Kaosteori og elleregler

Alt er kaos. Alt er tilfeldig. Som når man eller: ingen vet hvem som blir ute til slutt. Helt til noen plutselig finner ut hemmeligheten.

Det var trygt og rettferdig i barnehagen. Enhver uoverenskomst kunne løses med en elleregle. Ville både du og lille, snørrete, snufsete Karl-Arne ha en grønn lego-åtter? Ikke noe problem. Si bare:
Elle melle
deg fortelle
skipet går
ut i år
rygg i rand
to i spann
snipp snapp snute
du er ute
(på ei lita silkepute)

-og du eller han får legoen, alt ettersom kaoset slår ut til din eller hans fordel. Og det beste var at ingen visste hvordan kaoset ville slå ut før helt på slutten, ofte ikke før elleren kom til siste linje: Du er ute. Om elleren skjønte at ting gikk mot ham, ville han uttale "ute" i én stavelse om det vanligvis ble sagt i to, eller to stavelser om det vanligvis ble sagt i én. Det ville selvfølgelig føre til at de ellede protesterte, han kunne da ikke endre ting på den måten, det er urettferdig... Men det var kaoset, det var skjebne, og alle protestene var mot det uunngåelige, som en gammel mann klager over at tiden allerede har gått.

Vi visste det ikke da, men på denne måten var ellereglene som kaosteri: reglene var satt, men selv om reglene (i begge betydninger) var enkle og overskuelige, førte det til et resultat som var like uventet hver gang, uforutsigbart og innfløkt. Det var for lang vei fra begynnelsen på regla, og for mange variabler som kunne spille inn underveis, til at vi klarte å fatte det.

Men det er alltid noen skal gå lenger. Det er alltid noen som skal prøve å skape orden i kaoset. Denne noen i min barnehage het Kim.

Jeg tror ikke Kim var noe spesielt smartere enn oss andre. Han virket ikke særlig smartere. Men han hatet å tape. Han hadde allerede blitt avslørt i å kikke gjennom øyenbindet da vi satte hale på eselet. Jeg kan tenke meg at han hadde brukt mange timer på å fundere over det kasoet og den tilfeldighetsgeneratoren en regle var. Kanskje var det denne reglen som fikk ham på sporet:
Ellinga, vellinga vatlandskuten (?)
slo til kjerringa midt på truten,
- Det skal du ha ditt stygge troll
fordi du ikke kunne telle til tolv.
1, 2, 3, 4, 5, 6, 7, 8, 9, 10, 11, 12

Aha, tenkte han kanskje,det er tall her, det telles, og tall kan vi jo bruke å telle med så vi vet hvor mange vi teller, for eksempel kan vi vite hvor mange mennesker det er et sted om vi teller den. Kanskje alt i regla kan telles? Men hva skal telles? Aha, tenkte han kanskje, ett tell hver gang man flytter hånda. Da vet man hvor lenge man skal telle, og så kan man se hvor mange som er med i ellingen, og så kan man beregne alt på forhånd. Men det er vanskelig...

Kim fikk en besynderlig lyst til å elle selv hele tiden. Når han ellet, tok det alltid merkverdig lang tid før han kom i gang - når når han først begynte, var det påfallende ofte en kort regle.
En gul knapp
virre virre vapp
-du slapp

Og hver gang slapp han selv unna.

I dagligtalen er kaos kaotisk, umulig å gripe, helt tilfeldig, bare rot og surr. I matematikkens kaosteori, derimot, er kaos helt ordnet og velstrukturert - det er bare så mye informasjon og så mye som skjer på en gang og så lite som skal til før hele systemet tipper over i en annen retning (sommerfugleffekten), at sluttresultatet blir kaos i den dagligdagse betydningen av ordet. Som med været: hva været vil være om to måneder er helt umulig å vite unntatt rent generelt, som fx at det trolig vil være minusgrader og snø i januar. Man kan ikke ta med alle sommerfuglvingeslag som kan ha en effekt på været om to måneder, det blir for mye informasjon som er for vanskelig å være nøyaktig på. Og likevel er det mange som mener seg kunne spå været om ikke bare to måneder, men to år og mer: "9. juni 2009 vil det være +24 grader og 3 mm regn på Hamar".

I barnehagen var ellereglene været. I barnehagen var Kim værprofeten som ikke engang sa at han visste hvordan været ville bli om to uker. Hvordan ellingen ville ende. Men det var ikke så mye å gjøre med, ikke så mye å protestere mot. Det var bare sånn det var. Når Kim vant hver eneste gang, var klagekoret like høyt som det alltid var, men også like nederlagsdømt som alltid. Man visste like godt som alltid at det var forgjeves. Sånn var det bare.

Selv brukte jeg elleregler lenge etter at jeg hadde skjønt hva Kim egentlig hade funnet ut. Vi alle gjorde det. Og ingen av oss visste hvem som ville bli u-te til slutt. Vi visste hvordan vi skulle vite det, men vi ville ikke vite det. Vi ville la kaoset råde, i det minste tro det, og at alt var helt helt tilfeldig. At man ikke kan spå været. At det faktisk er noe som er kaotisk og uoverskuelig og tilfeldig, slik at det ikke er mulig å manipulere resultatet eller jukse seg til elleregleseier.
Ole Dole Doff
Kinkliane koff
Koffliane birkebane
Ole Dole Doff

Kim fikk ikke være med. Han jukset. Sist jeg hørte om ham, studerte han kaosteori på Blindern. Lykkelig over å bruke krefter på å nærme seg en forståelse av noe som i all sin kompleksitet for alltid vil unndra seg forståelse...

Den norske solguden

Våren er her. Våren er her fordi jeg hver dag denne uka har spist en is i solskinnet før jobb. Sittet og fryst og forbannet meg på at det jammen er godt med is igjen. Når jeg ikke hutrer meg gjennom isen lenger, er det sommer. Våren er her fordi menneskene setter seg i sola foran fontenen på Blindern, og bare i sola, og når skyggen spiser seg innover, flytter de seg bortover, slik at det sitter førti menensker på et stadig mindre solfylt område og ingen i skyggen. Våren er her fordi gamle professorer tar med en stol og setter seg midt i en lang trapp, setter ned professorveska, vender ansiktet mot sola og lukker øynene. Våren er her fordi alle gjør det: finner et solsted, uansett hvor, vender seg mot sola og lepjer i seg de solstrålene de kan. Og ingen som går forbi synes det er noe rart. Det er sånn man tilber solguden her. Våren er her fordi man tilbe igjen.

Selv sitter jeg inne på et lite kontor uten utsikt mot sola eller skyggen der ute, sitter og skriver og sliter ut skuldre og øyne, skjeler og lar høyre hånd massere vesntre skulder og omvendt, går i gangene i korte pauser og veiver med armene, vifter med armene, svinger med armene for å løse opp. Nestren ferdig med norsk og engelsk oversettelse, går over til tysk og engelsk i morgen. Deretter korrektur. Deretter sol og sol og sol og sol og sol og sol og kanskje, etter hvert, sitte i sola på en kafe, sitte i sola med en laptop og skrive. Litt.

Men først skal de være adskilt. Skrive her, norsk solgudtilbedelse der. Takk gud for at jeg er ateist: hadde ikke holdt ut ellers.

Kjendiserisyk

Jeg var på reklamefilminnspilling av lottoreklemafilm nr 42 på onsdag. Ble ringt dagen før og bedt om å møte opp mellom 0730 og 0800 på den gamle gjærfabrikken til Idun – på Nordpolen, passende nok (mellom Sandaker og Storo). Uten å hel mene det, man beregner da ikke tid så bra, kom jeg dit 0745. Følte meg helt ok, egentlig. (Og at Hans Petter Moland var regissør var litt kult når jeg først forklart meg hvem han er...)

Gamle, ubrukte fabrikker er kalde, selv med filmlyskastere på hele dagen. Og de stinker trolig mugg og annen gugge. Har aldri hatt sansen for gugge,og i alle fall ikke mugg. Men jeg holdt ut å være statist i første scene, ikke noe problem. Det var når jeg kom til pauserommet at jeg skjønte dette kunne bli en lang dag. På den forrige innspillingen hadde de nemlig all slags mat til statistene, frukt og grønt og brød, og så mye av det av man kunne bli mett. Der tok hele jobben 4-5 timer. På denne innspillingen hadde de pølser. Punktum. To store gryter med pølser, og noen lomper og brød, var det statistene skulle holde seg mette med fram til åtte, når innspillingen skulle være ferdig.

Jeg må ha vært litt syk alt da, for jeg fikk ikke ned noe særlig med pølse. Måtte tvinge den i meg. Dessuten frøs jeg litt; ikke nok til å riste eller kjenne frysninger, men nok til å ha en kald nese. Som jo sjelden ikke er et lite bra tegn.

Noen ganger forbanner jeg meg selv på å klare ting. Å gjennomføre prøvelser, å holde ut. Denne innspillingen var en slik gang. Jeg vurderte aldri ordentlig å dra hjem selv om jeg ble stadig dårligere utover dagen. Frysetokter, desperat lengsel etter varm dyne, en stemme som var så hes at jeg ikke kunne rope med de andre statistene når vi skulle rope. Begynte bare å hoste. Vurderte det ikke engang da en lydmann falt ned på scenen og fikk kneet ut av ledd, slik at alt ble en time eller to forsinket. Satt bare inni meg selv og så på sekundene som en maratonløper ser på skrittene sine: ett til, ett til, ett til. Og ble stadig dårligere.

Da jeg kom hjem til T falt jeg bokstavelig talt sammen på gulvet, før jeg fikk kreket meg opp i sofaen. Vissen i hele kroppen, lungene dødkjørte, hodet av betong, kaldt og varmt om hverandre. Etter at jeg hadde roet pusten og blitt litt mer avslappet, var temperaturen rundt 38,5. Halvannen time senere hadde den steget uavbrutt til 39,7, og jeg bøyde meg for Ts ønske om at jeg tok paracet. Jeg skryter av og til av at jeg aldri tar slike medisiner, la nå sykdommen dø ut på naturlig måte – men denne gangen ville det bare ha vært korttenkt. Det ble en febril natt.

Nå tre dager senere er jeg nede på vanlig forkjølelse. Lav feber, litt hoste, ser generelt maroder ut. Ikke vært utenfor døra, men håper at jeg orker å gå ut i snøen en gang i morgen. Hypokonderdelen av meg frykter at jeg har overbelastet lungene og ikke kan trene igjen på lenge. De andre delene står samlet bak praolen: "snø og kaldt og is og sludd, gir oss alle hekseskudd; varme, sol og heteslag, det gjør Jostein mere glad".

Heteslag kan jeg leve uten. Men eller har de rett: jeg gleder meg ikke akkurat til å gå ut i fryseland igjen...

Årstidstrist

Vinterdepresjon er
bare tull. Det er en luksusforskningting, det undervurderer menneskens evne til å klare seg i dårlige forhold, undervurderer deres motstandskraft, overvurderer små psykiske nedturer, er bare noe rike overklassemennesker med for mye tid mellom fingrene opplever. Finnmarksfiskere er ikke vinterdeprimert, ikke det minste. Ikke jeg heller, skeptiker som jeg er.

På den annen side er det den samme kraftløsheten i år som i fjor vinter. Den samme slappheten, den samme lengselen etter sol og varme, de samme døde musklene. Og lysten på sjokolade. Det kan selvfølgelig være at jeg er sympatigravid, ikke minst siden T jo faktisk er nettopp det, gravid – men hun var ikke gravid i fjor og det var det samme da. Og i fjorfor, tror jeg. Og året før der igjen. Tror jeg å mene at jeg husker nå.

Jeg hater å fryse og fryser lett. Noen ganger kommer det frost innenfra, slik at det ikke hjelper med tepper eller varmeovn før etter lang lang tid. Det eneste gode med mørke ute er at det er mulig å se stjernene – men med alt det grelle, slitsomme trafikklyset i byen er jo det en nestenumulighet uansett. Noen ganger hjelper det med snø, slik at verden blir lysere, men denne vinteren er jo barere enn barbarer på bar. Jula er ferdig, busjtaen er ikke før om to måneder,og det verste av alt: det tar minst to, gjerne fire måneder før sola begynner å varme igjen og man kan se nordmenn stå midt på fortauet med lukkede øyne og bare nyte solstrålene som er kommet tilbake. Om vinteren blir verre jo eldre man blir, er alt nord for Alpene drepen for meg som middelaldring.

Med mindre det da finnes teknologiske hjelpemidler. Til jul ga I oss en lyslampe, en sånn sterk, hvit greie som skinner opp i hele rommet med noe som ligner mer på sollys enn vanlige lamper gjør. En fin gave og en god tanke, ikke minst fordi det er en dyr greie (hun fikk den forhåp brukt) og fordi hun nok aner at jeg i utgangspunktet er skeptisk som en skeptiker til alt sånt. Men jeg, og alle verdens leger, er veldig glad i placebo-effekten, og når jeg setter meg ned foran lampa og tror den får meg i bedre humør, så er det nettopp det den gjør. Gjør meg ikke mindre sympatigravid, men det blir poff bedre i slutten av juni en gang. Og da er det jo sommer.

Mantra for den neste tiden: sola har snudd, lyslampa virker, det er lenge til du blir middelaldring, sommeren blir den beste noensinne. Og sånn går dagene.

Høstværangsttanke

Det er aldri så kaldt i september som en tror. I år har det vært enda varmere enn vanlig, men det slår aldri feil at man hvert år lider seg gjennom varme gensere og tjukke sko bare fordi man vet at vinteren snart er her, og frykter at den kommer med det første. Heller litt for varm enn litt for kald, hein? Så man svetter i hele september av frykt for å fryse, litt på samme måte som man fryser i hele april fordi man nekter å la de minste solstrålene slippe unna etter en lang vinter. Ouf, den trege menneskenaturen som prøver å være rask og ta ting på forskudd og dermed ikke lenger vet hvor den er i øyeblikket.