Viser innlegg med etiketten data. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten data. Vis alle innlegg

20 mars 2007

Bannende selvprogrammerer

Jeg har bestemt meg for å programmere den etterlengtede banneboknettsida selv. Jeg vet, jeg vet, det er mennesker som kan hjelpe meg, det er mennesker som har gjort litt og det er mennesker som har gjort ingenting i det hele tatt. Men jeg vil ha det på min måte, og jeg vil vite hva det er jeg kan gjøre videre. Hva somn er vanskelig å be om og hva som er umulig. (Lett er ingenting på mitt håpløse nivå.)

Så nå har jeg lånt en bok: Webporgrammering i PHP. MAn må egentlig ha et visst fundament i HTML for å lese den. OK, "Det forutsettes at du kjenner til HTML." Og jeg kan ikke HTML mer enn tanta di kan nynne 2Pac-sanger. Men jeg aner hva det går ut på og har sett HTML-koder tre ganger i mitt liv, dette tar jeg på sparket. På den annen side stopper jeg ved setninger som "kompilere PHP med MySQL-støtte fra starten av" allerede i introduksjonen til installasjonen av nødvendig programvare. Veien til en programmererkarriere er broalgt med frustrasjoner som langt overgår regnskapsenervasjoner.

Men fader ta. Banneboka skal bli noe av. Jeg skal skrive en bok, kort-kort versjon av den jeg alt har skrevet, og jeg skal lage en nettside som står i stil. Ideen fortjener ikke å dø.

Så nå er jeg i gang med å laste ned de programmene jeg håper skal kunne hjelpe meg med å få ting i gang. Tilstandsrapport om noen måneder, noen uker etter at Xerxes har kommet til verden og både jeg og T og naboene er utkjørte av nattegråt.

EDIT (en halvtime senere): Jeg trenger ikke laste ned Apache eller PHP. Jeg har Mac. De ligger allerede på maskinen. Det går framover med stormskritt.

22 februar 2007

Sjøffelteater

Hamsun gjør seg ikke som teater. Eller: Hamsun gjør seg glimrende som teater. Det er bare det at det er ikke det teatrealske i Hamsun som er glimrende. Eller: Hamsun er Hamsun er vakkert uansett hva som skjer, fordi språket er vakkert. Noe sånt noe.

Var på Markens grøde på Nationaltheatret i går, tre timer og førti minutter dramatisert roman med en såkalt "kreativ" tysker regissør. Kreativ fordi hans oppsetninger er så langt man kan komme fra rett-opp-og-ned-teater, det er innfall og utfall og gjendiktninger av teksten og bruk av andre tekster og en mengde ting man ikke forventer på National. Da tyskeren (tysker fordi han er født og opvokst i Tyskland, antar jeg) satte opp et Ibsen-stykke samme sted for noen år siden, ble det ramaskrik og Wenche Foss gikk i pausen. Det er kreativitet.

Markens grøde smakte litt av Joyce i måten det blandet nivået på. Det var slapstick, det var patos, det var streit 1800-tallsteater, det var avantgardistisk 1900-talls. Skuespillerne var døn seriøse i ett øyeblikk for så å snakke direke til salen i nesten i et bisart revyinnslag hvor de lagde en renne ut i salen og helte vann ned den. Delte ut kaffe til tilskuerne som selvfølgelig satt i fullt oppplyst sal. I neste øyeblikk holdt en av dem en moralsk skjenepreken om at vi har altfor nok og at de som likevel klager er noe brødhuer. Noen ganger var de overtydelig, i neste sekund skjønte man ikke hva poenget var i det hele tatt.

Det var sjøffelteater. Derfor ble man heller aldri lei. Veie man fulgte var både svingete og ukjent, man visste aldri hva som ventet bak neste kurve, bak neste bakketopp. Det var som å ha sjøffel på datamaskinen når man spiller musikk, som jeg hører på musikk: Händel følger korsikansk kirkesang følger Tom Waits følger 'Nsync følger Rachmaninov følger Carola følger In Flames følger Bob Marley. Og det var egentlig fantastisk givende så lenge man godtok at Markens grøde ikke er er hellig bok man ikke bør tukle for mye med.

På den annen side var de beste partiene nettopp der man tok boka på alvor, eller nærmet seg den med ærefrykt, og lot Hamsuns ord snakke for seg selv. Nettopp når en god skuespiller fremførte Hamsuns ord som Hamsuns ord, uten noe mer fiksfakerier. De gjorde det etpar ganger: kutet ut teatrealskhetee, kuttet det meste av visualiseringen, kuttet ut og kuttet ut og stod igjen med ord. Som når Inger og Isak satt foran på scenekanten med lukkede øyne og Isak bare sier ordrett hva som står i boka, om Inger som kommer tilbake fra anstalten og er forkjølet, så forkjølet at det renner inesa og presser på helt opp i øynene, ho, så rent ut merkverdig forkjølelsen presser ut i øynene. Husker ikke ordene helt. Husker bare at jeg blunker litt ekstra.

Men det første jeg fortalte til T da jeg kom hjem, var et argument for å kjøpe mac... Scenen var innramet av store, hvite lakenaktige ting hvor de projiserte bilder under forestillingen. Det var kjempeeffektfullt, de endret hele stemningen på et knappetrykk og slapp å dra papp-plater ut og inn som standard teater gjør. Og de gjorde det hele veien, slik at det var en ikke bare viktig, men avgjørende del av forestillingen. Derfor var det så genialt da den ene veggen ble svart. Det var så tydelig, man så at de to andre hang sammen, hadde det samme bildet, og man lurte på hva som kunne være meningen med å ha en blank vegg på denne måten. De spilte videre. Så ble den blanke skjermen fylt av noe jeg ikke ha sett på flere måneder og egentlig aldri savnet.

Hele lakenveggen ble blå. Dypt, forhatt blå. Og midt på var det en svart firkant, flere firkanter i hverandre, et vindu med noen farger i midten. Og under de velkjente ordene: WINDOWS STARTER OPP.

Skuespillerne klarte bare nesten å holde seg, Og publkum ble så merkelig urolig, de fulgte ikke lenger med på stykket men lente hodene litt mot hverandre eller humret litt. Ingenting stoppet opp, de fortsatte å si sine replikker der oppe, men ikke engang de trodde at de ble hørt. Og hele salen ventet i spenning da lakenveggen ble blank igjen, ventet for å se om skjermen ble den forhatte blå igjen eller tvertimot tok igjen de andre to veggene.

De tok dem igjen. Etter noe minutter var lakenveggskjermene synkronisert igjen og stykket gikk hendelsesløst videre. Og man ble igjen fengslet av handlingen og måten handlingen ble presentert på.

Men man kunne ikke unngå å ta seg i å tenke idet man gikk ut av teateret: hvorfor kjører de disse veggene på windows som tydeligvis klikker for et godt ord? Man burde ikke tenke sånn, det vitner om en mac-snever hjerne.

Men likevel da, menneske?

10 november 2006

Kroatisk i søvne

Har kjøpt et språkprogram til dataen/ipoden. Har nå 3,3 timer med gloser lest av en mekanisk, streng, oppgitt kroatinne og en melodramatisk, følelsesfull, fallert skuespillermann fra USA. Sitter og hører på glosene mens jeg jobber med andre ting, eller hører på mens jeg går hjem fra trening eller hvor jeg enn har vært. Ganske nyttig, men må minne meg selv om at irritasjonen over stemmene og lysten til å kaste ipoden i bakken er helt naturlig, til og med et tegn på at jeg begynner å få ordene under huden, dvs å lære dem. Faren er selvfølgelig at jeg begynner å snakke kroatisk som denne dama som har lest inn glosene. Preposisjonene skriker hun, av en eller annen grunn. Kanskje fordi hun er frustrert over at det finnes fire ord på hennes språk som alle oversettes med "to" på amerikansk-engelsk. Og av en mann som sier "to" så kult at man skulle tro han bare gjør det bare for å erte henne. Det irriterer i alle fall meg å høre på alle de drøyt tre timene mens jeg jobber, og enda mer mens jeg dupper av etter mye jobbing. Vanskelig å unngå å drømme vondt eller våkne opp flere ganger fordi man tror noen snakker i rommet. På den annen side hevder enkelte at man lærer best når man sover, men det er mulig man har gått vekk fra det de siste tiårene?

Programmet gjør det også mulig å spille inn sin egen stemme og sammenligne med den kroatiske dama, og så får man poeng etter hvor likt man høres ut. Jeg har funnet ut at det hjelper å legge stemmen opp i falsett...

13 oktober 2006

Mannen i huset

T har slitt ned bremsene på sykkelen sin. For etpar dager siden var de helt borte, hun kunne ikke bremse i det hele tatt, og at hun kom seg helskinnet ned til jobben må vel kunne karakteriseres som et mirakel. Så hun bestemte seg for å kjøpe nye bremseklosser. Og for å spare en hundrelapp valgte hun å sette dem på selv. Tabbe.

Mannen i huset (det er da meg, selvfølgelig, naturligvis, åpenbart) satt ved macen da hun kom hjem med bremseklossene i en liten pose og sykkelen trillende inn i stua. Hun gryntet og begynte å studere sykkelen. Mannen i huset registrerte aktiviteten men var akkurat da veldig opptatt med noe viktig på daten, og dessuten liker hun å klare ting selv. Ikke alltid en feminist-mann skal betale regninger eller åpne dører. Eller skifte bremseklosser.

Etter en halvtime hørte mannen i huset banning og sverting som bare T kan, med en basis i fransk men med diverse innslag av norsk og bosnisk. Det viste seg at hun hadde blitt lurt av mannen i sykkelbutikken, hun hadde villet kjøpe de billige bremseklossene, men han hadde sagt at bare de dyre passet, og hun hørte på ham. Og nå satt hun her med bremseklosser som ikke passet og som i tillegg var dyrere enn de hun egentlig skulle ha hatt.

Dagen etter kom hun tilbake med de samme bremseklossene. Sykkelbutikkmannen hadde hatt rett likevel, de billige passet ikke, hun hadde blitt belært av en annen mann i den samme butikken. Og hun så det selv, de billige hadde helt feil form. Og de dyre var faktisk av samme form som de gamle og nedslitte, altså måtte de passe. Men hun ville fremdeles gjøre det selv. Mannen i huset jobbet på macen.

Etter en halvtime hørtes igjen banning og mannen i huset ble beordret til å holde en vaier, nei, stramme en mutter, nei, ah merde, dra der, strammere. Når det for tredje gang viste seg at bremsene var for stramme slik at klossene gikk innpå hjulet, ble mannen i huset beordret vekk igjen. Og han gikk villig tilbake til macen.

Dagen etter lånte T sykkelen til mannen i huset. (Som han har lånt av I, en venninne av T, men det er likevel i praksis hans sykkel for tiden.) Da hun kom hjem igjen fra jobben, hadde mannen i huset, vasket klær, jobbet på macen, lest bosniske tegneserier, handlet – men sykkelen stod der i stua uten bremser og med en pose bremseklosser på styret.

Dagen etter lånte T bysykkelkortet til mannen i huset, da sykkelen hans var uggen å sykle på. Da Ts mor kom på besøk om kvelden, berømmet hun hvordan mannen i huset hadde vasket opp. Idet hun gikk, kommenterte hun at stua så ut som et sykkelverksted, haha. Men sykkelen står da i det minste litt nærmere veggen nå, tenkte mannen i huset med seg selv og fortsatte å jobbe på macen.

Dagen etter skjedde det ingenting. Og dagen etter. Mannen i huset har drevet med viktige ting og har følt seg ansvarsfull og interessant, selv om han ikke fikk den reklamefilmjobben han var på audition for, eller har gått på fotojakt i høstværet. Sykkelen har han glemt, den har liksom blitt en del av inventaret i stua. Det streifet ham et øyeblikk eller to at det kanskje kunne være en idé å prøve å fikse bremsene på den en dag, at det kanskje ville være en sånn jobb som T ville se ham som en mann for, en sånn som er nevenyttig og grei å ha i verden i tilfelle en fremtdig sykkel skulle finne på å få det samme problemet – men så slo han tanken fra seg igjen. Våre dager er likestilte dager, menn og kvinner kan gjøre de samme tingene, og bør gjøre de samme tingene. Han vil da ikke undergrave det feministiske prosjektet på grunn av en skarve bremsekloss eller to?

Dessuten er det han som kan macen og som holder i fjernkontrollen til den. Ingenting som avgjør hvem som er manne i huset mer enn det.

07 september 2006

Internettavhengig

Jeg har sittet i tre timer og surfet meningsløst rundt på nettet nå. GPS-utstyr til joggeturene, NBA, nyheter her og der, mail, datating, alle de vanlige småtingene som ikke trenger å sjekkes men som like fullt er gøy å få med seg og som man dermed sjekker fjorten ganger for mye heller enn en gang for lite i løpet av dagen. Har ikke lært noenting, har ikke oppnådd noe annet enn den samme innsikten om at NBA-spillere gjerne er korte i skallen, at det hadde vært kult å vite nøyaktig hvor fort og hvor langt man løp, at det er mye på nettet men at man alltid ender på de samme sidene uansett. Og, som vanlig, hvor vanskelig det er å slutte en slik surfing uten videre. Stopp nå, nei, vent, noe annnet må sjekkes, hva har skjedd på den siden, hav der, hvordan hvorfor, åssen er det hele, som før. Bortsett fra en liten forandring, og da er man fanget. (Rotteforsøk: lær rotter å trykke en spak for å få mat. Gi dem mat bare annenhver gang. Gi dem mat sjeldnere og sjeldnere. Se hvor lenge de holder på før de gir opp. Resultat: jo sjeldnere de får mat, desto flere ganger trykker de før de gir opp. I denne sammenheng: jeg sjekker innom NBA.com oftere enn aftenposten.no, siden det forandres oftere på sistnevnte... psykologi, ikke logikk...) Spørsmålet blir da om man er avhengig. Sjekket en gang en folder om spillegalskap, og om man tar vekk pengedelen av definisjonene, så er jeg ikke langt unna spilleavhengighet, dvs generell avhengighet, om det nå er av internett eller hva det er.

Skal jeg da kureres for min eventuelle internettavhengighet? Legges inn på Gaustad uten tilgang til noe som kan minne om www i flere uker? Gå inn i selvpålagt internettsølibat? Ville det hjelpe? Vil jeg hjelpes? Hva vil det si å hjelpes? Jeg hadde byttet ut daglig internettsurfing for spennende reising på flekken. Men uten reising og med regn ute og generell høst og og – saken er at vi alle har måter å møte kjedsomhet eller stress på. Man går tur, man trener, man leser, man ser på tv, man strikker, man reiser, man går på byen, man leker charade, man surfer... Av og til kan det være medisin å sjekke nba.com nok en gang. Av og til er det nettopp slik surfing som skal til før man er på riktig nivå på en eller annen måte, før man klarer å ta seg selv så hardt i nakken at man løftes; av og til er det nettopp det å kaste bort tid som gjør at man får seg til ikke å gjøre det.

Jeg har surfet bort noen timer. Nå skal jeg skrive den ukentlige novellen til T på jobb. Om internett...

25 august 2006

Negativ bonding

Det er i prinsippet tre måter å bonde (skape samhold) på – en negativ, en positiv og en nøytral. Den nøytrale er utenfor min forståelseshorisont, som sol er det om natta (en avansert litterær og dyptloddende sammenligning), så da er det bare to igjen. Og siden disse to kan rettes utover eller innover, står vi igjen med fire forskjellige bondingsmønstre: ut+, ut-, inn+, inn-. Det tragiske er at den mest nedbrytende av disse er den man som regel tyr til, siden det er den letteste.

La meg ta et eksempel. Jeg har sittet på forlagets it-avdeling og jobbet den siste uka, og ganske mange dager i forrige måned, og har på den måten fått et unikt innblikk i it-avdelingens indre liv og logikk. At de snakker mye data og bonder på det, er ikke mye å ofre et øyenbrynhev på. Selvfølgelig snakker de om det som både er jobben deres og trolig den viktigste hobbyen utenfor jobben. Men når de snakker om andre mennesker, det er da det tragiske viser seg.

Det er naturlig at de må bonde i it-gruppa. Å sitte som jeg gjør, med nesa mot skjermen hele dagen, travelt opptatt av å jobbe, ville ha vært ikke bare uhøflig (som det er nå med meg), men også direkte undergravende om det var en av it-folka som gjorde det. En kollega som ikke snakker med deg i så stor grad som du forventer, er nesten verre enn en som skjeller deg ut, idet han grenser til å sette deg så lavt at han trygt kan ignorere deg. Men hvordan bør de bonde, og hvordan er det faktisk de gjør det?

Ut+ vil være å snakke positivt om noen utenfor gruppa. Fjortisers sviming rundt sine pop/data/skate/sport/forfatter-helter er av denne typen. Gruppa sveises sammen av at de ser samme vei, på samme personer, på samme måte, de så så si synkroniserer seg etter et ikke-gruppe-medlem. Den eneste gangen jeg hørte antydning til denne teknikken på it-rommet, var når de snakket om forlagets hagefest og svermet rundt kjendisene som var der – men i neste åndedrett mente de at det var mange fulle kjendiser der, og at mange av dem ikke hadde noe på en forlagsfest å gjøre.

Inn+ vil være å snakke positivt om gruppemedlemmene. Så flink du er, så snill du er, så stolt jeg er over å være med her, så sammensveiset og hyggelige vi er. På it-rommet har de sagt at de utfyller hverandre, og enkelte ganger at de kan ting selv (selvskryt), men ikke mer enn at det legges merke til hver gang det skjer. Hva de sier utenfor gruppa, derimot, er trolig en annen historie: det skulle forundre meg om de ikks skryter av den andre it-menneskene når de snakker med ektefeller, venner, andre kolleger på forlagshuset. Ikke alltid, men så fort de føler seg som it-gruppe-mennesker ute i verden.

Inn- vil være å snakke negativt om gruppa. Dette skaper mer samhold enn man skulle tro. Hoho, vi er jammen dårlige på macer, sa de og lo sammen. Hmnei, macer er ikke vår greie, sa de – og knyttet seg mer sammen. Det kan også fungere ved at X kjefter på Y og skaper et behov hos Y for å vise at kjeftingen var ubegrunnet. Selv om jeg hater å danse, har det alltid vært veldig viktig for meg å bevise at jeg faktisk har rytmesans, og spesielt overfor nettopp de personene som har avfeid min evne til å ha det gøy på byen fordi jeg aldri danser. Og omvendt, om jeg tar denne kritikken og denne avfeiingen alvorlig, er det et tegn på at jeg tar kritikeren alvorlig, at jeg ikke kan ignorere det som sies.

Ut- er det som gjenstår. Og det er dette som er den tragiske varianten. Og den enkleste. Og den slemmeste. Og den mest brukte. På it-rommet viser det seg i alle kommentarene som faller etter en telefonsamtale eller etter at en eller annen har vært oppom for å spørre om noe. Mennesker er så teite som spør om sånne ting! Kan de ikke gjøre ting selv! Han er litt rar! Hvordan fikk han jobb her! Hva er det han egentlig kan! Han liker jeg ikke! Et mylder av forskjellige negative kommentarer som ingen andre enn it-gruppa skal høre og som de sikkert hadde gått over metaforiske lik for å hindre at noen andre hørte, men som de like fullt tilsynelatende metodisk lirer av seg hver gang de har vært i kontakt med et ikke-gruppemedlem. Helt uskyldige mennesker som kanskje gjør sitt beste for å bli likt og være hyggelige, får alle sine pass påskrevet så fort de snur seg i døra, og hoderistende sitter it-menneskene og føler seg styrket i sin gruppetilhørighet mens lufta blir ørlite mer forsumpet av negative tanker.

Spørsmålet er ikke hvorfor it-avdelingen skulle være spesielt ondskapsfull, for det er den ikke. Spørsmålet er hvorfor det skulle være så mye lettere å føle tilhørighet med mennesker man deler fiender med. Eller ikke engang fiender, bare antipatier. Den sterkeste bondingen jeg fikk til med it-avdelingen, så langt i alle fall, var når jeg mente folk var dumme som ikke kunne noenting om data siden de stilte så teite spørsmål. Det var nesten som om jeg ble en del av gjengen med en gang med det spørsmålet. Og det føltes godt for egen del også, siden jeg fikk vist at jeg kunne mye og visste hva jeg snakket om. Men kunne jeg ha sagt "Jeg kan mer om data enn de fleste her på huset, nesten like mye som dere" og bondet like mye? Hvorfor ikke?

Forferdelig, sier den ene it-mannen alltid, uansett hva det er snakk om, alt og alle utenfor it-rommet er forferdelig, nesten som en negativ joker som bonder ut- uansett hva det er snakk om. Kanskje jeg skulle prøve det også, så bonder jeg til slutt med hele verden. Eller kanskje jeg burde slutte å si det ironisk før ironien forvitrer og jeg begynner å mene det. Forferdelig...

23 august 2006

Internet Explorer stryker på test

Jeg er en nyfrelst mac-mann. Jojo, det har gått noen måneder siden jeg kjøpte maskinen nå, og det begynner å kjølne litt (Hvorfor det er så klønete med Aperture ifht iLife, eller hvorfor det ikke går å slette nøkkelordene i Aperture. Men mac er pent, og om jeg noensinne får råd til en laptop, vil det høyst sannsynlig bli en mactop. (Muligens med lunix, om jeg lar meg overtale, men det er langt frem i tid og mange nye datainnsikter til.) Dessuten liker jeg ikke at iPod skal ha så stor markedsandel, og bruke den så steinhardt somd en gjøre, fysjom, men sånn er vel alle firmaer når de blir for store.

Men altså. Her finnes det en test som skal vise om nettleseren din følger www-standarden. En slags minste felles multiplum, antar jeg, en plattform som man kan samarbeide ut fra istedet for å stå på hver sin tue og tvinge oss nettstedskonstruktører å ta hensyn til alle de forskjellige kodene som finnes. (Selv jeg med min minimale erfaring har jo opplevd at ting ser bra ut i en nettleser men håpløst i en annen.) En god ide, burde man tro. Og Safari, macnettleseren, passerer testen. Opera gjør det, i alle fall den seneste versjonen. Firefox vet jeg ikke, men det har ikke noe å si, for poenget er at Intyernet Explorer, Microsoft-nettleseren som brukes av 90% av verdens nettbrukere, ikke passerer testen i det hele tatt.

Jeg vet like mye om dette som Paris Hilton vet om tyske filosofer, men moralen er uansett klar, selv for de trege av oss: Internet Explorer er noe herk og Firefox eller Opera, som begge er gratis å laste ned, eller Safari som finnes på alle macer, er mye bedre og mer fellesplattformbyggende. Bare det jeg ville si.

The readiness is all

På jobb i dag fra 8 til 16. Jobbet i ett strekk, bortsett fra en treblings lunsj (og da snakker vi megablings, hele brødstabelen var på åtte cm grovgrov fullkornsbrød), med å føre inn korrektur-rettinger på den boka jeg har oversatt. Korrekturelseren skrev en kommentar på forsidearket: "mildt sagt et mareritt". Tror han først og fremst mente at det var mye tekst, og at den var liten, men det er mulig han søt over at det var så mange feil og så mye å rette også. Alle anførselsetegnene er feil, for eksempel, " og ikke sånne andre doble sidestilte v-er. Problemet er selvfølgelig at jeg ikke finner doble sidestilte v-er på macen, i alle fall ikke den på jobben, den jeg må bruke, den som ikke er intel som min (skryt skryt), det er ikke *bare* vrangvilje at jeg skriver """" hele tiden.

Etter å ha jobbet så lenge, åtte timer, og etter å ha sendt flere klage-smser til redaktøren som aldri kom men først møter meg i morgen, klager over at dokumentene inneholdt feil jeg visste jeg hadde rettet opp -- etter åtte timer blingsing på en gammel mac-skjerm, finner jeg i grevens tid, ti over halv arbeidstid, at jeg har jobbet med feil filer hele dagen. 90 sider er korrekturrettet, endret en hel haug små knotefeil, har musearm og dataøyne, sikkert vondt i hode og skuldre også når jeg tenker meg om, ja, au, og så er det forbanna arbeidet helt forgjeves. Søtte meg. Og bedre er det ikke av at det er flere feil utover i teksten, og at det skal være ferdig så fort som mulig så man rekker en korrekturrunde til før første september, da alt skal sendes til trykkeriet, og at ingen bilder er gjort noe som helst med, bilder med små ting som må forandres, små navn og stavemåter du ikke ser der og da men som springer alle Thailandsfarere i øynene før de kommer fram til Don Mueang lufthavn, eller Suvarnbhumi lufthavn, den nye internasjonale flyplassen som skal åpne om en drøy måned. (Ooo, den saken jeg ikke kan om Thailand nå er det bare thaier og Drillo som kan.)

Så det var en helt bortkastet åtte-timers økt. Åtte meningsløse timer jeg kunne ha brukt til godt arbeide hadde jeg bare sjekket litt først, hadde jeg bare lett litt rundt på macen og husket at filene fra 19.7 var lagret et sted og filene fra 31.7, sisteutkastet, ble lagret et helt annet sted. Åtte timer jeg kunne ha brukt til å finne ut av hvordan bildene skal fikses - enten ved å forbanne den tidligere redaktøren som sa at "det fikser vi" før hun forsvant til en ny jobb, eller ved å forbanne den nye redaktøren som sa hun skulle komme 12 men aldri dukket opp. Eller ved å forbanne meg selv som utsatte hele jobben på det for meg ukjente (og av et samlet internettsamfunn nærmest unisont fordømte) uttegningsprogrammet Quark. Livet byr på så mange muligheter.