ender til slutt med slike meningsløse utsagn som de over. "OK, så er kanskje ikke Gud i verden her og kanskje det ikke er en gud engang og det er kanskje ikke skjebne eller telepati eller homøpati ut fra dine argumenter, men det finne NOE som er større enn oss mennesker, det vet jeg for det føler jeg. Sterkt."

En sann følge av dette hadde vært å bli asketisk munk for å komme nærmere det guddommelige. Men det er selfølgelig utelukket for dem. En annen utvei hadde vært å vite hva de tror på, å ha tenkt gjennom litt, å ha beskrivelser eller argumenter som i alle fall indirekte beskriver det de mener er det guddommelige. Men det er selvfølgelig ikke noe de bruker krefter på. En tredje måte er å hevde at logikken ikke gjelder for deres guddom. Men de er tvertimot store fans av logikk så lenge den støtter deres syn; så fort logikken viser seg å være inkompatibel med det de mener om ud, kaster de den uten flere fakter helt enkelt overbord.

Alt de gjør, er å enda opp i den ytterste vage unøyaktighet, NOE, og så med forulempet mine hevde dette er Sannheten. Sannheten er NOE!

Jeg prøver alltid å møte de jeg diskuterer noe med, med såpass respekt at jeg godtar deres argumenter. Er deres argumenter bedre enn mine, tar jeg trolig feil. I aller minste fall overkjører jeg ikke logikken for å beholde rett. Men religiøsitister? Blåser i argumenter, blåser i sannhet, vil bare beholde NOE som de aldri vil være i nærheten av å vite hva er. NOE som ikke engang er et luftslott - snarerer en prompepute. NOE som er tre bokstaver, en konsonant og to vokaler, som ikke refererer til noe annet enn en panisk frykt for kanskje å ta feil. Men hvordan kan man ta feil når man ikke mener noe?

Neste gang tror jeg at jeg går vekk. Neste gang en dame (eller mann, men det er ofte middelaldrende damer) begynner å snakke om NOE, at hun ikke tror på en bestemt gud eller følger en bestemt religiøs eller alternativ retning, men bestemt mener at det er NOE et sted som er NOE, på en eller annen måte - neste gang kommer jeg til å snu på hælen og komme meg vekk så fort som mulig. Denne damen vil ikke respektere noe av det jeg sier. Hun vil ikke forandre en tøddel av det hun mener, hun vil ikke innse at andre kanskje vet andre ting, hun vil ikke være i diskusjonen for æ lære. Hun vil bare ha bekreftelse på at hennes vage, lillaskjerfete, fjåsete new age-aktige svadafølelse av et logikkovergrep er en dypere sannhet enn noe av det noen andre har kommet fram til. Nei, neste gang, snur jeg meg fort og går langt vekk.

Om ikke, er jeg redd jeg kaster ting i veggen av ren frustrasjon.

Klø seg i hodet

Aristoteles trodde at mennesker tenker med magen og at hjernen bare er etslags avkjølingsorgan. For det første kan han aldri ha ha vært nord for alpene. For det andre har han aldri vært på orienteringsløp.

Jeg har derimot gjort begge deler. Nord for alpene nesten uavbrutt i tretti år, orienteringsløp i noen år da jeg fremdeles var liten og forsvarsløs. Og begge deler ga meg ugjendrivelige bevis på at hjernen er sete for tankene.

Når man er sulten, romler det i magen, det er en tom, tung følelse som får deg i retning kjøleskapet eller nærmeste kiosk/restaurant/matbutikk. Dessuten holder man seg ofte for magen. Jeg gjør det hele tiden. Det er som om det hjelper å presse litt på magesekken for å lure den til å tro at den ikke er så tom likevel og på den måten bremse signalene opp til hjernen. Det samme gjelder hvis man blir skadet. Hvis man tråkker over, for eksempel, er første instiknt å strekke seg etter foten og helst holde litt på den. Og selv etterpå, når man har skjønt situasjonen og innsett at det absolutt ikke hjelper å holde rundt det skadde området, har man hele tiden instinktive tendenser til å ta på skaden, kjenne på vondten, undersøke og beskytte eller hva det på er man prøver å gjøre.

De delene av kroppen som endrer seg, som er uvante, som er ødelagte eller veldig aktive eller klør – alle deler av kroppen som ikke er i den normale, uusedvanlige, kjedelige posisjonen, tar man sjelden på. Man klør seg der hvor det klør, ikke der hvor det ikke gjør det. Man stryker seg over kinnet når man er nybarbert, man beføler en kvise som sprenger seg fram (og man klemmer på den, om man lar fornuften vike og et feilslått instinkt vinne), man klemmer på albuen når den smerter som om man kunne kurere noe som helst med de sine kald ehender. Alt dette fungerer også på hjernen. Og det er derfor orienteringsløp beviser meg at hjernen er tenkeorganet og ikke en stor vifte.

Orienteringsløp i Norge er ofte en kald affære, spesielt om våren. Og høsten. Og spesielt for de av oss som er forfrosne i utgangspunktet. Da jeg drev med orientering, frøs jeg ofte. Spesielt når jeg måtte skifte til orienteringsutstyret, de underlig tynne fillene og sko som alltid var våte fra forrige løp. Spesielt spesielt når jeg skiftet etterpå og noen ganger, når orienteringshodene kom under huden på meg, når jeg dusjet på standplass med vann som jeg helte fra en gammel kagge. Men, og dette er poenget: klødde jeg meg noesinne i hodet da jeg frøs? Aldri. Jeg slo floker. Så når jeg klødde meg i hodet, hva kom det av da?

De fleste o-løp har fellesstarter. En person i hver klasse (eller en for hver løype) står sin bunke med kart, og på signal løper de fram og tar sitt kart og løper ut i skogen. Dette kartet har man aldri sett før. De flinkeste løp ut uansett, beinet langt ut blant trærne og visste øyeblikkelig hvor de skulle mellom koller og hogstfelt. De nest flinkeste løp ut blant trærne og stoppet et sted hvor ingen så dem for å se på kartet. Det hendte at de stod der så lenge at nestemann tok dem igjen og de kunne stå der sammen. Og de sist flinkeste? De yngste, mest uerfarne, minst orienteringstalentfulle?

De stoppet etter to meter, stirret på kartet, rynket øyenbrynene. Og klødde seg i hodet.

Jeg klødde meg alltid i hodet ut fra start i o-løp. Selv når mamma begynte å erte meg for det, og si det så litt... uerfarent ut, så fortsatte jeg å klø meg på det samme styedet hver gang, langt bak og langt opp på hodet. Det hjalp aldri på frossenheten og jeg klødde meg selv på hete sommerdager, så det kan ikke ha vært for å bli varmere. Men det hjelp alltid på orienteringsevnen, jeg fant alltid ut hvor jeg skulle sekundet etter at jeg klødde meg på riktig sted på hodet (å klø seg i tinningen er bare forvirrende). Altså må tenkevenen være forbundet med hodet, må være i hodet på en eller annen måte.

Hadde jeg visst at jeg motbeviste Aristoteles der jeg stod med kartet opp-ned, hadde jeg trolig ikke følt meg like dum. På den annen side ville selve tanken på at jeg skulle motbevise Filosofen være så hodesprengende at jeg ville ha klødd av meg håret i et desperat forsøk på å få det inn i skallen.

Sjelfullt

Var konfirmasjonsleder (om det er ordet) for første gang i dag. 16 fjortiser som ikke var kristne og som derfor ville konfirmere seg i human-etisk forbunds regi. Noe som skulle få en til å tro de er beinharde ateister og i det minste ikke-religiøse ungdommer. Men dengang ei.

10 av de 16 sa de trodde på en sjel. En udødelig sjel, kanskje en sjel som flyr videre til neste kropp når denne kroppen dør, en sjel som er bak alle følelser vi har, og alle tanker. En sjel som kort sagt er alt psykisk og i tillegg noe åndelig, noe overnaturlig. Har de lært denne sjeletroen hjemme eller er det dødsangsten som får dem til det? Eller er det den naturlige barnetenkemåten som henger igjen, den som ser på psyken/identiteten som noe vesensforskjellig fra kroppen? Hvorfor skulle over halvparten av borgerlige konfirmanter (og de var ganske fornuftige også) tro på sjelen?

Jeg avholdt meg fra å si hva jeg mente, prøvde å la det være en hemmelighet, og var ikke altfor kritisk til noen av dem. Understreket flere ganger at jeg ikke har fasiten og at det er deres diskusjon og deres meninger som er det viktige. Det var litt slitsomt til tider, men også lærerikt. Ikke minst når jeg prøvde å bringe sannhetsbegrepet på banen: de små var enige i at sjelen enten finnes eller ikke finnes, men de var ikke enige i at det var en sannhet å finne. Det handlet bare om tro, sa de: noen tror på sjelen, andre gjør det ikke. Punktum.

På den ene siden er det selvfølgeig utrolig tolerant av dem. Men på den annen side er det da en underkjennelse av andres evner til å forsvare sitt syn i diskusjon? På den tredje side er det nettopp denne religiøse sårbarheten jeg må lære meg, som de må lære meg i løpet av de ti ukene jeg skal ha dem: noen meninger liker ikke å stå i flomlyset. Noen meninger vil mennesker ha helt for seg selv. Jeg har ment at det er fordi disse meningene ikke holder vann (om man unnskylder metaforkræsjet). Det er mulig jeg må innse at mine skylapper er minst like trange som andres i denne sammenheng.

Mulig jeg lærer mye som konfirmantleder, faktisk...

Om å vinne

Hvorfor er det egentlig så viktig å vinne? Spilte basketkamp i dag og sløvet oss vei til et 6-poengstap. Skårte bare 50 poeng (!), men paradoksalt nok er det forsvaret som gjør det vanskelig for oss, vi gjør akkurat litt for lite i forsvar til at vi får enkle skudd i den andre enden. Akkurat nok til at vi ikke ser helt teite ut der ute på banen. AKkurat nok til at vi ikke vinner. Men hvorfor er det så viktig å vinne?

Å sende ballen gjennom nettet flere ganger enn motstanderen er ele forskjellen. Eller å få flere 6ere på terningen i yatzy. Eller å løpe fortest, hoppe lengst, vite mest. Hvilken forskjell er det egentlig? Har man noe grunn til å deppe fordi man skårer færre poeng? Burde man ikke heller spille så godt man kan og så glede seg over både egne og andres prestasjoner? Vi rykker ikke ned, vi rykker ikke opp, ingenting ble avgjort av denne ene kampen bortsett fra den interne tvekampen med tredjelaget. Vi er på åttende og de på sjuende, kanskje – hva så? De er da like hyggelige og har gjort seg like fortjente til en seier som vi har? Den tilfeldigheten at jeg er på lag X betyr at jeg skal slite hjertet opp i halsen for at lag X skal vinne? Hvorfor det?

Og likevel. Gleden i å spille ligger i å få til ting, og jo mer man får til, desto mer sannynlig er det at man vinner. Og jo mer man jobber for noe, desto søtere smaker det om man får det til. Eller omvendt, jo mer man jobber for noe som ikke skjer, desto mer slitsomt er det. Etter VM-finalen i fotball satt en gang den tyske keeperen (Oliver Kahn) og sturet ved den ene stolpen. Det første målet motstanderne (Brasil) hadde skåret, var hans feil. Han hadde i praksis tapt kampen for laget sitt. Han hadde grunn til å sture, men da jeg så sturingen med mamma, kommenterte hun at hans oppførsel var barnslig. Sture sånn, da gitt.

Hadde hun ment oss, hadde hun truffet. Hadde jeg sturet etter tapet i dag, hadde det vært barnslig. Jeg har trent dårlig, er fremdeles syk og slapp, gjorde veldig lite for å unngå tapet. Jeg har egentlig ikke rett til å sture. Kahn hadde rett. Det hadde vært mer stil å gratulere vinnerne med hevet hode, men når han først valgte å sture først, var han i sin fulle rett.

Min lille trøst er at det er vanskeligere å vinne om man lurer på hvorfor i all verden man skal jobbe for å gjøre det. Seieren er utenfor rekkevidde om man tenker seg om en gang for mye. På den annen side er det en rimelig mager trøst.

Den første beveger

Hadde det hatt noe å si om det faktisk fantes en første beveger? T og jeg har diskutert sannhet fram til nå: hun har begynt på The God Delusion av Richard Dawkins og ble mektig irritert av hans (Dawkins', ikke guds) sterke påstander i forordet av boka. At det ikke ville ha vært noe 9/11 uten religion, fx, ikke noe selvmordbombere og ikke noe bosnisk/kroatisk/serbisk krigføring. Det er altfor enkelt, ropte hun ut, religion har ikke alltid noe med saken å gjøre i det hele tatt en gang. Mitt argument var da at religion, troen på en gud som bestemmer alt, gjør det mulig for krigende å 1) tro de har rett uansett, siden det ikke er noen rasjonelle argumenter for at Gud skal mene det eller det andre, og 2) gå i døden for denne guden, siden det i himmelen venter lutter glede og lykke på deg. Hun er selvfølgelig ikke enig i dette, og diskusjonen er løs.

Etter tre timer skjønner vi at vi snakker om forskjellige sannhetsbegreper og beveger oss på litt forskjellige arenaer. Jeg tenker filosofi og hard vitenskap: for meg er jakten på sannhet et gode og denne sannheten er teoretisk mulig å finne. Hun tenker samfunnsvitenskap og mener at det ikke finnes én Sannhet, men bare tolkninger. Hun bryr seg om politikk og hva som vil kunne ha en praktisk effekt i verden; jeg bryr meg om alts grunnlag og hva man kan argumentere ut fra. Vi er begge ateister, men bare jeg har tendenser til anti-religiøsitet.

Det siste hun spurte meg, og det vanskeligste hun spurte meg hele kvelden, var dette: Har det noe å si om man finner ut at det faktisk er en første beveger, en som satte verden igang? Ville det forandre verden på noen som helst måte? Filosofidelen av meg sa JA, for helvete, det er en hel verden i forskjell. Vitenskapsdelen av meg sa nja, om det ikke merkes noen forskjell bortsett fra dette ene beviset man plutselig har funnet, så er det ikke noen forskjell egentlig. Det har ikke noe å si for verden nå, men det har alt å si for hvordan man ser på verden.

Det er sent og hodet mitt går sakte. Ts spørsmål har forvirret meg, jeg må svare noe som går mot ting jeg har svart på før. Vet ikke helt hvordan, men jeg føler det. Og ikke minst: hun er fremdeles ikke overbevist om at vitenskap går religion en høy gang når det gjelder sannhet, ærlighet og og vite hvordan verden henger sammen.

Men hun begynner å innse at jeg ikke mener å disrespektere mennesker jeg diskuterer religion med. Og det er da enda noe.

Litteraturvitenskapelig praksis

Aftenposten skrev om filosofisk praksis i går. En filosofisk praktiker har filosofi hovedfag eller doktorgrad pluss to år etterutdanning ved Norsk selskap for filosofisk praksis. Filosofisk praksis består i, sitat fra NSFPs hjemmeside:

I filosofisk praksis tilbys samtaler på tomannshånd med en filosof. Med den filosofiske praktikeren kan du drøfte veivalg i livet, samlivsproblemer, sorg, verdikonflikter, utfordringer du står inne i på jobben og andre allmennmenneskelige utfordringer. Eller du kan bruke filosofen som en dialogpartner omkring andre tema som opptar deg. Sentralt i samtalene står din egen refleksjon knyttet til egne erfaringer, normer, idealer og verdier.

Eller som det står i AFtenposten-intervjuet: - Gjesten kommer med et tema eller sin livsutfordring. Det er sjelden de kommer for å snakke bare om filosofi, sier Anders Holt.

- Mange er i en valgsituasjon. Skal de flytte? Få barn med ny samboer? Skille seg? Spørsmål som omhandler: Hva vil jeg med livet mitt?

Jeg synes det er fantastisk og flott at det finnes et slikt tilbud. Jeg er veldig for. De aller fleste andre coacher er næringslivshuer som bruker svadaord som ikke er fundert i annet enn luftige svadateorier fra våre dager. Hva sier de vel om de store problemene, de virkelige utfordringene i et menneskes liv? Når jeg lurer på om jeg vil bli far, eller flytte sammen med T (ops, alt gjort, men det er bare et eksempel), tar jeg da ikke turen til en næringslivscoach! Ærlig talt. Eller en psykolog, jeg er da ikke psykisk syk, såvidt jeg vet. Eller venner, de er så ufilosofiske som de kan få blitt. Nei, jeg går til en filosofisk praktiker og får de største tenkernes svar på ting.

Hos en filosofisk praktiker vil jeg ikke bare kunne få innsikt i forskjellen mellom frykt og angst, det kan de fleste av mine venner også hjelpe meg med, men også få satt det i sammenheng med Kierkegaards tenkning. Kanskje et sitat her eller der, en utlegning av hva dansken egentlig mente, hvordan hans liv var i forhold til mitt, hva slags tanker han gjorde seg i samme situasjon. (Han brøt forlovelsen med sin Regine, hva kan det si meg?) Jeg mener, om det ikke settes i forbindelse med filosofene selv, eller blir en samtale dypt fundert i deres verker, hva har man igjen for å gå til en filosof da?

Men selvfølgelig har man noe igjen. Ellers hadde ikke tilbudet vært så stort eller folk betalt 500 kr timen for filosofiske samtaler. Jeg skulle gjerne ha drevet med sånne ting selv, men har dessverre bare filosofi grunnfag. At jeg kan være en saklig kverulant (saklig i egne øyne, kverulant i andres) er neppe kvalifikasjon nok. På den annen side har jeg tross alt hovedfag i litteraturvitenskap, kanskje jeg kunne bruke det til noe.

Pasientene, unnskyld, kundene ville komme til min litteraturvitenskapelig praksis fordi de trenger å snakke om viktige ting. Om de skal flytte til Snåsa, for eksempel, eller om det egentlig er noen vits i å gå på pub i dag igjen. Jeg vil sitte der i et vakkert rom: Stillheten i det lyse rommet innbyr til å tenke. Høye stearinlys venter på å bli tent. På et lite bord hviler en byste av Sokrates, dialogens filosof. Ved hjelp av filosofiske spørsmål hjalp han sine samtalepartnere til å forløse sine tanker. (sitat Aftenposten).

Hva er problemet, vile jeg spørre og vende Sokrates-bysten megetsigende mot kunden. Kunden vil svare at han har fortalt sin mor at han har har ridd på en geit over Gjendin, eller Besseggen, det er litt uklart. Aha, vil jeg si, du er i samme båt som Peer Gynt; Si meg, er du deg selv nok? Og så vil jeg deklamere fra stykket mens kunden hører på og setter det i sammenheng med sitt eget liv.

Eller det er et diffust problem, vil kunden si. Det er noe jeg ikke får tak i, livet virker meningsløst og diffust, men likevel fullt av mening på en eller annen måte. Det er som om alt går over i hverandre og de trådene av mening jeg får tak i, forsvinner mellom hendene på meg, selv om de er tydelige der og da blekner de mot andre meningstråder som igjen blekner mot noen tredje og så videre. Jeg føler jeg ikke har kontroll over livet, alt går i sirkel, jeg blir så forvirret av det hele. Aha, vil jeg si og sitere: riverrun, past Eve and Adams, from swerve of shore to bend of bay, brings us by a commodius vicus of recirculation back to Howth Castle and Environs.

Eller hva som helst annet. Kunden føler seg for god for denne verden, jeg forteller hvordan Dostojevskijs Idioten ender. Kunden er forelsket i en altfor ung jente, jeg belærer ham om Lolitas tragedie. Kunden er en prins som mistenker at faren ble drept av broren, nå kundens egen stefar, og at han har et trøblete forhold til sin egen mor – jeg utdyper den freudianske psykoanalyseringen av Hamlet. Kunden tror han er Gud – jeg tolker Bibelen først strukturalistisk for deretter å dekonstruere den, slik at han kommer til en ny innsikt om hvordan han egentlig skapte verden.

Det er ingen grenser for hva min litteraturvitenskapelige praksis vil kunne hjelpe deg med. Som de filosofiske praktikerne sier om egen virksomhet: det er ingen terapi, men det kan fungere terapeutisk. Men der de tar 500 kr timen for sin terapeutiske ikke-terapi, tar jeg bare 200 kr for en times samtale om havet, døden og kjærligheten. 50% rabatt om det følger en Guinness eller to med på kjøpet.