Sammenligningshelvetet

Seb har begynt å bli noe mer enn en bylt. Han har begynt å løfte hode, finne hendene, gripe etter ting, utstøte halvbevisste kommunikasjonslyder, smile og le til alle han ser (dog noe tilfeldig foreløpig) - han har begynt å vise seg som en person med meninger og evner. Da melder det seg med en gang: sammenligningshelvetet.

Klarer A å finne tommelen sin? Hun er to uker yngre, men likevel? Klarer B å reise opp hodet? Klarer C å snakke så bra som Seb? (Men hvordan måler man det?) Er Seb foran i utviklingen, eller etter, er han en sinke eller et barnegeni? Kan man allerede nå ser hva slags evner han er, om man ser nøye nok etter? Han er kjempemusikalsk, er han ikke det, danser han ikke, synger han ikke med, elsker han ikke avansert musikk og intrikate rytmer? Bør vi ikke kjøpe et piano allerede nå? Var jeg sånn da jeg var liten? Spør Josteins mor og far og alle som så han: var han så smilende, snakkende, syngende, komuniserende? Og T, var hun like intelligent i blikket? Er Seb egentlig så intelligent i blikket eller er det bare forvirring å spore? Hva er han egentlig? Sammenlignet med alle de andre babyene i verden og i den nærmeste omkretsen?

Selvfølgelig sammenligner man babyer. Det er jo det de er til for. Eller: man aner ikke hva slags person man har fått ut i verden, og siden den enkleste og beste måten å vite det på er å vurdere ham opp mot andre i samme posisjon, vel, så sammenligner man ham med andre i samme posisjon. Nesten fire måneder gamle, friske, i Norge. Hva slags hjertekald verden ville det egentlig ha vært om man ikke satte ens eget barn inn i en sosial sammenheng?

Og likevel. Likevel er det denne nagende følelsen av at sammenligningen går over alle støvleskaft. Det blir til en konkurranse hvor den som går fortest beseirer den som velger å krabbe litt til. Den som sier "lys!" først, vinner litt ekstra ros ved middagsbordet og to sanger ekstra ved leggetid. Foreldre med svulmehjerter fordi deres avkom er en centimeter høyere enn naboens avkom. Burde man egentlig bry seg?

Før Seb ble født, leste jeg barnepsykologibøker og utviklingsbøker: delvis for å være litt forberedet, delvis fordi jeg syntes det var gøy. De fire månedene han har vært her, har jeg knapt lest noenting. Jeg vil ikke vite om det er normalt at han løfter hodet nå, om han er langt fremme eller langt bak i utviklingen. Så lenge jeg ser det går fort fremover og han ikke virker syk på en eller annen måte, kunne det ikke bry meg mindre hva slags kurve han følger. Seb er Seb og skal være den beste Seb han kan være - en akkurat passe blanding av utfordringer og støtte, provokasjoner og trøst. Jeg kommer aldri til å finne balansen helt, men jeg skal i alle fall aldri la denne jakten på balansen være diktert av hva andre foreldre tror andre foreldre tror andre foreldre tror. Seb er Seb. Det holder.

Forresten er han over gjennomsnittet lang, vi så det på forrige måling, kanskje blant de lengste 40%, en stor gutt, og kjempesterk, det sier hvertfall alle de gamle som har hatt babyer før og kan sammenligne...

Strategisk smerte

Det er alltid en del av kroppen som gjør vondt, om man bare tenker etter. Det er alltid en del av deg som stikker eller ulmer eller brenner eller smerter på en eller anne måte. Det gjelder bare å finne de riktige smertene til enhver tid.

I øyeblikket har jeg den beste smerten man kan ha. En av de beste. Jeg har vondt et sted uten at det ser ekkelt ut, faktisk synes det ikke i det hele tatt, og ingen vil si "æsj, det ser vondt ut, ugh, du er pågående og nesten slem og jeg liker deg ikke bedre når du trøkker det såret/den hevelsen/den vondten opp i trynet mitt." Det vil si, det synes ikke når jeg sitter helt stille. Når jeg beveger meg på visse måter, stikker det plutselig til, og jeg kan ikke annet enn å grimasere og stoppe bevegelsen i håp om at smerten går vekk. Og bare det er en god måte å få medlidenhet og omsorg uten å være ekkel.

Men det blir enda bedre: jeg har vondt et godt sted også, og ikke bare på en god måte. Når man har tråkket over ("overstepped", som en venn av meg skrev på Facebook...), halter man eller står skjevt for ikke å belaste benet for mye. For det første synes smerten da hele tiden, og man ser krøpling ut, men det er også en smerte som er langt fra ansiktet, langt fra hjernen, langt fra den delen av deg du kommuniserer med. Det ser rett og slett ikke så farlig ut å ha vondt i benet som å ha vondt i ansiktet - se for eksempel på Rivaldo idet han blir truffet av av tyrkisk ball:

Jo nærmere hodet man har vondt, desto bedre. Jo mindre det synes hele tiden, desto bedre. Jo plutseligere smerten er, desto bedre. Jo mer åpenbart hemmende den er, desto bedre. Og, selvfølgelig, jo mindre farlig smerten er, desto bedre. Men det er jo åpenbart.

Min smerte? Jeg kastet frisbee med stiv nakke for noen dager siden, skulle ta i ekstra mye, og vips, noe sa snapp i nakken min. Nå kan jeg ikke bøye nakken ordentlig, og vender på hele overkroppen for å se på noe til siden for meg. Nå snaker jeg helt vanlig, uten å ha vondt i det hele tatt, helt til jeg gestikulerer i overkant og det plutselig gjør veldig vondt igjen. Og jeg grimaserer.

Aller helst skulle jeg ha vært vondtløs - men når det først skulle være smerter, er ikke en nakkesmerte det verste å ha. Og aller helst skulle jeg ha unnlatt å syte, bitt alt i meg og ikke øst klagesang over mennesker i nærheten og på denne bloggen - men når jeg først skal synge noe, er ikke klagesanger de mest avantgardistiske eller utilgjengelige eller usyngelige sangene i denne verden. http://www.blogger.com/img/gl.link.gif

Aller helst skulle jeg ha funnet en mirakelsopp eller gjort verden til et bedre sted på andre vidtrekkende måter. Men hver mann sin sjanger. Jeg har en brukbar kink i nakken. Om det er det det heter.

Men verst av alt er nakenheten

Det er mange måter å være naken på. Det er mange måter å føle seg naken på. Noen menn går med bar overkropp så fort været tillater det; andre viser aldri engang bare underarmer, selv i tropehete. Noen fjortiser får angstanfall om de mister capsen; andre får anfall om frisyren berører et eneste lite hårstrå. Noen damer føler seg nakne uten hijab. Og noen uten sminke.

Jeg skjønte lenge ikke hvorfor noen jenter satt på trikken eller t-banen, eller i parken eller på en benk eller en cafe eller hvor som helst hvor de kunne bli sett, og guffet ansiktet fullt av pudder og krem og mascara og eyeliner og øyenskygge og alt hva de har. Jeg mener, er ikke poenget med å pynte seg, å kle på seg, at det ikke skal synes at man har gjort en anstrengelse? Er det ikke noe usigelig desperat med en jente som sminker seg foran ansiktet ditt på et utested? Viser hun ikke bare at hun ikke tror hun er pen nok uten masse make-up? Og er ikke det å sminke seg en privat ting, omtrent på nivå med å ta på seg sokker? Å gå barbeint i all offentlighet er ofte mindre pinlig enn å ta på seg sokker i all offentlighet.

Men når jeg innså at sminken ikke var for utsiden, skjønte jeg hvorfor de satt på trikken og sminket seg. Når jeg innså at de ikke pyntet seg for noen bestemt eller ville gjøre seg pene. Det er for innsiden. Det er for å roe egne nerver og forsikre seg om at man ikke er naken: en jente som sminker seg er omtrent som en gutt som hele tiden drar capsen ned i øynene. Eller en voksen som stadig sjekker om bukseglidelåsen er glidd opp i frykt for å eksponere sin smakløse boksershorts, for den saks skyld. Hun er naken uten sminken, hun *føler* seg naken uten sminken - det er bare det.

En jente som sminker seg på trikken er som alle andre som skjuler sin nakenhet. For mye sminke er som for mange klær: man ser litt rar ut. Det er ikke hennes feil hennes nakenhetsskjul lettest av alle nakenhetsskjulinger får henne til å se ut som en kunstig klovn.

Lei nå

Datamaskiner er noe herk. Dataskjermer flimrer og leker karate med øynene. Datatastaturer sliter ut henda, som datamus gjør det. Sosiale nettverksbygginger på internett tar en million små øyeblikk selv når man ikke prøver å la rive med i det hele tatt. Selv når man faktisk ikke lar seg rive med. Diverse nettsider tar meningsløs tid: NBA-sluttspillet, Wikipediagrumsing (enhver nerd med respekt for seg selv er leksikonfan), Last.fm, Underskog, Facebook og alle de andre sidene jeg har glemt at jeg har vært innom. Blogspot, ikke minst.

Hva er det godt for? Senebetennelse og slitne øyne? På den ene siden er det verdt det når det er snakk om å sitte på kafe og skrive for seg selv, skrive sånn at tankene fortsetter. På den annen side bryter det alltid inn noe man må gjøre bare for å opprettholde de kvasisosiale båndene på nettet. Legge ut bilder av flere på facebook. Se hvem som skal på hva på underskog. Sjekke den ene vennen man har på myspace. Skrive en blogg.

Jeg har én dag igjen på en slitsom oversettelsesjobb. En god jobb, men også slitsom og utmattende i den ensformige lengden. Jeg har en tur utenlands delvis med T om en uke. Jeg har fått statistikken og klikkene på bloggen langt opp i halsen. Hvorfor skulle jeg bry meg om hvor mange som klikker seg inn her? Vel, jeg gjør ikke det. Så hvorfor skulle jeg da skrive?

Skriver fordi jeg liker å skrive. Trodde at det var delvis fordi jeg ville oppnå enslags internettær kvasiberømmelse, men det er ikke det. Elle er det var det bare så lenge ingen leste bloggen min. Nå? Nå tenker jeg på hva slags ting som gir treff. Bare tull. Nå tenker jeg på hva slags blogger som får flest treff, og det er bare piss for det er ikke derfor jeg skriver. Bare trist å skrive på den måten.

Så nå er det et vendepunkt. Igjen. Nå vender jeg meg tilbake fra denne "skriv en blogg hver dag"-tingen. Skriver for meg selv isteden. Blogg bare av og til. Slutte for for godt går ikke, men trappe ned, absolutt. Jeg trapper ned alle sosiale internettsosialiseringer, eller kutter helt ut, og tar meg en løpetur i sola isteden. Jeg tuller ikke lenger med adspredelser men prøver å finne tid til å kjede meg, og komme gjennom kjedsomheten på den vanskeligste måten. Matmetaforisk: spise knekkebrød og drikke vann eller jus heller enn Maryland cookies og sjokomelk når jeg er sulten. Jeg er blitt fet.

Spørsmåler er da hva i huleste jeg prøver å oppnå med å høres ut som en nyttårsforsettær fjortis på min egen blogg...

Lieder. Anmeldelse

Man hører på egen mage, man hører på andres munner, man setter de sammen og så finner man kanskje en ny sannhet.

Var på Liederkonsert med Johannes Weisser i dag. Kom rett fra jobb og var sliten i øynene etter å ha jobbet på skjerm hele dagen. (Sliten nå også, men det er en annen sak, jeg kan skjele og se uklart fordi jeg vet at jeg skriver riktig nok; jobben er petimeter og jeg må fokusere hele tiden.) Brukte hele første halvdel til å kjempe mot skjelingen. Det er rart hvordan det sliter på øynene å se på en lysende scene fra en mørk sal. Omtrent på samme måte som lysark er slitsomt etter noen minutter. Men ørene var det ikke noe i veien med med. Ørene hørte på en mann på piano (unnskyld, har forgettet navnet hans) og Johannes Weisser som sang om en Müllerin, Schuberts første Liedersyklus. Og det var bra.

Han synger så bra at man tillate seg å bli overkritisk igjen. En søster som synger bra, synger nesten på nivå med artister. En artist som synger bra, synger tydelig og rent. Det er noe med hvilket nivå på kritikken man skal legge seg: en russerevysyngedame kan synge kjempebra bare hun treffer ale notene med letthet. En Liedersanger, derimot... Johannes Weisser synger utrolig bra. Og nettopp derfor kan man henge seg opp i småting.

Han virker så nervøs. Han smiler så rart av og til. Han ser ned, opp, ned på måter jeg ikke helt får til å stemme med musikken. Han virker for snill, nesten, for bergtatt av musikken (ikke egen musikk, men den skrevne musikken, komposisjonen i seg selv). En gang gikk en gammel mann helt fram i salen for å høre bedre, midt mellom to Lieder - det blikket JW sendte ham, virket sterkere på meg enn de fleste andre blikkene hans, under syngingen. Fordi han hadde mindre respekt for en gammel døvhørt mann enn musikken?

Andre halvdel var briljant, jeg (og flere med meg) glemte tid og rom, glemte å skjele, glemte nesten på schopenhaueriansk-estetisk vis objektet i vår subjektisme. Andre halvdel var, som annonsert av min mer musikalske venn, bedre enn første fordi alle i salen trenger litt tid på å finne den metaforiske tonen. Andre halvdel var verdt hele den lange turen ut til Sandvika. Men etterpå kunne jeg ikke fri meg fra ett spørsmål: hadde ikke han hatt godt av litt mer skuespillertrening? Litt mer bevissthet på hvordan bevege seg, litt mer øvelse i å eie scenen, litt innsikt i den delen av opptredenen som ikke hadde noe med stemmeorganene å gjøre?

På vei tilbake overhørte jeg en telefonsamtale med en megamusikalsk syngedame og hennes venninne. Syngedamen var veldig fornøyd. Han er nervøs og litt med følelsene utenpå, litt egen, nesten spastisk, der han står på scenen - og det passer perfekt for romantiske Lieder.

Jeg parafraserer. Men det er bare for å si at jeg ble enig. Johannes Weisser er ganske så vimsete på scenen når han synger Lieder. Men stemmen hans er veldig bra - og vimsingen passer perfekt overraskende ofte. Det blir mer liv, mindre mekanisk.

Min egen magefølelse var ikke feil, men via en annens munn og mine ører endret den seg. Og denne gang håper jeg at den ikke endrer seg tilbake. Det blir bedre musikk på den måten.

Litt lett umoral i hverdagen

Det skal ikke være lett. Man ser på tv sammen en påskaften, ser på de snilleste familiefilmene, ser på de store, trygge familiekanalene, ser på de mest familievennlige tingene man kommer over - og hva ser man? Umoral. Man ser Hilde og Brede show på NRK, og det er doggystyle sex. Brede tar Hilde bakfra. Mens Hilde spiser mat, dessuten. Så mor slår over på Amélie, en vakker, koselig film, og hvilken scene dumper man rett oppi? Den hvor Amelie tenker på hvor mange kvinner som har orgasme i dette øyeblikk. Og vi ser de forskjelligste orgasmer foran øynene våre. Så mor slår over igjen. Man kommer til en romantisk komedie, en amerikansk greie om en forferdelig svigerfar spilt av Robert de Niro. Man skulle tro at amerikansk puritanisme ville ha seiret der. Men hva gjør de om ikke faller over hverandre og stryker hverandre og kysser tett? Ouf. Så mor slår av tven.

Det kan ikke være lett å være mor med små barn som ser på sånne ting. Å være mor og se på kyssing med en femåring eller tiåring. Å holde for øynene når noe skjer, noe skummelt, noe ekkelt, noe flaut. Det kan ikke være lett å være mor og måtte forholde seg til sine små gutter som protomenn. Eller protovoksne i det hele tatt. Hva, det er ikke lett for gjester som sitter utenfor og blir flaue på noens vegne uten å vite hvems.

På den annen side kan det ikke være lett å være gutt og bli holdt for øynene når det blir for mye nakenhet på tven. Man skjønner aldri helt hvorfor det skal være så fælt, eller *hvordan* det er fælt. Noe spennende, noe forbudt, noe voksent, noe fristende men farlig. Så delvis lukker man øynene friviliig når det er kyssing på tv, delvis filmer man det med mobilkamera når det er et par som kysser i all offentlighet. Og man jenker seg etter de mange standardene som finnes og lærer seg å oppføre seg i forhold til dem.

Mor slåt av tven og man spiller mimelek. Det første ordet hun får å mime, som hennes minste sønn skrev: pornostjerne. Og hun mimer det i to minutter, og hn gjør det så godt at det gjettes som en selvfølgelighet til slutt.

Jeg vet ikke hva konklusjonen kan være. Verden er et rart sted og det krever mye av den enkelte å sette seg inn i alle de sosiale kodeksene som styrer menneskenes interaksjon? Ja, sånn ca.

Selv ha jeg fremdeles problemer med hva man skal vise når man peker på ens høygravides kones mage...

Min hånd er ti år eldre

Min hånd er ti år eldre enn i forrige måned. Når jeg pusser tenna, er det dobbelt så mye hardbarkethet og værbitthet i det som holder tannbørsten. Når jeg skriver på data, er det voksne hender, store, litt slitne hender. I alle fall den ene. Når jeg reparerer sykkelbremser, er det med målbevissthet og nødvendighet, ikke med famlende og flitrende usikkerhet. Når jeg drar for gardinene om morgenen, er for å gjøre det penere både utenfra og innefra, ikke for å slippe inn lyset eller for å se hva som skjer utenfor. Når jeg drikker melk fra et glass, er det fordi jeg har gjort det i alle år, ikke fordi jeg trenger det for å vokse. Når jeg vasker opp, er det ikke noe jeg gjør for å imponere eller fordi alle glassene er igjengrodde av møkk, men fordi det *trengs*, fordi det står mye til vask, fordi det er bedre om benken er tom når det kommer besøk. Og det klirrer i vannet som det aldri har gjort før. Når jeg låser døra til leiligheten er det mitt ansvar at ingenting stjeles, ikke en nabo eller en forelder eller en hvem som helst fra hva somhelstpolitiet. Når jeg betaler på butikken, er det med en annen hånd. Når jeg tar en øl på puben, ser de annerledes på meg om jeg drikker med høyre eller venstre. Når jeg snakker om hun som står meg nærmest, bruker jeg helt andre ord, ord osm vokser i munnen og føles for store, som en svamp som dyppes i vann. Og det klirrer så rart, klikkklikk, mot glassene i oppvaskvannet.

Snart gift i en måned. Snart pappa. Vil man noensinne venne seg? Vil det noensinne ikke være annerledes? Håper ikke det, det er en flott verden å sitte stille, se på med store øyne, undre seg over de gode svingene livet tar av og til.

Anti antirynkekremreklame

Se på dette bildet. Det er 90 grader feilvendt, men du kan bare snu litt på hodet, så det gjør ikke noe. Helt siden mennesket evolusjonerte fra amøbene har vi kunnet snu på hodet, eller hva enn de første dyrene hadde øverst på kroppen. Bildet forestiller Kari Traa. Kari Traa har jeg alltid forestilt meg som en sjarmerende bajas, en sånn som hopper opp og ned og gjør alt det gale hun kommer på for å bli likt, for å se om hun blir likt da, for å teste grenser uten at det blir for farlig for andre. En sånn som man kan kalle "ekte". Hva forestiller bildet? Først trodde jeg det var en av disse evinnelige amerikanske kjendisene. Hun ser skremmende ut der hun stirrer inn i kameraet, og med en hjelm på hodet, som om hun er en skikjendis lizm. Og reklameteksten er på samme nivå: kremen "motvirker uttrykksrynker". Det er typisk amerikansk Hollywood-hysteri. Åååå, en utrykksrynke, åhnei, jeg har smilt litt for mye, det synes i øyenkroken, Åhneinåhnei!

Når jeg tar bilder av mennesker, liker jeg å ta nærbilder av ansikter. Zoom helt inn og fyll hele bildet med nese, munn og øyne, og ikke så mye mer. Når man gjør det, kommer man uunngåelig over en rynke eller to. Men det er nettopp det som er det flotte: er man på avstand, virker enhver antydning til rynke som noe imperfekt. Kommer man nærmere, ser man at rynkene er en del av ansiktet, at de får det til å leve, at det hadde vært et sterilt og dødt ansikt uten alle disse små strekene. Mitt favorittbilde fra bryllupet er så nært og så levende, med så mange rynker i et så bredt smil, at jeg ikke fikk lov til å legge det ut på nettet...

Ikke bare er rynker naturlige, men de er "ekte" som Kari Traa er det. Et levende ansikt kan uttrykke ting, noe amerikansk Hollywood-hysteriske botox-injiserte altfor-rike-nissefruer ikke kan. Se på Cher, for eksempel. Ville man ha brukt Cher til reklame for antiuttrykksrynkekrem? Neppe, ihvertfall ikke i Norge. Men det er jo nettopp slike ansikter denne kremen sikter seg inn mot.

Jeg vil ikke høres naturlighetsapostelisk ut. Første gangen S sa at han så en rynke i panna mi, ble jeg pinlig berørt og prøvde å ikke løfte øyenbrynene resten av middagen. Men det var enda verre den gangn han som barnehagebarn pekte på leggene mine og mente det var apelegger siden de var så hårete. Det er fælt å eldres. Det er fælt å forandres, ofte. Men å bruke KAri Traa i en reklame for uttrykksdrepende rynkekrem?, og å bruke et bilde som nettopp dreper alle hennes uttrykk bortsett fra det ene, stive, ufølsomme, maniske uttrykket man får når man prøver å se vakrere og yngre ut enn man er? Man ser av og til yngre ut, men sjelden vakrere. Og aldri snillere.

Hadde jeg tatt et sånt bilde av noen i bryllupet, ville jeg ha kastet det.

Klø seg i hodet

Aristoteles trodde at mennesker tenker med magen og at hjernen bare er etslags avkjølingsorgan. For det første kan han aldri ha ha vært nord for alpene. For det andre har han aldri vært på orienteringsløp.

Jeg har derimot gjort begge deler. Nord for alpene nesten uavbrutt i tretti år, orienteringsløp i noen år da jeg fremdeles var liten og forsvarsløs. Og begge deler ga meg ugjendrivelige bevis på at hjernen er sete for tankene.

Når man er sulten, romler det i magen, det er en tom, tung følelse som får deg i retning kjøleskapet eller nærmeste kiosk/restaurant/matbutikk. Dessuten holder man seg ofte for magen. Jeg gjør det hele tiden. Det er som om det hjelper å presse litt på magesekken for å lure den til å tro at den ikke er så tom likevel og på den måten bremse signalene opp til hjernen. Det samme gjelder hvis man blir skadet. Hvis man tråkker over, for eksempel, er første instiknt å strekke seg etter foten og helst holde litt på den. Og selv etterpå, når man har skjønt situasjonen og innsett at det absolutt ikke hjelper å holde rundt det skadde området, har man hele tiden instinktive tendenser til å ta på skaden, kjenne på vondten, undersøke og beskytte eller hva det på er man prøver å gjøre.

De delene av kroppen som endrer seg, som er uvante, som er ødelagte eller veldig aktive eller klør – alle deler av kroppen som ikke er i den normale, uusedvanlige, kjedelige posisjonen, tar man sjelden på. Man klør seg der hvor det klør, ikke der hvor det ikke gjør det. Man stryker seg over kinnet når man er nybarbert, man beføler en kvise som sprenger seg fram (og man klemmer på den, om man lar fornuften vike og et feilslått instinkt vinne), man klemmer på albuen når den smerter som om man kunne kurere noe som helst med de sine kald ehender. Alt dette fungerer også på hjernen. Og det er derfor orienteringsløp beviser meg at hjernen er tenkeorganet og ikke en stor vifte.

Orienteringsløp i Norge er ofte en kald affære, spesielt om våren. Og høsten. Og spesielt for de av oss som er forfrosne i utgangspunktet. Da jeg drev med orientering, frøs jeg ofte. Spesielt når jeg måtte skifte til orienteringsutstyret, de underlig tynne fillene og sko som alltid var våte fra forrige løp. Spesielt spesielt når jeg skiftet etterpå og noen ganger, når orienteringshodene kom under huden på meg, når jeg dusjet på standplass med vann som jeg helte fra en gammel kagge. Men, og dette er poenget: klødde jeg meg noesinne i hodet da jeg frøs? Aldri. Jeg slo floker. Så når jeg klødde meg i hodet, hva kom det av da?

De fleste o-løp har fellesstarter. En person i hver klasse (eller en for hver løype) står sin bunke med kart, og på signal løper de fram og tar sitt kart og løper ut i skogen. Dette kartet har man aldri sett før. De flinkeste løp ut uansett, beinet langt ut blant trærne og visste øyeblikkelig hvor de skulle mellom koller og hogstfelt. De nest flinkeste løp ut blant trærne og stoppet et sted hvor ingen så dem for å se på kartet. Det hendte at de stod der så lenge at nestemann tok dem igjen og de kunne stå der sammen. Og de sist flinkeste? De yngste, mest uerfarne, minst orienteringstalentfulle?

De stoppet etter to meter, stirret på kartet, rynket øyenbrynene. Og klødde seg i hodet.

Jeg klødde meg alltid i hodet ut fra start i o-løp. Selv når mamma begynte å erte meg for det, og si det så litt... uerfarent ut, så fortsatte jeg å klø meg på det samme styedet hver gang, langt bak og langt opp på hodet. Det hjalp aldri på frossenheten og jeg klødde meg selv på hete sommerdager, så det kan ikke ha vært for å bli varmere. Men det hjelp alltid på orienteringsevnen, jeg fant alltid ut hvor jeg skulle sekundet etter at jeg klødde meg på riktig sted på hodet (å klø seg i tinningen er bare forvirrende). Altså må tenkevenen være forbundet med hodet, må være i hodet på en eller annen måte.

Hadde jeg visst at jeg motbeviste Aristoteles der jeg stod med kartet opp-ned, hadde jeg trolig ikke følt meg like dum. På den annen side ville selve tanken på at jeg skulle motbevise Filosofen være så hodesprengende at jeg ville ha klødd av meg håret i et desperat forsøk på å få det inn i skallen.

Tappet

Jeg ga blod i dag. Det er alltid et stort sjansespill om jeg får mulighet til det.

Noen ganger er jeg syk når jeg skal gi blod, eller har vært syk litt før. Da må jeg vente noen uker. Det var det som skjedde for noen uker siden, da jeg gikk hjem fra reklamefilminnspillingen: jeg skulle ha gitt blod da, men fikk ikke lov, ikke med feber, og det måtte utsettes til i dag.

Noen ganger er jeg sliten eller har sovet dårlig:Her står det at du ikke skal gi blod "hvis du ikke føler deg helt i form, har sovet dårlig, spist lite eller er svært sliten". Men hittil har jeg klart å lure dem til å la meg dele mine blodceller.

Noen ganger har jeg for lavt hemoglobinnivå. Det er like frustrerende hver gang. Her har jeg slitt meg vei, gjennom snø og sludd, kanskje, gått vekk fra hva enn jeg holdt på med, og kommet meg til blodbanken for å dele av mitt blodoverflod. Og så får jeg ikke lov til å dele noe som helst, men må dra hjem med uforettet sak. Det positive er at jeg da får jerntabletter å gomle til neste gang, slik at jeg skal få bedre måleresultater neste gang.

Noen ganger har jeg vært i feil utland. Her står det om hvor man kan ha vært de siste månedene og hvor lenge man kan ha vært der og hvor lenge man i så fall må holde seg unna blodgivning. Det er spennende lesning om man tenker kulturelt og ikke medisinsk. De fleste europeiske land er helt ok å besøke og man kan gi blod så fort man kommer tilbake. Unntakene er: Albania, Bosnia og Herzegovina, Bulgaria, Estland, Hviterussland, Kypros, Moldova, Romania, Russland, Serbia og Montenegro og Ukraina pluss deler av Tyrkia. Har man vært i et av disse landene kortere enn seks måneder, må man vente fire uker; har man vært der lenger enn seks måneder, må man vente seks måneder etter gjenkomsten før man kan gi blod. (At blodbanken ikke vet at Serbia og Montenegro har skilt lag får man passere i taushet.)

Jeg var en gang i Bosnia og Serbia i mer enn fire uker til sammen, men under fire uker i hvert land. Heldigvis ga jeg ikke blod da jeg kom hjem, det kunne ha blitt endel usikkerhet rundt reglene, ikke minst fordi jeg var innom lovlige Kroatia i løpet av den tiden.

Et av de ulovlige landene nå er faktisk Storbritannia: på grunn av kugalskapsfrykt utelukkes nå alle personer som har vært mer enn ett år tilsammen i Storbritannia mellom 1980 og 1996. Jeg har ikke det. Tror jeg. Hvor lang tid er egentlig ett år? Fra jeg var tre til jeg var 20, har jeg ikke vært på masser av besøk, familiebesøk, helgeturer, ferier, vennebesøk... Hva om det til sammen utgjør 53 uker? Hm. Det er uansett en ny måte å gruppere Europa på: De fattigste (sånn ca: seher og Storbritannia.

Regelen for USA og Canada er bisart nok sesongavhengig: "Dersom man forlot området i perioden 1. april – 30. november, kan man gi blod 4 uker etter ankomst til Norge. Dersom man forlot området i perioden 1. desember – 31. mars, kan man gi blod umiddelbart etter ankomst til Norge." Hva er det med årstidene som endrer situasjonen så dramatisk? Og hvorfor er det bare i Nord-Amerika dette skjer?

Australia og New Zeeland er som vest-Europa, men ellers er alle land i verden som Bosnia, Serbia og de andre i den gruppen. Bortsett fra en ekstraregel som gjelder for sub-Sahara-Afrika: enhver som har oppholdt seg mer enn fem år i landene sør for Sahara, er bannlyst fra å gi blod for alltid. Ærlig talt, der er det for mange farlige ting, blod derfra da gitt...

Jeg skjønner at det å ikke vite grunnlaget for beslutninger og meninger kan få deg til å lage egne og avvikende teorier. Jeg skjønner ikke hvorfor Afrika og Nord-Amerika bør ha egne regler, og ingen har vært i nærheten av å forklare meg det, verken på nettsida eller når jeg gir blod – så i mitt hode har sesongreglene i Nord-Amerika noe med den seksuelle løsluppenheten å gjøre om sommeren over there (moralske hemninger ryker hardest i kristenkonservative land), mens femårsregelen i Afrika har med den samme seksuelle løssluppenheten der nede. Den er bare ikke like sesongbetont og like intens.

(Håper noen forklarer med hvorfor reglene er som de er så jeg slipper å ha slike idiotiske teorier i hodet.)

Ellers har jeg klart meg bra på blodgiverscreeningen. Ingen piercinger, ikke noe narkotikabruk, ikke noe umoral på noen måte. Så som regel, dvs de gangene jeg er frisk nok og med nok blod, får jeg dele. Og det er alltid en underlig selvtilfreds følelse, man ligger der og merker kraften forsvinne mens man drikker fra en gratis brus og leser et eller annet dårlig ukeblad (heller Tommy & Tigern enn Kvinner & Klær for min del). Eller bare ligger der og døser.

Og etterpå, når man signerer seg ut, overkommes man av den samme selvgode jeg-hjelper-verden-følelsen og gir de femti kronene man skulle ha hatt til et veldedig formål, Redd barna eller hva det nå er.

Og enda etterpåere, når man kommer hjem, er man litt svak, litt svimmel, kan ikke trene, drikker en liter ekstra og spiser dobbelt så mye som man gjorde dagen før. Og man synker sammen i sofaen og funderer og kommer fram til at det ikke er den selvgode følelsen som får en til å tappe blod, eller at det visstnok skal være bra å skifte ut litt innimellom, eller de femti kronene eller den paraplyen man fikk en gang og fremdeles bruker.

Den eneste grunnen til at man tapper blod, er at man føler det som et moralsk bud så lenge man er i stand til å gi. Det er bare noe man bør gjøre.

Ifølge Kant er det den beste og kanskje eneste beveggrunnen som gjør en handling moralsk. Men da kan man ikke tenke høyt, for da sniker selvgodheten seg til topps igjen.

Indre klokke tre før skjema til sju

Sjelen er sterk. Eller kroppen er lydhør. Eller bare at man ikke er så død når man er bevisstløs om natta som man tror. For vanligvis klarer man å fortelle seg selv at man må våkne klokka sju, og så våkner man klokka sju. Ofte noen minutter før også, som for å være på den sikre siden. Hvem våkner ikke litt før vekkerklokka slår seg på, fx? Hmjo, det er mystisk hvordan den indre klokka kan være nøyaktig når man ikke tenker over den.

På den annen side tar den av og til veldig feil. Jeg måtte stå opp klokka sju i dag for å rekke en kamp. Den ene bilen hadde fylt seg opp fort, så jeg måtte ta banen til Østerås og så gå et kvarter derfra – og siden kampen begynte tidlig og jeg ville ha god tid og ikke var helt sikker på hvor det var, vel, så planla jeg å stå opp sju for å være på den sikre siden.

Jeg fortalte kroppen min det med alvorlig mine. Hør her, sa jeg, og løftet pekefingeren, men så skjønte jeg at den var en del av kroppen, og at munnen og leppene og stemmebåndet også var det, så jeg begrenset meg til å tenke inni meg. Hør her, tenkte jeg, i morgen må vi opp tidlig, jeg har lyst til å spille kamp. Klokka sju bestiller jeg vekking til. Klokka sju presis.

Jeg våknet selvfølgelig før sju. Jeg slet meg ut av senga og svarte på Ts trøtte "hva skal du" med et nesten like trøtt "stå opp". Jeg tok med med mobilen som snart kom til å alarmringe,gikk ut på kjøkkenet og fant fram brødet og noe pålegg, jeg drakk vann fra springen, jeg skar opp tre brødskiver. Jeg så ut. Det var merkelig stille ute. Stille og mørkt. Selv drosjene hadde en sløv morgen, virket det som. Og øynene mine, var de ikke tyngre enn jeg til og med hadde fryktet? Jeg så på mobilen.

Klokka var fire.

Tre timer senere våknet jeg for andre gang, denne gang til den liflige lyden av mobilalarm. Forbanna kropp som ikke klarer å vekke meg til riktig tid engang, tenkte jeg, men så strøk jeg det ut: det er farlig å tenke slike tanker, kanskje kroppen hevner seg flere ganger.

Så når jeg nå sitter her og har tapt basketkampen med glans, ville det ikke falle meg inn at jeg ikke er rask, sterk, høy, spenstig nok. Åhnei, hele problemet ligger i hodet. Jeg vil sove lenge i morgen.

Store sportsmenn

Norske medier overgår hverandre for tiden i å lovprise John Carew. Han har nettopp byttet klubb, så man må skrive mye om han så byttet ikke skjer ubemerket: det er som når man snakker hele tiden om sin nye kjæreste til mor, så hun får med seg at ting har endret seg. Og når de skriver og snakker om John Carew, unnlater de ikke å få med seg hvor enrom han er: hvor stor og sterk og rask og fantastisk talentfull fysisk sett.

Han er ikke liten. Men som basketspiller er jeg vant til store mennesker: hvor stor er han egentlig i forhold til fx nettopp basketmenensker? La oss sjekke.

Carew er 195 cm og 92 kg ifølge AFtenposten for etpar dager siden. Det er 10 cm og tolv kilo mer enn meg.
Kristian Storm Hansen, som jeg spilte mot mange ganger når jeg var liten og som nå spiller i BLNO, er 195 cm og 104 kg.
Calix Black N'Diaye, kanskje Norges beste basketspiller, er oppført med 191 cm og 98 kg.
Steve Nash, beste spiller i NBA de to siste årene, er 191 og 89.
Kevin Garnett, beste spiller året før, er 211 og 115.
Dirk Nowitzki, trepoengskonkurransevinenr i NBA i fjor, er 213 og 111.
Michael Jordan var 198 og 98 i sine velmaktsdager.
Shaquille O'Neal er 216 og 148, men vekten går litt opp og ned.
Den gjennomsnittlige spilleren i NBA er drøyt jordan: drøyt to meter, drøyt hundre kilo.
Og alle disse, skulle jeg tro, er langt mer bevegelige og smidige enn Carew, delvis også sterkere: sporten deres krever det. Selvfølgelig, i norsk målestokk og i fotballmålestokk er Carew usedvanlig stor og sterk. Men det er ikke alltid det ikke finnes andre målestokker enn disse to...



EDIT: Om man lurer på om fx Shaq er smidig, se på denne vidoen fra all-star-treningen i 2007. Shaq, LeBron James og Dwight Howard som danser.

Skohorntræler

Livet går i bølger. Som liten knyter andre skoene for deg. Så knyter du dem selv. Deretter knyter du dem ikke. Så knyter du dem selv igjen, og til slutt går du med tresko. Jeg tror jeg er midt mellom ikke knyte og knyte selv igjen. Denne vinteren har jeg ikke knytt uteskoene, men bare tredd dem på meg. De har lange lisser og de er meningen man skal bruke dem (dvs lissene), men jeg gidder ikke. Det tar så lang tid, det er så kronglete, det føles så ineffektivt å måtte knyte opp for å knyte ned bare sekunder etterpå. Men det er mulig jeg må begynne med det likevel.

Siden skoene er ferdigknytt, er de også ganske trange å få på seg. Det holder ikke å tre dem forsiktig på, jeg må virkelig dytte dem nedi. Det betyr også at jeg må holde dem igjen på en eller annen måte, og å holde hælkappa oppe. Om jeg tråkker rett ned, klyser jeg bare hælkappa og skoene kommer aldri ordentlig på. Men det er ikke noe problem, jeg bruker tommelen som spor og lar foten skli ned langs den samtidig om den gjør at skoen ikke blir klyst.

Så langt, så bra. Og veldig effektivt. Men problemet er dette: jeg har begynt å få træler på tommelen. Akkurat i leddet, der hvor tommelen er som tjukkest, presser foten så hardt på sin vei ned at huden blir hard og etter hvert faller av. Det gjør faktisk ganske vondt, svir på en sånn uggen måte. Væsker litt og. Jeg har prøvd å bruke andre fingre, men det er vanskelig og fungerer sjelden så bra at det er verdt å ikke knyte opp og ned de satans lissene.

Så jeg tror jeg må slutte å bruke tommelen som fotinnfører, dvs at jeg må knyte lissene opp og igjen, dvs at jeg er på vei over i neste fase. Det føles nesten vemodig, så kul som man føler seg når man bare trår nedi skoene. Så ungdommelig, lizm. Men det er vel en livets bølgetopp eller -dal, antar jeg.

Det eneste jeg er sikker på, er at jeg ikke skal begynne med skohorn ennå. Skohorn er stadiet etter tresko, når man ikke lenger når ned til lissene.

Si meg hva du spiser på...

Ifølge Aftenposten er penger, sedler og mynter, ikke på langt nær så bakterielle som man gjerne tror. Faktisk er de ikke spesielt infiserte i det hele tatt sammenlignet med for eksempel grønnsaksdisken, hvor bittesmåkrypene florerer. Det er gode nyheter.

Jeg mener, de voksne sa alltid at det er farlig å sutte på mynter. Du kunne bli syk av det, like syk som du kunne bli av å spise snø eller sutte på din uvaskede tommel. Munnen, var det underliggende premisset, må beskyttes mot så mange bakterier som mulig, siden det er et av de mest bakterieutsatte områdene på kroppen. Ikke spis noe som ikke skal spises, sa de og satte opp en bestemt mine. OK, bortsett fra babysutteleker, biteringer og den slags. Men ellers: vekk fra munnen!

Jeg har aldri helt vært med på slike forbud. Jeg spiste masse snø som liten, og selv om jeg sjelden suttet på tommelen, var jeg helt innforstått med tommelsutternes tankegang. Som voksen, egentlig hele livet, har jeg aldri likt røyking og sigaretter, men det har mer med lukt og sjenanse og kvasiüberkulhet å gjøre: selve pinnesuttingen går jeg god for. Om jeg går på kafe kommer jeg som regel ut med et sugerør eller en te-røre-pinne i kjeften. Og den plastflisa som er på klær, den som prispapplappen henger fast i? Av en eller annen grunn tar jeg alltid den i munnen etter at den er klippet/bitt av.

Å sutte på penner er sanksjonert, og det er noe mange gjør. Biter tankefullt på enden mens man prøver å komme på det ene ordet som skal løse hele kryssordet. Å ha et strå i munnen er det ultimate symbolet på avslappet sommerferie. Og selvfølgelig, tyggegummi er i samme kategori, egentlig.

Man burde ikke sutte på mynter. Men det er bare fordi de er metalliske og smaker kaldt og vondt. Bakterier er bare en litt for enkel snarvei som ikke gjør verden mer gjennomsiktig. (Og selv om det hadde vært bakterielt til tusen på pengene, hadde det ikke nødvendigvis vært så ille – det kommer an på hvilke bakterier og hvor potensielt farlige de er.) Å sutte på sugerør burde derimot i minste fall ikke forbys eller nedmuntres. Er det et menneskelig behov å ha plastbiter i munnen, burde man ikke komme med skremsler mot det. Så får man heller slutte om man velger å tro på psykologiske teorier (Freud, fx) som gjør hele aktiviteten litt skal vi si... ekkel.

Kjendiserisyk

Jeg var på reklamefilminnspilling av lottoreklemafilm nr 42 på onsdag. Ble ringt dagen før og bedt om å møte opp mellom 0730 og 0800 på den gamle gjærfabrikken til Idun – på Nordpolen, passende nok (mellom Sandaker og Storo). Uten å hel mene det, man beregner da ikke tid så bra, kom jeg dit 0745. Følte meg helt ok, egentlig. (Og at Hans Petter Moland var regissør var litt kult når jeg først forklart meg hvem han er...)

Gamle, ubrukte fabrikker er kalde, selv med filmlyskastere på hele dagen. Og de stinker trolig mugg og annen gugge. Har aldri hatt sansen for gugge,og i alle fall ikke mugg. Men jeg holdt ut å være statist i første scene, ikke noe problem. Det var når jeg kom til pauserommet at jeg skjønte dette kunne bli en lang dag. På den forrige innspillingen hadde de nemlig all slags mat til statistene, frukt og grønt og brød, og så mye av det av man kunne bli mett. Der tok hele jobben 4-5 timer. På denne innspillingen hadde de pølser. Punktum. To store gryter med pølser, og noen lomper og brød, var det statistene skulle holde seg mette med fram til åtte, når innspillingen skulle være ferdig.

Jeg må ha vært litt syk alt da, for jeg fikk ikke ned noe særlig med pølse. Måtte tvinge den i meg. Dessuten frøs jeg litt; ikke nok til å riste eller kjenne frysninger, men nok til å ha en kald nese. Som jo sjelden ikke er et lite bra tegn.

Noen ganger forbanner jeg meg selv på å klare ting. Å gjennomføre prøvelser, å holde ut. Denne innspillingen var en slik gang. Jeg vurderte aldri ordentlig å dra hjem selv om jeg ble stadig dårligere utover dagen. Frysetokter, desperat lengsel etter varm dyne, en stemme som var så hes at jeg ikke kunne rope med de andre statistene når vi skulle rope. Begynte bare å hoste. Vurderte det ikke engang da en lydmann falt ned på scenen og fikk kneet ut av ledd, slik at alt ble en time eller to forsinket. Satt bare inni meg selv og så på sekundene som en maratonløper ser på skrittene sine: ett til, ett til, ett til. Og ble stadig dårligere.

Da jeg kom hjem til T falt jeg bokstavelig talt sammen på gulvet, før jeg fikk kreket meg opp i sofaen. Vissen i hele kroppen, lungene dødkjørte, hodet av betong, kaldt og varmt om hverandre. Etter at jeg hadde roet pusten og blitt litt mer avslappet, var temperaturen rundt 38,5. Halvannen time senere hadde den steget uavbrutt til 39,7, og jeg bøyde meg for Ts ønske om at jeg tok paracet. Jeg skryter av og til av at jeg aldri tar slike medisiner, la nå sykdommen dø ut på naturlig måte – men denne gangen ville det bare ha vært korttenkt. Det ble en febril natt.

Nå tre dager senere er jeg nede på vanlig forkjølelse. Lav feber, litt hoste, ser generelt maroder ut. Ikke vært utenfor døra, men håper at jeg orker å gå ut i snøen en gang i morgen. Hypokonderdelen av meg frykter at jeg har overbelastet lungene og ikke kan trene igjen på lenge. De andre delene står samlet bak praolen: "snø og kaldt og is og sludd, gir oss alle hekseskudd; varme, sol og heteslag, det gjør Jostein mere glad".

Heteslag kan jeg leve uten. Men eller har de rett: jeg gleder meg ikke akkurat til å gå ut i fryseland igjen...

Joe the stripper

Det skjedde ting på basketbanen som jeg ikke turte å ta opp samme dagen, ikke engang dagen etter, ikke før nå. Det skjedde ting jeg enten skammer meg veldig over eller stiller meg litt utenfor og lurer på hvor alt bråket kommer fra. Litt flaut, men hvorfor flaut? Litt feil, men hvorfor feil? Og hvorfor i det hele tatt gjort?

Etter kampen samler man alltid inn draktene så en av oss kan vaske dem. Denne gang var det S. Dessverre for oss andre har S alltid dårlig tid etter trening og kamp – ikke dessverre fordi han burde ha dusjet mer, men dessverre denne gang fordi han dro rett fra kampen og hjem og derfor måtte få draktene med en gang, fort fort. Vi stod bak benken vår, nå okkupert av et damelag som nettopp hadde sendt utpå sine fem startingspillere. JT dro av seg singlet og shorts og sa noe om at man kunne jo nesten kalle bokseren hans en shorts, den var svart, hehe. Jeg var forvirret. Ikke av JT, ikke av S, ikke av GR som coachet jentene og som jeg burde ha sagt hei til men som var omkranset av jentene sine hele tiden. (Hei, forresten, GR!) Ikke av noenting, egentlig, bare litt sliten av kampen og i den litt avsondrede sinnsstemningen man av og til kommer i når man har konsentrert seg om spillet såpass lenge og det ikke var slitsomt nok mentalt til at man trenger å hente seg inn igjen. Litt bortenfor meg selv, kanskje. Så når JT drar av seg draktene, gjør jeg det også. Og når han tar på seg en annen shorts, kommer jeg på at min andre shorts er i garderoben.

I slike øyeblikk bør man bøye seg for sine blundere og innrømme dem. Unnskyld, faen, kan jeg få draktshortsen min tilbake? Bare til garderoben? Men det gikk ikke. Isteden fikk jeg det or meg at t-skjorta mi dekket de viktigste bulene, men at jeg likevel var så naken det likevel gjaldt å komme seg til garderoben så fort som mulig. Dermed besluttet jeg meg for å løpe dit.

Uheldigvis beregnet jeg kampen dårlig, slik at når jeg løp forbi kortenden av banen, var begge damelagene i fullt firsprang ditover fra den andre siden. Hadde det vært en god film-mann der, ville han ha fått det til å se ut som om de løp etter meg, en svett mann med svart t-skjorte, svarte, store basketsko og en gammel, slaskete, lysegrå boksershorts – joggende mot den forjettede garderobeinngangen. Det føltes litt naknere og mer åpenlyst enn jeg hadde håpet.

At jeg møtte et par i gangen til garderoben, hørte bare til. Og at de, en av hvert kjønn, smilte og stirret og måpte litt, lot jeg meg ikke affisere av. Ikke i det hele tatt. Det eneste var at S kom inn i garderoben fem sekunder etter meg for å hente de siste draktene. Hele strippingen forgjeves...

I etterkant er jeg ikke så flau. Ikke over nakenheten, i alle fall. På stranda går menneskene enda naknere, og det er helt greit. I aerobictimene har folk på seg korte tights som buler enda mer enn min gamle bokser. Å spille i bar overkropp er standard som lagmarkør på baskettreningene. For naken var jeg egentlig ikke. Men sosialt passende? Det var mindre klær enn alle andre, mindre enn forventet, det så dumt ut med de store basketskoene nederst, og det viste tegn på en uvanlig dårlig utviklet sosial antennebruk der og da. Det er "sånt man bare ikke gjør". Det er sånt alle ville ha ledd hysterisk fnisete av på ungdomsskolen. Og jeg?

Jeg er veldig delt om jeg skal synes jeg er tøff som utfordrer de sosiale konvensjonene eller bare tankeløs som ikke oppfatter dem. Akkurat nå håper jeg bare at det ikke skal bli noe man husker meg for som etpar på basketlaget i Halden husket meg fordi jeg en gang hadde en boksershorts med ødelagt strikk: "Sloggi" kalte de meg i flere måneder.

Intenst sympatigravid

Jeg er ikke gravid. Men jeg prøver så godt jeg kan. Det er mer slitsomt enn man ville ha trodd på forhånd.

På den ene siden har jeg ingenting med det som skjer i Ts mage nå. Rent fysisk er jeg avskåret fra det. Visstnok kan fosteret høre ting etter hvert, og det kan merke om det blir dyttet utenfra, men alt det hører av stemmer er en del av kakofonien fra innsiden, hjerte og milt og hva som ikke lager lyd der inne, og all klemming og dytting er bare dumper på utviklingens vei – og uansett er det så ubevisst ennå at det ikke husker eller skjønner noenting. Hva er en ullen mannestemme som man ikke engang vet kommer fra utsiden (en utside man ikke engang kunne ha visst noe om hadde man vært bevisst nok til å vite) mot den altviktige næringen og varmen og tryggheten?

På denne måten er jeg like gravid som en stein er fenomenologisk forurettet. Men på den annen side sa legen at også menn får østrogen-hormon-røsj. Også jeg er svimete, hodepinsk, kvalm, trøtt, sliten osv. Og selv om det skulle komme av andre ting, eller ikke være annet enn den vanlige mannlige hypkonderoverdrivelsen av småting, så er det sympatigraviditeten jeg må spille på i sosiale sammenhenger nå.

Vi var i familieselskap i går og det var tydelig at det ikke var jeg som var gravid, og det var tydelig at de andre mennene heller aldri hadde vært gravide. Så ikke-gravide hadde de blitt opplærte til å være at de ikke engang skjønte hva jeg snakket om da jeg nevnte sympatigraviditet. Jeg er ikke gravid, og jeg hadde heller ikke så mye annet å gjøre mens det foregikk enn å ta et skritt tilbake, ta vare på T og krysse fingrene. Gratulerer, Jostein, var omkvedet, Og så gikk mennene inn til buffetmaten mens damene ble igjen i stua og utvekslet diverse erfaringer. Mennenes erfaringer var at man må smøre kvinnene med ros og godord med jevne mellomrom, eller blir det trøbbel.

Jeg skulle gjerne vært gravidere. Ikke sånn på ordentlig, selvfølgelig, men litt mer med i de første ni månedene. Det er umulig. Akkurat nå la T seg på sofaen og jeg tullet teppet rundt henne og dro bordet nærmere så hun rakk bort til druene, men om det har noe å si for Xerxes? (Xerxes er et kodenavn. Kodenavnet skifter stadig vekk. Mitt barn skal ikke hete Xerxes eller Xerox eller noe annet på X.) Ingenting direkte. Og derfor blir jeg enda mer oppsatt på å være sympatigravid. Hennes morgenkvalme er min morgenkvalme er vårt felles barns foreldrekvalme er hele familiens medfølelse med oss begge samtidig like mye. Mine humørsvingninger er Xerxes' krabateri og blotte tilstedeværelse, ikke annet.

Jeg er ikke gravid. Men jeg prøver. De ordentlig gravide ser skrått på meg, de som aldri har vært i nærheten av å vurdere sympatigravid som et sosialt (press)middel ser skjevt på meg – og midten står jeg og får støtte av de som har vært gjennom det samme, med cirka de samme tankene, støtte i form av at de ser ned på med og smiler halvt bedrevitende-trist: jaja, det er ikke så mye man kan gjøre, bare å vente, Jostein. Bare å vente. Og etterpå er alt helt annerledes.

Blodige tær, et godt tegn

På toppen av min karriere som basketspiller hendte det at jeg tok noen pauser på en måned eller tre. Da blindtarmen røk på exphil, for eksempel, eller da jeg kom tilbake fra basketløse studier i Köln. Det tok alltid lang tid å komme ordentlig i form igjen, og det tar sikkert ikke kortere tid denne gang. Et år med trening, i løpet av neste sesong kommer det tilbake til meg. Når jeg er for opptatt av å leke med barn(et) enn å slite meg ut rundt en oransje ball.

Uansett, når jeg kom tilbake fra treningsoppholdene oppdaget jeg alltid, uten unntak, at jeg hadde begynt å blø i skoene i løpet av treningen. Som basketmann løper man mye på tærne, hopper, skifter retning, og alt dette tærer stort på huden under stortærne. (Whui, ordspill ikke egentlig planlagt, men det presset seg vakkert på.) Når man har spilt i hundre år har man træler der nede, tjukk tjukk som ikke rives av for et godt ord. Det var enslags bekreftelse på at jeg hadde begynt å trene igjen, denne bløingen, og jeg hadde blitt skuffet om den ikke var der.

De første treningene denne sesongen blødde jeg ikke. Det var såvidt huden hadde begynt å løsne, det ble ikke blemmer engang, bare litt slafsete hudrester som knapt kunne rives av. De første treningene denne sesongen må jeg ha spilt så slapt at det var nummeret inntil gåstol. Men nå, i går og i dag, de to første treningene etter juleferien, var det der igjen. Blodet. Blodblemmene. Den rare, hæltunge gangen hjem fra treningen. I dag merket jeg underveis i spillingen at tærne begynte å gjøre opprør igjen, at det gjorde vondt å tråkke på dem og at spesielt forsvar var noe jeg måtte tvinge meg til. En god følelse, på sin måte. Jeg er i alle fall nesten tilbake på et noenlunde halveis kvasirespektabelt nivå i deler av spillet.

Hadde jeg vært ekkel hadde jeg bøyd meg ned og kysset stortærne mine i garderoben. Ekkel og mykere.

Årstidstrist

Vinterdepresjon er
bare tull. Det er en luksusforskningting, det undervurderer menneskens evne til å klare seg i dårlige forhold, undervurderer deres motstandskraft, overvurderer små psykiske nedturer, er bare noe rike overklassemennesker med for mye tid mellom fingrene opplever. Finnmarksfiskere er ikke vinterdeprimert, ikke det minste. Ikke jeg heller, skeptiker som jeg er.

På den annen side er det den samme kraftløsheten i år som i fjor vinter. Den samme slappheten, den samme lengselen etter sol og varme, de samme døde musklene. Og lysten på sjokolade. Det kan selvfølgelig være at jeg er sympatigravid, ikke minst siden T jo faktisk er nettopp det, gravid – men hun var ikke gravid i fjor og det var det samme da. Og i fjorfor, tror jeg. Og året før der igjen. Tror jeg å mene at jeg husker nå.

Jeg hater å fryse og fryser lett. Noen ganger kommer det frost innenfra, slik at det ikke hjelper med tepper eller varmeovn før etter lang lang tid. Det eneste gode med mørke ute er at det er mulig å se stjernene – men med alt det grelle, slitsomme trafikklyset i byen er jo det en nestenumulighet uansett. Noen ganger hjelper det med snø, slik at verden blir lysere, men denne vinteren er jo barere enn barbarer på bar. Jula er ferdig, busjtaen er ikke før om to måneder,og det verste av alt: det tar minst to, gjerne fire måneder før sola begynner å varme igjen og man kan se nordmenn stå midt på fortauet med lukkede øyne og bare nyte solstrålene som er kommet tilbake. Om vinteren blir verre jo eldre man blir, er alt nord for Alpene drepen for meg som middelaldring.

Med mindre det da finnes teknologiske hjelpemidler. Til jul ga I oss en lyslampe, en sånn sterk, hvit greie som skinner opp i hele rommet med noe som ligner mer på sollys enn vanlige lamper gjør. En fin gave og en god tanke, ikke minst fordi det er en dyr greie (hun fikk den forhåp brukt) og fordi hun nok aner at jeg i utgangspunktet er skeptisk som en skeptiker til alt sånt. Men jeg, og alle verdens leger, er veldig glad i placebo-effekten, og når jeg setter meg ned foran lampa og tror den får meg i bedre humør, så er det nettopp det den gjør. Gjør meg ikke mindre sympatigravid, men det blir poff bedre i slutten av juni en gang. Og da er det jo sommer.

Mantra for den neste tiden: sola har snudd, lyslampa virker, det er lenge til du blir middelaldring, sommeren blir den beste noensinne. Og sånn går dagene.

En rødvinsinnrømmelse

Jeg drikker ikke rødvin. Ikke en slurk. Ikke av prinsipp, hvitvin er helt fint, og ikke fordi jeg ikke liker den røde gugga, åhnei. Jeg husker hvor godt det har vært, og var en gang, og sier alltid ja når noen byr meg. En fin vin fra Provece, min herre? Skarruha litt australsk? Har noe chilenske greier til overs fra sist utenlandstur, vil du smake? Ja, visst, selvfølgelig. Man sier da ikke nei til sånt. Og likevel, hver gang, fører jeg glasset til munnen, smatter litt, nyter den lukten og de få dråpene jeg smatter inn – og så får jeg vondt i magen. Hver bidige gang. Noen ganger til og med før jeg smaker, bare ved å lukte. Og jeg setter fra meg glasset og lar det stå til det er for sent å nippe men for tidlig å bælme, til jeg går hjem.

Hvorfor det er sånn? Aner ikke. De sier det er stoffer i rødvin (tanniner?) som er bra for kreft men dårlig for tinnitister. Det kan være dem: magen er veldig klar over at rødvin gjør øresusen verre, derfor sier den fra på den eneste måten den kan. Kan ikke huske å ha hatt noen enorme fyllekuler med rødvin (i den grad man husker slike kuler; men man husker vel i det minste at skjøt...?) eller andre traumatiske rødvinsopplevelser. Kan ikke engang huske når rødvinen ble så avsmakelig for meg. Etpar år siden? Og skjedde det plutselig eller gradvis?

Må legge meg i trening før diplomatlivet. Spørsmålet er bare om treningen er totalavhold, tilvenning eller rent ut harryvulgær rødvinsbælming. Satser på det første vi, tenker jeg. Det er billigst og mest behagelig.,