12 april 2007

Jeg snakker ikke til og med deg. Ikke samtidig.

Det er to måter å oppføre seg verbalt i forhold til mennesker, to poler i forhold til hvordan mans skal tenke og bruke stemmen. Den ene måten er å snakke til dem. Den andre er å snakke med dem.

Å snakke med mennesker gjør man bedre jo færre man gjør det med. Det er vanskelig nok å følge én persons tankebaner, luner, innfall, konnotasjoner, innspill, logikk - når det blir to, fordobles disse vanskelighetene. Det blir dobbelt så vanskelig å snakke med to mennesker som med ett fordi det blir for mange innspill, for mange baller, for mye å ta tak i, for mange misforståelser å rydde opp i, for mange referanseramnmer som viser seg å ikke være felles likevel. Mer enn dobbelt så vanskelig, siden tre mennesker som prøver å forstå hverandre vil spinne videre på begge de andres innspill og dermed komme ut på andre vidder enn de man selv i utgangspunktet var på. Når man tre mennesker går bortover og snakker sammen, er det alltid en som er i midten, og denne ene personen må være uhyggelig flink til å se på begge de andre for å la begge være med i samtalen. Det er så altfor lett at den ene føler seg utenfor. Og når det er fire, fem? Når det sitter seks, sju mennesker rundt et bord? Etter hvert kommer man til en smertegrense for hva slags samtaler man kan ha med alle. Etter hvert gått over en grense om alle hører på. Etter hvert som antallet tilhørere til dine ord øker, passerer du ved et visst antall mennesker på et gitt punkt, du blir som en gammel onkel som forteller vitser i pleum på en konfirmasjon: du snakker til mennesker.

Den gode siden av å være mange mennesker er at det blir mange nye tanker å tenke. Mange tankeansatser. Men disse ansatsene forblir gjerne bare det, ansatser, til man får floket dem ut eller tenkt dem videre i samtale med en annen person. Eller i samtale med seg selv, forsåvidt. Og det er selvfølgelig som regel mye hyggeligere å være fjorten mennesker på en fest enn å være fire. Men å snakke med tretten stykker er likevel alt overveiden å snakke til.

Å snakke til er å kunne bli forstyrret av et inntrengende blikk. Å snakke til er å glemme menneskene og de det tenker. Å snakke til er bedre jo flere mennesker man gjør det til. Jo flere mennesker som hører på, desto større føler man seg. Det trenger ikke være en monolog, men i dette ene øyeblikket bare du har ordet, denne ene gangen alle disse menneskene hører på deg, da oppfører du deg som om du er i en monolog. Selv om du er del av en stor samtale. Du ser ingen i øynene for lenge av gangen. Du tillater deg ikke lange tenkepauser. Du prøver ikke å komme under huden på tilhørerne, du prøver ikke å se hva de tenker, prøver ikke å tenke deres tanker. Prøver ikke å tilpasse det du sier til de enkelte individene, for det er ingen individer, det er bare en stor gruppe som samlet skal vurdere dine utsagn.

Jeg er flink til å snakke med mennesker. Jeg prøver å høre etter, prøver å skjønne hva de mener. Jeg er flink til å snakke til mennesker. Jeg kan legge stemmen i presteleiet, jeg kan roe ned og virke seriøs, jeg kan slynge ut ordene uten å bli krass. Men kanskje nettopp fordi jeg er flink på ytterpunktene, er jeg helt elendig på området i midten. I en gruppe på åtte er jeg alltid, uansett, helt taus. I en gruppe på ti som skal diskutere seg fram til enighet om noe, sier jeg sjelden noe som helst, fordi jeg ikke vet hva eller hvordan jeg skal si noe. Jeg liker å fortelle historier til en eller to andre, og jeg liker å fortelle historier i taler til seksti stykker. Men å fortelle det samme til fem? Til femten? Helt på trynet.

Om det er en god egenskap eller ikke? Tja. Har det noe å si? Sosialt inept person så lenge gruppene snakker verken med eller til, eller både med og til hverandre, men brukbar når det snakkes bare med eller bare til. Når settingen er klar og rammene er satt og hele snakkesituasjonen er tydelig for alle impliserte. På den ene siden betyr det at jeg er dårlig på å tolke små nyanseforskjeller i sosiale sammenhenger, i alle fall nettopp denne type nyanser. På den andre side betyr det at jeg fokuserer på det jeg kan, trener på det og tenker på det, og dermed føler meg tryggere på nettopp dette. Å snakke med. Å snakke til. Men ikke å snakke tilogmed.

Det er sikkert mange andre måter å oppføre seg verbalt i forhold til mennesker, men jeg ser dem ikke. De ligger i spennet mellom de to polene jeg kjenner og liker, i for meg langt på vei uoppsøkte trakter. Det er mange millioner måter rundt ekvator.

Men har ikke Norge, langt opp mot den ene polen, fostret mange store oppdagere?

11 april 2007

Mange ansikter i mengden

For det første er jeg dårlig på navn. For det andre er jeg enda dårligere på ansikter. For det tredje er det nettopp denne manglende egenskapen - å være god på ansikter og navn - jeg vil måtte trene de nærmeste tiårene.

I teorien er jeg ganske god. Poenget er å linke ting sammen. Om man ser et ansikt som ser ut som en ubåt, og ansiktsinnehaveren heter Frode, kan man bare tenke Flode og das Boot - og vips har man en rar lenke man ikke glemmer så lett. Eller Kåre er han med håret, Nina satt vesina, osv. I teorien er det ganske enkelt. Men i praksis?

I praksis er det for mye å konsentrere seg om. Man prøver å følge med i samtalen og ikke virke som en dust, man ser rundt seg for å se hvilke andre man bør være på nikk med, man lurer på om man beveger hendene for mye eller feil, man frykter man har snørr i nesa eller ser den andre har det, man prøver å huske hvordan denne andre kjente hvem enn han kjente, man gremmes over at den ene vitsen man kom med ikke slo an i det hele tatt, man vrir hodet for å tilpasse vitsen den andres referansebakgrunn og humor, man tenker på i går og i morgen, i stad og om litt. Av en eller annen grunn er det sjelden ansiktet man biter seg merke i. Denne enelleranne grunnen kan selvfølgelig være at man har tilbrakt hele dagen i intens øyeutslitende datamaskinskjermjobbing, at man aller helst bare vil hvile øynene, at man aller helst vil lukke dem helt og spare dem for omverdenens lys. Men det er en dårlig grunn.

For det er ikke alltid ansiktet man husker mennesker på uansett. Det kan hende man husker dem på stemmen, for eksempel. Eller lukten. Eller måten de beveger seg på. Eller latteren. Jeg husker alltid stemmen. Jeg forestiller meg alltid mennesker ut fra deres stemmer først, og først etter hvert fyller jeg ut ansiktet. Med andre ord burde jeg snakke med mennesker hele tiden for å gi dem sjansen til å le meg huske dem. Med andre ord burde jeg ikke la det være avskrekkende at jeg ikke husker hvem enn jeg kanskje skal snakke til - det eneste som er verre enn ikke å huske mennesker, er å overse dem...

For det første er jeg dårlig på navn. Men det er bare en treningssak. For det andre er jeg dårlig på ansikter. Men det er bare en prioriteringssak - og det er uansett kanskje ikke ansiktet som er det viktige. For det tredje vil det bare bli viktigere med tiden. Å gjenkjenne navn. Så for det fjerde er det på tide å begynne treningen.

Om ikke annet så for å gjøre det lettere for det som etter hvert er en liten familie her i leiligheten...

10 april 2007

Bli den du er

Jeg er den samme som jeg alltid har vært. Jeg er den samme som i går, som i forrige uke, som i det øyeblikk jeg ble født. Jeg er meg selv. Jeg har alltid vært meg selv. Og likevel er jeg alltid noe annet. Og likevel forandrer jeg meg hvert sekund. Nå. Nå. Nå... er jeg en annen. Nå er jeg den samme.

En sommer for lenge siden bestemte jeg meg for at jeg ikke var skater likevel, men bokorm. Igjen bokorm som jeg var enda noen år tidligere. Og jeg lå i hengekøya og hørte naboen skate, falle, skate, falle, banne mens jeg leste bøker jeg ikke skjønte noe av, bøker jeg skjønte alt av, bøker jeg elsket, bøker jeg hatet. Jeg forandret meg ikke. Men jeg var ikke den samme.

En tid spilte jeg basketball og forsømte det meste av andre ting. På skolen ble jeg kalt "basketfyren" av de eldre guttene, i alle fall ofte nok til at jeg husket det, i alle fall én gang. Det er av og til nok. En tid var det basketballspiller jeg så meg som, og alle engelskstiler var om basket, alle skolebokinnføringer, alle skriblerier, alt frivilig lesestoff - alt handlet om basket.

Når endrer man seg? Når er man den samme? Da jeg sluttet med basket helt, tvert, for å ikke trene meg i senk og for å få tid til å lese flere bøker igjen, var det da den samme Jostein som sluttet med skating noen år før? Eller var det en annen, en som hadde innsett at de fysiske begrensingene og treningslatskapen var større enn de vidløftige basketdrømmene? Tidlige somre med hele livet foran en ser man ikke hvorfor aller hvordan det skulle kunne være noe som hindrer en fra å bli verdens beste i hva som helst. Ikke i turn, det er jo ikke gøy uansett, men i morsomme ting, kule ting. Skating, for eksempel. Selvfølgelig skulle jeg bli verdens beste skater da jeg stilte meg opp på mitt første, lånte skateboard. Selvfølgelig skulle naboen bli skateproff et sted og leve som en greve på geniale triks. Er man en annen når man for første gang innser at det er fysiske begrensinger på hvor skateproff man kan bli? Er man den samme når man aldri innser det?

Noe av det gamle mennesker alltid klager over, er at de klarte mer før. De hoppet høyere, løp lengre, danset bedre, sang finere, tenkte fortere, hørte bedre, drakk mer, orket mer. Snakker de om det fordi de ikke vil bli en annen? Fordi de mener å ha gjort seg fortjent til å beholde det de har klart? Jeg har dunket: jeg tok gjenomgående lett i ringen, og noen ganger, etter å ha trent senst, dunket jeg også. Har det noe å si for hvem jeg er nå? Har jeg endret meg siden jeg ikke lenger klarer det? Eller er jeg den samme fordi jeg kan trene meg opp til dunkenivå igjen? Eller bare fordi jeg *har vært* på dunkenivå? Eller hva med for eksempel Espen Bredesen: vil ha alltid være hoppverdensmester? Vil de alltid være en del av det han er? Vil den ene konkurransen i 1993? Endret han seg til noe annet de dagen, og forble han det samme resten av livet? Når han sitter på gamlehjemet, vil han da fremdeles være Skiverdensmesteren? Og vil NRK vise gamle opptak i reprise for å beholde Nasjonens storhet friskt i minnet, holde det fast i øyeblikket?

Trolig. Men vil ikke det å være skiverdensmester være noe tlfeldig som ikke har noe med hvem personen egentlig er?

Ikke i Espen Bredesens egne øyne. Enda mindre i sportsinteressertes øyne. Han hadde vært en annen hadde han falt i Falun. Og det har tilbakevirkende kraft: når man nå blar gjennom Bredesen-familiens gamle fotoalbum, vil bildene av lille Espen være bilder av en kommende skihopperstjerne. Og på den måten ble Espen Bredesen i retrospekt den han alltid hade vært da han vant VM. Det er sånn mennesker tenker nedenfor rasjonaliteten.

Og dermed vil man ikke kunne unngå å være den samme. I retrospekt. Man endrer seg, men det er endringer med plan, med sammenheng, med strukturer og meningsskapen fram og tilbake i tid. Man er den samme, fordi historien er den samme. Man er en annen, fordi man ikke klarer det samme, tenker det samme, ser ut som det samme.

Jeg har grå hår nå. Ikke mange, men de sprer seg fra haka og utover. Jeg har Dupuytren-fingre, krokfingre, vikingfingre - én allerede operert, en til trolig på vei til å måtte blir det. Jeg har stive ankler. Jeg blir slitnere i øynene enn før. Jeg er ikke gamel, mine beste år ligger foran meg (man skal visstnok være mest fornøyd med seg selv og livet sitt i trettiårene) - men jeg ser hvilke områder hvor historien tydelig har passert topp-punktet. Og dermed forteller jeg om dette topp-punktet til alle som vil høre. Jeg har dunket, sier jeg. Jeg har vært god basket. Jeg har fått gode karakterer på skolen, av og til. Jeg har gjort ditt og datt, alt jobbet hardt for, alt nå en pokal i skapet. En historie for neste fest. En plakat som forteller hvem jeg er ved å fortelle hvem jeg var. For jeg er den samme...

Det hender at det å innse sine begrensinger kalles å være voksen. Det hender at det å skjønne at det aldri blir noe NBA er en moden innsikt. Det hender at voksendommen er det mest hemmende av alt. Jeg vil lære meg å spille piano nå, og å lære tøtsj bedre. Men fingrene mine kommer til å kroke seg mer, jeg kommer til å få problemer, og øynene vil bare skjele og bli endre mer slitne etter som årene går. Jeg vil løpe ti kilometer på 45 minutter, men har stive ankler, astma, enormt tungt steg - masse unnskyldninger. Det voksne burde da være å innse min begrensing og legge meg på en lavere linje. Det voksne burde være å få meg en lærerjobb så vi kan kjøpe oss en leilighet som passer for Xerxes, en med et rom eller to til, noe mer passende. Det voksne burde være å bli en annen ved å være den samme.

Det voksne er det fornuftige. Det voksne er det gamle: man har klart ting, man har levd farlig, ro ned nå. Det voksne er å haldne (http://no.wiktionary.org/wiki/haldne). Det voksne er å fortelle den samme historien omigjen for ikke å bli en annen. Og så er det nettopp en annen man blir idet man tviholder på det som har vært. For tiden går jo uansett.

Det voksne er å si at jeg aldri ble noen skater. Jeg sier det selv. Jeg ble aldri det, jeg ble aldri hint, sier jeg og anlegger en alvorlig mine. Men selvfølgelig kan jeg fremdeles bli en skater. Ikke proff, kanskje, men absolutt på brukbart lavt nvå. Og om jeg velger å skate masse, vil jeg endre historien min og ha vært den samme hele tiden: min korte skateperiode som liten var et uttrykk for noe jeg var og er, dypest sett. Det var bare en tlfeldighet eller omstendigheten som gjorde at jeg ikke skatet mer i mange år.

Man endrer seg alltid, men man endrer seg aldri: man gjør hele tiden noe nytt og forandrer syn på seg selv og egen fortid så det passer med den man er i øyeblikket. Det vil si, man gjør det helt til man haldner. Helt til man ikke endrer historien om game dager lenger, men endrer historien om nåtiden ut fra fortiden. Som jeg gjør hver gang jeg forteller et nytt bekjentskap om min store basketfortid. Selv om jeg ikke lenger spiller basket, skal jeg altså være en god basketspiller? Fordi jeg var det for ti år siden? Nei. Vær den du er. Om jeg en gang treffer Espen Bredesen, håper jeg vi snakker om NRK-jobben heller enn VM i Falun. Og om vi kommer inn på VM-seieren hans, vil det være i lys av hva han er nå, hva han tenker nå, hvordan han ser verden nå. Minner er alltid farget av erindringen: man husker aldri hvordan det var, men man rekonstruerer hvordan man husker at det var.

Jeg er en annen nå. Jeg er den samme. I morgen håper jeg nå at jeg kommer til å være den jeg er nå - men når morgendagen kommen, håper jeg at jeg kommer til å være den jeg kommer tilå være, ikke den jeg var i dag. Farg alltid tiden med øyeblikkets farger.

Vær den du er. Ha vært den du mener du var. Bli den du er.

09 april 2007

Graf deg ned i tide

Utrolig hvor lite som skal til av og til. Nå har jeg brukt timer på et nytt leketøy. OK, jeg har rydet og ommøblert og lagd mat og henet vasketøy og dratt på jobb og tilbake - men etter det, har jeg brukt etpar timer på grafer. Streker som går opp og ned. Og alt fordi T er i byråkratiet.

T driver med land og verden på jobben. Krig og fred og politikk og sånn, for øyeblikket mest det som trolig snart blir verdens nyeste selvstendige nasjon. T er utdannet historiker. Altså vil T tenke på hvordan verden henger sammen på helt andre måter enn jeg tenker på det. I utgangspunktet. Men så møter T pappa og snakker i timer om verden: hvilke land er store eller små, hva er de enkelte lands historie, hvordan går det der nede på Balkan. Og så videre. Og jeg, nesten mot min vilje, blir litt hekta på det. Jeg vil vite mer. Jegt vil i alle fall vite nok til at jeg ikke virker som en dust i samtaler om verden og politikk og sånn. Men hvordan kombinere det med hvem jeg regner meg som? Hvem jeg er?

Av og til er jeg ganske nerd. Jeg liker grafer og tabeller og statistikk. Jeg liker sorterte verdier. Da jeg var liten, pledie vi å ha konkurranse med legoklossene: hvit mot rød ot blå mot gul osv. Hvit vant alltid, vi må ha hatt et legosykehus en gang. Men selve konkurransen var ikek egentlig poenget. Poenget var sorteringen og sammenligningen fargene imellom. Og deler av verden er jo også sorterbar. Og den som snubler, finner.

Jeg fant www.gapminder.org. Der kan man se grafer over levealder vs analfetisme vs spedbarnsdødelighet i alle verdens land. Og ikke bare det, men grafene vokser, de lever, de viser utviklingen eller et bestemt år. Og man kan velge to land å sammenligne, kan ha forskjellig størrelse på kulene som grafen består av, forskjellig farge, fem variabler i en graf blir det i alt... Interessant for noen. Spennende for andre. Dritkjedelig for atter andre, men de blåser man i.

For nå vet jeg hvordan analfabetismen går ned i verden, hvordan folk flytter til byer, hvor mange jenter som går på skolen i hvert enkelt land. Jeg ser hvordan forholdet er mellom rikdom og co2-utslipp. Jeg ser likheten mellom antall telefonlinjer og antall internettforbindelser. Eller BNP og antall barn/gamle per voksen. Hva som helst. Nå har jeg lært hvor store forskjeller det faktisk er mellom land, og hvor fort og langt ned forventet levealder går ned i land med krig. Jeg har lært noe praktisk om verden, og alt uten å gi avkall på mitt nerderi og min verdensfjernhet.

Ah, Internett...

08 april 2007

Tallfest meg med en kronekrone

Når en fotballspiller bytter klubb, er den største overskriften alltid hvor mye han kommer til å tjene. Når en golfspiller vinner en turnering, er det viktigste hvor stor premiesummen er. Når paven holder sitt årlige påskebudskap i Vatikanet, bruker nyhetssendingen på radio fem sekunder av de tre korte minuttene til å understreke hvor mange som var der og hørte på ham. Når man vurderer filmer mot hverandre, gjør man det ut fra hvor mye penger de har spilt inn - uten å ta hensyn til inflasjonen.

Det er forskjellige måter å måle forskjellige ting på. Noen ting kan man tallfeste. Andre ting er utellelige. For eksempel: Pavens tale under påskehøytideligheten har i utgangspunktet noe å si for en drøy milliard katolikker. Har det da noe å si for hvor mange tilskuere han hadde denne dagen utenfor sin ikke-fullt-så-ringe bolig? Når Tiger Woods vinner en PGA-turnering, vinner han millioner av penger. Betyr det at han er en større idrettsmann enn fx Olav Tufte? Eller bare Norge, vil noen ved sine fulle fem våge å påstå at Olav Tufte er dårligere trent enn Petter Solberg? At han er en mindre idrettsmann? Men legger man pemngesummene vunnet til grunn, så er jo Solberg den største av det. Og det er det bildet media maler.

Tall er bra når det gjelder å måle ting. SKal man ha en liter vann til deigen, kan man måle opp en nøyaktig liter i et litermål og man får en liter. Eller: skal man kjøpe et brød, er det godt å vite at man har akkurat sekste kroner når brødet koster femten femti. Eller: når man skal kåre en vinner i en basketkamp eller et kommunevalg, er det godt å kunne telle opp stemmene ganske nøyaktig. Men fader ta.

Noen ganger er tall bare i veien. Noen ganger er tallfesting bare en kvasiakademisk lek med begreper. Og spesielt når denne tallfestingen på død og liv skal foregå i kroner og øre. Eller dollar. Si at golf-Tutta misser førsteplassen på siste hull i en stor turnering. Hvorfor skulle den store saken da være at hun går glipp av hundre tusen kroner i pengepremier? At hun vinner bare åtte hundre tusen og ikke halvannen million? Hvorfor i svarte er det så viktig for sportsjournalister å snakke om hvor store pengepremiene er i fx Hoppuka? Hva bryr det *noen* at det er snakk om tjue eller tretti tusen sveitserfranc? Ville engang Arne Scheie bry seg?

Joda,i enkelte sporter er det samlede pengepremier som til en viss grad avgjør rankingen. I golf, fx. Men bare i de enkelte proffseriene: på verdensrankngen er det poeng som er viktig, ikke penger. (Akkurat nå leder faktisk Vijay Singh innspilte penger i verden - men Tiger Woods er fremdeles overlegent den beste på golfens verdensranking.) Men å snakke om penger som om det er det eneste man driver med denne sporten for? Som om store pengepremier rettferdiggjør alt, forklarer alt, beviser at det er en stor idrettsprestasjon? Om jeg gir ti millioner til BLNO, om vinneren av basketligaen får fem millioner på deling, gjør det ligaen bedre der og da? Gjør den prestasjonene bedre der og da? Penger kan kanskje - kanskje - øke rekrutteringen, men aldri i verden om et lag har spilt bedre i en kamp fordi de etterpå får mye penger.

Men sånn vil det være i media. TROMSØ STORM VANT BLNO-FINALEN,VANT TO MILLIONER KRONER. TIGER WOODS VANT FEMTI-MILLIONERSTURNERING. Pftuii. Et påskeønske: gi faen i pengevurderingen av sportsprestasjoner. Og kunst som kunst, når jeg tenker meg om. Størrelsen på veddemålet har ingenting å si for hvor god jeg er når jeg klarer å dunke over et syltetøysglass. Og de største kunstopplevelsene får man aldri av de mest verdifulle kunstverkene. (Mona Lisa er lite og trist.)

Som om verden kommer til å forandre seg. Det viktgste med å vinne et VM er og forblir hvor mye penger forbundet får...

Litt lett umoral i hverdagen

Det skal ikke være lett. Man ser på tv sammen en påskaften, ser på de snilleste familiefilmene, ser på de store, trygge familiekanalene, ser på de mest familievennlige tingene man kommer over - og hva ser man? Umoral. Man ser Hilde og Brede show på NRK, og det er doggystyle sex. Brede tar Hilde bakfra. Mens Hilde spiser mat, dessuten. Så mor slår over på Amélie, en vakker, koselig film, og hvilken scene dumper man rett oppi? Den hvor Amelie tenker på hvor mange kvinner som har orgasme i dette øyeblikk. Og vi ser de forskjelligste orgasmer foran øynene våre. Så mor slår over igjen. Man kommer til en romantisk komedie, en amerikansk greie om en forferdelig svigerfar spilt av Robert de Niro. Man skulle tro at amerikansk puritanisme ville ha seiret der. Men hva gjør de om ikke faller over hverandre og stryker hverandre og kysser tett? Ouf. Så mor slår av tven.

Det kan ikke være lett å være mor med små barn som ser på sånne ting. Å være mor og se på kyssing med en femåring eller tiåring. Å holde for øynene når noe skjer, noe skummelt, noe ekkelt, noe flaut. Det kan ikke være lett å være mor og måtte forholde seg til sine små gutter som protomenn. Eller protovoksne i det hele tatt. Hva, det er ikke lett for gjester som sitter utenfor og blir flaue på noens vegne uten å vite hvems.

På den annen side kan det ikke være lett å være gutt og bli holdt for øynene når det blir for mye nakenhet på tven. Man skjønner aldri helt hvorfor det skal være så fælt, eller *hvordan* det er fælt. Noe spennende, noe forbudt, noe voksent, noe fristende men farlig. Så delvis lukker man øynene friviliig når det er kyssing på tv, delvis filmer man det med mobilkamera når det er et par som kysser i all offentlighet. Og man jenker seg etter de mange standardene som finnes og lærer seg å oppføre seg i forhold til dem.

Mor slåt av tven og man spiller mimelek. Det første ordet hun får å mime, som hennes minste sønn skrev: pornostjerne. Og hun mimer det i to minutter, og hn gjør det så godt at det gjettes som en selvfølgelighet til slutt.

Jeg vet ikke hva konklusjonen kan være. Verden er et rart sted og det krever mye av den enkelte å sette seg inn i alle de sosiale kodeksene som styrer menneskenes interaksjon? Ja, sånn ca.

Selv ha jeg fremdeles problemer med hva man skal vise når man peker på ens høygravides kones mage...

07 april 2007

Velg et navn

Marko? Jens? Greger? Frode? Sebastian? Arvid? Anderas? Erik? Matteo? Pål? Nils? Manfred? Mattis? Xerxes? Ian? Holger? Mauro? Max? Per Kristian? Saed? Xerxes? (Og det blir jo selvfølgelig en jente, og da forsvinner alle disse og halvparten av alle andre tanker ut av vinduet.)

Xerxes? Hva faen skal man kalle ham? Og hva faen skal man kalle ham når alle deler av familien har helt ulike preferanser, ulike meninger ulike kulturer, ulike forbindelser til oppkallelse og navnetradisjon? Og når vi skal få dem alle samlet i én linje? Gi oss et navn som passer til dette: det skal fungere i Norge og i Bosnia. Det skal fungere på fransk og engelsk og tysk. Det skal ikke være som Odd-Knut eller Roar på engelsk. Arthur Schopenhauer fikk navnet sitt fordi det skulle fungere på alle de store europeiske språkene, men Arthur fungerer mindre bra på norsk. I alle fall i Østfold. Arthur, liksom. Ar-r-rtthtur, liksom, med tjukk, rar, sløv r.

Diskusjonene går i bølger og floder overalt man går. Hva skal han hete, da? Eller hun? Hva skal hun kalles opp etter, hvem skal hun kalles opp etter, hvilken forbokstav er det i navnet hennes, hva betyr det, er det en liten oppkallelse i det? S heter S Bjørn etter onkel B; H heter H etter min mor H - hva betyr det? Hvordan betyr det noe? Hvorfor? Og ikke minst: hvordan skulle man da klare å velge et navn som betyr noe for alle, slik at ingen føler seg forbinedkalt når det er andres forbokstav som brukes?

Det er selvfølgelig et veldig takknemlig tema, dette med babynavn. Man får legge ut om sine preferanser fundert i vage minner om en som het det samme en gang. Mange bruker flere timer å si noe om dette navnet og dette navnet og dette og dette her og dette andre og... Nesten som å legge ut om egen musikksmak, bare at det er helt sosialt lov. Enda bedre enn været, siden alle har de samme preferansene om været og kan forklare dem: om en liker Trine og en annen liker Nina, så kan man sjelden forklare *hvorfor* Nina eller Trine er bedre som navn. Og dermed kan man ikke arresteres på noe som helst, aldri ta feil egentlig, bare kaste ut egne meninger.

Noe ganger treffer man mennesker som mener at navn har magiske krefter. At det er viktig hva slags navn som gis, fordi et helt liv kan farges av det. At jeg heter Jostein har for en stor del gjort meg til den jeg er, for eksempel: Kunne jeg da ha blitt en ingeniør som Jostein? At det finnes Josteiner som er ingeniører forandrer ingenting på saken, det har mer med deres etternavn å gjøre... (Det er 29 menn i Norge som heter Jostein Nilsen: om det finnes en ingeniør blant dem, er det mitt Sand som har avholdt meg fra å jobbe med sånne ting. Eller Saturns posisjon i ascendanten. Eller noe.)

Nei. Et navn er et navn. Om X blir en gutt, vil uansett Xerxes henge ved til tider, sammen med det navnet han før og et eller to eller åtte kallenavn. Det eneste det ville kunne gjøre, er å gjøre ham litt tidligere oppmerksom på de forskjellige sosiale rollene han må spille og de forskjellige språkene han må forholde seg til. Det vil ikke forandre ham som person. Oppdragelsen, dagliglivet, kjeft eller ros, opplevelser og erfaringer - alt sånt former et menneske. Erfaringer på grunn av navnet er ytterst få, og enda sjeldnere utløst av navnet: man mobbes på grunn av navnet ikke fordi man heter noe rart, men fordi man oppfører seg litt rart eller truende for mobberne. Eller fordi de vil ha utløp for en eller annen slags frustrasjon.

What's in a name? that which we call a rose/By any other name would smell as sweet... Rosen lukter like godt om den heter flimsflums-blomst. Men ikke om den heter søppeldynge. Menneskenes fordommer og konnotasjoner er for godt inngrodd. Og da er vi ved utgangspunktet igjen. Vi vil neppe kunne avgjøre hva slags liv X får ved å velge riktig navn for ham. Han/hun vil være en person uansett, med mindre vi velger et navn som 'søppeldynge'. Et navn som gir mennesker feil konnotasjoner og mindre perfekte assosiasjoner. Men hvor stopper asosiasjonene? Og hvordan skal man vite eller avgjøre om et "feil" navn på barnet vil overskygge ens bilde av det? Når blir barnet den viktigste, den aller viktigeste, den eneste konnotasjonen av beydning?

Så mennesker legger ut om sine konotasjoner. Og de legger fram navn som de kan og vet og har hørt og forbinder nor særlig med, siden det velge et helt nytt navn bare er å yppe med skjebnen. "Jeg hadde en fetter en gang som het Q, det er et fint navn synes jeg." Og du kan banne på at om vi kaller Xerxes for nettopp Q, vil den som først nevnte navnet, den som har det sterkeste eieforhldet til det, føle det som en liten seier.

Thorbjørn Egner skrev om en gutt som het Ola-Ola fordi de to besteforeldrene, som begge het Ola, ikke ble enige om hvem av dem han var oppkalt etter. Det nærmeste vi kommer er Jan-Ian (pappa og halvbror). Men han, eller hun, skal ikke hete Jan. Så spørsmålet gjenstår: hvordan faen skal man velge navn til denne bylten i denne sosiale labrynten av forventinger?

Eller heller: hvordan faen skal man innse at det er forskjell på å snakke om på teslabberas og å mene sterke ting? Og dette: det har ikke noe å si. Det er to mennesker i verden som bestemmer og ett menneske som blir pårvirket for resten av livet. ALt annet er i randsonen...

06 april 2007

Uten TV dør barns samtaler

De sier det alle sammen nå, plutselig. Ikke bare mamma i bryllupstalen, men alle de mennesker jeg løper forbi på min vei. Det er viktgi med TV, Jostein Kanskje ikke nå, kanskje ikke for deg eller T i det livet dere har nå, men etter hvert. O, etter hvert MÅ dere ha TV, ellers går det rett på dunken. Hva kan man vel snakke om uten TV? Og ikke minst: når barnet kommer og etter hvert er i snakkbar alder, hvordan skal det da kunne overleve uten TV? Hva?

Jeg skjønner argumentet med at det er bra å ha TV utlandet. Når man flytter til et nytt land er det greit å få med seg nyhetene og været og teite quizshow, så man kommer litt inn i kulturen. Eller bare hører språket. Men barn?

På den ene siden er mye av min barndom, av alles barndom, den kulturen man ble utsatt for. Og dermed mye TV: Postman Pat, Fragglene, Sesam stasjon, Pompel og Pilt, Lekestue, Rädda Joppe, alle disse tv-seriegreiene man ble plassert foran rundt barne-tv-tider. Når Postgirobygget spiller en pervertert, fylletekstversjon av Postman Pat, er det gøy fordi vi alle har hørt og husker den originale teksten.

Men er TV poenget? Hadde jeg vært fattigere uten mine TV-referanser? Hva med alle bøkene og sangene jeg vokste opp med? Hva med alle lekene? Hvorfor skal TV være det som rammer inn ens barndom? Og barn av i dag, snakker de om barne-tv på barneskolen? I friminuttene diskuterer de det de så på fjernsyn i går?

Eller er det de gamle som tenker omvendt? Jeg er den siste generasjonen som fulgte med på de samme barne-tv-programmene som alle andre. Nå ser man på mange forskjellige ting, mange forskjellige kanaler, til mange forskjellige tider. Det finnes ikke lenger skoler hvor alle ser på det samme, bortsett fra enkelte programmer som kommer på moten. Nå er det ikke lenger en felles tv-referanseramme. Hvor viktig er det for barn å vokse opp med TV for å se det andre ser da?

Dessuten ser unge mindre på TV nå enn før. Markert mindre: http://forbruker.no/digital/nyheter/tv/article1520576.ece. TV er ikke lenger sentrum i tlværelsen, ikke lenger det man samler seg om. Ikke lenger det man snakker om: dataspill og fotball er viktigere å kunne enn tv-serier. Selv det å følge med på kjendiser gjør man bedre på internett enn på diverse halvgamle hollywoodreportasjer på norsk tv. Informasjonen, underholdningen, læringen foregår bedre utenfor tven.

Et barn som vokser opp uten TV i dag, går ikke glipp av så mye. Forsløvingen, bare. PÅ den annen side er det vanskelig å unngå å ha TV når man kan ha det via datamaskinen på internett, eller har det for å ha Playstation eller hva man enn har av spillmaskin. Eller får det med seg på kafé et eller annet sted. TV og levende bilde er overalt. Og ikke minst: de kjøpekraftige tv-titterne blir eldre, reklamen og programmene vender seg i stadig større grad mot de gamle, ungdommen velger bort TV i like stor rad som Tv velger bort dem. Så kjøpe TV for Xerxes' skyld?

Joda, det er en veldig fin tanke. Og det kommer til å bli gjort etter hvert. Men er det ikke et paradoks at de unge er mer lunkne til slike ting enn de gamle? Tyder ikke det på at det ikke er for de unges egen skyld man tenker slike tanker?

Men selvfølgelig. Maset etter TV kommer til å bli uutholdelig ganske fort om vi ikke kjøper oss en flatskjer-greie ganske snart. MAset fra den lille. Akkurat nå meler jeg bare mine egne meningskaker...

04 april 2007

Til lissepass for deg

Verden blir ikke bare bedre. Noe var bedre for tretti år siden. Det sier pappa.

På vei til lokalpuben i dag knøt pappa lissene en gang. På vei tilbake, etter to øl til, knøt han lissene igjen. Og det var bare etter to øl. For tretti år siden ville han aldri ha gjort det. Lissene var bedre før. Før, sier pappa, slapp han å knyte lissene. Da kunne han gå lenge uten å måtte bøye seg ned til bakken for å knyte de trådene sammen og få skoene til å henge på foten. Gå hele dager uten å måtte bøye ryggen. Nå gjorde han det to ganger på to timer, og det bare etter to øl bare. Og bare en av dem Guinness. Forbanna lisser av i dag.

Mine vintersko er på samme måte. Flere ganger hver dag går de opp. Om vinteren, når det er som kaldest. Og jeg må bøye meg ned og det er kaldt og fingrene mine valnes. Og alt er den store stygge, skobransjens feil.

Eller kapitalismen, kanskje. Man sparer så mye penger man kan på de tingene man kan, og lissetykkelsen og lissematerialet er noe man kan spare penger på. Hva er litt ryggbøying og lisseknyting mot sparte penger på selve skokjøpet?

Eh?

Det er fælt om man skal gå rett fra lisser til borrelås, sier pappa. Men det er jo sånn det blir.

Eh?

Men man har ikke råd til å kjøpe ordentlige sko med ordentlige lisser. Eller man tar seg ikke råd. Man tror man alltid skal kunne, alltid skal like å bøye seg ned og risikere kink for å knyte de satans lissene som har gått opp igjen. Man tror det ikke skal gjøre noe. Eller at man har flaks. Eller noe. Og så irriterer man seg til blods like fullt. Satans lisser. Eh?

Det man burde gjøre: kjøpe seg lissefrie sko. Ikke tresko, men noe lignende. Og det man burde: ikke irritere seg over ungdommen som ikke knyter skoene sine. De kan ikke noe for det.

Det er skofabrikkene man burde legge skylden på.

03 april 2007

Melding til alle mine omtenkere

Noen ganger forelsker man seg. Noen ganger faller man pladask og forblir pladask. Det kan ta en time eller flere år, det vet man aldri. Noen ganger føler man bare avsmak etter fem år, andre ganger er man enda mer pladask. Noen ganger er den første rusen bare overladisk og forvitrer med tiden, andre ganger er den første lunkenheten like overfladisk og blir intens og dyp etter hvert som tiden går. Noen ganger er fargen feil, andre ganger er den akkurat det man drømte om. Noen ganger er størrelsen feil. Noen ganger er den du forelsker deg i for slitt i andres øyne, andre ganger er slitasjen for liten.

Mennesker mener uansett mye om ditt valg. De liker eller liker ikke det du har gjort, du kommenterer det eller kommenterer det ikke men lar det skinne gjennom. De er sure fordi deres valg for deg ikke ble fulgt, eller fordi det var andres valg som avgjorde, eller fordi du ikke hintet om at du ønsket deg noe som helst. De er sure fordi din forrige ble byttet inn. De er blide fordi din passer til deres. Alt, alt.

Mine kjære omtenkere, dere som vil meg mitt beste og ikke unnlater å si det. Jeg er glad i dere. Men av og til er det omtanke å ikke omtenke meg, i alle fall ikke høyt. Av og til er jeg pladask og vet at det ikke vil være pladaskisme i deres øyne: jeg liker, dere liker ikke. Sånn vil det være. Selvfølgelig kan det gjøres noe med, man kan operere ting skjønnere eller bytte til en annen modell, men det er liksom ikke det som er poenget når man først er pladask. Så mine kjære omtenkere, denne gangen har jeg bestemt meg for å beholde i alle fall ut våren, og det helt uten å fikse på. Ikke sy, ikke stoppe, ikke tråkle. Sånn er det nå engang, jeg er falt.

Til høsten kjøper jeg en ny. Jeg lover. Når det blir kaldt i været igjen. Men for nå: denne genseren er min genser er en perfekt genser, selv om den er gammel og råtten og har hull langs kragen. Jeg vil beholde den en stund tilo, uten å stoppe hullene eller å farge den grønn eller hva man kan gjøre. Sånn er det. Jeg liker å sitte med kragen over hake når jeg skriver. Jeg liker passformen den har etter så mange år, den passer perfekt. Jeg liker fargen.

Sånn er det. Genseren blir som den er. Forvitrer videre. Jeg elsker omtanke, men her får mine omtenkere tenke omigjen...

02 april 2007

De tuesmå tingenes storhetslass

Det er ikke de stor, vage, verdensunderliggende tingene som spenner ben på en. Det er de aller minste.

I går, på vei hjem fra svigerbeøk, glemte jeg sykkelen på Oslo S. Kom hjem og spiste og leste og skrev og sløvet og snakket og pang, idet jeg sovnet, kom jeg på det. Sykkelen. Den står helt alene, forsvarsløs på Oslo S. Og den kommer helt sikkert til å miste noe i løpet av natta.

Det har skjedd meg flere ganger. En gang glemte jeg sykkelen på Deichmanske: dagen etter var det bare ramma igjen. En gang forsvant hele føkkings sykkelen min der den stod to meter fra mitt førsteetasjes soveromsvindu. For ikke så lenge siden var sykkelen plutselig seteløs en tidlig morgen. Det skjer hele tiden. Og jeg *visste* at sykkelen min kom til å lide der foran Oslo S. Men et sete kunne jeg jo låne av et av sykkelvrakene i kjelleren her, så det ville nok gå bra.

Dro tilbake i kveld, etter jobben. Så sykkelen stå der, foran Oslo S. Lettet. Sete hadde den også. Pustet ut. De hadde visst bestemt seg for å la meg gå denne gangen, de hadde visst sett i nåde til meg, gudene. Bare få sykkelen hjem, nå. Men nei. Selvfølgelig.

Hjulet var ikke mitt. Noen hadde tatt det ulåste hjulet og byttet det med sitt eget, og dette hjulet de lot stå igjen, hadde de ikke festet ordentlig. Etter mye fikling skjønte jeg noe enda verre: det passet ikke. Hjulet var i feil form eller størrelse eller noe, det låste seg og gjorde pedalisering umulig. Så jeg sukket, sukket igjen, slo meg i panna med kjedemøkkete fingre og dro sykkelen etter meg inn på T-banen.

Alt dette, at jeg glemte sykkelen, at den ble herpetisert, at jeg ble skuffet midt i den første lettelsen, er ikke så ille i seg selv. Men de har gjort meg sur i hele kveld. Og ikke bare sur, men irritabel og gretten. KUNNE JO HA GJORT NOE MED DET, tenker jeg høyt inni meg, BURDE JO HA HUSKET DEN FORBANNA SYKKELEN. Og jeg geiper til alt og alle, surmuler til mennekene på T-banen, irriteres av og irriterer T, holder ikke utgangsdøra for naboen, sier ikke hadet til ICA-kassadamemannen. Skuler mot den mørke himmelen, hytter mot de bitre vindene.

Alt for en sykkel? Når jeg skal løpe uansett, når jeg skal blade, når jeg kan bruke bysykkel? Alt for en feil alle kunne ha gjort, alle har gjort, en sånn feil jeg alltid har hevdet ikke er verdt mer enn et klaps i nakken og et skuldertrekk: Faen, men det er gjort, det er forbi, la det være med det.

Alt for en stakkars sykkel? Nei. Altfor lite. Altfor *konkret*.

Det er det vage, ukjente, store, annerledes foran meg som gjør sykkelen så ille. Det er at Xerxes (som nå plutselig blir kalt Xerxes av alle, det var da ikke egentlig meningen, men jojo, kjært barn osv) er på langt på vei. At han begynner å sprake seg vei hardt der inne. At det snart er virkelighet med et barn i leiligheten. At alt endrer seg. At alt blir annerledes. Det blir bra, det er ikke det, men *hvordan* blir det bra? Hvordan kommer det til å være? Hva slags ansvar? Hva skjer, hva skjer, hva kommer til å ha skjedd?

Det er ikke konkret. Det er så vagt at jeg ikke finner spørsmålene engang. Det er glede og angst i like doser, og man vet ikke hva man gleder seg over eller til eller hva man frykter eller engster seg for eller over eller i det hele tatt. Det er selve vagheten. Det er det som er slitsomt med sykkelen. Om jeg glemmer sykkelen på Oslo S og den mister et hjul, hva da med X? Kommer jeg til å glemme ham/henne på Hovedøya en sensommerdag og når jeg finner ham/henne igjen har han fått en annen arm?

En sykkel er en sykkel. Xerxes er Xerxes. Xerxes er ikke en sykkel.

Tror det begynner å demre for meg nå. Går og gir T en klem.

01 april 2007

Sent. Trøtt.

Gary Larson var og er en av mine absolutte favoritt-tegnserieskapere. Jeg er ingen ivrig tegneserieleser, men noen får jeg da med meg om det ligger et blad og slenger innenfor rekkevidde. Leser alltid tegnerseriene i Aftenposten, for eksempel, selv om noen av dem bare er irriterende. Aldri Donald, aldri superheltserier, de er for platte på hver sin måte, eller jeg har ikke lært å like dem, noe som går ut på det samme - men samfunnskarikaturerende, satiriske, skråblikkserier sluker jeg rått. Som Bizarro, som Gary Larson. En av mine favorittruter er av en undulat som sitter i et stort gullbur på en vakker strand og har pengesedler som papir - teksten under lyder ca "Polly syntes ikke lottogevinsten hadde forandret livet hans så mye."

Men den jeg har i hodet nå, kanskje den beste av dem alle, er en tegning av en bikube tegnet så man ser innsiden. I det ene hjørnet står det etpar bier i trenchcoat og politiuniform og ser på noen hull. Det rareste er, sier dene ene, at disse hullene ser ut til å ha blitt lagd av steiner som ble kastet *fra innsiden* av bikuben. I den andre enden, innibikuben, sitter det en sammenkrøpet slyngelgutt og smiler.

Men det er ikke det geniale. Det geniale er teksten under, og det er den jeg føler for å påkalle nå. Der står det, fritt etter hukommelsen: "Artist: Gary Larson. Medium: Blekk på papir. Tittel: Det var sent og jeg var trøtt."

Det er sent og jeg er trøtt. I morgen.

31 mars 2007

Min hånd er ti år eldre

Min hånd er ti år eldre enn i forrige måned. Når jeg pusser tenna, er det dobbelt så mye hardbarkethet og værbitthet i det som holder tannbørsten. Når jeg skriver på data, er det voksne hender, store, litt slitne hender. I alle fall den ene. Når jeg reparerer sykkelbremser, er det med målbevissthet og nødvendighet, ikke med famlende og flitrende usikkerhet. Når jeg drar for gardinene om morgenen, er for å gjøre det penere både utenfra og innefra, ikke for å slippe inn lyset eller for å se hva som skjer utenfor. Når jeg drikker melk fra et glass, er det fordi jeg har gjort det i alle år, ikke fordi jeg trenger det for å vokse. Når jeg vasker opp, er det ikke noe jeg gjør for å imponere eller fordi alle glassene er igjengrodde av møkk, men fordi det *trengs*, fordi det står mye til vask, fordi det er bedre om benken er tom når det kommer besøk. Og det klirrer i vannet som det aldri har gjort før. Når jeg låser døra til leiligheten er det mitt ansvar at ingenting stjeles, ikke en nabo eller en forelder eller en hvem som helst fra hva somhelstpolitiet. Når jeg betaler på butikken, er det med en annen hånd. Når jeg tar en øl på puben, ser de annerledes på meg om jeg drikker med høyre eller venstre. Når jeg snakker om hun som står meg nærmest, bruker jeg helt andre ord, ord osm vokser i munnen og føles for store, som en svamp som dyppes i vann. Og det klirrer så rart, klikkklikk, mot glassene i oppvaskvannet.

Snart gift i en måned. Snart pappa. Vil man noensinne venne seg? Vil det noensinne ikke være annerledes? Håper ikke det, det er en flott verden å sitte stille, se på med store øyne, undre seg over de gode svingene livet tar av og til.

30 mars 2007

Fordi jeg fortjener det

Jobbet i en hel intens uke nå, stirre på dataskjerm i et lite kontorkott, skrive på tastatur på min klønete måte, sliten i øyne og armer og skuldre. Gikk tidlig i dag. Fordi jeg forrtjener det. Fortjener?

For å fortjene noe, må man ha gjort noe, ikke sant? Å fortjene noe er å gjøre seg fortjent til det, dvs en aktiv ting? Man ikke ha gjort seg fortjent til noe ved bare å sitte der? Jeg hadde ikke gjort meg fortjent til noe ved bare å stirre i veggen i åtte timer, eller enda verre, å lese en god bok i åtte timer? Ha det gøy i åtte timer?

Med mindre veggstirringen er en del av et psykologisk eksperiment og jeg må sitte helt stille. Med mindre boka må leses asap som en del av en jobb jeg påtar meg fordi jeg er snill? Med mindre det å ha det gøy... Nei? For kan man gjøre seg fortjent til noe som helst ved å ha det gøy?

Det man gjør seg fortjent til, er en kompensasjon for små lidelser eller større eller mindre orritasjoner man pådrar seg for andres skyld. Om jeg holder ut i samme jobb i mange nok år, fortjener jeg Kongens fortjenestemedalje. Om jeg lider meg gjennom en time med Lloyd Webber-musikk, fortjener jeg å høre på Bach etterpå. Johann Sebastian Bach. Om jeg redder et barn fra å drukne i isvann, fortjener jeg en eller annen fortjenestemedalje. Om jeg holder ut idiotiske foreldre i tenårene forjener jeg Kronprinsens fortjenestemedalje. Ikke?

Hadde jeg reddet et barn fra å drukne, hadde jeg ikke villet tatt imot en fortjenestemedalje. Hvorfor skulle man ha en sånn ting å hene på veggen? Hvem skulle man vise den til? Om alle, hvorfor være så ensporet? Om ingen, hvorfor ha den i det hele tatt? Noen?

Jeg har endel medaljer fra diverse sportsarrangementer, basketmedaljer, orientering, sånne småting som ikke betyr noe og som jeg ikke husker hvor kommer fra. Selve overrekkelsen var stor da jeg var liten, jeg ble tatt høytidelig i hånda og var nesten voksen på en eller annen måte. Men nå? Fikk en medalje for å vinne tredjedivisjon i basket et år. Tror det var trededivisjon. Aner ikke hvor den medaljen er. Bryr meg ikke. Ville aldri ha vist den fram om jeg visste hvor den var. Hadde jeg vært en samler av sportsmedaljer hadde det vært annerledes. Da hadde jeg hengt dem opp i sorterte rader og ordnede rekker. Men en enkelt medalje jeg får for en ting jeg tlfeldigvis gjør? Jeg spilte ikke basket for å få medalje. Jeg ville ikke ha reddet et barn for å få medalje. Så hvorfor skulle jeg bry meg mer om en fortjenestemedalje?

Mennesker som slanker seg, fortjener alltid en ekstra sjokoladebit i helga. Nå har du vært flink, nå har du holdt deg unna godteri en i mange dager. Nå kan du kose deg litt ekstra. Idrettsutøvere som mange ganger er på nippet til å vinne, fortjener til slutt en seier. (Som om det å komme på andreplass er en lidelse de går gjennom bare for å vinne neste gang.) Noen ganger fortjener bare de hyggeligste menneskene en bestemt ting. (Som om det å unne X noe og å mene at X fortjener noe er det samme.) Et barn som holder ut en lang, kjedelig familiesammenkomst, fortjener å leke med venner når det kommer hjem. En eiendomsmegler som jobber tolvtimers dager fortjener å tjene åtte millioner i året. En som dytter andre, fortjener å dyttes selv. En oversetter som jobber ca så mye som jeg har jobbet, ca like mye og like intenst, fortjener som meg å gå to timer før på fredag?

I bunn og grunn tror jeg ikke man fortjener noen ting. Det er godt høre at andre mener du fortjener ting, at du har gått gjennom lidelser for deres eller andres skyld og dermed fortjener oppreising, belønning, erstatning - men egentlig er det bare en høflig gest. Det er litt som å være moralsk vinner: du har tapt, men mennesker mener du burde ha vunnet. Men det er ingen universell moral som avgjør vinnere bortenfor spillet; og det er ingen generell lov som avgjør hvem som fortjener hva. Og uansett, enda vktigere: man burde ikke gjøre ting for å gjøre seg fortjent til belønning. Man burde gjøre ting fordi de er riktige i seg selv. Om jeg skal redde et barn fra å drukne, om jeg skal høre på Lloyd Webber, om jeg skal gjøre noe slitsomt - jeg gjør ikke dette fordi jeg da fortjener noe annet etterpå, men fordi det jeg gjør er riktig i seg selv. Hvis jeg skal høre på Lloyd Webber (ser det ikke for meg, men rent hypotetisk), så vil det være fordi jeg synes det er riktig å være med T når hun hører på den type musikk. Ikke fordi hun kan bli musicalsk i hodet, noe som må forhindres, men fordi jeg vil dele den gleden med henne. Eller i alle fall prøve. Jeg vil ikke lide meg gjennom fx Jesus Christ Superstar bare fordi vi etterpå skal høre på Goldbergvariasjonene. Jeg *fortjener* ikke å høre Bach etter musicalskvip, men jeg vil kreve det for å gjenopprette enslags harmoni i hodet mitt. Og det er en helt annen ting

Det er det samme med slanking, fx. Man fortjener ikke sjokolade i helga. Man kan velge å spise det, velge smaken over vekta, men man fortjener det ikke, i enda mindre grad om 'fortjener' betyr noe sånt som at 'det er greit': vekta går opp med sjokolade (eller gjør det ikke, alt hvordan man forbrenner sjokoladen) uansett hvor mye man 'fortjener' det. Man kan ta en sjokolade for å gjøre slankingen lettere, men det å slanke seg medfører ikke krav på sjokolade hver syvende dag.

Men selvfølgelig, man kan bli enige i slankegruppa om at man opparbeider seg poeng for ver slankedag, og at sjokoladen hver syvende dag er et resultat av disse ponegen - dvs fortjent. Og det er kanskje sånn man må se det. Hver gang man mener å være fortjent til noe, mener man at det man har gjort i følge gitte sosiale regler er verdt noe: en belønning, en kompensasjon, en erstatning. Ifølge gamle sosiale regler er det bra å bli ved sin lest, derfor fortjente alle enslags fortjenestemedalje etter femti år i samme jobb. Eller førti år eller hvor mye det er. (Om det er verdt en belønning nå er et åpent spørsmål.) Overarbeide eiendomsmeglere fortjener ikke mange millioner ut fra hvor mye de jobber, hvor hardt de jobber, hvor viktige de er for samfunnet, hvor hyggelige de er, hvor intelligente de er - men de fortjener det fordi det er mye penger i omløp i bransjen, og fordi mennesker med mye penger er villig til å gi mye penger for hus som koster mye penger. De sosiale spillereglene, bare.

Fortjener jeg da å gå tidlig fra joben? Ja, ut fra rommet jeg jobber i. Nei, ut fra at oppdragsgiveren har sittet i samme rom i mange år allerede. Ja, ut fra at jeg slet ut meg selv og trengte hvile. Nei, ut fra at mange, OK, noen mennesker jobber like mye like lenge foran datamaskinen. Fortjener? I hvilket sosiale spill?

Ifølge den altfor vellykkede sjamporeklamen til L'Oréal skal man kjøpe seg sjampo "fordi man er verdt det": parce que je le vaux bien. Forhåpentligvis kommer jeg aldri til å føle meg som en del av, eller i det hele tatt komme i kontakt med, sosiale miljøer som mener at sjampoer er noe man gjør seg fortjent til. Akkurat nå, på den lokale stampuben Yamit, fortjener jeg å fortsette mine tanker på maskinen her for å gjøre dem litt mer uklare og føre dem videre.

Akkurat nå fortjener jeg en Guinness til.

29 mars 2007

Den norske solguden

Våren er her. Våren er her fordi jeg hver dag denne uka har spist en is i solskinnet før jobb. Sittet og fryst og forbannet meg på at det jammen er godt med is igjen. Når jeg ikke hutrer meg gjennom isen lenger, er det sommer. Våren er her fordi menneskene setter seg i sola foran fontenen på Blindern, og bare i sola, og når skyggen spiser seg innover, flytter de seg bortover, slik at det sitter førti menensker på et stadig mindre solfylt område og ingen i skyggen. Våren er her fordi gamle professorer tar med en stol og setter seg midt i en lang trapp, setter ned professorveska, vender ansiktet mot sola og lukker øynene. Våren er her fordi alle gjør det: finner et solsted, uansett hvor, vender seg mot sola og lepjer i seg de solstrålene de kan. Og ingen som går forbi synes det er noe rart. Det er sånn man tilber solguden her. Våren er her fordi man tilbe igjen.

Selv sitter jeg inne på et lite kontor uten utsikt mot sola eller skyggen der ute, sitter og skriver og sliter ut skuldre og øyne, skjeler og lar høyre hånd massere vesntre skulder og omvendt, går i gangene i korte pauser og veiver med armene, vifter med armene, svinger med armene for å løse opp. Nestren ferdig med norsk og engelsk oversettelse, går over til tysk og engelsk i morgen. Deretter korrektur. Deretter sol og sol og sol og sol og sol og sol og kanskje, etter hvert, sitte i sola på en kafe, sitte i sola med en laptop og skrive. Litt.

Men først skal de være adskilt. Skrive her, norsk solgudtilbedelse der. Takk gud for at jeg er ateist: hadde ikke holdt ut ellers.

28 mars 2007

Land på diverse Wikipedia-er

Oversteterjobben jeg driver med nå er mye repeteivt, mye skrive det samme med litt endringer for at søkemotorene ikke skal tro det er kopiert, og alltid med en høy, men ikke for høy, frekvens av nøkkelord. Føles litt som skrivingens mengdetrening. Men i dag var det litt annerledes, og jeg grep begjærlig endringen. Til og med i overmål.

Nettstedet skal etter hvert komme på flere språk, ikke bare de vanlige her oppe i nord. Ikke bare tysk, engelsk, norsk etc, men også ungarsk og italiensk og finsk, for eksempel. Under oversettelsen i dag la jeg merke til at enkelte land var skrevet feil på noen språk. Mange steder var det engelske ført opp istedenfor det lokale, som fx Brazil for Brasil, andre steder var det bare en lokal feilstaving - og noen steder var det byttet med et annet land. På italiensk var for eksempel Botswana byttet ut med Bouvetøya, av en eller annen grunn. Og det måtte jo endres. Og det var, unnskyld mitt nerderi, kjempegøy. (Relativt kjempegøy, sammenlignet med resten av jobben.)

Så hvordan gjør man det? Hvordan skal man finne ut hvordan Kambodsja staves på polsk? Enkelt som en plett: man slår opp på Wikipedia. Gå til Wikipedia.no, finn Kambodsja, trykk på den italienske lenken, og presto, der har man svaret. Egentlig skulle jeg bare ta de som var feil på norsk, men jeg fikk fort blod på tann, og snart satt jeg og undersøkte alle landene på alle språk. Hva heter Caymanøyene på spansk? Hvilke språk skriver Canada og hvilke Kanada? Er det virkelig ingen som staver Benin på en annen måte? Og hva med de gjennomskårne l-ene i polsk, når brukes de? Fascinerende.

Etter en halvtime og såvidt inne på bokstaven C fikk jeg beskjed om at dette kanskje tok for lang tid. Det er fremdeles mye mengdetrening igjen, oversette mange dagers arbeid til svensk og tysk. Ikke tid til den type lek, ikke ennå.

Men hjemme gjør jeg aldri sånn, det er for meningsløst. Man må ha et mål med sine undersøkelser.

Hvis ingen snakker meg til fornuft får jeg snart en idé om å finne det landet i verden som staves likt på flest språk. Stopp meg, vær så snill...

27 mars 2007

Løpe nå

Løp til jobben i dag med min nye Garmin 305. Satte den i gang litt sent, men fikk likevel ut alle de dataene jeg skulle, og fikk lagt dem på nettet til llmenn forlystelse. (Følg lenken i overskriften: om den klikker er adressen www.nistonasneslin.motionbased.com) Løp sakte, og fikk likevel skyhøy puls. Jeg må enten ha et veldig ivrig hjerte eller være i veldig form. Har forsåvidt hatt kjempehøy puls de gangene jeg har testet meg på jogging før, må være noe innebygd på en eller annen måte. At det er genetisk, fra starten av, ikke noe å gjøre med. Eller, igjen, at jeg er i kjempedårlig form.

Etterpå la jeg løypa inn i Google Earth. Planen er nå er å legge alt jeg løper inn i Google Earth og få et fint mønster over de delene av oslo jeg har løpt. T mener jeg er nerd.

Jeg er det, til tider. Men nå blir jeg hvertfall en mer trent nerd. Men helvete da, en puls på 180 på en lett joggetur? Pfff....

EDIT: http://trail.motionbased.com/trail/user/nistonasneslin er lenken, takk K.

26 mars 2007

Gravferdstaleman?

Jeg er blitt en offisiell gravferdstaler. (Forhåpentligvis, det er ikke helt offisielt ennå, men Human-Etisk Forbund trenger gravferdstalere, og jeg fikk en permen med dikt og info og, så man antar det er i boks.) Jeg skal stå i et ukjent menneskes begravelse og snakke om dette mennesket til andre ukjente mennesker. Jeg skal fortelle en sønn hvordan hans far var, fortelle en mor hvordan hennes datter var, en fetter hvordan hans kusine var, en kone hvordan en mann, en kjæreste hvordan en kjæreste... Og alt med utgangspunkt i en timeskort samtale med sønnen, datteren, fetteren osv på forhånd.

Hvordan ville jeg ha taklet det selv? Om jeg var pårørende i en begravelse og en trettiåring, kanskje tjue år yngre enn meg, kommer og snakker med meg i en time og deretter oppsummerer den avdødes liv på ti minutter? Alt den døde var for meg på under et kvarter?

Jeg ville ikke ha likt det. Men samtidig ville jeg nok ikke tillatt det i utgangspunktet, jeg ville ha holdt den talen selv. Og i min egen oppsummering av et liv ville jeg ha vært så altfor klar over en oppsummering ikke er mulig, det kan bare bli bruddstykker og fragmenter, ikke en ordentlig sammenheng, ikke et livsløp. Og det vet vel de fleste. En gravferdstaler kan ikke vise hele sannheten, ikke en engang en tusendel av sannheten. Han skal bare si noen ord om livet og døden og deretter noen ord om den avdødes egenskaper og evner og interesser og en anekdote eller to og til slutt noe ord om livet og døden igjen. Ingen forventer en biografi.

Hvorfor jeg vil holde taler i gravferder? Oppleve andre ting. På kurset var jeg halvparten så gammel som nest yngstemann, men min beveggrunn er ikke deres: de nærmer seg en alder hvor jevnaldrende begynner å falle fra. Jeg nærmer meg en alder hvor jevnaldrende begynner å avle. Min grunn er mer liv enn død: perspektivet blir mye videre om jeg ikke tillater meg selv å glemme at også Xerxes vil ramle i graven en gang. Liv skapes, liv forgår.

Dessuten er det noe med alvoret som tiltaler meg. Noe med nærheten. Noe med at jeg kan hjelpe mennesker i en vanskelig situasjon, til og med en eksistensiell situasjon. Å gi noe annet enn den standard svadaprekenen så mange prester holder. Å misjonere for ateismen...?

Nei, faktisk ikke. Mer for å undersøke hvordan verden er og se ting i sammenheng og holde taler i klangfulle kirker og teste egne følelsegrenser. Mer for å... Tja. Mest fordi jeg ble headhuntet på konfirmasjonslederseminar?

23 mars 2007

Garmin 305...

Jeg har kjøpt meg en Garmin Forerunner 305. Jeg har kjøpt meg en fansi fansi løpeutstyrsgreie, den perfekte kombinasjonen av nerderi og treningsnarkomani. Foreløpig er jeg mer nerd enn narkoman, type trening, men det kommer. Det må komme nå. Kjøpe seg en Garmin Forerunner 305 (bare si ordet er en glede) uten å bruke den? Uten å løpe mye? Ikke minst fordi alt kan lagres; ikke minst fordi jeg tenkte å legge alle data slik at treneren min (tilfeldigvis også min far) får med seg hvor mye og godt jeg trener. Det holder ikke lenger å si at "det går bra" eller "løp som en vnd". Nå vil han ha altavslørende tall å vurdere.

Garmin Forerunner 305 er en GPS-dings å ha rundt håndleddet, nesten som en klokke. Den måler utrolig nøyaktig hvor langt og hvor fort du løper ved å sjekke med signaler fra satelitter i bane der oppe rundt jorda. Det er en skremmende, fascinerende tanke at posisjonen din kan beregnes så nøyaktig så langt borte fra. Dessuten kommer den med pulsmåler. Og måler høydeforskjell i løypa du løper. Og alt dette vet jeg før jeg engang har åpnet esken.

Hentet nemlig dingsen på posten i dag tidlig, men jobbet hele dagen og måtte nøye meg med å ha Garminen ved siden av pcen, uten å ta av brunpapiret engang. Da jeg kom hjem for halvannen time siden, dro jeg rett ut: T skal ha jentesamling og jeg må skrive ting ferdig, blant annet en tale til det siste gravferdstalekurset i morgen. "Vi er her for å minnes..." osv. Og skrive en bloggpost, selvfølgelig. Første gang man bruker garmintingen (jeg vet ikke helt hva jeg skal kalle den ennå¨: Truls? Frank? Hårek? Bertrude?) skal man lade den i tre timer, stod det i bruksanvisningen. Og det rekker jeg ikke i dag. Så jeg lar den ligge i esken og føler meg stolt som en unge som ikke har åpnet gavene på før julaften. Eller til og med første juledag.

Om en dag eller tre legger jeg ut en lenke her til min trening. Om en dag eller tre får hele verden se min puls, hvor jeg løper, hvor fort det går, hvor lenge og langt. Heldigvis kunne ikke størsteparten av verden bry seg mindre, men bare vissheten om at ting ligger ute og alle *kan*, om de vil, se det, vil være det som får meg til å komme i den formen jeg alltid har trodd jeg en gang har hatt, en gang i en annen verden, en gang for lenge siden, det ene livet jeg nesten vant en gren i den olympiske leker. I antikken Hellas.

Nå er det gravferdstaleskriving. Ikke Garmin-lek før talen er ferdig. Lover. Kors på halsen.

Opp-ned-kors, er det da et jugekors...?

22 mars 2007

Anti antirynkekremreklame



Se på dette bildet. Det er 90 grader feilvendt, men du kan bare snu litt på hodet, så det gjør ikke noe. Helt siden mennesket evolusjonerte fra amøbene har vi kunnet snu på hodet, eller hva enn de første dyrene hadde øverst på kroppen. Bildet forestiller Kari Traa. Kari Traa har jeg alltid forestilt meg som en sjarmerende bajas, en sånn som hopper opp og ned og gjør alt det gale hun kommer på for å bli likt, for å se om hun blir likt da, for å teste grenser uten at det blir for farlig for andre. En sånn som man kan kalle "ekte". Hva forestiller bildet? Først trodde jeg det var en av disse evinnelige amerikanske kjendisene. Hun ser skremmende ut der hun stirrer inn i kameraet, og med en hjelm på hodet, som om hun er en skikjendis lizm. Og reklameteksten er på samme nivå: kremen "motvirker uttrykksrynker". Det er typisk amerikansk Hollywood-hysteri. Åååå, en utrykksrynke, åhnei, jeg har smilt litt for mye, det synes i øyenkroken, Åhneinåhnei!

Når jeg tar bilder av mennesker, liker jeg å ta nærbilder av ansikter. Zoom helt inn og fyll hele bildet med nese, munn og øyne, og ikke så mye mer. Når man gjør det, kommer man uunngåelig over en rynke eller to. Men det er nettopp det som er det flotte: er man på avstand, virker enhver antydning til rynke som noe imperfekt. Kommer man nærmere, ser man at rynkene er en del av ansiktet, at de får det til å leve, at det hadde vært et sterilt og dødt ansikt uten alle disse små strekene. Mitt favorittbilde fra bryllupet er så nært og så levende, med så mange rynker i et så bredt smil, at jeg ikke fikk lov til å legge det ut på nettet...

Ikke bare er rynker naturlige, men de er "ekte" som Kari Traa er det. Et levende ansikt kan uttrykke ting, noe amerikansk Hollywood-hysteriske botox-injiserte altfor-rike-nissefruer ikke kan. Se på Cher, for eksempel. Ville man ha brukt Cher til reklame for antiuttrykksrynkekrem? Neppe, ihvertfall ikke i Norge. Men det er jo nettopp slike ansikter denne kremen sikter seg inn mot.

Jeg vil ikke høres naturlighetsapostelisk ut. Første gangen S sa at han så en rynke i panna mi, ble jeg pinlig berørt og prøvde å ikke løfte øyenbrynene resten av middagen. Men det var enda verre den gangn han som barnehagebarn pekte på leggene mine og mente det var apelegger siden de var så hårete. Det er fælt å eldres. Det er fælt å forandres, ofte. Men å bruke KAri Traa i en reklame for uttrykksdrepende rynkekrem?, og å bruke et bilde som nettopp dreper alle hennes uttrykk bortsett fra det ene, stive, ufølsomme, maniske uttrykket man får når man prøver å se vakrere og yngre ut enn man er? Man ser av og til yngre ut, men sjelden vakrere. Og aldri snillere.

Hadde jeg tatt et sånt bilde av noen i bryllupet, ville jeg ha kastet det.