Viser innlegg med etiketten religion. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten religion. Vis alle innlegg

29 januar 2008

Hvorfor Finnegans Wake er som religion

Noen bøker er lette å lese, så enkle at man ikke engang merker at man leser. Ingen motstand, ingen motvind, ikke noe å tygge på. Andre bøker er tyngre, man må konsentrere seg, kjempe med stoffet, tenke seg om og virkelig anstrenges eg for å trenge inn i de underliggende tankene. Helt i enden av denne skalaen, nesten utenfor, ligger Finnegans Wake. Skjønner man en setning her, blir man overglad. Ser man sammenhengen mellom et od på side 32 og et anet ord på side 22, føler man at man har funnet dyp innsikt. Det er ikke en bok man skal skjønne, det er en bok man skal ta til seg eller over seg, det er for mye informasjon til at noen mennesker skal kunne skjønne alt eller engang store deler av den, og selv om man hadde hatt tid til å studere denne boka grundig, vil det alltid være et nivå av uforståelighet. På en viktig måte overgår den den menneskelige fonuft, og ale man kan er å bøye hodet i beundring.

Lite visste jeg at jeg var religiøs. Men jeg er visst det: i Breaking the spell av Daniel Dennett (holder på å lese den nå) er det et kapittel som heter Belief in Belief. Og i det kapitlet kommer Dennett inn på hvorfor religion er uforståelig. Og alt han sier kan brukes om Finnegans Wake. Se her:

For a truly awesome and mind-teasing proposition, there is nothing that beats a aradox eagerly avowed... There are several reasons why this inflation into incomprhehensibility would be an adaptation that would enchance the fitness of a meme. [ca et kultur-gen] First, as just noted, it tends to evoke wonder and draw attention to itself. It's a veritable peacock's tail of extravagant display... Peacock's tails are finally limited by the sheer physical inability of the peacocks to carry around still larger ones, and paradoxology must hit the wall, too. People's discomfort with sheer incoherence is strong, so there are always tantalizing elements of sense-making narrative, punctuated with seriously perplexing nuggets of incomprehensibility. The anomalies gives the host brains something to gnaw on, like an unresolved musical cadence, and hence something to rehearse, and rehearse again, and baffle themselves deliciously about it. Second, incomprehensibility discourages paraphrase - which can be the death to a meme identity - by leaving the host with no viable choice but verbatim transmission.

Jeg memorerte en gang første side av Finnegans Wake (se her), til og med hele det 100-bokstavers lange tordenordet lærte jeg meg utenat. Jeg skjønte ikke nok til å parafrasere siden, men nok til at jeg så mening her og der. Og jeg så mange språklige paradokser, merkverdigheter, idiosynkrasier - men det gjorde det bare enda større og enda mer fantastisk.

Det er selvfølgelig forskjeller. Finnegans Wake er et kunstverk, religioner prøve rå si noe om hvordan faktisk henger sammen. Men likevel: det er mulig en innbitt ateist som Dennett har fått meg til å se religion som et overlevelig kunstverk. Overlevelig som kunstverk. Om religion for meg er overlevelig som filosofi eller livssyn, er en helt annen sak.

24 januar 2008

Tolerer intoleransen, Seb. Kanskje.

Det begynner nå. Det begynte forsåvidt for lenge siden, men nå begynner det å merkes på et helt annet nivå. Fram til nå har Seb vært en liten baby, han har sovet og spist og bæsjet og grått og holdt seg stort sett til det. Og sett på verden. Men nå ser han på verden på en helt annen måte. Og nå kravler, ikke fullt krabber men nesten, han seg bortover gulvet, ruller rundt og havner plutselig borti ledningen ved veggen eller i klem i senga når han egentlig skal sove. Og dette begynner nå: nysgjerrighet over alle grenser. Og dette: foreldreundringer over hva som egentlig er den beste oppdragelsen.

For eksempel når det gjelder livssyn. Jeg mener mitt livssyn er det riktigste, alt i alt. Jeg mener det er viktig å undersøke alle argumenter, å diskutere fram og tilbake, og bøye seg for de beste argumentene for å komme nærmere sannheten. Ikke det at man kommer til å finne hele sannheten, eller at det engang finnes en ultimat siste sannhet - men må i alle fall prøve.

Men jeg mener også at andres livssyn skal respekteres. Ikke når de er for umenneskelige, ikke når de fører til etniske utrensinger og generell forjævlighet, men så lenge de holder seg innenfor en slags menneskelighet, javisst. Men. igjen et men, men denne respekten innebærer også å forsøke å diskutere med andre om deres livssyn, prøve å finne deres argumenter for sin overbevisning som jeg vil at andre skal høre mine grunner for mine overbevisning.

Nå. Hvordan skal man overføre dette til Seb? Hvordan skal man på den ene siden vise at man skal respektere andres livssyn og lar dem ha sine overbevisninger samtidig som man skal oppdra ham til å være kritisk til alles livssyn, også eget, og at det er viktig å prøve å finne sannheten? Når det kommer Jehovas vitner på døra, skal jeg lære ham å ta dem alvorlig når de begir seg ut på sine mest patetiske argumentasjonsrekker? Når han går i klasse med en overbevist kreasjonistfamilie, skal jeg lære ham å ikke utfordre deres syn på vitenskap? 

Seb har ikke begynt å snakke ennå, så det er litt tid igjen. Men hvordan skal jeg løse dette problemet på noen måneder når jeg i løpet av mine tretti år har hoppet fram og tilbake mellom løsninger som en hare mellom revehiene?

19 januar 2008

Vitenskapsfilosofi og Jehovas vitner

Verden hadde ikke vært den samme uten tilfeldigheter. Den hadde ikke vært noe uten tilfeldigheter, den er en eneste stor tilfeldighet, så stor at det egentlig ikke gir mening å snakke om tilfeldighet engang. OK, si det sånn, da: verden hadde vært kjedeligere uten tilfeldigheter man ikke forutser, uten sammenfall man ikke forventer. Som i dag.

De siste ukene har jeg hørt på forelesninger i vitenskapsfilosofi på ipoden og lest halvparten av en bok om gud. Så hodet mitt har fullt av enormt spissfindige argumenter og hårsplittende innsigelser mot andres argumenter, virkelig sånne innsigelser det tar en tid før man skjønner og i det hele tatt godtar fordi de går tvers mot den ryggmargsrefleksen om å glatte over uenigheter man av og til har - og av en kritisk gjennomgang av synet på gud i kristendommen, jødedommen og islam. Råstoff kristendommens opphav, tankestruktur halvavansert vitenskapsfilosofi. Så hvem tror du jeg møter i døra? Hvilken tilfeldighet ville vært det største sammenfallet?

Jehovas vitner, selvfølgelig.

Jeg har alltid snodd meg rundt Jehovas vitner-misjonærer, de gangene de har kommet på døra. Har alltid hatt gode nok argumenter til å jage dem bort med et grynt (spesielt de gamle damene: de blir alltid forulempet når noen våger å diskutere deres gode budskap). Men aldri har jeg visst så mye og så detaljert hvordan synet på gud har oppstått og endret seg - og aldri har jeg fått kvesset tenkeevnen så mye. Og, sammenfall over alle sammenfall, aldri har jeg møtt en mer påståelig Jehovas vitne.

Det er ikke så viktig å gjenfortelle hele diskusjonen. Poenget mitt her er bare å si at vitenskapsfilosofikurset var veldig bra, at det frister til gjentakelse å laste ned nei KJØPEKJØPE KJØPE FOR 200$ flere kurs av samme type, at flere mennesker burde høre på eller lese om ikke akkurat det kurset så noe som ikke glatter over innvendinger, uansett hvor rare innvendingene er, men tar absolutt alt som muligheter for å komme nærmere sannheten. At det noen ganger var fantastisk avslappende å kunne konsentrere seg om logikken i argumentene, å prøve å forstå alle argumentene, i motsetning til å, tja... snakke om søskenbarn på gjøvik, egne og andres prestasjoner, verdens utrolighet eller forferdelighet, større eller mindre sportsprestasjoner, større eller mindre kunstopplevelser...

Men likevel - det var en fantastisk artig diskusjon. Jeg råder alle til å lese seg opp på filosofi og religionshistorie før neste gang Jehova vitnes for.

29 oktober 2007

Dette helvetes "noe"!

Har hatt en diskusjon med en troende igjen. Spurte igjen hva den troende trodde på. Fikk igjen svar som de følgende, hentet fra tilfeldige nettsider:

"jeg tror på NOE.
hva dette noe er, vet jeg ikke. det er noe som er større en mennesket, det er noe udefinerbart."

"jeg tror....
men ikke på jesus eller Gud i form for kristendom....
ikke noen religion egentlig..."

"Jeg tror på NOE. Tror vi har guidere, tro på en Gud men ikke nødvendigvis den kristne Gud. Har opplevd merkelige ting i mitt liv som sier meg at det MÅ være noe der."


Syder igjen av frustrasjon og aggresjon.

Tenk deg en diskusjon mellom en fotballdommen og en trener. Dommeren har nettopp gitt rødt kort til en av trenerens spillere. Treneren vil vite hvorfor, hva som forårsaket utvisningen. Han sparket den andre spilleren i ansiktet, sier dommeren. Men han var ikke i nærheten av ansiktet med foten eller beinet sier treneren. Men han slo den andre spilleren i magen, sier dommeren. Men han hadde hendene på ryggen, sier treneren. Men han gjorde NOE, sier dommeren og går vekk, som om diskusjonen er over.

Er det vanskelig å forstå at treneren da blir sydende av frustrasjon og aggresjon? Er det vanskelig å forstå at det religiøse NOE er på samme nivå?

Jeg kan forstå at følelser kan være veldig vanskelige, innimellom umulige, å sette ord på. Også religiøse følelser. Jeg kan skjønne at religiøse opplevelser oppfattes som ordløse og overveldende, en slags alt-er-forklaret-følelser som ikke kan plasseres i de vanlige boksene. Jeg kan forstå at en troendes argument kan være at selve troen er utenfor denne verden, at trosobjektet er utenfor rom og tid og vår virkelighet og dermed ikke kan diskuteres om.

Men det er nettopp de disse religiøsitistene ikke sier. De åpner med brask og bram og mener at deres Gud er alt i verden, styrer alt og står bak alt. Så drives de fra skanse til skanse i løpet av diskusjonen og ender til slutt med slike meningsløse utsagn som de over. "OK, så er kanskje ikke Gud i verden her og kanskje det ikke er en gud engang og det er kanskje ikke skjebne eller telepati eller homøpati ut fra dine argumenter, men det finne NOE som er større enn oss mennesker, det vet jeg for det føler jeg. Sterkt."

En sann følge av dette hadde vært å bli asketisk munk for å komme nærmere det guddommelige. Men det er selfølgelig utelukket for dem. En annen utvei hadde vært å vite hva de tror på, å ha tenkt gjennom litt, å ha beskrivelser eller argumenter som i alle fall indirekte beskriver det de mener er det guddommelige. Men det er selvfølgelig ikke noe de bruker krefter på. En tredje måte er å hevde at logikken ikke gjelder for deres guddom. Men de er tvertimot store fans av logikk så lenge den støtter deres syn; så fort logikken viser seg å være inkompatibel med det de mener om ud, kaster de den uten flere fakter helt enkelt overbord.

Alt de gjør, er å enda opp i den ytterste vage unøyaktighet, NOE, og så med forulempet mine hevde dette er Sannheten. Sannheten er NOE!

Jeg prøver alltid å møte de jeg diskuterer noe med, med såpass respekt at jeg godtar deres argumenter. Er deres argumenter bedre enn mine, tar jeg trolig feil. I aller minste fall overkjører jeg ikke logikken for å beholde rett. Men religiøsitister? Blåser i argumenter, blåser i sannhet, vil bare beholde NOE som de aldri vil være i nærheten av å vite hva er. NOE som ikke engang er et luftslott - snarerer en prompepute. NOE som er tre bokstaver, en konsonant og to vokaler, som ikke refererer til noe annet enn en panisk frykt for kanskje å ta feil. Men hvordan kan man ta feil når man ikke mener noe?

Neste gang tror jeg at jeg går vekk. Neste gang en dame (eller mann, men det er ofte middelaldrende damer) begynner å snakke om NOE, at hun ikke tror på en bestemt gud eller følger en bestemt religiøs eller alternativ retning, men bestemt mener at det er NOE et sted som er NOE, på en eller annen måte - neste gang kommer jeg til å snu på hælen og komme meg vekk så fort som mulig. Denne damen vil ikke respektere noe av det jeg sier. Hun vil ikke forandre en tøddel av det hun mener, hun vil ikke innse at andre kanskje vet andre ting, hun vil ikke være i diskusjonen for æ lære. Hun vil bare ha bekreftelse på at hennes vage, lillaskjerfete, fjåsete new age-aktige svadafølelse av et logikkovergrep er en dypere sannhet enn noe av det noen andre har kommet fram til. Nei, neste gang, snur jeg meg fort og går langt vekk.

Om ikke, er jeg redd jeg kaster ting i veggen av ren frustrasjon.