Viser innlegg med etiketten kjønn. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten kjønn. Vis alle innlegg

14 mai 2007

Men verst av alt er nakenheten

Det er mange måter å være naken på. Det er mange måter å føle seg naken på. Noen menn går med bar overkropp så fort været tillater det; andre viser aldri engang bare underarmer, selv i tropehete. Noen fjortiser får angstanfall om de mister capsen; andre får anfall om frisyren berører et eneste lite hårstrå. Noen damer føler seg nakne uten hijab. Og noen uten sminke.

Jeg skjønte lenge ikke hvorfor noen jenter satt på trikken eller t-banen, eller i parken eller på en benk eller en cafe eller hvor som helst hvor de kunne bli sett, og guffet ansiktet fullt av pudder og krem og mascara og eyeliner og øyenskygge og alt hva de har. Jeg mener, er ikke poenget med å pynte seg, å kle på seg, at det ikke skal synes at man har gjort en anstrengelse? Er det ikke noe usigelig desperat med en jente som sminker seg foran ansiktet ditt på et utested? Viser hun ikke bare at hun ikke tror hun er pen nok uten masse make-up? Og er ikke det å sminke seg en privat ting, omtrent på nivå med å ta på seg sokker? Å gå barbeint i all offentlighet er ofte mindre pinlig enn å ta på seg sokker i all offentlighet.

Men når jeg innså at sminken ikke var for utsiden, skjønte jeg hvorfor de satt på trikken og sminket seg. Når jeg innså at de ikke pyntet seg for noen bestemt eller ville gjøre seg pene. Det er for innsiden. Det er for å roe egne nerver og forsikre seg om at man ikke er naken: en jente som sminker seg er omtrent som en gutt som hele tiden drar capsen ned i øynene. Eller en voksen som stadig sjekker om bukseglidelåsen er glidd opp i frykt for å eksponere sin smakløse boksershorts, for den saks skyld. Hun er naken uten sminken, hun *føler* seg naken uten sminken - det er bare det.

En jente som sminker seg på trikken er som alle andre som skjuler sin nakenhet. For mye sminke er som for mange klær: man ser litt rar ut. Det er ikke hennes feil hennes nakenhetsskjul lettest av alle nakenhetsskjulinger får henne til å se ut som en kunstig klovn.

09 mars 2007

...For Xerxes var da en mann...?

Vi vet ikke om Xerxes er en gutt eller jente. Ts mage vokser og buler og i går kunne vi se sparkene, se bevegelsene der innefra, se at noe skjer, ikke bare kjenne det – og fremdeles vet vi ikke om det er en gutt eller jente som sparker. Har det noe å si?

Hadde vi visst kjønnet, hadde vi fått kjønnsspesifikke gaver. Rosa klær til en jente, bilbane til en gutt. (Eller motsatt, vi hadde fått jentegaver til en gutt og guttegaver til en jente nettopp for å ikke å følge det oppgåtte kjønnsrollegavemønsteret.) Hadde vi visst kjønnet, hadde vi lagt planer ut fra bare den ene biten av informasjon. Hadde vi visst kjønnet, hadde vi forestilt oss hamhundet som baby, som skoleleve, som voksen – og alt i kjønnstypiske roller. Kjønnet ville jo ha vært det eneste vi kunne være sikre på. (Og likevel kunne vi ha tatt feil: hvordan er det å forvente en gutt og få en jente eller omvendt? Traumatisk? Helt greit?)

Kjønnet spiller ingen rolle. Det viktige er at det blir et helt menneske som får det godt i verden og gjør godt for andre. Som forelder er man glad i barnet uansett. Kan noen da forklare meg hvorfor jeg forventer en gutt og T forventer en jente?

Ikke det at vi har noe grunn til å forvente noe som helst, men for min del antar jeg det blir en gutt. Jeg betegner Xerxes som en gutt, som 'han', og rykker litt til hver gang noen kaller det en 'hun'. Når vi snakker sammen, tar jeg nesten automatisk og uvilkårlig rollen som den som tror det blir en gutt. Jeg planlegger å spille basket med ham (og slå ham grundig på ren spillforståelse helt til han klarer å dunke over meg), eller å diskutere Kvinnen, det evigste mysteriet av dem alle, med ham. Jeg ser ikke for meg å leke med dukker eller danse ballett.

Det kan bli en jente som slår meg i basket, en gutt som danser ballett, en gutt som leker med oppstæsja dukker, en jente som man kan diskutere Kvinnen med midt i hennes ulykkelige kjærlighet til en venninne. For eksempel. Det aller meste av det jeg ser for meg en gutt vil kunne gjøre med meg, kan også en jente gjøre. Kanskje alt; i alle fall i et samfunn som tillater det. Så hvorfor ser jeg for meg at det er en gutt, og hvorfor føles det som viktig i en liten, avgrenset del av hjernen?

I konfirmantundervisningen denne uka snakket vi om sex og samliv. Det vil si, jeg snakket og stilte spørsmål, de svarte kort og brutalt og delvis ærlig delvis forstillende. Det vil si, gutten svarte. Jentene sa veldig lite. Jeg prøvde og prøvde, stilte åpne spørsmål og konkrete spørsmål lot de få snakke om det som interesserte dem, gikk på lag med dem mot guttene, alt alt. Og likevel var det som om det var et siste hinder jeg aldri kom over, en siste vegg mellom oss som jeg aldri kom over. Derfor er det jeg ser for meg en gutt.

T og jeg har diskutert voldtekt i det siste. Hva er voldtekt, hvem har ansvaret, hva bør man gjøre, hva bør man unngå, hvem rammer det. Jeg skjønner at det er ufyselig. Jeg innser at det er et grusomt overgrep. Men vil jeg noensinne klare å se det så direkte og så ryggradsäkligt som T? Som en jente? Og det er kanskje derfor jeg ser for meg at Xerxes er en gutt.

Jeg vet hvordan det er å være gutt. Jeg har vært der. Jeg kjenner dypt inni meg hvordan man ser på verden, så dypt at det er vanskelig få det fram i ord. Så dypt at det er vanskelig å vite hva av dette verdenssynet jeg egentlig deler med andre gutter og hva som er kultur og hva som bare er mitt eget. Når jeg om ti år, om femten år, ser min sønn, vil jeg vite sånn omtrent hvordan han ser på verden. Vi vil på en eller annen måte ha e fellesgrunnlag. Og det vi skape bånd mellom oss, eller i det minste fra meg, på dette dype nivået.

Men kanskje nettopp disse 10-15 årene avslører det som lange slutninger på feil grunnlag? Eller som kortslutninger? Nå ville Xerxes' kjønn ha vært veldig viktig info simpelthen fordi det ikke ville ha vært så mye annen info. Om ti år har han (hun) eksistert i ti år, ako bogde, og det vil være så mye annen info, så mye som ar skjedd, så mange hendelser og bånd og historier og feilskjær og gode skjær og skjær i sjøen og skjærer i hånda eller på taket, at kjønnet ikke vil ha så mye å si, eller? Eller?

Jeg har hørt kvinner klage over at de ikke har fått en jente eller to. Bare gutter, liksom. Gutter som ikke bryr seg om de typiske jentetingene, ikke sminker seg, ikke shopper, er litt dårlige på empati, ikke klarer å rydde. Gutter, liksom. Men jeg vet ikke om det er kjønnet som avgjør at jeg er rotete og sosialt klavertrampende innimellom. Det er de ti årene, tjue årene, som har formet meg. Kjønnet er bare et vagt rammeverk. Eller?

Xerxes er uansett et guttenavn. Føler at det bør ha noe å si for skjebnens valg av kjønn der inne.

22 januar 2007

Enveiskjøring på Bunnpris

Jeg er selve arketypen på den kunden Bunnpris ikke vil ha. (Eller om ikke Bunnpriskjeden selv, så i det minste de andre kundene, og det går forsåvidt ut på det samme, siden enhver butikk identifiserer seg med sin største kundegruppe for å ikke bli mindre.) Jeg er en sån kunde som aldri vet hva han skal ha, og når han først vet det, må han legge tilbake det han trodde han ville ha. På Bunnpris er det trangt. Alle de Bunnprisbutikkene jeg kjenner er minibutikker som er akkurat så små at de kan få holde åpent på søndager. Det er mange storkiosker som er større, men det er kanskje bare et bedrag, siden storkioskene er luft og fancy sjokoladehyller, mens Bunnpris prøver å briske seg med fjærene til vanlige dagligvarer. Bunnprisen her på hjørnet, for eksempel, er en trang gang rundt en hylle og et kjølerom med enda trangere gang. På kjølerommet må man bokstavelig talt holde inn magen om man skal passere hverandre på vei til eller fra melka innerst langs kortveggen. Og i slike omgivelser bedriver jeg virring.

Jeg går inn og bruker de første metrene til å riste av meg snøen. Da er jeg kommet innerst i butikken, forbi kjølerommet. Noen ganger begynner køen her, men ikke i dag, heldigvis. Når snøen er borte, skjønner jeg at jeg skulle ha melk. Så tilbake til kjølerommet, helt innerst i kjølerommet, og ut igjen, forbi to gamle damer. Utover mot utgangen for å hente frossenpizza. Rundt på den andre siden for en pakke kjeks. Tilbake inn i kjølerommet for jus. Ut og til disken nesten for såpe. Tilbake til kjøleromsdøra for druer. Står sånn til at døra går opp og igjen og kulda skyter ut, alle som skal forbi må klemme seg vei, midt i krysset står jeg og sperrer veien – men vent, vent, jeg må velge riktig drueeske. Deretter til inngangspartiet for å bytte smak på pizzaen. Så gå rotete og veisperrende overalt mens jeg tenker på om det var andre ting. Unnskyld, sier de bak meg. Unnskyld, beklager, unnskyld, unnskyld, ehrm. Det ender med at jeg ikke kjøper noe mer men legger druene tilbake, de så ikke noe gode ut likevel...

Det er grunner til at jeg handler andre steder enn Bunnpris, og de grunnene er sikkert de samme som får bunnprisbetjeningen til å hilse mindre entusiastisk på meg i kassa. Noen ganger er det bare det som er åpent, noen ganger passerer jeg butikken med T og blir med inn – men det er kanskje det eneste som er verre enn en vimsete mann: en mann som vimser etter kona uten å vite annet enn at hun måtte kjøpe noe. Som gjerne står ved siden av henne når hun sjekker klementinene, som gjerne ikke hører de tre første unnskyldene bakfra fordi han har så mye annet å tenke på.

Det er grunner til at jeg handler andre steder: jeg kan vimse mer. Spørsmålet er om jeg heller ikke burde handle bare på Bunnpris, så jeg ville lære meg å organisere livet mitt litt bedre.

15 januar 2007

Strikkere

Jeg vet ikke hvorfor, men jeg har alltid hatt noe imot strikking. Da jeg var liten maste jeg så mye, og klagde så intenst over lyden, at mamma sluttet å strikke når jeg var i nærheten. Det var noe med klikkelyden, trodde jeg da. Noe med at man ikke ikke vite når pinnene slo mot hverandre, eller hvor hardt, at man ikke hadde kontroll over lyden i hodet. Litt som kinesisk vanntortur.
Men det kan ikke ha vært lyden. Nå, etter å ha ødelagt øra i militæret, legger jeg som regel ikke merke til den infernalske klikkingen. Og likevel er strikking noe av det mer irriterende av verdens alle irriterende småting.

Hendene til en strikker ser ut som to edderkopper som spinner et nett. Pinnene ser ut som giftige tentakler eller tenner eller til og med horn. Om det ikke er uten grunn at araknafobi er en vanlig fobi, burde det heller ikke overraske noen om strikkefobi er mer utbredt enn de fleste vil ha en til å tro.

Det har også noe med strikkerne selv å gjøre. En som strikker på semnar, for eksempel, er uten unntak i overkant moderlig. Hun bryr seg ikke om å høre på alt som sies, men tenker på barna eller de potensielle barna hjemme. Tantebarna, barnebarna – eller i verste fall noen jevnaldrende venner. En strikker ler aldri. En strikker smiler nedlatende og lunt nesten hele tiden, som en mor til sine små gullunger som bedriver ufarlig ugagn, men hun ler aldri og i alle fall ikke av vitser som far eller en foreleser kommer med. En strikker er uendelig snill og omtenksom, så intenst omtenksom at det blir klamt og snevert. Man kan ikke forvente store horisonter av en strikker: den viktigste innvendingen du vil høre, den vanligste, vil være "sånn kan man bare ikke gjøre, hrmpf".

En strikker fyller rommet med sin strikking på en helt uproporsjonal måte. Det er nesten som om det er et ekstra barn der: ma spør om strikkingen, man kommenterer strikkingen, man må se på hvor mye som er strikket nå, man hører det hele tiden, øynene dras dit på grunn av bevegelsen, konsentrasjonen til strikkeren og deretter til hele rommet dras dit. Man kan ikke diskutere ting med en strikker, ikke før hun har lagt ned strikketøyet. Kanskje det er en annen grunn til at strikkere på forelesning sees skjevt på: en som strikker på doktorgradsnivåforelesning i fysikk, for eksempel, vil sjelden tolkes som noe annet enn en opprørsk sabotør.

På den annen side har jeg gått med mange strikkegensere i mitt liv. Til og med tegnet dem selv mange ganger (mange rare gensere, med andre ord). Og jeg går gjerne med strikkegensere igjen, eller putter strikkegensere på Xerxes (kodeord, som sagt, man kaller aldri sine barn for Xerxes i Norge, ikke hvis man har et minimum av fungerende språkøre (på den annen side er alt vane, og hvis jeg kaller ham/henne for Xerxes lenge nok, blir det bare tøft: semantisk metning dreper den siste rest av mitt tidligere så brukbare språkøre)). Og det finnes nok opptil flere kvinner i min engeste krets som vil kjefte på meg for å være antifeminist og trangsynt og det som verre er.

Så konklusjonen er kanskje denne: jeg har en gammel krigsskade som hindrer meg i å like strikking. Det er noe der som minner meg om en forhatt sersjant. Det har ikke noe med strikkerne å gjøre, i alle fall ingen andre enn nettopp ham, sersjanten. Dette er derfor bare et angrep på strikking på samme måte som gamle boksere blir gale av å se håndklær som kastes. Bær over med meg.

31 oktober 2006

Barberbladfare

Jeg har gått over til å barbere meg med høvel. Husker ikke lenger hvorfor det skjedde, men var nok fordi den gamle maskinen var sliten og jeg hadde et lite håp om at det var lettere å ta langt, stritt skjegg med høvel. ALltid lov å håpe. Har alt slitt ut ett barberblad: stod og skar av mitt lange skjegg da det plutselig ikke var mulig å komme lenger. Alt var blitt sløvt, hårene forsvant ikke, men ble bare gredd bortover, og der stod jeg med skjegg under haka og skjegghårstrå her og der rundt munnen - og kunne ikke få det vekk. Ringte T på jobben og bad henne kjøpe barberblad på vei hjem. Kom på etter en time at det faktisk var en gammel barbermaskin et sted, og selv om den var sliten og dårlig, fikk den da fjernet mesteparten. Men hadde en litt rar skygge under haka det første døgnet...

Det er fremdeles langt igjen til jeg er en garvet høvler. For eksempel, hvordan i huleste heiteste himlaste er det mulig å barbere seg uten å blø? Uansett hvor forsiktig jeg gjør drar høvelen, siver det lystig med lyserødt fra det skjeggløse noen sekunder senere. Er det prisen for å barbere seg helt tett? (Klarer forsåvidt å barbere meg blodig av maskin også, det er ikke det - men ikke så mye og ikke så ofte.) Og hvorfor regnes barberblader som farligere enn kniver? Jeg skulle kjøpe nytt blad etter fadesen med det gamle, slitne, men fant det verken på ica nær, meny eller bunnpris. Tenkte å gå til kiwi i dag, det siste hamlstrået, men da jeg stakk innom ica for å handle melk, så jeg det: barberbladene er bak disken, sammen med kondomene og snusboksene og røyken. At røyk og snus henger der, er forståelig. Det er en aldersgrense på det og det er bare så altfor fristende å stjele med seg for små drittunger. Kondomer er det kanskje mindre streng aldersgrense på (ber man unge kondomkjøpere om legitimasjon?), men det er lenge så pinlig å kjøpe, for noen pinlig hele livet, at det nesten er bedre risikere å bli tatt for et lite tyveri. Men barberblader? Det er ikke aldersgrense, og drittunger vil gjerne heller briske seg med at de må kjøpe det enn å gjemme det mellom to grandiser. Bortsett fra at småbarn bør holdes unna er det ingen aldersgrense. Kan det være at de legger barberblader bak disken fordi de er skarpe og og farlige? For småbarn? Eller kan slemme tyver bruke dem som våpen mot butikkbetjeningen? Men burde ikke en kniv være farligere i så måte? Og kjøkkenkniver selger de da fritt som fuglen overalt? Og bladene er bedre pakket inn enn mye annet farlig for småbarn, og hvorfor kan de ikke bare legge dem øverst på hylla, dit bare far når? (Eller mor om hun står på tå.) Er det for å markere at dette hører voksenverden til? Men de selger da pornoblader som bare det, i alle fall mykporno? Og kvasiporno i form av alle damebladenes "slik blir du bedre på oralsex"? Eller?

Hm. Er kanskje ikke helt voksen ennå. Må barbere meg med høvel noen år først. Ouf. Det blir mye blod...

29 oktober 2006

Skjønnheten kommer innefra

Den første (eller kanskje andre) kommentaren til Are Kalvøs show i går var: "Han har måne!", sagt i en intens, hviskende stemme. Hun kunne ha kommentert hvor trent eller ikke han er, hvor høy eller lav han er, hvor flink eller dårlig – men det viktige der og da var at han hadde måne. Det viktige var utseendet, noe som er helt greit i bolker, men som blir et problem når det får dominere. Når det blir den måten man kategoriserer mennesker. For eksempel har det ofte hendt at noen har prøvd å forklare hvem person X var, for eksempel hvem av personene på en fest det sankkes om, med å si "Du vet, han/hun pene". Neeeeii, svarer jeg da, det var mange pene der, hver av dem var pene på sine måter, der et par pene øyne, der et par pene ører, men alt veldig subjektivt, pent i mine øyne. Jeg har fremdeles aldri kunnet forstå hvem det er snakk om når en person beskrives som "den pene". Eller som mamma gjorde en periode (for alt jeg vet fremdeles): kritiserer hallodamene på tv fordi de ikke er pene nok. Eller berømmer for eksempel pappas søster fordi "hun var alltid så pen". Jaha, svarer jeg, så fint for henne, men det er ikke derfor jeg skal like henne, eller?
Merkelig nok har jeg stor sett opplevd dette med ihuga feminister og sterke kvinner. En mann vil ikke beskrive en dame som pen (og i enda mindre grad beskrive en mann som pen), men si noe konkret: lyst hår, briller, rød jakke, til nød store pupper. Om en kompis vil beskrive en eller annen for meg, vil han aldri i verden beskrive denne personen som "vakker", med mindre det dreier seg om hans nye kjæreste. Betyr dette at likestillingspendelen snur? Hvordan da? Eller har det alltid vært sånn? Eller er det nedlagt i alle mennesker at man kategoriserer mennesker etter penhet, det er bare mitt uhell å snakke med med kvinner som tror disse penhetskategoriene er så konkrete og hierarkiske at de er like for alle? På den annen side: Sverre hata de blondinene som tv2 hadde under fotball-vm, berter som åpenbart ikke kunne noe fotball men bare var der for utseendets skyld. Mamma har i alle år lurt på hvorfor NRK ikke har skaffet seg noen penere enn Karen Marie Ellefsen...

14 september 2006

Lukten av den kjære

Det er ikke utseendet som er det viktige i valget av partner. Det er ikke størrelsen på lommeboka eller andre ting. Det er ikke formen på ørene eller lengden på håret eller bredden på rompa eller mengden krmelj om morgenen. Alt dette er bare sekundære trekk, trekk man nærmer seg på grunn av eller fatter interesse på grunn av, men de er ikke annet enn tv og fantasier så lenge lukta ikke er en del av bildet. Det er ikke for å lukte godt at man parfymerer seg før man skal på byen, men for å skjule lukt som ville ha tiltrukket noen, men avstøtt andre. I den forstand er det skjebnebestemt hvem som passer samme: enkelte lukter vil du aldri kunne nærme deg noe særlig, andre vil du aldri kunne fri deg fra.

At T er pen og kul og smart og nesten like god som meg i basket og alt sånt er ikke det viktige. Det viktige er at hun lukter som hun lukter. Alt annet er ren bonus.

11 september 2006

Hårtørkteknikker

En gang ropte en venn av meg, helt ut av det blå, i ren og skjær og tydeligvis lenge oppspart undring: Har du sett det, menn tørker håret først når de går ut av dusjen! (Hun var ingen mann, nei.) Ja, tenktre jeg, men sa ikke noe, er det ikke det alle gjør? Jeg tørker alltid håret først, rister det om det er langt nok til det, ruffler det med håndkle, får det så tørt som mulig før jeg engang vurderer å gå videre til skuldrene. I motsatt fall ville jo vann fra håret dryppe ned på de samme skuldrene og gjøre den alt utførte tørkingen til noe nesten overflødig, siden den må gjøres på nytt. Dessuten får da håret lengre tid på å tørke helt slik at det ikke blir til is om jeg skal ut i vinterkulda, eller blir deformert om jeg dusjer før jeg legger hodet på puta. Hvorfor skulle jeg ikke tørke håret først? Og likevel var denne vennen paff og undrende over denne mannlige skikken. Og når jeg tenker meg om, ja, T kommer alltid ut fra badet med håndkle rundt håret. Men betyr da det at hun ikke tørker det før til slutt? (Notat til selv: spør henne.) Og kvinner med kort hår, eller menn med langt, hvordan gjør de det? Er det en kjønnsting, genetisk innebygget hårtørkningsrekkefølge, eller en sosiologisk ting, europeiske kvinner tørker håret til sist siden madam Pompadour gjorde det, skikken har spredd seg fra det franske hoffet som skarre-r har gjort det – eller er det tvertimot en praktisk årsak bak? Men jeg kan ikke for mitt bare liv skjønne hvorfor det skulle være bedre å bruke kvinnerekkefølgen på hårtørking?

Kanskje det er et spørsmål i samme kategori som et jeg hørte som liten og aldri har kunnet glemme: bruker menn sjampo på skjegget? Hm... Selv som mann med skjegg nå skjønner jeg hvorfor de mennene jeg hørte om for lenge siden humret og ikke svarte direkte...

29 august 2006

Liste over tegn på fremskreden alderdom

10 Tegn på at man er blitt for voksen (som mann):

1    Man sukker "OUF" hver gang man setter seg i sofaen.

2    Man går jevnlig til frisøren for å beholde den samme sveisen.

3     Man spiller lotto hver uke – og snakker høyt om det ved hver anledning.

4    Man legger ikke lenger merke til kjønnet på personer som går forbi.

5    Man avfeier andres pubertetsproblemer med "åhja, du skjønner når du blir eldre".

6    Man begynner å bekymre seg over hårveksten på ørene.

7    Man begynner å se på alle idrettsstjernene som småbarn.

8    Man begynner å bekymre seg over at språket degenereres.

9    Man unngår å blakke seg på bøker, musikk, reiser.

10    Man begynner å skjønne hvor rett ens foreldre hadde.

28 august 2006

Kvinners gruppegen, kromosomet for trygghet

Da jeg gikk på videregående satte jeg men en time på den faste plassen til en av jentene. Noen hadde tatt den plassen jeg pleide å ha, og de neste jeg hadde som back-up, så jeg så meg rundt og tok bareden første og beste (og nesten eneste) som var å oppdrive. Det tok fem minutter, bokstavelig talt fem minutter, før hun hadde roet seg ned nok til å finne en annen plass. Fem minutter med skrik fra hennes side (mye "JAMMEN, Å"), full støtte fra alle hennes venninner, stadig mer irritert lærer... Men hvorfor skulle jeg flytte meg fordi hun måtte ha nettopp denne plassen? Hvorfor kunne hun ikke som jeg bare sette seg ned et sted? Hvorfor var det denne plassen eller helvete løs? For min del kunne jeg gjerne ha satt meg alle andre steder, men når jeg først satt, ville jeg ikke la meg herse meg som et annet mehe.

Det var noe av det samme som skjedde på jobben i dag – det vil si, det skjer sikkert ofte, men først i dag så jeg det på nært hold. De fleste mennene sitter to og to, fire og fire, i små grupper eller til og med alene, alt ettersom bordene innbyr til det. De damene jeg satt ved siden av i dag, derimot, satte seg først fire på et seksmannsbord. Greit nok. Så kom det tre til, og de skjøv en ekstrastol bort til enden. OK. Så kom det fire til, og de fant et nytt bortd og fire stoler og klemte seg sammen. Javel. Så kom det tre til, og halvparten av dem vimset rundt i lokalet for å finne bord og stoler, men de samme stolene som alle andre, og bord i den rette høyden, og alle måtte klemme seg enda litt mer sammen, og de som skulle forbi måtte skvise seg forbi etter å ha gått ned femten kilo, og de fylte etter hvert hele lokalet med tjatringen rundt problemet med å finne plass til alle. Så tok det fem minutter, og halvparten gikk tilbake til kontoret etter å ha spist ferdig.

Jeg mistenker at disse to episodene bunner i det samme. En kvinne søker trygghet, fellesskap, rutiner, rammer, sosialitet. En kvinne vil synes synd på meg der jeg sitter og spiser mitt brødblingstårn alene, selv om det er sånn jeg vil ha det. Om det er noen moral i dette vet jeg ikke, men jeg er glad til for alt kvinnelig så lenge jeg får spise, jobbe og sose rundt i fred noen timer om dagen.

(Og om noe sier dette er en overforenkling, så er det selvølgelig det. Neste gang skriver jeg noe feministisk.)