Om boksboing og motsatsen

Av og til har jeg følelsen av å bo i en boks. Leiligheten er bare flate vegger og flatt gulv og tak, og ikke noe mer. Utenfor vinduet er det former som går over i hverandre, underlaget er ruglete eller bakkete, veggene er byttet ut med horisont eller varierende hus, eller trær, eller bilder, og rett opp er det ikke tak men en uendelighet helt opp til små modulgudommelige satelittene som tar bilder av oss og sammen lager Google Earth. Inne er det helt rett i alle vinkler og helt ensfarget på alle flater, og ikke engang det å ha to eller tre rom kan gjøre noe med det.

Da jeg var liten bodde jeg aldri i bokser. Det kan ha vært fordi jeg aldri var med på å flytte så mye, eller ikke husket flyttingen så lenge, slik at baksiden av bokhylla eller undersiden av sofaen alltid ble et hemmelighetsfullt sted, et sted hvor det ikke lenger var vegg eller gulv, men noe ukjent, urørt, usett. Men det kan også ha noe med at jeg var nettopp liten. Å stå midt i stua i Marcus Thranes gate var ikke å stå mellom fire vegger og to tak, det var å stå mellom to horisonter: spisestua i retning skolen og byen til venstre; stua med tv i retning utenbys slekt til høyre. Det var for mye for min lille hjerne å behandle de to retningene under ett, å subsumere de to forskjellige verdnene under samme kategori - kategori 'rom som er helt firkatet og ser ut som en boks' - og dermed gjorde jeg det heller aldri. Som liten.

Etter hvert ble jeg miljøskadd og voksen. (Eventuelt voksen og miljøskadd.) Etter hvert bodde jeg på hybler som var nettopp bokser: små, firkantede, nesten kvadratiske rom som var sparsommelig møblert med en sofa og et skrivebord som var likt hos alle naboene og hele resten av blokka. Etter hvert kunne jeg ikke annet enn å se min leilighet, mun hybel, mitt rom, min"celle", som en liten boks som oppbevarte meg midlertidig, til det kom andre tider. Etter hvert, med tiltagende vask av rom på egenhånd og ansvar for alt som var der, lærte jeg meg også å ikke se på veggen bak bokhyller som noe ukjent og nesten farlig, men som en samlingsplass for hybelkaniner og andre uhumskheter.

Men det forsvant aldri. Av og til var veggene ikke cellevegger, men individuelle flater som tilfeldigvis hadde slått seg sammen for å beskytte meg mot vær og vind; av og til var taket ikke tak, men en misforstått vegg som ethvert øyeblikk kunne funne på å bytte jobb og bli det den alltid hadde tenkt å bli. Av og til var det plas til mer enn én verden på de små hyblene jeg tok meg råd til å leie.

Som regel er disse bo-tankene på litt avstand. Jeg verken bor i en boks eller i mange verdener, jeg bor bare. Det er så mye annet som opptar hjernen enn hva slags følelser den har for bostedet. Så mange andre følelser den prøver å analysere. Men av og til dukker de opp. Av og til har jeg følelsen av å bo i en boks. Og av og til, litt sjeldnere men langt fra utrydningstruet og forhåpentligvis ikke på vei til å bli det heller, av og til har jeg følelsen fra for lenge siden. At jeg bor midt mellom to imkompatible horisonter, to (eller enda flere) verdener som begge fremdeles er ganske uutforsket.

Nå, akkurat nå, satt jeg og så på datamaskinen og bokhyla ved siden av og skrivebordet og strykebrettet som pt står oppstilt og... jeg fikk den samme følelsen. Leiligheten er alt annet enn en boks. Skrivebordet er en annen verden enn bokhylla. Baksiden av bokhylla er ikke vegg, men ukjent, uoppdaget, spennende, skremmende, fristende. Full av hybelkaniner, sikkert, men det har ikke noe med saken å gjøre. Ikke nå.

Det føltes godt å sitte der å se dumt men intelligent på tingene. Det var bare det jeg ville si.

Økonomisk fylkeskommunegnikking

Det er alltid godt å møte mennesker det er tak i. Mennesker som ikke lar motgang være ødeleggende. Mennesker som når noe står i veien, ikke går rundt, ikke stanger midt på, men hopper lett og elegant over. Eller finner en helt annen sti. Som, tja, Otto Risanger.

Jeg var på enkeltpersonsforetaksseminar i dag. Tre timer med Otto Risanger og hans powerpointark. T har sagt jeg burde gå på noe sånt, G sendte meg denne lenken, og mitt regnskapet i mitt enkeltpersonsforetak (ENK, som vi kjenner sier) er helt på trynet. Altså tenkte jeg jeg skulle få med meg tre timer i Akershus fylkeskommunes lokaler i Galleri Oslo. Hva som helst så lenge det gratis hindrer meg fra å gå konk.

Lokalene var slitsomme. Ikke det at det var råte i veggene eller at det var malt i rare farger, hmnei, alle sånne designting var som de pleier å være i foredragssaler. På tegnebrettet til arktitekten så det helt sikkert genialt givende ut, førsteinntrykket når man kom inn var tiltalende, lyst og oversiktlig. Men det var like fullt, i mangel av bedre ord, påtrengende slitsomt.

Risanger begynte med å fortelle om hvor vanskelig det var da han kom som frilansjournalist til Oslo, at han ikke fikk nok jobber, og at han derfor så seg om etter andre ting å gjøre. En egen nisje, som han sa med en merkverdig halv-lespende s, som om tunga trodde tenna var en halv centimeter nærmere drøvelen enn de faktisk var. Ah, tenkte jeg, så bra. En mann som er pragmatisk og tilpasser seg verden heller enn prøver å tvinge den i kne. En mann som belærer andre om skatt ikke fordi det er hans kall, men fordi det var en nisje som var åpen. Så bra. (Notat til ironi-tungnemme: det er minst to lag ironi i dette avsnittet. Ingenting er usant, men nøyaktig hva tekststemmen mener med å si det, og med hvilken innstilling det sies, er ironisk og dobbeltironisk og vanskelig å fatte helt rent uten videre. Måtte bare si det.)

Jeg var ganske så åpen fra begynnelsen av. Dette er ting som interesserer meg og som er viktig for det samme meg, tenkte jeg til (igjen) det samme meg. Jeg har mye å lære og enda mer å tjene på å følge med. Men snart syknet konsentrasjonen hen og ble nesten sengeliggende.

Ikke fordi mennesker hostet høyt med åpen munn her og der i lokalet. Åhnei, det er uhøflig og irriterende, men sjelden døden om foredraget er spennende. Og ikke fordi Risanger har en myk, avslepet Bergens-dialekt, en stemme som smyger seg nedover stolradene, en autoritet som gjør ham til en god onkel, om enn noe dårlig i ballspill og høydehopp (skulle jeg fordomsfullt tro), men fordi stemmene fra salen var skarpe, bedrevitende og kvasimorsomme. Fordi de i salen stilte spørsmål for å fortelle om sin egen situasjon heller enn å vite noe nytt. Fordi de bare unntaksvis skjønte at svaret allerede stod på en av de tettskrevne powerpointarkene.

Men mest av alt på grunn av interiøret. Man skjønner at Akershus fylkeskommune ikke er av de mest prestisjetunge institusjonene i landet når de holder til i Galleri Oslo (som er foreslått å bli gitt til rusmiljøet, blant annet), men man overraskes likevel når man setter seg i foredragssalen og venter et visst sus av byråkratisk opphøydhet. Stolene er overraskende fordi de gir en helt rar støtte for armene. Armlene er rundt, slik at man ikke kan lene mer enn kvarte armen om gangen, og selv det er ikke behagelig. Og selv om man ikke hadde hatt problemer med avrundingen, så er toppunktet satt slik at armene sklir bakover og albuene presses inn i stolryggen som stikker ubehagelig ut på sidene. En stolrygg som forresten også er ubehagelig avrundet.

Men stolen for så vidt kunne vært grei hadde det ikke vært for bordet. Under bordet er det en plate som hindrer en fra å sparke fylkeskommunerepresentanten foran i ryggen – men også i å strekke ut beina og få litt hvile i verden. Knærne skaller i bordplata (eller en stang) om man setter dem rett opp. Og høyden på bordet passer selvfølgelig ikke med høyden på stolen, man kan verken lene seg forover eller sitte redd ved bordet, det er alltid en kroppsdel som blir utsatt for ubehag.

Det verste gjenstår likevel. Det som gjorde at jeg mistet konsentrasjonen som John McEnroe mistet fatningen i sin tid (og sikkert av og til fremdeles). Det verste var dette: bordene gnikket mot hverandre. Det var tre tomansbord bord på min rad, og ett menneske på hvert bord. Hver gang han til høyre satte ned albuen, ristet alle tre bordene. Hver gang hun til høyre noterte noe, gnikket alle tre bordene mot hverandre og lagde en irriterende, pipende lyd. Hver gang noen av oss var nær et av bordene, merket de andre to det så godt at de fikk lyst til riste tilbake, bare for å vise at det var irriterende. Hver gang. Det var som om beina holdt på å falle av, at det var derfor de pep så hjerteskjærende.

For Otto Risanger var det et av mange like foredrag. Forhåpentligvis (for hans del) var spørsmålene verre enn de han er vant til, men ellers hadde han det forholdsvis greit der oppe på scenen. Han kunne bevege seg fram og tilbake uten at gulvet ristet, for eksempel.

For min del har jeg mistet all respekt for fylkeskommunerepresentantene. Fortjener de ikke bedre bord, fortjener de ikke å sees opp til spesiell grad. (Eventuelt fortjener de medfølelse.)

Får bare håpe jeg ikke har mistet respekt for pragmatiske økonomer. Det er sånne som redder sånne som meg når alt kommer til alt.

De nederste bøkene i bokhylla

Jeg er en genial planlegger, men det er ikke alltid jeg står langt nok unna til å få med meg hele bildet. På bryllupsfesten 3. mars vil det fx være en million praktiske ting å ordne – det jeg vrir hodet rundt er hvordan mennesker kommer til å snakke sammen, hvem snakker med hvem og ikke minst på hvilket språk. Jeg kan ligge døsende minutter før søvnen og tsette opp mennesker mot hverandre: H og V, S og D, I og H – alle mulige slags rare kombinasjoner som i mitt hode fører til alle mulige slags rare samtaler og forvirringer i menneskers hoder. (Det eneste som er sikkert er at alle kommer til å møte noe som er helt ukjent og fremmed og ikke passer inn i deres bilde av hva de forventer festen skal være.)

Om noen måneder er jeg far, og jeg planlegger det også. Selvfølgelig, det er mye som må tenkes på og vurderes, hele livet forandrer seg og alt blir snudd om ikke på hodet, så i alle fall over på sida. Hvordan utnytte plassen i leiligheten er et viktig spørsmål. Og jeg må mentaltrene på å skifte bleier så det ikke er helt håpløst de første par gangene jeg gjør det. Og kjøpe ting, masse ting, barnevogn og barneseng og en elke eller to og barnebøker og og. Men jeg kommer ikke unna at jeg er en nærsynt planlegger, og det er én ting som gnager hodet mitt mer enn andre ting i denne forbindelse: hva skal man gjøre med de nederste bøkene i bokhylla?

Jeg så et bilde av meg selv rive ut bøker fra bokhylla for snaut tretti år siden. Visstnok var det noe av det morsomste jeg visste som baby. Jeg gikk bort til bokhylla hver dag og tømte den hylla jeg nådde. Til slutt fikk jeg mine egne bøker å den hylla, men det gjorde det bare morsommere. Om det var en god ting, vet jeg ikke, om det fikk eg til å like bøker og lesing senere i livet. Kanskje, hvem vet. Men hva om Xerxes gjør det samme? Bokhylla står midt i leiligheten og er full av bøker på de to nederste hyllene. De tyngste bøkene står der, pent sortert etter tema og serie. Hva om Xerxes river dem alle ut og får dem over seg eller i minste fall gjør det nødvendig å sortere alle bøker på nytt hver dag? Det faste morgenritualet med en baby som river ut bøker og en far som setter dem forsiktig inn igjen og håper babyen verken skjærer seg på arkene eller river dem opp.

Foreldre er engstelige vesener, nesten like ille som besteforeldre. Og de har mye å engste seg over, så farlig som verden er. Men stort sett skjer ingenting: sannsynligheten for ens verste mareritt er som regel så forsvinnende liten at det er komplett dust å bruke tid og krefter på å ensgte seg for dem. Derfor har jeg (ubevisst?) bestemt meg for å gå den andre veien: ikke engste meg for farlige ting som neppe skjer, men engste meg for ufarlige ting som høyst sannsynlig kommer til å skje. Det virker litt mindre dust.

Og om jeg heldig betyr det at vi kan sortere bøker sammen om fem år, som en pappa-sønn-greie. Eller pappa-datter-greie, selv om det kanskje ikke blir like givende for den lille.

Lysekrone i Nationaltaket

Var på Nationaltheatret i går, satt bakerst på andre balkong. Plassen foran lysmesterne i sin Kvitt-eller-dobbelt-boks. Om jeg hadde hoppet, hadde jeg tatt i taket, i de englene og hva det ikke er som er malt der. Når de røykte på scenen luktet det sigarett femten minutter senere der oppe. Vi så ned på de hvite eller blanke issene nede på parkett og lurte på om vi skulle løpe ned og ta de to plassene som var ledige ytterst til høyre. Men de var ikke ledige når forestillingen begynte, og vi det var kanskje like greit. Vi fikk en Verfremdungsopplevelse der oppe, stykket (Gengangere ved Aleksander Mørk-Eidem) var ikke for oss, men for de hvithårede der nede.

Min Verfremdungseffekt var at jeg tenkte på lysekronen. Nationaltaket sirkler seg rundt denne lysekronen, alle figurene svever innover, som i en sentripute eller hva det kunne ha hett. Selv balkongen er rundet rundt på denne måten, og selve lysekronen er selvfølgelig rundt. Bortsett fra at den er isatt med hundrevis av små firkantede glassbiter, men det gjør noe ikke med rundheten øverst.

Det jeg ble sittende og se og tenke på, var at den ene delen av taket, noe som så ut som en liten sirkel med pleksiglass mellom lysekronen og resten av taket, ikke var helt rund. Den så ut til å være ment som rund, men den var litt elliptisk, eller ujevnt rund, den gikk ned på ene sida og opp på den andre, nesten som en planetbane som står litt skjevt på sola. Og hva verre var, det så ut som om det var i denne pleksiglass-sirkelen at hele lysekronen var hengt opp. For mine øyne, i mitt hode etter hvert som tankene fløy, var det ikke lenge til hele greia ville falle ned, midt på de hvite fjonene over de flassbefengte dressjakkeskuldrene der nede. Kanskje det var en del av stykket, den skulle heises ned og var bare klargjort for det, den kom ikke til å falle hele veien – men hang den egentlig godt nok fast? Om den ene stanga den henger i hadde rustet siden den første gang ble heist opp? Og det skal ifølge familieryktene (mamma) ha vært en grandonkel som var med på å mursette Nationaltaket på utsiden – om det skulle være hans mursteinsarbeid som var den ultimate garantisten for at det ikke ble et lysekroneblodbad i teateret? Man kjenner da sin egen slekt...

Den skjedde ingenting i går. Bortsett fra tette klappsalver etter stykket og en og annen kommentar her og der, falt det ingenting. Men om det neste gang er ledige plasser nede på parkett, er det mulig jeg likevel setter meg oppe på en balkong, bare for sikkerhets skyld.