Orden i sysakene i bokhylla på internett

Jeg har for mange bøker. Det er det de sier, de som oppbevarer de jeg ikke har i leiligheten. Jeg har så mange at jeg kan gå gjennom bokhylla og overraskes, oj, har jeg den også? Men hvor mange hyllemeter eller hvor mange bøker det er alt i alt? En periode for etpar år siden begynte jeg å føre inn lle bøkene på et excel-ark, med hjemmelagde formularer. Det var gøy en stund, jeg fikk oversikt og kunne sortere etter alle mulige slags parametre. Sideantall, forfatternavn, pris, når kjøpt osv osv. Men det var satans mye å skrive inn, og etter hvert ga jeg litt blaffen. Og etter hvert igjen, ble datamaskinen stjålet, og jeg satt igjen uten noe som helst. Tok selvfølgelig ikke backup, det får da være grenser til fornuft.

Så bokkategoriseringen gikk i glemmeboka (hihi) og jeg mistet litt oversikten over alle bøkene mine. Men så en vakker dag...

Så snublet jeg over LibraryThing. Den ene gode tingen der er at man kan registrere bøkene sine på nett, så man slipper å miste alt når dataen plutselig forsvinner. Men det er bare en liten ting. For først og fremst er LibraryThing en sosial bokting, litt som Last.fm er det for musikk. Og det er knyttet opp til en mengde biblioteker, slik at alt man trenger å gjøre, er å taste inn isbn-nummeret (eller lese det inn, om man har en eller annen slags skanner), så klikke på riktig bok, og vips, den er lagt inn i samlingen. Så kan du se hvor mange andre som har samme bok, hva andre sier om den, hvilken karakter de gir osvosv. Se fx her.

Så fascinerende er det at jeg har lagt inn bøker hos svigerslekt også, og sikler etter å dra til foreldre både her og der og ta med deres bøker og de av mine bøker jeg ikke har fått med. Jeg vil se hvor stort bibliotek jeg egentlig har (er på topplisten over norske biblioteker, men det er mest fordi det er få nordmenn der foreløpig), se hvilke bøker jeg deler med familien både her og der, og se hvilke bøker de som har mine bøker, har.

Jeg snoker alltid i andres bokhyller når jeg får sjansen, det er mange fester jeg har brukt en halvtime på å stå med hodet på skakke for å se hva slags ting som leses i dete hjemmet, hvilket bilde som vil vises av en selv, hvilke tanker man har fulgt videre inn i bøker. Nå kan jeg gjøre det samme - og legge ut egne bøker - på internett, alt sorter- og søkbart. Og sammenlignbart med andres biblioteker.

Og det beste av alt: lysten til å lese bøker øker nå som jeg er en del av et helt nettsamfunn hvor det leses bøker. Gøygøygøy.

Lei nå

Datamaskiner er noe herk. Dataskjermer flimrer og leker karate med øynene. Datatastaturer sliter ut henda, som datamus gjør det. Sosiale nettverksbygginger på internett tar en million små øyeblikk selv når man ikke prøver å la rive med i det hele tatt. Selv når man faktisk ikke lar seg rive med. Diverse nettsider tar meningsløs tid: NBA-sluttspillet, Wikipediagrumsing (enhver nerd med respekt for seg selv er leksikonfan), Last.fm, Underskog, Facebook og alle de andre sidene jeg har glemt at jeg har vært innom. Blogspot, ikke minst.

Hva er det godt for? Senebetennelse og slitne øyne? På den ene siden er det verdt det når det er snakk om å sitte på kafe og skrive for seg selv, skrive sånn at tankene fortsetter. På den annen side bryter det alltid inn noe man må gjøre bare for å opprettholde de kvasisosiale båndene på nettet. Legge ut bilder av flere på facebook. Se hvem som skal på hva på underskog. Sjekke den ene vennen man har på myspace. Skrive en blogg.

Jeg har én dag igjen på en slitsom oversettelsesjobb. En god jobb, men også slitsom og utmattende i den ensformige lengden. Jeg har en tur utenlands delvis med T om en uke. Jeg har fått statistikken og klikkene på bloggen langt opp i halsen. Hvorfor skulle jeg bry meg om hvor mange som klikker seg inn her? Vel, jeg gjør ikke det. Så hvorfor skulle jeg da skrive?

Skriver fordi jeg liker å skrive. Trodde at det var delvis fordi jeg ville oppnå enslags internettær kvasiberømmelse, men det er ikke det. Elle er det var det bare så lenge ingen leste bloggen min. Nå? Nå tenker jeg på hva slags ting som gir treff. Bare tull. Nå tenker jeg på hva slags blogger som får flest treff, og det er bare piss for det er ikke derfor jeg skriver. Bare trist å skrive på den måten.

Så nå er det et vendepunkt. Igjen. Nå vender jeg meg tilbake fra denne "skriv en blogg hver dag"-tingen. Skriver for meg selv isteden. Blogg bare av og til. Slutte for for godt går ikke, men trappe ned, absolutt. Jeg trapper ned alle sosiale internettsosialiseringer, eller kutter helt ut, og tar meg en løpetur i sola isteden. Jeg tuller ikke lenger med adspredelser men prøver å finne tid til å kjede meg, og komme gjennom kjedsomheten på den vanskeligste måten. Matmetaforisk: spise knekkebrød og drikke vann eller jus heller enn Maryland cookies og sjokomelk når jeg er sulten. Jeg er blitt fet.

Spørsmåler er da hva i huleste jeg prøver å oppnå med å høres ut som en nyttårsforsettær fjortis på min egen blogg...

Reisefebril

Det å sjekke flyruter til ukjente land og steder. Det å finne billige billetter til Kaunas i Litauen, eller Gdansk, eller Helsingfors, til steder man aldri trodde man ville komme til å besøke. Det å undersøke priser på bussturer fra Oslo til Tromsø, hvor lang tid det tar. Det å undersøke når toget går til Stockholm, om det er nattog, om det kommer fram tidlig om morgenen. Det å sjekke hvor lang tid det tar å haike til Stockholm, eller tilbake, å anslå hvor lang tid det tar, og om man klarer det uten å overnatte et sted på eller i eller ved veien. Det å lete etter turer nordover, bussruter mot Umeå, eller helt til Russland gjennom Finland, eller ut til Trondheim og ned langs kysten. Det å vurdere en tur innom Uppsala igjen, bare for en dag. Det å vurdere å ta egen bil, gammel skranglebil men med nyinnsatt rute etter innbruddsraid, og se om man kan kjøre rundt Bottenviken. Det å finne hoteller på veien. Det å anslå avstand, finne ut hva bensinstasjon heter på finsk, se for seg at man fyller kræsjer bilen et sted i de dype, kalde skogene og blir sittende i mange timer med en norsk-kroatisk ordbok som eneste selskap. Det å vurdere fergeturer til Åland og Öland. Det å lukke øynene og se alt sammen, åpne øynene og sjekke noen fakta, lukke øynene og se hvordan de faktaene vil kunne oppleves. Det se bilder fra steder hvor man ikke begriper et kvekk av språket. Det å reise langt og eksotisk mens man sitter på stolen ved sitt eget skrivebord.

Om en uke er T på kurs i Stockholm, og jeg reiser etter og tar så en liten svipptur et eller annet sted i verden, aner ikke hvor. ...Ah, det å drømme seg bort på internett...

Graf deg ned i tide

Utrolig hvor lite som skal til av og til. Nå har jeg brukt timer på et nytt leketøy. OK, jeg har rydet og ommøblert og lagd mat og henet vasketøy og dratt på jobb og tilbake - men etter det, har jeg brukt etpar timer på grafer. Streker som går opp og ned. Og alt fordi T er i byråkratiet.

T driver med land og verden på jobben. Krig og fred og politikk og sånn, for øyeblikket mest det som trolig snart blir verdens nyeste selvstendige nasjon. T er utdannet historiker. Altså vil T tenke på hvordan verden henger sammen på helt andre måter enn jeg tenker på det. I utgangspunktet. Men så møter T pappa og snakker i timer om verden: hvilke land er store eller små, hva er de enkelte lands historie, hvordan går det der nede på Balkan. Og så videre. Og jeg, nesten mot min vilje, blir litt hekta på det. Jeg vil vite mer. Jegt vil i alle fall vite nok til at jeg ikke virker som en dust i samtaler om verden og politikk og sånn. Men hvordan kombinere det med hvem jeg regner meg som? Hvem jeg er?

Av og til er jeg ganske nerd. Jeg liker grafer og tabeller og statistikk. Jeg liker sorterte verdier. Da jeg var liten, pledie vi å ha konkurranse med legoklossene: hvit mot rød ot blå mot gul osv. Hvit vant alltid, vi må ha hatt et legosykehus en gang. Men selve konkurransen var ikek egentlig poenget. Poenget var sorteringen og sammenligningen fargene imellom. Og deler av verden er jo også sorterbar. Og den som snubler, finner.

Jeg fant www.gapminder.org. Der kan man se grafer over levealder vs analfetisme vs spedbarnsdødelighet i alle verdens land. Og ikke bare det, men grafene vokser, de lever, de viser utviklingen eller et bestemt år. Og man kan velge to land å sammenligne, kan ha forskjellig størrelse på kulene som grafen består av, forskjellig farge, fem variabler i en graf blir det i alt... Interessant for noen. Spennende for andre. Dritkjedelig for atter andre, men de blåser man i.

For nå vet jeg hvordan analfabetismen går ned i verden, hvordan folk flytter til byer, hvor mange jenter som går på skolen i hvert enkelt land. Jeg ser hvordan forholdet er mellom rikdom og co2-utslipp. Jeg ser likheten mellom antall telefonlinjer og antall internettforbindelser. Eller BNP og antall barn/gamle per voksen. Hva som helst. Nå har jeg lært hvor store forskjeller det faktisk er mellom land, og hvor fort og langt ned forventet levealder går ned i land med krig. Jeg har lært noe praktisk om verden, og alt uten å gi avkall på mitt nerderi og min verdensfjernhet.

Ah, Internett...

Uten TV dør barns samtaler

De sier det alle sammen nå, plutselig. Ikke bare mamma i bryllupstalen, men alle de mennesker jeg løper forbi på min vei. Det er viktgi med TV, Jostein Kanskje ikke nå, kanskje ikke for deg eller T i det livet dere har nå, men etter hvert. O, etter hvert MÅ dere ha TV, ellers går det rett på dunken. Hva kan man vel snakke om uten TV? Og ikke minst: når barnet kommer og etter hvert er i snakkbar alder, hvordan skal det da kunne overleve uten TV? Hva?

Jeg skjønner argumentet med at det er bra å ha TV utlandet. Når man flytter til et nytt land er det greit å få med seg nyhetene og været og teite quizshow, så man kommer litt inn i kulturen. Eller bare hører språket. Men barn?

På den ene siden er mye av min barndom, av alles barndom, den kulturen man ble utsatt for. Og dermed mye TV: Postman Pat, Fragglene, Sesam stasjon, Pompel og Pilt, Lekestue, Rädda Joppe, alle disse tv-seriegreiene man ble plassert foran rundt barne-tv-tider. Når Postgirobygget spiller en pervertert, fylletekstversjon av Postman Pat, er det gøy fordi vi alle har hørt og husker den originale teksten.

Men er TV poenget? Hadde jeg vært fattigere uten mine TV-referanser? Hva med alle bøkene og sangene jeg vokste opp med? Hva med alle lekene? Hvorfor skal TV være det som rammer inn ens barndom? Og barn av i dag, snakker de om barne-tv på barneskolen? I friminuttene diskuterer de det de så på fjernsyn i går?

Eller er det de gamle som tenker omvendt? Jeg er den siste generasjonen som fulgte med på de samme barne-tv-programmene som alle andre. Nå ser man på mange forskjellige ting, mange forskjellige kanaler, til mange forskjellige tider. Det finnes ikke lenger skoler hvor alle ser på det samme, bortsett fra enkelte programmer som kommer på moten. Nå er det ikke lenger en felles tv-referanseramme. Hvor viktig er det for barn å vokse opp med TV for å se det andre ser da?

Dessuten ser unge mindre på TV nå enn før. Markert mindre: http://forbruker.no/digital/nyheter/tv/article1520576.ece. TV er ikke lenger sentrum i tlværelsen, ikke lenger det man samler seg om. Ikke lenger det man snakker om: dataspill og fotball er viktigere å kunne enn tv-serier. Selv det å følge med på kjendiser gjør man bedre på internett enn på diverse halvgamle hollywoodreportasjer på norsk tv. Informasjonen, underholdningen, læringen foregår bedre utenfor tven.

Et barn som vokser opp uten TV i dag, går ikke glipp av så mye. Forsløvingen, bare. PÅ den annen side er det vanskelig å unngå å ha TV når man kan ha det via datamaskinen på internett, eller har det for å ha Playstation eller hva man enn har av spillmaskin. Eller får det med seg på kafé et eller annet sted. TV og levende bilde er overalt. Og ikke minst: de kjøpekraftige tv-titterne blir eldre, reklamen og programmene vender seg i stadig større grad mot de gamle, ungdommen velger bort TV i like stor rad som Tv velger bort dem. Så kjøpe TV for Xerxes' skyld?

Joda, det er en veldig fin tanke. Og det kommer til å bli gjort etter hvert. Men er det ikke et paradoks at de unge er mer lunkne til slike ting enn de gamle? Tyder ikke det på at det ikke er for de unges egen skyld man tenker slike tanker?

Men selvfølgelig. Maset etter TV kommer til å bli uutholdelig ganske fort om vi ikke kjøper oss en flatskjer-greie ganske snart. MAset fra den lille. Akkurat nå meler jeg bare mine egne meningskaker...

Land på diverse Wikipedia-er

Oversteterjobben jeg driver med nå er mye repeteivt, mye skrive det samme med litt endringer for at søkemotorene ikke skal tro det er kopiert, og alltid med en høy, men ikke for høy, frekvens av nøkkelord. Føles litt som skrivingens mengdetrening. Men i dag var det litt annerledes, og jeg grep begjærlig endringen. Til og med i overmål.

Nettstedet skal etter hvert komme på flere språk, ikke bare de vanlige her oppe i nord. Ikke bare tysk, engelsk, norsk etc, men også ungarsk og italiensk og finsk, for eksempel. Under oversettelsen i dag la jeg merke til at enkelte land var skrevet feil på noen språk. Mange steder var det engelske ført opp istedenfor det lokale, som fx Brazil for Brasil, andre steder var det bare en lokal feilstaving - og noen steder var det byttet med et annet land. På italiensk var for eksempel Botswana byttet ut med Bouvetøya, av en eller annen grunn. Og det måtte jo endres. Og det var, unnskyld mitt nerderi, kjempegøy. (Relativt kjempegøy, sammenlignet med resten av jobben.)

Så hvordan gjør man det? Hvordan skal man finne ut hvordan Kambodsja staves på polsk? Enkelt som en plett: man slår opp på Wikipedia. Gå til Wikipedia.no, finn Kambodsja, trykk på den italienske lenken, og presto, der har man svaret. Egentlig skulle jeg bare ta de som var feil på norsk, men jeg fikk fort blod på tann, og snart satt jeg og undersøkte alle landene på alle språk. Hva heter Caymanøyene på spansk? Hvilke språk skriver Canada og hvilke Kanada? Er det virkelig ingen som staver Benin på en annen måte? Og hva med de gjennomskårne l-ene i polsk, når brukes de? Fascinerende.

Etter en halvtime og såvidt inne på bokstaven C fikk jeg beskjed om at dette kanskje tok for lang tid. Det er fremdeles mye mengdetrening igjen, oversette mange dagers arbeid til svensk og tysk. Ikke tid til den type lek, ikke ennå.

Men hjemme gjør jeg aldri sånn, det er for meningsløst. Man må ha et mål med sine undersøkelser.

Hvis ingen snakker meg til fornuft får jeg snart en idé om å finne det landet i verden som staves likt på flest språk. Stopp meg, vær så snill...

Internettløst hotell

Hoteller er grådige. Teleselskaper er grådige. Hva får du om du kombinerer den?

Jeg er på hotell Vettre i Asker på konfirmasjonslederseminar. Det var en innskytelse, en mail ble sendt, avaler ble truffet, og vips, jeg var konfleder for våren. For små fjortiser som jeg fikk mer enn nok av som lærer. Dust. Men det blir annerledes når det bare er ti ganger og det dreier seg om noe annet enn lekser og moralisme (og heller er moralfunderinger). Det er ikke skole.

På dette hotellet prøver jeg å få meg internettilgang. Det burde ikke være noe problem. Jeg har med meg laptop med trådløsmuligheter og alle hoteller med respekt for seg selv har trådløstilgang. Spesielt seminarsteder som Vettre. Men nei?

Den eneste internettilgangen er Telenors trådløsnet, sier resepsjonsdamen. Og den eneste oppkoblingen mot det er ved å kjøpe et skrapekort som koster 80 kroner for fire timer. 20 kroner i timen. Det er på nivå med internettcafeer i Oslo sentrum. Og det er forbana dyrt, men ja vel, når de først kan loppe seminarmennesker så gjør de vel det i hotelltelebransjen.

Jeg kjøper meg et kort i en halvtimes pause, leser mail og løper tilbake til det oppsatte programmet. Har tre og en halv time igjen på kortet og planlegger å bruke det nå, noen timer senere, i neste pause. Men nei?

Det viser seg at kortet gir fire sammenhengende timer med internett. Om kan bruker det klokka fire, er det dødt klokka åtte. Genialt. Åtti kroner for en halvtime betalte jeg. Noe som man jo kan se på som en noe feilslått investering...

På den annen side har jeg lært meg at verken Thon-hoteller eller Telenor er bedrifter verdt å la seg flå av.

Nå også på Internettet

Språkrådet mener det heter Internettet og ikke internett. (Se fx http://www2.blogger.com/img/gl.link.gif for en diskusjon om det.) Visstnok er det fordi det finnes mange internett men bare ett Internett. Eller at dette bare finnes ett internett som derfor må være Internettet. Av en eller annen grunn er jeg dypt uenig i Internettet. For det første er det ikke noe poeng å ha stor forbokstav, for det andre er det ikke vanlig å bruke det i bestemt form. Da jeg fikk korrektur på den reiseboka jeg oversatte, var det konsekvent rettet internett til Internett, og like konsekvent rettet jeg det tilbake. Ikke noen stor Internett-forbokstav i min bok!

Men all skråsikkerhet fordamper når man utsettes for andre argumenter. (Bortsett fra de få gangene hvor argumentene faktisk er enige med det du mente fra begynnelsen av.) Sier man ikke Posten og posten, alt etter hva man mener? Posten (med P) har bestemt seg for å sparke alle sine postbud for at posten skal bedre fram? Og Kongen mener kongen av frimerkesamling er helt konge? Men det er da en forskjell?

Vanligvis sier man ikke Internettet, man sier nett eller nettet. Jeg skal sjekke noe på nettet, fx. "Jeg skal sjekke noe på Internettet" høres ut som en gammel tante som ikke vet mer om hve internett egentlig er enn amerikanske kongressmedlemmer. Det finnes kanskje mange internett i visse fagspråk, men for ikke-fagere er internett synonymt med dette ene nettet. Som kongen er synonymt med Kongen...

OK, jeg vet ikke nok om disse tingene. Bare dette: Internettet er ikke i bruk, nettet derimot, men det høres om mulig enda verre ut med stor forbokstav (Jeg var på Nettet i går..?). Kan man la noen bruke det med stor forbokstav i bestemt form, de som kjenner andre internetter, og så la oss andre bruke det som vanlig fellesnavn, selv om det bare er ett av det? Eller la det være mulig å bruke begge deler, som k/Kongen, p/Posten og j/Jorda? Det strider mot min ryggmargsspråkfølelse at man bare kan skrive Internettet, det er bare det. Og som enhver god nordmann kravler jeg da meg opp på de lingvistiske barrikadene, i full kamp for noe man ikke helt klarer å sette ord på. Ordløst i kamp for de ordene man har...

om web count

Ikke bare én web counter har jeg, men to, og de er like forbanna treige begge to. Tar mange dager å få tosifret, selv med mail til mennesker i hytt og pine. Til og med nisto.blogspot.com som signatur på mailen min nå, men altfor få påskudd for å maile halvkjente.
Det er to måter å se det på. Wow, hele ti mennesker har vært innom siden min. Men så tenker man etter hvem de ti kan være, og finner at to av dem er meg og resten er den engeste krets - og så sjekker man statistikken og finner at de man ikke klarer å se hvem er med en gang, gjerne ikke har vært der mer enn ti sekunder og knapt nok det. Da kommer man til den andre måten, sammenligner med enhver annen side man har vært innom statistikken for, og sier Ouf, bare ti treff på siden min. Det gjelder å spre ordet før siden dør en langsom død.
På den annen side, hvorfor skal jeg på død og liv få en million treff? Kanskje mest fordi det er gøy å sjekke grafene på hvor mange som bruker firefox og hva slags oppløsning gjestene har på skjermen sin.
Men først og fremst er det vel bare for å skrive. Skriv videre andre steder. Komme tilbake hit igjen snart.
Web count-avhengighet er også en sykdom.