23 juni 2007

Intet nytt fra hjemmefronten

Det rare med oppløpet er at det ikke avslører noe som helst om hvordan det vil være på den andre siden av målsnøret. Hva slags løp man begynner på da.

Om en uke eller to, i nødsfall tre, er Xerxes ute. Om en uke eller to, eller kanskje tre, er T ikke lenger gravid, men eks-gravid, og jeg er ikke lenger, vi er ikke lenger, vordende - men værende. Om godt under en måned er vi foreldre. Om etpar helger vil ikke lenger helgene være de samme, dagene de samme, nettene de samme, noenting de samme noengang igjen. Vi er på oppløpet. Og likevel er alt som før.

T hopper rundt. I går hoppet hun ned fra fortauskanten og slo hælene sammen i svevet. I niende måned, sa hun stolt. Ja, sa jeg. Ja, er det ikke sånn du hopper ned fra fortauskanter, på vei hjem fra en tur i nabolaget, utenfor leiligheten, i solskinn, under paraply i regn, uansett? Er det ikke sånn du er da, T? Burde ting være så annerledes nå?

Xerxes er klar. Han har festet seg med hodet godt nedi, han har begynt å sparke annerledes, han har begynt å bule på rare måter. Eller hun. Hun har begynt å bevege seg så mye at magen synes å være for liten. Leiligheten er klar. Vi har vugge til den første tiden, bilsete og bæresete, barnevogn, bodyer, hjemmestrikkede sokker, babykluter, håndklær, små lakner, babyolje... Alt bortsett fra etpar klesplagg og de evige bleiepakkene. Vi har gjort klart og alt er annerledes i leiligheten, mer nyvasket og enda mindre plass for å spile basket i stua. Det er ikke den samme leiligheten, det er som om den venter på noe. Og likevel er alt som før.

T har vært gravid i ni måneder. Det er 3/4 år. Det er så lenge at man begynner å venne seg til det: jeg plukker opp ting fra gulvet for henne, holder opp dører med enda mer gratie, bærer alt mulig for henne, stryker henne på magen og synger for den, for Xerxes, for Xerxina eller Xantippe. Det er som om hun var vært gravid halvannet år, i to år, som om det har vært en Xerxes og ventet der inne i lang tid, dobbelt så lenge som han har vist seg som en kul mage. Som han alltid har vært der inne i magen. Som om ingenting er annerledes. Og likevel.

Om en uker eller to er jeg pappa, T mamma, vi foreldre. Hva man gjør da? Det samme som før? Helt andre ting? Og hvordan man gjør det? Som før? Annerledes? Alt kommer til å endre seg. Alle sier det, og vi vet det også av oss selv. Alt bli annerledes. Og likevel føles det som om ingenting endrer seg. På mange måter ligger han allerede i vugga - jeg synger Bo Kaspers og Torbjørn Egner for ham eller henne, T synger sine franske barnesanger, vi våkner sent på morgenen og føler oss priviligerte som kan sove ut, at X er så rolig at vi slipper å vekkes hele natta gjennom. For alt vi vet bråker han det han er kar om der inne, vi hører det bare ikke - og likevel vil det ikke være en endring når han først er ute og faktisk høres når han skriker.

Vi ser ikke oppløpet, vi ser bare målområdet, vi ser alt bråket der, alt slitet, alle de uforutsette utslippene av kroppsvæsker, alt som må vaskes og ryddes og passes på. Mangelen på søvn. Det er helt annerledes enn nå. Og likevel det samme.

Vi er på oppløpet. Vi er ikke på oppløpet. Vi ser målområdet. Vi ser ikke målområdet. Vi er i målområdet. Selv om vi ikke har den ringeste anelse om hvordan det kommer til å være der.

22 mai 2007

Hjernens neseskrue for musikk

Det fortelles i mange innføringsbøker i psykologi om hvordan personligheten kan forandres etter fysiske endringer i hjernen, store, mekaniske endringer. Som han jernbanearbeideren som var så snill og eiegod helt til han fikk blåst en metallstang opp gjennom pannelappen. Han døde ikke av skadene, men var plutselig etter ulykken uansvarlig og generelt lite sympatisk. En annen historie er om en mann som fikk en liten skrue (eller noe sånt noe) inn i hjernen. Legene turte ikke å operere den ut, for da ville de kanskje ødelegge mer enn de ville gjøre godt, og han fungerte uansett sånn halvveis bra i hverdagslivet. Bortsett fra at skrua lå like ved musikkkksenteret i hjernen: hver gang han kakket på hodet, holdt det litt skjevt slik at skrua presset litt nedover på et visst punkt, var det som om han hadde en radio i hodet, en radio som spilte musikk han hadde glemt han kunne men som likevel var så ekte at han de første månedene alltid trodde at det stod en radio på i naborommet.

Av og til ønsker jeg at jeg hadde en sånn skrue i hodet, så jeg slapp å hoppe rundt med iPod og trykke og fikle med knappene. Bare det å ha musikken bakenfor trommehinna... Men så kommer jeg i nærheten av den følelsen, den skrua, den ustoppelige musikkradiospillingen, og jeg tenker meg litt om.

De to sangene under er sanger jeg har fått helt på hjernen, spesielt den av Caetano Veloso. Det er sjelden jeg spiller sanger to ganger etter hverandre (heller er jeg en sjøffelmann som hopper over hele mitt musikkbiblioteks spekter fra en sang til den neste) - men Cajuna har jeg spilt opptil tre ganger på rad, og bare den. Å komme hjem fra et sted, spille én sang, slå av dataen og så lenge seg? Så håpløst snevermuskalsk er man da ikke. Og likevel.

Likevel er det det jeg har gjort med disse to. Og trass i at de syngers på portugisisk, og jeg ikke skjønner et ord, har jeg tatt meg i å synge dem og legge alle mulige slags forskjellige meninger i tekstene. Har til og med spurt T om hun kan lage en bosnisk tekst til Cajuna, så jeg lærer meg bosnisk fortere. Så håpløst håpløs er man da i alle fall ikke.

Og likeføkkingsvel, altså. Jeg har en imaginær skrue i min pannelapp som presser på musikksenteret, den må ha kommet dit da jeg ble skutt med skruepistol i forrige uke, da jeg ble skrudd fast til gulvet i fjor, en skrue løs et sted, på en eller annen måte.

Det som er fint, er at jeg i alle fall ikke har DDE eller Mariah Carey på hjernen: på Last.fm er Cajuína den 85. mest populære sangen av Caetano Veloso...


Dagens spilleliste:
Cajuína av Caetano Veloso
Siempre Me Quadana av Bebe

21 mai 2007

Strategisk smerte

Det er alltid en del av kroppen som gjør vondt, om man bare tenker etter. Det er alltid en del av deg som stikker eller ulmer eller brenner eller smerter på en eller anne måte. Det gjelder bare å finne de riktige smertene til enhver tid.

I øyeblikket har jeg den beste smerten man kan ha. En av de beste. Jeg har vondt et sted uten at det ser ekkelt ut, faktisk synes det ikke i det hele tatt, og ingen vil si "æsj, det ser vondt ut, ugh, du er pågående og nesten slem og jeg liker deg ikke bedre når du trøkker det såret/den hevelsen/den vondten opp i trynet mitt." Det vil si, det synes ikke når jeg sitter helt stille. Når jeg beveger meg på visse måter, stikker det plutselig til, og jeg kan ikke annet enn å grimasere og stoppe bevegelsen i håp om at smerten går vekk. Og bare det er en god måte å få medlidenhet og omsorg uten å være ekkel.

Men det blir enda bedre: jeg har vondt et godt sted også, og ikke bare på en god måte. Når man har tråkket over ("overstepped", som en venn av meg skrev på Facebook...), halter man eller står skjevt for ikke å belaste benet for mye. For det første synes smerten da hele tiden, og man ser krøpling ut, men det er også en smerte som er langt fra ansiktet, langt fra hjernen, langt fra den delen av deg du kommuniserer med. Det ser rett og slett ikke så farlig ut å ha vondt i benet som å ha vondt i ansiktet - se for eksempel på Rivaldo idet han blir truffet av av tyrkisk ball:

Jo nærmere hodet man har vondt, desto bedre. Jo mindre det synes hele tiden, desto bedre. Jo plutseligere smerten er, desto bedre. Jo mer åpenbart hemmende den er, desto bedre. Og, selvfølgelig, jo mindre farlig smerten er, desto bedre. Men det er jo åpenbart.

Min smerte? Jeg kastet frisbee med stiv nakke for noen dager siden, skulle ta i ekstra mye, og vips, noe sa snapp i nakken min. Nå kan jeg ikke bøye nakken ordentlig, og vender på hele overkroppen for å se på noe til siden for meg. Nå snaker jeg helt vanlig, uten å ha vondt i det hele tatt, helt til jeg gestikulerer i overkant og det plutselig gjør veldig vondt igjen. Og jeg grimaserer.

Aller helst skulle jeg ha vært vondtløs - men når det først skulle være smerter, er ikke en nakkesmerte det verste å ha. Og aller helst skulle jeg ha unnlatt å syte, bitt alt i meg og ikke øst klagesang over mennesker i nærheten og på denne bloggen - men når jeg først skal synge noe, er ikke klagesanger de mest avantgardistiske eller utilgjengelige eller usyngelige sangene i denne verden. http://www.blogger.com/img/gl.link.gif

Aller helst skulle jeg ha funnet en mirakelsopp eller gjort verden til et bedre sted på andre vidtrekkende måter. Men hver mann sin sjanger. Jeg har en brukbar kink i nakken. Om det er det det heter.

18 mai 2007

Kapitalistisk i hodet

Til høyre her er det et felt med Google adsense. Fire tekstannonser du kan klikke på for å komme deg videre til andre, viktige sider. I øyeblikket er det annonser for en trendside, en tjenepengerpåblogg-side, en norsk bloggting og et gjennombrudd i diabetesbekjempelsen som ikke engan legen din vet om. 100% garantert. Ofte er det også reklame for ukrainske damer der. Spørsmålet er hvordan. Og hvorfor.

Google adsense skal gi relevante annonser. Skriver du om hagestell, skal annonsene være om hagestell. Skriver du om greske guder, skal annonsene være om ikke for greske guders hjemmesider, å i det minste i samme sjanger. Men fordi jeg skriver om så mye rart, eller fordi det er så så forskjellige annonser på norsk, eller fordi Google prøver å føkke med meg, er mine adsenseannonser nesten uten unntak totalt på siden av hva jeg ville ha klikket på selv. Blogg har jeg. Diabetes har jeg ikke, og er mer enn skeptisk til mirakelkurer ingen leger vet om. Trendspotting bryr jeg meg fint lite om. Ukrainske damer enda mindre. Aksjebørsleketjenester meg i ræva. Eller hva med "Funniest Indian jokes"...? Bfrth.

Så hvorfor? Hvorfor i huleste heiteste himleste har jeg annonser på sida? Og slike teite annonser? Tja, for å tjene penger? Hvert klikk på en av de annonsene gir meg litt kroner. Hvor mye avhenger av mange ting, prosentandel klikk etc. En periode klikket jeg selv hver gang jeg var innom sida, men da fikk jeg fort et strengt brev fra USA: Det kan se ut som om du klikker selv på dine egne annonser, dette er strengt forbudt, slutt din drittunge, ellers får du ikke noen penger i det hele tatt. Så jeg sluttet.

Det har ikke vært mye penger foreløpig. I løpet av hele perioden bloggen har vært oppe, har jeg tjent 40 dollar. Snaut førti dollar. Men jeg kan ikke slutte nå: først ved 100 dollars-grensa får jeg utbetalt noen penger. Man kan ikke gi seg halvveis. Eller snaut halvveis. Man er ikke så teit. Eller: det er nettopp så teit man er...

Annonsene blir. De er teite og stygge og de kommer ikke til å gjøre meg rik, og enkelte familiefolk mobber meg fordi jeg annonserer for ukrainske damer med jevne mellomrom, men jeg sikter mot høyeree mål enn deres fnys. Jeg sikter mot hundre dollar. En dags jobb. Og når 100-dollarsdagen opprinner, skal jeg feire i godt lag og bruke pengene på et godt formål.

Trolig kjøpe bleier for alt sammen...

16 mai 2007

Byråkrati og barn: hvordan barnet oppdrar faren

En ting er å få barn og bli forelder. En annen ting er å få barn og bli forelder og samtidig kjempe seg gjennom det byråkrati-økonomi-jungelhelvetet man alltid har skulet mot med mørkt sinn og skulende tanker. Men barnet skaper mannen, det er sånn det alltid har vært.

For Ts del er det enkelt. I utgangspunktet. Hun har vært i samme jobb i et år og får dermed den samme lønnen når hun når går ut i permisjon. Men hun tar bare seks måneder, jobben krever at hun begynner igjen i januar, det er sånn systemet er lagt opp - og da har vi tre måneder til overs.

For min del kunne det ha vært enkelt. Jeg tar de tre månedene med foreldrepenger i januar og utover, når T jobber, og Xerxes får en fin tid alene hjemme med far og kan kaste mat på gulvet og rive bøkene ut av hylla. Men det er ikke enkelt. Med penger, mener jeg. Jeg har bare jobbet frilans det siste året. Hadde jeg jobbet fast, hadde det vært greit, men fast jobbet jeg året før og året før der igjen. Nå har jeg jobbet bare fra prosjekt til prosjekt. Noe som betyr, for det første, at jeg må føre grundig regnskap og bevise alt jeg har tjent for å kunne få noe lignende i foreldrepenger - men det er jo en god ting, egentlig. Xerxes tvinger meg til å gjøre det jeg uansett bør gjøre for egen del: barnet oppdrar faren. Men for det andre betyr det også at det er to slags regler som gjelder. Og ifølge en NAV-dame faller jeg mellom alle stoler.

Ah, sa NAV-damen i telefonen. Med fast jobb teller lønn de siste ti månedene før fødselen. Da får man 100 %. Med litt frilans og litt selvstendig næringsdrivende, derimot, teller bare gjennomsnittet de tre siste årene - og du får bare 65 % av inntekten. Jeg jobbet lite frilans de to årene jeg jobbet fast. Og å slå sammen alt jeg har tjent går ikke. Sa NAV-damen og sukket tafatt, unnskyldende, trøtt av en lang arbeidsuke, gjennom telefonen.

Så nå sitter vi her og prøver for det første å få full oversikt og alle papirer på mitt firma og mine frilansting. Jeg prøver å føre det satans regnskapet som jo uansett må være ferdig denne måneden. Jeg prøver å gjøre det mitt fornuftige overjeg hele tiden maser på meg om å gjøre, bli ferdig med, få overstått. Jeg prøver å bli et fornuftigere, mindre kaotisk menneske fordi Xerxes stumt ber meg om det.

Barnet oppdrar mannen. Om noen måneder, når jeg er alene hjemme med Xerxes, får vi se om jeg klarer å gjengjelde tjenesten. Eller ta igjen, alt ettersom.

15 mai 2007

Hils fra meg

De enkleste ting er de vanskeligste. Å hilse er det enkleste i verden, enten man gjør det der og da eller ber noen andre gjøre det siden den man hilser ikke er til stede: hilse på eller hilse til. Å hilse er fantastisk komplisert, når man begynner å tenke seg om. Med mindre jeg er kort i hodet for tiden.

Når E ber meg hilse T, hva gjør jeg da når jeg kommer hjem til T? Jeg sier at E hilser. Hils tilbake, sier T. Og alt er ordnet. Men hva har vi egentig gjort? Hva har de gjort, som via meg har hilst hverandre? Og hva har jeg gjort som mellommann for alle denne hilsingen?

For eksempel: kan man hilse litt? Kan E be meg hilse T, men ikke altfor overdrevet? Eller er det en digital ting, enten hilser man eller så hilser man ikke? Eller: hvor nær kan mennesker være før de kan hilses til? Kan E be meg hilse til Kåre Conradi neste gang jeg ser ham (om jeg ser ham) siden hun en utekveld på en eller annen måte elget seg innpå ham og fikk solt seg i kjendisglansen noen timer et høylytt, folksomt, festete utested? Eller: kan hun be meg hilse til bror og bror og mor og far og tanter og onkler og fettere og kusiner og alle jeg kjenner hun noensinne har truffet? Men hvorfor skulle hun det?

De sier T og jeg er ett nå. Gift og snart foreldre, det er ikke så mye nærmere man kan komme hverandre i det sosiale. Heretter er det J & T eller T & J, som Knoll og Tott eller Karius og Baktus eller Helan og Halvan eller hvem vi nå ligner. Kanskje det er derfor E ber meg hilse til T? Fordi det hadde vært naturlig at hun var med meg til E? Selv om E bare trengte musikk til ipoden sin og å "sette opp" ipodhøyttaleren og var halssyk så hun ikke kunne ha tjatret så mye med T uansett? Ville det ha vært unaturlig for E å hilse til Xerxes, eller til G, min bror og også Es fetter? Eller å hilse til en felles slektning jeg sannsynligvis ser snart, eller ser før E?

Men fremdeles, i tillegg til når og til hvem man skal hilse: hva er det å hilse? Er virkelig det å hilse via mellommann nøyaktig det samme som å hilse uten mellommann? Kan man gjenskape et stumt nikk og et kort øyeblikksblikk i en der-og-da-hilsen i en hilsen via melommann? Er det forskjell på å si "E hilser" og "E hilser så mye, hun håper du kommer på besøk snart, håper det går bra med deg, hilser så masse masse"? Er det å hilse en performativ talehandling (se fx http://no.wikipedia.org/wiki/Talehandling) på linje med det å døpe eller å dømme noen til fengsel? Kan man ikke hilse T fra E uten å si ordene "E hilser"? Eller kan man si ordene mens begge er til stede, teller det som en hilsen da? Og hvorfor skulle det være så viktig å hilse, hvilken sosial funksjon fyller det, hva prøver man å oppnå, hva er gledelig med bli hilst til?

Jeg hilste T fra E. Men jeg skjønte ikke hva jeg gjorde. Eller hvorfor. Selvfølgelig, E hadde blitt irritert og forbauset om jeg hadde unnlatt å hilse når hun først ba meg om det, og irriterte slektninger skal man passe seg for - men på hvilken måte endret jeg verden, på noen som helst måte, ved å viderebefordre to ord? "E hilser." Hva med "E synes du er snill", "E er glad J fant deg", "E synes det er flott at du finnes", "E er en stor fan"? Men nei. Man holder seg til det mest generelle og det vageste, det mest allmenne, det som kan gjelde for alle alltid: man holder seg til å bli tenkt på. "E hilser deg: hun hadde deg i tankene i det minste lenge nok til å si hei."

Det er kanskje det hilsing er: å inkludere den tilhilsede i ens egen sosiale verden? Det er kanskje derfor det er så viktig: mennesker er sosiale vesener som alltid vurderer eget liv og egen suksess eller lykke ut fra andre mennesker i nærheten, deres sosiale verden? Det å hilse er å styrke bånd mellom mennesker (hvordan? pftff) og gjør den sosiale verden både større og mer støttende? Det å hilse er den menneskelige varianten av hundenes lukting i hverandres romper?

En hund som aldri får være sosial, blir gal. Gal eller perverst menneskelig, noe som går ut på det samme. Kanskje man burde hilse oftere, selv om man ikke helt skjønner hva det er man gjør. Kanskje det er viktig å gjøre den sosiale verden så bra som mulig.

Ville det ha vært uhøflig av meg å hilse til T fra E om E ikke hadde bedt om det?

14 mai 2007

Men verst av alt er nakenheten

Det er mange måter å være naken på. Det er mange måter å føle seg naken på. Noen menn går med bar overkropp så fort været tillater det; andre viser aldri engang bare underarmer, selv i tropehete. Noen fjortiser får angstanfall om de mister capsen; andre får anfall om frisyren berører et eneste lite hårstrå. Noen damer føler seg nakne uten hijab. Og noen uten sminke.

Jeg skjønte lenge ikke hvorfor noen jenter satt på trikken eller t-banen, eller i parken eller på en benk eller en cafe eller hvor som helst hvor de kunne bli sett, og guffet ansiktet fullt av pudder og krem og mascara og eyeliner og øyenskygge og alt hva de har. Jeg mener, er ikke poenget med å pynte seg, å kle på seg, at det ikke skal synes at man har gjort en anstrengelse? Er det ikke noe usigelig desperat med en jente som sminker seg foran ansiktet ditt på et utested? Viser hun ikke bare at hun ikke tror hun er pen nok uten masse make-up? Og er ikke det å sminke seg en privat ting, omtrent på nivå med å ta på seg sokker? Å gå barbeint i all offentlighet er ofte mindre pinlig enn å ta på seg sokker i all offentlighet.

Men når jeg innså at sminken ikke var for utsiden, skjønte jeg hvorfor de satt på trikken og sminket seg. Når jeg innså at de ikke pyntet seg for noen bestemt eller ville gjøre seg pene. Det er for innsiden. Det er for å roe egne nerver og forsikre seg om at man ikke er naken: en jente som sminker seg er omtrent som en gutt som hele tiden drar capsen ned i øynene. Eller en voksen som stadig sjekker om bukseglidelåsen er glidd opp i frykt for å eksponere sin smakløse boksershorts, for den saks skyld. Hun er naken uten sminken, hun *føler* seg naken uten sminken - det er bare det.

En jente som sminker seg på trikken er som alle andre som skjuler sin nakenhet. For mye sminke er som for mange klær: man ser litt rar ut. Det er ikke hennes feil hennes nakenhetsskjul lettest av alle nakenhetsskjulinger får henne til å se ut som en kunstig klovn.

12 mai 2007

Opprør i Etiopia

Man lærer mye av å høre Verden på lørdag på p2. Man får med seg hva som skjer på planeten og hvilke nasjoner som misliker hvilke hvordan. Som i formiddag. Korrespondentbrevet var en mann som snakket om 17. mai-feiring i sitt barndoms Etiopa, og det er jo et aktuelt tema nå like før nasjonaldagen og verden er blitt globalisert og allting. Og fytterakkern for en verden.

I barndommens Etiopa var 17. mai høydepunktet. Og 17. mai i Norge bleknet i forhold. De hadde potetløp og sekkeløp, de spiste pølser og alle sammen koste seg hele dagen på den norske skolen mens de voksne lo og de unge hoppet og danset og lekte hele den etterlengtede dagen lang.

Men nå? Nå setter UD foten ned. Nå sponser de ikke lenger pølser på ambassadene lenger. Nå må de små, søte barna selv finne gaver til markedene sine. Nå legges den viktigste norske dagen i utlandet i grus av arrogante, snørrhovne, nasale ud-ansatte med beskjeden "det er da ingen menneskerett å få få 17. mai arrangert på ambassaden."
Snøft.

Man kunne nesten høre ham gråte gjennom radioen. Og ikke bare for sin egen barndom, men for alle de små barna som nå gjør opprør og sender klagebrev til ambassader i Addis Abeba, Nairobi, Buenos Aires, Athen, hele den føkkings verden. Man kunne høre ham skumme over av raseri over det norske utenriksdepartementet, over at de ikke innså hvor viktig det for for alle de søte små uskyldighetene at de fikk sponset en vaffel.

Hm.

Jeg vet ikke hvordan det er å være barn av norske foreldre i utlandet. Det er mulig det er slitsomt og rart uten en norsk dag i året, at det blir som en fellesdag man må feire for å vedlikeholde norskheten. Men at det er nødvendig at ambassaden spytter alle pengene for pølser og vafler og små hagegnomer til lotteriet? Det er mulig man gleder seg voldsomt til en nasjonaldag siden de voksne pynter seg og alle gires opp - men hvorfor man skal kreve at det skal dekkes? At det skal markeres for en? At den sabla morgenkåsøren bruker ti minutter på å uten ironi klage over at denne generasjonen kanskje ikke får pølser av ambassaden som han fikk?

Eller kanskje jeg bare ikke ser for meg at det kan være så viktig med opptog og korroping og, som kåsøren sa, å blli stirret på av flere hundre etiopere fra utenfor gjerdet. Kanskje jeg bare ikke helt ser gleden i den type nasjonalisme.

Kanskje jeg heller vil ha potetløp med mennesker fra mange land, utenfor alle ambassader, i feiring av alt annet enn en mer eller mindre tilfeldig valgt nasjons nasjonaldag.

11 mai 2007

Et rundt tall er et vanlig tall er ingenting å snakke om

Når jeg blir femti skal jeg rømme landet. Når jeg blir seksti skal jeg rømme kontinentet. Når jeg blir søtti skal jeg rømme planeten, dra til månen på en liten ukestur. Men hvorfor det?

Var i Litauen etpar dager og traff en engelskmann som hadde rømt hjemmefra for å slippe å markere femtiårsdagen sin. Selve dagen feiret han faktisk med meg i en fansi restaurant i Vilnius, glad for å slippe alt maset hjemme men like glad for å slippe å være helt alene på dagen. Men hvorfor vil noen slippe unna det maset å bli feiret av sine nærmeste?

Kanskje fordi man ikke liker feiring som sådan. Fordi man ikke synes noe om femtiårsdager med sine nødvendigvis mangelfulle livsoppsummeringer, sine formalistiske taler og forutsigbare samtaler. Fordi man ikke har sans for å pynte seg eller for å planlegge sammenkomster mange uker i forveien, for å bruke masse penger på noe så enkelt som å ha det hyggelig sammen.

Kanskje fordi man av flere grunner ikke har mange mennesker å samle: de bor spredt, de hører til forskjellige miljøer, de er gått videre fra, kontakten har blitt brutt, man er ikke en mangemenneskers person, man har liten familie og få venner. Eller fordi man tvertimot har mange mennesker i nærheten, men de alle er veldig opptate av seg og sitt: jobb, sosialt liv, hobbyer, forpliktelser, familie, planer lagt for lenge siden.

Engelskmannen hadde en liten familie, og ingen i rett nedadstigende linje, ikke engang en dame etter det siste bruddet han la ut om, og halvparten av brødrene hans (to, dvs én) bodde i Dubai. Han foretrakk å spise på gata, sitte på en benk med lokal litauisk kebab, heller enn på en dyr og snobbete restaurant. Og han hadde mange venner, virket det som, men de fleste av dem han fortalte om, var gamle reisebekjentskaper som bodde rundt omkring i hele verden. Hva skulle han være hjemme for med en gammel mor og en bror med hans familie og etpar naboer? Ville ikke det vært enda tristere enn å dra på tur til Baltikum?

Da jeg ble tretti, kombinerte jeg det med et giftermål og en kommende unge og snarlig reise ut i verden og generell familiesammenkomst - og det var veldig bra. Når jeg blir førti, vil jeg ikke ha noen særlig fest. Det er et tilfeldig tall, det er bare titallssystemet som gjør at det er noe spesielt, med åttetallssystem hadde fx førti blitt skrevet 44, om jeg ikke tar helt feil. Og det er jo ikke noe spesielt å feire. Litt er jeg redd for at det ikke skal bli nok mennesker og nok feiring på riktig måte der. Men mest av alt er det en inngrodd skepsis til den type markeringer. Konfirmasjonshøytideligheten i Oslo rådhus bød meg imot (spesielt da man reiste seg opp og allsang "Din tanke er fri": i en kirke går det fordi jeg uansett er utenfor, men her skulle jeg være en del av det, og da ble det bare feil.), Xerxes skal ikke ha navnefest, osvosv.

Det vil komme en tid da jeg er gammel og synes tradisjoner er viktige for passende. Det vil trolig komme en slik tid. Men til da er et tall bare et tall, men en reise er en reise. Engelskmannen var litt rar, som det heter, og helt ute av stand til å følge tankerekker, som han sa, men han hdde helt rett i at det ikke har noe å si hvor gammel man er, hvilket tiår man er på, det er bare en tommelfingerregel andre mennesker bruker for å anslå hvordan du er og hvordan du tenker.

Eller, som han sa et minutt senere: førti er ingenting. Det er først ved femti man virkelig begynner å tenke seg om og se livet bakover. Sånne ting burde man da markere...?

27 april 2007

Lei nå

Datamaskiner er noe herk. Dataskjermer flimrer og leker karate med øynene. Datatastaturer sliter ut henda, som datamus gjør det. Sosiale nettverksbygginger på internett tar en million små øyeblikk selv når man ikke prøver å la rive med i det hele tatt. Selv når man faktisk ikke lar seg rive med. Diverse nettsider tar meningsløs tid: NBA-sluttspillet, Wikipediagrumsing (enhver nerd med respekt for seg selv er leksikonfan), Last.fm, Underskog, Facebook og alle de andre sidene jeg har glemt at jeg har vært innom. Blogspot, ikke minst.

Hva er det godt for? Senebetennelse og slitne øyne? På den ene siden er det verdt det når det er snakk om å sitte på kafe og skrive for seg selv, skrive sånn at tankene fortsetter. På den annen side bryter det alltid inn noe man må gjøre bare for å opprettholde de kvasisosiale båndene på nettet. Legge ut bilder av flere på facebook. Se hvem som skal på hva på underskog. Sjekke den ene vennen man har på myspace. Skrive en blogg.

Jeg har én dag igjen på en slitsom oversettelsesjobb. En god jobb, men også slitsom og utmattende i den ensformige lengden. Jeg har en tur utenlands delvis med T om en uke. Jeg har fått statistikken og klikkene på bloggen langt opp i halsen. Hvorfor skulle jeg bry meg om hvor mange som klikker seg inn her? Vel, jeg gjør ikke det. Så hvorfor skulle jeg da skrive?

Skriver fordi jeg liker å skrive. Trodde at det var delvis fordi jeg ville oppnå enslags internettær kvasiberømmelse, men det er ikke det. Elle er det var det bare så lenge ingen leste bloggen min. Nå? Nå tenker jeg på hva slags ting som gir treff. Bare tull. Nå tenker jeg på hva slags blogger som får flest treff, og det er bare piss for det er ikke derfor jeg skriver. Bare trist å skrive på den måten.

Så nå er det et vendepunkt. Igjen. Nå vender jeg meg tilbake fra denne "skriv en blogg hver dag"-tingen. Skriver for meg selv isteden. Blogg bare av og til. Slutte for for godt går ikke, men trappe ned, absolutt. Jeg trapper ned alle sosiale internettsosialiseringer, eller kutter helt ut, og tar meg en løpetur i sola isteden. Jeg tuller ikke lenger med adspredelser men prøver å finne tid til å kjede meg, og komme gjennom kjedsomheten på den vanskeligste måten. Matmetaforisk: spise knekkebrød og drikke vann eller jus heller enn Maryland cookies og sjokomelk når jeg er sulten. Jeg er blitt fet.

Spørsmåler er da hva i huleste jeg prøver å oppnå med å høres ut som en nyttårsforsettær fjortis på min egen blogg...

25 april 2007

Lieder. Anmeldelse

Man hører på egen mage, man hører på andres munner, man setter de sammen og så finner man kanskje en ny sannhet.

Var på Liederkonsert med Johannes Weisser i dag. Kom rett fra jobb og var sliten i øynene etter å ha jobbet på skjerm hele dagen. (Sliten nå også, men det er en annen sak, jeg kan skjele og se uklart fordi jeg vet at jeg skriver riktig nok; jobben er petimeter og jeg må fokusere hele tiden.) Brukte hele første halvdel til å kjempe mot skjelingen. Det er rart hvordan det sliter på øynene å se på en lysende scene fra en mørk sal. Omtrent på samme måte som lysark er slitsomt etter noen minutter. Men ørene var det ikke noe i veien med med. Ørene hørte på en mann på piano (unnskyld, har forgettet navnet hans) og Johannes Weisser som sang om en Müllerin, Schuberts første Liedersyklus. Og det var bra.

Han synger så bra at man tillate seg å bli overkritisk igjen. En søster som synger bra, synger nesten på nivå med artister. En artist som synger bra, synger tydelig og rent. Det er noe med hvilket nivå på kritikken man skal legge seg: en russerevysyngedame kan synge kjempebra bare hun treffer ale notene med letthet. En Liedersanger, derimot... Johannes Weisser synger utrolig bra. Og nettopp derfor kan man henge seg opp i småting.

Han virker så nervøs. Han smiler så rart av og til. Han ser ned, opp, ned på måter jeg ikke helt får til å stemme med musikken. Han virker for snill, nesten, for bergtatt av musikken (ikke egen musikk, men den skrevne musikken, komposisjonen i seg selv). En gang gikk en gammel mann helt fram i salen for å høre bedre, midt mellom to Lieder - det blikket JW sendte ham, virket sterkere på meg enn de fleste andre blikkene hans, under syngingen. Fordi han hadde mindre respekt for en gammel døvhørt mann enn musikken?

Andre halvdel var briljant, jeg (og flere med meg) glemte tid og rom, glemte å skjele, glemte nesten på schopenhaueriansk-estetisk vis objektet i vår subjektisme. Andre halvdel var, som annonsert av min mer musikalske venn, bedre enn første fordi alle i salen trenger litt tid på å finne den metaforiske tonen. Andre halvdel var verdt hele den lange turen ut til Sandvika. Men etterpå kunne jeg ikke fri meg fra ett spørsmål: hadde ikke han hatt godt av litt mer skuespillertrening? Litt mer bevissthet på hvordan bevege seg, litt mer øvelse i å eie scenen, litt innsikt i den delen av opptredenen som ikke hadde noe med stemmeorganene å gjøre?

På vei tilbake overhørte jeg en telefonsamtale med en megamusikalsk syngedame og hennes venninne. Syngedamen var veldig fornøyd. Han er nervøs og litt med følelsene utenpå, litt egen, nesten spastisk, der han står på scenen - og det passer perfekt for romantiske Lieder.

Jeg parafraserer. Men det er bare for å si at jeg ble enig. Johannes Weisser er ganske så vimsete på scenen når han synger Lieder. Men stemmen hans er veldig bra - og vimsingen passer perfekt overraskende ofte. Det blir mer liv, mindre mekanisk.

Min egen magefølelse var ikke feil, men via en annens munn og mine ører endret den seg. Og denne gang håper jeg at den ikke endrer seg tilbake. Det blir bedre musikk på den måten.

23 april 2007

Reisefebril

Det å sjekke flyruter til ukjente land og steder. Det å finne billige billetter til Kaunas i Litauen, eller Gdansk, eller Helsingfors, til steder man aldri trodde man ville komme til å besøke. Det å undersøke priser på bussturer fra Oslo til Tromsø, hvor lang tid det tar. Det å undersøke når toget går til Stockholm, om det er nattog, om det kommer fram tidlig om morgenen. Det å sjekke hvor lang tid det tar å haike til Stockholm, eller tilbake, å anslå hvor lang tid det tar, og om man klarer det uten å overnatte et sted på eller i eller ved veien. Det å lete etter turer nordover, bussruter mot Umeå, eller helt til Russland gjennom Finland, eller ut til Trondheim og ned langs kysten. Det å vurdere en tur innom Uppsala igjen, bare for en dag. Det å vurdere å ta egen bil, gammel skranglebil men med nyinnsatt rute etter innbruddsraid, og se om man kan kjøre rundt Bottenviken. Det å finne hoteller på veien. Det å anslå avstand, finne ut hva bensinstasjon heter på finsk, se for seg at man fyller kræsjer bilen et sted i de dype, kalde skogene og blir sittende i mange timer med en norsk-kroatisk ordbok som eneste selskap. Det å vurdere fergeturer til Åland og Öland. Det å lukke øynene og se alt sammen, åpne øynene og sjekke noen fakta, lukke øynene og se hvordan de faktaene vil kunne oppleves. Det se bilder fra steder hvor man ikke begriper et kvekk av språket. Det å reise langt og eksotisk mens man sitter på stolen ved sitt eget skrivebord.

Om en uke er T på kurs i Stockholm, og jeg reiser etter og tar så en liten svipptur et eller annet sted i verden, aner ikke hvor. ...Ah, det å drømme seg bort på internett...

22 april 2007

Om boksboing og motsatsen

Av og til har jeg følelsen av å bo i en boks. Leiligheten er bare flate vegger og flatt gulv og tak, og ikke noe mer. Utenfor vinduet er det former som går over i hverandre, underlaget er ruglete eller bakkete, veggene er byttet ut med horisont eller varierende hus, eller trær, eller bilder, og rett opp er det ikke tak men en uendelighet helt opp til små modulgudommelige satelittene som tar bilder av oss og sammen lager Google Earth. Inne er det helt rett i alle vinkler og helt ensfarget på alle flater, og ikke engang det å ha to eller tre rom kan gjøre noe med det.

Da jeg var liten bodde jeg aldri i bokser. Det kan ha vært fordi jeg aldri var med på å flytte så mye, eller ikke husket flyttingen så lenge, slik at baksiden av bokhylla eller undersiden av sofaen alltid ble et hemmelighetsfullt sted, et sted hvor det ikke lenger var vegg eller gulv, men noe ukjent, urørt, usett. Men det kan også ha noe med at jeg var nettopp liten. Å stå midt i stua i Marcus Thranes gate var ikke å stå mellom fire vegger og to tak, det var å stå mellom to horisonter: spisestua i retning skolen og byen til venstre; stua med tv i retning utenbys slekt til høyre. Det var for mye for min lille hjerne å behandle de to retningene under ett, å subsumere de to forskjellige verdnene under samme kategori - kategori 'rom som er helt firkatet og ser ut som en boks' - og dermed gjorde jeg det heller aldri. Som liten.

Etter hvert ble jeg miljøskadd og voksen. (Eventuelt voksen og miljøskadd.) Etter hvert bodde jeg på hybler som var nettopp bokser: små, firkantede, nesten kvadratiske rom som var sparsommelig møblert med en sofa og et skrivebord som var likt hos alle naboene og hele resten av blokka. Etter hvert kunne jeg ikke annet enn å se min leilighet, mun hybel, mitt rom, min"celle", som en liten boks som oppbevarte meg midlertidig, til det kom andre tider. Etter hvert, med tiltagende vask av rom på egenhånd og ansvar for alt som var der, lærte jeg meg også å ikke se på veggen bak bokhyller som noe ukjent og nesten farlig, men som en samlingsplass for hybelkaniner og andre uhumskheter.

Men det forsvant aldri. Av og til var veggene ikke cellevegger, men individuelle flater som tilfeldigvis hadde slått seg sammen for å beskytte meg mot vær og vind; av og til var taket ikke tak, men en misforstått vegg som ethvert øyeblikk kunne funne på å bytte jobb og bli det den alltid hadde tenkt å bli. Av og til var det plas til mer enn én verden på de små hyblene jeg tok meg råd til å leie.

Som regel er disse bo-tankene på litt avstand. Jeg verken bor i en boks eller i mange verdener, jeg bor bare. Det er så mye annet som opptar hjernen enn hva slags følelser den har for bostedet. Så mange andre følelser den prøver å analysere. Men av og til dukker de opp. Av og til har jeg følelsen av å bo i en boks. Og av og til, litt sjeldnere men langt fra utrydningstruet og forhåpentligvis ikke på vei til å bli det heller, av og til har jeg følelsen fra for lenge siden. At jeg bor midt mellom to imkompatible horisonter, to (eller enda flere) verdener som begge fremdeles er ganske uutforsket.

Nå, akkurat nå, satt jeg og så på datamaskinen og bokhyla ved siden av og skrivebordet og strykebrettet som pt står oppstilt og... jeg fikk den samme følelsen. Leiligheten er alt annet enn en boks. Skrivebordet er en annen verden enn bokhylla. Baksiden av bokhylla er ikke vegg, men ukjent, uoppdaget, spennende, skremmende, fristende. Full av hybelkaniner, sikkert, men det har ikke noe med saken å gjøre. Ikke nå.

Det føltes godt å sitte der å se dumt men intelligent på tingene. Det var bare det jeg ville si.

Hjelpen er fjernt nær

Jeg skal ha tre tomater og to løk, sa hun. Unnskyld, sa hun, jeg skal ha to løk og tre tomater. Værsåsnill. Og så så hun bedende på kassadama og trippet litt, som for å vise at hun hadde dårlig tid. Værsåsnill?

Hun måtte ha blitt sendt ut av stressede foreldre for å handle inn de siste restene av ingredienser til lørdagsmiddagen. Kanskje foreldrene trengte to løk og tre tomater for å gjøre ferdig den store gryteretten, smake til den store gryta de skulle servere til gjestene som akkurat hadde kommet langveisfra. Klokka var halv ti og gjestene var sikkert sultne, men de måtte underholdes også, og datteren, den datteren de hadde rost hele kvelden, kunne sikkert gå og kjøpe de siste ingrediensene mens mor og far stod ved gryta og snakket med disse halvt ukjente, halvt kjente menneskene. Og så ble hun sikkert sendt ut.

Jeg stod bak henne i køen og tenkte på Z. For en time siden satt jeg i dyp samtale med Z, om kjærlighet og forhold, om hvor vanskelig det var med kjæresten til Z nå, hvor mye han strevde, hva han tenkte, hva som hadde skjedd, hva som kom til å skje. Og det var mye, på alle mulige måter, og det var vanskelig, uansett, og det var mange tanker han luftet i min generelle retning, og det var mange av tankene som festet seg i mitt eget hode, og det ble fullt, og fast, og fiksert. Jeg stod bak henne i køen og var helt i min egen verden fordi jeg prøvde å være i Zs verden.

Tre tomater og to løk, sa hun, og kassadama stivnet. Man hjelper ikke kunder på denne måten, ikke i moderne butikker, og i alle fall ikke i Bunnpris, hvor det er såvidt kassamennesker kommer seg ut av kassa og blir vanlige mennesker på slutten av dagen. Dessuten var tomatene i den andre enden av butikken, helt innerst, og hun måtte ha klemt seg fordi den lange køen for å komme dit, og det ville ikke akkurat ha vært så høflig.

For ti minutter siden, da vi skilte lag etter to dype, tunge, fundersomme timer på pub hadde Z kalt meg hjelpsom. Han hadde takket meg for å ha vært der, for å ha sagt etpar smarte ting. Det skal da bare mangle, man er der for de man kjenner, men det gjorde godt å høre det likevel. Man er snill. Jeg er snill, tenkte jeg idet jeg gikk hjemover. Jeg er hjelpsom.

Så da den lille jenta trippet og kassadama stivnet og jeg stod først i den lange køen, var ryggmarksrefleksen hjelpsomhet. Jeg er hjelpsom. Jeg kan hjelpe. Kom, så henter vi to løk og tre tomater.

Jeg valgte ut de beste tomatene og ga henne. De er bra, sa jeg og virket overbevisende på i det minste halvparten av oss. Men løken var det verre med. Løken lå nemlig i poser på to og to, så det gikk ikke å få tre løk. Vil du ha to eller fire, spurte jeg henne. Ja takk jeg tar tre, sa jeg. Nei, sa jeg, det går ikke. Jeg foreslår at du tar fire og gir den siste til naboen eller kassadama eller skjæra i parken her borte - for tre går ikke. Ja takk jeg tar tre sa hun. Og trippet.

Til slutt fikk jeg prakket på henne fire løk og en pose med to tomater. I kassa takket kassedama meg. Og så skal jeg ha en is, trippet den lille jenta. En dunk sjokoladeis. Kassadama sukket, snek seg ut, rundt, bak, og kom tilbake med en toliters isdunk. Nå som hun hadde takket meg, kunne hun jo ikke forvente at jeg skulle hjelpe til en gang til? Og jeg hadde uansett forsvunnet inn i egne tanker igjen og badet meg i den gode følelsen av å være hjelpsom...

Følelsen varte helt til jeg kom hjem og det slo meg at jeg hadde gjort feil. Jenta skulle ha tre tomater og to løk, ikke to tomater og tre løk. Og jeg så for meg hvordan hun kom hjem og foreldrene var oppgitt over de store isen hun hadde kjøpt og sure fordi hun ikke engang husket forskjellen på to og tre tomater, og attpåtil fikk med seg *fire* løk - og de langveisfarende gjestene fikk en usedvanlig tomatfattig men løkrik gryte som de ikke ville rynke på nesen av før de var i enerom og sikker på at ingen av de overraskende dårlige kokkene de hadde som verter var innen hørehold.

En liten trøst var det at Z hadde kalt meg hjelpsom. Men idet jeg tenkte det, tenkte jeg igjen på den situasjonen han hadde kommet i, de problemene han ville snakke om, de problemene jeg ikke kunne hjelpe ham med på andre måter enn å høre på og nikke til og utstøte et og annet gullkorn, korn som der og da glimtet og lignet på gull fordi lyset kom fra en spesiell vinkel. Akkurat nå hadde han det nok ganske mye verre enn en litt vimsete liten jente som ble lurt til å ta med seg feil antall løk fra Bunnpris.

Og da var det ikke lenger hjelpsomheten jeg følte, men avmakten. Avmakten av å ikke kunne gjøre annet enn å høre på, råde, støtte, klemme - og til syvende og sist likevel ikke være annet enn en tilskuer til et valg og en situasjon som er vanskelig uansett. Som alltid er trist og ensom, uansett. Jenta kunne jeg hente to eller tre løk til fra øverste hylle. Z kan jeg... ønske lykke til?

Lykke til, Z. Alt blir bra.

20 april 2007

Konspiratorisk og konstipert

Hvorfor er konspiratorikere så aggressive? Og hvorfor henger de seg så veldig opp i 9/11? Har det noe med deres manglende avføring å gjøre, at de synes det er altfor mye dritt i verden, bare ikke nok av nok av deres egen dritt? Er egentlig all konspirasjonsteori et forsøk på å drite ut offentligheten? Eller seg selv? Selvfølgelig. Om du ikke tror meg, så har det ikke noe å si, for jeg kan skrike høyt at alle dine "argumenter" egentlig bare er en eneste stor konspirasjonsmafios svadaremse uten mer sannhetsgehalt enn min oldemor gebissrester i oldefars egenutskårne kjøkkenbenk uansett. Så da.

Var på Parkteatret med T i dag, på dokumentarkino. (http://www.dokumentarkino.no/) Dokumentarkinoen fylte fire år og hadde invitert avismann Truls Lie, en svorsk PRIO-forsker (Ola Tunander) og Gro Holm fra NRK. Tema: Terrorisme, konspirasjon og media. Uunngåelig resultat: en bønsj konspirasjonsnerder som ikke så bjelken i egne argumenter fordi de mente å se fliser i andres. Utbytte: sirkus.

Det er overraskende hvor sterkt konspirasjonsmenneskene føler for sine konspirasjonsteorier. Hvor lite de er villig til å gå inn i debatt. Hvor dampveivalsende de diskuterer. Det var mange mennesker i salen, bakerst i salen, bare menn rundt tretti-førti, som ropte ut argumenter mot paneldeltakerne på scenen, uten å be om ordet, uten å være spesielt saklige. Og de tok ordet etter tur, så samstemte var de. Gro Holm, en fonuftens vårsvale i det sammensuriske JAMENTENKOMATTEDEFAENDEJUGERJOHELVETEALLESAMMEN-rommet, sa noe om at World Trade Center ble sprengt av Al-Qaida-affilierte i 1993. Øh, ropte en mann til venstre for meg. Nei, ropte en mann bak meg. Hva med FBI [og noe noe, jeg skjønte ikke helt, han snøvlet en god del], skrek en mann til venstre for meg. Øh, stemte tre andre menn i, etter tur. Og hele bakerste benk klappet høyt og selvtilfreds.

Andre ganger begynte de å legge ut om sine egne kjepphester. Krigen mot terror gjør at staten overvåker alt, sa en av dem. Greit nok som hypotese det, en testbar og etterprøvbar, delvis, og rasjonell tanke, som utgangspunkt. Men så stoppet han ikke med det, han fortsette å bli hes over denne krigen mot terror og hva den gjorde med oss alle og hva alle statene i verden bedriver - og når det hele endte med at han ble avbrutt idet han var i ferd med å anklage panelet generelt, og Gro Holm spesielt, for å rettferdiggjøre og nærmest underkaste seg denne amerikanske propagandamaskinen, da hadde det tippet over til å bli noe man ikke kan gjøre annet med enn å avvise totalt eller nettopp underkaste seg.

Atter andre ganger var det ikke engang artikulerte argumenter, men fra Øh! via Øh! til Øh! uten noe mer utbrodert i midten. Ikke alltid helt greit å følge slike diskusjoner. Eller, de er greie å følge men man kommer seg ikke akkurat videre.

Og hvorfor 9-11? Hvorfor føler de så sterkt for 9-11? Hvorfor er deres kronargument for at de blir overvåket i Norge at blokk sju falt på en rar måte i New York? Hvorfor er de ikke mot overvåkningskameraer på offentlige steder hvis de frykter Big Brother? Hvorfor er de USA-kritiske på nøyaktig samme måte som de fleste amerikanere? For dette er også et paradoks: konspirasjonsnissers største fiende er USA. 9-11-konspirasjonsteoriene er stort sett fra USA, filmene er fra USA, det store traumet med dette angrepet er amerikansk først og fremst - og grobunnen for konspirasjonstankene er amerikansk media, som kan være ganske horribel i sine vinklede og konsumentforflatede nyhetssaker, i langt større grad enn fx norsk media. Hva, de sitter på et åpent møte om deres hjertebarn (media og konspirasjon), arrangert av en kino og en avis og klager over at de ikke blir hørt?

Det var til tider nærmest en revy. Den ene illogiske tankebanen etter den andre ble skutt ut som evige sannheter, litt på samme måte som mange new ag-ere skyter ut sine egne tankebaner i håp om at de overbeviser nok mennesker til at de kan bruke antallsargumentet for seg selv etterpå: når så mange mennesker tro på dette, så må det jo våre sant. En mann kritiserte NRK for ikke å vise dyptpløyende reportasjer. Men han visste ikke om Brennpunkt eller Urix, og han (eller hans kamerater) bare buet da Gro Holm ramset opp noe av det NRK hadde sendt. Fahrenheit 9/11, sa hun. Bu, sa de, selv om det helt sikkert er en av deres favorittfilmer. Til tider satt jeg og smilte for meg selv, eller så på T og smilte med henne - jeg la hodet på skakke og åpnet munnen i vantro, som man gjør når man ser en lilla bever danse salsa med kongen av Sverige, før jeg ristet tydelig på hodet og la det i hånda, så ingen på noen som helst måte skulle tro jeg var en del av denne søpleargumentasjonsgjengen.

De kritiserte NRK for ikke å kjøre fram argumentene fra de som tenker annerledes enn det offisielle synet om 9-11, at det var da argumentene som var viktige og ikke hva den offisielle løgnhistorien egentlig var. Eller de sa det ikke, det skrek og huiet og pep det, slik at ikke et eneste argument ble hørt til ende. Og det ble jo litt selvødeleggende.

Men man kan tydeligvis ikke vente seg så mye annet enn rasende selvimploderende argumentasjonsrekker fra disse rekkene. Noe som er trist, for da får man aldri diskutert slike ting på en ordentlig nok måte til at sannheten kommer mer fram i lyset.

19 april 2007

Musikk for et ufødt barn

De sier at et barn som hører på samme musikk som det gjorde som foster, blir roligere. Vel, vi har begynt. Og fortsettelsen kan bli spennende.

Planen er å høre på Goulds Goldbergvariasjoner (http://en.wikipedia.org/wiki/Goldberg_Variations) hver kveld og dag. I alle fall min plan. Tenk, å ha en skrikerunge, så sette på rolig Bach, og ungen blir ikke skriker lenger. Det blir nesten som et sirkustricks: oj, han har jammen godt utviklet musikksmak til å være ung, du... Og selvfølgelig, det er god musikk for oss alle å beroliges til.

For hva om ungen i Ts mage hører på annen type musikk og beroliges i magen og dermed etterpå av helt andre ting? Hva om jeg fortsetter min sjøffle-mani mens T er i nærheten, om jeg hører på keltisk new age, gresk folk, tyrkisk lounge, argentinsk blues, japanske reggeacovers, norsk inntrøndersk rock? Hva om ungen av en eller annen grunn får forkjærlighet for DDE, for eksempel? Den ene gangen jeg glemte å skippe en DDE-sang på sjøffel brenner seg fast i Xerxes' minne som et godt minne og en god sang? Rai rai som vuggesang? Eller hva om S' forkjærlighet for 50 cent slår gjennom? Hver gang S er på besøk, spiller han 50 cent så mye og ofte og høyt han får lov til. (Det er den eneste grunnen til at 50 cent er på mine last.fm-lister til høyre her i bloggen.) Hva om Xerxes også blir en rapfan som sovner søtt til tunge rytmer om bitsjer og ho-er?

Noe av det som er bra med musikk, noe av det spennende, er å oppdage nye artister. Det blir kjedelig i lengden å få med seg det samme. Og selv om man oppdager at man liker omtrent det man trodde man likte, så har man i det minste gått mange nye veier og sett mye nytt på vei til det samme målet som man kom fra. Å gå omveier til det samme målet er verdt det for de få gangene man finner nye gullklumper på denne omveien, gullklumper som får en til å bytte mål. Men denne gleden er nå snevrere. Nå skal man, er planen min, spille Gould for Xerxes. Goldberg-Gould. Og sjøffel får være i fred. Vil det føre til hat av all pianomusikk til slutt? Pianoklimpringskvalme?

Men det er et teit spørsmål. Jeg kan sjøffle når T ikke er i nærheten - trass i min sympatigraviditet er det hennes mage X boltrer seg i fremdeles. Og det er ikke umulig at X vil roe seg ned av all slags musikk om det er nettopp all slags musikk han hører. Eller man kan sette øretelefoner på magen og sende lyden rett inn...?

Eller bare dette: X roes ned av ro rundt seg, av trygghet, av varme og tillit, av å være mett og tilfreds. Kanskje man heller burde prøve på det ann å planlegge musikkspillingen ned til minste detalj de neste månedene...

18 april 2007

Umusikalske T-bane-gaver (ordspill! ordspill!)

På T-banen i dag delte de ut sjokolade. Helt sant. En dame som egentlig er streng og striks billettkontrollør, kvasinazi, hadde i dag den samme uniformen som allid men også en kurv med små, gullpapirinnpakke biter med sjokolade. Jeg så henne på flere meters avstand og stivnet til, instinktivt.

Forrige gang de delte ut noe på banen, dvs forrige gang jeg var på banen mens de delte ut ting, var jeg grønn Oslo-borger. Husker ikke hvor jeg hadde vært helt, men det var på vestkanten et sted, kanskje en basketfest i Js Homlmenkoll-leilighet, kanskje noe helt annet. Husker bare at vi kjørte nedover på vei mot Majorstua og at jeg stod ved døra fordi jeg ikke hadde kjøpt billett. Om det kom en kontroll, tenkte jeg, skulle jeg løpe ut. Men jeg stod også fordi jeg ikke følte meg berettiget til å sitte, sniker som jeg var.

Trolig hadde jeg kke penger der og da. Eller billetten hadde akkurat gått ut. Eller et eller annet veldig rettferdiggjørende. Trolig hadde jeg følt det som meget urettferdig om en kontroll hadde bøsta meg på vei ned til byen. For jeg var ikke og er ikke en sniker med mindre skjebnen legger opp til det. Noe den av og til gjør selvfølgelig.

Denne forrige gangen stod jeg og var engstelig for kontroll da hun dukket opp ut av det blå med blå uniform, midt mellom to stasjoner. Jeg hadde ikke mulighet til å slippe unna. Uansett hvor sakte hun gikk mot meg, uansett hvor lang tid hun brukte på de andre i vognen, ville hun rekke fram til en selvrettferdig sniker i begynnelsen av studieårene, og hun ville ikke godta unnskyldningene hans, og han ville bli mange penger fattigere. Og føle seg sosialt ydmyket, ikke minst. I et desperat forsøk på å holde virkeligheten borte, stirret jeg stivt ut av dørvinduet og konsentrerte meg om de forbifarende, utydelige strekene på utsiden.

Hun sjekket ikke billetter. Hun hadde en kurv med boller, nybakte boller, hjemmelagde boller som T-bane-ansatte trolig hadde bakt selv. Hun spurte ikke om jeg snek, men sa med samme stemme som til alle andre, lovlydige passasjerer: "Værsågod". Ta en bolle.

Jeg sa nei. Eh, nei, eh, det går bra. Bolleallergi, får store utslett, klarer ikke å fordøye melet, store problemer med denne fargen, dårlige erfaringer med farmors boller, kan ikke utstå rosiner. Noe, noe, dessverre ikke mulig for meg å ta en sporveisbolle, gå videre, værsåsnil, ikke minn meg mer på at jeg snylter på hele systemet ved å stå her på banen uten billett. Og hun gikk videre, men i øynene hennes så jeg at hun hadde bøsta meg så jævlig, for å bruke såne ord, om hun hadde hatt det som oppdrag denne dagen.

Når de delte ut sjokolade i dag, fikk jeg flashbacks til denne episoden. Det var likt: selve banen var annerledes, og det var ikke samme rute, og denne gangen hadde jeg billett - men ellers var det en dame i blå uniform som gikk til passasjerene og sa værsågod, værsågod, værsågod. Og som flashback kom også de samme følelsene av autoritetsfrykt, pekuniær angst, anger på ikke å ha kjøpt billett i automaten på stasjonen. Så når jeg tok en av sjokoladene, var det ikke med gode følelser, og det var mer fordi jeg ble bedt om det enn at jeg ville det, at jeg tok sjokoladen. (Eller høflighet, som man også kan kalle det.) Men så så jeg hva slags sjokolade det var, og plutselig kunne jeg se hele situasjonen fra utsiden, og det var bare morsomt.

Forrige gang delte de ut hjemmelagde boller. Litt traust og trist, kanskje, men rotekte og ordentlig. Og økonomisk, ikke minst: trolig gikk hjemmebakingen på dugnadskontoen til de ansatte, en gratisinnsats for å hjelpe bedriften. Denne gang delte damen i blått, i omtrent den samme kurven, ut Mozartkuler.

Mozartkuler har en egen artikkel på WIkipedia på 6 språk (svensk: Mozartkulor, engelsk, tysk: Mozartkugel). Mozartkuler selges såvidt jeg har skjønt ikke i Norge, alle fall ikke i vanlige butikker, i alle fall ikke de originale - men det var de hun delte ut. Originale mozartkuler, med gullpapir og bilde av Mozart selv. De kunne ha laget mozartkuler, oppskriften finnes på nettet, og disse hjemmelagde versjonene kunne ha smakt enda bedre, enda mer naturlig, enda mer sporveiene-sparer-penger, men nei. Vi har fått nye T-baner. Vi må være fansi.

Jeg vet ikke hva sammenhengen er mellom Mozart og Oslo sporveier. Eller hvorfor de gikk bort fra hjemmelagde boller. Men jeg vet at det føles mye bedre å ta noe fra en blåkledd billettkontrollørs kurv når man har betalt for billetten. Eller om ikke bedre, så mer profesjonelt, fetere, søtere, rikere, mer butikksmak, mer masseprodusert. Det følers mer som om man får noe man har betalt for.

Og da har de kanskje oppnådd det de ville.

EDIT: Mozartkulene var fordi de nye vognene er produsert av østerrikske Siemens og ble offisielt åpnet av kongen og Østerrikes president i dag. Ååååh...

15 april 2007

Den sjenerte kameramann

Jeg har alltid med kamera ut i verden. Et stort speilreflekskamera som jeg retter mot alt og alle av mennesker, zoomer inn til nesehårene deres er store som bambustrær, og klikkklikkklikkklikker. Og alltid når noe maser om at de ikke liker å bli tatt bilde av, at det var veldig til fokusering da, at "FÅ VEKK DET KAMERAET JEG HAR IKKE FIKSET PÅ SVEISE" - så sier jeg at nei hehe ikke farlig bare vær helt naturlig, Og klikk. For kameraer er jo helt naturlig?

Men når linsene vendes mot meg får pipen en annen lyd. Da er det plutselig ikke noe naturlighet igjen. Kameraet er stort og påtrengende, zoomingen altfor nærgående, oppstiltheten slitsom, smilingen forsert, klærne i uorden på en eller annen måte, og bildet blir helt feil med en rar grimase og halvlukkede øyne.

Å ha med kameraet er ikke for å la andre ta bilder med det. Heller ikke for å bli sett med det, få lange blikk og anerkjennende kommentarer. Om jeg hadde kunnet velge, ville jeg gjerne ha hatt et kamera som var bittelite og helt lydløst, som et nesten usynlig spionkamera. Delvis for å ikke la de avfotograferte merke at de blir tatt bilde av, og dermed få naturlig og bedre bilder, men delvis også fordi det ofte føles litt pinlig å trekke fram kameraet og knipse ivei. Man føler seg som en ufølsom inntrenger. Det er alltid en veldig skjevhet i hvem som er tatt bilde av på sammenkomster og fester: de man vet liker å knipses, spesielt de mest ekshibisjonistiske barna, tar man hundre bilder av. De som ikke liker det, eller de man er usikre på, tar man færre bilder av. Og av seg selv? Ingen.

De sier det er rart med fotografer som ikke liker å bli tatt bilde av. Med fotografer som er sjenerte. Går ikke denne sjenertheten og antikameraheten mot selve essensen i det de driver med når de tar bilder selv?

Jeg sier nei. Absolutt ikke. Det er omvendt: De færreste som liker å stå bak kameraet, liker å stå foran det. Og det burd eman ikke holde mot dem.

Musikksmak, igjen

På fest. På førtiårslag, som den nest yngste. Eller tredje. På laptopen som styrer musikken. På laptopen koblet til fire enorme høyttalere som spyr ut åttitallsslagere på løpende bånd. Som spilte Strauss (!), wienervalser, da middagen begynte. På en laptop som spiller Tomas Ledin-mix, siden vi nesten er i Sverige, og ABBA, og, takk Gud, litt bra musikk innimellom også. Selv om jeg ikke husker nå var det var som var så bra. Trolig ikke ikke noe jeg ville ha hørt på noe særlig, bare i forhold til Tomas Ledin var det bra.

Det er da man begynner å lure på hva man egentlig prøver på med en blogg. Og hvorfor man sperrer andres musikksjøffling i ti minutter for å skrive ord som dette. (Nå spilles det Ledin her også, men jeg gidder ikke bytte, jeg skriver...) Og hvorfor jeg kommer på at det må skrives midt under en samtale om et eller annet som tross alt var ganske interessant...?

Og så lurer man på hvorfor man plager seg selv med sånne spørsmål, og så lurer man på hvorfor man lurer på hvorfor man lurer, og uendeligheten er i gang. Hver gang uendeligheten begynner, er det noe feil et sted i argumentasjonen.

Så da slutter man og går tilbake til samtalen rundt fruktbordet i kjøkkenet igjen. Ingen vits i å plage seg selv med undringer over førtiåringers musikksmak for lenge.

Ikke alle ting har et svar.

13 april 2007

Stadig svangrere

Det merkeligste med tiden er at den går så umerkelig om man ikke følger med. Man følger jo med, bevares, man er da et bevisst menneske som gjør sitt beste for å ta ting til seg og ikke gå glipp av verden - men likevel innser man etter en stund at det er feil ting man har fulgt med på, eller man har blitt fartsblind og har gått glipp av bevisstheten om tidens gang selv når ma sto der midt i stormens øye og stirret øye vått på alt sammen.

T er plutselig veldig gravid. Ikke høygravid, og ikke den type gravid som graver seg ned i sofaen med en boks sjokolade, hun er altfor tøff eller fonuftig (eller et annet adjektiv) til det. (Foreløpig?) Men plutselig sparker Xerxes døgnet rundt. Plutselig er magen en sånn mage man bare vagt husker at man har sett fordi alle med sånne mager går i store klær eller begrenser uteaktiviteten for å ikke utsette barnet for for mye frisk luft og menneskeig liv. Plutselig er det ikke lenger mulig å forholde seg til Xerxes som en nokså fjern framtid. Plutselig har man begynt å telle ned og ser en ende på nedtellingen. Og en begynnelse på alt annet. Plutselig er det åpenbart at det er et menneske der inne, og at T trenger all den omsorg jeg kan gi. Plutselig. Hvilken dag skjedde det?

Det skjedde ikke plutselig. Det skjedde litt hver dag. Men forandringene var så små og tiden så lang at det gikk meg hus forbi. Ikke at ting endret seg, men selve endringen: det har vært litt som å se en plante vokse. Man vet at den vokser, men man ser aldri forskjell fra en dag til den neste. Og likevel er det en kjempeforandring fra en uke til den neste, en måned til den neste om man får se bilder og kan sammenligne direkte. Eller til og med sammenligner i minnet.

Tiden har nettopp gjort et byks. Min innstilling til tiden og det som er i den har gjort et byks. Xerxes er ikke lenger bare en ide, på en eller annen måte, han er ikke lenger bare en mulighet eller et håp, det er som om han har kommet seg gjennom den første fødselen, den i foreldrenes (eller bare fars) innstilling til ham, og bare venter på den andre, den fysiske fødselen. Tiden har gjort et byks fordi jeg plutselig, uten noen spesiel grunn, ser meg selv som forelder. Fordi jeg plutselig har begynt å lese de fremmede kapitlene om fødsler og ikke bare de morsomme om språkoppdragelse. Fordi det er blitt virkelig også i mitt langsomme hode?

For noen måneder siden var jeg helt på en snurr, metaforisk, over selve det å skulle bli forelder. Så gikk det litt over etter hvert som de første snurrige tankene assimilerte seg med de gamle, vanlige, og ideen var sterkere enn virkeligheten. Jeg kunne sitte på kafé og snakke lenge om selve forelderskapsblivenheten, selve det å bii forelder, selve skrittet jeg nå var i ferd med å hoppe over. Etterpå gikk jeg hjem og sa det samme til T, og vi undret oss storlig i vårt hjerte, som det heter, over at noe sånt var mulig generelt - og for oss spesielt. Men det var et uvirkelig skjær over det hele. T var ikke gravid, hun var vordende, om det gir mening.

Nå er det omvendt. Var på konsert med Blow nå (Jakob Berg, fantastisk showmann og Tom Waits-tolker), men hadde ikke mye å si om forelderskapet. Ikke engang de vanlig "hm, det er jammen rart" med fjernt blikk. Nå var ikke virkeligheten i undringen og gratulasjonene, nå var det hjemme, hos T, i magen hennes. Det er ikke et uvirkelig skjær over det hele lenger, ikke på den samme måten, det er mer enn virkelig å kjenne på sparkene i magen. Jeg er ikke lenger på en snurr, jeg går mer eler mindre målrettet rett fram for at Xerxes skal få det best mulig. Og om jeg ikke klarer like godt hele tiden, om jeg nok en gang lar de ikke-praktiske kreftene beseire de praktiske, hverdagslettende kreftene, så er det uansett de praktiske jeg føler er viktigst nå.

Tiden har gjort et byks uten at jeg merket det: jeg har blitt en som tenker praktisk. Jeg! Men T er plutselig veldig gravid, og jeg kan ikke lenger unndra meg bevissthet om at det faktisk er her og nå. Tiden er kommet til at tiden skal være kommet: Xerxes er virkelig på vei.

Kanskje jeg ikke har gått glipp av tiden i det hele tatt. Kanskje det bare er Xerxes' spark som kan kjennes ordentlig nå. Kankje det er primalgreie. Kanskje det er første skritt på veien til den foreldrekjærligheten alle snakker om.

Kanskje tiden faktisk går i rykk og napp av og til.